Jeg er litt usikker på hvor jeg hadde tankene da jeg valgte ut Trolltunga som mål nummer 7 på rehabiliterings-listen min. Vanligvis forsøker jeg å unngå de mest berømte turistplassene, som Prekestolen, Kjerag og Trolltunga, og særlig på dager med høytrykk, fellesferien og helg. Det er noe med å gå i kø sammen med ørten andre, jeg opplever det som litt forstyrrende for naturopplevelsen. Det er et jag etter å ta de mest spektakulære bildene, holde et tempo som booster selvtilliten med at ingen over og ingen ved siden av samt forholde seg til all støyen og køene. Dessuten liker jeg ikke høyder….
Men turen stod på lista og da var det bare å pakke i bilen og kjøre til Odda. Jeg var slett ikke sikker på om jeg var fysisk klar til å gå en så krevende tur og valgte å dra alene. Det er lettere å fokusere når ingenting forstyrrer, dessuten antok jeg at jeg ville ha plenty av selskap oppover fjellsiden…. Teltet ble satt opp på Odda Camping og den var fullstappet av turglade mennesker, som enten skulle, eller hadde vært på Trolltunga. Jeg tok en rekognoseringstur opp til parkeringsplassen kvelden før og kjente helst gåsehuden bre seg…. For et kaos av biler og folk…..
For meg ble løsningen en tidlig start. Veldig tidlig…. Jeg stod opp 04.00, avreise campingen 04.30, frokost på parkeringen 05.00 og startet å gå 05.30. Da var allerede parkeringen nesten full og rushet hadde begynt. Tåka lå tett nedover fjellsiden og sikten heller dårlig. Fordelen med tett tåke er at landskapet rundt forsvinner, slik at man ikke ser hvor lange og bratt bakkene egentlig er og hvor langt man har igjen til toppen. Ulempen er at det er lett å miste stien, noe jeg gjorde flere ganger. Den ene gangen var vi en gruppe på 6-8 stk som plutselig havnet et helt annet sted, fordi vi blindt fulgte etter førstemann som rotet seg bort. Jeg fatta poenget da vi plutselig stod med gress og lyng til knærne, det MÅTTE være feil. Stien er så godt nedtråkka at det vokser ingenting der. Så det var å gå samme vei tilbake til vi fant merkingen igjen.
Selve Trolltunga er en fjellknaust som stikker ut fra fjellsiden på 1100 m.o.h. Den henger liksom i løse luften 700 meter over Ringedalsvatnet, noe som gir spektakulære bilder til markedsføring. Det har eksplodert med besøkende; Odda kommune oppgir at det i 2010 var ca 800 besøkende som besøkte severdigheten, mens tallet i 2017 er mellom 80 000-100 000. Utfordringene har vært de mange redningsaksjonene, siden mange av de besøkende ikke er forberedt på hvor krevende turen er. Det er satt opp to nødbuer, informasjonsskilt er det mange av og det er visstnok vakter som veileder langs løypa. Så trygt er det, men det er greit å være forberedt på en tøff tur.
Ja, det er mye folk som går til Trolltunga. Men jeg opplevde det allikevel ikke som så tettpakka som til Prekestolen på en fin sommerdag. Sikkert fordi her fordeles alle ut over 28 km tur/retur, mens på Prekestolen er det 3 ganger så mye folk fordelt over 8 km tur/retur. Dessuten var det folkene jeg møtte underveis som gjorde det til en kjekk tur. Som de to unge østerrikske guttene som haiket med meg, flokken av indere med sitt syngende språk (som underholdt alle som gikk forbi med latter og hilsener), den japanske damen som haltet avsted med staver slik som meg… Det var alle blikkene jeg delte med fremmende og ikke minst alle smilene, latteren og kommentarene. For vi delte slitet, svetten, mangel på utsikt og naturopplevelsen da utsikten kom.
For det ble en sånn dag da jeg var glad over å være norsk og takknemlig for at jeg kan dele den praktfulle norske naturen med alle. For her var mennesker i alle alder, fasonger, hudfarger, nasjonaliteter, religioner og kjønn. Og vi hadde noe felles; nemlig målet om å komme til Trolltunga. Og jeg tror de fleste av oss greide det. Ja; det var tungt og strevsomt. Men man glemte slitet når man hadde utsikten å fryde seg over. Selv om beina ble tyngre og tyngre, fløy hjertet høyere og høyere. Og jeg nøt å se at alle andre virket like glade som meg. Kjekt sammen….
Så det jeg hadde sett for meg som den største utfordringen, nemlig alle folkene, ble egentlig den største gleden. Jeg tok meg selv i å gå småsyngende på Liverpools store slager: «You`ll never walk alone» i Gerry and the Pacemakers fantastiske versjon. For deg som ikke har hørt den, følg: https://www.youtube.com/watch?v=OV5_LQArLa0
Anbefaler jeg turen til andre? Ja, absolutt. Det er en tur som er kjekk å si at man har vært der; litt sånn som Prekestolen, Galdhøpiggen og Aurlandsdalen. Jeg er usikker på om det er en tur jeg ønsker å gå flere ganger, mest fordi jeg er ikke så glad i turer som innebærer mulighet for fritt fall på 700-800 meters høyde. Men ingen bør la seg avskrekke over at det er mange som går dit, men husk å være forberedt på en lang dag i fjellet. Jeg brukte rett under 10 timer og hadde mange og lange pauser. Ha med nok mat og drikke, selv om det er mulig å fylle vann i fjellbekker underveis. Husk gode klær og sko, førstehjelpsutstyr, kart, kompass, og fulladet mobil. Sjekk værvarsling og du er klar for det meste. Ha en riktig fin tur og måtte du treffe like mange hyggelige mennesker som meg!
