Sørlandets (litt glemte) perle, Fevik.

Storesand må være en av de fineste strendene i Norge. Her finner du finkornet, hvit sand, omkranset av svaberg og trær.

Jeg er veldig glad i Sørlandet, sikkert fordi jeg tilbragte alle somrene i min barndom på Tromøya utenfor Arendal. Det er noe med havet når man kommer lengre sør, det er akkurat som om det blir mykere og snillere.  Kombinert med naturen, været og de hyggelige menneskene er det et godt sted å være. Jeg husker jeg pugget sørlandsbyene på barneskolen ved hjelp av reglen: «Lille Grimme Arne Trenger Ris», som ennå hjelper meg å huske rekkefølgen på Lillesand, Grimstad, Arendal, Tvedestrand og Risør. For der ligger de på rekke og rad, med den ene stranden vakrere enn den andre. Men de glemte Fevik…..

Lange, late morgener med utsikt og solskinn, kaffe og prat; kan livet bli bedre enn det????

Fevik er et av de store tettstedene i Grimstad kommune og er kjent for sin vakre kystlinje med flotte strender og svaberg. Fint plassert mellom Grimstad og Arendal havner du midt i smørøyet dersom du er glad i bading og sol. Fevik hadde visstnok sin glanstid som turiststed på 50 og 60 tallet, hvor innbyggertallet ble tidoblet om sommeren. Nå er det kun et hotell og en campingplass igjen og mange av hyttene er omgjort til helårboliger. Men jeg er så heldig at jeg har en god venninne som er oppvokst på Fevik og derfor kjørte jeg glad og lykkelig avsted for å tilbringe en helg sammen med henne.

Hasseltangen er et fint sted for alle som liker verneverdige bøkeskoger og kulturminner.
Det er et fint tilrettelagt område og her er også en fin tur du kan gå på rett over 4 km. Det gjorde ikke vi, late turister…..
Hasseltangen har Norges nest største bøkeskog og lyset inni skogen skal være spesielt vakkert om våren når bladene er ny-sprunget.
Alltid friskt ved havet, vind selv på varme sommerdager…. Lionheart…ehm…lionhair…..
Og lyset er alltid like fascinerende, enten det er sommer eller vinter.
Men noen av strandeiendommene vi passerte er nok uoppnåelige for oss vanlige lønnsmottakere…. Fantastiske feriesteder, selv om jeg ikke hadde kalt det «enkelt hytteliv».

Det er alltid kjekt å oppleve et nytt område sammen med noen som kjenner det godt. Jeg fikk høre historier om stedene vi var på og om menneskene som bodde der. Det blir som å se gjennom andre sine øyner når de forteller om barndommen sin, om minner og opplevelser de har hatt. Stedene får et annet liv og blir noe mer. Vi tok runden på noen av strendene og jeg lærte noe nytt. Som at en sørlending går ALLTID med badetøy under klærne på sommerhalvåret. Det gjorde ikke jeg, så jeg fikk ikke badet på alle disse flotte plassene. Men fra nå av har jeg lært, bikini skal være standardutstyr fra 1 mai til rundt juletider.

Fevik strandhotell ligger strategisk plassert ved nok en nydelig strand. Men de har irritert på seg lokalbefolkningen ved å ta betalt for parkeringen. Ellers fikk jeg høre om konfirmasjon og minner fra en annen tid.
Stranden ned forbi hotellet hadde god plass, mye mulig fordi hotellgjestene fremdeles var opptatt med frokosten.
På vei ned mot nok et strandområde, jeg tror det het Grefstadvika. Jeg gikk helt i surr på alle disse strendene…..
Det er akkurat som de flotteste strendene i Syden og temperaturen var den samme. Men det er god plass, ingen selgere som vil selge deg noe og overhode ingen støy….

Men det er ikke bare sjøen som trekker her. Det er kort vei opp til Nidelva, faktisk ikke lengre enn at jeg lærte å synge: «Nidelva stille og vakker du er, her hvor jeg går og drømmer. Drømmer om deg som jeg hadde så kjær, nu er det bare minner…» Tydeligvis en slager i området og en av de sangene som fester seg og blir liggende og surre i bakhodet. Nidelva er hovedelva i Arendalsvassdraget og elva er totalt over 22 mil lang. Vi dro opp til Nidelva Camping for å bade og spise lunsj. Det var nok en fantastisk opplevelse (bortsett fra kokken med hissig gemytt som enkelte havna i krangel med…..)

Badeplassen ved Nidelva er et bra sted å dra til dersom du foretrekker å bade i ferskvann istedenfor sjø. Fin temperatur og mange ender å leke med.
Det gode liv på Sørlandet; campingstol og utsikt over Nidelva.
Restauranten er veldig populær, både for den fantastiske maten og beliggenheten med å sitte på bryggekanten. Her må man bestille bord på kveldstid, men til lunsj var det god plass.

Men mest var vi på Storesand, hvor jeg fikk både kveldsbad, morgenbad og midt på dagen bad. Grunnen var at det var kortest vei fra huset vi bodde i, kun 5 minutter. Stranden er et stort og offentlig friluftsområde med god parkeringsplass og toalett. Det går en vei gjennom skogen fra parkeringen og ned til stranden og jeg har allerede sett meg ut og målt opp mulige teltplasser til senere anledninger. For det spørs om jeg ikke tar flere turer til vakre Fevik. Dersom du ennå ikke har funnet ditt sørlandsparadis, anbefaler jeg at du tar en nøye kikk på alt det som finnes her. Dessuten er det en kjent sak at solen alltid skinner over Fevik og at regnet står over selv om det er meldt. Det stemte faktisk… Takk for turen og god tur til deg som enda ikke har vært der.

Stranda på Storesand er ikke bare en strand, men et helt område av strender og svaberg. Sjelden har jeg sett så rent og klart vann uten en brennmanet. Og «svømme i timevis» temperatur….
Bedre enn dette blir det ikke en søndagsmorgen; sjø, sol og furu.
SOMMER, SOMMER, SOMMER…….

Villmarksliv på Lutsivassdraget.

Kanoer kan leies på Kronen Gård og man får med vester og årer. Kanoene er i aluminium og har sitteplass til to personer. Lasteevnen er 400 kg, så det er god plass til flere eller bagasje.

Det hender noen ganger at jeg synes at livet blir for bedagelig… Turene jeg drar på, innebærer ofte campingplass med sivilisert do/dusj, stol, bord, wifi og helst skikkelige sammensatte måltider. Det er ingenting galt i det og jeg har trodd det hadde noe med alder å gjøre, helt til jeg merket den samme tendensen i flokken min. Det var skikkelig kamp om den ene stolen som var hel da vi nylig var på jolletur østover. Det var syting og klaging hver morgen over stive rygger, smådyr i soveposen og lite søvn. Og det kom ikke bare fra meg, til og med han på fem foretrakk stol fremfor å sitte i gresset. Beste kuren for slike tendenser er en ekte villmarkstur og vi la en snedig plan.

Trenger vi virkelig alt dette for å overleve to dager i villmarken???!!!

En to dagers padletur på Lutsivassdraget, hvor vi skulle greie oss med minst mulig unødvendig utstyr. Men hva er egentlig unødvendig når man er på tur? Vi ble enige om at telt trengte vi ikke, det hadde tross alt ikke regnet på to måneder. Jeg pakket, bare i tilfelle, en presenning og min nye, lille, gule tarp (jeg begrunnet det med at det er viktig å prøve ut nytt utstyr….) Guttene droppet liggeunderlag, noe jeg ikke engang vurderte å legge igjen hjemme. Oppblåsbart madrass og pute er et MUST for meg. Det å sove rett på asfalt (InterRail i ungdommen) eller på en 3 cm tykk skumgummimatte, er definitivt historie for meg. Tannkost ble også valgt vekk av alle utenom meg. Bålbrenning og grilling var bannlyst pga langvarig tørke, men jeg sneik med primus og kaffi. Så egentlig la jeg lite igjen…..

Klar til avreise og siste rådslagning. Tanken var at det vi har glemt nå, får vi klare oss uten….. Og egentlig skulle vi jo klare oss mest uten det aller meste….
Det var en fin dag og vannet var flatt. Men mørke skyer truet idyllen…. Oss uten regntøy, støvler, paraply, telt og diverse annet i tilfelle regn….

Lutsivassdraget er et snilt område å padle i. Det består hovedsaklig av tre store sammenhengende vann; Lutsivatnet, Forenesvatnet og Storavatnet. Så er det to mindre vann; Floen og Kyllesvatnet, som også henger sammen med Lutsivatnet. Dybingen, Straumtjørna og Liavatnet er visstnok også en del av området, men da må kanoen bæres og det planla ikke vi. Sandnes Kommune har gitt ut et flott kart: Padling Ims-Lutsivassdraget, som jeg bruker mye når jeg padler her. Det er mulig å laste ned hvis du ikke har papirversjonen: https://www.sandnes.kommune.no/globalassets/kulturfritid/friluftsliv/aktivitet-i-friluft/padlekart.pdf Kanoene vi leide lå ved Floen, så derfor startet turen der.

Første stopp ble Breiholmen, hvor det ble bading og lunsj. Her har vi ligget i telt på tidligere kanoturer og vi ble enige om at det var litt for kort vei til bilen til å kalle det villmarkstur.
Ikje alltid lett å kombinere fotografering med en vuggende kano…. Sorry Steffen; du kom ikje heilt med….og eg var bare glad for eg ikje mista mobilen i vannet….

Det er rart med det; man kan planlegge så mye man vil, men hjelper det? Jeg hadde på forhånd funnet en fin øy hvor vi skulle campe. Den lå i Storavatnet og jeg hadde ikke vært der tidligere. Lenge før den tid var flere slitne i armene, det skyet kraftig over og var begynt å blåse. Typisk; her har det ikke regnet på det noen kan huske, det er vanningsforbud samt forbud mot all bruk av ild og så skal det ikke mer til enn at jeg planlegger å sove under åpen himmel før regnet kommer….

I kanoen med to store lå det meste av bagasjen, så byttet vi litt på hvem som padlet med hvem. Det ble flere stopp og pauser underveis.
Overalt kunne vi se hvordan mangel på regn hadde endret naturen. Flere steder var bladene i høstfarger og andre busker og trær var døde. Tørt overalt….
Det var ikke her jeg hadde tenkt, men det viste seg at han på fem fant frem til tidenes leirplass….
Vi hadde ikke med ball, leker eller liknende, siden turen var back to basic…. Lørdagskveldens underholdning ble derfor å plukke frosker, noe en foreslo vi kunne lage froske popkorn av (sikkert siden jeg ikke hadde pakket noen form for snacks….) Vi gjorde ikke det, alle froskene ble sluppet ut i vannet hele og uskadde.
Egentlig burde vi tatt en «Lars Monsen» og kun spist det vi fant eller fanget selv. Men der går grensen for meg altså, det hadde blitt frosk, blåbær og en svane (hvis vi hadde greid å fange den..)
Jeg var glad for å ha pakket noe å sove under, SELVFØLGELIG ble det yr og regn. Og leirstedet vårt var ikke akkurat preget av minimalisme….
Morgenstemning under presenningen…. Oppspist av mygg og knott, ellers veldig fornøyd….
Min venn frosken…. Kjekt å våkne og få høre at jeg har hatt en venn på soveposen gjennom natten. Dette hadde guttene moret seg over uten å fjerne den. Bare til informasjon: det er slik man kan bli gjort arveløs av….

Det var mange timer til leggetid, så hva gjør man? Guttene rullet ut soveposene under noen trær og lå flatt. Han på fem var travelt opptatt med froskefanging og studere alt mulig på nært hold og jeg fant fram boken min. Bøker er et absolutt minstekrav når sekken pakkes, det er kun dersom jeg skal bære langt og tungt at boka droppes. Dessuten; noe må man gjøre når det ikke er Internett, slik at jeg kan lese aviser eller sjekke hva jeg nå enn sjekker på nett. Jeg hadde kun badesko med meg, så tur var begrenset til en radius på 200 meter fra leiren. Noe blåbær fant vi, men ikke nok til at det kunne mette noen. Så jeg var glad for å ha pakket mat, selv om enkelte mente det var litt å jukse….

Neste morgen padlet vi videre inn til Storavatnet på jakt etter kulturminner.
Men det er alltid tid til å bade, selv om morgenbadet var tatt før vi dro fra leiren….
Og kaffi smaker best ute og i provisoriske kopper (fordi jeg hadde glemte vanlige). 2 plast vinglass og bunnen på en taffelvann flaske fungerte bra det… Er man i villmarken, så er man i villmarken.
Målet for dagen var altså Osaland, hvor det ligger tre grindbygde innlandsnaust fra slutten av 1800 tallet og fra ca 1920. Vi så dem fra kanoene, før vi snudde og padlet tilbake.
«Ute til lunsj» får en ny betydning når vi fant dette stedet… Nydelig….
Gjennom Forenessunda var vannstanden så lav at det var vanskelig å padle gjennom uten å sette seg fast. Men det gikk tilslutt, selv om vi måtte redde en åre som datt uti vannet og dytte oss av noen steiner….
Han på fem fikk ansvaret for å dytte oss gjennom undergangen hvor veien krysser mellom Lutsivatnet og Floen. Det var stas….

Det beste med en villmarkstur er å komme hjem. Er det ikke egentlig derfor vi drar på tur, for å kjenne hvor godt vi har det hjemme? Og jo mer strevsom og mangelfull turen er, jo bedre får vi det tilbake i luksusen vi tross alt har med seng, kjøleskap, dusj, do, tv og alt annet som fyller husene våre. Savnet vi noe på villmarksturen? Ja, selvsagt. Vi savnet bord og stoler. Jeg kjente at jeg savnet telt til å holde mygg, knott og frosker ute. Steffen savnet tegnesakene. Så mye mer var det ikke. Og det var godt å komme hjem og det var vel halve poenget med turen. Dessuten har han på fem lagt inn forslag om at neste gang skal vi heller leie en motorbåt…. Me får se……

Bare se, men ikke røre. Vannliljer er vakrest der de står og overlever ikke å bli plukket.

Trolltunga, you`ll never walk alone…..

Campingliv i Odda er trangt, sosialt og spennende. Teltene stod så tett at man hørte hver minste fjert og knirk i liggeunderlaget hos naboene.

Jeg er litt usikker på hvor jeg hadde tankene da jeg valgte ut Trolltunga som mål nummer 7 på rehabiliterings-listen min. Vanligvis forsøker jeg å unngå de mest berømte turistplassene, som Prekestolen, Kjerag og Trolltunga, og særlig på dager med høytrykk, fellesferien og helg. Det er noe med å gå i kø sammen med ørten andre, jeg opplever det som litt forstyrrende for naturopplevelsen. Det er et jag etter å ta de mest spektakulære bildene, holde et tempo som booster selvtilliten med at ingen over og ingen ved siden av samt forholde seg til all støyen og køene. Dessuten liker jeg ikke høyder….

Her starter løypa til Trolltunga midt i bildet. Her startet også køen 05.15 om morgenen, opp til den 30 biler store parkeringsplassen som sparte de utvalgte få for 4 km bratt oppoverbakke på asfalt.
Turen ut til Trolltunga er 28 km lang og det er totalt 1200 meter med stigning opp og ned. Jeg synes det var veldig godt informert om hvor krevende turen var og jeg fikk helst litt kalde føtter…..

Men turen stod på lista og da var det bare å pakke i bilen og kjøre til Odda. Jeg var slett ikke sikker på om jeg var fysisk klar til å gå en så krevende tur og valgte å dra alene. Det er lettere å fokusere når ingenting forstyrrer, dessuten antok jeg at jeg ville ha plenty av selskap oppover fjellsiden…. Teltet ble satt opp på Odda Camping og den var fullstappet av turglade mennesker, som enten skulle, eller hadde vært på Trolltunga. Jeg tok en rekognoseringstur opp til parkeringsplassen kvelden før og kjente helst gåsehuden bre seg…. For et kaos av biler og folk…..

Turen starter med å gå en vei som svinger seg oppover fjellsiden. Bakken er bratt og tar godt i beina de nesten 4 km den varer. Start rolig….
Løypa er veldig godt merket og stien er godt tilrettelagt med steinsetting og broer.
Det er mye stein innover….
Nei, jeg har ikke svømt hit og ikke regnet det heller. Men enkelte svetter og sliter mer enn andre…..

For meg ble løsningen en tidlig start. Veldig tidlig…. Jeg stod opp 04.00, avreise campingen 04.30, frokost på parkeringen 05.00 og startet å gå 05.30. Da var allerede parkeringen nesten full og rushet hadde begynt. Tåka lå tett nedover fjellsiden og sikten heller dårlig. Fordelen med tett tåke er at landskapet rundt forsvinner, slik at man ikke ser hvor lange og bratt bakkene egentlig er og hvor langt man har igjen til toppen. Ulempen er at det er lett å miste stien, noe jeg gjorde flere ganger. Den ene gangen var vi en gruppe på 6-8 stk som plutselig havnet et helt annet sted, fordi vi blindt fulgte etter førstemann som rotet seg bort. Jeg fatta poenget da vi plutselig stod med gress og lyng til knærne, det MÅTTE være feil. Stien er så godt nedtråkka at det vokser ingenting der. Så det var å gå samme vei tilbake til vi fant merkingen igjen.

På rekke og rad stod vi for å fotografere, meg og alle utlendingene, som lot oss fascinere av myrull i tåke. Men så var det et flott syn….
Mye av turen går på svaberg og stein. Det er fordel med gode sko som gir støtte for anklene.
Tussehylen er et lite og vakkert oppdemmet vann, som ligger rett før Trolltunga. Det er en fin strand å bade på, hadde jeg visst det skulle jeg tatt med badetøy…
Da jeg nærmet meg målet, lettet tåken litt. Retter sagt; den kom og gikk. Vakkert, vakkert….

Selve Trolltunga er en fjellknaust som stikker ut fra fjellsiden på 1100 m.o.h. Den henger liksom i løse luften 700 meter over Ringedalsvatnet, noe som gir spektakulære bilder til markedsføring. Det har eksplodert med besøkende; Odda kommune oppgir at det i 2010 var ca 800 besøkende som besøkte severdigheten, mens tallet i 2017 er mellom 80 000-100 000. Utfordringene har vært de mange redningsaksjonene, siden mange av de besøkende ikke er forberedt på hvor krevende turen er. Det er satt opp to nødbuer, informasjonsskilt er det mange av og det er visstnok vakter som veileder langs løypa. Så trygt er det, men det er greit å være forberedt på en tøff tur.

Og plutselig var jeg framme. Det var dette vi alle kom for og køen for å bli fotografert var LAAAANG.
Derfor fant jeg meg heller et rolig sted og feiret de først 14 km vellykket gåing med kaffi og hjemmebakt kake.
Det er liksom ikke like imponerende når utsikten forsvinner i tåka. Så veldig mange la seg til å sove for å vente med å ta bilde til tåka forhåpentligvis letta.
Det ble ingen selfie av meg på kanten av Trolltunga mens jeg står på hendene. Faktisk hadde ikke 10 ville hester fått meg ut på kanten…. Så egentlig er det feil å si at jeg var på Trolltunga, jeg var VED Trolltunga…
Jeg syntes det kledde Trolltunga å være innhyllet i tåke. Og det hjalp veldig på høydeskrekken min å slippe å se hvor langt det var ned….

Ja, det er mye folk som går til Trolltunga. Men jeg opplevde det allikevel ikke som så tettpakka som til Prekestolen på en fin sommerdag. Sikkert fordi her fordeles alle ut over 28 km tur/retur, mens på Prekestolen er det 3 ganger så mye folk fordelt over 8 km tur/retur. Dessuten var det folkene jeg møtte underveis som gjorde det til en kjekk tur. Som de to unge østerrikske guttene som haiket med meg, flokken av indere med sitt syngende språk (som underholdt alle som gikk forbi med latter og hilsener), den japanske damen som haltet avsted med staver slik som meg… Det var alle blikkene jeg delte med fremmende og ikke minst alle smilene, latteren og kommentarene. For vi delte slitet, svetten, mangel på utsikt og naturopplevelsen da utsikten kom.

Endelig vant sola og tåken lettet. Plutselig vokste fjellene ut av det grå og jeg kunne fryde meg over alt jeg fikk se. Som en nødbu på en topp…
Og der var jammen Ringedalsvatnet og fjellene rundt. Trolltunga er til venstre på bildet, men jeg greide ikke se hvor.
Jeg ble helt overveldet at skjønnheten i naturen og gikk omveier for å beundre utsikten.
Og det ble en fantastisk utsikt over mot Folgefonna.

For det ble en sånn dag da jeg var glad over å være norsk og takknemlig for at jeg kan dele den praktfulle norske naturen med alle. For her var mennesker i alle alder, fasonger, hudfarger, nasjonaliteter, religioner og kjønn. Og vi hadde noe felles; nemlig målet om å komme til Trolltunga. Og jeg tror de fleste av oss greide det. Ja; det var tungt og strevsomt. Men man glemte slitet når man hadde utsikten å fryde seg over. Selv om beina ble tyngre og tyngre, fløy hjertet høyere og høyere. Og jeg nøt å se at alle andre virket like glade som meg. Kjekt sammen….

Flere fine badevann og nydelig utsikt.
Og der begynte det å gå nedover. Mye nedover….
Fordelen med å komme ned i skog igjen, er at det gjorde det lettere å finne et tre å gå på do bak. Lite av det oppi høyden…
Den bratte svingete bakken var helst verre å gå ned enn opp, men nå hadde jeg ihvertfall utsikten å glede meg over.

Så det jeg hadde sett for meg som den største utfordringen, nemlig alle folkene, ble egentlig den største gleden. Jeg tok meg selv i å gå småsyngende på Liverpools store slager: «You`ll never walk alone» i Gerry and the Pacemakers fantastiske versjon. For deg som ikke har hørt den, følg: https://www.youtube.com/watch?v=OV5_LQArLa0

Og plutselig var det bare en kilometer igjen…..

Anbefaler jeg turen til andre? Ja, absolutt. Det er en tur som er kjekk å si at man har vært der; litt sånn som Prekestolen, Galdhøpiggen og Aurlandsdalen. Jeg er usikker på om det er en tur jeg ønsker å gå flere ganger, mest fordi jeg er ikke så glad i turer som innebærer mulighet for fritt fall på 700-800 meters høyde. Men ingen bør la seg avskrekke over at det er mange som går dit, men husk å være forberedt på en lang dag i fjellet. Jeg brukte rett under 10 timer og hadde mange og lange pauser. Ha med nok mat og drikke, selv om det er mulig å fylle vann i fjellbekker underveis. Husk gode klær og sko, førstehjelpsutstyr, kart, kompass, og fulladet mobil. Sjekk værvarsling og du er klar for det meste. Ha en riktig fin tur og måtte du treffe like mange hyggelige mennesker som meg!

Skal leve lenge på denne utsikten og turen som gikk langs fjellsiden.

Som perler på en snor, Jærstrendene.

Det manglet bare noen palmetrær, så kunne jeg ha trodd at jeg var tilbake på Zanzibar…..

Enkelte dager må jeg bare ut til havet. Dette var en av dem; vindstille, sol og temperatur som i sydligere strøk. En fridag helt for meg selv, uten andre planer enn å plukke inn ripsene i hagen. Og det tar ikke hele dagen. Så jeg pakket sykkelveska, fant fram kartboken fra 1990 tallet og valgte meg ut en tur som bare ble kalt «Jærstrendene». Med bare 34 km foran meg og totalt 50 meter stigning med el-sykkel så jeg frem til en avslappende dag. Og det ble det, for slik ble turen:

Med utgangspunkt i sykkelbyen Sandnes, kom jeg meg helskinnet gjennom sentrum og tok sikte på Oalsgaten i retning Sola.
Sykle over motorveien og rett fram til du kommer til gamle Soma skole. Da tar du til venstre gjennom undergangen og følger grusveien rett fram.
Nyt øyeblikket, dette er det eneste stedet på turen hvor du sykler på grus og vekke fra biltrafikken.
Når grusveien tar slutt, kommer du ut på nok et veiarbeidsområde. Dette skal nok bli en flott sykkelsti når den er ferdig…. Når veien deler seg, ta til høyre.
Mer veiarbeid, men ikke bry deg fordi du sykler på andre siden av veien…
Standsmessig innkjørsel er viktig å ha…. Me want….. Men her sykler man forbi og svinger mot Tjelta når veien deler seg. Sykle rett fram gjennom undergangen ved Coop Extra i retning havet.
Dette tror jeg må være et av Jærens vakreste blomsterbed. Hvert år er det like imponerende….
Og plutselig er jeg ved perle nummer 1: Hellestø. Stranden er et populært område for hundeeiere og kjent for å arrangere Dragefestival hvert år i juni.
Det var ikke mange mennesker her nå. Derfor fikk jeg en stille stund til å nyte den brede, åpne sandstranden med klipper i begge ender.
Veien videre langs havet gir en flott utsikt over Hellestø stranden. Det er en smal og svingete vei uten sykkelsti, men heldigvis lite trafikk.
Perle nummer 2 er Vigdelstranden. Dette er min favorittstrand og den jeg aller helst drar til. Den er liten og beskyttet av klipper, men mest liker jeg den fordi det er ikke så mye understrømmer når man bade. Sykkelen ble parkert, fordi HER kan man ikke bare sykle forbi….
Noen timer med denne utsikten og friske bad kan aldri bli feil…
Men landeveien kaller og nå er jeg plutselig klar for Perle nummer 3, som egentlig er mest kjent for noe helt annet enn stranden……
Softeisen på Ølberg er et kjent og kjært fenomen som jeg tror mange rogalendinger har et forhold til… Jeg vet om folk som har kjørt Harley fra Kvinesdal for å spise softis her. Grevla goe….
Men stranden er fin og langgrunn, slik at den passer spesielt godt for mindre barn. Jeg har tilbragt mange timer her opp gjennom årene, med både barn og barnebarn.
Ølberg er også en koselig liten havn med fiskebåter og sjøboder. Her er det kjekt å fiske krabbe med snøre og se på båtene.
Veien vider fra Ølberg til neste perle, går gjennom jordbruksland og over Gardshaugvegen, hvor du har flott utsikt over havet. Her ligger det også et lite helleristningsfelt du kan besøke, dersom du liker sånt. I dag var det for varmt for meg til denslags…
Perle nummer 4 er Rægestranden. Den ligger i den sørlige enden av Solastranden og er lun og fin med små viker og sanddyner.
Velkommen inn til perle nummer 5 og selve kronjuvelen: Solastranden. Stranden er 2300 meter lang og veldig populær for å se og bli sett. Den har vært kåret til både Norges vakreste og verdens sjette beste strand. Ikke det at man trenger legge så mye vekt på det….. God plass idag og akkurat passe temperatur (ellers ofte nydelig, men steinkaldt….)
Når du har fått nok av strandliv, solkrem og bading trør du videre forbi strandhotellet og opp mot den gamle ruinkirken (som ikke lengre er en ruin). Her finner du også minnestein over Rygekongen Erling Sjalgsson, som døde i 1028 i slaget mot Olav Den Hellige på Boknafjorden. Han var fra Sola…
Sola Ruinkirke ble bygd rundt 1150 og brukt fram til 1842. Den ble videre en ruin, et bolighus, revet av tyskerne i 1940, utgravd av arkeologer på 80 tallet og bygd opp igjen mellom 92-95. Fine plass…
Tilbaketuren ble veldig annerledes enn beskrevet i turboken min. Veiene er endret såpass mye at jeg ikke lengre kunne følge beskrivelsene fra 20 år tilbake i tid. Mye nye og flotte sykkelstier, men lite var merket og skiltet. Fint var det, særlig her langs flyplassstripa.
Jeg fant veien til Sola og videre mot Forus. Boken beskrev en litt annen vei, men jeg tok den jeg kunne. Det var lagt flotte sykkelstier her også og jeg svingte av mot Soma, meget imponert over vei-standarden. Men hvor er alle syklistene???!!
På veien over mot bomstasjonen på Soma ble det en flott utsikt mot fjellene. Når man kommer ned til hovedveien, sving mot venstre. Snart passeres Soma skole igjen og det er beine veien ned til Sandnes sentrum.

Jeg hadde en fantastisk dag på sykkelen og turen var akkurat så flott som jeg hadde sett for meg. Det ble en sløv dag, området er uten de store bakkene og jeg var heldig med vindretningen. Turen kan selvsagt utvides med at man legger til de flotte strendene både sør og nordover. For her ligger virkelig perlene på snor. Og selv på en strålende dag som denne er det ikke trangt om plassen. Man kan finne sitt eget lille paradis, rulle ut pleddet og nyte livet…

Sjelden har jeg sett stranden så hvit og havet så blått….

 

Mitt indre dyr, elgen.

Nei, den er faktisk ikke utstoppet eller laget av plast….

For noen år siden var jeg på et helgekurs for å oppdage «mitt indre dyr». Kurset ble holdt i en lavo i Suldal og vi mediterte, trommet og brant bål hele helgen. Det var en fantastisk opplevelse, men noe dyr fikk jeg aldri øye på. Kraftdyr eller totemdyr som de også kalles, skal gi visdom, styrke og kraft. Det er helst innen sjamanismen at man åpner opp for dyrekraften og jeg må nok innrømme at jeg var en smule skeptisk før kurset og slett ikke overrasket over at intet dyr trådde frem underveis. Men dersom jeg kunne velge, ville jeg ha valgt en elg.

«Vil du bli mitt indre dyr når du er ferdig med å hvile middag?» kunne jeg ha sagt….

Helst siden jeg var liten har jeg vært fascinert av elg. Jeg tror det kommer av at da jeg var liten og ferierte hver sommer på Tromøya. På Sørlandet er det mye elg, ihvertfall dersom man tar utgangspunkt i antall elgskilt langs veien. En sommernatt ble jeg tatt med ut på verandaen for å se tre svære elger som krysset veien rett under oss. Jeg husker at jeg var så liten at jeg måtte løftes opp for å se over rekkverket. Selv en halv menneskealder senere husker jeg den milde sommernatten, de voksnes lavmælte begeistring og synet av de svære, mørke og skumle dyrene som duvet over veien. Og siden den gangen har jeg vært på jakt etter elg…. Ikke bokstavelig talt; jeg kunne aldri ha drept et annet levende vesen med mindre jeg var veldig, veldig sulten. Men jeg leter liksom alltid etter noe når jeg ferdes i skog og mark. Særlig når jeg kommer østover.

Elg er et spesielt stort hjortedyr som trives der hvor det ikke er for varm. Slik som Sverige, Norge, Sibir og Polen.

Ofte legger jeg turer og ferier til steder med mye skog. Elgen liker seg godt i skog, særlig skog med mye løvtrær. De beiter nemlig ikke på gress (med mindre det er helt ferskt og saftig), men spiser blader om vår og sommer samt kvister om vinteren. En elg spiser ufattelig mye i løpet av en dag, om sommeren opp mot 50 kg mat, men er kresen på hva den spiser. Ikke rart at de er vanskelige å få øye på i skogen, de må ha det skikkelig travelt med å skaffe seg mat…..

Ikke visste jeg at elgen spiser poteter. Rå poteter gikk ned på høykant, de spiste flere bøtter av dem….

For jeg har virkelig prøvd å komme i kontakt med elgen; for å se en på nært hold, se flere, studere og fotografere elg. Jeg har syklet, gått og padlet ut i områder hvor det er påstått å være mye elg. Jeg har sørget for å være ute på den mest sannsynlige tiden; grålysning av dag eller når mørket faller på om kvelden. Jeg har listet og lusket rundt, gjemt meg under kamuflasje-duk og sittet i trær. Jeg har speidet til øynene var såre og hovne. Har jeg sett elg? Nei, det har jeg ikke. Jeg har sett spor av elg; fotspor og dynger med dritt. Til og med varm dritt og knekte greiner som jeg fulgte en stund før sporene forsvant. Og det var det….

Nærkontakt av tredje grad med min venn elgen.

Jeg har kun sett elg fra bilen når jeg har kjørt eller sånne som har gjerde rundt seg. Mine barn påstår at jeg er livsfarlig bak rattet når vi passerer et elgskilt, da har jeg mer fokus på å speide etter elg enn å se hvor jeg kjører. Sjansen for å treffe elg når man er ute å kjører er tydeligvis større enn til fots i skogen, hvert år blir 1500 elger påkjørt og drept i Norge. Det er fryktelig mange og et problem som Statens Veivesen tar på alvor. For en fullvoksen elg veier mellom 360 til 550 kilo når den er på det feteste om høsten. Treffer du den i 80 km/t sier det seg selv at det ikke bare er elgen som har et problem.

Jeg vil gjerne treffe elg, men dette fjeset ønsker jeg ikke å se tett på gjennom frontruta på min gamle Toyota….

Elgen er ikke egentlig et vakkert dyr. Den er ikke grasiøs som de mindre hjortedyrene, kraftfull som bjørn eller ulv eller søt som et ekorn. Den ser ut som om delene ikke helt passer sammen. Beina er for lange, halsen for kort, den er mye høyere framme enn bak, hodet ser rart ut og pelsen ubestemmelig. Den beveger seg klossete og lite elegant. Det er kanskje derfor jeg kjenner slektskap til elgen? Det å leve et liv som kvinne over 1,80 høy og henvist til herreavdelingen for å kjøpe sko, har medført at jeg har følt meg litt som elg og mindre som Bambi. Selvsagt har det hatt sine fordeler også, som for eksempel å slippe å finne krakk når jeg skal ta ned noe fra øverste hylle…

Lite vakker jeg????

Men øynene er vakre, selv om de sitter på hver sin side av hodet. Sjelens speil hos en elg er store, myke og runde, med øyenvipper som jeg kjenner flere kvinner som muligens hadde drept for. Ørene er svære og beveges som en peile-antenne. Det gjør at den hører veldig godt. Luktesansen er bedre enn hos en hund og det kan ha noe med at neseborene er gedigne. Så elgen har ingen problemer med å se, høre eller lukte meg når jeg sniker meg rundt i skogen. Men den har problemer med å se ting som står stille eller som skiller seg lite ut fra omgivelsene. Kanskje det må prøves neste gang?

På varme dager liker elgen å kjøle seg ned med et forfriskende bad.

Elgen har ikke horn, den har gevir. Forskjellen er at horn sitter fast hele livet, mens gevir detter av hvert år og nytt vokser ut. Det er bare elgoksen som har gevir og poenget er at «jo større gevir, jo flere hunner får den bedekke i brunstsesongen». Nesten slik som med menn og biler…. En tid etter at hannen har feid over så mange hunner som mulig, mister den geviret. Det skjer på vinteren en gang og når våren kommer vokser geviret jevnt og trutt igjen. Fascinerende…

Elgens gevir kan veie opp mot 30 kilo med 20-25 tagger og er et majestetisk syn. Ikke uten grunn at elgen kalles «Skogens konge». Her representert med et prakteksemplar…

Det er flere grunner enn utseendet til at elgen er mitt kraftdyr. Den er ikke, i motsetning til hjort og reinsdyr, et flokkdyr. Noen går til og med så langt som å kalle elgen for en «asosial einstøing».  Me & myself & I…. Vi har vel alle innimellom behov for alenetid, men noen har større behov enn andre. Og i den kategorien er nok jeg. Derfor tiltaler det meg med elgens endeløse vandringer gjennom de dype skoger, i frihet og ensomhet. Og når dagene mine går i ett med familie, jobb, husarbeid, hage, rushtrafikk og Fandens oldemor, kan jeg lene hodet tilbake, lukke øynene og slippe løs min indre elg. Da vandrer jeg ensom i naturens stillhet og ro, mens jeg sakte tygger på en bjørkekvist.

«Får jag bjuda på en potet eller helst mange?» Elgen har fire mager, så det er plass til noen sekker poteter. Og den spiser sjelden det som ligger på bakken, fordi da må den ned på kne siden frambeina er for lange i forhold til halsen.

Men kua er ikke asosial når den har kalv. Det første leveåret hos en elg er knyttet tett sammen med moren og hun vil gjøre det hun kan for å beskytte avkommet sitt. Hm; flere likhetstrekk…bare med livs-tidsgaranti… Treffer du en elg i skogen med kalv, stå helt stille så de ikke ser deg eller snik deg vekk så raskt som mulig. En elg angriper ikke ved å stange, den bruker frambeina til å slå med. Slagene kan være så kraftige at den kan ta livet av både bjørn og ulv. Så selv om elgen ser både fredsommelig og klossete ut, kan de forvandles til drapsmaskiner. Elgoksen sloss ikke for avkommet sitt, men når kua er i brunst, mister han hodet totalt. Det er ikke uvanlig at en hann opptrer aggressivt og er farlig under denne perioden.

Som meg, stort sett fredsommelig og omgjengelig, glad i å spise og gå tur i skog og mark. Me and you, elgen min….

Alle disse bildene ble tatt i en elgpark i Sverige, Dalslands Moose ranch i Dals-Ed. Det er et spennende sted og jeg anbefaler alle som har lyst til å bli bedre kjent med skogens konge å ta en tur. Høydepunktet er foringen, som skjer tre ganger på dagtid om sommeren. Da får alle som vil lov til å mate elgene med poteter. Det er lite tvil om at dette var feriens høydepunkt hos han på 5. Jeg var på mitt andre besøk her og var like betatt som for 10 år siden. Konseptet er meget enkelt; 8 elger i varierende størrelse i en innhegning under åpningstiden. Utenom åpningstiden har de et mye større skogsområde å boltre seg på. Det er en elgbutikk, hvor man kan kjøpe suvenirer med elg på av alle slag og en enkel kafe. Så kanskje det var her jeg fant totemdyret mitt dersom det finnes. Ikke vet jeg, men jeg tar gjerne en elg med meg videre i livet. Hva er ditt indre dyr?

Kanopadling for nybegynnere.

Dette er en typisk kano, med sitteplass til to personer eventuelt barn, hund, bagasje mm. i midten.

Å padle kano er en opplevelse for både kropp og sjel. Det er enkelt, naturvennlig, billig og sosialt. Samtidig er det god trening, særlig for overkroppen. Du bruker armer og rygg, samtidig som det krever noe smidighet og en hel del balanse. Padler du rolig, vil du forbrenne 230 kalorier i timen, noe som gjør at du kan spise en is etterpå med god samvittighet. Dobler du tempoet (noe jeg egentlig ikke anbefaler….) kan du spise to. Du kommer tett på naturen, både fordi du sitte nær vannet, men også fordi du slipper støy og høyt tempo. For deg som ikke har padlet kano før, her er noen tips for å komme igang.

Lutsivassdraget er et glimrende sted å padle og her er det mulig å leie kano på Kronen Gård. Vannet er lett tilgjengelig og turen kan være både kort og lang. Her er mange fine holmer å overnatte på.

1. Du trenger en kano, årer og flytevest. Dersom du vil prøve ut om kanopadling passer for deg, start med å leie. Det er mange forskjellige typer kano; glassfiber, aluminium, plast og gummi. De har ulike egenskaper, men heng deg ikke opp i dette før du har padlet endel i leid kano. Da vet du hva du trenger av en kano og kan lettere velge. Bortsett fra det kan det være greit å ha med et ekstra skift med klær og proviant.  Egentlig kan du ta med hva du vil, de fleste kanoer har god lasteevne og er ganske romslig. Men pakk for all del det som ikke tåler vann i vanntette poser. Jeg har lært av erfaring at plastpose og håndveske ikke er vanntett, det kostet meg en ny mobil…. Pakk småting samlet, slik at du har minst mulig liggende løst i bunnen av kanoen. Bruk gjerne en stor vanntett bag som du spenner fast i tilfelle du velter. En god regel er at alt som ikke flyter, skal festes.

Dette er ikke kano, men kajakk. Jeg har padlet mest kajakk, siden jeg eier min egen. Dette er fra Myklandvassdraget i Aust-Agder, nok et eldorado for oss som ikke har padlet så mye.

2. Når du har leid, lånt eller kjøpt deg en kano, trenger du et sted å padle. Det er en fordel å starte på en dag med lite vind. VIND=BØLGER. Det kan være andre ting også som skaper bølger; som strømmer og motorbåter. Kano er mer stabil i bølger enn kajakk, slik at det trenger ikke være et problem. Men det er tyngre å padle i mye vind og bølger, derfor er det greit å starte på flatt vann. Jeg liker å vite hvor jeg er og har alltid med kart over vannet. Særlig dersom det er et stort vann med mange holmer og kanaler, jeg har flere ganger «padlet meg vill» på vann jeg egentlig burde være godt kjent på.

Nordenden av Bullarsjøen ved grensen til Sverige var lett å finne fram i. Den var lang og smal uten øyer og knapt holmer. Vi padla langs ei side nedover, kryssa over og padla andre siden tilbake.

3. Det vanskeligste med å padle kano, er å komme oppi eller ut av kanoen uten å velte. Det er en kjent sak at de fleste velt skjer når du eller andre skal oppi eller utav kanoen. Så hvordan gjør man det lettest mulig? Det vet jeg faktisk ikke, men jeg sett noen instruksjonsfilmer på YouTube. Det var ganske komplisert og innebar at en satt overskrevs på enden. Fysisk umulig å gjennomføre i mitt tilfelle, men jeg tenker at lavt tyngdepunkt og holde vekten mest mulig midt i kanoen er det viktigste. Det samme gjelder når man er ute på vannet, ikke reis deg opp eller gjør for mange brå bevegelser.

Det enkleste er å finne en fin strand å gå i land hvor kanoen kan trekkes opp. Denne var perfekt….for både store og små.

4. Når man så har kommet seg oppi kanoen så griper man tak i padleåren. Man setter åren i vannet foran kroppen og med den brede siden skyver man vannet bakover. Løft åren og gjenta. Man kan også rygge kanoen, da gjør man motsatt, start bak og skyv vannet forover. Når man svinger, padler man kun på motsatt side av dit man vil svinge. Eller du kan bruke åren som et ror og styre dit du vil kanoen skal gå. Er man alene i kanoen, veksle med å padle på begge sidene av kanoen. Eller bruk en kajakkåre. Lær de grunnleggende åretakene slik at du får kanoen til å gå dit du vil, men det kan komme etterhvert.

Den sterkeste eller mest erfarne padleren setter seg bak og er drivmotor. Noen ble veldig glad over å få den æren….

5. For sikkerhetens skyld kan det være greit å padle nær land. Er du usikker i kanoen, unngå å krysse store, åpne flater. Som tidligere nevnt er det sosialt å padle og det er trygt å være flere kanoer i følget. Bruk da gjerne litt tid underveis på å trene på velt og kameratredning. Bare det å snu en veltet kano og tømme den for vann, kan være en utfordring. Men alt blir lettere og mindre «farlig» når man har gjort det noen ganger. Selv synes jeg det kjekkeste med å padle er pausene. Når du glir rundt på vannet, er det lett å finne små viker og strender hvor det er perfekte å ta pause. Bading, matlaging og bare ligge på et svaberg… særlig dersom man er heldig og det er sol…..

Min erfaring er ofte at de beste badeplassene er de som kun kan nås med båt. Nok en grunn til å komme seg ut i kano….
En liten og to store på et svaberg i sola. Bedre sommer kan man ikke ha…..
Og om litt er kaffien klar…..

Så da er det bare å sjekke værvarselet, retter sagt vindvarselet, finne et vann, leie en kano og komme seg oppi og utpå. Padle kan man gjøre hele året, men det er nå om sommeren det er kjekkest. For sjansen for å bli våt er alltid til stede, enten det er frivillig eller ufrivillig. Man kan selvsagt padle i havet og i elver, men det kan ofte være mer krevende og stiller større krav til utstyr og erfaring. Aldri, aldri padle ut dersom du er usikker på om det er trygt i forhold til vær, vind og strømmer. Bruk alltid vest og sørg for å ha det gøy (uten at det går på bekostning av sikkerhet). Må vi alle få en fin, flytende sommer….

Her gikk det bånn gass, selv om han på 5 sleit litt med å rekke ned til vannet….
Tidlig en morgen, klar for en tur i Lutsivassdraget. Kvalitetstid med kajakken min 🙂

Eksotiske Kosterøyene.

Båten til Koster går fra sentrum av Strømstad og det finnes flere store parkeringsplasser innen gå avstand hvor du kan sette bilen. Ferjen går relativt ofte, ca 15 avganger i døgnet under høysesong.

Turen ut til Kosterøyene er som å ta steget inn i en episode av «Vi på Saltkråkan». Jeg prøvde å forklare det for resten av reisefølget, men fant ut at man må være over en viss alder for å ha et forhold til den gode, gamle tv-serien. Men jeg har mange gode minner om Tjorven og Båtsman, så jeg kan enda minnes misunnelsen over de fantastiske somrene de hadde ved havet. Nå var liksom turen kommet for meg med en dag på Nordkoster. Her strømmer feriegjestene til for å nyte den svenske skjærgården i sommersol. Det er hvite stakittgjerder, klatreroser og enger fulle av markblomster. Det er hvite sandstrender, svaberg og det blå, blå havet. Øyene er bilfrie, så her må man ha god tid. Men det har man jo når det er ferie ..

Det er en flott tur gjennom den svenske skjærgården.
Skjærgården var full av seilbåter og det skapte mye liv i alt det blå å se de hvite seilene.
Det var kamp om sitteplassene på båten, så det er lurt å komme tidlig hvis du ikke vil stå. Båtturen tar ca 40 minutter og opp mot en time, alt etter hvilke havn du går av i.

Mange forbinder Strømstad med billig alkohol og shopping. Men byen er mye mer og fra sentrum går ferjen til Kosterøyene. Øyene er det vestligste punktet i Sverige og et populært reisemål for dagturister og feriegjester. Hovedøyene Nordkoster og Sydkoster skilles av et smalt sund, og begge øynene er en del av Sveriges eneste maritime nasjonal park, Koster havet. Parken ble etablert i 2009 for å bevare den unike naturen både på land og i havet. Den dype fjorden som ligger rundt øyene, er i direkte kontakt med Nord Atlanterens strømmer, noe som gir det salteste sjøvannet i hele Sverige. Ikke rart at han på 5 lurte på hvorfor det smakte bæsj da han dukket hodet under vann…..

I havet rundt Koster finnes det 6000 arter av planter og dyr, hvorav 2000 ikke finnes andre steder langs kysten av Sverige.
På Nordkoster bor det ca 100 fastboende, men det er mange feriehus og hytter til leie. Det er også mulig å telte på anvist og forhåndsbestilt leirplass.

Vi dro ut på en dagstur for å gå tur. Nordøya er minst og lettest å se til fots. Her ligger det høyeste punktet på 58,8 meter over havet, med 2 fyrtårn fra 1849. Begge øyene er bilfrie, men så fant vi ut at det var bare et rykte. Det finnes både søppelbil, brannbil og ambulanse på hver øy. På Nordkoster er det ikke mange kjørbare veier, men på Sydkoster finnes det et par mil som kan kjøres. Mange velger derfor å sykle når de besøker den sydligste øya. Det finnes sykkelutleie i flere av havnene, men på Nordkoster må man ha sykkel med. Dessuten hadde noen av de fastboende firehjulinger til å frakte diverse på, men flest så vi med fullastet trillebårer av diverse bagasje. Så det er relativt små avstander og lett å komme seg rundt på øyene.

Store deler av Nordkoster er dekket av skog og turen vi gikk var på koselige skogstier og grusveier.
Overalt møtte vi naturen og havet.
Det er en liten øy, så det er vanskelig å gå seg vill. Det lå kart i alle båthavner og var forslag til turer å gå. Skilt fantes også..
Det var en fantastisk dag og vi fikk Syden følelsen av sol, varme og naturen. Som en av gutta sa:» Fucking exotic…»

Vi gikk i land på Vettnet, som var den første havnen båten la inntil. Vi hadde tatt med badetøy og kun litt niste, for det skulle være både butikk og kafé her. Så planen var en bedre lunsj etter tur og bading. Øya er full av gode badeplasser og det er ikke problem å finne sin egen lille strand for å nyte havet. Det var verre med mat… Etter at nisten var spist og turen gått, var vi både sultne og tørste. Noe kafe så vi aldri snurten av, men det er mulig at den lå på Sydkoster. Vi fant den sommeråpne butikken, så det ble både is, kjeks og noe å drikke. Prisene er noe høyere enn på fastlandet, men det er absolutt forståelig med tanke på transport av varer. Så vi var meget fornøyde.

Det var vakre strender rundt hele øya, denne lå på nordsiden og het Hasslevikarna. Vi badet ikke her, til han på 5 sin store sorg. Men så ville han bade på hver strand….
Vi fant et fint sted i Basteviken. Her var solvarme svaberg å ligge på og langgrunn sandstrand til han på 5. Så fikk det heller være at jeg måtte vasse en halv km for å dukke meg… ?

Men først var det sightseeing og da var det turen opp til fyrene som var høydepunktet. Fyrene ble som sagt bygget i 1849 etter krav fra Norge og de skulle gjøre det lettere å navigere for seilskuter inn i Oslofjorden. Det ble bygget fyrvokter bolig ved foten av fjellet, dersom man kan kalle 58,8 meter over havet for et fjell… Her står bare noen murer igjen og selve fyrene er heller ikke i bruk idag. De er et noe loslitt kulturminne og et fint utsiktspunkt for å få overblikk over øyene.

Her hvor fyrvokter boligen tidligere stod, er det nå blitt en festplass hvor vi kunne se restene av midtsommerfesten, nemlig maistangen.
Det var ikke de største og mest imponerende fyrene jeg har sett, men de var litt koselige.
Det var en fin plass å ta en pause og spise medbragt niste som bestod av banan og pølsebrød.
Det var en fantastisk utsikt over havet og øyene.

Vi endte opp med å ha en nydelig dag som kjentes ut som om vi var på langt mer sydlige strøk enn Strømstad. Turen vi gikk var en svært lettgått tur, men opplevelsen var stor. Det var den tette skogen hvor vi fant både blåbær og markjordbær, det var alle sommerblomstene som vokste på engene langs stien og fuglene som sang i trærne. Noen av oss gikk barbeint, men det var mest fordi han hadde insistert på å dra avgårde med Crocs på beina og de er ikke laget for tur…. Da var det bedre å kaste sko og vifte med tærne i sand og gress.

Turen gikk gjennom ulike typer skog og jeg var overrasket over at naturen kunne være såpass variert på en så liten øy.
Plutselig ble han forvandlet til Frodo, The Hobbit på farefulle oppdrag gjennom Midgard. Fantasi er en fin ting, da går tiden fort….
Mens andre var mer opptatt av å beundre alle de vakre blomstene….
Sånn ser handlegaten ut på Nordkoster og den holdt norske priser. Fantastisk god is og verd hver krone.

Så neste gang du krysser riksgrensen over til Sverige, ta litt tid ekstra til å bytte ut noen av kjøpesentrene med en dagstur til Kosterøyene. Eller enda bedre; bli der i mange dager. Eller uker. Det kunne jeg tenkt meg å gjøre. Her kom man raskt ned på hvilepuls og helst enda lavere. I motsetning til Harry handelen… Eller gjør som vi gjorde; tok en Ole Brum og sa: «Ja takk, begge deler».

Det er nok minnene om strendene og havet jeg tar med meg fra Nordkoster. Jeg var litt enig med han på 5: » HVORFOR kan vi ikke bade på ALLE strendene???!!!!»