Vassdalseggi, når man bare MÅ gjøre det…..

Naturen rundt Haukeliseter er typisk høyfjell; nakent fjell, stein og mer stein. Men det har absolutt sin skjønnhet.

Det er ikke alltid at man gjør det man egentlig vil. Noen ganger gjør man det man MÅ, ganske enkelt fordi man MÅ. Far min sa alltid det: «Du MÅ ingenting» og til en viss grad er jeg enig i det. Men så ender jeg allikevel opp med å gjøre ting jeg egentlig ikke vil, bare fordi jeg har bestemt meg for det. Det kalles prinsippfast, disiplinert, med god karakter eller ganske enkelt sta som et esel. Ofte bruker jeg mye energi på å forsøke å overtale meg selv til å la være og jeg har mange gode argumenter også. Eller jeg veier for og imot i det uendelige, selv om jeg vet at det er bortkastet tid, nettopp fordi jeg innerst inne er stabeist….Å sånn går nå dagane….

Hei kor det går oppå fjellet, oppå fjellet…..

Så hva var det som gjorde at jeg satte Vassdalseggi på listen over mål som skulle tas etter operasjonene? Tja; si det… Jeg visste egentlig ikke annet om det enn at det var høyeste topp i Rogaland og at jeg kjente noen som hadde gått dit. Og da det først var satt på listen, så kan det ikke bare fjernes. Eller; selvsagt kunne jeg ha byttet den ut, det er tross alt bare meg som vet hva som står på listen. Men for meg er det juks og sånn holder jeg ikke på med. Så hva var grunnen til at jeg angret på valget av mål nummer 9? Ikke var det den lengste, bratteste eller høyeste turen. Men for meg var det den mest krevende, siden det ikke var merket sti til topps. Det vil si at jeg ble nødt til å stole på egen kartlesing og egne løypevalg. LITT utforbi komfort-sonen altså…..

Haukeliseter er et godt utgangspunkt for en dagstur til Vassdalseggi.

Jeg fant meg et hjørne og nynnet på «Stilleste gutten på sovesal 1» av Lillebjørn Nilsen. Det var nesten meg det 🙂

Dermed tok jeg sats og bare dro etter jobb en fredagskveld. Jeg satset på å overnatte på Haukeliseter, men tok med telt og utstyr til overnatting ute, dersom det var fullt der. Haukeliseter ligger på ca 1000 meters høyde, ved inngangen til Hardangervidda Nasjonalpark. Den er Stavanger turistforenings største hytte og har omtrent 20 000 overnattinger i året. Her finnes både sovesal, fellesrom med kokemuligheter og rom med eget bad. Så det er noe for enhver smak og prisklasse. Det er yrende folkeliv her både på vinteren og på sommeren; med ulike kurs i alt fra yoga til kiting. Her finnes eget bakeri og badestamp for de som ønsker å nyte livet. Jeg sikret meg en seng på sovesalen og var godt fornøyd med det.

Min frokost var ikke helt det samme som frokost bufféten på Haukeliseter… Men når man starter tidlig, kan man ikke få med seg alt..

Jeg startet å gå før 07.00, har funnet ut at det er greit å ha hele dagen på meg når jeg skal gå lange turer. Dessuten er jeg glad i morgenlyset og det å se naturen våkne til liv.

Fra parkeringen var det å krysse broen, så var det skiltet opp til løypen mot Holmavatnhytta.

Vassdalseggi er som tidligere nevnt Rogalands høyeste fjell og ligger på fylkesgrensen mellom Rogaland og Telemark. Høyden er på 1658 meter over havet og det er ca 24 kilometer tur/retur fra Haukeliseter. Beregnet tid å bruke anslås til å være 8-10 timer og turen er merket som krevende. Dette var jeg usikker på om jeg var klar for, men det er jo bare en måte å finne utav det på….. Jeg hadde som sagt hatt mål tidligere som var både lengre og høyere, så det var helst det at jeg skulle gå alene og på umerket sti som var utfordrende. Da er det godt å vite at man kan alltids snu og gå tilbake dersom det ikke er greit. Så egentlig var jeg så klar som jeg trodde jeg kunne bli.

Man starter ganske finslig med å følge T-merket løype og så tar man av og følger umerket sti resten. Så jeg nøt de skiltene jeg fant…

Det er ikke problem å følge løypa i starten og jeg kunne nyte den fantastiske utsikten i alle retninger.

Det var noe å beundre alle steder og merkelig nok var jeg helt alene med å stille meg opp for å ta bilder.

Jeg valgte å kjøre bort til parkeringsplassen ved Kjelaelva. Løypa starter fra Haukeliseter, men siden jeg ville ha frokost først, syntes jeg at det passet seg bedre å koke kaffe der, enn utforbi sovesalen. Etter å ha spist og pakket sekken var det bare å begynne å gå. Jeg var helt alene på parkeringen, selv om det var andre biler. Og det ble en ensom dag. Jeg traff totalt 2 hyggelige jenter som jeg snakket med og så 3 personer til på avstand. Jeg møtte mange sauer, 2 lemen, 1 røyskatt og 4 ryper. Ellers var det kun meg selv, alene i naturen. Det er hyggelig det også og jeg tenkte mye på kontrastene fra da jeg gikk Besseggen, Trolltunga og Gaustatoppen. Da var det en helt annen turopplevelse; man gikk i flokk og trengte ikke følge med på kart eller sti noe særlig. Det var flott tilrettelagt med planker over myr og lødde steiner opp de bratteste fjellsidene. Slikt var totalt fraværende her, her var stein på stein og vasse i myr. Jeg koste meg faktisk…

Der var jeg klar til å forlate tryggheten på stien og gå mot Vassdalseggi platået. Jeg pløyde flatt oppover skråningen og var langt ifra den stien som jeg skulle ha vært på. Jeg hadde nemlig ikke investert i nytt kart med løypa inntegnet, brukte istedet mitt gamle kart som jeg tenkte var godt nok… Og det var det, jeg kom opp, via mange og lange omveier.

Jeg hadde fått med meg at vi skulle krysse en bekk, litt usikker på om jeg hadde kalt dette en bekk. Men stavene var til god hjelp og jeg kom over.

Været var mildt sagt vekslende; jeg hadde både sol, regn, tåke og snø.

Jeg sleit litt med å se de små vardene som var lagt til på toppen av steiner høyt der oppe. Og ikje såg eg någen sti….

Det er rart hvor mye mer oppmerksom man blir når man går helt alene. Da jeg gikk til Trolltunga, var tåken tykk som grøt uten at det bekymret meg. Her fulgt jeg nøye med på hvordan været endret seg; vindretning, tåken som hang lavt innover dalen og regnet/snøen som kom og gikk. Tanken var hele tiden at dersom været ble verre, skulle jeg snu. For en ting er å gå alene når man ser hvor man er, det er noe helt annet å ikke kunne orientere seg på grunn av manglende sikt. Men det er vanskelig å bestemme når er det ille nok til å snu. Og plutselig lettet det og alt var bare velstand igjen.

Tåken kom og gikk, blei litt stressa over det. Mest for ikke å finne veien tilbake hvis jeg måtte snu.

Dette var jeg usikker på, å krysse snøen på egen hånd. Fantasien jobbet overtid, så for meg at jeg bare falt igjennom og forsvant….

Og det var bare en av flere vurderinger som måtte tas, veivalg var et annet…. Det var en sti og jeg greide innimellom å følge den. Men når alt var bare stein, og det var det ofte, var det ikke sti å følge lengre. Da var det å finne de små vardene på toppen av noen steiner, men de var heller ikke alltid enkle å se. Jeg måtte nok en gang slå fast at synet neppe er så godt som det engang var, selv om jeg skyldte på dårlig sikt og svette i øynene. Så jeg rotet meg mye av stien og brukte mye tid på å peile meg inn i riktig retning, altså finne igjen siste lille varde og gå tilbake dit. Men det gikk og jeg jublet innvendig for hver varde jeg så og hver topp jeg karret meg opp på.

Her ble jeg lurt, kom opp på en topp og tenkte at «Dette er toppen». Varde var det også. Men det er ikke toppen , så fortsett å gå…

For en følelse det var da jeg ENDELIG stod på toppen…. Jeg var lettet, glad og helst litt imponert over at jeg faktisk greide å finne frem…

Det var lite å se av den fantastiske utsikten mot Gaustatoppen, Kistenuten, Hallingskarvet og store deler av Hardangervidda.

Så istedet for å beundre utsikten feiret jeg med tidenes dårligste kaffe, potetlomper med prim og appelsin. Rart hvor godt alt smaker ute..(bortsett fra kaffien, den hadde aldri smakt godt uansett hvor eller når…)

Det ble med andre ord en fin dag på tur, på tross av alt jeg hadde bekymret meg for på forhånd. Jeg angret slett ikke på at jeg hadde gått, selv om jeg må innrømme at jeg hadde øyeblikk underveis hvor jeg hadde mest lyst til å sette meg ned og gi opp. Når man er sliten, har vondt og mister retningen for ørtende gang på kort tid…da er det lett å tenke at friluftsliv egentlig er oppskrytt. Men når man står der på toppen og faktisk har funnet Vassdalseggi, da glemmer man alle negative tanker. Så for all del, man MÅ ingenting her i livet, men det kjennes godt å gjøre det man egentlig ikke vil. Ihvertfall etterpå…..

Så var det å finne veien ned igjen. Og her skal det visstnok gå en sti…

Og været blei bare bedre og bedre, så alt var bare velstand. Life is good 🙂

På Haukeliseter ventet en ekte fjellburger, (med geitost….), som avslutning på turen, og da var det ikke så mye mer som kunne toppe denne dagen….

Måkatjørna, litt mitt og litt ditt…

Overalt i Sandnes er det satt opp informasjonsskilt som viser turområdene. Dette står like ved Maudland skole. Ta gjerne et bilde av kartet, så er det lettere å finne fram underveis.

Heldige meg som bor i Sandnes kommune. Her er mange turområder og de er godt merket, skiltet og tilrettelagt. Jeg kan velge og vrake mellom turer i skog eller opp et fjell. Jeg kan gå langs sjø eller et vann, hvor det er bare å kaste klærne for å ta et bad dersom lysten overmanner meg. Det er lange turer og korte turer, daffe turer og bratte turer som får pulsen til værs. Og det beste er at jeg alltid finner noen nye turer som jeg aldri har gått før, i tillegg til de gode gamle turene som jeg har gått hundrevis av ganger. Sånt blir jeg glad av.

Turen starter like bak Maudland skole og følger grusvei og asfalt den første kilometeren (sånn ca…)

Men hvor finner jeg disse nye turene å utforske? Det kan være i ei turbok, de har jeg MANGE av eller et turblad, som Fjell og Vidde. Jeg er glad i å lese turistbrosjyrer og går sjelden forbi disse glansfulle heftene uten å plukke med meg noen. Her finner jeg masse informasjon, både om steder jeg kjenner og helt nye steder. Jeg liker å lese om andre sine turer og se bilder. Her er et hav å velge mellom; på blogger, Facebook, i aviser…. Dessuten er jeg veldig glad i kart… Dersom jeg kjeder meg og ikke gidder å finne på noe fornuftig, kan jeg bruke mye tid på å lese i NAF sin veibok. Den er et funn for alle som er glad i å jolle rundt. Dessuten har jeg mange andre kart; far sine gamle turkart som jeg arvet, kart over turer og steder jeg har vært, de jeg aldri kom til og de jeg planlegger å reise til.

Denne turen er en skogstur, med det som på fagspråket kalles småkupert terreng.

Denne turen fant jeg på et kart som jeg tilfeldigvis kikket på etter at jeg hadde parkert like ved. Jeg hadde aldri før hørt om Måkatjørn og ihvertfall ikke at det var en badeplass der. Så glad som jeg er i å bade, har jeg ganske god kontroll på alle badeplassene i kommunen. Dermed var jeg nysgjerrig og klar for en tur. Heldigvis at jeg har en turkamerat på fem som er like forveten som meg og som aldri sier nei når jeg spør ham. Vi planla, jeg ordnet niste og så var vi i gang….

Trær er like forskjellige som oss mennesker når man tar seg tid til å studere dem.

Det er blitt lagt ned mye arbeid i å merke løyper. Takknemlig for det….

Det hadde regnet og var veldig vått da jeg tok turen sammen med han på fem. Gjett om jeg fikk høre mange ganger «Heldige meg som har støvler….»

Alltid noe spennende å få øye på mellom trærne.

Og været var også bra, hva mer kan man be om da?

Og plutselig var vi der; Måketjørna. Vårt nye «hemmelige» sted….

Vi fant en badeplass med noen gode steiner å trø på for å komme uti. Her var også en god plass å sitte på for å spise nistepakken.

Turen nedover gikk gjennom mer skog før vi kom ned til et hyttefelt.

Det var en travel tur…vi plukket lyng og blåbær, studerte frosker og hoppet i sølepytter (mest han med støvler….)

Og plutselig visste vi ikke ordet av det før vi var nede på parkeringsplassen…

Vi fant ut at Måkatjørna skulle være «VÅRT». Det er alltid kjekt å eie noe, men her kommer ikke opp verken piggtrådgjerde eller ADGANG FORBUDT skilt. Vi har nemlig ikke behov for å stenge ute noen fra vannet vårt, alle er hjertelig velkomne til å bade, spise nisten og beundre utsikten. Det eneste som er fint, er om du rydder etter deg. Særlig dersom du tar med telt og overnatter her, for det er absolutt mulig. Da blir meg og han på fem veldig glade, da slipper vi å rydde etter deg. For det er viktig å ta vare på det kjæreste man har, og vi er veldig glade i Måketjørna og håper du blir det også.

Det er noe eget over å ligge på ryggen i gresset og se på skyene og himmelen.

Lemenjakt på Stranddalen

Her blir både store og små hjertelig velkomne av den fantastisk betjening.

Jeg er veldig glad i komla, så egentlig hadde jeg tenkt å skrive om den fabelaktige komlå på Stranddalen. De to tingene henger liksom sammen og det er muligens komla Stranddalen er mest kjent for. Den serveres flere ganger i uken, men denne gangen ble det ikke komla på meg. Jeg fikk det ikke til å treffe med tidspunktet komlene stod på menyen, men ble absolutt ikke skuffet over serveringen den søndagen vi overnattet…. Jeg hadde lovet han på fem at vi skulle ha en skikkelig fjelltur med overnatting på hytte, før voksenlivet tar ham og han begynner på skolen i første klasse. Men plutselig var august her og det begynte å haste. Da var det bare å pakke sekken og komme seg avgårde.

Hytta er egentlig mange hytter samlet rundt et tun. Det er hovedhytta, sovehytta, den ubetjente hytta og dohytta.

Stranddalen er Stavanger Turistforenings perle i Ryfylkeheiene, nydelig plassert ved Stranddalsvatnet i Suldal. Hytta er betjent fra slutten av juni til slutten av september.Det vil si at man kommer til oppredde senger og dekket bord. Her er god plass; 16 rom med ialt 48 senger samt hems. Det anbefales allikevel at man bestiller plass på forhånd, for hytta er populær. Turen er akkurat kort nok til at alle kan gå den og oppholdet på hytta er luksuriøst nok til at det er en opplevelse selv for den mest kresne hotellgjest. Så dette hadde jeg gledet meg til, jeg som stort sett har ligget i telt i sommer og mesket meg med havregrøt og tørre brødskiver. Utenom sesong er hytta selvbetjent, annekset har 12 senger og proviantlager. Men da må du vaske, re senga og lage mat sjøl…

Wathne Campingplass, et stykke nord for Tau, anbefales virkelig. Familievennlig med masse leker og flott utsikt mot fjell. Da gjør det ingenting at det ble frokost i regnbyger.

På Øvre Moen er det en stor og gratis parkeringsplass. Turen herfra til hytta tar omlag 2-3 timer, vi brukte dobbelt så lang tid.

Da var me klar til å starte å gå, måtte bare trampe litt fram og tilbake over broen for å leke Bukkene Bruse (på vei til Stranddalen for å gjøre seg fete…).

Vi startet turen en lørdagskveld og kjørte til en campingplass hvor vi overnattet. Ikke fordi det er så fryktelig langt å kjøre til Suldal, men mitt lille barn skulle feire 19 års dagen med fest og kastet oss ut hjemmefra. Alltid en god unnskyldning for en natt i telt…. Det er mange løyper som fører til Stranddalen, men den korteste går fra Øvre Moen. Her går man fra 780 m.o.h og opp til hytta på 970 m.o.h. Turen er ca 5 km lang og veldig godt merket med røde prikker, striper, T`er og varder. Det er flotte bade og fiskeplasser innover, så det er ingen hast med å komme fortest mulig fram.

Turen starter på anleggsvei og krysser elven Ulla før man fortsetter innover dalen.

Han på fem hadde et håp om at dette var hytta vi skulle til. Da hadde vi gått ca 100 meter innover og han var «sliten».

Det varer ikke lenge før man begynner å gå oppover. Og den er jammen lang den bakken… Trøsten er at det er mange fine steder å sette seg ned og når man er på toppen er det ikke så veldig mange oppoverbakker igjen til hytta.

Jeg er veldig glad i å gå på tur med han på fem. Han er veldig underholdende og jeg glemmer helst alt som har med tung sekk, oppoverbakker og langt igjen å gjøre. Jeg glemte til og med stavene i bilen, så fascinert var jeg av den endeløse monologen han spredde rundt seg. Men det gjorde ingenting, jeg fikk lov til å bruke han på fem som «pinnen te farmor». Vi snakket og snakket og snakket om alt som er viktig for en femåring. Det er de store spørsmålene som opptar ham ; slik som livet, døden og hvorfor man ikke kan spise is til frokost. Jeg gjorde mitt beste for å svare, men det er ikke alltid lett. Særlig ikke når han er av den typen som kun lukker munnen når han sover eller trener på å holde pusten under vann. Men motsetninger tiltrekker hverandre, så vi har det veldig fint sammen.

Mat er viktig på tur og vi hadde med brød og pålegg til begge dagene, primus så vi kunne ha kaffi og kakao samt kjeks og snop (selv om det ikke var lørdag).

Der var vi endelig på toppen av bakken og tok en velfortjent pause.

Stien går gjennom kalkrik berggrunn, noe som danner rare fasonger på steiner og fjell. Det vokser mange ulike fjellplanter innimellom alt det grå og når man nærmer seg hytta, er det skiltet at man går inn i Dyraheio landskapsvernområde.

Turen innover ble umåtelig spennende. Grunnen til det var LEMEN. For dere som ikke er kjent med disse små gnagerne i hamster-familien, kan jeg fortelle at de lever i fjellstrøkene over tregrensen og er vanskelige å fange. De kan bli aggressive, derav uttrykket «sint som en lemen». Av utseende er de veldig lik et marsvin, noe som gjorde at han på fem sa konsekvent marsvin når han snakket om lemen. Og da han ble lei av at jeg rettet på ham, sa han «de dyrene me såg så mange av tidligere…» For jammen var det mange lemen, så det er mulig at det er lemenår i år. Eller kanskje de bare liker seg ekstra godt i dette området.

Det var en trist opplevelse for han på fem da vi fant en død lemen. Ikke greide jeg svare på hva den døde av heller. Men vi holdt en fin begravelse med en vakker tale og noen få utvalgte sanger.

Jeg fant ut at den eneste måten å få tatt bilde av en lemen er dersom den er død. De er vannvittig raske til å gjemme seg under steiner. Men sånn ser en lemen altså ut….

Vi hadde en lang og fin tur inn til hytta. Det som er litt vanskelig å forstå, er at fra du kan SE hytta og til du kommer frem, er det skikkelig langt. Meg og han på fem følte vi gikk og gikk, men at hytta ikke kom nærmere. Selvfølgelig gjorde den det.. Og det var mye annet å se på underveis; Stranddalsgubben oppi skråningen, små fossefall hvor enkelte ville dusje og selvfølgelig lemenjakten. Dessuten har vi oppfunnet vår egen lille motivasjonslek: «Hvem kommer først frem og tar på de røde merkene?» Det sier seg vel selv hvem som går av med seieren der; ikke er jeg rask til beins og ikke ser jeg så godt heller, i motsetning til enkelte andre.

Det ser liksom så nærme ut, men det er mye lengre vekke enn vi trodde.

Men vi var ihvertfall på rett vei og enkelte skrudde opp tempoet da vi nærmet oss.

Der var vi endelig framme. Nå ble det innsjekking på eget rom med dobbelseng og forfriskende bad i 12 graders vann nedenfor hytta.

Noe av det beste med Stranddalen, synes jeg er at det ikke finnes Internett. Istedet må vi snakke sammen og det gjør vi. Merkelig nok traff jeg flere kjentfolk på dette døgnet i heia, enn jeg vanligvis gjør på en bytur i Sandnes sentrum. Veldig, veldig kjekt. Ellers var det unødvendig av oss å ta med bøker og spill. Stua i hovedhuset hadde et helt bibliotek og dersom du ikke greide å lese ut boka, fikk man lov til å ta den med seg og levere på en annen turistforeningshytte. Eller beholde. Genialt, synes jeg. Og vi fikk prøvd oss på ulike spill og ikke bare Ludo (som vi hadde med). Vi spilte Den forsvunne diamant, Sjørøverspill og Lotto. Det ble kastet ball som han på fem bjeffende løp og hentet (siden han var hund) og da han var lei av det, spilte vi badminton. Dessuten var enkelte opptatt med å marsjere frem og tilbake mellom hyttene på jakt etter lemen. Han hadde fått låne en fiskehåv som han bar på skulderen og liknet helst en liten soldat. Jeg stod over akkurat den biten….

Frokosten var akkurat så fantastisk som jeg hadde drømt om. Og jeg rakk akkurat å bli sulten etter den tre retters middagen som ble servert kvelden før. Her er det hjemmelaget og kortreist mat som gjelder; nybakt brød, ekte geitost og rørte bær.

Det er all omtanken i de små detaljene som gjør oppholdet på Stranddalen fantastisk. Og et utedo trenger slett ikke lukte som et utedo, fant jeg ut her….

De har virkelig forstått det…. Poesi til å hygge seg med på do….

Vi hadde et flott opphold, selv om vi begge godt kunne tenke oss å bli lengre. Jeg for maten og de gode sengene, han på fem fordi han hadde et intenst ønske om fange en lemen. Men vi fikk en fantastisk tilbaketur, med bading i elva og plukking av blåbær. Været ble akkurat så fint som det kan være i august i Suldal og jeg gikk faktisk der og ønsket at turen hadde vært dobbel så lang. Men jeg tror det var langt nok for de små femårige beina og tilslutt var det kun tanken på is som fikk ham fremover. Så gjensynet med bilen ble stort. Og neste gang skal me gå sånn at me kan spisa komla….det har me avtalt….

Sygno i øsende, pøsende regn.

Denne glade gjengen firbeinte traff vi på vei mot toppen.

Jeg er en av dem som ikke er så flink til å planlegge. Jeg liker å handle på impuls; enten det gjelder å dra avgårde på tur, gå forbi en iskrembod eller å bade utendørs. Så mange av turene mine er sjelden godt planlagt i forkant. Men jeg er veldig glad i å gå på tur sammen med andre og da må man planlegge….Jeg, med de fleste andre, har en travel hverdag og det skal klaffe godt at vi har fri jobb (og ingen andre avtaler) samtidig.

Vi gav oss selvsagt ikke før vi fant ut hva som var under disse bølgeblikkplatene og det var en kanal. Ikke rart det var så mange FARE skilt med advarsel om drukning….

Fordelen med å lage avtaler litt frem i tid, er at man kan dra på tur sammen med andre som både kan og vil dra på tur når jeg kan. Ulempen med å lage avtaler litt frem i tid, er været. Selv om været er fint i starten på uka, trenger det ikke bety at været er fint i slutten av uka… Og selv om meteorologene har sagt en ting, betyr ikke det at det stemmer. Så hva gjør man når turen er bestemt og regnet øser og pøser ned? Man drar selvfølgelig på tur.

Store deler av turen går på grusvei og traktorvei, som akkurat idag var veldig greit.

Vi hadde tenkt oss til Sulken, men det blei litt for langt på en sånn dag. Istedet ble det den fine, lille, kuleforma toppen Sygno, med flott utsikt mot Sviland. Vi hadde felles oppmøte hos meg, slik at vi kunne dytte alle sammen inn i en bil og ha kompiskjøring. Jeg skulle nemlig ha med Dyret og våt hund er de aller færreste interessert å ha inn i bilene sine. Da skal man helst kjøre gammel bil og for min del; Toyota…..

Sleipt og vått i gresset, men ingen kan klage på det etter den fine sommeren vi har hatt…

Turene starter fra samme sted, den store parkeringsplassen ved Skjelbreitjørna. Her går det flere merkede løyper i ulike retninger og med varierende lengde. Turen til Sygno er den korteste, med 4,6 km lengde tur/retur og en høyde på 214 meter over havet. En akkurat passe lang tur på en skikkelig våt dag…. Det kunne vi se allerede på parkeringen, det var kun en bil utenom oss og det var tyske turister som lå og sov. Vanligvis kan det være ganske fullt her, selv om det er en stor parkeringsplass. Vi parkerte og begynte å gå.

Det varer ikke lenge før man ser toppen og stigningen bør ikke være avskrekkende på noen.

Den største forskjellen mellom å gå i sol/fint vær og å gå i regn/vind er at man blir våt. Jeg har enda tilgode å finne klær og sko som er 100% vanntette. Det må i så fall være støvler og oljehyre. Men hva hjelper det? Jo mer det holder vann og fuktighet ute, desto mer holder det svetten inne. Så våt blir jeg uansett. Det spiller egentlig liten rolle om det kommer utenfra eller innenfra. Så jeg stresser ikke så mye med klær og sko lengre. Jeg går for ull underst og vindtett over. Så lenge man ikke fryser, gjør det ikke noe om man er våt, synes jeg.

Der var vi jammen på toppen. Her finner du bok til å signere og fin utsikt til å beundre.

Det vi fant ut underveis, var at det er ikke så kjekt med briller i regnvær. Det er rart at det ikke finnes små vindusviskere til å montere på brillene til turfolk på fuktige dager? Det snakket vi endel om, ihvertfall hun som hadde briller…. Det burde nesten være en oppfinnelse på høyde med ostehøvelen; litt sånn typisk norsk. Nå vet ikke jeg hvem som fant opp ostehøvelen, men dersom det finnes noen der ute som kan ta på seg oppgaven med å finne opp disse brilleviskerene vet jeg ihvertfall om ei som blir veldig lykkelig….

Det ble en våt gjeng på toppen, men ingen var grinete av den grunn… Life is good….

Den eneste som ikke syntes turen var kjekk, var Dyret… Men han liker seg best inne i regnvær og er til og med vanskelig å få ut på do når regnet øser ned. Så han måtte dyttes og dras oppover bakken til vi kom på toppen. Da matpakkene var spist og turen gikk hjemover, løftet både hale og ører seg oppover. Plutselig var han lett i stegene og skalv ikke lengre. Han er ingen «Villmarkens Sønn» det er ihvertfall helt sikkert. Jeg er litt usikker på hva jeg tenkte da jeg tok ham med, vanligvis får «gamlingen på 9 år» slippe når været er en smule kjipt….

Et stk våt og skjelvende Snottleif…. Han var MEGET misfornøyd med å bli dratt ut i typisk vestlandsvær og demonstrerte høylytt.

Utsikten fra toppen mot Skjelbreitjørna og Sulken. En annen gang…..

Det er rart hvordan tilbaketuren alltid virker mye kortere enn tur opp til toppen. Særlig i regnvær…

Jeg tenker at det snart kan bli slutt på vanningsforbudet.

Det blei en fin tur, det var vi alle enige om da vi kom til bilen. Dessuten har vi tørre klær hjemme og det var dit vi skulle etterpå. Så hva som er bra turvær kan diskuteres. Naturen både lukter og ser annerledes ut når regnet pøser ned. Jeg synes det er godt å se hvordan trær, blomster og gress liksom strekker seg i regnet. Og særlig etter den tørre sommeren vi har hatt. Så jeg er ganske enig i det som sies: At det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Så lenge man ikke fryser, er regn og vind helt greit…. Måtte vi få en fin høst med mye ruskevær….

Naturen er alltid vakker; uansett vær eller tid. Og det lukter så godt i sommerregnet…

Vakre, luftige Besseggen.

Bak der ligger Besseggen; mørk og dyster. Kjent fra Henrik Ibsens skuespill Peer Gynt, hvor Peer påstår at han har ridd over eggen på et reinsdyr, det berømte «Bukkerittet». Det vil jeg påstå er helt umulig, vanskelig nok å gå over…..

I mange år har jeg hatt en hemmelig drøm om å gå over Besseggen. Som en av de mest kjente og populære fjellturene i Norge, er det omlag 60 000 mennesker som hvert år tar turen. Jeg har vært i Jotunheimen tidligere, men har mer eller mindre bevisst unngått dette området. Hvorfor? Jeg liker ikke høyder og Besseggen er kjent for å ha noen mildt sagt luftige partier. I mitt hode så jeg for meg at jeg kom til å bli en av disse turistene som må hjelpes gråtende ned av redningstjenesten. For det har jeg hørt skjer og for meg er det forståelig og slettes ingen skam. Høydeskrekk er nemlig ikke noe å spøke med…det vet alle som har opplevd det. Men på rehabiliterings-listen trengte jeg noen hårete mål og da var Besseggen et naturlig valg.

Da var vi tilbake til normalt vestlandsvær; pøsende regn og kuling i kastene. Faktisk litt godt etter tidenes tørreste sommer.

Et helt vanlig syn i Valdres. Enten var det kyr,sauer eller så var det veiarbeidere som stod midt i veien. Greit med god tid og det har man jo på en sånn tur….

For oss som bor på flate Jæren, er det ikke bare, bare å ta en svipptur til Jotunheimen for å bestige noen topper. Man må beregne en dags kjøring hver vei samt minst en ferje. Flaks at jeg elsker å kjøre bil og har en gammel, men trofast Toyota som alltid vil på tur. Dessuten er det en fantastisk kjøretur, man får med seg alt turistene kommer til Norge for å se. Her er ville fosser nedover stupbratte fjellsider og de dypeste fjorder hvor cruisebåtene ligger som sild i tønne. Det er stavkirker, bygdetun og salg av geitost og reinsdyrskinn. Det er smale, svingete veier med lange køer av bobiler og turistbusser som forsøker å smyge seg forbi hverandre. Det er mye å se og enda mer å oppleve, men jeg hadde bare en ting i hodet og kjørte forbi alt sammen. Målet var plotta inn; GÅ BESSEGGEN.

Da nærmer jeg meg endelig Jotunheimen etter nærmere 10 timers kjøretur. Gikk unna med kaffi og spillelistene på Spotify….

Været kunne selvsagt vært bedre, men det liksom ikke lov til å klage etter sommeren vi har hatt…..

Jotunheimen er nasjonalparken hvor alle de høyeste fjellene i Norge ligger. Jotun betyr kjempe, så det er her kjempene, eller trollene bor. Navnet er inspirert av både det ville landskapet og norrøn mytologi. Området er en blanding av vestlandsk natur med de høye, spisse fjellene samt østlandsk natur med store daler og fjellvann. Liker du best høye fjell, finner du 253 topper som er mer enn 2000 meter over havet. Det er imponerende landskap for en jærsk turist. Man kan gå korte turer og turer fra hytte til hytte over mange dager. Det finnes utallige løyper til å følge eller man kan sykle, padle, rafte, klatre i fjell, stå på ski om vinteren, fiske og jakte. Det er fjellhytter, både private og DNT, hotell, camping, hytter og gårdsturisme, så det er ikke problem å finne overnatting. Dessuten gjelder allemannsretten, slik at veldig mange slo opp telt rundt rasteplasser og ute langs turstiene.

Jeg fikk, etter mye strev i vinden, opp teltet på Besseggen Fjellpark Maurvangen. Og ja, det er Besseggen i bakgrunnen….

Turen over Besseggen kan gås på to måter, det mest vanlige er at man tar båten til Memurubu og går tilbake til Gjendesheim. Da går man opp eggen og ikke ned, noe som anbefales for de med høydeskrekk. Og det var meg det… Dersom man velger å starte på Gjendesheim går man altså motsatt vei og tar båten tilbake. Man kan også starte fra Bessheim og komme inn på løypen i nærheten av Veslefjell. Jeg hadde lest meg godt opp på informasjon i forkant og visste at jeg hadde rett under 15 km å gå, at summen av stigning var ca 1300 meter og at høyeste punkt underveis var 1743 m.o.h. Dessuten fant jeg ut at turen over Besseggen kom med i kåringen, gjort av National Geographic, over de ti vakreste fjellturer i verden. Kjekt å vite….

Gjendesheim Turisthytte er en DNT hytte som ligger like ved starten på turen. Jeg vurderte å overnatte her, men telt er og blir billigere.

Båten over Gjendevatnet er populær og jeg anbefaler alle å kjøpe billett på forhånd. Selve båtturen tar ca 20 minutter og er en flott opplevelse. Det er en kiosk/kafeteria og svær parkeringsplass som blir fort full. Det går buss og taxi slik at det er enkelt å komme til startpunktet.

Dermed var jeg så klar som jeg kunne bli. Etter en god natts søvn i teltet var det pakking av sekk og frokost. Hva var med i sekken? Regntøy, matpakke, mye å drikke (det er mulig å fylle underveis i en elv), førstehjelpsutstyr og dopapir. Jeg hadde vurdert å kjøpe et kart, men været var bra og jeg skulle gå i dagslys. Og dette er nok en tur hvor you`ll never walk alone….. Ihvertfall ikke midt i høysesong og fine været. Så jeg droppa kart og kompass. Løypa er godt merket både med røde T`er og skilt, så det var aldri et problem å finne veien. Da var det bare å komme seg tidlig avgårde, for å sikre meg enn parkeringsplass så nærme båten som mulig. Parkering betales i automat og kosta 150,- for et døgn. Jeg antok at det burde være mer enn nok tid.

Etter en meget fuktig og vindfull natt, lettet været heldigvis neste morgen. Utsikten tilbake mot Gjendesheim fra brygga ved Memurubu.

Mange velger å overnatte på den private turisthytta Memurubu, enten før eller etter turen over Besseggen. Eller bo flere dager og går alle de andre turene i området.

Fra Memurubu starter det grønt og fint oppover fjellsiden. Jeg tok en rolig start og nøt utsikten. Det var mange som hadde det travelt, derfor var det greit å slippe forbi de travleste.

Etterhvert som man stiger i høyden, får man en fantastisk utsikt over fjellene.

Store deler av turen er på relativt lettgått sti. Men det er steinete, så det er viktig med gode sko.

Under hele turen kan man nyte utsikt til de flotteste fjell.

Langs løypa er det bygd opp mange varder, noe som også gjør det lettere å finne fram.

Jeg hadde sett for meg at det BARE var selve eggen som skulle bestiges. Men det er mye opp og ned, stien går over fjellsiden langs halve Gjendevatnet.

Det stod noen av disse skiltene underveis som viste hvordan jeg lå an i løypa. Alltid oppløftende å se at det gikk fremover….

Dette er noe annet enn smårusket av noen fjell vi har på Jæren…..

Plutselig var jeg nesten fremme. Den så slett ikke avskrekkende ut på avstand, så her var det bare å gi gass.

«Javel Bessen, you and me….. Då ska du beseiras med eller uden høydeskrekk….» Klar for å starte klatringen og jammen var det å klatre seg oppover.

Det er en relativt smal og bratt steinrøys som skal klatres oppover. Noen går opp og noen kommer ned, så det er viktig med køkultur og vise omtanke for hverandre.

Her er jeg kommet opp på det mest fotograferte stedet på Besseggen. Her begynner det å flate ut og er ikke så bratt. Men utsikten er fantastisk….

Fjellryggen som løypa følger går mellom Gjende og Bessvatnet. Begge vannene er spesielle av utseende, det ene blågrønt og det andre dypblått. Gjende er ca 2 mil lang og den dypeste innsjøen i Jotunheimen. Den spesielle fargen får den av at små brepartikler vaskes ut fra elvene og reflekteres i lyset. Det at fjellene rundt er så mørke samt den kraftige grønne vegetasjonen forsterker fargen. Bessvatnet er 7 km langt og er kåret til Norges reneste innsjø. Det sies at man kan se bunnen selv på 30 meters dyp. Det var vakkert å se begge innsjøene sammen og jeg ble selvfølgelig veldig gira på et bad. Men uten badetøy, ingen bad….

Stor glede og takknemlighet over å ha kommet meg opp. Og takk til de hyggelige sørlendingene som tok bilde og jublet sammen med meg. Vi kom oss opp!!!!

Turen går videre mot det høyeste punktet på turen, Veslefjell. Her står en svær varde (steinhaug) som markerer at man har nådd 1743 meter over havet.

Der var toppen og et yndet fotoobjekt for oss alle som var der.

Så starter nedturen gjennom steinene og fra toppen er det ca 4 km med nedoverbakke for å komme tilbake til start.

Det er flott utsikt på denne siden også og langt der nede, hvor elven starter, ser jeg bilen….

Det er flere steder på vei ned hvor jeg kjente suget i magen over høyden. Og det er meg ubegripelig hvorfor enkelte folk ALLTID må stille seg helt ute på kantene for å ta luftige bilder…

Det gikk bratt nedover, slik at det kjentes godt i knær, hofter og rygg.

Turen opplevde jeg som lang og innimellom litt vanskelig å gå. Mest fordi det var mye løse steiner og bratte partier. Og jeg er fremdeles litt ustødig på beina, særlig når jeg blir sliten. Men det gjør bare at man går seinere og får mer tid til å suge til seg de fantastiske omgivelsene. For dette er vakkert… Det er storslagent, mektig og får virkelig nasjonalfølelsen til å bruse i blodet. Jeg har sett noen som mener at denne turen bør være obligatorisk for alle som er nordmenn, tja…kanskje. Jeg hadde ihvertfall en flott dag i fjellet. Og høydeskrekken? Den var med meg, men den var aldri et stort problem. Sikkert fordi jeg valgte «rett vei» og gikk opp og ikke ned. Dessuten var jeg så opptatt med å flytte hender og føtter, SAMTIDIG med å puste, at det blei for travelt å se på utsikten og hvor langt det var ned. Så høydeskrekk trenger ikke stoppe deg fra å ta denne turen….. den anbefales for alle, selv om kanskje de aller minste barna og de med ustødige bein bør velge en lettere tur.