På vei til Santiago de Compostela, del 3.

De tre musketer på eventyr i Spania. Noen såg mer fornøyd ut enn andre….

Endelig var tiden komme til å dra tilbake til Spania og fortsette på ferden mot Santiago. Denne gangen skulle jeg ha selskap av mine to sønner, litt uvisst om det var mitt eller deres forslag. Vi hadde trent og forberedt oss godt i forkant og jeg hadde satt opp klare regler for hva som var forventet i bytte for 2 1/2 ukes gratis utenlandsferie. Eller; kanskje ikke ferie var rette ordet for ekspedisjonen vår. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle fullføre pilegrim turen siden i mitt hode var jeg godt over halvveis. Det var jeg altså ikke….og ikke fullførte vi heller. Sånn kan det gå når positiv tenkning tar overhånd!

Tilbake i Burgos, hvor den borglignende byporten Arco de Santa Maria tar imot oss.

Reglene var helt klare: 1. Jeg begynner å gå når jeg er klar om morgenen og de som ikke er opp da, får finne veien selv. 2. De som ikke gidder å gå lengre og setter seg ned, går jeg ifra, så sant de ikke er syke eller skadet. 3. De som ikke går med meg, får betale mat, drikke og transport hjem selv. Det var altså knallharde krav jeg satte, litt basert på erfaringer fra tidligere turer vi hadde vært på. Man kan trygt si at ikke alle turer har vært like vellykket….Jeg gledet meg veldig til å ha guttene med meg på turen. Samtidig var jeg en smule skeptisk siden de foretrekker å sitte foran en pc og kaller seg nerder med stolthet. Jeg forberedte dem på at dette kom til å bli blod, svette og tårer, mildt sagt.

Da har vi ankommet Rabe de las Calzadas og er klar til å begynne å gå. Vi startet med å ta de første 11,8 km i taxi, jeg hadde tross alt gått strekningen før.Det passet guttene bra….

Dette var ofte sånn det var, jeg kunne såvidt skimte guttene langt der foran. Full seier til ungdommen…. Men de var snille og ventet på meg.

Planen var enkel, vi skulle gå så langt mot Santiago som vi rakk fra 4 til 22 mai 2017. Dagsetappene skulle være mellom 20-25 km pr dag, kanskje mer og kanskje mindre. Som vanlig hadde jeg ikke planlagt mye og guttene overlot all planlegging til meg. Det kunne bare gå godt… Allerede før vi dro hjemmefra kom første uenighet, Steffen insisterte på å ta med seg en svær høyttaler på flere kilo. Jeg forsøkte å forklare hensikten med å pakke lett og bæring av sekk i timevis mange dager på rad. Til ingen nytte, så jeg lot dem gjøre som de ville.

We`re on the road to nowhere, come on inside…. Taking that ride to nowhere, We««`ll take that ride..

Jeg var mest spent på hvordan det skulle bli å gå i to uker med sekk. Ulempen med å dele turen opp, slik jeg hadde erfart det tidligere, er at de første tre, fire, fem dagene er tyngst. Da er beina såre og kroppen verker. Etter disse dagene begynner man «å gå seg til» slik at kroppen tilpasser seg og blir vant med å bære og gå lange etapper. Da har turen vært over for mitt vedkommende og når man starter opp igjen året etterpå, er det akkurat likt de første dagene. Jeg var ikke sikker på om det kom til å bli bedre og bedre jo lengre vi gikk, men jeg hadde et håp. Erfaringen viste at på noen måter ble det bedre, den verste stølheten i musklene gav seg jo lengre vi gikk. Rygg og hofter ble bedre og bedre, merkelig nok. Gnagsår og såre bein ble ikke bedre, så hver morgen startet jeg med plaster og sportstape på sengekanten.

Hontanas er en klassisk pilegrimsby, hvor veien går gjennom hovedgaten. Vi spiste tidenes lunsj her og nøt utsikten.

Steffen brukte enhver anledning til å praktisere litt yoga, ha-ha….

Det var mye folk på herbergene, men vi greide alltid å få hver vår seng. Trangt og meget sosialt.

Jeg fant fort ut at det var veldig annerledes å gå sammen med sønnene mine, i motsetning til å gå med en venninne. Jeg følte meg til tider som det femte hjulet på vogna, vi var helt på forskjellige kanaler. De gikk i timevis og snakket. Og snakket… For meg er det ubegripelig at de som brødre har så mye usagt seg imellom… Temaet var gresk for meg; dataspill og en virtuell verden som jeg ikke forstod meg på. Men det var underholdende å lytte til dem og innimellom forsøkte de å dra meg med inn i samtalene. Til liten nytte må jeg innrømme…. Så jeg følte ofte at jeg var på tur alene, både siden de var så opptatt med å snakke og fordi de gikk mye fortere enn meg. Heldigvis har jeg lang erfaring i å dingle langt bak og bare nyte.

Tidlig en morgen et eller annet sted på landsbygda….

Thomas spiste et dårlig smørbrød og hadde en natt på do og en TUNG dagen derpå. Vi kortet ned på distansen slik at han fikk sove og aldri mer chorizo på ham…..

Via Aquitana er en gammel romersk vei som er lang og rett. Her er 18 km uten byer, hus, do og vann. Veldig ensformig og vi bar ekstra, alt av mat og vann for denne dagen.

Det ble en annerledes tur på flere måter. Tidligere år har jeg spist alle måltider stort sett på restaurant. Mest fordi det har vært billig og enkelt. Min erfaring er at noen av herbergene serverer frokost, men det er lite som metter særlig. Ofte er det kaffe eller te med kjeks, små toast kavringer og ristet brød med syltetøy. Mange velger derfor å begynne å gå, for så å stoppe for frokost i neste by. Da blir det ofte kaffe og crossaint. Dersom man er heldig, serveres boccadillo med ost eller spekeskinke. På turen med guttene valgte vi derfor å handle endel mat til frokost og lunsj i matbutikkene. Det var stort sett godt utvalg av brød, ulike pålegg, yoghurt, frukt og grønnsaker. Det ble mer å bære, men gav oss mange fine picknic opplevelser. De fleste herberge har kokemuligheter, så vi laget noen enkle middager, men spiste ofte middag ute. De fleste restauranter nær pilegrims løypen serverer en tre retters middag, med vin eller vann til, for ca 10 euro.

Det er viktig med et skikkelig måltid før dagens etappe, ikke bare kaffe og kjeks som spanjolene foretrakk… Frokost i en kirke (hvor vi overnattet) i Sahagun.

Vi gikk tomme for mat og hadde gledet oss til å spise skikkelig frokost i en by vi passerte etter noen timers gåing. Dette var alt vi fikk…..

Det er mange fine steder underveis til å nyte et bedre måltid ute. Medbragt altså….

Naturen vi gikk gjennom i starten av turen var flat. Vi krysset nemlig mesetaen, som er et fredelig høyslettelandskap som strekker seg mellom Burgos og Leon. Strekningen er i underkant av 20 mil og er en endeløs vandring, til tider uten et eneste tre. Ofte er varmen det største problemet på denne delen av turen og det er værhardt for vind og regn. Stien er til tider veldig steinete og mange pilegrimer gruer seg til å gå akkurat denne strekningen. Vi opplevde ingen store problemer underveis på den uken vi brukte til å krysse mesetaen. Været var bra og vi bar med oss det vi trengte av mat og drikke på de øde stedene. Det var til tider ensformig og kjedelig og hofter, samt rygg hos meg, syntes nok at det var for flatt. Men stort sett gikk det over all forventning.

Det som gjorde turen over høysletten spennende, var interessante ruiner og historiske bygninger vi passerte underveis.

Men vi var tross alt heldige med været….

Det som gjør dagene på vandring spennende, er at vi opplever og ser mye forskjellig underveis. Ingen dag er lik og ofte dukker det opp uventede situasjoner. Slik som den kvelden vi fikk på et herberge som gav oss gode minner for livet. Det var nemlig Thomas sin fødselsdag og jeg hadde ikke planlagt noe særlig feiring. Men da eieren av herberget hørte at han hadde bursdag, klarte hun å få tak i kake slik at vi feiret ham med allsang og selskap. Det ble sunget både på engelsk og spansk av en mildt sagt blandet gjeng i alle alder og fra hele verden.

Det ble improvisert selskap av de fantastiske eierne av La Casa del Camino og Thomas fikk kake med 2 lys på.

Dette var det mest fantastiske herberget fant vi ut og gir derfor litt gratis reklame til dem.

Vi var turister og jeg er særlig glad i kirker og kloster. Alle byene vi gikk gjennom har mye å se, så det var til tider vanskelig å velge ut hvor mye tid man skal bruke på hvert sted. Noen steder var vi heldige og sov i de gamle bygningene. Andre ganger måtte vi bare gå forbi, ellers hadde vi aldri kommet fram til der vi hadde tenkt oss. Jeg sporet fort av; der var en gammel bro, noen spennende statuer, et kapell… Listen var lang og jeg måtte helst fått tatt bilder av alt. Sånn tar tid, men er viktige for meg. Det er det som er turen. Jeg hadde syntes det var ganske bortkastet å bare haste forbi alle disse vakre opplevelsene.

Jeg fant overalt vakre fotomotiv og var nok lite opptatt av å gå fort…

Jeg følte til tider at vandringen var en reise tilbake i tid.

Broen El Paso Honroso (Ærens gang) førte oss over elven Orbigo. Navnet har den fått etter de berømte ridderturneringene som fant sted her i 1434.

Jeg valgte å avbryte turen i Astorga. Vi hadde da gått 281 km, noe Steffen regnet ut var hjemmefra til Arendal via E39. Det hørtes sykt langt ut når det ble sagt på den måten… Grunnen til at jeg avsluttet noen dager før jeg egentlig hadde tenkt, var at jeg hadde fått en senebetennelse i foten. Det var ikke noe vits å presse seg videre, så istedet dro vi til Madrid og hadde 4 dager med sightseeing der. Helt grei avslutning for oss alle. Jeg var imponert over turen vi hadde gått, særlig guttene imponerte. Steffen hadde båret høyttaleren uten å klage, til stor glede for alle oss andre pilegrimer. Det gav en ekstra motivasjon, selv om han kun spilte nøye avsatte tidspunkt. Han hadde nemlig glemt ladekabel…og vi spilte derfor maks 2 timer pr dag og ikke for høyt. Neste gang husker han den nok. For begge guttene vil faktisk tilbake og gå mer. Det gledet meg veldig….

Vi ventet på regnet og uværet som aldri kom.

I El Burgo Ranero var alle herberge fulle, men vi fikk senger i et privat hjem. Heldigvis; det kom et skikkelig uvær.

En skikkelig fargegate i Mansilla de las Mulas.

Katedralen i Leon er absolutt verd å få med seg, men plassen utforbi var sperret av pga en filminnspilling. Det var mer interessant for guttene og derfor måtte eg se katedralen alene…

Alltid noe å se på…. Jeg tok bilder og guttene filmet.

Thomas i et dypt religiøst øyeblikk… (tulla bare, han prøver å sikre seg litt brunfage)

Veien er merket på mange forskjellige måter.

Det var selvsagt ikke mindre berømte bygninger å se i Astorga.

På vei til Santiago de Compostela, del 2.

Det var mye vakkert å se på i Bilbao, men dette var ikke med på min liste. Men berømt var det….

Det var det året det var så varmt… Jeg hadde greid å skvise inn en uke ferie i juli og var da klar for å fortsette på pilegrimsveien sammen med min gode venninne Anne Brit. Det var ikke tatt med i planleggingen hvordan det skulle bli å gå i Spania i juli og jeg har nok tenkt i etterkant at jeg aldri burde ha reist. Mest fordi jeg hadde mistet min far i kreft tidligere dette året og hadde etter hans død jobbet mye. Med tre jobber i langt over 120% stilling var jeg ikke akkurat frisk og opplagt for en vandreferie. Men caminoen er ingen vanlig tur løype og det var kanskje akkurat det jeg trengte. Full av optimisme pakket jeg sekken og dro avsted.

En fantastisk økologisk lunsj på vei ut av Logrono. De er glade i tunfisk i nord Spania.

Denne gangen tok vi fly til Bilbao via Amsterdam. Videre tok vi bussen tilbake til Logrono, der vi hadde avsluttet gåingen året før. Jeg var helt uforberedt på steikende sol og 36 pluss grader. Det ble en tung etappe ut av byen på asfalt i varmen og vi var relativt alene på veien. Muligens at det er en god grunn til at spanjolene tar siesta midt på dagen? Men vi nordmenn tenkte ikke slik…. Vi er ikke vant med varme og hvordan unngå varmen. Vi gikk….og gikk. Det var oss og varmen hele uken, vi trosset heten og solen for å gå den strekningen vi hadde bestemt oss for. Uansett hvor mye svetten rant og hodet verket, gikk vi. Midt på dagen var det få andre ute på veiene, mange startet å gå i 04.00 tiden for å unngå den verste heten. Eller de tok pause på det varmeste og gikk på kvelden. Ikke vi…..

Anne Brit prøver å kjøle seg ned litt i skyggen.

Vi passerte et nydelig parkområde utforbi Logrono, nesten som hjemme. Bortsett fra varmen….

Eg tykjer eg ser ein by langt der framme. Kanskje der finnast ei seng og mat?

Da vi endelig kom ut av Logronos forsteder, industri og asfalt, endret landskapet seg. Nå gikk vi gjennom vinområdet La Riocha, hvor druene dyrkes på leirholdige røde jorder. Det var et fantastisk fint område å gå gjennom, men det var lite skygge for solen. Enkelte steder langs veien vi fulgte, var det flettet små trekors inn i nettinggjerdet som skilte oss fra biltrafikken. Hele turen er egentlig en påminnelse om drivkraften i pilegrimene som både omgir oss og har gått turen gjennom tidene før oss. Noen steder er det små steinhauger som er stablet opp på spesielle steder, andre steder minnesmerker over mennesker som har dødd under vandringen. Det er kors, statuer, alter og andre religiøse symboler overalt; på husvegger, langs markene, ved veiene, i skogen og ved elvene.

Flere steder underveis har pilegrimer laget minnesmerker over sine savn, lengsler og drømmer.

Dette hjertet av steiner hadde noen laget i et militært skytefelt som vi passerte. Ingen skyting da vi gikk gjennom….

Overalt blir man minnet på at her har pilegrimer vandret i århundrer og hvorfor.

Dagsetappene var ikke lengre denne gangen enn sist, men de føltes mye lengre. Det tror jeg var fordi det var varmt, jeg sleit med å drikke nok vann og jeg var generelt sliten. Det hjalp ikke på med søvnmangel heller. Vi hadde flere netter i sovesal hvor køyesengene stod som sild i tønne. Herbergene var temmelig fulle og det er utrolig hvor lange enkelte netter var…. Svetten rant, det var mye støy fra nabosengene og med bein, hofter og rygg som verket ble det ikke mye søvn. Og det var ALLTID en eller annen som nektet å sove med vinduet opp, slik at rommet var hermetisk lukket. Verst var det når man måtte ligge i overkøyen, det føltes som om all varmen steig opp og man ble langsomt kokt. Så vi brukte endel tid på å forsøke å finne herberge å sove på uten sovesal og helst med bare to senger pr rom. Men det er langt mellom slike rom og da tar man til takke med det man får på en sånn tur.

Dette er den etappen jeg husker best, LANGE tørre grusveier i 40 graders varme uten skygge. Life is good….

Jeg følte jeg var bare en skygge av meg selv og det samme gjorde Anne Brit.

Jeg har lest et sted at den viktigste reisen man tar, er den som fører inn i seg selv. Det ble en sannhet mens vi gikk her, jeg var mye inni mitt eget hode. Det var nok å gå, jeg hadde knapt nok energi til det. Så turen var tung, både fysisk og psykisk. Jeg lyttet mye til musikk, både mens vi gikk og om nettene når jeg allikevel ikke sov. Musikk løfter alltid humøret, men særlig sosialt er det ikke. Men pilegrims vandring er en tur hvor man selv bestemmer hvor mye man vil engasjere seg i det som skjer. Mange har mer enn nok med seg selv, mens andre nyter det sosiale livet både på veien og rundt veien. Ofte treffer man de samme menneskene flere ganger i løpet av dagen og overnatter samme sted. Det er et fellesskap, men det er aldri påtrengende.

Vi har tatt en omvei opp på taket av katedralen i Santo Domingo de la Calzada for å beundre utsikten.

Utsikten fra en fin liten rasteplass med benk. Mangla bare litt skygge og et sted å fylle vannflasken, så hadde det vært perfekt.

Det er aldri vanskelig å finne frem, løypen er utrolig godt merket.

Dagene har sin rutine, selv om det er annerledes enn hverdagene hjemme. Man forholder seg ikke til tid på samme måte som hjemme, fordi egentlig må man ingenting. Det er ikke noe tidspress, selv om man alltid har i bakhodet «hvor skal jeg sove i natt, hvor spise, fylle vann, gå på do…» Men det jeg har lært gjennom den tiden jeg har gått på caminoen, er at det ordner seg alltid. Litt sånn «be, og du skal få». Ikke før har jeg tenkt tanken om at det hadde vært godt med is og kaffe, vips; der lå det en bensinstasjon bak svingen med begge deler. Samt do… Man kan nesten bli religiøs av mindre. For det har jeg fått erfare, dersom man stoler på at det vil gå godt, så gjør det som regel det. Kanskje ikke sånn jeg hadde tenkt at det skulle ordne seg, men allikevel godt.

Det var et åpent og vakkert landskap vi gikk gjennom. Jeg gikk mye å dinglet langt bak, mer opptatt av den indre reise til tider enn den ytre.

Men jeg fant alltid tid til å lukte på markblomstene langs veien….

Veien er godt merket og kam skjellet, som er et symbol for Sankt Jakob, møter man overalt. Mange bærer det på sekken (som oss) for å vise at man er pilegrim. De kan kjøpes underveis.

Dagene fløy og vi gikk i en uke. Vi hadde egentlig tenkt å gå noe lengre enn det vi gjorde, men sånn er det. Vi stoppet i Rabe de las Calzadas, som ligger ca 12 km utforbi Burgos. Dermed hadde vi en dag til sightseeing i Burgos og fikk sett den fantastiske katedralen. Den ble bygget på 1200 tallet og er overveldende vakker. Besøk den gjerne flere ganger, pilegrimer får rabatt. Det er nesten umulig å få se alt med bare ett besøk…..

Katedralen er et «must» når man går gjennom Burgos.

Hovedinngangen til katedralen. Til venstre ligger inngangskontoret med de gjeve stemplene.

Katedralen har en kunstnerisk rikdom som er utrolig. Vi brukte flere timer med audiotour, men jeg følte allikevel at jeg bare fikk sett en brøkdel.

Ellers var det fint å roe ned i Burgos og kaste turskoene. Jeg hadde hatt problemer med sår og blemmer på beina, men trodde det kom av varmen, som visstnok er kjent for å være ekstrem her. Det er et lokalt ordspråk fra området vi hadde gått gjennom: «Ni måneder vinter og tre måneder helvete». Kanskje derfor jeg gav varmen skylden for alt som var utfordrende under turen…. Det viste seg at skoene var utgått, det var hull gjennom begge sålene. Antar det er hva man kan forvente med sko til under 200,- men de hadde gjort nytten. Vi tok buss tilbake til Bilbao og fly hjem. Det var en annerledes tur og selv om jeg husker best varmen og hvor sliten jeg var, gikk det fint. Det er vel sant som noen sier: «Når du har gått så langt som du tror at du greier, har du egentlig bare gått halvparten av det du egentlig kan.»

Selv den lengste reise begynner med et enkelt steg…

Tidlig morgenstemning, på vei mot nok en dag på caminoen.

Stokkalandsvatnet, akkurat passe.

Veien fra parkeringsplassen på Tronsholen følger kraftlinjen.

Dette var virkelig turen å gå idag. Mens mange av de andre turstiene i kommunen er forvandlet til skøytebaner et OL verdig, er veien rundt Stokkalandsvatnet herlig fri for is. Det var tørt og fint å gå. Selvfølgelig er turen ekstra kjekt når solen skinner, men dette er en passe tur å gå til alle årstider. Dersom isen på vannet er tykk nok om vinteren, er vannet glimrende til skøyter. Det var det ikke idag, selv om isen holdt både svaner og ender. Om sommeren er det en fin badeplass og grillplass med volleyballbane. Høst og vår er turen akkurat passe for alle.

Her kan du gå med barnevogn eller rullestol. Du kan gå med krykker eller staver, med eller uten musikk i ørene. Det er utrolig mange som går med hund og her er det båndtvang hele året. Allikevel ser hundene veldig fornøyde ut, kanskje fordi det er så mange andre hunder å hilse på. Det er mange å hilse på for oss tobeinte også, dette er den turen jeg alltid treffer noen kjente på. Så det er viktig å ha god tid til å stoppe opp og jabbe litt. Mange løper rundt vannet, det er et fint sted å løpe litt tempo. Flatt og fint uten særlig mange bakker.

Det har blitt bygget stort på Hovesiden av vannet og bygningene glir fint i ett med naturen.

Turen er 4,9 km lang og som tidligere nevnt er den lettgått. Jeg møtte en barnehage på tur, de hadde tent opp bål og skulle kanskje lage lunsj over åpen ild. Barna lekte og koste seg i skråningen ned mot vannet. Det var mange andre ute og gikk, godt kledde i den kalde vinden. Det var unge og gamle, damer og menn. Folk gikk alene, noen gikk to og to og det var flere grupper som alle vandret samme tur.

Det er ikke lenge før våren kommer for fullt og sauene slippes her.

Jeg parkerte ved den store trafostasjonen på Tronsholen og fulgte gangstien under E39 bort til vannet. Så er det alltid det store spørsmålet, skal man gå til høyre eller venstre? Her er det delte meninger på hva som er RETT vei. Mange går mot høyre og mot sivilisasjonen først. Det gjør ikke jeg. Jeg går alltid mot venstre og Bogafjell. Det er mest fordi om jeg skulle ombestemme meg og ikke gidde gå rundt vannet, kan jeg gå i terreng på den siden og ikke bare asfalt slik det er på den andre siden. Det hender at det skjer, jeg synes egentlig at turen rundt vannet er flat og kjedelig…..

Jeg angret på at jeg ikke tok med niste og kaffi, en perfekt benk for en pause…..

Men vakkert er det rundt vannet og mye spennende. Det er satt opp mange oppslagstavler om både planter, trær, fisker og fugler. Dessuten er man på Planetstien, hvor en meter på stien tilsvarer en million kilometer ute i verdensrommet. Det er Vitenfabrikken som har laget et solsystem i målestokk 1:1 milliard langs Storånå i Sandvedparken og Stokkelandsvatnet. Her kan man lære om de ulike planetene for de som er interessert i slikt. Det er satt opp benker og bord flere steder langs vannet, så ta gjerne med nistepakke og bruk lang tid på turen.

Det er fremdeles et stykke igjen til skøyteis, men det nærmer seg….

Ved Ganddal er det både en butikk og et gatekjøkken dersom du trenger påfyll av energi underveis. Det er også mulig å parkere her dersom du vil det. Like ved trebroen står en statue av fuglevennen Harald Herredsvela, som var forkjemper for å få vernet fuglelivet ved vannet. Det er også bygget et tårn for fuglekikking på Hovesiden og det er en liten strand. Turen var lang idag og slik er det enkelte dager. Derfor er Stokkalandsvatnet egentlig akkurat passe alltid. Det er åpent, oversiktlig og folksomt slik at humøret alltid løfter seg når jeg får gått denne turen.

Det er et yrende fugleliv ved broen på Ganddal.

Et populært sted for barnefamilier å gå tur for å mate fuglene.

Pilegrimsveien til Santiago del la Compostela, del 1.

Tidlig morgen på vei ut av Saint Pied de Port, den lille landsbyen i Frankrike som er startstedet for en av verdens mest berømte fotturer.

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg fikk høre om pilegrimsvandring eller fikk ideen om at det var noe for meg. At mennesker innen ulike religioner legger ut på lange og krevende vandringer for å søke åndelig næring var fjernt fra min tankegang. Men jeg liker å gå tur og at det finnes merkede løyper som følger gamle vandringsleder var veldig fristende. Den mest kjente og berømte pilegrimsveien i hele verden er El Camino France. Den 780 km lange vandringen går fra Saint Pied de Port, som ligger på den franske siden av Pyreneene, helt til Santiago de Compostela. Veien er ikke bare en «vei», mange går den for å endre eller inspirere måten de lever livet sitt på. Det er menneskene man møter underveis samt alle de som har gått der før oss som gjør turen spesiell. Det er like mye en reise inn i deg selv som en som kan måles i hvor langt du går. Men det tok litt tid før jeg forstod det…..

På vei over Pyreneene første dagen. Dette er en av de mest krevende dagsmarsjene, 27 km og 1250 meter stigning.

Vi fulgte en grusvei som også var åpen for biltrafikk. Relativt folksomt oppover i fjellheimen…. mange var ute på søndagstur.

Det flata seg ut på toppen, grønt og fint.

Gjennom hundrevis av år har pilegrimer vandret fra hele Europa til den hellige Jacobs grav i Santiago og nå strømmer det folk til fra alle verdens kanter for å gå i deres fotspor. Noen starter fra andre steder i Europa, som Tyskland eller Italia, og har allerede gått i flere uker før de starter på Camino France. Det er like vanlig å gå hele turen i ett som å gå deler av den. Det er også mulig å sykle eller man kan ri. Jeg har møtt endel på sykkel, men ingen til hest. Dersom man skal gå hele turen sammenhengende, er det vanlig å bruke 4-5 uker. Løypen er veldig godt merket og er fordelt inn i 32 dagsetapper. Men selvfølgelig kan man gå kortere eller lengre alt etter tempo og lyst.

Et samlingspunkt for landsbybeboerne, det var gudstjeneste og sikkert 200 personer + biler like nedforbi Madonnaen. Stedet lå høyt oppe i fjellene og var årsaken til all trafikken denne søndag.

Dersom de store naturopplevelsene er det viktigste for deg, anbefaler jeg ikke turen. Her går man totalt gjennom 350 landsbyer og byer, så det sier seg selv at det er mer et innblikk i spansk dagligliv. Det er historie, kultur og religion. Det er et mål og en utfordring. Vi gikk stort sett på grusvei, noen steder asfalt og en sjelden gang på sti. Det var store jordbruksområder hvor det dyrkes det meste, alt etter hvilket område man gikk i. Vi vandret gjennom vin områder hvor drikkeflasken kunne fylles med gratis vin. Ikke at det fristet….men det var mulig. Det var mange timer langs motorveien, hvor støv og støy gjorde kilometerne lange. Vi gikk gjennom industriområder og forsteder til storbyer som Pamplona og Logrono. Noen steder var naturen fredelig og vakker, hvor det var fuglesang og summing av insekter som skapte liv under vandringen. Dagene var aldri like, selv om vi ikke gjorde så mye annet enn å gå.

Det var en fantastisk utsikt i fjellene og vi var særdeles heldige med været. Ellers er det ofte mye tåke og regn i området.

En typisk sovesal i Roncevalles. Herberget ligger i et gammelt kloster som har huset pilegrimer siden 1600 tallet. Vi ble vekket grytidlig av gregoriansk sang spilt over høyttalerne og måtte være ute av bygget før 08.00. Ingen latmannsferie akkurat….

Tidlig om morgen tråkket vi alle avsted for å utnytte dagen før det blir for varmt til å gå.

Jeg startet på min pilegrimsreise i midten av august 2014 og jeg har enda ikke fullført den. Sammen med en god venninne dro jeg med fly til Paris og tog/buss videre til startstedet Saint Jean Pied de Port. Her fikk vi stemplet pilegrims passet. Passet gjør at man får overnatte på herbergene samt at man får kjøpe mat til redusert pris. Man stempler passet i kirker og på overnattingssteder, litt for å dokumentere at man har gått. For å få utstedt bevis på at man er en «ekte» pilegrim, må man dokumentere at man har vandret minimum 100 km på pilegrimsveien. Dokumentet «Compostela» utstedes i Santiago og viser at du har vandret Jacobs pilegrimsvei og besøkt katedralen i Santiago «i en kristen ånd». Samling av stempel gir en litt sånn gammeldags søndagsskole følelse, men ute langs veien tas det veldig alvorlig og det er rift om de mest populære stemplene. Krisen er når man kommer til for eksempel en berømt kirke med et vakkert stempel for å finne døren STENGT. Skal man da sitte utforbi og vente til de åpner, eller er det bare å trø på for å unngå å komme for sent frem til neste herberge? Valgets kvaler, det ble som regel til at vi gikk.

Tilgivelsens fjell,Alto del Perdon, med statuer av pilegrimer på vei mot Santiago.

Det er nemlig et snev av konkurranse og prestasjonspress blant dagens pilegrimer. Det vises tydelig om morgenene, noen morgener opplevde vi at de tidligste begynte å rote med pakking og frokost klokken 04.30. Jeg liker å ha god tid om morgenen, selv om jeg står tidlig opp. Da drakk jeg kaffe, kikket på kart, skrev dagbok og mediterte. Det var riktig underholdende å observere hvor travelt mange hadde det og de fleste dagene var vi de siste som gikk fra herberget. Det var mange som hastet avsted for å gå så mange mil som mulig hver dag. Vi holdt relativt høyt tempo mens vi gikk, men la alltid inn nok tid til å ha is og kaffe. Dessuten er jeg glad i å besøke de historiske stedene vi gikk forbi samt ta noen stille stunder med å tenne lys og sitte i kirkene. Da går det ikke fort, det kryr av kirker. Men vi kom alltid frem dit vi hadde tenkt å stoppe for å overnatte.

Veien virket til tider endeløs, opp bakke og ned bakke.

På vei inn i nok en liten landsby. Da gjaldt det å fylle opp drikkeflaskene, finne do, finne stempel, eventuelt kaffe og is og gå videre.

Vi gikk i en uke, fra Saint Jean Pied de Port til Logrono. Det var noen fantastiske dager, i sol og regn. Vi var heldige med været, det var ikke for varmt eller for mye sol. Men det regnet ikke så mye heller den uken vi gikk, tatt i betraktning at nord Spania hadde hatt sin våteste sommer på 100 år. Jeg sleit med gnagsår og såre føtter, så det ble å veksle mellom å gå på fjellsko og sandaler. Ellers gikk det greit. Vi møtte mange spennende mennesker, som de to godt voksne amerikanske damene Pat og Angie. Pat hadde vært husmor og godt gift hele sitt liv, samt at hun hadde aldri reist noe sted. Nå var hun enke, gikk The way of St James (engelsk for caminoen) med asken av mannen i en urne i ryggsekken. Målet hennes var å komme gjennom en dag om gangen, for slik å finne noe å leve for igjen. Det var et sterkt møte og jeg var dypt imponert over disse damene som knapt kom seg opp i køysengene om kvelden.

På slutten av dagen virket veien endeløs, når man kunne se landsbyen hvor vi skulle stoppe foran oss.

Naturen endret seg hele tiden og det var alltid noe nytt å se.

Hver dag da vi kom frem til herberget var det å ta klesvasken for å få den tørr til neste dag. En husmors plikter tar aldri slutt…..

Vi tok buss fra Logrono til Madrid og fly hjem. Inntrykkene var mange etter en uke på caminoen og jeg må innrømme at jeg ble grepet av lysten til å gå videre. Det var ikke kjekt å bryte av for å dra hjem etter bare en uke når du vet at veien ligger der. Samtidig hadde jeg bare en uke ferie og hverdagen ventet hjemme. Målet ble derfor å planlegge en ny tur for å gå videre. og det har jeg gjort…. dratt tilbake igjen og igjen….. Jeg følte meg som en del av historien og som en del av et større mål. Jeg følte mystikken ved El Camino selv om det var mye svette, støy og stress. Men det er de små øyeblikkene innimellom som gir alt mening og det er vel det samme med livet også.

På vei inn til Logrono, vårt stoppested for denne gang.

Logrono er en stor by med mye å se. Vi hadde tid til sightseeing og overnatting før vi tok bussen til Madrid.

Sørlandsdrømmen Tromøya.

Et vann langs veien, nydelig sted for et morgenbad.

Det finnes ikke noe finere enn Tromøya om sommeren. Hver sommer gjennom hele barndommen var vi på småbruket til mormor og morfar. Det var endeløse dager med skog og sjø. Det var alltid sol og varmt, jeg kan ikke huske at vi gikk i noe annet enn kortbukse og T-skjorte. Når det regnet, kom alltid regnet som en flom og var kun i kort tid. Så var det igjen sol og varmt. Dagene var fylt av lek og vi sprang på sjølstyr i skogen rundt eiendommen. Det var blåbær og markjordbær å plukke, vi bygde hytter og klatret i trærne. Vi lånte melkekjerra for å leke hest og galopperte på det som var av veier. Av og til hjalp vi til med å kjøre inn høy med hest og kjerre eller mate hønene. Men mest av alt lekte vi eller overtalte noen voksne til å følge oss til sjøen for å bade.

Småbruket er nedlagt for lenge siden, men minnene sitter igjen.

«Verdens navle» hver sommer da jeg var liten.

Tromøy er den største øya på Sørlandet og hører til Arendal kommune. Du kan komme dit med bil ved å kjøre over Tromøybroen eller det er mulig å ta ferje fra Arendal sentrum. Øya er kjent som et flott område for friluftsliv og har både sykkelløyper og tur stier fordelt utover. Terrenget er små kupert og høyeste toppen er 94 m.o.h. Langs hele den ytre langsiden av øya går en morene rygg uti havet som er en del av Raet Nasjonalpark. Det har gitt en lang rullesteinstrand med synlige spor fra istiden. Nasjonalparken ble opprettet i 2016 og består av 607 kvadratkilometer kystnatur og hav. Det er et paradis for alle som liker å bade, gå tur, padle, dra på båttur, surfe, dykke, fiske, se på fugler eller fortidsminner.

Jeg hadde bestemt meg for å ta en langhelg på Tromøy, både for å se øya samt å ta et siste farvel med småbruket som var mitt barndoms paradis. Eiendommen var lagt ut til salgs siden både mormor og morfar var døde. Jeg har vært mye på Tromøy, men bare sett en liten del av øya. Vi var omtrent alltid på samme sted, det var liksom nok å gjøre på gården. De voksne jobbet stort sett alltid og vi var opptatt i vår egen lille verden. Vi dro ikke på sightseeing, lekeparker eller annen underholdning. Men det er en stor øy, så endelig var tiden inne til å se resten. Teltet hadde jeg satt opp på Hove Camping og det skulle være basen min. Resten skulle jeg utforske til fots eller med sykkel.

Tips: ALDRI sett opp teltet på eller nær en leke/fotballplass med mindre du har barn med deg eller er ustyrtelig glad i andre sine….. Jeg fikk brukket en teltstang samt veltet både det ene og det andre, men det var liksom her det var ledig plass…..

God plass på stranda ved campingen, sikkert fordi det var 15 grader og stiv kuling. I slutten av juli…… Det var liksom ikke sånn jeg husket Tromøy været….

Den første dagen gikk med på å sykle tilbake til barndommen. Jeg syklet først gjennom leirområdet på Hove, det var fine grusveier gjennom skog. Videre var det sykkelsti mot Færvik og følge veien mot Skilsø. Jeg tok en liten omvei opp til Tjenna, det er et lite tjern som jeg husker vi gikk noen turer til sammen med tante. Så var det en smal og svingete bilvei til Rævesand langs sjøen. Det er rart å komme tilbake til et sted som man har tilbragt mye tid som barn. Minnene jeg har stemmer ikke helt overens med slik jeg opplevde det nå. Jeg husker alt som mye større, ikke minst var jeg overrasket da jeg slepte sykkelen med meg gjennom skogen til TJERNET. Mange skumle minner derfra og jeg husket det som et svært vann. Nå var det krympet til en pytt og fremkalte slett ikke gåsehud. Jeg brukte endel tid på å se igjen kirken, småbruket og stranden med mest minner. Det var litt trist, men mest fint. Så var det å følge veien tilbake til campingen.

Som barn var dette «De dødes tjern». og vi sneik oss opp bare for å få gåsehud. Kjente lite av det nå.

Neste dag lot jeg sykkelen få stå i fred og tok med sekk, nistepakke og badetøy. Jeg brukte hele dagen på å gå langs havet. Hove og turstien langs yttersiden av Tromøya er et av de mest besøkte turområdene i Arendal. Hove leir var en tysk militærleir under andre verdenskrig og det er fremdeles mulig å se rester etter kanonstillinger og fundamenter til kraftige lyskastere. Stedet brukes nå som leirsenter og leirskole i tillegg til campingplass og kafe ved stranden. Det er ulike rundløyper på Hove som er tilrettelagt for barnevogn og rullestol. Jeg gikk fra campingplassen og fulgte stien langs strendene. Dess lengre sør jeg kom, jo mer ufremkommelig var det. Det ble en del klatring på svaberg og balansering på steiner. Det er mulig å gå helt til Botne, men jeg snudde før det og gikk en annen vei hjem. Her var det skogsti og grusvei gjennom hyttefelt.

Hove er kjent for trærne som har formet seg i alle slags rare fasonger.

Det er et område med mange fortidsminner, jeg er litt usikker på om dette var en av de.

Mye å se og oppleve under turen, men mest fascinerende var det å se hav møte himmel.

Neste dag var det tilbake på sykkelen og oppleve en del av Tromøy som var ukjent for meg. Jeg syklet forbi Tromøy kirke og i retning Kongshavn. Det var en rolig søndag morgen og lite trafikk på veiene. Jeg opplevde mye skog og mye sjø. Det gir frihet å være på sykkel, det er mulig å ta avstikkere fra veien for å se detaljene som er lette å overse i bilen. Jeg syklet langs østre Tromøyveien helt til endes, der var et stort hyttefelt og turområde. Så skulle jeg ta en annen vei tilbake, men jeg fant ikke frem. Det var litt mangelfull merking i kombinasjon med dårlig kart, så jeg tråkka samme vei tilbake. Det var idyllisk og veldig «Sørlandet». Jeg fikk med meg både Tromøy kirke og en god lunsj under åpen himmel til duften av kornblomst og ringblomster. Men så kom regnet og det ble lesing i soveposen resten av dagen. Fint det også…

Så mye å se og så liten tid…. Godt å se noen som kan sitte i ro og bare nyte livet….

Tromøy har mange nydelige strender og det er ikke trangt om plassen. Det KAN ha noe med været å gjøre, men idyllisk er det.

Etter timer på sykkelsetet er det fint å nyte en god lunsj i et lite rødmalt hus langs veien (det var altså kafe der)

Sykkel er genialt som fremkomstmiddel på øya.

Det ble noen nydelige dager, men samtidig vemodig. Jeg antar at det ikke alltid er lett å dra tilbake til fortiden og finne de gode følelsene og gleden over de enkle ting. Hukommelse er en rar greie, så jeg antar man husker det man vil huske. Og i mine somrer var himmelen alltid blå og alt var lek og moro. Tromøya vil alltid ha en høy stjerne hos meg og jeg kommer til å ta flere turer for å glede meg over gamle minner samt skape nye. Det er vel det som er grunnen til å leve, eller hur?

Husker liksom ikke at jeg gikk i langbukse og støvler, men bildet lyver neppe, i motsetning til hukommelsen min.

Haukeliseter, en perle i hvitt.

Jeg er glad i vinter og kulde. Det er vakkert med alt det hvite og fascinerende hvordan naturen forandrer seg når alt blir dekket av snø. Det gir en ro for meg når himmel og jord glir sammen i ett. Trær. steiner og fjell blir som kulisser og jeg blir nesten helt borte. Samtidig er det skikkelig skummelt og jeg innrømmer gjerne at jeg har en overdreven respekt for vinterfjellet. Jeg er ikke født med ski på beina og har heller ikke blitt noen ekspert i voksen alder. Blir bakkene for bratte, tar jeg av skiene og går. Det gjelder både oppover og nedover. Samtidig elsker jeg skiturer og prøver å komme meg til snø ihvertfall en gang i året.

Det var friskt på fjellet og bilen måtte spas ut da jeg skulle dra noen dager senere.

Haukeliseter eies av Stavanger Turistforening og er Norges desidert mest besøkte turistforeningshytte. Den ligger ved inngangen til Hardangervidda, midt på fjellet mellom øst og vest. Det er et kaldt og snørikt sted om vinteren, det pleier å være det på 1000 m.o.h. Det gjør at det er utallige aktiviteter å ta seg til på vinterstid, fra toppturer og kvistede langrennsløyper til hundespannkjøring. De siste årene har det vært kiting som har vært mest populært og det arrangeres kurs hele vinteren.

Det var godt og varmt å sitte inne og se på kartet alle stedene jeg kunne gå til….

Det er mange alternativer når man bor på hytta. Eller; egentlig kan det knapt kalles hytte. Det er mer som et hotell og man kan ha det veldig godt dersom man betaler for det. Det er rom med dusj og toalett som inkluderer frokost til rett under en tusenlapp pr natt. Jeg tok selvsagt billigste alternativ, som er stabburet med dusj og do i et annet bygg, og var booket inn for 4 netter. Jeg ble plassert på et 4 manns rom og hadde det helt alene hele langhelgen. Forskjellen på rommet jeg lå og et rom på sovesal er at man har tilgang til kjøkken og kan lage mat selv. Dersom man ikke gidder ta med mat, er det et fantastisk kjøkken som serverer tradisjonell norsk mat fra lokale leverandører. Dessuten har de sitt eget bakeri, Nansen, som selger og serverer knallgode brød og boller.

Jeg ordnet mine egne kulinariske måltider; her er stekt fiskekake med tomat og løk lekkert dandert på en pose potetmos.

Som tidligere nevnt er jeg ingen flink skiløper. Samtidig synes jeg ikke det er nødvendig å være flink for å ha stor glede av skiturer. Derfor var jeg veldig klar for å komme meg ut og hadde funnet en passende løype. Kjelaløypen var ca 1 mil lang og regnet som en lett kupert og barnevennlig løype. Det var en rundtur og jeg foretrekker det fremfor å gå frem og tilbake. Problemet var været, det blåste kraftig og snødde. Jeg har stor respekt for fjellvettreglene og det satt langt inn å spenne på skiene for å legge ut på (i mitt hode) ekstremtur. Jeg forventet helst å måtte grave meg ned 20 meter fra hytten….

Vind og snødrev gjorde det vanskelig å følge løypa.

Alt så likt ut og sporene mine blåste fort igjen.

Men jeg kom meg ut og gikk runden. Det var en hard tur i den sterke vinden og jeg hadde bommet totalt på skismøringen. Det kommer av at jeg ikke kan smøre ski og i overmot hadde prøvd meg på skikkelig skismøring istedet for stearinlys som jeg pleier å bruke…. Men som sagt kom jeg meg rundt. Det ble endel knall og fall, vinden gjorde at det enkelte steder var is skare og andre steder 50 cm nysnø. Trenger ikke være særlig proff på ski for å forstå at det gikk fra bånn gass til full stopp… Men jeg er virkelig god på fallteknikk og kom meg rundt uten alvorlige skader. Resten av dagen ble tilbragt under dynen med ei bok, godt fornøyd med å ha overlevd skituren.

Det ble en annen tur da solen var fremme og ingen vind forsøkte å blåse meg overende.

Jeg kommer nok aldri til å krysse Grønland på ski, men lykkelig allikevel….

Dagen etter hadde vinden roet seg og det var glimt av sol. Jeg gikk samme turen igjen, det var liksom en annen tur når været var annerledes. Nå kunne jeg stoppe opp og nyte utsikten uten at det var fare for å blåse overende. Skiene fungere bra, jeg hadde smurt med stearinlys og slapp derfor 40 cm snøklabber under hver ski. Jeg hadde med standard skitur niste; kakao, appelsin og rosiner. Det var mulig å finne en fin liten topp å ta pause på, ta av skiene og sitte i solen. Det var like lite folk ute i løypen idag, men jeg visste hvor alle var.

Kiting er å bruke en stor drage for å få vinden til å dra deg over snøen.

Som jeg skrev tidligere er kiting veldig populært her og da samles alle på vannet ned forbi Haukeliseter. Der var det folksomt allerede da jeg gikk forbi om morgenen og enda flere folk da jeg gikk forbi senere. Det så kjekt ut, jeg stoppet opp for å se på en stund. Allikevel tenkte jeg aldri at det var noe for meg, jeg har problemer nok med å holde meg oppreist på ski om jeg ikke skal ha farten og uforutsigbarheten under en vindskjerm i tillegg. Muligens det kommer en dag hvor jeg ombestemmer meg, men foreløbig nytes Haukeliseter som et lavtterskeltilbud i fantastiske omgivelser. Et fint sted å bare slappe av og nyte vinteren samt å få dekke det årlige behovet for å gå på ski. Med eller uten ski…

Egentlig er det nok å bare VÆRE på et så vakkert sted som dette. Trenger ikke ha på ski engang…..

Gavetips til den som har alt.

Jeg var så heldig å fylle halvveis til 100 for ei tid tilbake. Det ble feiret med selskap og jeg fikk mye fint. Den mest kreative gaven var et gavekort hvor jeg kunne velge mellom et besøk på kafe eller en tur. Det var bare å krysse av samt avtale tid og sted med giveren. Gaven hadde ingen utløpsdato og jeg kunne velge fritt hva jeg hadde lyst til å gjøre. Jeg ble veldig glad for gaven og den gledet to ganger. Både når jeg fikk den i selskapet, men enda mer da jeg løste inn kortet og vi var på tur.

Jeg synes ofte at jeg har så mange ting. Ting som fyller skuffer og skap med sin tilstedeværelse. Hvor mye trenger vi? Hvor mange duker eller håndklær? Pynteting og bruksting er nettopp bare ting. Vi lever i verdens beste land og det viser vi ofte ved å gi hverandre gaver i større og mindre grad hele året. Det er bursdager, jul, morsdag og farsdag, Valentin, sølvbryllup og gull og alt mulige andre slags oppmerksomheter. Handelsstanden har som mål å selge og det reklameres overalt. Som om lykke kan kjøpes… Dessuten gir vi gaver til hverandre fordi det er tradisjon og noen ganger fordi vi tror at det er forventet av oss. Det er det jo av og til også. Men mest av alt tror jeg det er fordi vi vil glede andre.

Dette er gaven for den som er glad i opplevelser.

Vi vil at personen som mottar gaven skal bli glad for den og synes at den er nyttig og fin. Men det er vanskelig å finne den perfekte gaven og jo eldre mottaker er, jo verre synes jeg at det er. For mange har så mye og det vi ikke har, har vi penger til å kjøpe selv. Så vi kjøper noe vi tror faller i smak eller vi kjøper noe bare for å kjøpe NOE. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har rasket med meg et eller annet bare fordi jeg MÅTTE finne en ting. Eller jeg gir et upersonlig gavekort på et kjøpesenter eller i verste fall penger. Men trenger vi å vise omtanke for de vi bryr oss om med ting eller penger?

Jeg tror ikke alltid vi trenger å kjøpe noe, det viktigste vi kan gi hverandre er tid. Tid til å være sammen, enten det er et klippekort på besøk, barnevakt eller hundepass. En kinobillett, teater, konsert, kunstutstilling, en lunsj eller middag kan være gull verd både for den som gir og den som får. For ikke å glemme gavekort på en tur, enten det er sykkeltur, kanotur, skitur, strandtur, skogstur, topptur, tur med bading eller tur uten bading. Her er det kun fantasien som setter grenser, men det hjelper litt at vi kjenner vedkommende som skal motta gaven. Jeg vet med meg selv at jeg ikke hadde satt pris på et basehopp fra Kjerag i julegave, selv om kanskje mange andre hadde blitt kjempeglade.

Turen inkluderte en hjemmelaget lunsj, beste som finnes.

Men hold det enkelt, slik at det ikke krever for mye tid eller organisering verken av giver eller mottaker. Det kan være nok med en lunsjkurv, et pledd, en strand og så noenlunde godt vær. Å bryte rutinen i hverdagen gjør godt for kropp og sjel. Husk at det som er dagligdags for deg, kan være uvant og spennende for andre. Dersom du padler, kan det å få et innføringskort til å prøve kajakken din være stas. Eller dere kan leie en kano sammen og ta med alt som trengs til å lage pannekaker på bål. For en person som aldri har padlet eller spist pannekaker på bål kan opplevelsen være mye mer verd enn tre nye håndklær.

Været ingen hindring for å kose seg på tur.

Mitt gavekort ble innløst en regnfull dag midt i uka hvor vi begge hadde fri. Det ble en tur som er gått tidligere, fra Alsvik til Skrussfjellet. Turen er lettgått og tar ca to timer. Jeg har gått den alene mange ganger tidligere, men aldri har turen vært så kjekk som denne gangen. I godt selskap blir det en helt annen tur og særlig når det inkluderer en lunsjpause med utrolig mye godt. At noen tar seg bryet med å steke vafler og kjøpe inn sunt knask som jeg liker, er noe som blir husket med glede i lange tider. Det viser omtanke og omsorg. Jeg tror vi trenger det mye mer enn nye kopper eller glass. Ihvertfall vi som har fulle skap med kopper og glass som ikke blir brukt.

Nydelig sted på tilbaketuren mot Alsvik.

Så neste gang du ikke har peiling på hva du skal kjøpe til ektefelle, kjæreste, barn, søsken, far, mor, tanter, onkler, søskenbarn, venner, naboer, arbeidskolleger eller andre du må finne en presang til, gi av din tid. Gi en tur eller en opplevelse. Vær kreativ og gjerne litt sprø. Jeg kan love deg at gaven din vil bli husket og satt pris på av de aller fleste.

Det beste du kan få og det beste du kan gi, er vennskap.

Luftetur eller Kunsten å unngå husarbeid.

Noen dager bestemmer jeg meg for å være effektiv. Det har kanskje vært travelt på jobb eller med alle de andre ting jeg bruker tiden min til. Husarbeidet har hopet seg opp og noe må gjøres. Jeg har vært flink og laget liste over alt jeg må gjøre, den er kjempelang. Vaske, brette og rydde klær. Tørke støv og støvsuge. Vaske bad, do, gang og alle andre rom hvor hund og katt har lagt igjen hår. Det er selvsagt hele huset.

Dessuten burde jeg rydde loftet og kjelleren, boden og garasjen. For ikke å snakke om alle skapene som det velter ting ut av hver gang jeg åpner dem. Og jeg burde seriøst vaske kjøleskapet og kaste alt som er gått ut på dato eller det som ingen kommer til å spise uansett. Fryseboksen må tines og sorteres, det er bokser oppi der som ikke har sett dagens lys på mange år og hvor innholdet ikke er gjenkjennelig. Dette har blitt utsatt altfor lenge og jeg kjenner at idag er dagen til å få det gjort.

Men først kaffe. Når jeg er ferdig med det, er solen kommet opp og jeg ser at jeg kan sette vindusvask på listen også. Det er nesten umulig å se ut, men jeg greier å skimte at det er en usedvanlig vakker morgen. Helt stille, ingen vind. Det er såpass uvanlig her jeg bor at jeg tenker at det må jo være et tegn. Hvor ofte har vi sånne flotte dager i februar uten regn eller vind? Det kribler i hele kroppen etter å komme meg ut for å nyte solen. Arbeidslysten har helt forlatt meg selv om listen ligger foran øynene mine.

Tenk alt jeg hadde gått glipp av dersom jeg prioriterte annerledes…

Med et sukk starter jeg med å ta ut av oppvaskmaskinen. Da ringer telefonen og jeg blir invitert med ut på tur. Med ett er listen kastet og jeg hører meg selv juble ja takk. Glemt er vaskebøtte og støvsuger, kost og klut dyttes raskt inn i skapet igjen. Frem med termos og jeg dukker ned i fryseboksen på jakt etter de sunne kanelbollene jeg bakte engang i fjor. Det tar meg nøyaktig like lang tid å bli klar som det jeg hadde tenkt å bruke på å vaske badet.

Sol ute, sol inne, sol i hjerte, sol i sinnet, sol bare sol….

Turen ble ikke lang. Det ble ruslet rolig og pausen var muligens lengre enn det vi gikk. Men det var fantastisk ute. Lyset, den klare luften, roen i skogen…. Jeg ofret ikke en tanke på at jeg kanskje burde ha valgt husarbeidet. Dessuten får en mye energi av frisk luft og bevegelse. Listen var hjemme i bosset og kunne tas frem igjen. Og husarbeidet venter alltid på meg, det er ikke som om det forsvinner av seg selv….. En mer opplagt og energisk meg som faktisk kanskje får unna det meste av det som jeg har planlagt. Ikke en sur og gretten meg som daffer rundt i huset og ikke kommer i gang med noe fordi jeg har mest lyst til å dra på tur istedet. Så det ble en Ole Brumdag: Ja takk, begge deler.

Rideferie i Polen.

Jeg har en datter og en søster som driver med hest og med en fortid selv som hestegal stalljente var jeg veldig nysgjerrig på å dra på rideferie. Det var mitt lille barn som kom med ideen først og jeg var ikke vanskelig å overtale. Jeg husket opplevelsen og roen det gav å være ett med disse svære gampene ute i naturen og hadde lyst til å oppleve det igjen. At det var mange år siden jeg hadde bedrevet seriøs ridning tok jeg som en utfordring. Turen ble bestilt gjennom et dansk firma, Hippo Tours, som arrangerer rideferier i hele verden. At valget falt på Polen var en kombinasjon av pris og tilgjengelighet. Det var mulig å velge turer hvor man red fra sted til sted, turer hvor man bodde på et sted og red på dagsturer samt rideleirer. Vi valgte en uke på pensjonat, hvor det var 6 dager med riding, ca 3 timer pr dag. For meg som knapt hadde sittet på hest de siste 25 årene tenkte jeg at det burde holde.

Krakow er en fantastisk by med mye gammel historie.

Vi måtte selv ordne med flybilletter og siden min søster aldri hadde vært i Krakow, fant vi ut at å ha 3 dager til sightseeing var en fin start på turen. Vi leide en leilighet i Kazimierz, som er det jødiske kvartalet. Med sine synagoger, gravplasser og kirker antok jeg at det ville være rette stedet for oss. Det er ikke vanskelig å finne billig og bra steder å overnatte i Krakow og byen er fantastisk med sin historie og kultur. Mye er plassert i det historiske sentrum av byen, med Markeds plassen og Wawel slott som noen av høydepunktene.

Jeg har sjelden sett så mange kirker i en by før, fantastiske bygninger overalt.

Siden hest var et tema på turen, MÅTTE vi bare kjøre Askepott vogn. Turen tok en halv time og var absolutt verd pengene.

Mest av alt gikk vi i tre dager. Vi travet gate opp og gate ned. Vi gikk langs elver og over elver. Det var kirker, slott, katedral, grotter, forhistoriske monumenter, shoppingsenter, butikker, smale gater og brede gater. Jeg er sikker på at vi gikk flere mil til dagen, utrolig når man bestemmer seg for å se ALT. Det var mye å lære, jeg lærte at man får bot for å gå over gaten i fotgjengerfeltene på rødt lys. Det var noe jeg hadde stusset over, hvor disiplinerte alle var til å ventet på grønn mann. Selv i de gatene eller tidspunktene hvor det ikke var en bil i mils omkrets, stod unge og gamle og ventet tålmodig. Saftige bøter var grunnen til det. Ellers brukte vi en hel dag for å utforske Krakows jødiske historie; vi besøkte Schindlers fabrikk, flere synagoger og områder som var knyttet opp til andre verdenskrig. En heller begredelig dag, selv om vi droppet Auschwitz. Mona og meg hadde vært der tidligere og det er ikke et sted man trenger å besøke mer enn en gang i livet.

Byen sett fra Krakus Mound, et forhistorisk monument.

Mye av områdene vi kjørte gjennom på vei til fjellene var heller grått og vått.

Men endelig var dagen kommet for å gjøre det vi egentlig kom for, HEST. Vi ble hentet i minibuss og kjørt til Pieniny fjellene. Dette er et fjellområdet som ligger ca 10 mil syd for Krakow og hører til både Polen og Slovakia. Naturen består av mye granskog og blomsterenger med fjelltopper av kalkstein og dolomitt formasjoner. Høyeste toppen er på 1050 m.o.h og området er kjent som et eldorado for naturopplevelser både sommer og vinter. Vi skulle bo på et gjestehus utforbi en liten landsby som het Jaworki, berømt for sine tre naturreservat og en musikkklubb vi aldri så. Det var ca 20 minutter å gå ned til stallen og videre 10 minutter inn til sentrum. Med i prisen var sykler, gode offroad, slik at det gikk kjapt å komme seg rundt. Gjesthuset var helt nytt og litt uferdig da vi var der, men reint og med hyggelige eiere.

Gjesthuset hvor vi bodde var stort, nytt og rent.

Vi hadde kun frokost med i prisen, alle andre måltider måtte spises på restaurant nede i landsbyen eller lages på te kjøkkenet i huset vårt. God frokost, selv om polsk geitost var nokså spesiell….

Mest spent var vi på stallen og hestene og der ble vi meget imponert. Stallen var velholdt og det var tydelig at hestene ble tatt godt vare på. Hestene var Malapolski (som for uinnvidde er en stor varmblodshest oppdrettet i Syd Polen) og araberhester. Hestene var vant med å gå i fjellet og det ble forventet at vi som ryttere skulle beherske skritt, trav og galopp. De to drevne rytterne så veldig frem til ca 18 timer i salen på disse dagene, mens jeg hadde som mål å komme meg gjennom uten å falle av eller å skade meg alvorlig. Guiden vår snakket greit engelsk og det var personal som gjorde hestene klar både før og etter turene. Gruppen vår var liten, det var kun oss tre samt Linda fra Sverige.

Hestene var vakre og velstelte så det var tydelig at det var en seriøs stall.

Rideturene var fantastiske. Vi red på stier gjennom skog og over enger. For meg var det mest nærheten til naturen som var den største opplevelsen og jeg opplevde en dyp ro. De andre syntes nok at jeg sinket dem litt, stort sett luntet Metaxa og meg 30 meter bak de andre. Men jeg hang med og overlevde både galopp og hopping over elver. Greit nok at det ikke ble gjort med stil, jeg følte jeg hang som en potetsekk men jeg datt ikke av. Når det gjaldt skader var det verre, ryggen smalt på første ridetur. Men ikke engang smerter kunne ødelegge den opplevelsen det var å ri i dette området. Vi fulgte stier som krysset grensen over til Slovakia og vi havnet i kø bak sauer og gjetere. Det var rådyr og ekorn, masse villblomster og nydelig natur. Lukten av skog, nyslått gress og svett hest fylte nesen og fuglesang fylte ørene. Jeg var faktisk enig med dem som sier hest er lykke på fire bein.

Ikke de høyeste fjellene, men et vakkert landskap.

Vi vekslet mellom å ri på grusveier og i terreng. Jeg likte meg godt i tett skog, da var tempoet roligere. De andre likte best bånn gass.

Mye skog og enger med stier på kryss og tvers.

Med tre timer riding hver dag var det god tid til å utforske landsbyen og området rundt. Vi tok skiheisen ved Arena Narciarska opp til topps, der var både turløyper og restaurant med is og kaffe. Dette var et sted som muligens var travlere om vinteren, men heller rolig i juli. Vi fulgte en av løypene inn i Gorole Homole naturreservat, som er en 800 meter lang dyp kløft. Det er tilrettelagt sti med trapper og broer langs Kamionka elven og naturen er frodig med stupbratte kalkstein klipper. Stien deler seg senere og det er mange muligheter. Jeg var nok mest gira på tur, mens enkelte andre (uten å nevne navn) syntes alt over 200 meter var stress.

Jaworki er også kjent for sine gamle tradisjonelle trehytter som visstnok er i ferd med å dø ut andre steder.

Jeg hadde noen timer i Homole naturreservat mens de andre var på langtur til hest.

En annen stor turistattraksjon er en tur på Dunajec elven. Jeg er litt usikker på hva det skal beskrives som; rafting eller båttur, men selv kaller polakkene det for rafting. Det blir også beskrevet som en av de største turistattraksjonene i Europa. men da synes jeg at de tar hardt i….. Uansett var turen inkludert i rideferien vår og vi ble fraktet avsted. Turen starter i Sromowce Wyzne Katy og ender i Szczawnica, en 18 km lang flytetur på treflåter. Det er lange tradisjoner over turene som har blitt arrangert i over 165 år, som blant annet at den som fører flåten må være mann og over 18 år. Vi fløt behagelig gjennom Dunajec kløften og store deler av turen hadde vi Polen på venstre side og Slovakia på høyre. Det var 2 1/2 time rent avstressing, selv om det var mye turister og litt for kommersielt.

Fra flåten hadde vi god utsikt til Pieniny sitt mest berømte fjell, Tre kroner.

Det var bare spesielt utvalgte som fikk føre båtene, det var muligens pga de fine klærne ikke fantes i damestørrelse….

Ellers hadde vi noen turer til Szczawnica, som er et kjent kursted på grensen til Slovakia med 7500 innbyggere. Mest kjent for sitt gunstige klima og helserike mineralkilder, men det er også et kjent vintersportsted. Vi tok taubanen opp på et fjell for å beundre utsikten, spiste pizza og handlet polske favoritter som grillet ost av sau. Jeg unngikk såvidt å bli innlagt på et sanatorium da jeg oppsøkte lege og de som var glade i å handle fikk lastet opp med ulltøfler, utskårne trefigurer, hestebilder og annet turistskrot. Vi følte virkelig at dette var en storby i forhold til landsbygda vi bodde på i Jaworki.

Det ble mye gåing her også, snakk om aktiv ferie…..

Genialt med skiheis om sommeren også, sparte oss for endel skritt.

Etter en uke på landet hadde vi en natt på hotell ved flyplassen før vi dro hjem. Det hadde vært en opplevelsesrik ferie og vi var godt fornøyd. Alle var enige i at det var hestene og ridningen som var høydepunktet, selv om vi hadde litt forskjellige grunner for å mene det. De to hestegalne trenger jeg vel ikke forklare nærmere, hest er hest, mens for meg var det den intense naturopplevelsen på hesteryggen som jeg sjelden har opplevd liknende til. At jeg ikke falt av var en seier, men når det gjaldt skader ble jeg akuttoperert for prolaps kort tid etter hjemkomst. Men det syntes jeg at det var verd……