Aurlandsdalen, et lite stykke Norge.

Det finnes enkelte turer som er klassikere og populære blant turgåere både i inn og utlandet. Aurlandsdalen er en av disse; kjent for sin ville natur, fosser og fantastiske utsikt. Det blir sagt at turen representerer noe av det mest storslagne i norsk natur og jeg hadde også sett turen beskrevet som Norges svar på Grand Canyon. Jeg har ikke vært i Grand Canyon og hadde derfor ikke noe å sammenligne med, men nysgjerrig ble jeg på å se denne fantastiske perlen som enkelte mener er Norges vakreste tur. Dessuten hadde jeg lyst til å oppleve Skarvheimen, området mellom Jotunheimen og Hardangervidda. Jeg er lite kjent i høyfjellet, vant som jeg er med flate Jæren.

Da jeg nærmet meg Flåm, lå tåken langt nedover fjellene.

Det er flere steder å starte fra, jeg hadde planlagt å gå fra Finse over til Geiterygghytta og videre nedover til Østerbø og deretter til Vassbygdi. Men blir det noen gang som jeg planlegger? Det er et stykke å kjøre og jeg dro rett etter jobb. Tanken var å kjøre rett til Flåm, korteste vei er 36 mil og beregnet reisetid er 6 og 1/2 time. Det jeg ikke hadde regnet med var veiarbeid. Hvem i alle dager er det som stenger en riksvei på sommeren mellom klokken 23.00 og 05.00? Så midt uti ødemarken var altså veien stengt, slik at jeg måtte parkere og sove i bilen. Jeg hadde ikke mange høye tanker om Statens veivesen der jeg satt. Det hjalp heller ikke at jeg kjørte feil neste morgen, men utrolig nok kom jeg tidsnok til toget. Tog var eneste vei til Finse, antok jeg, med mindre man vil gå. Men tåken lå tykk, Finse ligger på 1222 m.o.h og jeg skulle gå alene i et ukjent område. Det ble rett og slett for skummelt for meg, så jeg valgte en litt annen start på turen. Tur må kjennes trygt… Jeg satte bilen i Vassbygdi og tok bussen for å starte på Geiterygghytta.

Det var en fin rusletur på 3-4 km fra tunnelen og inn til hytta i flott natur.

Geiterygghytta er en betjent turistforenings hytte fra 1914 og ligger på 1224 m.o.h.

Her tilbragte jeg det meste av dagen istedenfor å kjempe med tåke, regn og vind.

Og det var jeg glad for, været var skikkelig dårlig. Holdt å se ut vinduet….

Jeg er veldig glad i Den norske turistforening og grunnen er hyttene og løypene. Tenk å ha tilgang til 510 hytter og 20 000 km merka løyper i hele landet bare fordi jeg betaler medlemsavgift. Jeg kan faktisk skryte på meg å ha både hytte på fjellet og hytte ved sjøen. Dessuten kan jeg velge mellom å ha overnatting hvor jeg kommer til dekket bord med hotellstandard og hytter som nesten er like komfortable som teltet mitt. Geiterygghytta har jeg hørt og lest om, men dette var første besøket. Hytta er betjent, så jeg gledet meg vilt til tre retters middag og hotellfrokost. Ellers er det 2-4-6 manns rom og sovesal, så det er flere muligheter for overnatting. Jeg ankom tidlig på dagen og ble innlosjert på et to- manns rom. Rommet delte jeg med Kristin, en meget hyggelig ung dame som hadde brukt dagen på å vasset fra Finse til Geiterygghytta alene. Hun hadde også tenkt seg ned dalen og da holdt vi lag resten av turen.

Kartleser Kristin sørget for at vi var på rett vei.

Det er ganske så nakent når en kommer over 1000 m.o.h. Heldigvis letta regnet.

Det var vått og mye vading av elver og bekker med til tider sterk strøm. Godt å slippe å gå alene, selv om det er en folksom tur.

Matpausen ble fortært i selskap av noen sultne geiter. Eller var det villsauer med horn?

Utsikt nedover mot Stemmerdalen, trur eg. Eg var mer opptatt av å lukte på fjellblomstene enn å følge med på kartet…

Mye historie underveis når vi følger en ferdselsvei som har vært i bruk siden vikingtiden.

Naturen endret seg etter hvert som vi nærmet oss Østerbø, det ble grønt og frodig.

Den første etappen går mellom Geiterygg hytta og Østerbø. Det er en relativt lang etappe, 22 km, men det er få oppoverbakker. Det går mest nedover, men løypa går ganske skrått siden vi går langs fjellsiden høyt over riksvei 50. Jeg gikk sammen med Kristin, og selv om vi startet i regn, ble det en riktig strålende dag. Vi stoppet for lunsj ved den nedlagte Steinbergdalen turisthytte, kokte kaffe og klappet geiter. Det var uvant å treffe noen som hadde med mer mat enn meg, jeg er som regel veldig redd for å sulte. Kristin kunne ha overlevd i flere uker på alt hun slepte med seg. Vi lo godt sammen og det er det fine med å gå tur, de utrolig kjekke menneskene en kan treffe.

Den gamle fjellkirkegården på Østerbø var i bruk fra 1859 til 1911 og gir innblikk i en tid som må ha vært hard å leve under.

Starten på turen av det som blir regnet som selve «indrefilen» av turer i Norge.

Etter en god natt på Østerbø fjellstove var vi klar for smileetappen. NB! Det er to store fjellhytter i Østerbø. Dersom du bestiller plass på forhånd, som anbefales, vær sikker på at du kommer på rett hytte. Det bomma jeg på….. Uansett; turen fra Østerbø og ned til Vassbygdi er ca 19 km og det er umulig å si hvor mange timer du bruker. For hvem ser vel på klokken i slike omgivelser? Jada, jada; det var mange som gikk som om de skulle ha stjålet skoene eller hadde en buss å rekke (mange skulle rekke bussen også, det fant jeg ut senere). Men heldigvis var Kristin og meg enige om hva som var tur. Vi plukket bær når vi fant noen, studerte blomster og planter, tok bilder, tok pauser, gikk omveier, stoppet hver gang utsikten nesten tok pusten fra oss… Vi hadde all verdens tid, snakket mye, men nøt stillheten også.

Det var absolutt vakkert, selv om det var veldig folksomt på stien. Bildet lyver, vi stod ca 20 stk og fotograferte samme motiv.

Det ligger flere små vann innover langs løypen og elven renner mellom dem.

De aller fleste steder er stien veldig god og relativt lettgått. Det går mye nedover…

Turen endret seg underveis og det jeg hadde sett for meg som et dilemma; nemlig skal jeg velge øvre eller nedre del av løypen, ble aldri et problem. Stien over Bjørnstigen var nemlig stengt på grunn av ras. Så det kan nok tenkes at jeg må tilbake for å få gått fra Finse og over Bjørnstigen en eller annen gang. For jeg er enig i at Aurlandsdalen er et vakkert sted. Ja, det er mye folk som går turen. Det føltes enkelte ganger som Kvadrat på en lørdag. Men folk er hyggelige og det er en sosial tur. Ikke minst på turisthyttene… Det kan oppleves som en tung tur for knær, hofter og rygg dersom du har anlegg for det. Men la for all del ikke det stoppe deg. Turen er vakrere enn jeg greier å beskrive med ord, men jeg håper at du får et inntrykk gjennom bildene. Å ta for all del turen, bør oppleves…..

Dalen er frodig, vill, vakker, men ganske så tørr da vi gikk gjennom den.

Jeg er usikker på hvordan Grand Canyon ser ut, men her var det bratte fjellvegger på alle kanter.

Jeg er havnet i Vetlahelvete, en av Norges største jettegryter. Det sies at vannet er bunnløst og at solen kun skinner inn en time til dagen. Likte meg godt eg…

Det er lett å føle seg liten i slike fantastiske omgivelser.

Sinjarheim er en liten fjellgård fra 1600 tallet. Vi tok en lengre pause på ryggen i gresset for å kjenne på stemningen.

Det var imponerende å se alle de vakre fossene som kastet seg over fjellsiden.

Turen vår endte i Vassbygdi hvor jeg hadde bilen og Kristin skulle bli hentet av venner. Her satt alle de med dårlig tid og ventet på bussen, de som hadde travet forbi oss i løypen med et øye på klokken. Det lå en kiosk som må tjene en formue på Cola og is her, så vi feiret et vellykket tur med å bruke litt penger. Jeg følte meg som verdens mest populære person, ble tilbudt alt fra penger til mer is for å kjøre turfolkene til siviliserte strøk. Aldri har min gamle Toyota fått så mange og lange blikk… Jeg dro avsted med et par turister og en hund som skulle samme vei som meg. På vei mot Flåm fant jeg en bensinstasjon med mulighet for dusj og mat, redda dagen. Tørr, ren og mett i magen hadde jeg en LANG kjøretur hjem gjennom de endelause tunneler på Vestlandet.

Siste del av turen til Vassbygdi gikk vi rett ved elven.

Melsvatnet, turen du går når du ikke vil på tur.

Noen dager frister det ikke å gå ut. Det kan sitte i hodet eller i kroppen, men veien bort til utgangsdøren virker som om den er mange mil lang. Aldri er godstolen foran peisen bedre enn på sånne dager; med Netflix, bøker, mobil og kaffekoppen innen rekkevidde. Det frister ikke engang litt å ta på ull og vindtette klær samt lue og votter for å gå ut i vinden og regnet. Dessuten har de meldt storm og da bør man ihvertfall ikke gå ut. Og jeg var ute igår og da var det glatt, veldig glatt… Det finnes nok av unnskyldninger for den som ikke vil. Latskapen lenge leve….

Men så har jeg allerede lagt en avtale. Det gjorde jeg i går. Da hadde jeg jo lyst til å gå på tur og det var jeg som foreslo at vi kunne dra ut «å lofta vede» idag. Men det var i går. Kanskje det blir avlyst siden været er dårlig. For det er jo dårlig og faktisk mye dårligere enn de har meldt også. Men jeg vil ikke være den som avlyser. Det er for kjipt siden det var jeg som hadde mest lyst igår. Dessuten har jeg godt av det og er vel den som har mest godt av det. Så jeg KAN ikke avlyse. Argumentene for og imot er gode på begge sider….

Dessuten finnes det ikke noe godt å ha med heller og vi skulle jo ha med mat. Det frister ikke å smøre matpakke med tre dager gammelt kneippbrød og ikke er det noe godt å ha på heller. Jeg kan jo stoppe på en bensinstasjon å kjøpe noe derfra, men det blir fort dyrt og dessuten har jeg ikke godt av boller og baguetter med digg pålegg. Jeg fortsetter den indre dialogen mens jeg gjør meg klar, det kjennes som om det meste går imot meg for å hindre meg i å komme meg ut. Når sekken er gjort klar, finner jeg ikke vottene og ikke klarer jeg å bestemme meg for hvilke sko jeg skal ta på.

Egentlig spiller det liten rolle hva nisten består av, alt smaker godt på tur uansett…

Merkelig nok starter bilen, det er blitt lysere både ute og inni meg. Til og med radioen lystrer og spiller musikk jeg liker. Og det regner ikke akkurat nå, selv om vinden er kvass. Humøret stiger etterhvert som jeg legger kilometerne bak meg. Venninnen min stråler heller ikke når hun setter seg inn i bilen, men det kommer. For dette er en sånn tur hvor det er umulig å holde på tunge tanker, sløve øyenlokk og daffe bein. Landskapet er for åpent og himmelen er for høy. Dessuten så har en oversikt hele tiden og det rydder opp innvendig. Og det er umulig å ikke bli glad i godt selskap, selv om både medvind og motvind blåser gjennom alle lag med klær. Heldigvis er dette en tur hvor man kan gå fort nok til å holde varmen og det er lite bakker samt trær som gir live.

Utsikt mot Melsnuten. Tror jeg ihvertfall…

Det er greit å ha et utvalg av turer som en kan gå dersom du egentlig ikke vil på tur. De er de som er så lett å gå at du vet at du ikke trenger å slite hardt for å komme gjennom. Ikke trenger du opp i puls og ikke trenger du å bli så svett at du må dusje etterpå. Den er rett og slett veldig overkommelig på dager du er litt slapp eller bare litt lat. For det er lov å ha sånne dager. Men det er allikevel godt å få litt frisk luft enten alene eller sammen med noen kjekke folk. Tanken er at for å få mer energi, trenger du å bruke energi. Du er rett og slett nødt til å produsere energien selv gjennom å være i aktivitet. Dessuten er naturen i seg selv en vitamininnsprøytning med all den friske luften, lyset og roen. De dagene det frister lite, om det er aldri så sunt, da har jeg Melsvatnet i bakhånd. Eller andre liknende turer…. Jeg har en gjeng å velge blant, mest for å møte alle motargumenter jeg måtte ha for å komme meg ut.

Det var skikkelig kaldt, men med gode klær og litt tempo gikk det fint.

Melsvannet ligger mellom Ålgård og Bryne i Time kommune. Det er laget en fin turløype rundt vannet på ca 4 km og området blir mye brukt både til trening og kos. Det er tre steder å parkere, to av disse har toalett og informasjonstavle. Naturen varierer mellom skog og hei og det er flere steder rundt vannet satt opp bord og benker hvor det er mulig å ta en pause. Det er tilrettelagt flere badeplasser og det er også mulig å fiske langs land. Dette er en tur som passer for alle, det er mulig å trille barnevogn og det går turstier ut i terrenget for de som vil ha en tyngre tur.

Turen går på god grusvei rundt hele vannet.

Jeg var veldig fornøyd over å ha kommet meg ut. Noen ganger er det når du har minst lyst, at du har mest behov for det. Da hjelper det å ha noe eller noen som drar, enten det er hund, familie eller venner. For jeg har enda til gode å angre på en tur etter at jeg har gått den. Dessuten vet jeg innerst inne at fordelene alltid overstiger ulempene og det som var uoverkommelige hindringer da jeg satt inne og så ut, forsvinner så snart jeg er ute. Og ikke minst; godstolen står og venter på meg etter turen. Ikke nok med det, den kjennes enda bedre ut når jeg kommer hjem. Da kan det regne og blåse så mye det vil, jeg er under teppet med verdens beste følelse: etter-tur-glede.

Blant slott og tamme ender i Cairngorms.

Den største nasjonalparken i Storbritannia heter Cairngorms og ligger i Skottland. Enkleste måten å komme seg dit på er å fly til Aberdeen og dra vestover enten med offentlig transport eller leiebil. Jeg vil absolutt anbefale leiebil, det er et vanskelig område å utforske ved hjelp av buss eller tog. Dessuten er det utrolig mye å se; det er slott, vennlige små landsbyer, golfbaner og whisky destillerier. For ikke å snakke om naturopplevelsene; det er fjell, elver, innsjøer, skoger og daler. Fem av Storbritannias seks høyeste fjell ligger i Cairngorms og det er godt tilrettelagt for fotturer, fjellklatring, sykling, riding, padling og skisport om vinteren. Her finner du det eneste hundekjøringsenteret i landet og du kan hoppe i strikk fra en bro (uten at det var min begrunnelse for å dra…) Jeg var nysgjerrig, pakket telt og sekk, tok et fly, leide en bil og avgårde Kåre.

Ikke bare kjører de på feil side av veien… Det er faktisk lettere å kjøre i UK i en leiebil når man bare blir vant med å tenke motsatt…

Jeg hadde en tanke før jeg dro; jeg ville se flest mulig slott og gå mest mulig tur. Derfor startet jeg med å kjøre til Balmoral Castle, som er den kongelige familiens skotske hjem. Historien går tilbake til 1300 tallet, men det var ikke før Prins Albert kjøpte området i 1852 til Dronning Victoria, at slottet ble bygget slik det står idag. Det er svære greier, både selve eiendommen samt det drives både jordbruk og skogbruk nok til å sysselsette flere landsbyer. Selve sightseeingen på området er relativt fort gjort; det er hagen, grønnsak hagen, utstilling i stallen og et rom i slottet som er åpent for besøk. Man vandrer rundt på egenhånd med en audio tour dings klemt mot øret og kan bruke så lang tid man vil og gidder. Det er en kafe, hvor jeg hadde suppe og scones og selvfølgelig en souvenirbutikk, hvor de solgte de grusomste ting med bilde av de kongelige på. Det er merket flere turløyper i skogen rundt slottet, anbefales varmt. Jeg gikk den røde, kom opp i høyden og fikk en fantastisk utsikt over slottet. Det var en skogstur med masse furu og blåbær som jeg nøt helt alene, alle andre var opptatt med å fotografere slottet.

Slottet er imponerende, jeg forstår godt at det er mye brukt av de kongelige.

Balmoral Castle sett fra rød løype oppi skogen.

Jeg foretrekker å ha base på et sted når jeg utforsker et område, det blir fort masete å pakke opp og ned hver dag. Ikke at det er så mye å pakke, det er helst sovepose, telt og liggeunderlag. Bilen brukte jeg som koffert, tørkestativ og kjøleskap, den hadde rette størrelse for det. Jeg hadde sett meg ut en koselig landsby, Braemar, som lå ca. 8 mil fra Aberdeen. Det bodde ca 850 innbyggere der og de hadde sitt eget slott. Dessuten var beliggenheten midt i smørøyet; det vil si midt i nasjonalparken. Jeg likte mindre at de hadde kulderekorden i UK, men satset på at det ikke ville bli et problem i juni.

Min fantastiske teltplass på Braemar Caravan Park.

Både landsbyen og campingplassen svarte til forventningene. Byen hadde noen turistbutikker, en Spar og en Coop matbutikk, et par spisesteder og en sportsbutikk. Jeg tenker ofte at det er som å reise tilbake i tid når jeg er i Skottland. Særlig når man kommer ut av de store byene er tempoet helt annerledes. Jeg spiste noen måltid på Gordon Tearoom and restaurant, fantastisk sted. Alltid fullt av folk og i motsetning til hva man ofte opplever hjemme, var det ingen mobiltelefoner å se i hendene på folk. Det var familier i tre generasjoner, ungdomsgjenger og kjærestepar som alle hadde det sosialt uten å samtidig fikle med mobilen. Sjelden å oppleve det hjemme, men så skal det sies at wifi i Skottland stort sett er dårlig. Jeg opplevde at jeg ble sett på som litt sær som satt på kafe og leste aviser på mobil.

Braemar Castle var en opplevelse. Eierne bor fremdeles i slottet, men på sommeren er deler åpne for besøkende.

Kombinasjonen tur og slott er enkel å gjennomføre i Skottland. Mitt inntrykk er at hver minste lille landsby har en lang og blodig historie som de ivaretar med respekt og dugnadsarbeid. Dette opplevde jeg særlig på de mindre «populære» stedene, som Braemar Castle. Der fikk jeg en privat omvisning av en pensjonist og måtte selv få gang på kaffemaskinen siden han ikke visste hvordan den virket. Allikevel har slottet en historie tilbake til 1628, da det erstattet et tidligere slott som var fra 1100 tallet. Fortellinger om krig, politikk, religion, ild og sverd… Det er overveldende å vandre rundt i bygninger med så mye historie i veggene. Men det er dette jeg liker med Skottland, den levende historien. Derfor dro jeg avgårde hver dag og valgte områder hvor det var mulig å gå en dagstur samt å besøke et slott eller annet historisk område.

Enkelt og greit måltid, for ikke å snakke om billig…. For de som vil ha oppskriften: kok vann, tøm i, dekk, vent, spis. Kulinariske opplevelser hører med til teltliv…

Teltlivet var behagelig på campingplassen, det var varme dusjer uansett når man kom og et stort og varmt oppholdsrom med strøm til å lade mobil samt turistbrosjyrer. Å gå inn til sentrum tok ti minutter langs hovedveien og ekteparet som drev campingen var utrolig hjelpsomme og kjente nasjonalparken godt. Vi snakket mye om tur og jeg fikk mange nyttige tips. Det var fremdeles tidlig på sesongen, slik at det var relativt lite folk. Enten det, eller så bodde alle på ungdomsherberget eller hotellet borti gata…. Det er mange andre overnattingsmuligheter i området og man kan også ligge i telt ute i fjellet. Jeg liker luksusen av en varm dusj og en benk å sitte på. Muligens det har med alder å gjøre….

På grusvei innover Glen Tilt. Jeg gikk en 16 km tur langs elven opp til Marbel Lodge og tilbake på andre siden av elven. Fin sommerdag…

Jeg hadde flere dagsturer, både til fots og på sykkel. Den fineste jeg gikk, var en som ikke var planlagt. På grunn av en stengt vei dit jeg skulle, havnet jeg i stedet ved Spittal of Glen Muick. Dit hadde jeg aldri kommet uten bil, det var kjøring på smale grusveier langt innover fjellheimen. Tomt for andre biler, hus og folk samt ingen dekning på mobilen gjorde at jeg følte meg litt ensom. Men det var parkeringsplass full av biler og et visitorsenter i enden av veien og flotte turløyper. Jeg gikk rundt Loch Muick, delvis på grusvei og sti. Turen er 13 km og har en fantastisk utsikt til alle fjellene rundt. Jeg fikk sett både hjort, ekorn og villgjess. Det er dessuten flere historiske bygninger rundt vannet, så det tok sin tid å få med alt.

Ute og joller med mitt lille røde Kinder egg. På vei fra Balmoral Castle til Braemar.

Jeg var heldig med været, det var ingen kulderekord mens jeg var der. Samtidig er ikke Cairngorms stedet å dra dersom du liker sol og varme, det er mye vind og vekslende vær. Jeg hadde med alt fra ullstilongs til strandkjole og fikk bruk for alt. Lag på lag på lag… Det var godt utvalg i sportsbutikken på klær og frilufts utstyr, men jeg opplevde at prisene var omtrent som hjemme. Det viktigste å pakke er gode sko, ull og regntøy. Badetøy er bortkastet. Jeg pleier alltid å bade på tur så sant det er vann i nærheten, det er liksom meg og enkelte hunderraser. Men her fristet det ikke i verken elver eller innsjøer, vannet var ofte brunlig og virket skittent. Så jeg holdt meg til dusjen.

Det går turløyper på kryss og tvers i hele Cairngorms. Så mange turer, så lite tid….

Jeg hadde flott tur til Skottland og syntes jeg fikk sett nok slott og gått mange fine turer. Selvfølgelig gikk tiden altfor fort og det var mye jeg ikke rakk over, men det er bare en fin unnskyldning til å dra tilbake. Når det gjelder de tamme endene, bodde de på samme campingplass som meg. De var mange, en svær familie på 60-70 stk i alle alder. De gikk alltid sammen, snakket hele tiden og kom på besøk til teltet mitt hver morgen klokken 04.00. Da gresset de rundt trærne mens de oppdaterte hverandre på alt som var skjedd siden sist. Noen av de minste gikk inn i forteltet og de gikk aldri frivillig ut igjen. De pleide komme senere på dagen også, alltid på utkikk etter gratis mat. De gjorde mye av seg mens jeg lå i teltet og fantaserte om Peking and. Men det er sjarmen med tur og jeg hadde mange fine morgener med soloppgang og kaffe siden jeg allikevel var våken. Dessuten ender rundt meg til selskap, heldige meg.

Ikke bare fjell men endel jordbruk i utkanten av nasjonalparken.

Langtur langs Jærkysten, del 2.

I påsken i fjor var tiden kommet for å fullføre turen jeg hadde startet en tid tidligere. Målet var som tidligere nevnt å gå langs hele kysten mellom Sirevåg, som på grunn av Buss for tog ble Hellvik, og Tungenes fyr. Klok av skade hadde jeg en tanke om at dersom jeg bare unngikk alle tabbene fra forrige gang, så ville det bli ren plankekjøring. Det ble det ikke denne gangen heller.

På Hå Gamle prestegård står dette gamle jærhuset, som rommer en utstilling med 8.200 år gamle funn fra tunet på prestegården.

Jeg fikk ordnet skyss til Hå Gamle prestegård og i stiv kuling begynte jeg å gå. Jeg var bedre forberedt, hadde hatt noen turer med sekk på forhånd og hadde bare gammelt og velbrukt utstyr med. Dessuten veide sekken kun 19 kg, jeg hadde veid den flere ganger og kuttet ned så mye jeg kunne. Det var ikke snakk om «I tilfelle» her…. Til og med mat hadde jeg begrenset og vann hadde jeg planlagt hvor jeg kunne få tak i underveis. Klar for det meste krysset jeg Hå elva på hengebroen og gikk i retning nord.

For ikke å snakke om himmelen…. Ingenting som hindrer tankene å løfte seg og fly.

Det er noe med å gå på strender i havkanten. Ikke er det farlig eller spesielt krevende å gå tur her, ingen knallharde motbakker. Det er værhardt, men været skifter raskt. Det viktigste er å ha klær som holder varmen uansett hvor mye det blåser. For vinden tar godt. Jeg opplever at jeg raskt finner en rytme når stien går langs havet, det er monotont. Særlig i ruskevær, hvor vinden uler og bølgene slår mot stranden. Det er som om hodet blir helt tomt og kroppen går uten at jeg trenger styre den. I det åpne og oversiktlige landskapet er det vanskelig å gå seg bort. Derfor er det avslappende når jeg ikke trenger å følge med på hvor jeg går. Samtidig er sansene fullt i bruk; så mye å se og høre. Smake saltet på huden og kjenne sand og rullesteiner under føttene.

Teltlivets gleder, ingen kyr i nærheten og en levegg som tok av for den verste vinden. TIl og med min egen benk, life is good..

Jeg er ingen gourmet kokk på tur. Her er det enkelt chili kyllingpølser med innvendig og utvendig ost på hjemmebakt brød.

En nattlig dotur gav meg et flott syn med fullmånen over havet.

Jeg stoppet ved Skeievika og fikk opp teltet. Det var et lite folksomt område jeg hadde gått gjennom, men jeg hadde passert både Saltebukta og Refsnes strand. Det fine med strendene hvor det er tilrettelagt for parkering, er at det som regel finnes toalett og mulighet til å fylle vannflasken. Da trenger man ikke bære med så mye vann, siden strendene ligger som perler på en snor videre. Etter en god natts søvn, var jeg klar til å gå videre med godt mot. Utover dagen kom påskesola og siden jeg hadde pakket med hard hånd, hadde jeg verken solkrem eller solbriller…. Typisk uflaks, solen tok godt i april.

En tidlig morgenstund kan brukes til å undre meg over om det er gulerøtter eller kål under plastikken. Jæren er full av driftige bønder.

Havet er likt, men kysten endrer seg hele tiden. Det forandrer havet, slik at det er alltid noe nytt å se.

Med sol og vindstille var jeg ikke lengre ensom på vandring. Det var folk, mye folk. Det er fantastisk å se hvor mange som trekker ut til havet på en solrik fridag. Det satt familier og grillet nesten bak hver sanddyne, det løp hunder ved og uti havet, barn spilte fotball og det ble jogget og syklet overalt. Jeg var den eneste jeg så som dro med meg en ekspedisjonsekk og fikk endel hyggelige kommentarer på det. Jeg måtte streve litt for å få tatt bilder av den nydelige naturen uten alle folkene kom med. Rett og slett litt travelt….

Havet gir og havet tar. Slik har det alltid vært, kysten er et levende sted.

Lykkelig hver gang kaffikjelen kommer på…..

Da jeg kom til Bore og passerte broen var jeg plutselig på bilvei. Jeg var klar for å ta kveld, men det var ikke lett å finne et fredelig sted å sette opp teltet. Plutselig fikk jeg et akutt behov for å se familien og ligge i min egen seng. Og siden jeg ikke var langt hjemmefra, var det lett å ordne skyss hjem. Jeg hadde lagt en ny plan og målet var fremdeles Tungenes fyr i løpet av påsken.

Utrolig at det finnes så mange nyanser av blått….

Vanskelig å beskrive slike naturopplevelser, ord blir for enkle.

Neste morgen tok jeg bilen og dro ut til Bore igjen. Jeg startet tidlig på morgenen og fikk igjen strendene for meg selv. Etter å ha parkert bilen, tok jeg min lille dagstursekk og gikk i retning Sele. Der jeg hadde passert lange sandstrender på Orre og Bore, ble det nå mer rullesteiner igjen. Solen skinte og strendene var foreløbig helt tomme. Jeg fant hestehov som blomstret og hørte vipen, så våren var definitivt kommet til Jæren. Jeg gikk til Vigdel strand og spiste matpakken der. Så snudde jeg og gikk tilbake til Bore. Det er det finne med strandtur, du går så langt du har lyst og tid til. Når du snur og går samme vei tilbake, er det akkurat som å gå en helt annen tur.

Alene med havet er mulig selv i påskesol. Det gjelder bare å være tidlig nok…..

Dette er vår på Jæren, hestehov i blomst.

Kysten er full av fyr, dette er Feistein. Fyret ligger på en holme ved Jærens rev utforbi Borestrand og Selestrand.

Sanddynene er sårbare, slik at man skal holde seg på stiene og ikke tråkke ned haugene.

Jeg hadde altså kommet til Vigdel på apostlenes hester. Men jeg hadde innsett at å gå helt frem til Tungenes fyr denne påsken ville bli for krevende. Så hva gjør man da? Jeg kunne selvsagt tatt bilen og kjørt ut til fyret, det ville vært det enkleste. Men jeg hadde mest lyst å være nær havet og i bil er det begrenset hvor mye man opplever. Så jeg endte med å ta bilen neste morgen ut til Vigdel og hadde sykkelen med. Sykling er en fantastisk måte å dekke større avstander på. Dessuten er det skånsomt for bein og rygg samt at man kan ta med endel bagasje uten å slite seg ut på bæring. Glad og lykkelig tråkket jeg i retning Sola. Det er greit med et godt sykkelkart, det hadde jeg ikke. Men Google Maps fungerer også veldig bra og jeg hadde det ikke travelt.

Jeg fulgte Tungenes løpa, en grusvei i utkanten av Randaberg kommune.

Min sykkelrute gikk forbi Ølberg og langs Sola stranden. Jeg fulgte Tanangerveien til jeg passerte broen. Fra Kvernevik var det skiltet en sykkelrute som het Tungenes turen. Den gikk stort sett langs havet, på grusveier og rolige gater. Jeg fikk muligheten til å leke turist og stoppet alle steder hvor det var informasjonstavler og noe å se. Det ble syklet gjennom et flott kulturlandskap og jeg var innom både Svarthålå og Vistnestunet bygdemuseum.

Vistehålå eller Svarthålå har vært bolig for en familiegruppe på 10-15 stk i steinalderen. Ubegripelig….både at man kan finne ut slikt og at de faktisk bodde der.

Det var en flott tur, selv om det blåste mer og mer jo nærmere jeg kom målet for den lange turen. Jeg opplevde det nesten som litt uvirkelig da jeg endelig kunne sette fra meg sykkelen ved fyret. Alt var lukket og låst, men heldigvis fant jeg et åpent toalett. Mat og ekstra klær hadde jeg også med, slik at det ble en fin og lang pause utforbi. Men snart ble det for vått og da tråkket jeg korteste vei tilbake til bilen. Det var dessverre ikke langs kysten, men jeg var faktisk litt der at jeg hadde fått kvoten for denne gang. Men jeg vender tidsnok tilbake til havet.

Endelig, endelig, endelig… Fyret var stengt, men regnet kom.

Sola Ruinkirke syklet jeg også forbi. Er man turist, så er man turist.

Langtur langs Jærkysten, del 1.

Det begynte som en god ide, inspirert av en artikkel jeg hadde lest i Fjell og Vidde for endel år siden. En berømt eventyrer hadde gått langs Jærkysten, helt fra Ogna til Solastranden. For meg som elsker havet og strendene virket det forlokkende. Legg til teltliv og rolig vandring i det magiske lyset som kun finnes på Jæren, så ble jeg helt salig i blikket. Dette var en tur jeg bare MÅTTE gjennomføre og valget falt på en langfri periode i juli. Egentlig liker jeg best lyset og havet om vinteren, men været er som regel bedre om sommeren. Turen ble langt ifra slik jeg hadde sett for meg, men det er sånn man må regne med når man joller.

Den vestlandske hovedveien har mange fine teltplasser. Utsikten får du på kjøpet.

Tabbe nr 1: Sjekk offentlig transport nøye dersom turen starter med tog, buss, fly, ferger eller liknende. Det hadde ikke jeg gjort. Jeg gikk fra jobb ned til Stavanger sentrum for å ta toget til startstedet Sirevåg. Jeg hadde planlagt å gå derfra til Ogna, en passe kvelds etappe, og overnatte på campingen. Men den gang ei….Det var buss for tog, og bussen bruker mye lengre tid enn tog. De stopper heller ikke på alle stasjoner, man må trykke på stoppknappen. Dessuten er det veldig søvndyssende å sitte på bussen etter en lang arbeidsdag, men jeg våknet tidsnok til å se at vi passerte Sirevåg. Jeg kom meg av på Hellvik, og startet med å gå noen timer på asfalt før jeg kom til Den Vestlandske Hovedveien. Det er en gammel ferdselsvei mellom Ogna og Hegrestad, ca 7,5 km lang. Det ble en fin start på turen med overnatting langs veien og sårbeinte føtter etter asfalten. Jeg trøstet meg med at det er samme hvor man går ifra…

Stranden mellom Ogna og Brusand er UFATTELIG lang…..

Tabbe nr 2: Aldri pakk sekken etter «I tilfelle» prinsippet, det gjorde nemlig jeg. Det er usikkert hvor jeg hadde tankene da jeg pakket, men sekken veide ihvertfall nærmere 30 kg. Det var kart og STF sin glimrende turbok over Jærkysten, i tilfelle jeg gikk meg vill. Det var håndkle og badetøy, stor tube solkrem og solhatt, i tilfelle fint vær. Det var tross alt juli… Regntøy, regnponcho, regntrekk til sekken samt alt var pakket i vanntette pakkeposer i tilfelle regn. Mat for to uker, i tilfelle jeg ikke gikk forbi et sted hvor de solgte noe. Flere klesskift og ullundertøy, bare i tilfelle. Lesestoff, kortstokk, MP3 spiller, dagbok og annet tidsfordriv i tilfelle jeg kjedet meg. Min vintersovepose, i tilfelle teltet ble kaldt…. Listen var utrolig lang, Dessuten må man bære med vann, det er nemlig begrenset med drikkevann langs sjøen. Vann veier også endel, i tilfelle du ikke vet det…

Noen steder var det ikke mulig å gå langs havet.

Tabbe nr 3: Dersom du leser en seriøs løype beskrivelse som sier at det ikke er mulig å gå langs havet, så ikke gå langs havet. Jeg hadde flere «Jammen det må jo være mulig å gå helt ned i sjøkanten….» som var mislykket. Etter Kvassheim Fyr og havn viste mitt kart at jeg måtte gå opp til riksvei 44. Jeg kunne ikke helt forstå hvorfor, så jeg endte opp med å stå fast ute i ei myr idet havet steg mot høyvann. Å balansere med sekk på rullesteiner anbefales ikke. Så det ble asfalt. Men jeg gav meg ikke med min alternative turløype, og det var øyeblikk hvor jeg tenkte at jærbøndene hadde gått sammen for å gjøre turen min så krevende som mulig. Det var gjerder med og uten piggtråd, dyrket mark å gå rundt, dype grøfter og husdyr som så mannevonde ut. Så det gikk seint fremover.

Andre steder var det stein på stein på stein.

Tabbe nr 4: Sjekk alltid nytt utstyr før du tar det med på turen. Jeg hadde lovet familien at jeg skulle ha mobil med meg på turen. Mest for sikkerhet; tungt lastet og med en rygg på god vei mot sin andre prolapsoperasjon, tenkte de at jeg kunne ringe etter hjelp dersom jeg falt om på turen. Tanken var god og jeg hadde fått en liten powerbank som skulle sikre at jeg ikke gikk tom for strøm. Den var fulladet, men jeg hadde glemt å sjekke at den faktisk virket. Det gjorde den ikke…. Det var den direkte årsaken til at jeg avbrøt turen ved Hå Gamle Prestegård, jeg opplevde det som uforsvarlig å gå videre uten strøm på mobilen. Det var ikke akkurat folksomt på strekningen jeg hadde gått….

Varhaug Gamle Kirkegård, hvor det antas å ha vært kirke og religiøst liv i 700 år. Nå er kun kirkegården og et lite gravkapell igjen.

Jeg vurderte å sette opp telt inne på gravplassen siden det var så fin og flat gressplen der. Stod over, siden jeg antok at det var litt respektløst.

Tabbe nr 5: Dersom du skal gå på en tur med sekk over flere dager, sørg for å trene på det i forkant. Jeg går alltid mye på tur. Som regel går jeg alene eller sammen med hunden. Jeg har aldri med mat eller drikke på disse turene, jeg synes ikke jeg trenger det for 1-3 timers turer. Så jeg bærer sjelden sekk, ihvertfall ikke vant med 30 kilos i 6-8 timer i strekk. Jeg hadde vondt overalt, selv på steder hvor jeg ikke ante det var muskler. Og turen var en lidelse med den tunge sekken. Jeg angret bittert på pakkingen og at jeg ikke hadde forberedt kroppen på å bære.

Aldri, aldri, aldri sett opp telt på et jorde med kuer…..

Tabbe nr 6: Velg din teltplass med omhu. Jeg lærte på den harde måten at det ikke er smart å sette opp telt på ei mark med kyr. Kyr er nysgjerrige dyr og var veldig interesserte i mitt fine, lille blå telt. Dessuten er kuer svære dyr, og når de stiller seg rundt teltet og dytter borti med mule og bein, er det ikke gøy å ligge inni. Visste du forresten at målt i antall drepte mennesker er kua Norges farligste dyr? Det tenkte jeg mye på der jeg lå søvnløs hele natten med drapsmaskinene gressende rett ved siden av meg…..

Det var virkelig nydelig å gå langs havet.

Tabbe nr 7: Sett deg realistiske mål. Min plan var ikke å gå Ogna-Solastranden. Jeg hadde bestemt at det bare var en del av turen. Jeg skulle nemlig gå helt til Tungeneset Fyr og det iløpet av 4 dager. Og jeg skulle gå helt ute ved havet, noe som blir enda vanskeligere når en nærmer seg Tananger og Randaberg. Så jeg må innrømme at jeg ble litt motløs underveis.

Jeg passerte endel gamle naust, disse vakkert restaurerte ligger på Bodle.

Og været var til dels nydelig… Bortsett fra at det var 10 grader og stiv kuling… I juli….

Så hvordan var turen? Det var egentlig en flott tur, mest på grunn av at det er et utrolig spennende område å gå tur i. Mye ble ikke som jeg hadde tenkt, jeg måtte som sagt gå fra Hellvik over til Ogna og deretter videre langs kysten. Jeg vandret langs den gamle kongeveien, gjennom strekninger proppet med kulturminner. Her er steingjerder, gamle jærhus, gravrøyser og en gammel kystkultur som vitner om et hardt liv ved havet. Jeg besøkte gamle fyr hvor historien var godt tatt vare på, samtidig som det var et levende landskap med både landbruk og industri. Det var mektig.

Kvassheim Fyr, hvor det var åpen kafe og jeg fikk både kaffe, is og fylle opp vannflaskene.

Obrestad Fyr var stengt på morgenkvisten da jeg gikk forbi.

Jeg valgte som sagt å stoppe ved Hå Gamle Prestegård og her hadde jeg avtalt å bli hentet. Jeg møtte veldig få turgåere underveis disse dagene, totalt 4 mennesker. Det tror jeg hadde litt med at det var kaldt og at jeg gikk på ukedager. Men rart var det. Allikevel var det nok av andre lyspunkt; sjøfuglene som fulgte meg, lyden av bølgene, synet av himmelen, gleden av å være på tur. For det var en glede, selv med alle tabbene jeg greide le av. Det er lærdom i alt, heldigvis. Og jeg ble enda mer glad i havet og Jærkysten, hvor ingen skog eller fjell stenger for utsikten og tankene kan fly fritt. Og havet og strendene ligger på samme sted neste år, slik at tanken ble å fullføre turen en annen gang.

Hå Gamle Prestegård, sett fra Hå elva. Jeg ventet noen timer her på å bli hentet.

Jakten på Kong Arthur i Sørvest England.

Jeg er veldig glad i å dra på «roadtrip». Friheten med å kjøre bil, nedrullet vindu og høy musikk er lykke i livet. Pakke telt, soveposer og campingutstyr, fly til et spennende sted og leie en billig bil med symaskin motor. I konfirmasjonsgave hadde mitt lille barn fått en tre ukes tur hvor hun kunne velge fritt i hele Europa hvor vi skulle dra. Avtalen var telt og leiebil. Hun valgte Sørvest England, mest fordi hun var interessert i historie og særlig legendene om Kong Arthur og ridderne rundt det runde bord.

Fremad tapre riddere…. Vi fant Kong Arthur, ihvertfall en slags ridder til hest.

Sørvest England består av flere grevskap, men vi hadde planlagt å bruke mest tid i Somerset, Cornwall og Devon. En grov skisse var lagt over reiseruten; kjøre fra London til Glastonbury. Deretter gjennom Exmoor Nasjonalpark ut til kysten og finne små og interessante steder å sette opp teltet på. Videre ville vi bevege oss sakte nedover kystlinjen helt ned til Lands End, som er det mest vestlige punktet på det engelske fastlandet. Dartmoor Nasjonalpark, med villponniene som lever der, var et annet mål og det var så langt vi hadde greid å planlegge. Videre ville vi ha noen dager på slutten av ferien i nærheten av Oxford og jeg hadde bestilt billett til Harry Potter studioet som en verdig avslutning på gaven til mitt lille barn.

Man er aldri langt fra kysten i Devon og Cornwall og det er her man finner de høyeste klippene i UK.

Noen steder langs kysten kom vi tett innpå havet. Helst for tett, bølgene slo over veien.

Mevagissey er en liten fiskerlandsby med et koselig museum og gode krabbekaker.

Ruten var valgt med tanke på legender og sagn. Det var Kong Arthurs liv vi ønsket å oppdage gjennom å besøke stedene tilknyttet historiene. Det er ikke helt sikkert at det faktisk har eksistert en kongelig person ved navn Arthur. Men ifølge sagnene var han en romersk/britisk, kristen konge som kjempet mot de hedenske saksernes invasjon av Brittania etter romernes tilbaketrekning fra øya på 500 tallet. Men moderne historikere avviser historiene som eventyr og romantisk vrøvl. Mona hadde sett tv serien Merlin og inspirert av den, planla vi med friskt mot å besøkte de mest kjente stedene knyttet til historien. Vi startet derfor i Glastonbury, i legendene bedre kjent som Avalon. Her i Glastonbury Abbey sies det at den hellige gral ligger begravd, like ved graven til Kong Arthur.

Glastonbury Abbey, hvor informasjonstavlene sier at Kong Arthur kanskje er gravlagt.

Glastonbury Tor regnes som et av det mest spirituelle sted i UK og hadde en magisk dragning. Jeg var opp flere ganger ved soloppgang, når energien sies å være sterkest, alltid folksomt.

Vi besøkte videre flere kystbyer, hvor en av de vakreste var Lynton/Lynmouth. Dette var to landsbyer som hang sammen som en og det var virkelig en grunn for at området ble kalt Little Switzerland. Det var bratt, sykt bratt. Jeg pleide starte morgenene med tur, siden jeg stod opp lenge før sola og enkelte andre som likte å sove til utpå dagen. Her var jeg midt i smørøyet med turløyper i alle retninger. Det ble bakketrening både med og uten sandaler. Klimaet var behagelig og jeg fikk ofte følelsen av å være i mer sydlige strøk.

Vakre Little Swizerland krøp oppover fjellsiden.

Vårt all inclusive på Sunny Lyn Holiday Park.

Det var mange steder å gå tur langs havet, både på strender og klippene. Men det er sjelden at noen bader og ofte var vi forundret over den engelske strandkulturen. De bar med seg parasoller og små telt som de satte opp for å kunne sitte i skyggen fullt påkledd. Sjelden noen som lå i solen og solkrem virket det ikke som om det ble solgt særlig mye av. Tiden på stranden ble brukt til å spille ballspill, gå frem og tilbake på stranden, plukke skjell, lese bøker eller spise i de små campingvogn bodene som stod langs strendene.

Stranden i Lynmouth. Det var ikke trangt om plassen…

Kyststien som gikk fra Lynton og ut til Englands høyeste klippe.

Å reise rundt i Cornwall og Devon er som å dra tilbake i tid. Vi besøkte små landsbyer hvor riddere sies å ha utkjempet store slag, vi så dammen hvor sverdet Excalibur ble kastet og vi fant spor etter Kong Arthur overalt. Å dra på sightseeing med en tenåring er ikke alltid lett, men dette var hennes reise og det var hun som var eksperten på historiene. Jeg bare hang med, kjørte bilen og betalte alle inngangsbilletter, kjøp av suvenirer og andre utgifter. Derfor fungerte det fint i tre uker.

Sentralt i historiene om Kong Arthur er ruinene etter Tintangle Castle.

Merkelig, jeg hadde liksom sett for meg det runde bord LITT større.

Keltisk magi er høyst levende i sørvest England ennå og slike skoger bidrar til det.

For å kunne dra rundt å utforske uten at det skulle bli stress, fant vi først en base. Vi satte opp teltet på en campingplass i et spennende område og dro ut på dagsturer. Slik ble vi flere netter på hvert sted og slapp å pakke opp og ned hver dag. Det er mange campingplasser å velge i og vi bestilte ingenting på forhånd. Men det kom av litt flaks, både Cornwall og Devon er veldig populære feriesteder om sommeren. Derfor kan det være greit å bestille overnatting dersom man har krav om litt standard og ønsker å være sikret plass i de mest populære områdene. Det er mange andre muligheter til overnatting enn telt, men disse må bestilles god tid i forveien i høysesongen.

Mange vakre steder; dette er like ved Padstow.

Vi kjørte gjennom mange små landsbyer hvor vi kjøpte cornish pastry til lunsj.

Alltid vakre steder å stoppe for å beundre havet.

Kjøringen var et kapittel for seg selv. Mange er skeptiske til å kjøre i Storbritannia siden de kjører på «feil» side av veien. Jeg har kjørt og overlevd på tidligere ferier, men dette var første gang med leiebil. Så den største utfordringen ble ikke hvilken side av veien man skal ligge på, men å sitte på feil side og gire med feil hånd. Alt var motsatt… Men det gikk greit og etter noen uker føltes det helt naturlig. Veiene i området er dessuten ofte små kjerreveier med plass til bare en bil. Særlig når man bruker GPS er det de smaleste og lengste veiene som er førstevalget. Men de lokale er utrolig hyggelige, alle kjører seint, stopper for hverandre og hilser. Så kjøringen gikk bra.

Mye landlig og grønt bondeland vi kjørte igjennom.

Vi hadde en LANG kjøretur ut til Lands End, som egentlig betyr Verdens Ende. Føltes slik…

Det er et fantastisk område for alle som er glade i havet.

Men vi var inni landet også og hadde noen netter i Dartmoor Nasjonalpark for å se etter villponniene som holder til der. Området er for det meste myr og lynglandskap og det høyeste punktet er 621 m.o.h. Vi kjørte parken på kryss og tvers, været var ikke det beste under oppholdet. Men ponnier fant vi… Mange ponnier. Det var et syn å oppleve flokker som galopperte over viddene. Det var også mye sauer og geiter. Ellers var landskapet preget av granittklipper som stakk opp, de kalles Tors. Noen steder stod det sirkler i stein og mystiske hytter midt på slettene. Innhyllet i tåke og yr var det lett å forstå hvorfor A.C.Doyle lot seg inspirere til å skrive «Hunden fra Baskerville» i Dartmoor.

Dartmoorponniene er en egen ponnirase som brukes mye til ridning og kjøring. Litt smått for Mona…

Med i feriepakken var en dagstur til hest for konfirmanten. Det var en opplevelse å galoppere langs klippene og gjennom skog.

Dystert sted og dystert vær. Dartmoor Prison ble bygd tidlig på 1800 tallet og huset de verste av de verste. Fremdeles i bruk.

Tavistock, en landsby hovedsaklig i granitt, lå i utkanten av Dartmoor Nasjonalpark.

Det ble en ferie fylt av kontraster og overraskelser. En dag hadde vi planlagt å leie sykler, men fant et utleiesenter som var nedlagt flere år tidligere. Mens vi stod å lurte på hva vi skulle gjøre, hørte vi lyden av hover. Så vi fikk en kjøretur med hest veldig annerledes enn det vi hadde tenkt og hvor vi lærte mye om livet på landsbygda. Kostholdet var også i feriemodus…Vi spiste KFC en dag og laget pannekaker på stormkjøkken dagen etter. Jeg hadde Devon Cream Tea så ofte jeg fikk sjansen; store, varme scones med en blanding av smør og krem samt syltetøy. Og te med melk i store mugger. Og all sjømaten… Kontraster i mat, for ikke å snakke om været som vekslet fortere enn vi greide bytte klær, gjorde at det aldri var en dag lik den forrige.

Vi fikk tilfeldigvis en dagstur med hest og kjerre. Det inkluderte en historisk reise, helt tilbake til romerske tider og frem til nåtiden, hvor en landsby var iferd med å dø ut pga mangel på arbeid. Stoppet for lunsj på en pub fra 1640, historie overalt.

Ved Themsen satte vi opp teltet i Wallingford, under et kirsebærtre.Det ble flere fine turer langs elven.

Men det beste var å være sammen oss to i tre uker. Jeg lærte å være tålmodig, selv om jeg fremdeles ikke forstår hvordan det er mulig å tilbringe to timer på badet hver morgen. Mona fant ut at det er ikke farlig med maur og andre insekter i soveposen eller at man dør ikke av å gå fire kilometer lange turer selv om man ikke har lyst. Begge ble vi flinke på å inngå kompromiss, vi måtte ordne opp i uenigheter fordi det var bare et rom i teltet og ingen dører å smelle med. Og det ble slått fast hvem som var den mest barnslige og det hadde ingenting med alder å gjøre. Mest av alt lo vi mye; over kjøringen min, naboer på campingplasser i dress og slips, tabber med å sette opp teltet… listen var lang. Men viktigste av alt; vi fant Kong Arthur eller legenden om ham, så vi var enige om at det hadde vært en vellykket tur.

Dagstur til Oxford for å snuse på eventuelle studier i de 38 universitetene som ligger her. Jeg var lykkelig over et besøk i Bodleian Library, verdens mest berømte bibliotek.

Klar for å forsvinne inn i Harry Potters magiske verden. Et blod fans vender hjem….

Mitt lille barn, nesten Lady Guinevere på klippene ved Tintangle Castle.

Kort og godt, Vagleskogen.

Klemt inn mellom et industriområde, en jernbanelinje og ei elv, ligger det en liten og koselig skog. Det er en skog som passer for alle, enten du har kort eller lange bein. Det spiller heller ingen rolle om du har hele dagen på deg eller ønsker å bli ferdig så fort som mulig. Du har flere steder å starte, men den beste og største parkeringsplassen ligger på Kvål, utforbi Sandnes.

Starten på turen minner deg om at du ikke er så langt fra sivilisasjonen.

Godt at det er annet fint å feste blikket på, frosne strå er rene kunstverk…

Det går en lysløype gjennom hele skogen. Den er fin å jogge, akkurat passe med bakker til at pulsen går til topps. Det er alltid mange som løper her, målbevisst passerer de oss trege om og om igjen. De teller runder og løper på tid. Eller de løper innimellom trærne, på jakt etter orienteringsposter. For det hender ofte at det ligger mye spennende å lete etter blant mose, stein og kratt.

Eller du kan forsvinne inn mellom trærne og finne din egen sti.

Liker du ikke å gå eller løpe, er det mange andre muligheter. Skogen har egne løyper for deg som vil sykle. Du kan sykle på forskjellige grusveier, de går på kryss og tvers. For de som vil ha mer spenning, finnes det egne stier som krever mot og balanse. Dersom sykkel ikke er din greie, kan du bli med på organisert tur ridning på islandshester. Tryggvi Islandshest gård ligger like ved skogen og de har turer for alle alder. Det spiller heller ingen rolle om du aldri har tatt på en hest før eller er dreven cowboy.

Her er plass til alle; gående, joggende, syklende eller ridende.

Det beste med turen er for mange pausen. Eller pausene…. Her er mange steder hvor det frister å ta frem nistepakken. Det er plassert ut benker og bord på flere steder eller du kan sitte på en stubbe hvor du vil. Det er nok stubber, særlig etter at skogen ble besøkt av menn med motorsager. Det gjorde skogen annerledes, men fremdeles vakker.

De kalte det skogs opprydding, men jeg synes skogen ble mer rotete enn før.

Den beste plassen dersom du har god tid, er Zulu. Det eksotiske navnet fører til en speiderhytte som er åpen for alle. Her er et flott tilrettelagt område hvor du kan sitte under tak, henge i trærne eller tenne bål. I helgen er området populært blant barnefamilier og det er ofte rift mellom de beste plassene. Husk å ta med pølser og ved til bål. Det er ingen ganger det frister mer å steike ei pølse, enn de gangene du ikke har tatt det med.

Det er flere bålplasser både inne og ute ved Zulu.

Ingenting slår bålkos på tur. Men det er ikke det samme å grille julekaker….

Speiderhytten Zulu, som er åpen og velkommen for alle.

Det var en fantastisk vinterdag å være på tur.

Dersom du vil gå en tur mer i fred og ro, velger du turstien som går i ytterkanten av skogen. Den er lett å finne og lett å følge. Noen steder er det vått og sølete eller du må klatre over trestammer og under greiner. Det er steinete og tildels vanskelig å gå, men du treffer ikke så mange andre der. Du kan treffe rådyr eller en hare, men sannsynligvis ikke. Et stykke går du langs elven og vil nok kanskje se toget. Men stort sett får du gå i fred.

Mellom trærne kan vi se Figgjoelven som glitrer i solen.

Den kjekkeste turen en januardag er å samle sammen en liten gjeng og ta en rolig runde. Eller gå samme vei tilbake, fordi noen greier å miste den ene hansken sin. Ja, det var meg… Ta med kokeapparat til å lage kakao og benytt anledningen til å bli kvitt resten av julekakene. Og mandarinene. Eller andre rester du måtte ha liggende etter julefeiringen. Til og med tørre småkaker smaker godt ute på tur. Nyt dagen eller morgendagen!

Under stjernene på Cape Lookout.

Jeg var engang på en øy ute ved havet. Det var en eneste lang strand og knapt noe mer enn stranden. Himmelen var høy og blå og vannet var stille. Lange, slake dønninger slo mot stranden og sanden var myk. Jeg gikk langs havet mange ganger, ned til vannet og opp til trærne. Skoene var tatt av og det var varmt. Jeg lurte på hva jeg egentlig gjorde på øya. Hvordan havnet jeg der?

Det sies at det er omveiene, sidesporene og forsinkelsene som beriker ens liv. Betyr det at dersom vi planlegger og detaljstyrer hele livet, blir livet mindre lykkelig? Jeg ser at det for mange er viktig med en hensikt med det de gjør. Mange har en plan og de ønsker å få noe ut av livet sitt. De jager mål; enten det er penger, berømmelse, status eller oppmerksomhet. Eller de vil ha lykke. Den indre lykke, sannheten og meningen med livet. Så vi kaver og kaver for å oppnå målene vi har satt oss, mens omveier, forsinkelser og sidespor skaper uro. Hvordan henger dette sammen?

Velkommen til stranden. Indre ro får du på kjøpet.

Hva kan hende dersom planene vi har lagt ikke skjer slik som vi vil? Det gjør ofte det. Vi kan bruke utrolig mye tid på planlegge en fremtid vi vil ha, men ofte er det bortkastet. Ting skjer, livet endrer seg. Mennesker dør eller drar. Vi blir syke, andre blir syke. Vi får ikke den jobben, den bilen, det huset vi vil ha. Kanskje blir vi ikke tynnere, vakrere eller bedre likt uansett hvor mye vi vil og planlegger det. Endrer det måten vi lever livet vårt på og tankene vi har om oss selv?

Under et tre, på en strand, langt hjemmefra.

Det å akseptere at livet ble ikke slik vi planla, tror jeg kan være nyttig for ha det godt med seg selv. Være åpen for de omveiene, forsinkelsene og sidesporene som skjer i stedet for den rette veien vi hadde staket ut for livet vårt. Kanskje blir livet annerledes, det blir kanskje bedre enn det man planla eller drømte om. Eller verre. Men det blir som det blir og vi må bare akseptere det.

Jeg hadde god tid til å filosofere for meg selv da jeg dro fra toget, som hadde bragt meg gjennom USA, til nasjonalparken Cape Lookout. Det er et øde sted og vanskelig tilgjengelig. Men jeg kom meg dit og jeg ble over natten. Det finnes ikke overnattingssted, restaurant eller transportmuligheter ved fyret. Det var kun meg, stranden, havet og himmelen.

Dette var et sidespor jeg ikke var forberedt på. Jeg hadde ikke utstyr for å campe ute og ikke særlig mat. Men natten ble et varig minne, et øyeblikk å ta med meg når ting ikke går etter planen. For det gjør det ganske ofte hos meg.

Fager kveldssol smiler, over heimen ned. Jord og himmel kvilar, stilt i heilag fred.

Jeg sov under en stjernehimmel, hvor månen og stjernene var så nær at jeg nesten kunne plukke dem. Det føltes ihvertfall slik. En mild bris rørte i trærne og skogens lyder skapte ro i bakgrunnen sammen med bølgene. Finnes det en mer beroligende lyd enn bølger som dovent slår mot en sandstrand? Jeg følte meg trygg og elsket av noe større enn evigheten. Man kan jo nesten bli religiøs av mindre…

Cape Lookout er en lang smal øy som tilhører the Southern Outer Banks utforbi kysten av North Carolina. De som drar dit, kommer for å bade, fiske, plukke skjell, se på fugler og villhester, gå tur, campe på stranden eller besøke fyret og det lille museum like ved. Jeg tok båten ut fra Harkers Island og jeg anbefaler å leie bil dersom du ønsker å dra dit. For min del fikk jeg en lang gåtur tilbake, men det er en annen historie.

Togloffing gjennom USA.

Jeg er heldig som har en jobb med turnusjobbing. Det gir meg mulighet til å av og til jolle avsted utenom ferie og helligdager. Jeg skulle ha en uke fri og merkelig nok var det New York som hadde de billigste flybillettene. Jeg hadde aldri vært i USA. Det hadde heller aldri vært høyt oppe på listen over steder jeg ønsket å besøke. Det var flere årsaker til det; jeg hadde endel forestillinger om hvordan det var der, noen fordommer på bakgrunn av deres politikk og kultur og ikke minst at det var langt å reise. Mine holdninger var til en viss grad basert på inntrykk jeg hadde fått gjennom amerikanske realityserier og amerikanere jeg hadde møtt under reiser i Europa og Asia. Men jeg liker ikke fordommer, verken hos meg selv eller hos andre. Derfor hadde jeg lyst til å se The Real America eller ihvertfall om fordommene mine stemte eller ikke. Jeg er tilhenger av å skaffe meg egen opplevd erfaring før jeg uttaler meg bastant om noe.

Bygningene i New York gav meg en WOW følelse, overveldende. Det stemmer virkelig at alt er større i USA.

Så jeg pakket en sekk og dro. Jeg hadde ingen planer om hva jeg ville se eller hvor jeg skulle dra. Målet var å se mer enn New York, jeg er ingen storby person siden jeg verken er begeistret for shopping eller fancy dining. Jeg er heller ingen tilhenger av støy, trafikk, mye mennesker som stresser og høyt tempo. Ikke hadde jeg peiling på hva som var berømt eller populært i The Big Apple heller, men det hadde jeg lyst til å finne ut mens jeg var der. Kanskje jeg ville forelske meg i byen slik som så mange andre har gjort? Jeg var fylt av spenning og undring over alt som kunne skje. Det er det aller beste med jolleturer; veien blir til mens man går. Eller flyr, kjører eller toger….

Endelig trær, vann og gress under føttene. Me like Central Park…

New York var som en knytteneve i magen. Jeg ankom sent på kvelden og i min vante stil tenkte jeg at det var en grei gåtur til NYC Hostel. La meg bare ha det sagt, avstander hjemme og avstander i USA er to forskjellige ting. Det ble en forferdelig lang gåtur i et kaos av biler, mennesker, lyder og lukter. Bare å forstå hvordan gangfeltene fungerte var en utfordring. Legg til at jeg var døgnvill og med lavt blodsukker, i tillegg til overveldet av alt jeg opplevde. Så neste morgen var det første og beste tog ut av byen.

På vei mot eventyr eller «Flukten fra New York».

Amtrak er USAs største jernbaneselskap og de selger billetter som fungerer nesten som en Interrail billett. For meg som i ungdommen loffet Europa rundt hver sommer med tog samt fikk med meg den transsibirske jernbanen før voksenlivet tok meg, ble Amtrak redningen. Før jeg visste ordet av det, satt jeg på et tog til Chicago med ankomst neste morgen. Avstandene er som sagt store her og ting tar tid. Men jeg hadde med lettvekts soveposen og så frem til en natt på toget. Det var verre med resten av bagasjen jeg hadde pakket, det var vår her i slutten på april. Kaldt hjemme, så min sekk var full av ullplagg. Planlegging er oppskrytt, har jeg alltid tenkt….men jeg slapp å fryse på turen.

Det ble noen timer i Chicago mens jeg ventet på neste tog. Der var det flere høye hus å beundre.

Togturen jeg hadde begitt meg ut på, var som tidligere nevnt fra New York til Chicago via Pittsburgh og Cleveland. Fra Chicago ble det en lang etappe gjennom Iowa, Nebraska, Colorado, Utha og Nevada. Dette var stater som jeg hadde kun hørt og lest om, men det er ingen erstatning mot å se det selv. Målet var San Franciso. Derfra tok jeg toget sørover i kombinasjon med buss til Los Angeles. Derfra fantes flere muligheter til å dra tilbake til New York, men alt var langt og tok tid. Dessuten hadde jeg lyst til å oppleve noe mer enn bare å se flott natur gjennom et vindu. Så jeg tok ei melkerute med fly; Dallas, Charlotte og Jacksonville, hadde to dager i en nasjonalpark og dro tilbake til New York med buss og tog. Der rakk jeg en dag med sightseeing før jeg fløy hjem. Jeg syntes jeg hadde fått mye utav uken i USA.

Amtrak togene var også større enn det jeg var vant med, to etasjer.

Tog stasjonene var en opplevelse i seg selv; dette er fra Union Station Denver.

Og dette stasjonen i den historiske byen Wilson. USA er et sted med store kontraster.

Livet på lange togreiser er aldri kjedelig. Det er medpassasjerer å snakke med og alle har de ulike årsaker til å sitte på toget. Det betyr mange små glimt inn i andres liv med deres gleder og bekymringer. Hverdagen er relativt lik for de fleste, uansett hvor man bor, ble min erfaring. Jeg spiste frokost og middag i spisevognen og når man reiser alene, spiser man på de bord hvor det er ledig plass. Slik fikk jeg mange spennende samtaler; fra krigsveteraner til pensjonister som endelig hadde tid og råd til å ta en togtur. Jeg lærte å si Hallo på cherokee av naboen bak meg og han dyttet meg i ryggen hver gang det var ville dyr å se utforbi vinduet. Slik fikk jeg sett både bjørn, elg, ørn, rev, hare og noen hjortedyr jeg ikke forstod navnet på.

Vi kjørte gjennom et meget variert landskap.

Det var både en restaurantvogn hvor man måtte bestille plass til måltidene og en kjipere snackbar hvor menyen var klassisk amerikansk.

Det er veldig avslappende og søvndyssende å kjøre langt med tog.

Naturen var en opplevelse for meg som er glad i friluftsliv. For en variasjon det var gjennom de ulike statene. Det var jordbruk, skog, fjell, prærie, elver og vann. Det gikk fra snøkledde topper i Rocky Mountains utforbi Denver til Syden følelse i California. Jeg opplevde snø, regn, vind, torden og fantastiske soloppganger. Og solnedganger. På toget var det en egen vogn for panoramautsikt, den hadde svære vinduer både til tak og vegger. Der satt vi stuet i stille respekt en tidlig morgen da solen steg opp over prærien. Det var nok å bare smile til hverandre, alle tror jeg kjente at dette var et spesielt øyeblikk.

Jeg satt mye og ønsket at jeg hadde ubegrenset med tid. Tid til å gå av toget for å oppleve alle de fantastiske stedene vi kjørte gjennom. Jeg så stier i fjellene hvor jeg ønsket jeg kunne ha gått, jeg fant grusveier som var perfekte å sykle på og elver jeg skulle vært på med kajakken. Det var litt for lite snø til at jeg fantaserte om skiturene jeg kunne ha tatt, men områdene var der. Jeg merket av på kartet, la planer og fantaserte om framtidige jolleturer. USA tok meg med storm og jeg koste meg. Jeg så mye, men opplevde ingenting av det. Togloffing er en opplevelse av «just passing through»…..

Her kunne jeg ha vært på ridetur, litt sånn cowboy landskap.

Sikkert masse tur stier i de fjellene der.

Eller eg kunne leid bil og dratt på roadtrip…?

Reisen la fordommene mine i grus. Alt var annerledes enn jeg hadde trodd, ikke minst menneskene jeg møtte. Jeg opplevde at livene vi lever kan være veldig forskjellige, men samtidig er vi ganske like. Det var mer fattigdom enn jeg hadde trodd og jeg hadde øyeblikk under turen hvor jeg var redd. Redd fordi det var uvant og ukjent fra det jeg var vant med hjemmefra og fordi måten vi lever på preger oss. På godt og vond. Og jeg møtte noen som muligens hadde en helt annen bagasje med seg enn det jeg hadde. Og da tenker jeg ikke på ryggsekken jeg dro på. Men det gikk bra. Så jeg dro hjem med en annen holdning og respekt for dette enorme stedet og med vissheten om at jeg kommer tilbake. Det er tross alt bare en svipptur over dammen!

For å sitere en klok mann: Han som aldri forlater sitt land er full av fordommer.

En fin sommertur til Storaberget og Grindavatnet.

Det er enkelte turer som passer best på bestemte tider av året. Dette er en slik tur. Jeg har gått på høsten og vinteren, men for å få den helt bestemte følelsen er sen vår og sommer best. Kanskje fordi Grindavatnet har en fantastisk badeplass eller fordi utsikten er formidabel innover Lutsivassdraget? Eller fordi jeg vet om noen blåbærsteder hvor det alltid finnes bær? Eller fordi jeg liker turer som inneholder spor fra fortiden? Uansett grunn er dette en tur jeg anbefaler for alle, store og små.

Dette var en av de fine dagene som bare kommer med tidlig sommer.

Turen starter ved gårdene på Hogstad og går på grusvei i starten. Det er godt tilrettelagt videre gjennom beitemark for sau og kuer, hold hunden i bånd dersom du ikke går alene. Når stien begynner å gå oppover, dukker det opp flere bygninger og spor etter vannverket som tyskerne bygde ferdig i 1943. Det er et spennende sted å utforske dersom du liker denslags. Høyere oppe deler stien seg og du har valget mellom å gå til Grindavatnet eller Storaberget. Turen er imidlertid best å gå som en runde, men det er fordi jeg er mest glad i å gå turer som er rundløyper.

Det ligger mange små vann innover før stigningen mot toppen.

Jeg starter alltid med å gå til Storaberget og da er det bare å følge den bratte og steinete bakken rett frem. Over en demning og langs et vann. Der deler stien seg igjen og dersom du har dårlig tid, dårlig vær eller bare ikke gidder, kan du ta til venstre og gå direkte til Grindavatnet uten toppturen. Men da får du ikke den fantastiske utsikten…

Når du er på vei opp første stigningen mot toppen, passerer du en gammel bygdeborg fra folkevandringstiden. Dersom du bruker borgen som et lokkemiddel for å få barn med på turen, ikke selg den inn som om det står en klassisk festning på området. Jeg har prøvd og det var en skuffelse. Restene av borgen er en steinrøys og du skal ha god fantasi og lokalkunnskap for å se at dette kan ha vært noe mer enn stein.

På jakt etter stein som kan ha vært borg.

På toppen kan du beundre utsikten fra varden og dersom det ikke blåser for mye er det et fin sted å spise nistepakken. Nedturen går ned bak varden og stien kan noen ganger være vanskelig å se. Du skal tilbake over myren og stien der er som regel veldig våt. På våte dager kan du oppleve å vasse i vann til over knærne, så gå gjerne samme vei ned som du kom opp dersom du ikke er skodd i vadestøvler.

God utsikt over Lutsivassdraget på vei ned fra Storaberget.

Det er en enkel tur. Med det mener jeg at den er godt merket, oversiktlig og relativt lettgått dersom du er vant med å gå tur. Bakkene er ikke for lange og harde. Overalt er det steder hvor du kan jolle av stien for å undersøke blomster, lete etter bær eller små frosker. Det er også mange fine steder å ta pause og turen kan gjøres så kort eller lang som du bare vil.

Når du kommer ned til Grindavatnet følger du stien til enden av vannet. Der er det bygd en platting hvor det er benk og trapp ned i vannet. Jeg legger som regel inn et bad, det er et glimrende sted med klart og rent vann. Ta en lengre pause her før du følger stien bratt nedover til stedet hvor stien delte seg. Herfra er det ren plankekjøring tilbake til bilen.

Beste turkompis, men badingen må jeg gjøre alene.

Jeg er glad i denne turen fordi den har en topp (bra for hjerte og lunger), fin utsikt (ro i sjelen), vann å bade i (kalde bad er bra for immunforsvaret) og fordi det er en tur jeg går mye. Men egentlig trenger man ikke noen forklaring på hvorfor noen turer blir en bare glad i. Det blir litt som Zen: «Hvordan forklarer man lyden av fallende snø?» Det er utallige svar, men ingen riktige. Sånn er det for meg med denne turen også. Prøv å se selv hva du synes.