Lemenjakt på Stranddalen

Her blir både store og små hjertelig velkomne av den fantastisk betjening.

Jeg er veldig glad i komla, så egentlig hadde jeg tenkt å skrive om den fabelaktige komlå på Stranddalen. De to tingene henger liksom sammen og det er muligens komla Stranddalen er mest kjent for. Den serveres flere ganger i uken, men denne gangen ble det ikke komla på meg. Jeg fikk det ikke til å treffe med tidspunktet komlene stod på menyen, men ble absolutt ikke skuffet over serveringen den søndagen vi overnattet…. Jeg hadde lovet han på fem at vi skulle ha en skikkelig fjelltur med overnatting på hytte, før voksenlivet tar ham og han begynner på skolen i første klasse. Men plutselig var august her og det begynte å haste. Da var det bare å pakke sekken og komme seg avgårde.

Endelig, endelig var vi framme….
Hytta er egentlig mange hytter samlet rundt et tun. Det er hovedhytta, sovehytta, den ubetjente hytta og dohytta.

Stranddalen er Stavanger Turistforenings perle i Ryfylkeheiene, nydelig plassert ved Stranddalsvatnet i Suldal. Hytta er betjent fra slutten av juni til slutten av september.Det vil si at man kommer til oppredde senger og dekket bord. Her er god plass; 16 rom med ialt 48 senger samt hems. Det anbefales allikevel at man bestiller plass på forhånd, for hytta er populær. Turen er akkurat kort nok til at alle kan gå den og oppholdet på hytta er luksuriøst nok til at det er en opplevelse selv for den mest kresne hotellgjest. Så dette hadde jeg gledet meg til, jeg som stort sett har ligget i telt i sommer og mesket meg med havregrøt og tørre brødskiver. Utenom sesong er hytta selvbetjent, annekset har 12 senger og proviantlager. Men da må du vaske, re senga og lage mat sjøl…

Wathne Campingplass, et stykke nord for Tau, anbefales virkelig. Familievennlig med masse leker og flott utsikt mot fjell. Da gjør det ingenting at det ble frokost i regnbyger.
På Øvre Moen er det en stor og gratis parkeringsplass. Turen herfra til hytta tar omlag 2-3 timer, vi brukte dobbelt så lang tid.
Da var me klar til å starte å gå, måtte bare trampe litt fram og tilbake over broen for å leke Bukkene Bruse (på vei til Stranddalen for å gjøre seg fete…).

Vi startet turen en lørdagskveld og kjørte til en campingplass hvor vi overnattet. Ikke fordi det er så fryktelig langt å kjøre til Suldal, men mitt lille barn skulle feire 19 års dagen med fest og kastet oss ut hjemmefra. Alltid en god unnskyldning for en natt i telt…. Det er mange løyper som fører til Stranddalen, men den korteste går fra Øvre Moen. Her går man fra 780 m.o.h og opp til hytta på 970 m.o.h. Turen er ca 5 km lang og veldig godt merket med røde prikker, striper, T`er og varder. Det er flotte bade og fiskeplasser innover, så det er ingen hast med å komme fortest mulig fram.

Turen starter på anleggsvei og krysser elven Ulla før man fortsetter innover dalen.
Han på fem hadde et håp om at dette var hytta vi skulle til. Da hadde vi gått ca 100 meter innover og han var «sliten».
Det varer ikke lenge før man begynner å gå oppover. Og den er jammen lang den bakken… Trøsten er at det er mange fine steder å sette seg ned og når man er på toppen er det ikke så veldig mange oppoverbakker igjen til hytta.

Jeg er veldig glad i å gå på tur med han på fem. Han er veldig underholdende og jeg glemmer helst alt som har med tung sekk, oppoverbakker og langt igjen å gjøre. Jeg glemte til og med stavene i bilen, så fascinert var jeg av den endeløse monologen han spredde rundt seg. Men det gjorde ingenting, jeg fikk lov til å bruke han på fem som «pinnen te farmor». Vi snakket og snakket og snakket om alt som er viktig for en femåring. Det er de store spørsmålene som opptar ham ; slik som livet, døden og hvorfor man ikke kan spise is til frokost. Jeg gjorde mitt beste for å svare, men det er ikke alltid lett. Særlig ikke når han er av den typen som kun lukker munnen når han sover eller trener på å holde pusten under vann. Men motsetninger tiltrekker hverandre, så vi har det veldig fint sammen.

Mat er viktig på tur og vi hadde med brød og pålegg til begge dagene, primus så vi kunne ha kaffi og kakao samt kjeks og snop (selv om det ikke var lørdag).
Der var vi endelig på toppen av bakken og tok en velfortjent pause.
Stien går gjennom kalkrik berggrunn, noe som danner rare fasonger på steiner og fjell. Det vokser mange ulike fjellplanter innimellom alt det grå og når man nærmer seg hytta, er det skiltet at man går inn i Dyraheio landskapsvernområde.

Turen innover ble umåtelig spennende. Grunnen til det var LEMEN. For dere som ikke er kjent med disse små gnagerne i hamster-familien, kan jeg fortelle at de lever i fjellstrøkene over tregrensen og er vanskelige å fange. De kan bli aggressive, derav uttrykket «sint som en lemen». Av utseende er de veldig lik et marsvin, noe som gjorde at han på fem sa konsekvent marsvin når han snakket om lemen. Og da han ble lei av at jeg rettet på ham, sa han «de dyrene me såg så mange av tidligere…» For jammen var det mange lemen, så det er mulig at det er lemenår i år. Eller kanskje de bare liker seg ekstra godt i dette området.

Det var en trist opplevelse for han på fem da vi fant en død lemen. Ikke greide jeg svare på hva den døde av heller. Men vi holdt en fin begravelse med en vakker tale og noen få utvalgte sanger.
Jeg fant ut at den eneste måten å få tatt bilde av en lemen er dersom den er død. De er vannvittig raske til å gjemme seg under steiner. Men sånn ser en lemen altså ut….

Vi hadde en lang og fin tur inn til hytta. Det som er litt vanskelig å forstå, er at fra du kan SE hytta og til du kommer frem, er det skikkelig langt. Meg og han på fem følte vi gikk og gikk, men at hytta ikke kom nærmere. Selvfølgelig gjorde den det.. Og det var mye annet å se på underveis; Stranddalsgubben oppi skråningen, små fossefall hvor enkelte ville dusje og selvfølgelig lemenjakten. Dessuten har vi oppfunnet vår egen lille motivasjonslek: «Hvem kommer først frem og tar på de røde merkene?» Det sier seg vel selv hvem som går av med seieren der; ikke er jeg rask til beins og ikke ser jeg så godt heller, i motsetning til enkelte andre.

Der opp henger han; Stranddalsgubben.
Det ser liksom så nærme ut, men det er mye lengre vekke enn vi trodde.
Men vi var ihvertfall på rett vei og enkelte skrudde opp tempoet da vi nærmet oss.
Der var vi endelig framme. Nå ble det innsjekking på eget rom med dobbelseng og forfriskende bad i 12 graders vann nedenfor hytta.

Noe av det beste med Stranddalen, synes jeg er at det ikke finnes Internett.  Istedet må vi snakke sammen og det gjør vi. Merkelig nok traff jeg flere kjentfolk på dette døgnet i heia, enn jeg vanligvis gjør på en bytur i Sandnes sentrum. Veldig, veldig kjekt. Ellers var det unødvendig av oss å ta med bøker og spill. Stua i hovedhuset hadde et helt bibliotek og dersom du ikke greide å lese ut boka, fikk man lov til å ta den med seg og levere på en annen turistforeningshytte. Eller beholde. Genialt, synes jeg. Og vi fikk prøvd oss på ulike spill og ikke bare Ludo (som vi hadde med). Vi spilte Den forsvunne diamant, Sjørøverspill og Lotto. Det ble kastet ball som han på fem bjeffende løp og hentet (siden han var hund) og da han var lei av det, spilte vi badminton. Dessuten var enkelte opptatt med å marsjere frem og tilbake mellom hyttene på jakt etter lemen. Han hadde fått låne en fiskehåv som han bar på skulderen og liknet helst en liten soldat. Jeg stod over akkurat den biten….

Frokosten var akkurat så fantastisk som jeg hadde drømt om. Og jeg rakk akkurat å bli sulten etter den tre retters middagen som ble servert kvelden før. Her er det hjemmelaget og kortreist mat som gjelder; nybakt brød, ekte geitost og rørte bær.
Det er all omtanken i de små detaljene som gjør oppholdet på Stranddalen fantastisk. Og et utedo trenger slett ikke lukte som et utedo, fant jeg ut her….
De har virkelig forstått det…. Poesi til å hygge seg med på do….

Vi hadde et flott opphold, selv om vi begge godt kunne tenke oss å bli lengre. Jeg for maten og de gode sengene, han på fem fordi han hadde et intenst ønske om fange en lemen. Men vi fikk en fantastisk tilbaketur, med bading i elva og plukking av blåbær. Været ble akkurat så fint som det kan være i august i Suldal og jeg gikk faktisk der og ønsket at turen hadde vært dobbel så lang. Men jeg tror det var langt nok for de små femårige beina og tilslutt var det kun tanken på is som fikk ham fremover. Så gjensynet med bilen ble stort. Og neste gang skal me gå sånn at me kan spisa komla….det har me avtalt….

Skikkelig turglis på begge to 🙂

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *