Noen dager frister det ikke å gå ut. Det kan sitte i hodet eller i kroppen, men veien bort til utgangsdøren virker som om den er mange mil lang. Aldri er godstolen foran peisen bedre enn på sånne dager; med Netflix, bøker, mobil og kaffekoppen innen rekkevidde. Det frister ikke engang litt å ta på ull og vindtette klær samt lue og votter for å gå ut i vinden og regnet. Dessuten har de meldt storm og da bør man ihvertfall ikke gå ut. Og jeg var ute igår og da var det glatt, veldig glatt… Det finnes nok av unnskyldninger for den som ikke vil. Latskapen lenge leve….
Men så har jeg allerede lagt en avtale. Det gjorde jeg i går. Da hadde jeg jo lyst til å gå på tur og det var jeg som foreslo at vi kunne dra ut «å lofta vede» idag. Men det var i går. Kanskje det blir avlyst siden været er dårlig. For det er jo dårlig og faktisk mye dårligere enn de har meldt også. Men jeg vil ikke være den som avlyser. Det er for kjipt siden det var jeg som hadde mest lyst igår. Dessuten har jeg godt av det og er vel den som har mest godt av det. Så jeg KAN ikke avlyse. Argumentene for og imot er gode på begge sider….
Dessuten finnes det ikke noe godt å ha med heller og vi skulle jo ha med mat. Det frister ikke å smøre matpakke med tre dager gammelt kneippbrød og ikke er det noe godt å ha på heller. Jeg kan jo stoppe på en bensinstasjon å kjøpe noe derfra, men det blir fort dyrt og dessuten har jeg ikke godt av boller og baguetter med digg pålegg. Jeg fortsetter den indre dialogen mens jeg gjør meg klar, det kjennes som om det meste går imot meg for å hindre meg i å komme meg ut. Når sekken er gjort klar, finner jeg ikke vottene og ikke klarer jeg å bestemme meg for hvilke sko jeg skal ta på.
Merkelig nok starter bilen, det er blitt lysere både ute og inni meg. Til og med radioen lystrer og spiller musikk jeg liker. Og det regner ikke akkurat nå, selv om vinden er kvass. Humøret stiger etterhvert som jeg legger kilometerne bak meg. Venninnen min stråler heller ikke når hun setter seg inn i bilen, men det kommer. For dette er en sånn tur hvor det er umulig å holde på tunge tanker, sløve øyenlokk og daffe bein. Landskapet er for åpent og himmelen er for høy. Dessuten så har en oversikt hele tiden og det rydder opp innvendig. Og det er umulig å ikke bli glad i godt selskap, selv om både medvind og motvind blåser gjennom alle lag med klær. Heldigvis er dette en tur hvor man kan gå fort nok til å holde varmen og det er lite bakker samt trær som gir live.
Det er greit å ha et utvalg av turer som en kan gå dersom du egentlig ikke vil på tur. De er de som er så lett å gå at du vet at du ikke trenger å slite hardt for å komme gjennom. Ikke trenger du opp i puls og ikke trenger du å bli så svett at du må dusje etterpå. Den er rett og slett veldig overkommelig på dager du er litt slapp eller bare litt lat. For det er lov å ha sånne dager. Men det er allikevel godt å få litt frisk luft enten alene eller sammen med noen kjekke folk. Tanken er at for å få mer energi, trenger du å bruke energi. Du er rett og slett nødt til å produsere energien selv gjennom å være i aktivitet. Dessuten er naturen i seg selv en vitamininnsprøytning med all den friske luften, lyset og roen. De dagene det frister lite, om det er aldri så sunt, da har jeg Melsvatnet i bakhånd. Eller andre liknende turer…. Jeg har en gjeng å velge blant, mest for å møte alle motargumenter jeg måtte ha for å komme meg ut.
Melsvannet ligger mellom Ålgård og Bryne i Time kommune. Det er laget en fin turløype rundt vannet på ca 4 km og området blir mye brukt både til trening og kos. Det er tre steder å parkere, to av disse har toalett og informasjonstavle. Naturen varierer mellom skog og hei og det er flere steder rundt vannet satt opp bord og benker hvor det er mulig å ta en pause. Det er tilrettelagt flere badeplasser og det er også mulig å fiske langs land. Dette er en tur som passer for alle, det er mulig å trille barnevogn og det går turstier ut i terrenget for de som vil ha en tyngre tur.
Jeg var veldig fornøyd over å ha kommet meg ut. Noen ganger er det når du har minst lyst, at du har mest behov for det. Da hjelper det å ha noe eller noen som drar, enten det er hund, familie eller venner. For jeg har enda til gode å angre på en tur etter at jeg har gått den. Dessuten vet jeg innerst inne at fordelene alltid overstiger ulempene og det som var uoverkommelige hindringer da jeg satt inne og så ut, forsvinner så snart jeg er ute. Og ikke minst; godstolen står og venter på meg etter turen. Ikke nok med det, den kjennes enda bedre ut når jeg kommer hjem. Da kan det regne og blåse så mye det vil, jeg er under teppet med verdens beste følelse: etter-tur-glede.
