Siste etappe på sykkel langs Kystpilegrimsleia, Selje til Nidaros.

Det var lett å tenke at jeg var halvveis til Nidaros, da Selje var passert. Det var tross alt ikke mer enn 11 nøkkelsteder igjen å besøke. Vel, egentlig så var det bare 10, for jeg hadde bestemt meg for å droppe Veøy. Det var ikke fordi jeg tenkte at det ikke var verd å se, men det var ikke mulig å komme dit med offentlig transport. Eneste alternativ, slik jeg så det, var å leie kajakk og padle 3 kilometer. Med været som var meldt fremover var det ikke aktuelt. Jeg måtte gå noen runder med meg selv, fordi jeg innså at med skikkelig høstvær, var det verken forsvarlig eller særlig kjekt å sykle. Regn er en ting, men kraftig vind og farlige vindkast er noe helt annet. Jeg sjekket bussrute og håpte at de ville ta meg med.

Jeg var ikke særlig høy i hatten, da jeg stod på bussholdeplassen med alt pikk-pakket mitt. Men bussjåførene var stort sett bare hjelpsomme og positive, så det var aldri problem å komme med bussene. Etter hvert ble jeg en kløper på å lempe tung el-sykkel og 3 stk bagasje inn i rommet under bussen.
Herøy kystmuseum ligger på Herøya, som fra gammelt av var den første viktige havnen nord for Stadt. Her var kirkested, tingsted og handel, så øya er full av kulturminner.
Allerede i før-kristen tid var området et populært sted og fra 1100-tallet var det kirkesete. Ifølge sagn skal det ha ligget et kloster her og det var en trygg havn.
Området er godt ivaretatt og det er en sti hvor pilgrimmer kan vandre rundt neset.

Jeg forlot Selje en tidlig morgen og hadde bussen for meg selv. Målet var Herøy gamle kirkested og det ble flere bussbytte, samt en stund på sykkelsetet før jeg kom dit. Solen brøt frem og jeg var imponert over hvor vakkert det var her. Det var folksomt, en ungdomsgjeng som jeg antok var fra en skole, ryddet og stelte stedet. Jeg måtte SKIKKELIG på do, men der var alt låst. Ikke fant jeg stempel heller og lettere fortvilet ringte jeg alle kontaktpersonene i guiden min. Det viste seg at jeg måtte sykle inn til Fosnavåg og stemple på kirkekontoret. Det ble en lang tur, ikke fant jeg do og jeg måtte krysse Herøybroen, som er skikkelig høy og lang. Der tok vinden godt, så i et vindkast blåste jeg rett i autovernet. Her var ingen gangsti, så jeg var heldig at det ikke kom biler akkurat da…

Jeg fikk en varm velkomst i Herøy kyrkje, en arbeidskirke i Fosnavåg. Etter kaffe og tilbud om mat, fikk jeg omvisning av presten.
Ålesund var et nytt bekjentskap for meg og jeg ble veldig begeistret. Det var akkurat som å være i utlandet, med sjarmerende hus og storbypreg.
Jeg hadde ordnet billig overnatting i Ålesund og bodde på et standsmessig Airbnb. Det var gratis lapper til frokost og da kunne jeg leve med at det var et krevende prosjekt å få sykkelen ned i kjelleren, til en stikkontakt, for å lade….

Jeg tok buss fra Fosnavåg til Ålesund, det var nemlig uaktuelt å sykle over Herøybroen en gang til… Det blåste ikke mindre og selv om bussjåføren nektet meg å bli med (han påsto at det ikke var plass til svær el-sykkel under bussen) stoppet det ikke meg. Jeg SKULLE ikke sykle over broen en gang til og overtalte ham ved å vise at sykkelen fikk plass. Resten av turen gikk med på å diskutere ulike sykkelmodeller og fordeler/ulemper med el-sykkel. Det var stas å komme til Ålesund og jeg hadde to nøkkelsteder å besøke her. Dessuten var det en flott by og jeg tenkte for sikkert hundrede gang at jeg burde hatt mye mer tid på hvert sted jeg besøkte. I stedet syklet jeg bånn gass til leiligheten hvor jeg skulle sove, bar inn alle tingene mine, låste fast sykkelen og gikk for å dra til nøkkelsted Giske, som lå på en øy som jeg trodde bare kunne nås gjennom tunnel. Derfor tok jeg bussen ut…

Det fineste med øya Giske, var naturen jeg så fra bussvinduet. Selve Giske kirke så jeg kun fra bussen og det var så iskaldt ute, at jeg orket ikke gå av. Jeg visste på forhånd at det kun ble stemplet i åpningstiden og det var ikke nå. Alt var stengt og buss tilbake gikk over 2 timer senere. Det ble i stedet en LANG busstur….
Etter en god natt søvn, var motivasjonen på topp igjen og jeg fikk en fin sykkeltur ut til Borgund kirke. Her ligger også et middelaldermuseum, men både det og kirken var stengt. Området var vakkert, så jeg syntes allikevel at det var verd turen.
Jeg vurderte å stille meg opp for å dokumentere at «Eg var her», men siden det var ingen til å ta bilde av meg, lot jeg det være….
Så var det å vente på ny buss videre….

Etter Ålesund skulle jeg ha dratt til Veøy, men som tidligere nevnt droppet jeg den og dro rett til Kristiansund. Herfra videre med buss til Bruhagen og videre på sykkel til Kvernes. Her hadde jeg avtalt at jeg kunne overnatte i Borgstua, noe jeg gledet meg veldig til. Det ble en fantastisk opplevelse, jeg hadde et svært hus for meg selv. Kvernes er fra gammelt av et møtested langs kysten og rikt på kulturminner fra langt tilbake i tid. Mest kjent er nok allikevel stavkirken, som er den yngste i Norge, bygget på 1600 tallet. Jeg kom frem til fyr i peisen og møtte Ann Kristin, som hadde med mat og hjemmebakst. Dessuten fikk jeg en privat omvisning, både i Borgstua og stavkirken. For meg som har kommet mye til stengte dører, siden jeg er utenfor sesongen, ble det satt stor pris på.

Sånn ser postkassestativ ut, når området er kjent for sin vakre stavkirke… Jeg var meget imponert, sjelden har jeg syklet forbi så mange kunstneriske postkassestativ, som på veien utover mot Kvernes.
Jeg var veldig takknemlig for mottakelsen jeg fikk på Kvernes, særlig kjekt var det å få komme inn i stavkirken. Det var gjort en fantastisk jobb med restaureringen og særlig kjekt var det med egen guide…
Det var skikkelig vått i bakken etter alt regnet som var kommet, men jeg var begynt å bli vant med våte sokker og sko.
Det var et luksusproblem å plutselig ha 4 sorter pålegg å velge mellom… Samt smør, melk og skikkelig kaffe… Og både hjemmebakt brød og boller.. Jeg var blitt vant med enkel servering, siden jeg ikke hadde kjølemuligheter eller plass til særlig på sykkelen.
Det er laget en flott natursti, som går fra kirkeområdet og bort til Gamle Kvernes bygdemuseum. Den var absolutt verd å få med seg, før jeg lastet opp sykkelen og syklet samme vei tilbake for å ta bussen til Kristiansund igjen.
Farvel Borgstuen på Kvernes, jeg kommer gjerne igjen…

Videre fra Kristiansund skulle jeg egentlig ta hurtigbåten, men det ville bety en hel dag med å vente. Derfor studerte jeg kartet og fant ut at det var mulig å sykle, samt ta 2 ferjer ut til Edøy. Været var dessuten ganske bra, så jeg tråkket avsted. Det var en flott dag, hvor jeg fikk endel mil i beina og nøt øde landeveier med lite trafikk. Jeg ble skikkelig svett, særlig da jeg lå godt an til å rekke en ferje, dersom jeg bare trødde på litt… Og det gjorde jeg og rakk akkurat å trille over landgangen, før den ble heiset opp. Det var rart med ferjene, jeg undret meg veldig på hvordan de kunne drives økonomisk sett. Det var kanskje 2-3 biler på og gratis for passasjerer. Ikke at det var mange av de, ofte var det kun meg og sykkelen som kom på, i tillegg til de få bilene. Det var ikke store ferjene og kun med en selvbetjent kafekrok. Jeg syntes jo det var eksotisk og helt fantastisk, men hvordan tjente de penger????

Kristiansund var nok en ny by for meg og jeg var helst overrasket over alle de fine stedene i Norges land jeg aldri har besøkt tidligere.
Uten ferjene stopper utkants Norge… Det tenkte jeg mye på….
Det var perfekte forhold for å sykle, oppholdsvær og lite vind. Dessuten var det perfekte veier å sykle på; lange, slake sletter og langt mellom bilene.
På Smøla blir pilegrimene tatt godt imot. Her var åpen dør, skinnstoler, brusautomat, oppvarmet do, stikkontakt til lading av både mobil og sykkel, STEMPEL og masse informasjon. Man kan se over til Edøy gamle kirke, men skinnstolen var så god å sitte i og jeg så sliten, at jeg ble sittende….

På Edøy hadde jeg tenkt overnatting og både godt tid til å se kirken, Gurisenteret og Kulisteinen. Men det er rart med det, plutselig var jeg bare trett. Så jeg stemplet, booket overnatting på Hitra og tok hurtigbåten videre. Det var bare en liten sykkeltur fra kaien på Sandstad og til Hitra camping, hvor jeg hadde leid en hytte. Jeg har en mistanke om at campingen var stengt for sesongen, det var i hvert fall kun min REKEBU som lyste på kvelden. Men jeg hadde en god og tørr natt, så jeg var klar neste dag til å dra opp til Sula på dagstur. For å få logistikken til å gå opp, dro jeg altså til «Den hvite byen i havet» før jeg besøkte Dolm kirke. Det tenkte jeg var helt ok, selv om jeg prøvde å følge rekkefølgen i turguiden min.

Min lille Rekebu ble ganske stappet da jeg måtte dra sykkelen inn for å lade batteriet. Ovnen var satt på før jeg kom og jeg hadde både mikroovn og vannkoker. Jeg tenkte med skrekk på de dyre strømprisene, siden jeg var kald og våt og ihvertfall ikke skrudde ovnen ned. Jeg hadde drømt om en varm dusj, men mangla 2 tiere til myntapparatet…
Turen med ferje ut til Smøla ble nok en eksotisk opplevelse for søringen.
Sula kirke står alltid åpen og jeg ble rørt. Det var et vakkert sted og jeg blir så glad når jeg møter en åpen dør…
Sula er et øysamfunn, som pleide å være et viktig fiskevær. De siste 30 årene har det vært mye fraflytting, men det bor fremdeles folk fast der. Det er ikke asfaltert vei og heller ikke mange biler. Om sommeren er det nok livligere enn på høsten, men jeg likte meg godt og fikk kjøpt lunsj på den lokale Coop butikken.
Fyret ble bygget i 1909 og automatisert i 1974. Det ligger på øyas høyeste punkt, 35 meter over havet.

Jeg hadde lagt meg inn på flott hotell for natten, som hadde gitt meg en hyggelig pilegrimspris. Men det var slett ikke tid til å nyte luksusen, jeg slengte fra meg bagasjen og heiv meg på sykkelen. Planen var å rekke Dolm kirke og det historiske kulturlandskapet før det ble mørkt. Igjen tenkte jeg at dette var den travleste ferien jeg noensinne hadde hatt.. Etter omtrent 1 mil på sykkelsetet, var jeg fremme. Det blåste kraftig og jeg hadde hatt motvind hele turen. Men for et sted… De gamle løvtrærne raslet og skalv i vinden, jeg stemplet og tenkte nok en gang at dette er et sted jeg må komme tilbake til på sommeren. Det var intet annet enn vakkert, selv i skumring og høststorm.

Dolm kirke er en romansk langkirke fra 1450 tallet og er det eldste byggverket i Hitra. Jeg fikk kun beundre den fra utsiden og besøket ble ikke veldig langt.
Til minne om de bortkomne på havet, stod disse to ved kirken.
Man får appetitt av å være kystpilegrim og fordelen med å bo på flott hotell, er at man kan bestille seg flott middag. Det syntes jeg at jeg hadde fortjent…

Jeg dro igjen videre med buss og båt. Nå var jeg så nær Trondheim at jeg kunne egentlig bare ha blitt med båten helt frem. Men nei; jeg gikk av på Ørland. Her ville jeg besøke Ørland kirke og Austråttborgen. Det er kirken som er nøkkelsted, men siden jeg er oppvokst på et annet sted som heter Austrått, MÅTTE jeg bare dit. Det ble en heftig tur og nok en gang måtte jeg gi tapt for værgudene. Det vil si, jeg kom meg til begge stedene her, men måtte droppe siste nøkkelsted, Rein kloster. Det blåste rett og slett for mye til å sykle flere mil for å komme dit. I stedet ble det båt til Trondheim og jeg var faktisk fremme….

Ørland kirke var stengt og uten stempel. Men snille mennesker heiv seg rundt og tok vel imot meg. Jeg fikk komme inn og både stempel og omvisning.
Sykkelturen bort til Austråttborgen var fantastisk vakker, men heftig. Når det blåser så mye at man må stå og trø på flat mark, med el-sykkel, er det på tide å legge inn årene.
Austråttborgen var under restaurering og dessuten stengt. Story of my life, tenkte jeg og sleit meg tilbake til ferjekaien.
Å hildrane du, da jeg endelig stod ved døren til Nidaros pilegrimgård, hvor jeg skulle overnatte. Jeg antok at i gamle dager var det selve katedralen som gav pilegrimene gåsehud, men jeg tenkte mest på seng og dusj…
Ved reisens slutt, Nidarosdomen…

Jeg kom meg til Nidaros og fikk mitt Olavsbrev. Her var sesongen ikke over, så jeg brukte mye tid i katedralen, sammen med utallige turister fra mange land. Jeg kjente nok mest på tomhet og at jeg var sliten. Dessuten hadde jeg så mange inntrykk med meg fra alle stedene jeg hadde besøkt underveis, at nå ville jeg bare hjem. Så etter en natt, samt en fantastisk frokost på pilegrimsgården tok jeg toget hjem. Jeg anser meg ikke som ferdig med kystpilegrimsleden, jeg har fremdeles to nøkkelsteder igjen å besøke. For ikke å snakke om alle stedene jeg vil dra tilbake til og utforske mer grundig. Med bedre tid og forhåpentligvis litt finere vær. Skjønt det vet man aldri her ute ved kysten….

Det er ikke bare Nidarosdomen som er verd å se i Trondheim.
Hvert stempel har sin historie….
Jeg finner ikke ord, men det er mektige greier…
Endelig fremme….

God tid i tårnet på Selja…..

Jeg må ærlig innrømme at jeg var ikke særlig høy i hatten da jeg satt på hurtigbåten og nærmet meg Selje. En ting var været, det var meldt om skikkelig dårlig vær. Men det som gjorde meg mer betenkt, var transporten. Jeg hadde forstått at man kommer ikke ut på øya Selja, som er et av nøkkelstedene man besøker som Kystpilegrimsfarer, uten planlegging. Derfor hadde jeg planlagt godt dagen før. Jeg hadde ringt flere ganger til nummeret som var oppgitt i rutetabellen og da jeg ikke fikk svar, sendte jeg tekstmelding. Det er meget ulikt meg, vanligvis ville jeg ringt en gang og dersom ingen svarte, ville jeg tenkt: «Ja, ja, da skal jeg nok ikke til Selja…» Men jeg fikk svar at jeg var velkommen på båten som gikk klokken 14.25, med retur klokken 21.47. Det vil si at jeg så frem til en lang kveld på Selja.

Førsteinntrykket av Selja, var at jeg tenkte at jeg skal i hvert fall ikke gå turstien over fjellet, det var høyere enn jeg hadde sett for meg.
Selje regionale pilegrimsenter ble åpnet i 2020 og ligger vakkert plassert i den gamle kirkegården. Men det var stengt, slik at jeg måtte gå til kommunehuset for å høre om stempel. Der var de veldig hjelpsomme.
Jeg bodde over den lokale puben, helt alene. Det passet fint, siden jeg slepte sykkelen med meg opp alle trappene for å lade. Og puben serverte fish`n chips, så jeg trodde nesten jeg var i Storbritannia.
Tenk en vakker sommerdag og all verdens tid på denne stranden…

Det var selvfølgelig en god grunn til at jeg anstrengte meg litt ekstra for å komme meg ut på Selja. Denne lille øyen, som ligger i Sildegapet litt sør for Stadt, er Norges eldste pilegrimsmål. Det sies at det var her kirken i Norge ble født og her steg Olav Haraldsson først i land, da han kom for å samle Norge til et rike… Dessuten ligger ruinene av et benediktinerkloster fra 1100-tallet her, i all sin prakt. Og som om ikke det var nok, var det jammen her ute Norge fikk sin første helgen. Jeg var ikke engang klar over at vi hadde noen norske helgener, men det har vi, og legenden om den hellige Sunniva gikk rett hjem hos meg… Jeg bare MÅTTE dit….

Det var en standsmessig båttur over til Selja…
Turen fra havnen og bort til klosteret, tar omtrent en halvtime.
Olavssteinen står ute ved sjøen og er et minnesmerke over de fire kongene ved navn Olav, som har besøkt Selja.
Det hang mange mørke skyer over området og var meldt skikkelig uvær.

Sunniva var en irsk kongsdatter, som levde på slutten av 900 tallet. Hun var rik og vakker, for det er de jo alltid, disse kongsdøtrene. Dessuten var hun meget from og gudfryktig, så da en hedensk og brutal frier stod på døren, valgte hun å flykte fra hjemmet sitt for å slippe å gifte seg. Med tre skip og mange folk drev hun over havet og i land på Selja, siden de reiste uten seil, årer og ror. For å gjøre en lang historie kort, de døde alle under et steinras, som Gud sendte for å frelse dem fra hedningene. De innfødte nordmennene, altså… Men Sunniva var like vakker i døden, hun holdt seg så godt at det ble bestemt at hun måtte være hellig. Og dermed hadde Norge fått sin første helgen…

Etter en kort tur på grusvei, bar det ut i terrenget. Jeg var glad for søppelposene i skoene, det var skikkelig vått.
Stien var enkelte stede steinsatt og det var munkene, samt lokale bønder som stod for den jobben.
Det er værhardt her ute og vakkert.
Selja refereres ofte til som det viktigste religiøse stedet på Vestlandet. Jeg gikk rundt helt alene og prøvde å forstå hvorfor, men det var ikke lett.
Det var allikevel et stort øyeblikk da jeg rundet svingen og fikk se tårnet for første gang. Samtidig løste skyene seg opp og sola brøt frem.

Det var travelt å komme seg avsted, jeg skulle ordne stempel, spise, pakke en veske med alt livsnødvendig samt stå klar presis på kaien. Plutselig fant jeg ut at jeg hadde mistet brillene, så da løp jeg hele ruten jeg hadde gått tidligere. Lite vits å dra til Selja, hvis jeg allikevel ikke ser noe… Men de lå på fortauet foran pilegrimsenteret og jeg takket høyere makter for de verken var knust eller borte for godt. Da jeg endelig fant båten, ble det en lengre diskusjon med skipperen. Han lurte på om jeg hadde kjente på Selja jeg kunne overnatte hos, i tilfelle været ble dårligere og de ikke kunne hente meg… Det hadde jeg selvsagt ikke, det er kun 10 fastboende på øya, og den ene var omtrent 7 år og det var hans skoleskyss jeg hadde fått lov til å følge ut. Vi ble enige om at de SKULLE hente meg uansett og andpusten satte jeg meg ned for å nyte den 10 minutters lange båtturen. Det var rene berg-og-dal-banen i vinden….

Man er usikre på når benediktinerklosteret på Selja er bygd, men antar at det var på 1100 tallet, noe som gjør det til Norges eldste.
Det er absolutt verd turen å ta trappene opp i fjellsiden.
Det er lettere å få overblikk over klosterområdet når man kommer litt opp i høyden. Det blåste så mye at vindkulene nesten sendte meg ned igjen…
Mikaelskirken er den eldste av de fire kirkene på Selja. Den er en hulekirke, med et alter helt innerst og en murvegg. En smule klaustrofobisk, syntes jeg, men den gav godt ly for vinden og regnet som pisket utforbi.
Utenfor hulen stod Sunnivakirken og man antar at den ble bygget foran helleren hvor legemet av Sunniva ble funnet. Nedenfor er store verandaer, hvor man tror at pilegrimene samlet seg til messe.

Jeg hadde lagt en plan for besøket mitt, men jeg innså fort at det var bortkastet. Været var rett og slett ikke på min side og snart satt jeg i tårnet. Jeg krøp og ålte meg opp alle trappene til toppen og herfra kunne jeg se lyn rulle over havet. Hele tårnet svaier i den sterke vinden, men jeg trøstet meg med at det var neppe den første stormen det hadde opplevd. Vinden pisket mot vinduene og trengte seg inn i glipene mellom karm og stein. Jeg kledde på meg alt jeg hadde med av klær og belaget meg på at her kom jeg til å sitte noen timer.

Jeg rigget meg til i vinduskarmen med sitteunderlag og medbragt niste. Det var ingen varme, men jeg satte stor pris på at tårnet ikke var låst.
Det må vel kalles blek, men fattet….
Det var fin utsikt fra tårnet og jeg hadde god tid til å nyte den.

Så hva gjør man, når man sitter værfast høyt oppe i et gammelt tårn? Her var ingen mobildekning eller internett, så den distraksjonen kunne jeg bare glemme. Jeg leste gjennom turguiden min opptil flere ganger, skrev i dagboken og tenkte på pilegrimsstedene jeg hadde besøkt og de jeg skulle besøke. Jeg mediterte litt og må innrømme at det var ganske søvndyssende å lytte til vinden. Jeg vandret frem og tilbake, samt rundt og rundt. Da det begynte å bli kaldt, slo jeg flikk-flakk og hoppet rundt, helt til jeg kom på at kanskje ikke gulvet var beregnet på så mye fysisk aktivitet…

Da jeg kom på at det hang et tau nede ved inngangen, var det gjort… Jeg ålte meg baklengs ned trappene for å ringe med klokken og lekte at jeg var en munk som kalte de andre munkene hjem til middag. Men de ringte kanskje bare til messe og ikke som matbjelle??!!
Det er to brygger på Selja og om sommeren legger klosterbåten til rett nedfor klosteret. Der finnes toalett og stempel, så da det ble litt opphold mellom bygene, våget jeg meg ut på brygga.
Det angret jeg på, for da jeg skulle tilbake var vinden og regnet tilbake for fullt og bølgene slo over landgangen. Jeg ventet så lenge jeg kunne uten at det ble bedre, så det var bare å trosse været og komme seg over. Jeg blåste nesten på havet, men St. Sunniva må ha hatt en finger med i spillet, for jeg kom meg over…

Jeg begynte å gå tilbake, da det mørknet. Tanken var at det var bedre å sitte på kaien og vente på båten, enn å gå 1 1/2 kilometer i mørket. Jeg hadde hodelykt med, men det var sleipt og glatt på stien. Så jeg snublet og falt tilbake, før jeg fant ly bak et båthus. Det var fremdeles flere timer til jeg skulle bli hentet, men nå hadde jeg plutselig dekning på mobilen. Gledesstrålende leste jeg meldingen fra skipperen, de kunne komme og hente meg tidligere!!! Jeg må innrømme at jeg var sjeleglad da jeg så båten komme mot meg i mørket, nesten like glad som jeg hadde vært over å sette beina på Selja noen timer tidligere. Neste gang skal jeg komme om sommeren, i kjole og med flagrende hår, i den lette brisen…

Adjø, tårnet «mitt» og takk for ly mot stormen.
Det var ikke mye folk på kaien og jeg tenkte den varme senga min på hotellrommet, over i Selje. Så nært, allikevel så fjernt…

St. Sunniva er skytshelgen for Bergen by og for sjøfolk. Hun står i Selje havn og skuer utover mot Selja øy.

Med sykkel langs Kystpilgrimsleia, fra Bergen til Selje.

Egentlig skulle jeg ha vært på fottur i Nepal, men en testtur i Jotunheimen fikk meg til å innse at formen ikke var god nok til den type ferie. To runder med korona, samt oppstart i ny jobb, har tatt mye energi dette året. Dermed var treningsgrunnlaget heller tynt og jeg tenkte derfor at el-sykkel med telt, mellom Bergen og Trondheim i oktober, er en fin plan. Jeg hadde allerede brukt sommeren på å utforske nøkkelstedene sør for Bergen, så jeg satset alt på fint sykkelvær og at ikke alle nøkkelstedene var stengt for sesongen. Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt, men det pleier det sjelden å gjør….

Plutselig forstod jeg konseptet med sakte-tv, slik som programmet fra 2011, Hurtigruta minutt for minutt. Jeg hadde sikret meg stoler i panoramavinduet foran på danskebåten. Der satt jeg i omtrent 5 timer og så verden gli forbi. Det var utrolig avslappende for kropp og sjel.
Det er alltid kjekt å komme til Bergen og som turist på to hjul, rakk jeg mye. Så får det heller være at det tok nøyaktig 2 minutter fra jeg syklet av båten, til jeg var gjennomvåt. Bergen leverte som vanlig regn, regn og mer regn.
Jeg hadde bestilt en seng på sovesal, en pilegrim er ikke kravstor. Jeg følte nesten jeg var tilbake på caminoen i Spania, hvor jeg som regel sov på store sovesaler. Men uten regntøy og ull i alle varianter…
Nøkkelsted i Bergen er Mariakirken. Jeg var heldig og kom på en søndag, da det var kveldsgudstjeneste. Så jeg ble tatt godt imot og fikk stempel.

Det var mange ting jeg var i tvil om, før jeg dro. Skulle jeg ta el-sykkel eller vanlig, for hvor lett ville det bli å lade sykkelen underveis? Og skulle jeg satse på telt eller på å finne overnatting under tak? Telt krever en helt annet oppakning, som igjen gjør at batteriet på sykkelen tappes fortere for strøm. Det var mange diskusjoner i hodet mitt i tiden før jeg dro, men jeg gikk for den tunge varianten, telt og fullastet sykkel. Jeg fikk min sønn til å kjøre meg til Tananger, tidlig en søndag morgen, for å ta danskebåten til Bergen. Det ble et kort besøk i Vestlandets hovedstad denne gangen, men det er alltid kjekt i Bergen. Denne handel og sjøfartsbyen har hatt mye å tilby, helt siden den ble grunnlagt i 1070 av Olav Kyrre.

Etter å ha studert kartet for å finne den tryggeste veien på sykkel ut av Bergen sentrum, endte jeg på hurtigbåten til Lygra. Det KAN ha noe med at jeg holdt på å havne i en 1 km lang tunnel og nær ble overkjørt av en bil da jeg snudde. Google Maps er ikke alltid det beste å sykle etter….
Mannskapet på båten ristet på hodet og påsto at INGEN tar med sykkel til Lygra. Jeg forstod ikke hvorfor, før jeg kom frem. Der ble jeg møtt av bratte trapper opp fra kaien, så det ble en kamp for å dra sykkelen oppover.
Det var kjærlighet ved første blikk da jeg kom opp på lyngheia og fikk sett meg litt rundt.
Jeg hadde i forkant ordnet overnatting på Magnusgården og fikk et helt hus nesten alene. Dessuten kunne jeg lade sykkelen i uthuset og det stod middag klar i kjøleskapet.
I det vernede kulturlandskapet på øya Lygra, gresser utallige villsauer. Jeg tror den friske lufta og nærheten til Atlanterhavet gir gode forhold, for sjelden har jeg smakt bedre suppe…

Jeg hadde tenkt å sykle ut av Bergen, men det ble ikke sånn. Det var jeg veldig glad for, det var nemlig noe helt annet å sykle mellom nøkkelstedene på Lygra og Kongshaugen på Seim. Her snakker vi virkelig om historiske steder, for allerede på Harald Hårfagres tid, var det kongsgard på Lygra. Her bodde Håkon den Gode og de arkeologiske funnene vitner om et maktsenter for hele området. Men det var de smale veiene, lune vikene og trærne i høstfarger som gjorde at jeg nøt turen. Milene fløy unna og snart var jeg på Kongshaugen, gravplassen til Håkon den gode. Det gamle kirkestedet hadde fantastisk utsikt og bratte oppoverbakker…

Det var lite trafikk på veien mot Seim og jeg nøt turen. All bagasjen lå igjen på rommet og jeg følte nesten at jeg fløy….
Jeg hadde planlagt en god pause på Seim, men jeg fant ingen åpne kafeer eller spisesteder. Heldigvis var Spar butikken åpen og jeg mesket meg med ferskt brød, banan og sjokolademelk. Siden en pilegrim er nøysom, kjøpte jeg mat som enten var på tilbud eller datosalg.
Det var stengt ved Håkonshaugen, men jeg fikk stempel og hoppet over gjerdet for å gå en runde.
På vei tilbake til Lygra sykla jeg forbi et skilt ned til sjøen, hvor det stod BØKESKOG. Mer skal ikke til før jeg blir nysgjerrig og må ta en omvei for å sjekke ut. Det angret jeg ikke på, Vollom er verdens nordligste bøkeskog og har turstier, badeplass, toalett og benker å sitte på. Anbefales varmt…
Tilbake på Lygra, måtte jeg ut på tur… Alle som besøker øya, enten man kommer som pilegrim eller turist, bør ta seg tid til å følge løypa over lyngheiene. Sjelden har jeg opplevd en sånn fred og ro i naturen. Det var dønn stille…
På Lyngheisenteret kan man lære mer om den vestnorske kystkulturen og her er både restaurant, kinosal og museumsbutikk.

Men jeg skulle videre nordover, så henting med hurtigbåten var bestilt neste morgen. Neste stopp var Gulatinget og Eivindvik, så det enkleste var å ta båten til Sollibotn. Det var mest på grunn av været, årets første høststorm hadde meldt sin ankomst og det var forventet store nedbørsmengder og kraftig vind. For ikke snakk om både fare for jord og leire ras.. Jeg hadde regntøy med, så jeg var mest bekymret for vinden. Det hjalp ikke akkurat på, at hele mannskapet på MS Frøya var møtt frem for å se meg slepe sykkelen av, da vi la til kai på Sollibotn. «Ska du verkelig sykla i DET veret???!!» lurte de på og jeg smilte tappert og sa JA, DET GÅR SÅ BRA….

Det var noen kilometer å sykle fra kaien og frem til nøkkelstedet. Jeg lagte et mantra for meg selv, som spant om og om igjen i hodet «Det er bare en byge, snart slutter det å regne….» Det hjalp lite, i hvert fall på vinden.
Men jeg fikk stemplet og det var et imponerende syn. Bare synd at hele passet ble vått, slik at alle stemplene rant utover. Pytt, pytt, må regne med litt svinn i den store sammenhengen…
Været la ingen demper på naturopplevelsen, det var utrolig vakkert. Dessuten hadde jeg veien for meg selv og nøt turen videre langs fjorden.
Gulatinget er Sogn og Fjordane sitt 1000 års sted og vel verd et besøk. Her lå mellom 900 og 1300 e.Kr det største tinget i Norge, hvor vikingene møttes for å diskutere politikk og utarbeide lover.

Og det gjorde det jo… Av regn blir man våt, men med ull under og tråkking i kraftig motvind, var det ikke et problem å holde varmen. Jeg tenkte mye på pilegrimer i gamle dager, hva de må ha slitt for å komme til Nidaros… Det ble en liten nedtur da jeg kom til Gulatinget, hvor jeg hadde tenkt en lengre pause og lunsj. Plutselig fant jeg ut at jeg hadde mistet nøkkelen til sykkelen. Jakkelommen var åpen… Det største problemet var da at jeg kunne ikke ta av batteriet på sykkelen for å lade, så resten av ferien bar jeg sykkelen mye opp og ned trapper, inn og ut av hytter og rom eller slepte den ned i en kjeller til en stikkontakt. Det fikk meg til å angre endel på at jeg hadde tatt el-sykkel og ikke vanlig, men ellers hadde jeg ingen problemer med sykkelen under turen.

Det er mye bakker på Vestlandet og jeg gikk endel for å spare strøm, i de lengste og bratteste oppoverbakkene.
Som passasjer på bilferjene slapp jeg å betale, siden jeg ikke kom i bil.
Etter Gulatinget ble det en dryg tur til Hyllestad. Jeg tok ikke hurtigbåten, men syklet i stedet til Rutledal Ferjekai og tok ferje over til Rysjedalsvika.
Jeg hadde mest lyst til å hoppe over hele Hyllestad… Ikke fordi kvernsteinparken ikke er verd et besøk, det er den absolutt. Men jeg var søkkvåt, sliten, nesten tom for strøm og det var å sykle flere mil frem og tilbake samme vei. Så jeg kom, stemplet og dro, uten å kikke nærmere på en eneste kvernstein…
Jeg takket høyere makter for alle venterom på kaiene. Det var alltid tørt, varmt, toalett og strøm til ladning av sykkel. Stort sett hadde jeg plassen for meg selv og tok meg til rette med matlaging og bytte av klær.
Jeg har alltid tenkt på meg selv som en som blir fort kvalm på sjøen. Det gjør jeg ikke lengre, det ble mange røffe båtturer underveis.

Jeg ankom Florø på kvelden og herfra er det mulig å besøke to av nøkkelstedene. Derfor hadde jeg booket hytte på campingplass i to netter og satset på å tørke opp mest mulig av klær og sko. Det var en god plan, været ble ikke bedre. Lavtrykkene stod i kø og det var meldt ekstreme nedbørsmengder. Men jeg skulle til Kinn, som jeg hadde sett på som et av høydepunktene på turen. Den lille øya, vest for Florø, har verken bilvei eller særlig mye annet. Men det er spektakulær natur og Kinn kirke, fra 1150. Det er mottak for pilegrimer om sommeren og en DNT hytte hvor man kan overnatte. Jeg gledet meg vilt…

Det går ikke mange daglige båter til Kinn, så det krever endel planlegging. Jeg var tidlig oppe, pakket mat, syklet til sentrum og kom meg på tidligste båten i 07 tiden. Det var akkurat begynt å lysne da vi kom frem til Kinn.
Øya ligger helt ute i havgapet og jeg har sjelden følt meg så alene i hele verden. Det var vakkert og jeg tenkte «Her vil jeg tilbake»…
Det er alltid litt rart å komme frem til et sted man har sett på mange bilder og se det i virkeligheten. Jeg var slett ikke skuffet over stedet, selv uten stempel og med kun låste dører.
Kinnaklova har en spesiell form og er fra gammel av, kjent som et seilingsmerke langs kysten. Det går tursti opp til toppene, men jeg sto over. Det var søkkvått i bakken og jeg hadde en bår å rekke tilbake til fastlandet.
Det er ikke langt mellom ferjekai og Kinn kirke, så egentlig hadde jeg ikke trengt å ha sykkelen med.
Endelig tid til medbragt frokost… Jeg var utrolig takknemlig for det lille venterommet på Kinn, sterk vind og våte klær er en dårlig kombinasjon.

Kinn var et at de stedene hvor man kjenner en spesiell kraft og energi i naturen. Det var kanskje stillheten, selv om man hele tiden hørte vinden og bølgene som sto mot land. Eller utsikten mot fjell og himmel, samt det vide havet. Jeg kjente meg hjemme på Kinn, det minte meg om Jæren. Da var jeg mindre begeistret for Svanøy, det andre nøkkelstedet ved Florø, men det kan skyldes andre ting. Øya var et viktig kirkested i middelalderen og er kjent som fødested til Eirik Blodøks. Det var visstnok en gammel offerplass i vikingtiden, men jeg fikk ingen varm mottakelse da jeg vimset meg inn på Svanøy Hovedgård i håp om stempel. Oversett, er vel rette uttrykket, men butikken/puben på kaien hadde alt jeg trengte. Og jeg rakk båten tilbake til Florø og fortsatte reisen mot Nidaros…

Det var nok dette det var meningen at jeg skulle se på Svanøy, et gammel steinkors fra 1000 tallet, hugget i Hyllestad. Korset er inspirert av de britiske korsene og skal ha blitt reist av Olav den hellige.
Svanøy har et varmt klima og her vokser både planter og trær som ikke er vanlige å finne på Vestlandet. Men nå var det høst…
Klar for det meste… Jeg rakk aldri å kjøpe nye gore-tex sko før ferien, så det ble de til 100,- på Spar Kjøp. De var gode både til å gå og sykle med, men jeg var konstant våt i beina. Løsningen ble søppelposer over sokkene, som hjalp endel. Og selvsagt ullsokker, ALLTID ULL…

Det er meg og hu Ingrid Espelid…

Jeg tror alle over en viss alder, har et nært og kjært forhold til Ingrid Espelid. For i den tiden da jeg vokste opp, da vi hadde bare en tv-kanal, var det hun som hadde ansvaret for å lære opp hele Norges befolkning i å lykkes på kjøkkenet. Det jeg likte best, var når hun med et rampete blikk og skeivt smil, sa at hu berre hadde juksa litt. Da kunne du banne på at hun hadde en ferdig hevet bolledeig, eller en ribbe som allerede hadde stått i ovnen i 4 timer, på lur. Triumferende viste hun det ferdige resultatet og jeg var alltid mektig imponert.

Det ble frokost på Shell, 2 brødskiver og kaffe. Det hadde nok Ingrid likt, ekte norsk sikringskost, som smakte fortreffelig.
Olavskirken på Avaldsnes ble bygget av Håkon Håkonsson i 1250. Her lå Norges eldste kongesete og her startet Nordvegen. Samtidig var området strategisk plassert, med god kontroll over Karmsundet.
Bak kirken står Jomfru Marias synål. Det sies at når bautaen berører kirkeveggen, kommer dommedag. Det er visstnok 9,2 cm igjen, med mindre de gjør i dag, som de gamle munkene gjorde, hugger av nok til å holde avstanden.. Dei berre juksa litt, altså….

Med en travel hverdag, ville jeg at besøkene på nøkkelstedene skulle være preget av stillhet, enkelhet og bekymringsløshet. I mitt hode skulle jeg dra rundt med offentlig transport, til fots og på sykkel, når jeg fulgte den eldste pilegrimsleia her til lands, Kystpilegrimsleia. Det er jammen ikke enkelt å gjennomføre, når man har et liv utenom. Utkantstrøkene er ikke kjent for å ha flust med busser, som koordinerer med andre busser og ferjer. Så da tiden var kommet til at jeg skulle besøke nøkkelsteder på andre siden av Rennfast, ble det straks litt mer krevende logistikk. Jeg sjekket tider på forhånd og innså raskt at her blir det Toyota…. For å forflytte meg noen mil, ville det ta under en time med bil og 5,5 timer med buss. Derfor var det et relativt enkelt valg, for å ikke å bruke hele helgen på å vente.

En av pilgrimsverdiene er langsomhet, noe som sies å være en nødvendighet når man skal reflektere over livet….
Nordvegen historiesenter var stengt, så jeg fikk ikke meske meg i historie og kultur, fra de ulike storhetstidene her på Avaldsnes.
Men det var en nydelig dag for en spasertur, derfor gikk jeg pilegrimløypa ut på Bukkøya. Der ligger Vikinggarden, hvor det hver år arrangeres Vikingfestival. Her kan man få et godt innblikk i livet blant vikingene.
Det var nesten som man kunne se vikingskip seile inn langs sjøen.

Jeg dro hjemmefra tidlig lørdag morgen, tok meg ikke engang tid til frokost. Få det gjort, spant flere ganger gjennom hodet. Jeg forsøkte å legge dødt alle tankene på det jeg burde ha gjort hjemme, alt arbeidet i hus og hage som bare vokser, fordi jeg enten jobber eller prioriterer tur. Men man drar ikke på pilegrimsferd for å tenke på andre ting, så etter frokost i bilen var jeg klar for Avaldsnes. Jeg har sett kirken før, men aldri hatt tid til å gå over på Bukkøya. Det er merket en pilegrimssti mellom bryggen og kirken, hvor det er satt opp tavler med pilegrimens syv nøkkelord. Det var en dårlig score på de hos meg…

Husene på Vikinggarden er bygd opp lik de ekte vikinghusene.
Turstien går rundt hele øya og ut mot sundet står dette fyret.
Det var utrolig vakkert inne i skogen, hvor stien snodde seg mellom høye trær og skogbunnen var dekket av mose.

Jeg småjogget gjennom løypa og leste alt jeg kom over av informasjon. Så var det i bilen igjen og til neste punkt på lista: Mosterhamn og Moster gamle kirke. Her steg Olav Tryggvason i land det Herrens år 995, da han kom fra England for å bli konge i Norge. Jeg hadde lest meg opp på forhånd, i den glimrende pilegrimsguiden av Margunn Pettersen, så jeg var mer enn klar for en hauggammel kirke. Dessuten tenkte jeg «lunsj på Moster Amfi», fordi der jeg kommer fra, betyr Amfi et svært kjøpesenter. Jeg kan love deg at det gjorde det ikke her…

Fra bilen kunne jeg se at Mosterhamn sentrum nok ikke var kjent for sitt yrende folkeliv. Faktisk var det ganske folketomt.
Men kirken var lett å finne og det var et vakkert sted.
Bak kirken gikk en sti, opp til en høyde, med fantastisk utsikt.

Jeg fant kun stengte dører, både kirken og Amfiet var lukket og låst. Etter å ha lett lenge etter stempel; både her, på Kiwi, utforbi den nye kirken og hjemme hos presten, fikk jeg hjelp av en hyggelig mann på bensinstasjonen. Han mente at stempel er stempel og jeg var for så vidt enig i det. Så da fikk jeg Moster Bil stemplet i pilegrimspasset og kunne dra videre. Men jeg var skuffet og følte at jeg jukset, derfor var jeg ikke villig til å gi opp kampen for et stempel med Moster gamle kirke. Jeg fant et fint sted, satte opp teltet og lagte meg leir.

Det var liksom ikke dette jeg hadde sett for meg, selv om jeg satte stor pris på hjelpen og at han til og med kunne ringes for å bekrefte at jeg hadde vært i Mosterhavn. Bare dersom noen var i tvil….
Det var et flott sted jeg fant, 5 minutter å gå fra hovedveien.
Jeg hadde min egen private badestrand og humøret steig betraktelig etter et bad. Jeg tenkte at nå var i hvert fall en av pilegrimsnøklene i boks, stillhet….
Siden Amfiet var mer museum enn kafe, dessuten stengt, ble det middag fra Kiwi. Jeg gjorde som hu Ingrid, jukset litt med ferdige karbonader og egg, på brød. Minimalt med tilbehør, men det smakte fortreffelig.

Neste morgen var jeg klar da kirkeklokkene ringte til gudstjeneste i nye Moster kirke. Men nei; der fikk jeg beskjed om at det var kun Amfiet eller kirkekontoret på Bømlo som stemplet. Da gav jeg endelig opp og innså nederlaget. Jeg dro videre med kun Moster Bil i pilegrimspasset, en smule skuffet. Men veien var ikke lang til Halsnøy, i hvert fall ikke med egen transport. Jeg torde ikke tenke på hvordan jeg skulle ha kommet meg med offentlig transport mellom Mosterhavn og klosteret på en søndag formiddag. Det hadde nok tatt tid, god tid….

Uten egen bil og ferjer tror jeg det er ganske vanskelig å være kystpilegrim i Norge. Jeg kunne ha tatt kajakken, men da måtte jeg nok sagt opp jobben.
Jeg ble mottatt med åpen dør på Halsnøy kloster og fikk både stempel og personlig guidet tur av en hyggelig ungdom som jobbet der.
Dessuten fikk jeg kjøpt meg lunsj og disse vaflene smakte som om det var hu Ingrid som hadde laget dem.
Klosteret var et av de rikeste i middelalderen, men ligger nå i ruin. Det er allikevel verd et besøk, ikke minst for utstillingen nede i kjelleren, samt uteområdet og historien til eiendommen.
Jeg brukte mye tid ved utstillingen og som alltid dukker det opp mye tanker om livet før og livet nå. Og ikke minst meningen med det hele…

Jeg dro hjem med blandede følelser, om at jeg kanskje ikke var mye til pilegrim. Men i bilen hjem, kom jeg på hu Ingrid som med et rampete smil «berre juksa litt». Hva så om jeg er pilegrim som kjører i stedet for å gå? Hva så om jeg har Moster Bil i passet i stedet for Moster gamle kirke? Hva så om jeg ikke greier å leve etter de 7 nøklene til en pilegrim: langsomhet, frihet, enkelhet, bekymringsløshet, stillhet, fellesskap og spiritualitet? Hvem bryr seg egentlig, bortsett fra meg selv? Derfor tenkte jeg på hu Ingrid, kikket på meg selv i speilet med et rampete blikk og skeivt smil og sa høyt: «Og så har eg berre juksa litt…» Det hjalp godt på humøret, så ta gjerne en Ingrid når du trenger det….

Jeg tok med meg mye å tenke på….
Og ikke minst var det en helg med mange flotte naturopplevelser.

Tilbake til stillheten på Utstein kloster.

Er du litt sånn som meg, som synes at det fort kan bli for mye støy i hverdagen? Da snakker jeg ikke bare om lyd, men om både utvendig og innvendig uro. Man bombarderes hele dagen av informasjon og det er forventet at man har en mening om alt som skjer. Setter jeg meg ned for å lese avisen, er det krig, naturkatastrofer, ny renteheving, salg på alt mulig jeg ikke trenger og ikke minst skyhøye strøm- og bensinpriser. På de ulike sosiale medier er det enda mer bråk, ulike artister og influenser kappes om min oppmerksomhet, mens jeg hele tiden blir minnet på alt jeg ikke har og alt jeg ikke er. Man kan bli sliten av mindre..

På Utstein Kloster hotell fikk jeg god informasjon. Jeg har alltid hatt en drøm om å overnatte her, men det var fullt. Dessuten var jeg hundepasser.

Det er rene idyllen her ute på øyene. Man går fra fra Mosterøy på bro over til Klosterøy, og kan også gå over til Fjøløy, hvor jeg ville ha lunsj.
Utstein Pilegrimsgard ligger vakkert til, rett etter man har krysset broen.

Når støyen tar for mye plass, er det på tide å legge ut på pilegrimsvandring. Mange tror at man må være religiøs for å legge ut på denne type vandring, men det tror ikke jeg. Men man bør være søkende og åpen for at det muligens finnes noe mer enn den materialistiske jakten på lykke, som ofte preger samfunnet i dag. Det å gå for å gå, gjerne i vakker natur, gir mange ganger en ro i seg selv. Når man dessuten går for å oppsøke steder hvor roen har en sentral plass, er det dobbel effekt. Derfor var jeg glad da turen var kommet til nøkkelsted 4: Utstein Kloster. Her ute i havgapet, blant gressende sauer i vakker natur, finnes et sted med unik og gammel historie.

Pilgrimmer er velkomne til å bo på Utstein pilegrimsgard, i kortere eller lengre opphold. Det gamle skolehuset fra 1933 beskrives som et sted for stillhet, åndelig påfyll og fine opplevelser. Jeg kjente skuldrene senke seg bare med å kikke inn i de ulike rommene.
Rett utforbi var det merket en liten blå sti, «bønnestien». Jeg begynte å gå, men siden han på 9 og hunden var på full fart i en annen retning, var det bare å snu.
Det er korte avstander her ute, vi parkerte ved hotellet, hvor det var en stor og gratis parkeringsplass. Deretter vandret vi langs veien til klosteret.
Veien ut til klosteret var full av sauer og kyr, og det er ikke godt å si hvem som var mest skeptisk av de firbeinte….

Utstein kloster ble bygget i 1260-årene og det var her kristendommen først kom til Norge. Men historien startet ikke der, allerede på 1000 tallet var Klosterøy et viktig sted. Her lå nemlig kongsgården til Harald Hårfagre og jeg forstår godt hvorfor han ville hit. De grønne engene, det blå havet og himmelen høy og vid, samt et mildt klima året rundt kan jo friste noen og enhver…. Nå er kulturlandskapet fredet og Norges best bevarte middelalderkloster åpent for besøk. Her er konserter, museum, utleie og mye annet. Men sjekk åpningstidene, det er ofte begrenset utfra sesong. Allikevel er klosterområdet verd et besøk, både på vinterstid og når det er stengt. Jeg elsker de store trærne utenfor og de er alltid tilgjengelige.

Hvem som lødde steingardene, eller hvor gamle de er, har jeg dessverre ingen svar på. Men man kan alltids undres…
Det var augustinermunker som holdt til her i middelalderen og de hadde et strengt liv med bønn, messer og skriftlesing.
Han på 9 var mest opptatt av å klatre/utforske trærne og jeg undret meg på hva de gamle munkene hadde sagt om det.
Jeg hadde allerede fått mitt stempel på pilegrimsgarden, hvor den hyggelige gartneren lot meg komme inn.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt at min reise ut til klosteret skulle bli med egen bil og noen timer på tur. Det skulle være langsomt og meditativt, med oppmerksomt nærvær og stillhet. Helst gående over tid, eller på sykkel. I stedet ble det pakking av badetøy, smøring av niste, foring av min datters katt og styr med å gjøre klar et (smule motvillig) barnebarn og en hund jeg knapt kjente, men passet i helgen. Han på 9 hadde ingen planer om heldagstur, så lunsj på Fjøløy ble skrinlagt og vi spiste kald pizza i bilen på vei hjem. Jeg fikk overtalt ham til et stopp for å bad, det er tross alt sommer…

Det sies at «Den hvite dame» vandrer hvileløs rundt på klosteret, muligens på jakt etter den troløse ektemannen.
Jeg fant bare en dyp ro ved å vandre gjennom rommene, kikke ut på tærne og suge inn atmosfæren og historien.
På pilegrimsreisen i Spania, til Camino de Santiago, var det fast ritual å besøke kirkene for å tenne lys. Derfor ble jeg glad da jeg kunne gjøre det samme her på Utstein.
Helt alene, med messende korsang svakt i bakgrunnen, fant jeg roen jeg kom for. Han på 9 gikk også inn, men kom kjapt ut, ganske blek. Han fant ikke roen, men mente det var det skumleste han noensinne hadde opplevd..

Men jeg fant roen og stillheten, den lå over hele øyene. Kanskje livet leves annerledes her ute, eller det er noe i vannet? Muligens er det suset av historie og nærværet av de som bodde her før, som skaper den fredelige atmosfæren… Som det står i pilegrimsbønnen på Utstein: «Gjør vår livsvandring til en pilegrimsvandring. La nye følge i våre spor, så vi sammen kan lovsynge ditt navn, nå og alltid». Men mest av alt tror jeg vi har godt av å sitte på en stein, ute ved havet og se på sauer som gresser og fugler som flyr. Høre på havet, vinden og susingen fra trærne. Ja takk til mer stillhet i hverdagen….

Tenk å finne et rom fullt av munkekapper!!! Sjelden har jeg vært så fristet til å gjøre noe ulovlig som da, men jeg greide å la det være. Men jeg tror det hadde kledd meg å være munk….
Nede ved sjøen er det fint tilrettelagt med benker, hvor man kan spise niste.
Men det hadde ikke vi tid til, noen hadde det travelt med å komme til bilen.
Men det var tid til et bad i sjøen og litt krabbefanging.

Hei, kor det går!!!

Noen turer er bare en fryd å gå, mens andre må man jobbe litt mer for… Bergefjellet på Forsand hører til i den siste kategorien og jeg vil ikke engang kalle det en topptur. Det er en skikkelig motbakketur og her bør man ha vært på tur før, for å hygge seg underveis. Jeg hadde fått selskap av en god venninne, som er adskillig lettere til beins enn meg, så det var bare å stålsette seg og gi gass….

Det er parkering rett ved løypestart.
Vi passerte de tre bukkene Bruse på vei mot seters for å gjøre seg fete.. Trollet også.
Fint å ha med «hare»…

Bergefjellet er umulig å overse, der det troner over Forsand, ved inngangen til Lysefjorden. Det er massivt, men turen opp til toppen er ikke mer enn 2,5 kilometer lang. Da sier det seg selv at det er bratt, for man skal tross alt opp 631 meter. Turen beskrives som krevende og ikke egnet for de minste barna. Ellers er den en bonustur i STF sitt opplegg 10 Topper i Sandnes 2022 (den er nr 11), så da hadde jeg nok en grunn, i tillegg til at jeg aldri hadde vært her før.

Man kommer ganske fort opp i høyden og utsikten åpner seg opp.
Det vekslet mellom bratt og veldig bratt.
Noen steder måtte vi rett og slett klatre, det var lenge siden, fant vi ut.

Den letteste måten å komme til startstedet på hjemmefra, er med båt over Høgsfjorden. Heldigvis går ferjen mellom Lauvvik og Oanes enda, selv om det er begrensninger i avganger. Deretter er det kort vei over broen, til man kan sette fra seg bilen og begynne å gå. Det er ingen myk start, her er det bare å forbedre seg på høy puls og melkesyre i beina.

For et flott tre og utsikt…
Badetøy var tatt med, men det var helst bare små dammer, så det frista ikke.
Her rota vi oss bort og gikk opp, ned, frem og tilbake flere ganger før vi forstod at det var skilt til en annen topp. Ikke VÅR topp.
Endelig, endelig, endelig…

Det er stor forskjell på topptur og motbakketur…. Det merket jeg idag, her var ingen slake bakker eller myke vidder til å hente seg inn på. Det var opp og vi hadde mange pauser. Jeg gikk mye å tenke på de som har som hobby å løpe motbakkeløp og jeg var mektig imponert. For en vilje de må ha, jeg var fornøyd med å sette en fot foran den andre… Sakte, men sikkert seig vi oppover fjellet.

Vi kom oss opp og fikk dokumentert det.
For en fantastisk dag å gå på tur.
Det er nesten verre å klatre ned igjen.
Jeg må ha fortrengt at vi gikk over noen flate partier, men tydeligvis gjorde vi det..
Flott utsikt over Forsand, Høle og Ims.

Det sies at veien vi går, på tur og ellers i livet, er ikke det viktigste, men hvem man går sammen med. Sjelden har jeg følt meg mer enig, bakken opp var et slit, men gu så kjekt vi hadde det. Det var fjollepauser, drikke pauser og bare pauser. Dessuten er det kjekkere å være to, når man roter seg bort, enn helt alene. Maten smaker bedre når den deles, dessuten er det et stort pluss med en turvenn som bærer med boblevann, sjokolade og peanøtter. Så jeg lærte at jo brattere bakke man skal opp, jo viktigere er turfølget man går sammen med… Og det kan jo gjelde så mangt….

Det er mange turer man kan gå fra Forsand området. Her er utsikt over til Uburen, en annen perle jeg anbefaler varmt.
Da var vi nede i skogen igjen.
Lyngen står fin nå.
Bergefjellet sett fra ferjekaien.
Vi stoppet ved Tengesdalsvatnet for et bad og jeg var mektig imponert over oppgraderingen. Autostrada ut i vannet.
To svette på tur… Takk for følget…

På toppen av Madlandsheia.

Det beste med å jobbe turnus, er at jeg kan ha en fridag midt i uka. Da er det ofte mindre folk i turløypene, selv om jeg neppe tror det blir kø i Madlandsheia uansett når man går.. Da var det annerledes på 50- og 60- tallet, i den tiden var Madland et meget populært utfartsområde for hele Nord Jæren, særlig på vinteren. Så ble det ganske stille, før det ble merket opp løyper på ny og utbedret vei og parkeringsplass. Men det er mye mer «villmarksfølelse» her enn i naboområdet Brekko.

Jeg hadde glemt alle grindene man må igjennom for å komme frem til parkeringsplassen. Det ble inn og ut, kjør og stopp mange ganger.
Det var tomt på parkeringsplassen, men jeg var som vanlig tidlig. Prisen for å stå her var 50,- som enkelt ble betalt med Vipps. Så var det å ta sekken på og starte oppover Gunnarbakken.
Man kom fort opp på flaten og stien var god å gå på.

Madland er ikke et helt nytt og ukjent turmål for meg. Min eksmann var speiderleder og begge guttene aktive speidere i en periode. Speidergruppen hadde, og har fortsatt, en hytte på Madland og jeg husker mange turer hit. Det var overnattingsturer, dagsturer og dugnad. Jeg var aldri med i «gjengen», men hadde allikevel mange turer til hytten. At Madland er mye mer enn den lille turen opp fra parkeringen og dit, gikk opp for meg nå. Her er topper, myrer, elver og flotte fiskevann. Det bugnet av blåbær og tyttebær, samt jeg skremte opp 4 ryper, som nær ble min død. Jeg skvatt nemlig slik at jeg omtrent gikk i bakken….

Jeg trodde det var skiltet inn til ruinene av den gamle STF hytte, bygd i 1930, solgt da Madland dalte i popularitet og brant ned i 2010. Veldig godt skiltet dit, tenkte jeg og det var ikke før jeg var nesten tilbake i bilen at jeg husket hvorfor. Det står en helt ny dagsturhytte her og det var folksomt (eneste sted hvor jeg møtte andre…) Jeg gikk ikke bort for å besøke den….
Det er alltid vakkert når morgenskyene letter og sola kommer gjennom.
I de skogkledde liene før Maribakken, var det blåbær. Da glemte jeg topptur og veien videre, her var det bare å plukke så mye som jeg greide. I barndommen var vi ofte på bærtur på Madland, så jeg kom forberedt med mange plastposer..
Blåbær er fulle av antioksidanter og de man plukker selv, ute i naturen, er mye sunnere enn de fra butikken. Dessuten får man god trim i tillegg.

Turen jeg hadde planlagt å gå, var til Vådlandsknuten, den høyeste toppen i Madland. Med sine 811 meter over havet, har man god utsikt over både Bjerkreim og Gjesdal. Kommunegrensen går like over toppen, og herfra ser man langt. Dessuten kan man gå hit fra både Dirdal, Gilja og Veen, så det er mange muligheter. Deler av løypa følger den gamle Nordre drifteveien, hvor man gikk med krøtter i gamle dager. For dere som ikke er så bevandret i historien, så er det når man flyttet sau, geiter og kyr mellom områder. De som har merket løypen, har gjort en fantastisk jobb. Her er god sti og lett å finne frem. Turen jeg gikk, ca 12 kilometer og merket som middels krevende/krevende. Estimert gåtid er 5 timer, men det må være når blåbærene ikke er i sesong….

Oppover Mariabakken tenkte jeg mye på de som gikk her med dyrene sine, det var vanlig at de tok en pause her. I nærheten ligger en heller, som driftekarene pleide overnatte under.
Det ligger noen steinrøyser som må passeres.
Men stort sett er det fint og lettgått.
Det ligger flere vann innover, på rekke og rad. Vådlandsknuten kneiser i bakgrunnen.
Det var fremdeles frodig og grønt, selv om sommeren er på hell.
Ved Rolighedsvatnet dreier man av fra stien mot Gilja og starter på stigningen oppover.

Jeg startet tidlig hjemmefra, selv om Madland ikke er den lengste kjøreturen. Men det er noe med å vite at man har god tid og hele dagen foran meg. Jeg liker ikke å stresse, særlig ikke på en sånn tur. Matpakke og termos var tatt med, men jeg håpte at det var mulig å finne steder å fylle drikkeflasken underveis. Det var det absolutt, her sprudler bekker i mange retninger og med alt regnet vi har hatt i sommer, var det nok av vann. Det var en nydelig dag å gå på tur, selv om det blåste friskt. Jeg hadde tenkt sol og varmt vær hjemme, derfor dro jeg, optimistisk som alltid, hjemmefra i shorts og t-skjorte.. Der var adskillig kaldere oppe i heia, så jeg var glad jeg fant en fleecejakke i bilen. Det er ikke alltid jeg har hodet med meg, når jeg planlegger tur….

Her mesket jeg min tørre strupe, selv om jeg vurderte å gå bort til den lille fossen, som lå like ved stien. Det endte med at jeg tenkte: «Nei, ingen flere omveier», jeg hadde allerede brukt MYE tid på bærplukking….
Det ble mange stopp oppover, jeg måtte hele tiden snu meg for å beundre den formidable utsikten.
Her ble jeg lurt… Det stod nemlig Madland på begge skiltene og jeg viste jo hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle. Det var ikke før det begynte å gå nedover at jeg tenkte noe var galt, jeg hadde jo ikke vært oppe på en topp med varde enda.

Det var bare flaks at jeg stod på selveste HØYESTE PUNKT I MADLAND. Jeg hadde nemlig gått og kikket på en topp med varde på og tenkt DER!!! Men stien gikk litt i feil retning, noe jeg ikke helt forstod. Så jeg fulgte skiltene mot Madland, siden jeg tross alt gikk en rundtur. Så jeg var kommet et stykke ned i skaret før jeg tenkte hmm…. Jeg innrømmer glatt at jeg vurderte å droppe å snu, bare tanken på å gå opp igjen der jeg nettopp hadde gått ned. Alle kjenner vel den følelsen…. Men da måtte jeg leve med å ha vær så nær, så nær, men ikke helt der… Selvfølgelig snudde jeg….

Aldri vært så nærme som nå….
Det blåste enda friskere på toppen og jeg takket høyere makter for min egenskap til å være skikkelig dårlig til å rydde utav bilen…
Det er alltid verd strevet når man står på toppen og skuer utover.
Tenk der opp var jeg… Det finnes mer enn en løype tilbake til parkeringsplassen, men jeg valgte å følge den ned Høylandskaret.

Jeg hadde en fantastisk dag i Madlandheia og har mange planer for flere turer i området. Jeg fablet om hvor vakker høsten må være her, dessuten stod fortsatt de gamle pinnene som nok markerte vinterløypa på 60 tallet. De fulgte meg hele tiden, så her kan jeg nok ta turen på ski, dersom jeg skulle føle for det. Men da må jeg nok anstrenge meg litt mer med pakkingen, for her kan nok være værhard på vinterstid. Men på en vakker sommerdag, var livet bare godt. Dessuten må jeg jo tilbake for å besøke dagsturhytta og jeg kan ta med telt eller fiskestang, gå alle de andre løypene eller bare ligge i gresset og la humla surre. Madland er full av muligheter, så bare kom…

Jeg fant et lunt og fint sted å spise matpakken, med vakker utsikt.
Nede ved Fisketjørna var det vått og sølete. Stien ble adskillig bedre etter at den nye dagsturhytta var passert, så det kan virke som om mange går turen opp dit, men ikke lengre.
Inn der ligger speiderhytta, men jeg gikk ikke dit. Ingen grunn til å dvele ved gamle minner, når man har alle muligheter til å skape nye…
Siste innspurt mot parkeringsplassen.

På pilegrimsreise til Stavanger.

Som noen kanskje har fått med seg, har jeg en plan om å besøke alle 26 nøkkelstedene langs Kyst-pilegrimsleia mellom Egersund og Trondheim. Det vil ta tid, men tid har jeg jo nok av… Nå var turen kommet til Domkirken i Stavanger og jeg må innrømme at det er ikke det mest eksotiske reisemålet. Ikke misforstå, Stavanger er absolutt verd et besøk og kirken er et syn til vanlig. Men akkurat nå er den innpakket i plast og stengt, for å fremstå i all sin prakt til 900 års jubileet i 2025. Vi gleder oss…

Min nye stålhest, leaset gjennom arbeidsgiver, klar for sin første tur med oppakning. Jeg var veldig spent.
Gandsfjordruten følger sjøen, mellom Sandnes og Stavanger. Turen kjenner jeg godt, etter nesten 8 års sykling til jobb mellom byene.
Jeg hadde en stopp ved Jåttåvågen og vurderte om jeg skulle redde baderingen, som lå forlatt i en vik. Den såg ensom ut, men var feil farge for han på 9…

Selvfølgelig hadde jeg en baktanke med turen, jeg skulle teste nytt utstyr. Det er faktisk flaut å si det, men jeg har kjøpt meg nytt telt og ny el-sykkel. En gunstig avtale på jobb, hvor vi leaser i 3 år, for så å betale ut, ble for fristende. Den gamle sykkelen har sviktet meg gang på gang, plutselig slutter bare batteriet å virke. Som oftest i en oppoverbakke, selv om det verste er å hele tiden sitte å vente på at den konker ut. Og det er blitt mange og dyre reperasjoner det siste året…. Og i forhold til teltet, tja, hva kan jeg si, annet enn at en kvinne kan aldri eie for mange telt….

Selvfølgelig måtte jeg stoppe på favoritt badeplassen Vaulen. Det har vært mange tidlige morgenbad her, på vei til jobb.
Ved Breiavatnet og i Byparken er det fuglene som stjeler showet. Dersom du alltid har hatt en drøm om å ha duer sittende på hodet, er det bare å ta turen. Ta med mat!
Det var ikke så mye å se eller oppleve rundt Domkirken. Bortsett fra duene, mange duer..
Det stod en enslig rusten mann og skuet utover Domkirke plassen. Noen torghandlere bød på bær og grønnsaker, men jeg hadde mat med meg.

Stavanger Domkirke ble bygget i første halvdel av 1100 tallet og er den eneste av sitt slag, som har vært kontinuerlig i drift hele tiden. Frem til nå, den er nemlig stengt i 3 år for oppussing. Det kan nok trenges, kirken har beholdt sin arkitektur fra middelalderen, som den eneste i Norge. Jeg har besøkt kirken mange ganger opp i gjennom årene og det er en mektig opplevelse. Om bare de gamle veggene kunne snakke, hadde vi nok fått litt av noen historier.. Men nå satt jeg på utsiden og følte meg avvist, et svært byggjerde sørget for det. Porten var verken høy eller vid, bare lukket og låst. Men jeg var forberedt og visste hvor jeg skulle gå…

Kun åpent for spesielt inviterte, men jeg fikk beundre det gamle bildet som var hengt opp på brakkene.
Dessuten kunne jeg bare snu meg og nyte synet av torgtrappene og indre havn.
Turen gikk videre til St Petri kirken, som har overtatt som pilegrimsted, nå som Domkirken er stengt.

Det er ikke lange biten opp til vikarierende stempelsted, selv om jeg ble litt skremt. Ungdommen som var på jobb, fant nemlig ikke stempelet og han lette grundig. Så jeg tror ikke det er stor pågang av pilgrimmer som trør ned dørene her i St Petri…. Men han fant det tilslutt, heldigvis. Jeg hadde nemlig glemt å ta med både passet og reiseguiden. Uten pass var jo halve poenget borte, gleden over å stemple… Ellers blir det «bare en tur til Stavanger» og det kan jeg jo ta hver dag. Så jeg overtalte sønnene mine til å kjøre til Vaulen og møte meg der. Med passet….

Høydepunktet: Been there, done that…
Min sønn var bekymret over hvor jeg skulle sette opp teltet, han greide ikke å se for seg så mange aktuelle grønne flekker midt i sentrum. Men man skal ikke sykle langt ut av byen, før det er rene bondelandet.
Den kinesiske søsteren til Big Agnes… Nesten like lett, omtrent samme konstruksjon, men mye, mye billigere. Sånn som jeg liker det, altså.

Etter å ha fått mitt velfortjente stempel, hadde jeg lunsj på en benk utforbi kirken. Neste stopp var teltplass og jeg syklet først opp til Mosvannet campingplass. Her stod teltene som sild i tønne, med støy fra motorveien som bakgrunnsmusikk. Ikke helt hva jeg hadde sett for meg, så jeg tråkket utover Madlaveien mot Store Stokkavatnet. Her er Stavangers grønne lunge, med omtrent 8 km tursti rundt vannet. Det finnes utallige badeplasser og plenty av fine steder å sette opp telt, så her er det yrende folkeliv til alle døgnets tider.

Skiltet betyr ikke at det er forbudt å sette opp telt, men at man kan ikke campe mer enn 2 netter. Det passet meg ypperlig.

Jeg rigget meg til i teltet, det var en populær plass jeg hadde valgt. Det var folk overalt og alle hygget seg, nå som sommeren endelig hadde tatt en snarvisitt til regnfulle Rogaland.
Nydelig natt over vannet…

Det ble en flott tur, både fordi jeg fikk stemplet, samt testet utstyr. Jeg var godt fornøyd med både sykkel og telt, alltid kjekt med noe nytt. Neste morgen startet tidlig, det var et rush med joggere og syklister på vei til jobb. Jeg tok livet med ro, nøt kaffe utforbi teltet, samt tok et morgenbad. Men det var fuktig og vått, så snart var både mygg og knott på hugget. Da pakket jeg raskt sammen og tok turen hjemover, kveldsvakten ventet. Men det fine med sykkeltur er alt det kjekke man opplever underveis, så det ble både en stopp ved Sverd i stein og frokost på Biltema. Helt konge… 😁

Alltid beste starten på dagen, et bad utendørs. Jeg hadde min egen lille, private sandstrand, rett ved siden av teltet.
Store Stokkavatnet er Stavangers største innsjø og ligger på 11 meter over havet. Her finnes både skog og kulturbeite, siv sletter og yrende fugleliv. Jeg vurderte å sykle rundt vannet, men det minket kraftig på strømmen…..
Til minne om slaget ved Hafrsfjord, hvor vikinghøvdingene braket sammen og Norge ble samlet til et rike. Kort fortalt….
Den nye sykkelstamveien har satt mange sinn i kok, hovedsakelig over prislappen. Den er en fryd å sykle på og med litt flaks, kommer den en dag til å stå ferdig. Men foreløpig var de ikke kommet lengre enn sist jeg syklet her….
Frokost på Biltema anbefales og for en billig penge, kan man spise seg god og mett. Smakte godt, gjorde det også…
Sjarmøretappen gikk som vanlig gjennom Sandnes sentrum og havnen viste seg fra sin beste side.

På telttur i østre Jotunheimen.

Det har blitt en tradisjon de siste årene, å dra på «husmorferie», sammen med en god venninne. Da setter vi av en langhelg og velger ut et turmål. Vi kan nok ikke skryte på oss at vi er husmødre noen av oss, men pytt, pytt. Årets tur var planlagt til Jotunheimen og jeg overlot all planlegging til min venninne. Hun er nemlig lommekjent i området, med kort vei fra Oslo. Ellers arrangerer hun turer til Nepal og er over gjennomsnittet sprek. Men turen hun hadde valgt, skulle være en fin nybegynner tur og jeg gledet meg hemningsløst.

Jeg er født og oppvokst på flate Jæren og det er ingen ganger jeg blir mer klar over hvor flatt det er, enn når jeg ser det ovenfra.
Kjøreturen fra Oslo til Jotunheimen tar omtrent 3 og en halv time, men det ble mørkt før vi kom frem.
Planen var å sette opp telt ved Gjende, men det ble istedet rett over parkeringsplassen.

Jotunheimen er kjent for høye fjell og vakker natur. Her er selve hjertet av fjell-Norge, med 255 topper over 2000 meter. Både Galdhøpiggen og Glittertind finner man her, samt breer, fosser og daler. Det er et populært turmål, men dersom man styrer unna Besseggen og de andre turistmagnetene, er det fullt mulig å få ødemarksfølelsen, uten å måtte gå i kø. Samtidig var turen vi skulle gå, relativt trygg, iforhold til sivilisasjonen. Selv om det ikke var mobildekning, var det kort vei til nærmeste bilvei. I vår alder, vet man aldri når en krise kan oppstå..

Båtturen over Gjende er en opplevelse. Husk bare å bestille billett på nett god tid i forveien.
Ved Memurubu er det strand, Turistforenings hytte og mulighet for å leie teltplass ved vannet. Det fristet, men vi hadde tross alt en plan.
Vi hadde mange og lange diskusjoner om definisjonen på nybegynnertur. Til slutt ble vi bare enige om å være uenige.

Planen var å ta båt over Gjende og starte ved Memurubu. Vi ankom parkeringsplassen ca 00.30 og satte opp telt. Siden jeg kun hadde håndbagasje med på flyet, hadde jeg lånt et telt. Å sette opp et ukjent telt i mørket, var ikke lett, men med god hjelp varte det ikke lenge før jeg lå i soveposen. Etter en bedre frokost, bestående av havregrøt og en bøtte med kaffe, skulle vi ta båten 10.30. Den var full, så vi var nødt til å vente på båten som gikk 14.15. Det gav oss god tid til å slappe av, før vi tok shuttlebussen ned til kaien. Her er kafé, så det ble riktig så hyggelig.

Jeg har gått over Besseggen før, men ikke med full oppakning. Jammen godt at jeg hadde «hare» oppover fjellsiden..
Oppe på flaten, delte stien seg og vi fulgte den som gikk mot Glitterheim.
Etter en bratt nedstigning, gikk det fint og ganske så flatt nedover dalen. Rett foran oss lå Russvatnet, hvor vi skulle sette opp teltet.
På høyfjellet er det sjelden problem å finne drikkevann, husk bare å ta det som renner og ikke stillestående.

Jeg visste hva som ventet ved Memurubu, en relativt heftig oppoverbakker. Selv om både telt og sovepose var lettvekts, hjalp det lite når sekken innholdt flust av godsaker, både i fast og flytende form. Men utsikten er så fantastisk, at man glemmer både høy puls og skjelvende lårmuskler. For en prakt…og nasjonalromantikken sprengte i brystet. Jeg vurderte å stemme i et vers av «Ja, vi elsker», men siden jeg ikke hadde pust til å synge, dessuten lå langt bak fjellgeita, var det bare å gi gass.

Det er mange fine teltplasser langs Russvatnet og ikke er det trangt om plassen heller.
Det ble et forfriskende bad.
Menyen var reinsdyrkjøtt i jegergryte, med potetmos og seterrømme. Ikke selvskutt, men kjøpt på Coop. Det finnes reinsdyr i Jotunheimen, men vi så ingen.
Finnes det noe mer avslappende enn å sitte utforbi teltet med morgenkaffi? Se sola som sakte kryper nedover fjellsiden og glede meg til den treffer ansiktet mitt og gir litt varme. Det er kaldt oppe i høyden og ull er obligatorisk uansett årstid.

Det ble en passe lang førstedags tur og vi var meget fornøyd med leirplassen. Det ble bad, middagslaging på gassbluss og en øl. Alt smaker godt på tur, særlig når man kjenner på kroppen, prisen man har betalt for å få med seg luksusen til fjells. Absolutt verd den ekstra vekten. Vi tok tidlig kveld og det ble en fredfull natt. Neste dag skulle være en rolig rusletur langs vannet, på bare noen få timer. Jeg gledet meg….

Det var en flott dag og lettgått innover. Russvatnet ligger i dalen bak Besshø og vi fulgte stien mot Glitterheim til midt på vannet.
Vi passerte elven under fossen på en vaklende bro.
Vi passerte mange fine små strender, men det var ikke DEN stranden vi skulle telte ved.
Ja, turen langs vannet er lettgått, men lang. Eller, jeg syntes den var lang, andre ikke.
Heldigvis ble det en lang lunsjpause med vin til maten, noe som lettet sekken enda mer.

Dag to går langs Russvatnet sin bredde og er nok en flott opplevelse. Naturen endret seg, fra de stupbratte fjellsidene, til mer slake åser. Vi fant nok en fin teltplass, på andre siden av hengebroen. Russvatnet er privateid og strengt forbudt å fiske, uten fiskekort. Det spilte ingen rolle for oss, som hadde potetmos og 9 pølser å sette til livs. Det var enda bedre å bade her, med en flott sandstrand og behagelig temperatur. Det ble en hyggelig kveld, men da vinen var drukket opp og myggen for innpåsliten, var det bare å finne soveposen.

Russvatnet ligger på 1175 meter over havet og her er vegetasjonen typisk høyfjell.
Nok en elvekryssning på god bro.
Da kunne vi ihvertfall se enden av vannet, hvor vi skulle campe.
Da var vi klare for hengebroen, eller dinglebroen, som jeg i mitt stille sinn døpte den om til.
Flatt og fint å sette opp teltet.
Flott med egen «privat» badestrand.

Neste dag var sjarmøretappen tilbake til Gjendesheim. Det skulle være en liten stigning langs fjellsiden og det ble det. Men, alt er jo relativt, så jeg trengte noen gode pauser for å komme meg til toppen. Allikevel er utsikten og stillheten så overveldende, at det føles bare godt. Godt å være ute, godt å være i stand til å bruke kroppen og ikke minst godt å ha selskap av en god venninne som både inspirerer og utfordrer meg. Å være på tur i den mektige naturen som er Jotunheimen, det er jammen noe helt annet enn flate Jæren. Jeg nøt turen intenst.

Nede der kom vi ifra….
… og opp dit skal jeg.
Godt vi ikke hadde drone med, det er nemlig ikke lov her i naturvernområdet. Og bak der er Besshø, som ifølge enkelte er nok en fin, liten spasertur. Kanskje en annen dag…
Stein, på stein, på stein… Og regn i vente… Vi var skikkelig heldige med været, regnet startet 10 minutter før vi var nede ved Gjendesheim. Alltid kjekkere på tur, når været er bra.
Lengre nede i fjellsiden, møtte vi igjen stien som går over Besseggen. Det er relativt bratt nedover, og jeg såg med medlidenhet på alle de, som slepte tunge tursekker oppover.
Snart nede ved Gjende igjen.
Det ble gourmet burger på Beitostølen, da vi kjørte hjemover.

Det er bare å slå fast at det var en fantastisk tur. Jeg mener fortsatt at det er en fordel å ha vært på tur før, med full oppakning, før man legger ut på denne turen. Ingvill er fortsatt uenig og mener at turen kan gås som en dagstur og er en lett tur til å være Jotunheimen. Og dersom du ble fristet og har lyst til å gå, finner du en grundig beskrivelse på https://nepaltur.no/blogg/nybegynner-telttur-i-jotunheimen/. Vi traff faktisk Gaute, som gikk turen fordi han hadde lest bloggen til Ingvill og det var stas!! Uansett, Jotunheimen er verd et besøk, med eller uten telt. God tur ❤️

To gode venner på tur.
Nydelige Jotunheimen…

Finaste utsikten i Hardanger….

Det er ikke alltid man får det man kom for. Det kjenner nok de fleste av oss (med noen år på baken) til, på ene eller andre måten. Ikke nødvendigvis negativt, men man sitter liksom igjen med en følelse av å ha blitt snytt. Men la meg nå ta det fra begynnelsen, sånn at folk forstår hva jeg skriver om…

Med brann i gjenvinningsanlegget på Forus, fikk turen en dramatisk start. Røyken seig over motorveien.
Det kom seg da jeg kom til Lie badeplass og fikk tatt årets beste sjøbad. Klart og varmt vann, uten en brennmanet, var fantastisk.
Basecamp ble på Nedre Vats, sånn midt i mellom hjem og Tjoflot. Flateste stedet på min søsters hyttetomt var komposthaugen, så da satte jeg opp teltet der. Det var meg og utallige brunsnegler…

Det var i fjor, mens jeg var i Lofthus for å gå Dronningstien, at jeg så Oksen. Mørk og dyster ruvet han på andre siden av fjorden, og jeg ble ganske så betatt. Det var et mektig syn og jeg forstod fra turbeskrivelsen at det var både majestetisk og krevende å beseire kolossen. Noe for meg, altså… Mange stier førte til toppen, som ligger på 1241 meter over havet. Jeg tenkte i mitt stille sinn, at en dag skal jeg ta en dans med El Toro…

Tidlig på morgenkvisten hadde jeg Låtefossen for meg selv. Alle andre lå i bobilene og sov, og det var såvidt jeg greide snike plass til Toyotaen på rasteplassen.
Det var ikke mye liv langs fjorden mellom Odda og Hardanger brua heller.
Er det kun i Norge vi har slik blind tillitt og tro på det gode i våre medmennesker? Langs veien står tett med boder, hvor man 24/7 kan handle uten betjening. Pengene betales med vipps eller legges i et skrin.. Jeg bare ELSKER Hardanger….
Nå var det moreller som var i sesong. De var absolutt verd pengene…

Men tiden går fort og en svipptur til Hardanger er liksom ikke gjort på en dag. Jeg måtte ha en hel helg og dessuten måtte det klaffe med været. Oksen er ikke en tur som anbefales i dårlig vær, med fjord på tre av sidene ligger den utsatt til. Men yr.no lovte overskyet, fin temperatur og lite vind, akkurat den helgen jeg hadde fri og ingen planer. Derfor pakket jeg bilen før jobb og kjørte direkte, da arbeidsdagen var over.

Veien innover mot parkeringsplassen på Tjoflot, var smal og svingete. Heldigvis kom det ikke mange biler imot, så det gikk fint.
Det var riktig så idyllisk, selv om tåken hang nedover fjellsiden. Pytt, pytt, litt morgentåke, tenkte jeg.
Turen starter ved parkeringsplassen og går på skogsvei innover. Husk å betale 100,- i bompenger og det stod også et kjøleskap med brus, eplesaft og alkoholfritt øl som man kunne forsyne seg av. Alt betales med vipps og jeg frydet meg.

Planen var å finne en campingplass, nær Oksen. Men det gav jeg opp, var for trøtt til å kjøre langt. Så jeg campet hos min søster, og startet tidlig neste morgen. Retter sagt, midt på natta.. Det fine med å kjøre om natten, er at man har veien for seg selv. Alle bobiler og campingvogner okkuperte hver rasteplass og ledig flekk jeg passerte. Det hadde også vært vanskelig å finne plass til teltet, selv om det er plenty av campingplasser. Det var stappfullt overalt og jeg var glad jeg var tidlig ute til Tjoflot. Der var nesten tomt, jeg spiste og byttet klær og begynte å gå presis 06.45. Let the game begin…

Turen fra Tjoflot er ca 4,5 kilometer en vei. Total stigning man går er 1068 meter, så det sier seg selv at turen er kort og bratt.
Det startet fint i granskog, men jeg hadde ikke gått langt før tåken dekket det meste.
Da jeg kom ut av skogen, var jeg oppe på 600 meter. Her lå stølen Vindhovden og det var såvidt jeg greide å skimte husene.

Hva er det som driver oss som går på topptur? Er det turen eller er det utsikten? Det gikk jeg mye å tenkte på, ettersom jeg karret meg oppover. Jeg var i en tåkeboble, hvor alt var pakket inn i bomull. Et ungt, tysk par snakket varmt om hvor trolsk stemningen var, for det var kun oss på fjellet. Jeg vurderte hele tiden å snu, for hva var poenget når man ikke så noe av omgivelsene? Desuten var jeg redd for å gå meg vill. Men stien var lett å finne og tydelig merket, så jeg vurderte det som trygt. Derfor gikk jeg videre..

Svetten rant og det var fuktig i tåken. Allikevel var det varmt nok til t-skjorte og shorts, men jeg hadde varme klær i sekken. Det ble mange pauser oppover, løypa vekslet mellom bratt og veldig bratt.
Blomstene som vokste langs stien, var vakre. Mest kjekt var det å se NOE…
Plutselig løsnet tåken litt og jeg satte meg rett ned for å nyte synet. Det var ikke mange minuttene, men jeg tenkte YES, endelig skjer det noe…
Men det gjorde ikke det… Det var såvidt jeg greide se varden og pausen på toppen ble ikke særlig lang.
Jeg spretter boblene for å feire at jeg kom opp, byttet til tørt ull og dunvest, tygde i meg litt nøtteblanding og flirte over utsikten. Retter sagt, mangel på utsikt..

Jeg kom frem til at det var HÅPET som gjorde at jeg fortsatte å gå. For tenk om tåken letter? Tenk om jeg får se både Hardangerfjorden, Granvinfjorden, Sørfjorden og Eidfjorden? For ikke å snakke om store deler av Hardangervidda, Folgefonna, Vossefjella og Raundalsryggens topper i nordvest. For alt dette hadde blitt mitt, dersom bare tåka forsvant. Men den gjorde ikke det og jeg trøstet meg med at jeg tross alt hadde kommet meg til toppen. Litt trist var det allikevel å rusle nedover, det var slett ingen seiersrus, slik man ofte får av sol og fantastisk utsikt.

Tåken var helst enda tettere på vei ned og jeg måtte virkelig konsentrere meg om å finne stien og holde meg på beina.
Det var eneste snøflekken jeg såg på turen.
Stien ble lettere å følge lenger nede.

Jeg traff mange folk på vei opp, da jeg kom lengre nedover. De hadde 2 spørsmål: Er det langt igjen? og Ser man noe på toppen? Svaret mitt på det første var ja, og på det andre nei. Allikevel var det ingen som snudde, og jeg tenkte at det bekreftet min hypotese om at det er HÅPET som gjør at vi fortsetter. Håpet om utsikt, håpet om at man er ferdig med de tyngste bakkene, håpet om at snart bryter sola gjennom. Og når det allikevel ikke skjer, så kan det være at det er like før. Derfor fortsetter man å gå..

Nede på stølen igjen, greide jeg finne utedassen. Det passet veldig bra.
Og snart forsvant jeg inn i skogen igjen.
Og plutselig var det en benk og litt utsikt.. Heldigvis hadde jeg mer nistemat igjen og endelig fikk jeg nyte dei vestlandske fjordane og fjellene.

Det ble ikke den turen jeg hadde sett for meg, min kamp med Oksen. Jeg følte meg beseiret og selv om jeg kom opp, hadde jeg jo ikke sett noen ting. Nå var det bare å komme seg i bilen og dra tilbake til teltet. Det kan hende at jeg må utfordre Oksen en annen gang, selv om jeg har vært på toppen. Eller kanskje det blir et annet fjell, på et annet sted. Det er visstnok en Okse i Lyngsalpene også… Med eller uten tåke…

Det ble en stopp i Kinsarvik for å trøstespise litt kaffe og is. Langt der bak kunne jeg se Oksen, hvor tåken lettet mer og mer.
Finværet kom i bilen på vei bort fra Oksen. Jeg må kanskje slutte å stå så tidlig opp og heller gå tur senere på dagen, tenkte jeg da. Men det skjer nok aldri, for tur er tur og det finnes alltid et håp