Det sies at det hviler en aura av mystikk over Finnskogen, en dragning mot det overnaturlige. Min mor kalte det «skogen med skrømt og spøkelser», ikke fordi hun hadde vært der og opplevd det. Men det var hun oppvokst med å høre fra de gamle. Samtidig er det et eldorado for alle som liker å gå tur i skog, sykle, padle, fiske, jakte, gå på ski eller bade. Men viktigst av alt; tre dager i året løsrives en del av Finnskogen til en egen republikk hvor de feirer finnekulturen med ulike aktiviteter som stubbebryting, krambu og hjemmebrenning. De heiser sitt eget flagg i fargene grønt, hvitt og svart samt ivaretar historien og kulturen fra flere århundrer tilbake. De har til og med egen regjering og eget visum. Og mer skal det ikke til før Annbjørg blir nysgjerrig, pakker bilen og krysser Sør Norge på jakt etter opplevelser.
Finnskogen er det store skogsområdet på grensen mellom Norge og Sverige som Selma Lagerløfs beskrev som «En grens af annat slag». Best beskrives det som et grenseløst samfunn, hvor norsk, svensk og finsk kultur møtes. Området starter i Eidskog i sør og strekker seg opp mot Trysil i nord. Glomma danner grense mot vest og Klarelven i øst. Skogen består for det meste av gran, furu og bjørk med store og små vann innimellom. Jeg har sjelden sett så mye blåbærbusker og de var fulle av umodne bær. Finnskogen turistforening har merket rundt 1100 km løyper med blått, så det er nok steder å gå tur. Den mest kjente turen er Finnskog Leden, en 240 km lang merket løype som går Finnskogen på langs. Den er blåmerket på norsk side og oransje i Sverige.
Fra Oslo er det omtrent to timer med bil opp til de sørlige trakter av Finnskogen og kjører du videre nordover, krysser du Finnskogen på de neste to. Det sies at det er gode kollektivtransport til/fra skogen og også rundt inni. Det vet jeg lite om, siden jeg kjørte sjøl. Når det gjelder overnatting, finnes det flere muligheter. Det er alt fra spa & velvære hotell til enkle og gratis koier midt i skogen. Jeg valgte å sette opp telt på Finnskogen Turist og Villmarksenter. Det var et glimrende sted, camping med en stjerne til toner av DDE og Tore Tang. Det var mulig å leie hytte, mens campingplassen nok hadde flest fastboende vogner. Men de hadde en populær restaurant, hvor man kunne spise alt fra tradisjonsretten motti og flesk til elgpizza. Til og med bjørn hadde de på menyen, men den biffen kostet like mye som mitt matbudsjett for hele turen….
Svullrya regnes som «hovedstad» for Finnskogen og hele finnekulturen på Østlandet. Stedet lå ca 12 km fra teltet mitt og det var der butikken var. Det finnes også museum, kirke, barnehage, barneskole, bilverksted og bensinstasjon med kafe og overnatting. Det er slett ikke verst, med tanke på at de har et innbyggertall på 236 (år 2015, Statistisk sentralbyrå). Jeg syntes det var et fantastisk sted, mest fordi jeg kom midt under Finnskogmart`n. Den avholdes hvert år i pinsen og jeg er litt usikker på hva det egentlig var. Et marked med litt kulturelle innslag? Masse boder, trekkspillmusikk og veteranbiler var vel mitt inntrykk samt utrolig mye folk.
Historien om hvorfor finnene valgte å bosette seg i området her, handler ikke om krig og flukt. De kom hit på midten av 1600 tallet fordi de hadde behov for skog. Svedjebruk er kort sagt jordbruk hvor man brenner ned skog og sår i asken, noe som gav større avlinger. Jeg er litt usikker på om de hadde brent ned all skog i hjemlandet sitt, men uansett trakk de vestover og slo seg ned i dette enorme skogområdet. Her levde de relativt isolert med svedjebruk, jakt, fiske og litt husdyr frem til begynnelsen av 1900 tallet. De hadde med seg sitt eget språk og bygde sine røykstuer, rier og badstuer etter gammel skikk. Mange av disse bygningene er spredd over hele Finnskogen og er godt ivaretatt. Skogfinnene er offisielt en av Norges nasjonale minoriteter, selv om språket er utdødd og de fleste torpene står tomme.
Finnskogen er dessuten kjent for å være Elgens rike. Etter å ha lest om noen som så mellom 30-40 elger i løpet av en helg, regnet jeg med at det skulle være en god sjanse for nærkontakt med skogens konge. For ikke å snakke om de store rovdyrene som bjørn og ulv som også lever her. Jeg antok at det var mindre håp om å få sett disse på nært hold, men man kan alltids håpe. Ellers er storfugl som tiur og orrfugl vanlig og hare, rådyr, rev samt andre små og store dyrearter skulle det bugne av. Gjett om jeg gledet meg…
Jeg er enig i at Finnskogen er et trolsk og magisk sted, selv om jeg så lite skrømt og trolldom. Årsaken til at man i gamle dager forbant området med det overnaturlige sies å være skogfinnenes bruk av ritualer, besvergelser og symboler fra den sjamanistiske tro på at naturen hadde sjel og derfor kunne påvirkes. Magien ble brukt til å helbrede sykdom og som beskyttelse mot det onde. Blant de fastboende, som ikke forstod språket eller ritualene, ble dette sett på som trolldom. Og slik har nok mange sagn og skrøner oppstått. Når det er sagt ligger DNT skumleste hytte i Finnskogen, nemlig Flisberget. Hytta er hovedhuset på en gammel skogfinsk gård med autentisk innredning fra 1950-årene. I 2014 ble den kåret til årets spøkelsehytte med mange gode grunner for det.
Så jeg ble ikke skremt i Finnskogen og kommer gjerne igjen. Stedet er en drøm for alle som ønsker seg fred og ro, her er stillheten total når du går innover i skogen. For meg var det magien; å se en edderkopp spinne et nett, sola som forsvant over tretoppene, følge gamle vandringsveier på myk mosebunn og kjenne jeg ble fylt av en dyp ro. For sjelden har jeg sovet så godt som jeg gjorde her…. Da er det lett å være enig med Hans Børli som i 1957 skrev: «I skogen har vi vøri, i skogen skal vi bli, te dauen engang kommer og gir en strømper fri.»
