Villmarksliv på Lutsivassdraget.

Kanoer kan leies på Kronen Gård og man får med vester og årer. Kanoene er i aluminium og har sitteplass til to personer. Lasteevnen er 400 kg, så det er god plass til flere eller bagasje.

Det hender noen ganger at jeg synes at livet blir for bedagelig… Turene jeg drar på, innebærer ofte campingplass med sivilisert do/dusj, stol, bord, wifi og helst skikkelige sammensatte måltider. Det er ingenting galt i det og jeg har trodd det hadde noe med alder å gjøre, helt til jeg merket den samme tendensen i flokken min. Det var skikkelig kamp om den ene stolen som var hel da vi nylig var på jolletur østover. Det var syting og klaging hver morgen over stive rygger, smådyr i soveposen og lite søvn. Og det kom ikke bare fra meg, til og med han på fem foretrakk stol fremfor å sitte i gresset. Beste kuren for slike tendenser er en ekte villmarkstur og vi la en snedig plan.

Trenger vi virkelig alt dette for å overleve to dager i villmarken???!!!

En to dagers padletur på Lutsivassdraget, hvor vi skulle greie oss med minst mulig unødvendig utstyr. Men hva er egentlig unødvendig når man er på tur? Vi ble enige om at telt trengte vi ikke, det hadde tross alt ikke regnet på to måneder. Jeg pakket, bare i tilfelle, en presenning og min nye, lille, gule tarp (jeg begrunnet det med at det er viktig å prøve ut nytt utstyr….) Guttene droppet liggeunderlag, noe jeg ikke engang vurderte å legge igjen hjemme. Oppblåsbart madrass og pute er et MUST for meg. Det å sove rett på asfalt (InterRail i ungdommen) eller på en 3 cm tykk skumgummimatte, er definitivt historie for meg. Tannkost ble også valgt vekk av alle utenom meg. Bålbrenning og grilling var bannlyst pga langvarig tørke, men jeg sneik med primus og kaffi. Så egentlig la jeg lite igjen…..

Klar til avreise og siste rådslagning. Tanken var at det vi har glemt nå, får vi klare oss uten….. Og egentlig skulle vi jo klare oss mest uten det aller meste….
Det var en fin dag og vannet var flatt. Men mørke skyer truet idyllen…. Oss uten regntøy, støvler, paraply, telt og diverse annet i tilfelle regn….

Lutsivassdraget er et snilt område å padle i. Det består hovedsaklig av tre store sammenhengende vann; Lutsivatnet, Forenesvatnet og Storavatnet. Så er det to mindre vann; Floen og Kyllesvatnet, som også henger sammen med Lutsivatnet. Dybingen, Straumtjørna og Liavatnet er visstnok også en del av området, men da må kanoen bæres og det planla ikke vi. Sandnes Kommune har gitt ut et flott kart: Padling Ims-Lutsivassdraget, som jeg bruker mye når jeg padler her. Det er mulig å laste ned hvis du ikke har papirversjonen: https://www.sandnes.kommune.no/globalassets/kulturfritid/friluftsliv/aktivitet-i-friluft/padlekart.pdf Kanoene vi leide lå ved Floen, så derfor startet turen der.

Første stopp ble Breiholmen, hvor det ble bading og lunsj. Her har vi ligget i telt på tidligere kanoturer og vi ble enige om at det var litt for kort vei til bilen til å kalle det villmarkstur.
Ikje alltid lett å kombinere fotografering med en vuggende kano…. Sorry Steffen; du kom ikje heilt med….og eg var bare glad for eg ikje mista mobilen i vannet….

Det er rart med det; man kan planlegge så mye man vil, men hjelper det? Jeg hadde på forhånd funnet en fin øy hvor vi skulle campe. Den lå i Storavatnet og jeg hadde ikke vært der tidligere. Lenge før den tid var flere slitne i armene, det skyet kraftig over og var begynt å blåse. Typisk; her har det ikke regnet på det noen kan huske, det er vanningsforbud samt forbud mot all bruk av ild og så skal det ikke mer til enn at jeg planlegger å sove under åpen himmel før regnet kommer….

I kanoen med to store lå det meste av bagasjen, så byttet vi litt på hvem som padlet med hvem. Det ble flere stopp og pauser underveis.
Overalt kunne vi se hvordan mangel på regn hadde endret naturen. Flere steder var bladene i høstfarger og andre busker og trær var døde. Tørt overalt….
Det var ikke her jeg hadde tenkt, men det viste seg at han på fem fant frem til tidenes leirplass….
Vi hadde ikke med ball, leker eller liknende, siden turen var back to basic…. Lørdagskveldens underholdning ble derfor å plukke frosker, noe en foreslo vi kunne lage froske popkorn av (sikkert siden jeg ikke hadde pakket noen form for snacks….) Vi gjorde ikke det, alle froskene ble sluppet ut i vannet hele og uskadde.
Egentlig burde vi tatt en «Lars Monsen» og kun spist det vi fant eller fanget selv. Men der går grensen for meg altså, det hadde blitt frosk, blåbær og en svane (hvis vi hadde greid å fange den..)
Jeg var glad for å ha pakket noe å sove under, SELVFØLGELIG ble det yr og regn. Og leirstedet vårt var ikke akkurat preget av minimalisme….
Morgenstemning under presenningen…. Oppspist av mygg og knott, ellers veldig fornøyd….
Min venn frosken…. Kjekt å våkne og få høre at jeg har hatt en venn på soveposen gjennom natten. Dette hadde guttene moret seg over uten å fjerne den. Bare til informasjon: det er slik man kan bli gjort arveløs av….

Det var mange timer til leggetid, så hva gjør man? Guttene rullet ut soveposene under noen trær og lå flatt. Han på fem var travelt opptatt med froskefanging og studere alt mulig på nært hold og jeg fant fram boken min. Bøker er et absolutt minstekrav når sekken pakkes, det er kun dersom jeg skal bære langt og tungt at boka droppes. Dessuten; noe må man gjøre når det ikke er Internett, slik at jeg kan lese aviser eller sjekke hva jeg nå enn sjekker på nett. Jeg hadde kun badesko med meg, så tur var begrenset til en radius på 200 meter fra leiren. Noe blåbær fant vi, men ikke nok til at det kunne mette noen. Så jeg var glad for å ha pakket mat, selv om enkelte mente det var litt å jukse….

Neste morgen padlet vi videre inn til Storavatnet på jakt etter kulturminner.
Men det er alltid tid til å bade, selv om morgenbadet var tatt før vi dro fra leiren….
Og kaffi smaker best ute og i provisoriske kopper (fordi jeg hadde glemte vanlige). 2 plast vinglass og bunnen på en taffelvann flaske fungerte bra det… Er man i villmarken, så er man i villmarken.
Målet for dagen var altså Osaland, hvor det ligger tre grindbygde innlandsnaust fra slutten av 1800 tallet og fra ca 1920. Vi så dem fra kanoene, før vi snudde og padlet tilbake.
«Ute til lunsj» får en ny betydning når vi fant dette stedet… Nydelig….
Gjennom Forenessunda var vannstanden så lav at det var vanskelig å padle gjennom uten å sette seg fast. Men det gikk tilslutt, selv om vi måtte redde en åre som datt uti vannet og dytte oss av noen steiner….
Han på fem fikk ansvaret for å dytte oss gjennom undergangen hvor veien krysser mellom Lutsivatnet og Floen. Det var stas….

Det beste med en villmarkstur er å komme hjem. Er det ikke egentlig derfor vi drar på tur, for å kjenne hvor godt vi har det hjemme? Og jo mer strevsom og mangelfull turen er, jo bedre får vi det tilbake i luksusen vi tross alt har med seng, kjøleskap, dusj, do, tv og alt annet som fyller husene våre. Savnet vi noe på villmarksturen? Ja, selvsagt. Vi savnet bord og stoler. Jeg kjente at jeg savnet telt til å holde mygg, knott og frosker ute. Steffen savnet tegnesakene. Så mye mer var det ikke. Og det var godt å komme hjem og det var vel halve poenget med turen. Dessuten har han på fem lagt inn forslag om at neste gang skal vi heller leie en motorbåt…. Me får se……

Bare se, men ikke røre. Vannliljer er vakrest der de står og overlever ikke å bli plukket.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *