Jeg var engang på en øy ute ved havet. Det var en eneste lang strand og knapt noe mer enn stranden. Himmelen var høy og blå og vannet var stille. Lange, slake dønninger slo mot stranden og sanden var myk. Jeg gikk langs havet mange ganger, ned til vannet og opp til trærne. Skoene var tatt av og det var varmt. Jeg lurte på hva jeg egentlig gjorde på øya. Hvordan havnet jeg der?
Det sies at det er omveiene, sidesporene og forsinkelsene som beriker ens liv. Betyr det at dersom vi planlegger og detaljstyrer hele livet, blir livet mindre lykkelig? Jeg ser at det for mange er viktig med en hensikt med det de gjør. Mange har en plan og de ønsker å få noe ut av livet sitt. De jager mål; enten det er penger, berømmelse, status eller oppmerksomhet. Eller de vil ha lykke. Den indre lykke, sannheten og meningen med livet. Så vi kaver og kaver for å oppnå målene vi har satt oss, mens omveier, forsinkelser og sidespor skaper uro. Hvordan henger dette sammen?
Hva kan hende dersom planene vi har lagt ikke skjer slik som vi vil? Det gjør ofte det. Vi kan bruke utrolig mye tid på planlegge en fremtid vi vil ha, men ofte er det bortkastet. Ting skjer, livet endrer seg. Mennesker dør eller drar. Vi blir syke, andre blir syke. Vi får ikke den jobben, den bilen, det huset vi vil ha. Kanskje blir vi ikke tynnere, vakrere eller bedre likt uansett hvor mye vi vil og planlegger det. Endrer det måten vi lever livet vårt på og tankene vi har om oss selv?
Det å akseptere at livet ble ikke slik vi planla, tror jeg kan være nyttig for ha det godt med seg selv. Være åpen for de omveiene, forsinkelsene og sidesporene som skjer i stedet for den rette veien vi hadde staket ut for livet vårt. Kanskje blir livet annerledes, det blir kanskje bedre enn det man planla eller drømte om. Eller verre. Men det blir som det blir og vi må bare akseptere det.
Jeg hadde god tid til å filosofere for meg selv da jeg dro fra toget, som hadde bragt meg gjennom USA, til nasjonalparken Cape Lookout. Det er et øde sted og vanskelig tilgjengelig. Men jeg kom meg dit og jeg ble over natten. Det finnes ikke overnattingssted, restaurant eller transportmuligheter ved fyret. Det var kun meg, stranden, havet og himmelen.
Dette var et sidespor jeg ikke var forberedt på. Jeg hadde ikke utstyr for å campe ute og ikke særlig mat. Men natten ble et varig minne, et øyeblikk å ta med meg når ting ikke går etter planen. For det gjør det ganske ofte hos meg.
Jeg sov under en stjernehimmel, hvor månen og stjernene var så nær at jeg nesten kunne plukke dem. Det føltes ihvertfall slik. En mild bris rørte i trærne og skogens lyder skapte ro i bakgrunnen sammen med bølgene. Finnes det en mer beroligende lyd enn bølger som dovent slår mot en sandstrand? Jeg følte meg trygg og elsket av noe større enn evigheten. Man kan jo nesten bli religiøs av mindre…
Cape Lookout er en lang smal øy som tilhører the Southern Outer Banks utforbi kysten av North Carolina. De som drar dit, kommer for å bade, fiske, plukke skjell, se på fugler og villhester, gå tur, campe på stranden eller besøke fyret og det lille museum like ved. Jeg tok båten ut fra Harkers Island og jeg anbefaler å leie bil dersom du ønsker å dra dit. For min del fikk jeg en lang gåtur tilbake, men det er en annen historie.
