Jeg er ikke sikker på hvordan jeg fikk høre om pilegrimsvandring eller fikk ideen om at det var noe for meg. At mennesker innen ulike religioner legger ut på lange og krevende vandringer for å søke åndelig næring var fjernt fra min tankegang. Men jeg liker å gå tur og at det finnes merkede løyper som følger gamle vandringsleder var veldig fristende. Den mest kjente og berømte pilegrimsveien i hele verden er El Camino France. Den 780 km lange vandringen går fra Saint Pied de Port, som ligger på den franske siden av Pyreneene, helt til Santiago de Compostela. Veien er ikke bare en «vei», mange går den for å endre eller inspirere måten de lever livet sitt på. Det er menneskene man møter underveis samt alle de som har gått der før oss som gjør turen spesiell. Det er like mye en reise inn i deg selv som en som kan måles i hvor langt du går. Men det tok litt tid før jeg forstod det…..
Gjennom hundrevis av år har pilegrimer vandret fra hele Europa til den hellige Jacobs grav i Santiago og nå strømmer det folk til fra alle verdens kanter for å gå i deres fotspor. Noen starter fra andre steder i Europa, som Tyskland eller Italia, og har allerede gått i flere uker før de starter på Camino France. Det er like vanlig å gå hele turen i ett som å gå deler av den. Det er også mulig å sykle eller man kan ri. Jeg har møtt endel på sykkel, men ingen til hest. Dersom man skal gå hele turen sammenhengende, er det vanlig å bruke 4-5 uker. Løypen er veldig godt merket og er fordelt inn i 32 dagsetapper. Men selvfølgelig kan man gå kortere eller lengre alt etter tempo og lyst.
Dersom de store naturopplevelsene er det viktigste for deg, anbefaler jeg ikke turen. Her går man totalt gjennom 350 landsbyer og byer, så det sier seg selv at det er mer et innblikk i spansk dagligliv. Det er historie, kultur og religion. Det er et mål og en utfordring. Vi gikk stort sett på grusvei, noen steder asfalt og en sjelden gang på sti. Det var store jordbruksområder hvor det dyrkes det meste, alt etter hvilket område man gikk i. Vi vandret gjennom vin områder hvor drikkeflasken kunne fylles med gratis vin. Ikke at det fristet….men det var mulig. Det var mange timer langs motorveien, hvor støv og støy gjorde kilometerne lange. Vi gikk gjennom industriområder og forsteder til storbyer som Pamplona og Logrono. Noen steder var naturen fredelig og vakker, hvor det var fuglesang og summing av insekter som skapte liv under vandringen. Dagene var aldri like, selv om vi ikke gjorde så mye annet enn å gå.
Jeg startet på min pilegrimsreise i midten av august 2014 og jeg har enda ikke fullført den. Sammen med en god venninne dro jeg med fly til Paris og tog/buss videre til startstedet Saint Jean Pied de Port. Her fikk vi stemplet pilegrims passet. Passet gjør at man får overnatte på herbergene samt at man får kjøpe mat til redusert pris. Man stempler passet i kirker og på overnattingssteder, litt for å dokumentere at man har gått. For å få utstedt bevis på at man er en «ekte» pilegrim, må man dokumentere at man har vandret minimum 100 km på pilegrimsveien. Dokumentet «Compostela» utstedes i Santiago og viser at du har vandret Jacobs pilegrimsvei og besøkt katedralen i Santiago «i en kristen ånd». Samling av stempel gir en litt sånn gammeldags søndagsskole følelse, men ute langs veien tas det veldig alvorlig og det er rift om de mest populære stemplene. Krisen er når man kommer til for eksempel en berømt kirke med et vakkert stempel for å finne døren STENGT. Skal man da sitte utforbi og vente til de åpner, eller er det bare å trø på for å unngå å komme for sent frem til neste herberge? Valgets kvaler, det ble som regel til at vi gikk.
Det er nemlig et snev av konkurranse og prestasjonspress blant dagens pilegrimer. Det vises tydelig om morgenene, noen morgener opplevde vi at de tidligste begynte å rote med pakking og frokost klokken 04.30. Jeg liker å ha god tid om morgenen, selv om jeg står tidlig opp. Da drakk jeg kaffe, kikket på kart, skrev dagbok og mediterte. Det var riktig underholdende å observere hvor travelt mange hadde det og de fleste dagene var vi de siste som gikk fra herberget. Det var mange som hastet avsted for å gå så mange mil som mulig hver dag. Vi holdt relativt høyt tempo mens vi gikk, men la alltid inn nok tid til å ha is og kaffe. Dessuten er jeg glad i å besøke de historiske stedene vi gikk forbi samt ta noen stille stunder med å tenne lys og sitte i kirkene. Da går det ikke fort, det kryr av kirker. Men vi kom alltid frem dit vi hadde tenkt å stoppe for å overnatte.
Vi gikk i en uke, fra Saint Jean Pied de Port til Logrono. Det var noen fantastiske dager, i sol og regn. Vi var heldige med været, det var ikke for varmt eller for mye sol. Men det regnet ikke så mye heller den uken vi gikk, tatt i betraktning at nord Spania hadde hatt sin våteste sommer på 100 år. Jeg sleit med gnagsår og såre føtter, så det ble å veksle mellom å gå på fjellsko og sandaler. Ellers gikk det greit. Vi møtte mange spennende mennesker, som de to godt voksne amerikanske damene Pat og Angie. Pat hadde vært husmor og godt gift hele sitt liv, samt at hun hadde aldri reist noe sted. Nå var hun enke, gikk The way of St James (engelsk for caminoen) med asken av mannen i en urne i ryggsekken. Målet hennes var å komme gjennom en dag om gangen, for slik å finne noe å leve for igjen. Det var et sterkt møte og jeg var dypt imponert over disse damene som knapt kom seg opp i køysengene om kvelden.
Vi tok buss fra Logrono til Madrid og fly hjem. Inntrykkene var mange etter en uke på caminoen og jeg må innrømme at jeg ble grepet av lysten til å gå videre. Det var ikke kjekt å bryte av for å dra hjem etter bare en uke når du vet at veien ligger der. Samtidig hadde jeg bare en uke ferie og hverdagen ventet hjemme. Målet ble derfor å planlegge en ny tur for å gå videre. og det har jeg gjort…. dratt tilbake igjen og igjen….. Jeg følte meg som en del av historien og som en del av et større mål. Jeg følte mystikken ved El Camino selv om det var mye svette, støy og stress. Men det er de små øyeblikkene innimellom som gir alt mening og det er vel det samme med livet også.