Dersom du kommer fra Undheim og kjører mot Sikvaland, passerer du Knudaheio. Her finner du Garborg i fin stil samt hans sommarstove. Fin utsikt var der åg….
En tur ut på Jæren er aldri feil. Ihvertfall ikke når solen skinner og det er NESTEN vindstille. Og det er så mye turer å velge i, man har Høg Jæren og Låg Jæren, kyst og innland. Skog, hei, strand, topper og nuter. Men aldri hadde jeg hørt om Låglia, så da måtte jeg rett og slett ta meg en tur dit. Navnet Låglien af Sikveland ble brukt under folketellingen i 1901, nå forkortet til det mer folkelige Låglia. Vi kjørte via Ålgård og Undheim, derfor ble det en turiststopp ved Knudaheio siden noen aldri hadde vært der før. Garborg er alltid stas….
Vi var usikre på om vi kom til å finne fram; uten GPS, nettdekning eller stedsans. Men jammen hadde de spandert på oss et skilt og en parkeringsplass, tusen takk.
Låglia er rett og slett en gård som ligger langt innpå heia, uten veiforbindelse, mellom Sikvaland og Osland. Her bodde et ektepar med 7 barn, hvorav 6 av barna ble født på gården. Det var 3 km til nærmeste nabo og far i huset pleide visstnok å bære barna på ryggen til skolen. Jeg aner ikke hvor skolen lå, men jeg antar at det har vært et godt stykke å gå…. De hadde sau, kyr, en hest og noen geiter og hver høst drev han Olav dyra til Stavanger for å selge på marked og til slakt. Med andre ord han gikk… Fram og tilbake…Det høres ut som et hardt og strevsomt liv, så det er kanskje grunnen til at det kun var fastboende på Låglia fra 1899 til 1916. Eller hva vet jeg ?
Turen starter med å krysse veien og følge grusveien et stykke nedover mot ei hytte. Så svinger man av veien og går litt over hauger og gress innover i skogen.Turen gjennom skogen er ikke lang og det er når man kommer ut av trærne at den fine delen av turen egentlig starter.Det finnes både skilt samt røde merker å følge for å finne veien. Vi greide allikevel å rote oss av stien flere ganger fordi vi var opptatt med andre ting….Det er mange fine små vann som passeres på veien innover.Stien passerer over denne gamle steinkloppen mellom Hellevatnet og Nipetjørna. Det var lite vann da vi passerte, siden det knapt har regnet på 1 måned, men vanligvis er nok dette en våt tur hvor det kan være greit å ha vanntette sko.Blendet av den vakre utsikten fulgte vi «den brede sti». Det var feil, i enden av vannet svinger man og klatrer over gjerdeklyveren.Dette er altså feil…. Vi måtte over et gjerde og krysse en elv for å finne tilbake til stien. Heldigvis hadde vi kart, takk til STF for den makalause turboken «Te`Jærs».Det var hvitt, i hvitt, i hvitt innover med myrull.På vei opp skaret ved Tjorsvatnet, den eneste «skikkelige» bakken på turen.Etter å ha vandret over lyngheiene kan vi endelig se ned på Låglia og Fyllemyrvatnet. Tenk at vi fant frem….Av bygninger er det bare huset som står igjen, men man kan se rester av grunnmuren til løa og fyrhuset. De som satte opp bygningene, sies å ha hatt det som på Jæren kalles «steinauga», dvs evnen til å lø stein SKIKKELIG beint. Imponerende…Det er ikke mulig å gå inn i huset og jeg vet ikke om det brukes til noe nå. Men det er lov å se inn vinduet….Nede ved vannet fant vi et flott sted til å spise nistepakken. Vi fant også inntørket hoggormskinn, men så ingenting til eieren….Sånn lør du når du har «steinauga»…. Tror du må være født sør for Kverneland for å få til det….På tilbaketuren var sola kommet for fullt og da var det bare å sikte seg inn på et badevann.Fantastisk badeplass og skikkelig varmt i vannet.Da greide vi ihvertfall finne rett vei tilbake, over gjerdeklyveren i enden av vannet. Den hjalp oss over en LAAANG steinmur, sikkert lødd av «han eller hun med steinauga».En blomst med blomster pynter opp den fagre naturen.Da nærmer vi oss skogen, bilen og slutten på turen.Selvsagt måtte me avslutte med stil; greide rote oss av stien IGJEN… Men bilen fant vi tilbake til og jeg har hørt en plass at det er omveiene som beriker ens liv….. TJA….kanskje det…
Dette er en tur som passer for alle. Det er ca 7 km fram/tilbake og rimelig lettgått siden man stort sett går på sti, kjerrevei eller grusvei. Det ligger litt i navnet LÅGlia at man ikke skal så høyt; gården ligger på 293 meter over havet. Hvor lang tid man bruker vil selvsagt avhenge av hvor fort man går, hvor mye man stopper og hvor flink man er til å følge små, røde prikker godt gjemt på steiner og påler. For oss ble det nesten en dagstur; men da var Knudaheio og en stopp på Ålgård Outlet inkludert. Men på en sommerdag som denne, kan man nesten ikke gå seint nok, selv om vi prøvde. Anbefaler alle å ta turen, jeg vil ihvertfall dit igjen.
For å avslutte med litt Garborg: «Å heller vil eg med augo sjå, enn dauv og blind gjennom verdi gå og ikkje det sanne skilja».
3 kommentarer til «Låglien af Sikveland.»
Ja Låglia er en flott tur, særlig på dager som dette 😉
Ja Låglia er en flott tur, særlig på dager som dette 😉
Ja, av og til dukker det opp noen perler… ?
Ja, av og til dukker det opp noen perler… ?