Togloffing gjennom USA.

Jeg er heldig som har en jobb med turnusjobbing. Det gir meg mulighet til å av og til jolle avsted utenom ferie og helligdager. Jeg skulle ha en uke fri og merkelig nok var det New York som hadde de billigste flybillettene. Jeg hadde aldri vært i USA. Det hadde heller aldri vært høyt oppe på listen over steder jeg ønsket å besøke. Det var flere årsaker til det;  jeg hadde endel forestillinger om hvordan det var der, noen fordommer på bakgrunn av deres politikk og kultur og ikke minst at det var langt å reise. Mine holdninger var til en viss grad basert på inntrykk jeg hadde fått gjennom amerikanske realityserier og amerikanere jeg hadde møtt under reiser i Europa og Asia. Men jeg liker ikke fordommer, verken hos meg selv eller hos andre. Derfor hadde jeg lyst til å se The Real America eller ihvertfall om fordommene mine stemte eller ikke. Jeg er tilhenger av å skaffe meg egen opplevd erfaring før jeg uttaler meg bastant om noe.

Bygningene i New York gav meg en WOW følelse, overveldende. Det stemmer virkelig at alt er større i USA.

Så jeg pakket en sekk og dro. Jeg hadde ingen planer om hva jeg ville se eller hvor jeg skulle dra. Målet var å se mer enn New York, jeg er ingen storby person siden jeg verken er begeistret for shopping eller fancy dining. Jeg er heller ingen tilhenger av støy, trafikk, mye mennesker som stresser og høyt tempo. Ikke hadde jeg peiling på hva som var berømt eller populært i The Big Apple heller, men det hadde jeg lyst til å finne ut mens jeg var der. Kanskje jeg ville forelske meg i byen slik som så mange andre har gjort? Jeg var fylt av spenning og undring over alt som kunne skje.  Det er det aller beste med jolleturer; veien blir til mens man går. Eller flyr, kjører eller toger….

Endelig trær, vann og gress under føttene. Me like Central Park…

New York var som en knytteneve i magen. Jeg ankom sent på kvelden og i min vante stil tenkte jeg at det var en grei gåtur til NYC Hostel. La meg bare ha det sagt, avstander hjemme og avstander i USA er to forskjellige ting. Det ble en forferdelig lang gåtur i et kaos av biler, mennesker, lyder og lukter. Bare å forstå hvordan gangfeltene fungerte var en utfordring. Legg til at jeg var døgnvill og med lavt blodsukker, i tillegg til overveldet av alt jeg opplevde. Så neste morgen var det første og beste tog ut av byen.

På vei mot eventyr eller «Flukten fra New York».

Amtrak er USAs største jernbaneselskap og de selger billetter som fungerer nesten som en Interrail billett. For meg som i ungdommen loffet Europa rundt hver sommer med tog samt fikk med meg den transsibirske jernbanen før voksenlivet tok meg, ble Amtrak redningen.  Før jeg visste ordet av det, satt jeg på et tog til Chicago med ankomst neste morgen. Avstandene er som sagt store her og ting tar tid. Men jeg hadde med lettvekts soveposen og så frem til en natt på toget. Det var verre med resten av bagasjen jeg hadde pakket, det var vår her i slutten på april. Kaldt hjemme, så min sekk var full av ullplagg. Planlegging er oppskrytt, har jeg alltid tenkt….men jeg slapp å fryse på turen.

Det ble noen timer i Chicago mens jeg ventet på neste tog. Der var det flere høye hus å beundre.

Togturen jeg hadde begitt meg ut på, var som tidligere nevnt fra New York til Chicago via Pittsburgh og Cleveland. Fra Chicago ble det en lang etappe gjennom Iowa, Nebraska, Colorado, Utha og Nevada. Dette var stater som jeg hadde kun hørt og lest om, men det er ingen erstatning mot å se det selv. Målet var San Franciso. Derfra tok jeg toget sørover i kombinasjon med buss til Los Angeles. Derfra fantes flere muligheter til å dra tilbake til New York, men alt var langt og tok tid. Dessuten hadde jeg lyst til å oppleve noe mer enn bare å se flott natur gjennom et vindu. Så jeg tok ei melkerute med fly; Dallas, Charlotte og Jacksonville, hadde to dager i en nasjonalpark og dro tilbake til New York med buss og tog. Der rakk jeg en dag med sightseeing før jeg fløy hjem. Jeg syntes jeg hadde fått mye utav uken i USA.

Amtrak togene var også større enn det jeg var vant med, to etasjer.
Tog stasjonene var en opplevelse i seg selv; dette er fra Union Station Denver.
Og dette stasjonen i den historiske byen Wilson. USA er et sted med store kontraster.

Livet på lange togreiser er aldri kjedelig. Det er medpassasjerer å snakke med og alle har de ulike årsaker til å sitte på toget. Det betyr mange små glimt inn i andres liv med deres gleder og bekymringer. Hverdagen er relativt lik for de fleste, uansett hvor man bor, ble min erfaring. Jeg spiste frokost og middag i spisevognen og når man reiser alene, spiser man på de bord hvor det er ledig plass. Slik fikk jeg mange spennende samtaler; fra krigsveteraner til pensjonister som endelig hadde tid og råd til å ta en togtur. Jeg lærte å si Hallo på cherokee av naboen bak meg og han dyttet meg i ryggen hver gang det var ville dyr å se utforbi vinduet. Slik fikk jeg sett både bjørn, elg, ørn, rev, hare og noen hjortedyr jeg ikke forstod navnet på.

Vi kjørte gjennom et meget variert landskap.
Det var både en restaurantvogn hvor man måtte bestille plass til måltidene og en kjipere snackbar hvor menyen var klassisk amerikansk.
Det er veldig avslappende og søvndyssende å kjøre langt med tog.

Naturen var en opplevelse for meg som er glad i friluftsliv. For en variasjon det var gjennom de ulike statene. Det var jordbruk, skog, fjell, prærie, elver og vann. Det gikk fra snøkledde topper i Rocky Mountains utforbi Denver til Syden følelse i California. Jeg opplevde snø, regn, vind, torden og fantastiske soloppganger. Og solnedganger. På toget var det en egen vogn for panoramautsikt, den hadde svære vinduer både til tak og vegger. Der satt vi stuet i stille respekt en tidlig morgen da solen  steg opp over prærien. Det var nok å bare smile til hverandre, alle tror jeg kjente at dette var et spesielt øyeblikk.

Tidlig en morgen i panoramavognen.

Jeg satt mye og ønsket at jeg hadde ubegrenset med tid. Tid til å gå av toget for å oppleve alle de fantastiske stedene vi kjørte gjennom. Jeg så stier i fjellene hvor jeg ønsket jeg kunne ha gått, jeg fant grusveier som var perfekte å sykle på og elver jeg skulle vært på med kajakken. Det var litt for lite snø til at jeg fantaserte om skiturene jeg kunne ha tatt, men områdene var der. Jeg merket av på kartet, la planer og fantaserte om framtidige jolleturer. USA tok meg med storm og jeg koste meg. Jeg så mye, men opplevde ingenting av det. Togloffing er en opplevelse av «just passing through»…..

Her kunne jeg ha vært på ridetur, litt sånn cowboy landskap.
Padling anyone?
En sykkeltur på grusveiene her.
Sikkert masse tur stier i de fjellene der.
Eller eg kunne leid bil og dratt på roadtrip…?

Reisen la fordommene mine i grus. Alt var annerledes enn jeg hadde trodd, ikke minst menneskene jeg møtte. Jeg opplevde at livene vi lever kan være veldig forskjellige, men samtidig er vi ganske like.  Det var mer fattigdom enn jeg hadde trodd og jeg hadde øyeblikk under turen hvor jeg var redd. Redd fordi det var uvant og ukjent fra det jeg var vant med hjemmefra og fordi måten vi lever på preger oss. På godt og vond. Og jeg møtte noen som muligens hadde en helt annen bagasje med seg enn det jeg hadde. Og da tenker jeg ikke på ryggsekken jeg dro på. Men det gikk bra. Så jeg dro hjem med en annen holdning og respekt for dette enorme stedet og med vissheten om at jeg kommer tilbake. Det er tross alt bare en svipptur over dammen!

For å sitere en klok mann: Han som aldri forlater sitt land er full av fordommer.
Reisen er målet, alltid.

Én kommentar til «Togloffing gjennom USA.»

  1. Spennende tur dette Annbjørg. Jeg har vert mye i USA fra øst til vest, nord og sør, men USA er ikke USA før en har opplevd midt statene. Det bølgende åkelandskapet, små konservative små landsbyer hvor menneskene lever i sin egen lille andedam. Spennende .

Legg igjen en kommentar til Per Morten Mosness Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *