Vassdalseggi, når man bare MÅ gjøre det…..

Naturen rundt Haukeliseter er typisk høyfjell; nakent fjell, stein og mer stein. Men det har absolutt sin skjønnhet.

Det er ikke alltid at man gjør det man egentlig vil. Noen ganger gjør man det man MÅ, ganske enkelt fordi man MÅ. Far min sa alltid det: «Du MÅ ingenting» og til en viss grad er jeg enig i det. Men så ender jeg allikevel opp med å gjøre ting jeg egentlig ikke vil, bare fordi jeg har bestemt meg for det. Det kalles prinsippfast, disiplinert, med god karakter eller ganske enkelt sta som et esel. Ofte bruker jeg mye energi på å forsøke å overtale meg selv til å la være og jeg har mange gode argumenter også. Eller jeg veier for og imot i det uendelige, selv om jeg vet at det er bortkastet tid, nettopp fordi jeg innerst inne er stabeist….Å sånn går nå dagane….

Hei kor det går oppå fjellet, oppå fjellet…..

Så hva var det som gjorde at jeg satte Vassdalseggi på listen over mål som skulle tas etter operasjonene? Tja; si det… Jeg visste egentlig ikke annet om det enn at det var høyeste topp i Rogaland og at jeg kjente noen som hadde gått dit. Og da det først var satt på listen, så kan det ikke bare fjernes. Eller; selvsagt kunne jeg ha byttet den ut, det er tross alt bare meg som vet hva som står på listen. Men for meg er det juks og sånn holder jeg ikke på med. Så hva var grunnen til at jeg angret på valget av mål nummer 9? Ikke var det den lengste, bratteste eller høyeste turen. Men for meg var det den mest krevende, siden det ikke var merket sti til topps. Det vil si at jeg ble nødt til å stole på egen kartlesing og egne løypevalg. LITT utforbi komfort-sonen altså…..

Haukeliseter er et godt utgangspunkt for en dagstur til Vassdalseggi.
Jeg fant meg et hjørne og nynnet på «Stilleste gutten på sovesal 1» av Lillebjørn Nilsen. Det var nesten meg det 🙂

Dermed tok jeg sats og bare dro etter jobb en fredagskveld. Jeg satset på å overnatte på Haukeliseter, men tok med telt og utstyr til overnatting ute, dersom det var fullt der. Haukeliseter ligger på ca 1000 meters høyde, ved inngangen til Hardangervidda Nasjonalpark. Den er Stavanger turistforenings største hytte og har omtrent 20 000 overnattinger i året. Her finnes både sovesal, fellesrom med kokemuligheter og rom med eget bad. Så det er noe for enhver smak og prisklasse. Det er yrende folkeliv her både på vinteren og på sommeren; med ulike kurs i alt fra yoga til kiting. Her finnes eget bakeri og badestamp for de som ønsker å nyte livet. Jeg sikret meg en seng på sovesalen og var godt fornøyd med det.

Min frokost var ikke helt det samme som frokost bufféten på Haukeliseter… Men når man starter tidlig, kan man ikke få med seg alt..
Jeg startet å gå før 07.00, har funnet ut at det er greit å ha hele dagen på meg når jeg skal gå lange turer. Dessuten er jeg glad i morgenlyset og det å se naturen våkne til liv.
Fra parkeringen var det å krysse broen, så var det skiltet opp til løypen mot Holmavatnhytta.

Vassdalseggi er som tidligere nevnt Rogalands høyeste fjell og ligger på fylkesgrensen mellom Rogaland og Telemark. Høyden er på 1658 meter over havet og det er ca 24 kilometer tur/retur fra Haukeliseter. Beregnet tid å bruke anslås til å være 8-10 timer og turen er merket som krevende. Dette var jeg usikker på om jeg var klar for, men det er jo bare en måte å finne utav det på….. Jeg hadde som sagt hatt mål tidligere som var både lengre og høyere, så det var helst det at jeg skulle gå alene og på umerket sti som var utfordrende. Da er det godt å vite at man kan alltids snu og gå tilbake dersom det ikke er greit. Så egentlig var jeg så klar som jeg trodde jeg kunne bli.

Man starter ganske finslig med å følge T-merket løype og så tar man av og følger umerket sti resten. Så jeg nøt de skiltene jeg fant…
Det er ikke problem å følge løypa i starten og jeg kunne nyte den fantastiske utsikten i alle retninger.
Det var noe å beundre alle steder og merkelig nok var jeg helt alene med å stille meg opp for å ta bilder.

Jeg valgte å kjøre bort til parkeringsplassen ved Kjelaelva. Løypa starter fra Haukeliseter, men siden jeg ville ha frokost først, syntes jeg at det passet seg bedre å koke kaffe der, enn utforbi sovesalen. Etter å ha spist og pakket sekken var det bare å begynne å gå. Jeg var helt alene på parkeringen, selv om det var andre biler. Og det ble en ensom dag. Jeg traff totalt 2 hyggelige jenter som jeg snakket med og så 3 personer til på avstand. Jeg møtte mange sauer, 2 lemen, 1 røyskatt og 4 ryper. Ellers var det kun meg selv, alene i naturen. Det er hyggelig det også og jeg tenkte mye på kontrastene fra da jeg gikk Besseggen, Trolltunga og Gaustatoppen. Da var det en helt annen turopplevelse; man gikk i flokk og trengte ikke følge med på kart eller sti noe særlig. Det var flott tilrettelagt med planker over myr og lødde steiner opp de bratteste fjellsidene. Slikt var totalt fraværende her, her var stein på stein og vasse i myr. Jeg koste meg faktisk…

Der var jeg klar til å forlate tryggheten på stien og gå mot Vassdalseggi platået. Jeg pløyde flatt oppover skråningen og var langt ifra den stien som jeg skulle ha vært på. Jeg hadde nemlig ikke investert i nytt kart med løypa inntegnet, brukte istedet mitt gamle kart som jeg tenkte var godt nok… Og det var det, jeg kom opp, via mange og lange omveier.
Jeg hadde fått med meg at vi skulle krysse en bekk, litt usikker på om jeg hadde kalt dette en bekk. Men stavene var til god hjelp og jeg kom over.
Været var mildt sagt vekslende; jeg hadde både sol, regn, tåke og snø.
Jeg sleit litt med å se de små vardene som var lagt til på toppen av steiner høyt der oppe. Og ikje såg eg någen sti….

Det er rart hvor mye mer oppmerksom man blir når man går helt alene. Da jeg gikk til Trolltunga, var tåken tykk som grøt uten at det bekymret meg. Her fulgt jeg nøye med på hvordan været endret seg; vindretning, tåken som hang lavt innover dalen og regnet/snøen som kom og gikk. Tanken var hele tiden at dersom været ble verre, skulle jeg snu. For en ting er å gå alene når man ser hvor man er, det er noe helt annet å ikke kunne orientere seg på grunn av manglende sikt. Men det er vanskelig å bestemme når er det ille nok til å snu. Og plutselig lettet det og alt var bare velstand igjen.

Tåken kom og gikk, blei litt stressa over det. Mest for ikke å finne veien tilbake hvis jeg måtte snu.
Dette var jeg usikker på, å krysse snøen på egen hånd. Fantasien jobbet overtid, så for meg at jeg bare falt igjennom og forsvant….

Og det var bare en av flere vurderinger som måtte tas, veivalg var et annet…. Det var en sti og jeg greide innimellom å følge den. Men når alt var bare stein, og det var det ofte, var det ikke sti å følge lengre. Da var det å finne de små vardene på toppen av noen steiner, men de var heller ikke alltid enkle å se. Jeg måtte nok en gang slå fast at synet neppe er så godt som det engang var, selv om jeg skyldte på dårlig sikt og svette i øynene. Så jeg rotet meg mye av stien og brukte mye tid på å peile meg inn i riktig retning, altså finne igjen siste lille varde og gå tilbake dit. Men det gikk og jeg jublet innvendig for hver varde jeg så og hver topp jeg karret meg opp på.

Her ble jeg lurt, kom opp på en topp og tenkte at «Dette er toppen». Varde var det også. Men det er ikke toppen , så fortsett å gå…
For en følelse det var da jeg ENDELIG stod på toppen…. Jeg var lettet, glad og helst litt imponert over at jeg faktisk greide å finne frem…
Det var lite å se av den fantastiske utsikten mot Gaustatoppen, Kistenuten, Hallingskarvet og store deler av Hardangervidda.
Så istedet for å beundre utsikten feiret jeg med tidenes dårligste kaffe, potetlomper med prim og appelsin. Rart hvor godt alt smaker ute..(bortsett fra kaffien, den hadde aldri smakt godt uansett hvor eller når…)

Det ble med andre ord en fin dag på tur, på tross av alt jeg hadde bekymret meg for på forhånd.  Jeg angret slett ikke på at jeg hadde gått, selv om jeg må innrømme at jeg hadde øyeblikk underveis hvor jeg hadde mest lyst til å sette meg ned og gi opp. Når man er sliten, har vondt og mister retningen for ørtende gang på kort tid…da er det lett å tenke at friluftsliv egentlig er oppskrytt. Men når man står der på toppen og faktisk har funnet Vassdalseggi, da glemmer man alle negative tanker. Så for all del, man MÅ ingenting her i livet, men det kjennes godt å gjøre det man egentlig ikke vil. Ihvertfall etterpå…..

Så var det å finne veien ned igjen. Og her skal det visstnok gå en sti…
Og været blei bare bedre og bedre, så alt var bare velstand. Life is good 🙂
På Haukeliseter ventet en ekte fjellburger, (med geitost….), som avslutning på turen, og da var det ikke så mye mer som kunne toppe denne dagen….

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *