Kartet viser et stort område, men det er særlig Helgeland turområde som er hundens paradis.
Heldige, heldige hunder som bor i Sandnes kommune…. De har sin egen skog, hvor de kan løpe fritt sammen med sine artsfrender. Her går man tur for å være sosial og det er IKKE stedet å gå dersom du ikke er glad i hunder. Da er det bedre å ta andre siden av E39, nemlig Melshei. Der håndheves båndtvang strengt og jeg har mange ganger fått kjeft fordi dyret har løpt fritt. Men i Hundeskogen er det fritt fram. Der ER båndtvang her også (SE PÅ SKILTET…) men hvem bryr seg? Her er en uskreven regel at hunder har det best uten bånd.
Se så glad jeg er, jeg sikler av pur glede….
Vi har hund og Scotty er en gammel mann på 9 år. Vi har hatt ham siden han var 7 måneder og han er verdens beste hund. Han er aldri sint og han er tålmodig enten det er kattunger, småunger eller andre unger som kryper over og rundt ham. Han er blanding av tysk jakt terrier og border collie. Han liker ikke å bli våt, noe som betyr at han knapt går ut for å pisse når det regner samt avskyr bading. Han bjeffer veldig sjelden, men syter desto mer. Særlig i bil, da gjør han sitt beste for å overdøve radioen. Kjært barn har mange navn, så han går også under navnet Snottleif, Dyret, Pinglå, Skokki…..
Det er ofte fullt på parkeringen, mange som går her med hundene sine. Særlig på kveldstid og i helger er det trangt om saligheten.Turen vi gikk går stort sett på grusvei, men det er mange andre kjekke stier og ruter å velge mellom.Dette er virkelig et fantastisk sted å være hund.
Det er noen uskrevne regler som jeg synes alle bør følge når de er på tur her med de firbente. Noe tenker jeg burde være en selvfølge, som å fjerne hundedritten fra vei og sti. Dessuten er det ubegripelig at noen tar med seg en mannevond hund og slipper den løs i et område hvor det er så mye andre hunder og folk. Jeg tenker at det er veldig greit at hunden reagerer på innkalling og kommando samt at den ikke løper lengre vekk enn at man har øynene på den. Men det er mange rare hundeeiere og jeg vet om flere som har dårlig erfaring med å gå tur i Hundeskogen. Det har ikke vi.
Se så glad jeg er og hvor fint jeg sitter på bordet, siden eieren min hverken hadde tatt med vått eller tørt å servere.Det er satt opp flere skilt og grei merking. Vi fulgte turforslag 3, som er en 5 km lang tur med 134 meter stigning. Vi går som regel alltid her, så Scotty viser vei.Deler av turen går på sti gjennom skog…..….før det åpner seg opp på vei ned mot Figgjo elven.Stien følger elven et stykke, før det går bratt opp en bakke og tilbake på grusveien.To som koser seg sammen på tur med litt lek og moro.Me koser oss også, det er utrolig kjekt å se hvordan hundene leker og løper sammen.
Jeg vet at det har vært mange og lange diskusjoner opp gjennom årene om båndtvang i dette området. Det har vært til tider relativt heftig mellom hundeeiere, grunneier og kommunen. Hva det er landet på og hvor saken står nå, vet jeg ikke. Det jeg ser er at når vi går her en sjelden gang, treffer vi masse hunder og hundeeiere. De færreste hundene går i bånd og ingen andre steder treffer vi så mange glade hunder og eiere. Det er godt mulig at vi bryter loven med å la Scotty kose seg her i 1,5 time sammen med de andre. Men uansett et det et godt sted å være hund og nyte friheten på fire bein en kort stund.
Scotty speider etter flere hunder å hilse og lukte på, leke og løpe med.
Indre Vågen i Sandnes er iferd med å bli et fint sted. Her er liv og røre, kanskje ikke akkurat en lørdag morgen da jeg syklet forbi, men ellers….
Hele mitt liv har jeg vært glad i å sykle. Min første jobb var som syklende avisbud for Rogaland Avis klokken 04.00 om morgenen og jeg holdt ut i mange år. Det har nok preget meg videre, både lysten til å sykle og trangen til å stå tidlig opp. Men sykkel er et fantastisk fremkomstmiddel, det er både trening og frihet på to hjul. Det er ukomplisert, miljøvennlig og billig. Dessuten blir man veldig glad av å sykle, ihvertfall det meste av tiden….
Starten på Strandgata, et sted hvor jeg sjelden er glad når jeg sykler. Trangt, støvete, dårlig sykkelfelt, mye SVÆRE kjøretøy, mange i kondomdress som blåser forbi meg selv om jeg har el-sykkel og de ikke….
Jeg er en av dem du kanskje har irritert deg over tidlig en morgen på vei til jobb. En av dem som opptar veibanen og gjør at du kanskje må bremse ned for å unngå å kjøre over meg. Det setter jeg utrolig pris på at du gjør, starten på dagen blir bedre når vi tar hensyn til hverandre i trafikken. Jeg sykler nemlig til jobb så ofte som jeg kan. Mest fordi det er en fantastisk måte å våkne på, siden jeg er tidlig oppe og tross alt har god tid. Da er jeg lykkelig og klar når jeg kommer til jobb. Ikke mye slår enn time på sykkel med AC/DC dundrende i ørene, det må isåfall være en time med Bruce Springsteen….
Flott utsikt over mot Dalsnuten og Lifjell idet jeg nærmer meg Lurahammeren.
Og ingenting er bedre enn å sykle hjem etter jobb, da kan jeg legge arbeidsdagen igjen som svette på asfalten. Det er som om hodet blir tømt når beina tråkker og trør. Alt jeg har opplevd på jobb kan jeg legge bak meg på den lille timen det tar meg å komme hjem. Slik at jeg kan være 100 % tilstede når jeg kommer hjem . Det tror jeg at jeg har godt av. Sitter jeg i køen og stanger, har jeg GOD tid til å fortsette å spinne på episoder fra arbeidsdagen og er ofte mer frustrert når jeg kommer hjem enn jeg var i utgangspunktet.
Den aller beste grunnen til å velge sykkelen som transportmiddel til jobb fremover; hvem i all verden har råd til å kjøre bil lengre når de nye bommene blir satt opp???!!
Nå skal klinikken jeg jobber på flytte. Det vil si at jeg må finne en ny vei å sykle til jobb. Fra å trø til Tjensvoll, må jeg nå finne veien ned til Stavanger sentrum… Ja, ja; slipper ihvertfall bakkene opp mot Åsen… Så fra å sykle den vante ruten, som kun endres av veiarbeid (dvs både titt og ofte…), må jeg lage en ny. Jeg er fra Sandnes og derfor lite kjent i Stavanger. Derfor var jeg meget fornøyd da jeg avtalte med en hyggelig kollega at hun skulle vise meg hvor hun hadde tenkt å sykle for å komme til jobb.
På vei innover den nye flotte veien på Mariero. Eget sykkelfelt, eller kanskje det var for taxi, buss og el-bil? God plass til meg også….Dette var jammen en ny vei… Veiarbeid overalt, godt å se at bompengene brukes til noe fornuftig…..Joda; sightseeing på Storhaug er veldig fint og det er mange fine trær og hus, men skulle ikke vi finne klinikken???!!!Og Stavanger har mange fine gater med brostein. Brostein er IKKE førstevalget når man sykler, det humper noe helt utrolig….Turen ble så lang at vi måtte legge inn en rastepause. Det ble ikke mye mat på meg, det var kamp om føden og jeg tapte….Jeg fant tidenes sykkelstativ i Fargegaten, det hadde virkelig passet utforbi huset mitt. Det kledde virkelig min nye el-sykkel…Det er lenge siden jeg har vært å jollet i Stavanger sentrum en lørdag formiddag. Det anbefales virkelig, byen kokte av folk og liv. Muligens det hadde noe med skipet som lå i havn, det føltes ikke som å være i Norge… Me like….Finaste Stavanger…. Kjenner at jeg gleder meg veldig til å begynne å jobbe i sentrum!
For å være ærlig så kommer jeg aldri til å velge den ruten hun viste meg…. Den innebar en tunnel og to heftige rundkjøringer hvor jeg nesten ble nedkjørt. Dessuten; er det noe sykling har lært meg, så er det at den kjappeste veien mellom to punkt er en rett linje. Eller var det kanskje i mattetimene på skolen vi lærte det? Når jeg skal på jobb, sykler jeg ikke for kosen sin skyld. Da er det kjappest mulig frem og tilbake. Og det er som regel å følge veien bilene kjører. Hadde det vært lov, er det mulig jeg hadde valgt motorveien, men nå er det Fv44 etter Forus som gjelder.
På vei hjem fulgte vi Gandsfjordruten som unngår det meste av biltrafikken. Og etter at Felleskjøpet sitt anlegg er passert, blir det rett og slett en vakker tur….
Jeg vet at det går finere og roligere sykkelstier til Stavanger enn den jeg har valgt. Men sykkelturen til jobb er det nærmeste jeg kommer risikosport i min alder og med de fysiske begrensningene jeg har. Det å sette meg på sykkelen, skru musikken på full styrke (JA, JEG SYKLER MED MUSIKK I ØRENE…..) og sykle sikksakk mellom busser, lastebiler, varebiler, trailere, nye biler, gamle biler, store biler og små biler… Det er fantastisk og jeg kjenner virkelig at jeg lever.
Det er laget en utrolig flott sykkelsti mellom jernbanelinjen og sjøen fra Hillevåg til Jåttåvågen. Det kan bli en favoritt…Vaulen badeplass ligger nesten på sykkelstien og selv om det var god plass nå, kan nok dette bli et fast stoppested på varme dager med god tid.Et stille øyeblikk uten gammel heavy rock i ørene… Allikevel fornøyd 🙂
Ja, jeg vet at det er tryggere med hensyn til trafikken å sykle på fortau og sykkelsti. Men det går seinere og er farligere for helsen min. Dersom du noengang har forsøkt å sykle med litt tempo forbi en gjeng førsteklassinger , vet du at man kan få høyt blodtrykk av mindre. For ikke å snakke om ungdom med blikket på mobiltelefonen, førstegangsmødre med barnevogn som MÅ gå 4 i bredden eller pensjonister som virrer avsted… Jeg har flere ganger vært nær hjerteinfarkt (føles ihvertfall slik…) når jeg passerer alle disse menneskene jeg er livredd for å kjøre på. Så heller risikosport i sykkelfeltet….
Jåttåvågen er også et spennende sted å stoppe med kjøpesenter, kafeer og Viking stadion.På Hinna er jeg avskrevet med et svært gjerde på ene siden og villastrøk på den andre. Men ingen biler….
Jeg fant ikke MIN vei til Stavanger sentrum. Men det kommer… Jeg skal sykle den flere ganger, prøve noen nye veier og se meg litt rundt. Det gleder jeg meg til, oppdagelsesreise på to hjul. Men det blir nok en dag jeg ikke skal på jobb, det er greit med god tid når man skal utforske. Det er sunt for stressnivået også, tenker jeg. For sykling skal være lykke på to hjul. Frisk luft, god musikk og snille folk som ikke kjører over meg når jeg gamper avsted til en ny arbeidsdag… Og imorgen er det ENDELIG mandag…..og meg og sykkelen er klar.
Ikke visste jeg at det er maks 50 km/t ned Lurahammeren. Jeg må innrømmer jeg har syklet fortere nedover med medvind og hjemlengsel (fordel med speedometer på den nye sykkelen…eller kanskje ikke)
Det aller kjekkeste jeg vet, er når jeg får noen av flokken min med meg på tur. Denne gangen hadde jeg overtalt mine sønner og han på 5 til å bli med meg i et forsøk på å bestige Gaustatoppen. Eller forsøk og forsøk….jeg hadde tenkt meg opp. Det er slett ingen ekstrem tur, faktisk så sies det at Gaustatoppen er fjellet alle kan nå toppen på. Jeg tror muligens at det er fordi man kan ta en kabelbane til topps, men det var ikke det jeg planla. Som mål nummer 6 i opptreningen var min plan å gå opp og gå ned. Jeg følte meg klar, han på 5 er alltid klar og sønnene mine trodde de var klar….
Rjukan er en vakker by.Vemork er historien om en av Norges viktigste sabotasjeaksjoner under andre verdenskrig. Her finnes både museum, utstillingen «Helter i Telemark» og turstien «Sabotørstien».Vi fikk med oss en runde på Tinn museum, et bygdetun med bygninger helt tilbake til 1300 tallet.
Rjukan ligger i Telemark og er byen som ble bygd opp rundt industri, da særlig kunstgjødsel. Nede i en lang smal dal snor husene seg, delt av veien i midten. Alle fjellene, i tillegg til Gaustatoppen, rager rundt og byen er uten sol fra oktober til mars. Gondolbanen Krossobanen ble bygd for å bringe folket opp av dalen, til fjellet og solen. I 2013 ble Solspeilet bygd, store speilflater i fjellveggen som reflekterer solstrålene og sender dem ned til Rjukan torg. Man må jo bare bli glad i et sted som gjør så mye for å bringe sol og lys til folket.
Campingen lå ca 3 mil fra Rjukan, valgt på grunn av beliggenhet og BADEPLASS.
Vi hadde basecamp på Sandviken Camping og på grunn av litt ymse værmeldinger leide jeg en liten hytte. Kan livet bli bedre?? Den lå helt nede ved vannet og Tinnsjøen er et vakkert sted. Det ble endel bading på enkelte som del av oppladningen til tur. Planen var: vi kom lørdag, gå tur søndag og kjøre hjem mandag. God plan og lett å gjennomføre. Resten av tiden ble brukt til å nyte sol og sommer, FERIE.
Skikkelige forberedelser er viktig og jeg tok ansvar for å pakke sekken. Muligens bar pakkingen preg av at det ikke var jeg som skulle bære sekken, men pytt pytt….
Søndagen startet tidlig, med et rom i hytta var alle våkne når han på 5 våknet. Vi hadde en god frokost utforbi og smurte matpakke. Det er mulig å kjøpe mat på toppen, her ligger nemlig Gaustatoppen Turisthytte. Det er en DNT hytte bygd i 1893 som har kafe og kiosk. Jeg hadde vurdert å overnatte, hytten har 11 sengeplasser, men det var liten stemning for det hos gutta boys. Så vi tok med mat, drikke, førstehjelpsutstyr ( mest plaster) ekstra klær, solkrem og var klar for tur.
Langt der bak, med mast på, kunne vi se målet vårt. Det er greit med denne turen, man ser toppen det meste av tiden.
Vi kjørte opp mot Tuddal og fant parkeringen ved Stavsro. Det er en stor parkeringsplass med do og en kafe som var stengt. I høysesong kan det være vanskelig å finne ledig plass her og det koster penger. Men nå var det tydeligvis utenom sesong, så det var kun et par andre biler og ingen avgift. Det anslås at hvert år bestiger 30 000 personer toppen, så her er det mulighet for å treffe kjentfolk. Vi gjorde ikke det, men traff mange andre hyggelige mennesker; både fra Danmark og Finnmark. Han på 5 spurte de fleste «Hei, ke hette du?» så det var en sosial tur.
Utsikten tilbake mot bilen og parkeringen.I starten er det bred og god sti å følge, senere blir det mest stein. Det anbefales å ha gode sko med demping og støtte for ankler.Langs hele løypa var det bygget varder av ulik størrelse. Han på 5 hadde det travelt med å fylle på med stein og jobbet knallhardt oppover.
Turen er enkel å gå, det er godt merket og lett å finne frem. Guttene sleit skikkelig, men det var mest fordi vi hadde bare en ryggsekk og den veide mye. Det var en varm dag, så vi hadde fylt godt opp med vannflasker. Det er ingenting å finne av drikke før man er på toppen, så her må man bære. Men et godt tips er å heller ha flere små sekker å fordele enn en stor, selv om jeg hadde det som plommen i egget og svevde på lette bein oppover uten sekk….
Det går mye sau på beite her, så hunden må holdes i bånd. Eller være igjen hjemme, slik som vi hadde gjort….Alltid kjekt med snøballkrig midt på sommeren.Vi var heldige med været og kunne nyte utsikten. Toppen kom sakte nærmere ettersom vi steg oppover i høyden.Og langt bak kom pakkeslene, som innså at den fysiske formen kanskje ikke var så god som de trodde.. Og oppover ER oppover.Høyere oppe står det flere informasjonstavler og vi fikk svar på noe av det vi hadde lurt på. Som at Gaustatoppen ikke er en vulkan, den ser bare litt sånn ut.Klar for siste innspurt gjennom steinrøysa…
Tur/retur toppen er 9,8 kilometer lang og man stiger fra 1173 til 1883 meter over havet. Fra toppen kan man på en dag med klart vær se 1/6 av Norge og det tror jeg faktisk at vi gjorde. Utsikten er formidabel i alle retninger, man kan se fjellene i både Telemark og Buskerud samt helt til Oslomarka. Og mot vest brer Hardangervidda seg ut. Turen er rangert som krevende, men samtidig er det en familievennlig topptur som passer for spreke og turvante barn. I vår lille flokk var det han på 5 som var førstemann opp. Han småjogget rett og slett siste biten, mens jeg strevde med å henge med. Guttene lå igjen nede i bakkene, men jammen greide de dra seg opp til topps tilslutt.
Han på 5 innvilget seg en liten seiersdans på toppen, han var desidert den sprekeste av oss….Endelig, endelig, endelig….. Og hvem var det som sa at vi ikke skulle ta banen opp? Og hvorfor?????En stille stund for far og sønn….Og der nede ligger Gaustahytta, hvor de solgte vafler, brus og diplom. Nesten så vi angra på matpakken, helt til vi så prisen på en vaffel; 40,-, Og det hadde neppe holdt med en hver… Så matpakken gikk ned på høykant…Obligatorisk dokumentasjon på toppen. Noen var tydeligvis mer fornøyd enn andre….Så var det tilbaketuren og uten den tunge vekten var guttene raskt avgårde. Kjekt med snø, da kunne vi skli og det gikk enda raskere nedover. Det var nemlig torden og regn på vei innover fjellet.Man blir ydmyk i slike omgivelser, det er mektig.
Vi hadde med andre ord en flott dag og en vellykket bestigning. Vi fikk beundret utsikten og han på 5 fikk diplom som vi kjøpte på turisthytta. Jeg vurderte å kjøpe til oss andre også; bragden var helst større i vårt tilfelle. Så det stemmer faktisk at alle som vil kan ta turen til Gaustatoppen. Og vil du ikke gå, er Gaustabanen i drift året rundt. Da er du oppe på 15 minutter og du kan eventuelt gå en av veiene, enten det blir opp eller ned. Jeg greier ikke bli enig med meg selv om jeg støtter dem som omtaler Gaustatoppen som Norges vakreste fjell. Men det er jammen ikke langt ifra…for flott er det og fantastisk tur….Men jeg har enda ikke sett alle fjell i Norge og da er det vanskelig å kåre en vinner….
Tilbake i varmen; mål nummer 6 i boks… Gaustatoppen; been there, done that… Men han på 5 lurte på når vi kunne ta en ny tur opp på toppen, han likte seg her….
Dersom du kommer fra Undheim og kjører mot Sikvaland, passerer du Knudaheio. Her finner du Garborg i fin stil samt hans sommarstove. Fin utsikt var der åg….
En tur ut på Jæren er aldri feil. Ihvertfall ikke når solen skinner og det er NESTEN vindstille. Og det er så mye turer å velge i, man har Høg Jæren og Låg Jæren, kyst og innland. Skog, hei, strand, topper og nuter. Men aldri hadde jeg hørt om Låglia, så da måtte jeg rett og slett ta meg en tur dit. Navnet Låglien af Sikveland ble brukt under folketellingen i 1901, nå forkortet til det mer folkelige Låglia. Vi kjørte via Ålgård og Undheim, derfor ble det en turiststopp ved Knudaheio siden noen aldri hadde vært der før. Garborg er alltid stas….
Vi var usikre på om vi kom til å finne fram; uten GPS, nettdekning eller stedsans. Men jammen hadde de spandert på oss et skilt og en parkeringsplass, tusen takk.
Låglia er rett og slett en gård som ligger langt innpå heia, uten veiforbindelse, mellom Sikvaland og Osland. Her bodde et ektepar med 7 barn, hvorav 6 av barna ble født på gården. Det var 3 km til nærmeste nabo og far i huset pleide visstnok å bære barna på ryggen til skolen. Jeg aner ikke hvor skolen lå, men jeg antar at det har vært et godt stykke å gå…. De hadde sau, kyr, en hest og noen geiter og hver høst drev han Olav dyra til Stavanger for å selge på marked og til slakt. Med andre ord han gikk… Fram og tilbake…Det høres ut som et hardt og strevsomt liv, så det er kanskje grunnen til at det kun var fastboende på Låglia fra 1899 til 1916. Eller hva vet jeg ?
Turen starter med å krysse veien og følge grusveien et stykke nedover mot ei hytte. Så svinger man av veien og går litt over hauger og gress innover i skogen.Turen gjennom skogen er ikke lang og det er når man kommer ut av trærne at den fine delen av turen egentlig starter.Det finnes både skilt samt røde merker å følge for å finne veien. Vi greide allikevel å rote oss av stien flere ganger fordi vi var opptatt med andre ting….Det er mange fine små vann som passeres på veien innover.Stien passerer over denne gamle steinkloppen mellom Hellevatnet og Nipetjørna. Det var lite vann da vi passerte, siden det knapt har regnet på 1 måned, men vanligvis er nok dette en våt tur hvor det kan være greit å ha vanntette sko.Blendet av den vakre utsikten fulgte vi «den brede sti». Det var feil, i enden av vannet svinger man og klatrer over gjerdeklyveren.Dette er altså feil…. Vi måtte over et gjerde og krysse en elv for å finne tilbake til stien. Heldigvis hadde vi kart, takk til STF for den makalause turboken «Te`Jærs».Det var hvitt, i hvitt, i hvitt innover med myrull.På vei opp skaret ved Tjorsvatnet, den eneste «skikkelige» bakken på turen.Etter å ha vandret over lyngheiene kan vi endelig se ned på Låglia og Fyllemyrvatnet. Tenk at vi fant frem….Av bygninger er det bare huset som står igjen, men man kan se rester av grunnmuren til løa og fyrhuset. De som satte opp bygningene, sies å ha hatt det som på Jæren kalles «steinauga», dvs evnen til å lø stein SKIKKELIG beint. Imponerende…Det er ikke mulig å gå inn i huset og jeg vet ikke om det brukes til noe nå. Men det er lov å se inn vinduet….Nede ved vannet fant vi et flott sted til å spise nistepakken. Vi fant også inntørket hoggormskinn, men så ingenting til eieren….Sånn lør du når du har «steinauga»…. Tror du må være født sør for Kverneland for å få til det….På tilbaketuren var sola kommet for fullt og da var det bare å sikte seg inn på et badevann.Fantastisk badeplass og skikkelig varmt i vannet.Da greide vi ihvertfall finne rett vei tilbake, over gjerdeklyveren i enden av vannet. Den hjalp oss over en LAAANG steinmur, sikkert lødd av «han eller hun med steinauga».En blomst med blomster pynter opp den fagre naturen.Da nærmer vi oss skogen, bilen og slutten på turen.Selvsagt måtte me avslutte med stil; greide rote oss av stien IGJEN… Men bilen fant vi tilbake til og jeg har hørt en plass at det er omveiene som beriker ens liv….. TJA….kanskje det…
Dette er en tur som passer for alle. Det er ca 7 km fram/tilbake og rimelig lettgått siden man stort sett går på sti, kjerrevei eller grusvei. Det ligger litt i navnet LÅGlia at man ikke skal så høyt; gården ligger på 293 meter over havet. Hvor lang tid man bruker vil selvsagt avhenge av hvor fort man går, hvor mye man stopper og hvor flink man er til å følge små, røde prikker godt gjemt på steiner og påler. For oss ble det nesten en dagstur; men da var Knudaheio og en stopp på Ålgård Outlet inkludert. Men på en sommerdag som denne, kan man nesten ikke gå seint nok, selv om vi prøvde. Anbefaler alle å ta turen, jeg vil ihvertfall dit igjen.
For å avslutte med litt Garborg: «Å heller vil eg med augo sjå, enn dauv og blind gjennom verdi gå og ikkje det sanne skilja».
Solnedgang over havet. Kan en kveld bli bedre enn dette?
Jeg har lest en gang at saltvann kurerer alt, enten det er svette, tårer eller havet. Det er det nok mye sant i og hver til sin tid. Eller i en kombinasjon….. Havet blir jeg ihvertfall aldri lei av og det er flaks at jeg bor i et land med mye kyst. Og når sommeren setter inn for fullt i mai, er det bare å pakke sekken, sette seg i bilen og gi gass sørover.
Loshavn har et av Sørlandets best bevarte trehusmiljø. Jeg liker bedre at de i Kaprertiden fra 1807-1814 var autorisert til å kapre engelske skip som seilte forbi.
Listalandet har jeg rukket å bli veldig glad i; dette snodige, flat og forblåste wannabe Junaiten på Sørlandet. De har stil og sjarm i massevis og de har også en tursti som går fra Loshavn i sør til Jøllestø i nord. Den er 30 kilometer lang og går gjennom et landskap med «outstanding beauty», som de sier «over there». Stien går gjennom landskapsvernområder og områder med fuglefredning, langs strender av sand og rullestein samt over beitemark og gjennom skog. Noe for enhver smak altså.
Den eneste tunge bakken på turen er fra Loshavn og over Kirkeskaret til Lomsesanden Camping. Den er fort gjort, 1 km lang og historien kan du lese på oppslagstavlen ved resepsjonen på campingen.
Turen er enkel å gå, det beste er dersom man kan ha en bil i hver ende. Både startpunkt og slutt ligger ganske øde til og vanskelig tilgjengelig. Det er god parkeringsplass i Loshavn og ingen offisielle i Jøllestø. Siden jeg bare har en bil, måtte jeg finne en annen måte. Jeg valgte den geniale løsningen å første kjøre til Jøllestø og sette igjen min gamle sykkel der. Så kjørte jeg til Loshavn og parkerte bilen for å starte turen. Dermed var problemet løst og glad og lykkelig kunne jeg vandre ut i villmarken.
Første strand ut er Lomsesanden. Fantastisk sted, men jeg syntes nesten ikke jeg kunne stoppe allerede. Selv om jeg var både svett og klar for et bad…Det vokste de mest fantastiske gullgyvel langs stien og jeg nøt synet. Helt til jeg kom til skiltet som sa at disse buskene var uønsket og jeg passerte han i gravemaskin som tok livet av dem…Stien følger havet, men det ble ikke så mye «tærne i fjæra». Som regel gikk jeg ikke PÅ stranden, men bak sanddynene.
Denne gangen hadde jeg virkelig anstrengt meg for å pakke lett. Ikke sånn som da jeg forsøkte å gå Jærkysten på langs med 30 kg på ryggen….. Jeg har lært, så kom ikke her å si at man ikke kan lære gammel hund å gjø… Dessuten; hva trenger man når det er meldt sol, sol og sol +30 grader? Vekk med teltet, ullundertøy, regntøy, tykke sokker, regntrekk til sekken, pakkeposer, vindsekk, ekstra sett med klær, tykk genser, votter, lue, skjerf og hodelykt. Alt jeg stappet i sekken ble sett på flere ganger og vurdert som «kan jeg overleve uten, eller MÅ jeg ha». Sekken føltes lett som en fjær, ihvertfall til jeg dyttet 2 1,5 liters flasker med vann oppi. Men de var livsnødvendige, det er få vannhull langs kysten.
Reine idyllen, hadde det ikke vært for stanken fra et eller annet industribygg som ligger langs veien bak haugen til høyre.Dette var jo et TEGN… En stol plassert på stranden innbyr til bading og bading ble det.Utsikten fra min egen private stressless.. Akkurat som Syden, mangla bare paraplydrinken….
Så det ble en natt under stjernene og meget simpel living. Til og med på matfronten holdt jeg en nøktern stil. Det vil si: kun posemat. Rettene var få og utvalgte; Rett i-koppen-suppe med makaroni eller havregrøt kokt på vann. Problemet var bare at 3 liter vann varer ikke evig, ihvertfall ikke i den varmen. Og så mye som jeg svettet…da blir man tørst. Dessuten prioriteres kaffe før mat og da sa det seg selv at jeg plutselig hadde et problem. Uten vann, ingen mat. Så mellom Lomsesanden og Borshavn var det ingenting å få tak i, verken mat eller vann. Det var jo hus og folk, så jeg led ingen nød. Dersom jeg var blitt desperat nok, skulle jeg alltids ha tigget til meg et glass vann. Men aldri har jeg blitt så glad over å se en Joker butikk som den i Borshavn…. Jeg fråtset i ferske rundstykker og sjokolademelk.
Det var så mange vakre plasser at jeg hadde lyst til å stoppe overalt.Men dagen gikk og det nærmet seg kveld.Etter hvert fikk jeg rette beachlooken; sand overalt, lett solbrent og inntørket sjøvann på hud og hår. FIIIINE 🙂Jeg fant tidenes reir på Kviljoodden. Her lå jeg sammen med ørten forskjellige fugler (de var ute ved sjøen) og jeg hadde ikke lov å gå ut på spissen av odden, siden det var et fuglereservat. Burde hatt med kikkerten og fuglebok…men de veide for mye.Utsikten fra soveposen, hvem trenger tak over hodet på sånne kvelder?
Det er mye å oppleve underveis av spennende kulturminner. Jeg liker best Steglehaug, som er et gravminne fra bronsealderen. Det er en haug med benk på, hvor det er fint å sitte å beundre utsikten. På 1600-tallet var dette stedet for offentlige henrettelser, tror man, ofte på ulike grusomme måter. Her samlet folk seg for å la seg underholde av død og fordervelse, men nå er det kyrne som beiter fredfullt i kveldssola. Ellers ligger det mange minner fra andre verdenskrig langs stien samt mange gamle skipsvrak.
Humpen i bakgrunnen er Steglehaug, med en blodig bakgrunn. Kjente ikke mye på det nå, men spennende å undersøke.Plutselig, midt i skogen, var det ei trapp ned i et hull i jorden. Og der var jammen et fint rom.
Men det er naturen som spiller hovedrollen. Her finner du, ifølge informasjonstavlene, Sørlandets rikeste kystnatur med sjeldne planter og et av Norges viktigste trekk- og overvintringsområde for fugler. Jeg krøp i gresset for å studere blomstene, lyttet til alle slags mulige fuglelyder og svømte i havet. Det var sol, sommer og Sørlandet på sitt beste.
Nyperoser.Strandnellik.Disse var hvite.Disse var gule.Disse var rosa.
Turen kan gås på en dag, for de som vil det. Jeg syntes at terrenget var lettgått, men er glad for at jeg brukte god tid. Det tyngste med turen var egentlig sykkelturen tilbake til bilen. Plutselig fant jeg ut at det ikke bare er på Jæren at man må stå å trø på flat mark på grunn av vinden. Og jeg er ikke vant med å sykle med stor sekk, jeg bruker sykkelveske eller henger. Samtidig var beina, hofter og rygg så stive etter gåing og væskemangel at det var vanskelig å få trøene til å gå rundt. Men alt går jo bare man tar tiden til hjelp.
Jeg har nettopp passert Bausje, et sted hvor husene hadde navn og ikke gatenummer. Her lå en livredningsstasjon og et minnesmerke over han som var formann der fra 1887 til 1916.Lenger nord var det rullestein strender og ikke sand.«So my friend, we meet again….» Filmstrofe som klistra seg i hodet mitt ettersom jeg nærmet meg Lista Fyr.Det var godt å komme inn i skygge når stien gikk gjennom skog.Siste del av turen mot Jøllestø går over beitemark med en fantastisk utsikt over havet.Turen passer nok ikke for dem som er redd for kyr eller sau, stien går endel over beitemark og kyrne er nysgjerrige.Og der stod min trofaste ganger, ved den offisielle starten på Kyststien.
Turen passer for alle og du kan gå hele eller deler av den. Det er flere steder langs kysten hvor du kan parkere for å koble deg på. Stien er godt merket med skilt og påler malt i lyseblått. Noen steder var det mindre merket, men det kan likegodt være fordi jeg var så opptatt av å beundre naturen at jeg gikk feil. Men du vil aldri gå deg vill, så lenge du sørger for å ha havet på venstre siden når du går mot nord. Og på høyre side hvis du går andre veien…. For tærne er NESTEN i fjæra….
