Sørlandsdrømmen Tromøya.

Et vann langs veien, nydelig sted for et morgenbad.

Det finnes ikke noe finere enn Tromøya om sommeren. Hver sommer gjennom hele barndommen var vi på småbruket til mormor og morfar. Det var endeløse dager med skog og sjø. Det var alltid sol og varmt, jeg kan ikke huske at vi gikk i noe annet enn kortbukse og T-skjorte. Når det regnet, kom alltid regnet som en flom og var kun i kort tid. Så var det igjen sol og varmt. Dagene var fylt av lek og vi sprang på sjølstyr i skogen rundt eiendommen. Det var blåbær og markjordbær å plukke, vi bygde hytter og klatret i trærne. Vi lånte melkekjerra for å leke hest og galopperte på det som var av veier. Av og til hjalp vi til med å kjøre inn høy med hest og kjerre eller mate hønene. Men mest av alt lekte vi eller overtalte noen voksne til å følge oss til sjøen for å bade.

Småbruket er nedlagt for lenge siden, men minnene sitter igjen.
«Verdens navle» hver sommer da jeg var liten.

Tromøy er den største øya på Sørlandet og hører til Arendal kommune. Du kan komme dit med bil ved å kjøre over Tromøybroen eller det er mulig å ta ferje fra Arendal sentrum. Øya er kjent som et flott område for friluftsliv og har både sykkelløyper og tur stier fordelt utover. Terrenget er små kupert og høyeste toppen er 94 m.o.h. Langs hele den ytre langsiden av øya går en morene rygg uti havet som er en del av Raet Nasjonalpark. Det har gitt en lang rullesteinstrand med synlige spor fra istiden. Nasjonalparken ble opprettet i 2016 og består av 607 kvadratkilometer kystnatur og hav. Det er et paradis for alle som liker å bade, gå tur, padle, dra på båttur, surfe, dykke, fiske, se på fugler eller fortidsminner.

På tur langs ytre kysten av Tromøy.
Fantastisk lys over Raet nasjonalpark.

Jeg hadde bestemt meg for å ta en langhelg på Tromøy, både for å se øya samt å ta et siste farvel med småbruket som var mitt barndoms paradis. Eiendommen var lagt ut til salgs siden både mormor og morfar var døde. Jeg har vært mye på Tromøy, men bare sett en liten del av øya. Vi var omtrent alltid på samme sted, det var liksom nok å gjøre på gården. De voksne jobbet stort sett alltid og vi var opptatt i vår egen lille verden. Vi dro ikke på sightseeing, lekeparker eller annen underholdning. Men det er en stor øy, så endelig var tiden inne til å se resten. Teltet hadde jeg satt opp på Hove Camping og det skulle være basen min. Resten skulle jeg utforske til fots eller med sykkel.

Tips: ALDRI sett opp teltet på eller nær en leke/fotballplass med mindre du har barn med deg eller er ustyrtelig glad i andre sine….. Jeg fikk brukket en teltstang samt veltet både det ene og det andre, men det var liksom her det var ledig plass…..
God plass på stranda ved campingen, sikkert fordi det var 15 grader og stiv kuling. I slutten av juli…… Det var liksom ikke sånn jeg husket Tromøy været….

Den første dagen gikk med på å sykle tilbake til barndommen. Jeg syklet først gjennom leirområdet på Hove, det var fine grusveier gjennom skog. Videre var det sykkelsti mot Færvik og følge veien mot Skilsø. Jeg tok en liten omvei opp til Tjenna, det er et lite tjern som jeg husker vi gikk noen turer til sammen med tante. Så var det en smal og svingete bilvei til Rævesand langs sjøen. Det er rart å komme tilbake til et sted som man har tilbragt mye tid som barn. Minnene jeg har stemmer ikke helt overens med slik jeg opplevde det nå. Jeg husker alt som mye større, ikke minst var jeg overrasket da jeg slepte sykkelen med meg gjennom skogen til TJERNET. Mange skumle minner derfra og jeg husket det som et svært vann. Nå var det krympet til en pytt og fremkalte slett ikke gåsehud. Jeg brukte endel tid på å se igjen kirken, småbruket og stranden med mest minner. Det var litt trist, men mest fint. Så var det å følge veien tilbake til campingen.

Arendal sett fra veien mot Rævesand.
Som barn var dette «De dødes tjern». og vi sneik oss opp bare for å få gåsehud. Kjente lite av det nå.

Neste dag lot jeg sykkelen få stå i fred og tok med sekk, nistepakke og badetøy. Jeg brukte hele dagen på å gå langs havet. Hove og turstien langs yttersiden av Tromøya er et av de mest besøkte turområdene i Arendal. Hove leir var en tysk militærleir under andre verdenskrig og det er fremdeles mulig å se rester etter kanonstillinger og fundamenter til kraftige lyskastere. Stedet brukes nå som leirsenter og leirskole i tillegg til campingplass og kafe ved stranden. Det er ulike rundløyper på Hove som er tilrettelagt for barnevogn og rullestol. Jeg gikk fra campingplassen og fulgte stien langs strendene. Dess lengre sør jeg kom, jo mer ufremkommelig var det. Det ble en del klatring på svaberg og balansering på steiner. Det er mulig å gå helt til Botne, men jeg snudde før det og gikk en annen vei hjem. Her var det skogsti og grusvei gjennom hyttefelt.

Hove er kjent for trærne som har formet seg i alle slags rare fasonger.
Det er et område med mange fortidsminner, jeg er litt usikker på om dette var en av de.
Mye å se og oppleve under turen, men mest fascinerende var det å se hav møte himmel.

Neste dag var det tilbake på sykkelen og oppleve en del av Tromøy som var ukjent for meg. Jeg syklet forbi Tromøy kirke og i retning Kongshavn. Det var en rolig søndag morgen og lite trafikk på veiene. Jeg opplevde mye skog og mye sjø. Det gir frihet å være på sykkel, det er mulig å ta avstikkere fra veien for å se detaljene som er lette å overse i bilen. Jeg syklet langs østre Tromøyveien helt til endes, der var et stort hyttefelt og turområde. Så skulle jeg ta en annen vei tilbake, men jeg fant ikke frem. Det var litt mangelfull merking i kombinasjon med dårlig kart, så jeg tråkka samme vei tilbake. Det var idyllisk og veldig «Sørlandet». Jeg fikk med meg både Tromøy kirke og en god lunsj under åpen himmel til duften av kornblomst og ringblomster. Men så kom regnet og det ble lesing i soveposen resten av dagen. Fint det også…

Så mye å se og så liten tid…. Godt å se noen som kan sitte i ro og bare nyte livet….
Tromøy har mange nydelige strender og det er ikke trangt om plassen. Det KAN ha noe med været å gjøre, men idyllisk er det.
Etter timer på sykkelsetet er det fint å nyte en god lunsj i et lite rødmalt hus langs veien (det var altså kafe der)
Sykkel er genialt som fremkomstmiddel på øya.

Det ble noen nydelige dager, men samtidig vemodig. Jeg antar at det ikke alltid er lett å dra tilbake til fortiden og finne de gode følelsene og gleden over de enkle ting. Hukommelse er en rar greie, så jeg antar man husker det man vil huske. Og i mine somrer var himmelen alltid blå og alt var lek og moro. Tromøya vil alltid ha en høy stjerne hos meg og jeg kommer til å ta flere turer for å glede meg over gamle minner samt skape nye. Det er vel det som er grunnen til å leve, eller hur?

Husker liksom ikke at jeg gikk i langbukse og støvler, men bildet lyver neppe, i motsetning til hukommelsen min.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *