Aurlandsdalen, et lite stykke Norge.

Det finnes enkelte turer som er klassikere og populære blant turgåere både i inn og utlandet. Aurlandsdalen er en av disse; kjent for sin ville natur, fosser og fantastiske utsikt. Det blir sagt at turen representerer noe av det mest storslagne i  norsk natur og jeg hadde også sett turen beskrevet som Norges svar på Grand Canyon. Jeg har ikke vært i Grand Canyon og hadde derfor ikke noe å sammenligne med, men nysgjerrig ble jeg på å se denne fantastiske perlen som enkelte mener er Norges vakreste tur. Dessuten hadde jeg lyst til å oppleve Skarvheimen, området mellom Jotunheimen og Hardangervidda. Jeg er lite kjent i høyfjellet, vant som jeg er med flate Jæren.

Da jeg nærmet meg Flåm, lå tåken langt nedover fjellene.

Det er flere steder å starte fra, jeg hadde planlagt å gå fra Finse over til Geiterygghytta og videre nedover til Østerbø og deretter til Vassbygdi. Men blir det noen gang som jeg planlegger? Det er et stykke å kjøre og jeg dro rett etter jobb. Tanken var å kjøre rett til Flåm, korteste vei er 36 mil og beregnet reisetid er 6 og 1/2 time. Det jeg ikke hadde regnet med var veiarbeid. Hvem i alle dager er det som stenger en riksvei på sommeren mellom klokken 23.00 og 05.00? Så midt uti ødemarken var altså veien stengt, slik at jeg måtte parkere og sove i bilen. Jeg hadde ikke mange høye tanker om Statens veivesen der jeg satt. Det hjalp heller ikke at jeg kjørte feil neste morgen, men utrolig nok kom jeg tidsnok til toget. Tog var eneste vei til Finse, antok jeg, med mindre man vil gå. Men tåken lå tykk, Finse ligger på 1222 m.o.h og jeg skulle gå alene i et ukjent område. Det ble rett og slett for skummelt for meg, så jeg valgte en litt annen start på turen. Tur må kjennes trygt… Jeg satte bilen i Vassbygdi og tok bussen for å starte på Geiterygghytta.

Det var en fin rusletur på 3-4 km fra tunnelen og inn til hytta i flott natur.
Geiterygghytta er en betjent turistforenings hytte fra 1914 og ligger på 1224 m.o.h.
Her tilbragte jeg det meste av dagen istedenfor å kjempe med tåke, regn og vind.
Og det var jeg glad for, været var skikkelig dårlig. Holdt å se ut vinduet….

Jeg er veldig glad i Den norske turistforening og grunnen er hyttene og løypene. Tenk å ha tilgang til 510 hytter og 20 000 km merka løyper i hele landet bare fordi jeg betaler medlemsavgift. Jeg kan faktisk skryte på meg å ha både hytte på fjellet og hytte ved sjøen. Dessuten kan jeg velge mellom å ha overnatting hvor jeg kommer til dekket bord med hotellstandard og hytter som nesten er like komfortable som teltet mitt. Geiterygghytta har jeg hørt og lest om, men dette var første besøket. Hytta er betjent, så jeg gledet meg vilt til tre retters middag og hotellfrokost. Ellers er det 2-4-6 manns rom og sovesal, så det er flere muligheter for overnatting. Jeg ankom tidlig på dagen og ble innlosjert på et to- manns rom. Rommet delte jeg med Kristin, en meget hyggelig ung dame som hadde brukt dagen på å vasset fra Finse til Geiterygghytta alene. Hun  hadde også tenkt seg ned dalen og da holdt vi lag resten av turen.

Kartleser Kristin sørget for at vi var på rett vei.
Det er ganske så nakent når en kommer over 1000 m.o.h. Heldigvis letta regnet.
Det var vått og mye vading av elver og bekker med til tider sterk strøm. Godt å slippe å gå alene, selv om det er en folksom tur.
Matpausen ble fortært i selskap av noen sultne geiter. Eller var det villsauer med horn?
Utsikt nedover mot Stemmerdalen, trur eg. Eg var mer opptatt av å lukte på fjellblomstene enn å følge med på kartet…
Mye historie underveis når vi følger en ferdselsvei som har vært i bruk siden vikingtiden.
Naturen endret seg etter hvert som vi nærmet oss Østerbø, det ble grønt og frodig.

Den første etappen går mellom Geiterygg hytta og Østerbø. Det er en relativt lang etappe, 22 km, men det er få oppoverbakker. Det går mest nedover, men løypa går ganske skrått siden vi går langs fjellsiden høyt over riksvei 50. Jeg gikk sammen med Kristin, og selv om vi startet i regn, ble det en riktig strålende dag.  Vi stoppet for lunsj ved den nedlagte Steinbergdalen turisthytte, kokte kaffe og klappet geiter. Det var uvant å treffe noen som hadde med mer mat enn meg, jeg er som regel veldig redd for å sulte. Kristin kunne ha overlevd i flere uker på alt hun slepte med seg. Vi lo godt sammen og det er det fine med å gå tur, de utrolig kjekke menneskene en kan treffe.

Den gamle fjellkirkegården på Østerbø var i bruk fra 1859 til 1911 og gir innblikk i en tid som må ha vært hard å leve under.
Starten på turen av det som blir regnet som selve «indrefilen» av turer i Norge.

Etter en god natt på Østerbø fjellstove var vi klar for smileetappen. NB! Det er to store fjellhytter i Østerbø. Dersom du bestiller plass på forhånd, som anbefales, vær sikker på at du kommer på rett hytte. Det bomma jeg på….. Uansett; turen fra Østerbø og ned til Vassbygdi er ca 19 km og det er umulig å si hvor mange timer du bruker. For hvem ser vel på klokken i slike omgivelser? Jada, jada; det var mange som gikk som om de skulle ha stjålet skoene eller hadde en buss å rekke (mange skulle rekke bussen også, det fant jeg ut senere). Men heldigvis var Kristin og meg enige om hva som var tur. Vi plukket bær når vi fant noen, studerte blomster og planter, tok bilder, tok pauser, gikk omveier, stoppet hver gang utsikten nesten tok pusten fra oss… Vi hadde all verdens tid, snakket mye, men nøt stillheten også.

Det var absolutt vakkert, selv om det var veldig folksomt på stien. Bildet lyver, vi stod ca 20 stk og fotograferte samme motiv.
Det ligger flere små vann innover langs løypen og elven renner mellom dem.
De aller fleste steder er stien veldig god og relativt lettgått. Det går mye nedover…

Turen endret seg underveis og det jeg hadde sett for meg som et dilemma; nemlig skal jeg velge øvre eller nedre del av løypen, ble aldri et problem. Stien over Bjørnstigen var nemlig stengt på grunn av ras. Så det kan nok tenkes at jeg må tilbake for å få gått fra Finse og over Bjørnstigen en eller annen gang. For jeg er enig i at Aurlandsdalen er et vakkert sted. Ja, det er mye folk som går turen. Det føltes enkelte ganger som Kvadrat på en lørdag. Men folk er hyggelige og det er en sosial tur. Ikke minst på turisthyttene…  Det kan oppleves som en tung tur for knær, hofter og rygg dersom du har anlegg for det. Men la for all del ikke det stoppe deg. Turen er vakrere enn jeg greier å beskrive med ord, men jeg håper at du får et inntrykk gjennom bildene. Å ta for all del turen, bør oppleves…..

Dalen er frodig, vill, vakker, men ganske så tørr da vi gikk gjennom den.
Jeg er usikker på hvordan Grand Canyon ser ut, men her var det bratte fjellvegger på alle kanter.
Jeg er havnet i Vetlahelvete, en av Norges største jettegryter. Det sies at vannet er bunnløst og at solen kun skinner inn en time til dagen. Likte meg godt eg…
Det er lett å føle seg liten i slike fantastiske omgivelser.
Sinjarheim er en liten fjellgård fra 1600 tallet. Vi tok en lengre pause på ryggen i gresset for å kjenne på stemningen.
Det var imponerende å se alle de vakre fossene som kastet seg over fjellsiden.

Turen vår endte i Vassbygdi hvor jeg hadde bilen og Kristin skulle bli hentet av venner. Her satt alle de med dårlig tid og ventet på bussen, de som hadde travet forbi oss i løypen med et øye på klokken. Det lå en kiosk som må tjene en formue på Cola og is her, så vi feiret et vellykket tur med å bruke litt penger. Jeg følte meg som verdens mest populære person, ble tilbudt alt fra penger til mer is for å kjøre turfolkene til siviliserte strøk. Aldri har min gamle Toyota fått så mange og lange blikk… Jeg dro avsted med et par turister og en hund som skulle samme vei som meg. På vei mot Flåm fant jeg en bensinstasjon med mulighet for dusj og mat, redda dagen. Tørr, ren og mett i magen hadde jeg en LANG kjøretur hjem gjennom de endelause tunneler på Vestlandet.

Siste del av turen til Vassbygdi gikk vi rett ved elven.

 

 

Én kommentar til «Aurlandsdalen, et lite stykke Norge.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *