Mitt indre dyr, elgen.

Nei, den er faktisk ikke utstoppet eller laget av plast….

For noen år siden var jeg på et helgekurs for å oppdage «mitt indre dyr». Kurset ble holdt i en lavo i Suldal og vi mediterte, trommet og brant bål hele helgen. Det var en fantastisk opplevelse, men noe dyr fikk jeg aldri øye på. Kraftdyr eller totemdyr som de også kalles, skal gi visdom, styrke og kraft. Det er helst innen sjamanismen at man åpner opp for dyrekraften og jeg må nok innrømme at jeg var en smule skeptisk før kurset og slett ikke overrasket over at intet dyr trådde frem underveis. Men dersom jeg kunne velge, ville jeg ha valgt en elg.

«Vil du bli mitt indre dyr når du er ferdig med å hvile middag?» kunne jeg ha sagt….

Helst siden jeg var liten har jeg vært fascinert av elg. Jeg tror det kommer av at da jeg var liten og ferierte hver sommer på Tromøya. På Sørlandet er det mye elg, ihvertfall dersom man tar utgangspunkt i antall elgskilt langs veien. En sommernatt ble jeg tatt med ut på verandaen for å se tre svære elger som krysset veien rett under oss. Jeg husker at jeg var så liten at jeg måtte løftes opp for å se over rekkverket. Selv en halv menneskealder senere husker jeg den milde sommernatten, de voksnes lavmælte begeistring og synet av de svære, mørke og skumle dyrene som duvet over veien. Og siden den gangen har jeg vært på jakt etter elg…. Ikke bokstavelig talt; jeg kunne aldri ha drept et annet levende vesen med mindre jeg var veldig, veldig sulten. Men jeg leter liksom alltid etter noe når jeg ferdes i skog og mark. Særlig når jeg kommer østover.

Elg er et spesielt stort hjortedyr som trives der hvor det ikke er for varm. Slik som Sverige, Norge, Sibir og Polen.

Ofte legger jeg turer og ferier til steder med mye skog. Elgen liker seg godt i skog, særlig skog med mye løvtrær. De beiter nemlig ikke på gress (med mindre det er helt ferskt og saftig), men spiser blader om vår og sommer samt kvister om vinteren. En elg spiser ufattelig mye i løpet av en dag, om sommeren opp mot 50 kg mat, men er kresen på hva den spiser. Ikke rart at de er vanskelige å få øye på i skogen, de må ha det skikkelig travelt med å skaffe seg mat…..

Ikke visste jeg at elgen spiser poteter. Rå poteter gikk ned på høykant, de spiste flere bøtter av dem….

For jeg har virkelig prøvd å komme i kontakt med elgen; for å se en på nært hold, se flere, studere og fotografere elg. Jeg har syklet, gått og padlet ut i områder hvor det er påstått å være mye elg. Jeg har sørget for å være ute på den mest sannsynlige tiden; grålysning av dag eller når mørket faller på om kvelden. Jeg har listet og lusket rundt, gjemt meg under kamuflasje-duk og sittet i trær. Jeg har speidet til øynene var såre og hovne. Har jeg sett elg? Nei, det har jeg ikke. Jeg har sett spor av elg; fotspor og dynger med dritt. Til og med varm dritt og knekte greiner som jeg fulgte en stund før sporene forsvant. Og det var det….

Nærkontakt av tredje grad med min venn elgen.

Jeg har kun sett elg fra bilen når jeg har kjørt eller sånne som har gjerde rundt seg. Mine barn påstår at jeg er livsfarlig bak rattet når vi passerer et elgskilt, da har jeg mer fokus på å speide etter elg enn å se hvor jeg kjører. Sjansen for å treffe elg når man er ute å kjører er tydeligvis større enn til fots i skogen, hvert år blir 1500 elger påkjørt og drept i Norge. Det er fryktelig mange og et problem som Statens Veivesen tar på alvor. For en fullvoksen elg veier mellom 360 til 550 kilo når den er på det feteste om høsten. Treffer du den i 80 km/t sier det seg selv at det ikke bare er elgen som har et problem.

Jeg vil gjerne treffe elg, men dette fjeset ønsker jeg ikke å se tett på gjennom frontruta på min gamle Toyota….

Elgen er ikke egentlig et vakkert dyr. Den er ikke grasiøs som de mindre hjortedyrene, kraftfull som bjørn eller ulv eller søt som et ekorn. Den ser ut som om delene ikke helt passer sammen. Beina er for lange, halsen for kort, den er mye høyere framme enn bak, hodet ser rart ut og pelsen ubestemmelig. Den beveger seg klossete og lite elegant. Det er kanskje derfor jeg kjenner slektskap til elgen? Det å leve et liv som kvinne over 1,80 høy og henvist til herreavdelingen for å kjøpe sko, har medført at jeg har følt meg litt som elg og mindre som Bambi. Selvsagt har det hatt sine fordeler også, som for eksempel å slippe å finne krakk når jeg skal ta ned noe fra øverste hylle…

Lite vakker jeg????

Men øynene er vakre, selv om de sitter på hver sin side av hodet. Sjelens speil hos en elg er store, myke og runde, med øyenvipper som jeg kjenner flere kvinner som muligens hadde drept for. Ørene er svære og beveges som en peile-antenne. Det gjør at den hører veldig godt. Luktesansen er bedre enn hos en hund og det kan ha noe med at neseborene er gedigne. Så elgen har ingen problemer med å se, høre eller lukte meg når jeg sniker meg rundt i skogen. Men den har problemer med å se ting som står stille eller som skiller seg lite ut fra omgivelsene. Kanskje det må prøves neste gang?

På varme dager liker elgen å kjøle seg ned med et forfriskende bad.

Elgen har ikke horn, den har gevir. Forskjellen er at horn sitter fast hele livet, mens gevir detter av hvert år og nytt vokser ut. Det er bare elgoksen som har gevir og poenget er at «jo større gevir, jo flere hunner får den bedekke i brunstsesongen». Nesten slik som med menn og biler…. En tid etter at hannen har feid over så mange hunner som mulig, mister den geviret. Det skjer på vinteren en gang og når våren kommer vokser geviret jevnt og trutt igjen. Fascinerende…

Elgens gevir kan veie opp mot 30 kilo med 20-25 tagger og er et majestetisk syn. Ikke uten grunn at elgen kalles «Skogens konge». Her representert med et prakteksemplar…

Det er flere grunner enn utseendet til at elgen er mitt kraftdyr. Den er ikke, i motsetning til hjort og reinsdyr, et flokkdyr. Noen går til og med så langt som å kalle elgen for en «asosial einstøing».  Me & myself & I…. Vi har vel alle innimellom behov for alenetid, men noen har større behov enn andre. Og i den kategorien er nok jeg. Derfor tiltaler det meg med elgens endeløse vandringer gjennom de dype skoger, i frihet og ensomhet. Og når dagene mine går i ett med familie, jobb, husarbeid, hage, rushtrafikk og Fandens oldemor, kan jeg lene hodet tilbake, lukke øynene og slippe løs min indre elg. Da vandrer jeg ensom i naturens stillhet og ro, mens jeg sakte tygger på en bjørkekvist.

«Får jag bjuda på en potet eller helst mange?» Elgen har fire mager, så det er plass til noen sekker poteter. Og den spiser sjelden det som ligger på bakken, fordi da må den ned på kne siden frambeina er for lange i forhold til halsen.

Men kua er ikke asosial når den har kalv. Det første leveåret hos en elg er knyttet tett sammen med moren og hun vil gjøre det hun kan for å beskytte avkommet sitt. Hm; flere likhetstrekk…bare med livs-tidsgaranti… Treffer du en elg i skogen med kalv, stå helt stille så de ikke ser deg eller snik deg vekk så raskt som mulig. En elg angriper ikke ved å stange, den bruker frambeina til å slå med. Slagene kan være så kraftige at den kan ta livet av både bjørn og ulv. Så selv om elgen ser både fredsommelig og klossete ut, kan de forvandles til drapsmaskiner. Elgoksen sloss ikke for avkommet sitt, men når kua er i brunst, mister han hodet totalt. Det er ikke uvanlig at en hann opptrer aggressivt og er farlig under denne perioden.

Som meg, stort sett fredsommelig og omgjengelig, glad i å spise og gå tur i skog og mark. Me and you, elgen min….

Alle disse bildene ble tatt i en elgpark i Sverige, Dalslands Moose ranch i Dals-Ed. Det er et spennende sted og jeg anbefaler alle som har lyst til å bli bedre kjent med skogens konge å ta en tur. Høydepunktet er foringen, som skjer tre ganger på dagtid om sommeren. Da får alle som vil lov til å mate elgene med poteter. Det er lite tvil om at dette var feriens høydepunkt hos han på 5. Jeg var på mitt andre besøk her og var like betatt som for 10 år siden. Konseptet er meget enkelt; 8 elger i varierende størrelse i en innhegning under åpningstiden. Utenom åpningstiden har de et mye større skogsområde å boltre seg på. Det er en elgbutikk, hvor man kan kjøpe suvenirer med elg på av alle slag og en enkel kafe. Så kanskje det var her jeg fant totemdyret mitt dersom det finnes. Ikke vet jeg, men jeg tar gjerne en elg med meg videre i livet. Hva er ditt indre dyr?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *