No ser eg atter slike fjell og dalar..

Dersom det er noe vi har lært gjennom pandemien, så er det at Norge er et fantastisk ferieland. Stengte grenser har ført til at vi har valfartet både nord og syd, øst og vest i eget land. Det har vært kø i Lofoten og på både Besseggen og Dronningstien, samt andre populære steder. Slik ble det, fordi friluftsliv har vært det eneste som var åpent, da alt annet stengte ned. Sosiale medier har flommet over av hengekøyer, toppturer og nydelige soloppganger, mens vi har utveksler tips til hvor man kan dra for å unngå folkemassen. Her skal du få et godt råd dersom en ny nedstenging blir aktuelt; Kvinnherad.

Det er nok av flotte fosser å stoppe ved når man kjører på Vestlandet…

Det var en sånn vakker sommerdag, med intens sol og irrgrønn natur.

Usikker på hvor det ligger, sier du? Velkommen i klubben, jeg måtte faktisk google navnet, fordi jeg har alltid trodd at Kvinnherad lå på Sørlandet. Det stemmer ikke, her snakker vi indrefileten av Vestlandet, med fjord og høyreiste fjell. Kommunen har flere perler som er verd et besøk, men siden jeg bare hadde en dag på meg, valgte jeg ut de mest kjente. Baroniet i Rosendal har lenge stått på ønskelista og turen inn til Bondhusvatnet virket nesten for vakker til å være sann. Legg til en kirke fra 1250 og en steinpark, så var planen for dagen fullkommen.

Baroniet er kjent for sin vakre rosehage, men det var for tidlig på året. Jeg brukte allikevel lang tid på å vandre rundt i renessansehagen, anlagt for 300 år siden.
Jeg stod med nesa trykket mot porten, men ingen slapp meg inn. Koronastengt..
I stedet for besøkte jeg grønnsak og urtehagen, hvor disse rabarbraene gjorde meg mildt sagt grønn av misunnelse.
Det var mye fint å se på og jeg gikk stort sett alene. Turist under korona var ofte en ensom affære, med mindre man gikk på de mest kjente turstiene.

Jeg ble ganske fascinert av historien, om Norges rikeste mann og den noble danske adelskvinnen, som giftet seg og bygde seg et slott her på bygda. Det var en spennende film som ble vist i besøkssenteret, best husker jeg stemmen til Herborg Kråkevik, som «las soga». Slottet stod ferdig i 1665 og i 1678 opphøyde den danske kongen slottet til baroni, som gjorde slekten adelig. Det er, og har vært, Norges eneste baroni og det var en lang gjennomgang av de ulike eierne. Jeg skulle gitt mye for en omvisning inne i slottet, her er ingenting forandret siden de siste eierne forlot det i 1927. Man kan få et innblikk i ulike epoker, siden de ulike rommene er preget av stilen gjennom 250 års historie.

Slik levde baronen og baronessen, kjente jeg var LITT misunnelig…
Det er et stort område som omkranser slottet og jeg sverget på at jeg skulle gå alle veier og stier minst en gang. Det var som å vandre i et postkort…
Særlig parkområdet var fantastisk, med de svære, skyggefulle trærne.

Men det var mer å se i Rosendal, her finnes som sagt Kvinnherad kirke. Det er egentlig ikke så mye å si om den; jeg kom, så, tok noen bilder og dro. Norske kirker står sjelden åpne, her er ikke døren høy og porten vid… Det er stengte dører og meg som desperat forsøker å rekke opp for å kikke inn vinduene. Kirken er en gammel steinkirke fra 1250 med plass til 400 personer. Jeg syntes egentlig det var litt romslig og lurte på hvorfor de bygget så stort. Vanskelig å forestille meg at Kvinnherad på 1200-tallet var det mest populære stedet å bo. Men hva vet jeg? Jeg besøkte også Steinparken og inntrykket derfra var egentlig «What the fuck????» Tanken med å lage parken må ha vært god, men jeg er usikker på om det ble slik de hadde tenkt. Eller kanskje den bare var i koronamodus, som så mye annet….

Døren var stengt og ikke rakk jeg opp til vinduene, så hvordan en langkirke fra 1200 tallet ser ut innvendig, kan jeg bare forestille meg.
Steinsenteret, som selvfølgelig var lukket og låst. Jeg ble faktisk litt usikker på om det var nedlagt eller bare sjelden åpent.
Jeg kunne gå inn å se på Vangssago, den var visstnok en del av Steinparken. Eller kanskje ikke?
Selve steinparken var noen grusveier på kryss og tvers, med steiner å se på. Det var satt opp informasjonsskilt og benker, stedet var flott, langs elv og fjell. Allikevel følte jeg meg litt snytt, savna åpne do og en kafe, samt andre mennesker.

Rosinen i Kvinnheradpølsa må sies å være turen inn til Bondhusvatnet. Her vandrer du sjelden alene, selv om jeg kom så seint på dagen at det verste rushet nok hadde gitt seg. Siden beina fremdeles bar preg av turen på Dronningstien, hadde jeg tatt med sykkel. Turen inn til brevatnet er kort og lett, sikkert litt derfor den er populær. Jeg hadde ikke fått med meg at den er kåret til topps på Instagram, sikkert fordi jeg ikke er på Instagram… Men for en tur og for en natur… Dersom man ikke her kjenner patriotisme og kjærlighet for gamle Noreg, så forstår jeg ingenting. Alle jeg møtte var salige i blikket og satt stille og nøt synet. For det turkise vannet, fjellene rundt og brearmen er fantastisk vakkert. Noen ganger har man sett et sted på bilde og blitt skuffet over at det ikke er like flott i virkeligheten. Her er det motsatt, det er finere enn det ser ut på bildene. Og turen kan gås hele året, med barnevogn og sykkel, eller uten. Så trenger du flere grunner for å ta en tur til Kvinnherad?? Man trenger slett ikke vente på en ny nedstenging eller annen krise…

Det er fin grusvei innover og med sykkel gikk turen som en drøm. Vegen ble laget rundt 1860, da det ble fraktet is fra breen ned til sjøen for å kjøle fisk.
Stort vakrere går det neppe an å få det… Her står man ved foten av Folgefonna Nasjonalpark og i bakgrunnen kan man se Bondhusbreen, som tidligere gikk helt ned til vannet.
Turen er beregnet å ta 2-4 timer tur/retur, sikkert alt etter hvor mye man nyter dagen. Det er ikke mulighet for å kjøpe noe, så mat og drikke må tas med. Jeg dro ikke hjem før alle andre var gått og til og med sola forsvant over fjellene.
De fleste stoppet ved vannet, men det er en flott tur å fortsette videre langs vannet.
Da kan man komme ganske langt opp mot breen.
Dessuten er det flott å se vannet fra en annen vinkel. NB: her er ikke mulig å sykle..

Jeg følte meg som huldra, til lyden av fossefall og utsikt over fjell og daler. Akkurat da var det slett ikke verst å være helt alene i fjellet…

Høstferie i Norges våteste by…

Det finnes utallige gode grunner for å dra til Bergen, men været er definitivt ikke en av dem. Jeg har lest at bergenserne skryter av at byen har mest nedbør i hele verden, men det stemmer ikke. Det er nemlig en by i India, ved navn Mawsynram, som har rekorden. Her faller 11.873 millimeter i året, eller 11,9 meter regn. Det er skikkelig mye og Bergen, med sine 1958 millimeter i året, blir rene solkysten i forhold. Men bergenserne er rare sånn, de holder på sitt, selv om byen offisielt er kåret til Norges våteste. Så vi pakket støvler, regntøy og paraply, mens vi forberedet oss på at himmelens sluser skulle åpne seg. Vi ble slett ikke skuffet….

Jeg hadde booket et rom på HI Bergen Hostel Montana, hvor jeg har bodd flere ganger og trives veldig godt. Kort vei til turløyper er et stort pluss.
Rommet hadde alt vi trengte, dvs køyseng, bossbøtte, stikkontakt og eget bad.
Stua hadde piano, til enkelte sin store glede. Jeg var ikke like glad, mest fordi han ikke kan spille. Men det la ingen demper på konsertprestasjonen…
Frokost var med i prisen, norsk bondekost med nybakte brød og brunost.

Jeg hadde lenge lovet han på 8 at vi skulle dra til Bergen for å gå i Akvariet. Det er litt for langt unna til å være en helgetur, men da det klaffet med høstferie og to timer avspasering på meg, så var vi klar. For han, som synes alt over 15 minutter er for langt å kjøre, gikk 5 timer som en lek. Det er tross alt Vestlandet, med 2 ferjeturer, godt utvalg i kiosken ombord og mye å oppleve underveis. Det var allikevel godt å komme frem og vi laget oss en enkel middag på felleskjøkkenet. Stemningen var internasjonal, med utallige språk som svirret i lufta og jeg som eldste og han på 8 som yngst i rommet…

Et godt tips når du parkerer i store parkeringshus med mange plan, ta bilde av stedet du setter bilen. Jeg har lært på den harde måten, at det kan spare deg for mye leting etter bilen, når du skal dra…
Det er alltid kjekt å hilse på de lokale duene i parken.
Det var fremdeles et snev av sommer enkelte steder.

Jeg var forberedt, med en liste over alt vi skulle rekke å oppleve i byen. Øverst stod selvfølgelig Akvariet, som er proppet med mye spennende for en naturintressert gutt. Siden regnet pøste ned og det var dyrere med buss biletter enn parkeringsavgift, kjørte vi ned og fant plass. Det var allikevel passe langt å gå, fordi Bergen er en veldig kjekk by å oppleve til fots.

Sightseeing kan være så mangt, for enkelte var det å leke overalt hvor det var lagt opp til det.
Utover Nordnes ligger gamle hus tett i tett, med bratte, trange smug. Jeg ville på oppdagelsesferd, men andre ville fortest mulig til Akvariet.

Langs turen fikk vi fin utsikt over sentrum.
Gatene legges fremdeles med brostein og vi stod lenge og så på noen arbeidere som hogget stein på gamlemåten. For en kunst å få rette kanter…
Rett opp forbi Akvariet ligger en veldig kjekk treningspark/lekeplass, som man absolutt bør få med seg når man er i området.

Akvariet i Bergen er en skattekiste, full av eksotiske dyr. Her finner du blant annet pingvin, sel, oter, krokodille, hai, fisker i alle varianter, slanger og øgler. For ikke å glemme edderkopper, som var litt vanskelig å få øye på. Gjennom dagen har de et tett program, med mating av dyr, trening av sjøløve og kino. Allikevel er parken ikke stor og det skal godt gjøres å tilbringe en hel dag der. Selv om det er både kafé og gavebutikk…..

Vi brukte mye tid på å leke at vi ble spist… Jeg av denne kraftkaren…
.. og han på 8 av den skumleste av de skumle…
Visste du at pingviner stort sett holder seg til samme partner hele livet?
Eller at oteren kan oppholde seg under vann i opptil 5 minutter? Alt vi lærte..
Det finnes en egen haitunnel, hvor man
virkelig kan studere livet i havet tett på.
Skikkelig tett på…

Jeg hadde som sagt lagt planer og Fløybanen var høyt opp på den lista. Uheldigvis hadde den akkurat stengt og skulle være stengt i lange tider fremover for oppussing. Så da gikk vi videre til neste punkt som jeg tenkte kunne fenge en førstereis 8 åring i Bergen: Fisketorget. Som nå ikke er et torg, men en hall med spiseplasser og salg av mye godt. Tenk varme fiskekaker, kremet fiskesuppe og nylaget sushi…. Gjett om jeg hadde gledet meg til å fråtse i fersk sjømat??!!

Turen tilbake til sentrum ble ikke like lang, med en ny otervenn under armen.
Jeg hadde gledet meg til en bedre lunsj.
Andre derimot, kunne styre sin begeistring.
Han syntes overhode ikke at denne så god ut å spise. Heller ikke noe annet som ble solgt over disk, med unntak av is. De solgte is, men da sa jeg nei, fordi is er ikke skikkelig lunsj.
Uansett hvilken restaurant eller kafé jeg foreslo, sa han » Nope». Men mat måtte vi ha, så da ble det han som fikk velge.

Det er mye å se og oppleve i byen, men det som var på min liste frista ikke alle. Ikke ville han på museum, heller ikke kirker. Gamlebyen med brygge og sjøhus var også uaktuelt og ikke liker han å gå i butikker. Det var med butikker var vi i det minste enige om. Han likte seg godt på hostellet, med nesa i den nye mobilen. Søndagen tilbrakte vi hele dagen på badeland og det er alltid en stor suksess. Da gjorde det liksom ingenting at regnet fortsatt kom i strie strømmer, vi var allikevel våte. Dessuten har vi allerede planlagt en ny Bergenstur når han er blitt 10 år, siden det var flere sklier på badelandet han ikke var gammel nok til å prøve. Alltid kjekt i Bergen…uansett vær.

Badelandet Vannkanten lå et stykke unna sentrum og her var kjøpesenter, spisesteder, bowling og mye annet kjekt.
Jeg hadde veldig lyst til å ta en tur med taubanen opp til Ulriken, mens andre sa «Nope». Sikkert like greit, det pøsregnet.
Ut å spise pizza var vi veldig enige om…
Vi kjørte tidlig hjem mandag og var veldig enige i at det hadde vært en veldig kjekk tur.

Lurt av Snøhetta.

Det var ikke fordi jeg var dårlig forberedt at jeg ble lurt, for det var jeg ikke. Som vanlig hadde jeg studert kart, lest meg opp på andre sine tur beskrivelser og sjekket værvarselet. Dessuten hadde jeg vært ved Snøheim i begynnelsen av juni og det var da jeg fikk lyst til å prøve å bestige Snøhetta. Jeg kunne tross alt se fjellet, der det lå på andre siden av vannet. Men det jeg så, var det jeg ville se, og det er ikke alltid det vi ser, stemmer med virkeligheten. Alt annet var jo borte i tåken.

Jeg droppet bilen siden jeg bare hadde en langhelg og reiste alene. Nattog til Oslo og Dovrebanen nordover var genialt, da kom jeg uthvilt frem til fjells.
Dovrebanen fylte 100 år, så vi måtte gå av på Dombås istedetfor Hjerkinn, som var stengt. Men jeg fikk med meg damptoget fra bussen, selv om jeg ikke fikk gå på rød løper eller møte kronprinsen.
Fra bussen fikk jeg også se en enslig moskus som lusket i veikanten. Jeg er ganske sikker på at det var den samme som angrep meg, da jeg syklet her i sommer…. Den løp litt foran bussen, før den stakk til fjells.
Det var trivelig å være tilbake på hytta, nå som den var åpen. Jeg fikk mitt eget rom, med flott bad borti gangen. Her var både strøm, vannklosett og dusj.

Det jeg visste, var at Snøheim ligger ved foten av Snøhetta. Og det eneste fjellet jeg kunne se, lå rett foran meg. Alt annet var borte i en grå vegg, noe som visstnok er vanlig her opp på nesten 1500 m.o.h. Naturen er naken og forblåst, med mosekledde sletter og stein. Mye stein… Her vandrer moskus og villrein, og her flyr ørnen høyt. Jeg tok en rekognoseringstur på fredagen og hadde en god følelse for morgendagens topptur. Den lille humpen der skulle bestige på null, komma null, var planen. Jammen var jeg naiv….

Det var ikke så mye å se, så jeg så det jeg VILLE se, nemlig Snøhetta…
Utsikten tilbake mot hytta var fin, jeg kunne faktisk SE noe. Så det var ingen fare for at jeg skulle gå meg vill..
Jeg ladet opp til turen med en bedre 3 retters middag. Maten på Snøheim er kortreist og tradisjonell, for ikke å glemme veldig god.

Snøhetta ligger på Dovrefjell og er egentlig ikke en topp, men en kjede på 4 topper, hvor alle er over 2000 meter høye. Høyest er Stortoppen, med sine 2286 meter over havet. Det var målet mitt, dessuten hadde jeg tenkt å slenge med Mellomtoppen, som i mitt hode lå rett ved. Det skulle bare være 20 minutter å gå dit. Jeg vurderte også å gå helt rundt på alle 4, men da måtte jeg ha hatt klatreerfaring. Sånt er jeg for pysete til, så det var ikke aktuelt. De aller fleste går til Stortoppen, som er beregnet som krevende. Det er 5,5 km hver vei og ca 800 meter stigning. Jeg undret meg litt over hvordan det var mulig å bruke mellom 4 og 6 timer effektiv gangtid opp på humpen, men tenkte som jeg ofte gjør: «Ja, ja, de gikk sikkert veldig seint eller kanskje feil vei»…

Dagen startet med tett tåke, men sikten ble bedre etter hvert. Vi var mange som vandret avsted med godt humør, men jeg stusset litt over at det så ut som om vi gikk i feil retning.
Da jeg plutselig skimtet noe bratte spisser som dukket frem fra tåka, trodde jeg først det var Jotunheimen.
Jeg hadde ihvertfall kledd meg for snø og kulde, det var jeg forberedt på. Ull innerst, fleece og vindtett, samt lue og votter. Bekken var frosset, så jeg antok at jeg ihvertfall ikke hadde bommet på været. Men der tok jeg også feil…
Det var ikke problem å finne veien, selv om jeg fremdeles var litt forvirret.

Det jeg trodde var Snøhetta, viste seg å være Lillehetta. Hvem kunne ha gjettet det, skjult som alt var i grå ull? Jeg har nok innsett at et kurs i kartlesing hadde vært nyttig og en realitetsorientering på avstand og egne evner hensiktsmessig. Plutselig var jeg på vei opp en steinete fjellside, med en utsikt som føltes som Himalaya. Sola kom frem og det var knapt et vindpust. Ungdommene småjogget forbi meg i t-skjorte, mens jeg svettet i ulla. Tilslutt var det bare å finne et usjenert sted å kle av meg, det var streikende varmt og jeg var redd for heteslag.

Utsikten mot Vesttoppen var slett ikke verst, og den kan også gås som en dagstur uten klatring. Den er derimot mye brattere og luftigere enn Stortoppen, så nei takk..
Endelig nærmet jeg meg toppen..
Utsikten var imponerende og veldig bratt.
Jeg måtte ha gått innover hit for å komme til Midttoppen, noe jeg tenkte var uaktuelt. Jeg var ikke forbredt på de bratte fjellsidene inn mot Gryta i midten og høydeskrekken tok sitt klamme grep.

Jeg kom meg opp, slukte nistepakken og grøsset av alle de som absolutt skulle ta selfie lengst ute på stupet. Selv om sola varmet og det var en strålende utsikt, ble jeg ikke lengre på toppen. Jeg skyldte på at jeg ikke var mentalt forberedt på stup og sommervarme, og følte meg rett og slett litt dum. Så jeg tuslet nedover og brukte god tid. Men selv om jeg følte meg lurt, var jeg meget fornøyd med turen. Jeg kom tross alt på toppen av Snøhetta, selv om den ikke var der jeg trodde den skulle være. Det er det jeg sier, man kan ikke stole på noen ting lengre…

Det lå nysnø på toppen og jeg kunne faktisk se fjell i alle retninger. Snøhetta er det høyeste fjellet utenfor Jotunheimen.
Jeg tok en lengre pause ved ruinene av den gamle Reinheim hytta.
Det var slett ikke vanskelig å se Snøhetta med god sikt, trøstet jeg meg selv med.
Men tåken lå som en vegg i øst.
Utsikten fra Snøheim når man faktisk KAN se noe. Veslehetta til venstre og Snøhetta til høyre, til og med jeg ser det nå.
Utsikten fra vinduet mitt mot fjellene. Skjemmet heller ikke ut med en strøken Toyota utforbi, jeg siklet.
Men dette var det jeg så mest av, en grå vegg….

Safari for viderekomne.

Visste du at det slett ikke er nødvendig å dra til Afrika for å oppleve ville dyr i sitt naturlige miljø? Det er ganske praktisk, når korona gjør det vanskelig å komme ut av landet, at man her i Norge kan velge mellom både hval, bever, elg og laksesafari. Svømme med laksen, liksom… For ikke å glemme moskusen, denne hårete kolossen som bor på Dovrefjell i et begrenset opplag. Jeg hadde knapt hørt om moskus, før en kollega fortalte om sine mildt sagt halsbrekkende forsøk på å få tatt bilde av en. Så da det ble Norgesferie i år også, var planen enkel: jeg ville på moskussafari på Dovrefjell.

Et godt utgangspunkt for moskussafari er Dombås. Midt i sentrum ligger en hyggelig campingplass, hvor man kan leie hytte eller sette opp telt.
Det passet godt at det stod en statue i helfigur midt i sentrum, da visste jeg hva jeg skulle se etter…
Dovrefjell består av tre nasjonalparker og regnes som et barskt fjellområde. Det er også det eneste sted i Europa hvor det lever moskusokser.

Som sagt, så gjort, men det viste seg å ikke være så enkelt. Jeg kontaktet flere firma som arrangerte safari, men de var umulige å få tak i. Det er mulig at det var fordi det var tidlig i sesongen eller kanskje fordi de ikke ville arrangere tur bare for meg… Uansett, jeg kontaktet min gode kollega, for ifølge ham var det slett ikke nødvendig å dra på en organisert tur for å finne moskus. Han gav meg veibeskrivelse og gode råd, mens jeg tenkte: «Penger spart, er penger tjent». Dermed arrangerte jeg min egen høyst private moskussafari og sjelden har jeg vært nærmere døden…

Parker langs veien ved Kongsvoll Fjellstue. Her har det vært drevet overnattingssted i nesten 1000 år, men de eldste nåværende bygningene er fra 1720. Da jeg kom, var det stengt, men vanligvis får man både mat og seng her.
Gå over veien og her starter Moskusstien, en merket rundløype på 5,3 km. På turen er man nesten garantert å se dyrene, men husk avstand.
Det er STRENGT FORBUD å gå nærmere enn 200 meter og jeg tenkte i mitt stille sinn «Hvem har vel lyst til det?» Bortsett fra min gode kollega, som helst liker å være så nær at han nesten kan klappe dem…

Jeg var meget heldig å møte en hyggelig, innfødt dame på vei oppover stien og hun kunne fortelle at det lå en flokk rett over toppen av åsen. Vi snek oss oppover sammen, mens hun hviskende fortalte meg alt jeg trengte å behøvde å vite om kolossene foran oss. Min egen private guide, skikkelig flaks. For der var de, 60-70 meter foran oss, stående og liggende på stien. Jeg angret bittert på at jeg ikke hadde et bedre kamra, zoom på mobil gir ikke allverdens kvalitet på bildene. Men opplevelsen var stor, tenk å ha øyenkontakt med en moskusokse…. Da det begynte å bli folksomt og dyrene ble urolige, listet vi oss nedover. Jeg syntes jeg hørte og så moskus bak hver en busk og det var rett og slett litt skummelt. Men jeg kom meg velberget til bilen, kikket litt rundt på Kongsvoll og dro godt fornøyd videre.

Vi kikket lenge på hverandre og vurderte trusselen. Litt usikker på hvor fort en moskus kan løpe i nedoverbakke, men jeg ønsket ikke å finne det ut.
Det var flere dyr i flokken og jeg syntes det var betryggende da de la seg ned.
Dette var vel så stor opplevelse, som da jeg så utallige elefanter i Serengeti, Tanzania.

Jeg var høyt oppe over suksessen med min egen safari og glad og lykkelig feiret jeg med is og cappuccino på Hjerkinn. Her var nemlig planen å sykle opp til Snøheim, DNT hytta som ligger ved foten av Snøhetta. Dette ikoniske fjellet, som er det høyeste fjellet utenfor Jotunheimen, hadde jeg veldig lyst å bestige, men antok at det var for mye snø så tidlig på året. Sykkelturen dit går gjennom et tidligere militært skytefelt og er kun åpen for ferdsel på sykkel mellom 1 juni og 15 juli. Turen er ca 15,5 km hver vei, med en stigning på omtrent 400 meter. En fin, liten ettermiddagstur, tenkte jeg… HA-HA…

Me and my friend Moskusen… Dette var en død sådan og skinnet hang på veggen i kafeen. Jeg klappet og strøk, vi hadde nesten samme hårfarge…
Sykkelturen starter på Hjerkinn og jeg parkerte ved togstasjonen. Det er IKKE der man starter og parkerer, det er en egen plass. For meg resulterte det i at jeg hadde en mildt sagt ulovlig kryssing av jernbanespor og roting etter rett retning.
Det var flott vei, men ganske ubrukelig å sykle på hybridsykkel med smale dekk. Løs og dyp grus gjorde at det var skikkelig tung og jeg gikk i alle oppoverbakker. Og langt der fremme kunne jeg se Snøhetta, men hvor var hytta??!!
Jeg var helt alene på veien og greide ikke se meg mett på den flotte naturen.
Veien var endeløs og grusen ble helst bare dypere og dypere.
Men endelig, endelig så jeg Snøheim…

Jeg er ikke i tvil om at sykkelturen gjennom landskapsvernområdet Hjerkinn er en av de tyngste turene jeg har hatt på sykkel. Det fristet mest å sette meg ned å grine, for det jo aldri et alternativ å snu… Men da jeg fikk spist nistepakken på benken utforbi hytta, steg humøret mange hakk. Utrolig hva det gjør med vann og tørt brød med makrell i tomat. Jeg satt ikke lenge, hytta var stengt og det var ikke et annet menneske i mils omkrets. Det var litt skummelt og alle som har sett Jack Nicholson i «Ondskapens hotell» forstår hva jeg prater om. Så snart satt jeg på sykkelen og gledet meg til tidenes nedoverbakke.

Snøheim er en moderne og betjent turistforeningshytte med 80 senger. Hytta var stengt i 50 år da Forsvaret brukte området, men er nå åpen for mat og overnatting fra 25 juni til 26 september.
Lykke i livet: blå himmel og bare nedover….

Jeg holdt godt tempo og trengte nesten ikke trø. Men det var viktig å holde øynene på veien og ha fullt fokus på å ikke skli i den løse grusen. Derfor var jeg totalt uforberedt da jeg plutselig hørte høy snøfting, stamping og en svær, brun masse stormet frem fra høyre. Selv den dag i dag forstår jeg ikke hvordan jeg unngikk å velte av ren skrekk. Men jeg holdt meg på sykkelen og heldigvis kom ikke moskusen etter meg. De kan nemlig løpe i 50 km/t og så høyt tempo greier nok ikke jeg å holde over lang tid. Dessuten veier de 300-400 kg og angriper når de blir forstyrret. Hadde jeg sett at det stod et dyr ved veien, hadde jeg ALDRI syklet forbi. Da hadde jeg heller dratt sykkelen med meg ut i bushen og gått tidenes omvei. Men det gikk bra og så nær kom jeg aldri elefantene i Afrika. Konklusjonen på min egen private safariopplevelse, er at jeg har sett nok moskus for resten av livet og ønsker aldri å se en moskus igjen, med mindre det er gjerde eller 200 meter mellom oss. Fine, fine moskus oksene…

Jeg tror vi var like overrasket og skremt begge to. Og de påbudte 200 meterne var knapt 2 meter… Anbefales virkelig ikke…
Jeg ville egentlig vært fornøyd dersom jeg aldri mer så en moskus, men da dukket de plutselig opp overalt. Disse gikk og gresset nær Hjerkinn….
Jeg feiret gleden over livet med grøt og spekemat i Dovregubbens Hall. De påsto å ha Norges beste rømmegrøt og det er jeg helt enig i.

På filosofisk langtur i ulvens rike.

Jeg møtte en mann underveis på vandringen min i Finnskogen, som lurte på om jeg hadde mye å tenke på. Han kunne fortelle meg at alle «store tenkere», som blant annet Aristoteles og Friedrich Nietzsche, brukte kroppens bevegelse for å få gang på tankens bevegelse. Nå skal ikke jeg påstå at det var derfor jeg pakket sekken og satte meg i bilen østover, men det er klart at to uker alene i skogen gjør noe med hodet. Det er som om alt blir klarere når stillheten faller over kropp og sjel. Jobb og hverdagens travelhet forsvinner mellom de høye trærne og hvor det eneste som høres er vindens susing, bekken som risler og humler som surrer. Som meg og tankene mine…

Det enkleste er å kjøre egen bil, når man besøker Finnskogen. Kollektiv transport finnes, men det er langt mellom bussene. Jeg startet tidlig og kjørte over Suleskaret, hvor det var riktig folksomt. Eller kanskje mer riktig å si sau-somt….
Fredsmonumentet i Morokulien er 18 meter høyt, reist i 1914 og markerer 100 års fred mellom Norge og Sverige. Det står midt på grensen og var innpakket i plast da jeg kom. Valgets kvaler, høyre eller venstre?
Her starter Finnskogleden, en merket løype på 24 mil. Den er delt opp i 13 dagsetapper og turbeskrivelse finne både i hefte og på https://finnskogleden.com/

Helt siden jeg hørte om Finnskogleden for 4 år siden, har jeg hatt en drøm om å gå turen. Det var mer tilfeldig at det ble akkurat i år (eller kanskje ikke…) og jeg hadde slett ikke forberedt kroppen på tung sekk over flere dager. Utfordringen, slik jeg så det, er at det er langt mellom butikkene i området. Derfor må man i tillegg til telt og utstyr, bære mat for mange dager. Det ble kuttet ned på alt som er kjekt å ha med på tur og jeg stod igjen med en sekk på 17-20 kilo, alt etter hvor mye mat som var oppi. Det holdt hardt på rygg, knær og hofter, men sekken ble bare lettere og lettere for hver dag som gikk. Og det er utrolig hva man kan klare seg uten når man MÅ….

Turen er relativt godt merket, så jeg gikk meg vill bare to ganger. Det tenkte jeg mye på, hvordan de veier vi velger, kan gi helt forskjellig resultat. Og finnes det bare en rett vei eller kan alle veier være riktige???
Været derimot kunne jeg ikke gjøre så mye med. Det var tåke og regn da jeg startet, og under hele turen var været vekslende. Men jeg var mye våt og kald og allikevel glad over å være i naturen.
Det er mange steder å overnatte, fra gapahuk til DNT hytter. Jeg hadde telt, men hadde flest netter under tak, siden det var så vått. Dette var en hyggelig plass i Håvilsrud, hvor vi var en gjeng fra ulike nasjoner rundt bålet på kvelden, med svensk sterkøl og korv.

For deg som er usikker på hvor Finnskogen egentlig ligger, tenk grenseområdet mellom Norge og Sverige, ca. 10 mil nord for Oslo. Skogen er omtrent 4 mil bred og 12 mil lang, med myr, ås, vann og endeløs skog. Det er et rikt dyreliv, hvor man kan treffe på både ulv og bjørn. Terrenget er regnet som lettgått, noe som nok gjorde at jeg tenkte at det ville være mulig for meg å gjennomføre turen. Med dårlige knær var det greit at de høyeste toppene bare er opp mot 700 meter. Selv om jeg skal huske turen over Elgklinten LENGE, med nesten rett opp og rett ned. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg til tider krøp på knærne, fordi sekken var så tung, at jeg tippet bakover på det bratteste.

Dagsetappen over Elgklinten er den lengste og tyngste på hele Finnskogleden. Det var mye myr og jeg hadde allerede gått over 4 topper FØR jeg kom til Elgklinten..
Terrenget er variert og flere steder gikk stien gjennom høyt og vått gress, hvor merkingen var vanskelig å finne. Det var rene detektivjobben å lete på gamle stubber, og ofte lå barken med merkingen på bakken.
Andre steder gikk jeg gjennom tett skog…
…på lange og endelause grusveier…
…og åser som bugnet av blåbær.

Det som jeg synes er mest spennende med Finnskogen, er alle minnene fra fordums tid. Jeg fulgte de gamle flyktningerutene fra 2 verdenskrig og mesket meg i den skogfinske kulturen, som mest av alt har satt sitt preg på området. Her bosatte de seg på 1600 tallet, da de utvandret fra Finland. Her bygde de sine gårder og levde med sine kulturtradisjoner, som svedjebruk, røykbadstue og sjamanistiske naturkunnskap. Jeg vandret innom flere av torpene, hvor noen var fullstendig falt sammen, mens andre var vakkert restaurert. Tankene fløy både til fortiden og fremtiden, mens jeg vandret gjennom historiene.

Hvem var Bengt som levde her på Bengtstorpet og hva ville han ha sagt dersom han kunne se forfallet som preger eiendommen nå`?
Flere av de gamle gårdene er omgjort til DNT hytter drevet av Finnskogen Turistforening. På den staslige Nedre Juvberg Gård fikk jeg Drengestua helt for meg selv og utforsket området, mens jeg tenkte på hvordan det hadde vært å være rik godseier.
På Ritamaki finnes en unik haug av bygninger som alle er fredet. Her skulle det, ifølge min turguide, være salg av mat og jeg hadde gledet meg hele dagen til motti og flesk, Finnskogens nasjonalrett. De solgte ikke en brødsmule…men det var et flott sted.

Finnskogen er også kjent for «Stedet hvor det unaturlige er naturlig». Jeg tenkte mye på den sjamanistiske kulturen, siden jeg passerte både det ene og det andre stedet med en heller spennende historie. Mye av mystikken og trolldommen som preger området, har sitt opphav i gammel kunnskap om naturen og de krefter som finnes her. Når man lever tett på skogen, søker man hit for å få hjelp mot sykdom og beskyttelse mot onde krefter. Jeg var innom Gråberget, hvor det sies at den hodeløse mannen fremdeles vandret rundt på leting etter hodet sitt. Jeg vurderte overnatting på Flisberget, kåret til Norges skumleste DNT hytte og jeg hentet vann i Trollkilden, hvor Flisebergsgubben visstnok skal ha ofret dyr ved nymåne. Jeg lot meg fascinere…

For noen er det overtro, mens for andre er det helt naturlig å tro på at alt henger sammen, og at man kan kommunisere med kreftene i naturen.
Åsta Holt var en skogfinsk forfatter, som bodde i Grue. Jeg besøkte museet og lyttet til diktene hennes utforbi. Det gav meg enda mer å tenke på….
Det ble en lengre kaffestopp ved korset i Røyden, hvor man helt siden 1850 har forsøkt å finne en forklaring på hvor korset kom fra og hvorfor det ikke gror igjen.
Ikke bare drakk jeg av Trollkilda, men jammen fant jeg ikke Ungdomskjella også. Men uansett hvor mye jeg drakk, kjente jeg meg fortsatt like gammel og sliten, med vondt både her og der.

Jeg kunne skrevet en hel bok om naturen, de fantastiske menneskene jeg møtte og hvordan det var å gå dag etter dag, mil etter mil. Men Finnskogen kan bare forstås ved å oppleve den, vandre på stiene og ligge i mosen mens vinden suser i tretoppene. Man trenger slett ikke gå hele leden, her finnes både dagsturer og kortere alternativ. Dersom du lurer på om jeg ble ferdig å tenke, er svaret enkelt. Jo lengre jeg gikk, desto mindre tenkte jeg. Jeg kunne sitte i timevis og se på en blomst, et tre, skyene eller utover et vann. Aldri før har jeg kjent slik en ro og tilhørighet med naturen. Tilslutt ble det helt stille i hodet mitt og det var da alle svarene dukket opp. Plutselig ble meningen med livet så enkel å forstå og det føltes godt. Kanskje det er heile poenget med å vandre?

Det er rart hva som setter spor.. jeg ler enda av skiltet som møtte meg ved en av gårdene. Selvfølgelig var det en rogalending som bodde der, fra Lura og vi fikk en lang og hyggelig prat.
Og jeg kommer aldri til å glemme den fantastiske varme og vennlighet jeg ble møtt med, da jeg mer eller mindre datt inn dørene på Strand ved Øyermoen.
Og skogen tar jeg med meg i hjerte for alltid….

Sulten og våt i Finnskogen.

Det er ikke mye som gjør livet så surt som å være skikkelig våt… Særlig når man kunne hatt sol og skyfri himmel, for det bør det helst være når man har ferie og har dratt avsted på lang fottur. Men været kan man ikke styre og da får man ta det som kommer. Helst med et smil, men det kan være ganske utfordrende innimellom.

Jeg startet fra Morokulien i regnvær.
Det var fint selv om det var vått…

Jeg har nå gått 4 dager i stort sett regn. Vått gress, greiner og trær har sørget for at selv om det har vært opphold og litt sol, er jeg blitt skikkelig våt. Sokkene har blitt vridd hver dag og neglene er begynt å løsne. En er allerede falt av… Det nytter ikke med nylig impregnerte sko, fordi regn og myrvann trenger inn uansett, når man trør under til leggen. Sekken er våt, klærne våte og jeg er våt. Og sånn går nå dagene, mens regnet siler ned….

Det er blitt brukt mye tid på å forsøk å tørke klær og sko, til ingen nytte. Dagen har startet med å ta på våte klær og sko, ikke akkurat en fin start på dagen. Men varmen kommer så snart man begynner å gå.
Jeg har forsøkt å tørke både med bål og uten bål…
Heldigvis har jeg sluppet å ligge i telt, har sovet i gapahuk eller DNT hytte. Her fra Lebiko, en gammel finnegård, eid av Finnskogen Turistforening.

Jeg synes at jeg har tatt været og alt det våte med godt humør. Som tidligere nevnt, været kan ingen styre. Men det har vært verre med sulten… For å få sekken så lett som mulig, var det begrenset hvilken mat jeg tok med. Og hvor mye… Alt som ikke kunne oppbevares uten kjøleskap og som ikke var tørket, var No go… Så her er stort sett havregryn, posesuppe, tørket frukt og nøtteblanding. Dessuten var 2 middager planlagt til potetmos og makrell i tomat på boks. Jeg vet det ikke høres godt ut, men smaker faktisk bra. Særlig når man er skikkelig, skikkelig sulten…. Og som sagt, det var jeg.

Dagens frokost: havregrøt. Den smakte alltid like godt, med sukker og kanel.
Jeg vet det er mange typer turmat man kan kjøpe, som bare tilsettes kokende vann. Jeg har aldri smakt dem, istedet bruker jeg vanlig posesuppe. En pakke holder til 2 middager og tilsettes hurtigris/pasta, nudler eller potetmospulver. Lett å lage og lett å variere, samt at det smaker godt. Dessuten er det mye billigere enn turmaten….

Jeg hadde planlagt nøye når og hvor jeg skulle handle proviant. Det er nemlig langt mellom butikkene på Finnskogen og jeg var lite intressert i å gå en omvei på mange mil for å komme til butikk. Derfor spiste jeg nøye oppdelte porsjoner og lot resten være. Men man blir sulten av å gå langt og bære tungt, så jeg tenkte mye på mat. Jeg savnet både kjøleskapet hjemme og takeaway, drømte om kjøttkaker og kanelboller…

Heldigvis var det mye bær….
Jeg møtte en gjeng tyske ungdommer, som gav meg en pakke vaniljesaus, som de ikke ville ha. Jeg plukket en halv gryte blåbær og voila, jeg kunne gå mett til sengs den kvelden…
Drikkevann er ikke et problem, det er merket på kartet hvor man finner brønn eller kilde. Og med alt regnet som øste ned, fant jeg alltid en bekk.

Det var ingen fare for at jeg kom til å stryke med av matmangel, men det gjør noe med humøret å være sulten. Derfor var jeg utrolig takknemlig, da jeg leide en hytte og samtidig ble invitert på middag. Plutselig skein sola OG jeg fikk god mat. Klærne og utstyret tørket raskt i solsteiken og den mugne følelsen, både indre og ytre, forsvant. Tenk at så fort kan man gå fra sur til blid, ved hjelp av en omtenksom hyttevert…. Det er de små tingene som har stor virkning og som man tar med seg videre og husker med glede.

Dette var noe annet enn posesuppe med nudler… Jeg var i himmelen og er evig takknemlig.

Grytenuten, mens alle andre sover.

Jeg er veldig glad i å være på ferie, særlig sammen med de jeg er mest glad i. Et av årets høydepunkt er gutteturen sammen med sønnene mine og favoritt barnebarnet, som i år har gått til Finnvik i Suldal kommune. Men det kan bli lange morgener og det er ikke kroppen min så glad i. All den sitting og ligging på brygge, i sofa og under parasollen… Vi er nemlig litt forskjellige i døgnrytme, og til og med han på 8 har begynt å ligge frampå. Så da jeg hørte at det var fine turmuligheter ikke langt fra leiligheten, fikk jeg en plan.

Det var en sånn strålende morgen i Finnvik, men idag hadde jeg ikke tid til morgenbad.
Til og med kaffen ble drukket underveis.
Det var meg og kyrne som var våkne….

Tidlig oppe er jeg jo uansett, så det var ikke et problem. Klærne lå klar i stua, siden jeg har underkøya på rom med han på 8. Jeg snek meg ut som en tyv om natten. Niste ble smurt og kaffetrakteren var bare å trykke på. Alt var nemlig gjort klar dagen før, (hvem sier at ikke jeg kan planlegge)… Jeg droppet morgenstell og det tok meg ikke mange minuttene før jeg satt i Toyotaen og lirket meg ut av parkeringsplassen. Dagen var bare MIN…

De heftigste stigningene hadde navn, usikker på hvem de var oppkalt etter…
Etter grusvei ble det bratt stigning i tett skog. Skikkelig bratt…
Det er noe spesielt med morgenlyset gjennom tett skog og jeg var så fasinert at jeg nesten glemte å gå…

Turen jeg hadde valgt meg ut, var Grytenuten. Det er en topptur og ble nok valgt litt fordi jeg trengte å utfordre hode og kropp, samt brenne av noen kalorier. Lange, sløve feriedager med mye god mat og vin, sørget for at oppladningen var på topp. Her hadde jeg 862 meter stigning å bryne meg på, men ifølge ut.no var turen 5 km lang og beregnet tid var 4 timer. Så planen var å være tilbake til de andre stod opp og ha felles frokost.

Det kom seg da jeg kom ut av skogen, ikke fullt så bratt. Men fremdeles oppover…
Utsikten var enestående.
Det var merket ut til et utkikkspunkt og selvfølgelig tok jeg en liten omvei for å sjekke utsikten. Det var verd turen..
Flott morgen ❤️

Det jeg IKKE hadde fått med meg, var at 5 kilometer var hver vei. Dessuten er 862 meter ganske høyt og det sier seg selv at det er tungt. Jeg svettet og slet, sola stekte allerede godt, selv om det var tidlig. Det svermet av fluer og klegg rundt meg, så jeg var riktig populær. Det kom mange tanker om å snu, være fornøyd med den fine utsikten jeg hadde sett og høydemetrene jeg hadde gått.

Da jeg kom opp til Krokavatnet, gikk det opp for meg at jeg var knapt halveis.
Sauene bare kikka rart på meg og jeg var usikker på hvilken topp som var målet for turen. Det viste seg å være den helt bakerst.
Tåken kom og gikk da jeg kom opp i høyden.
Nok et sted hvor jeg vurderte å snu, hva skal man på en topp dersom man ikke ser noe??

Jeg brukte mye tid på å tenke på hva det er som gjør at jeg ikke snur. Det er akkurat som om jeg blir staere, etterhvert som jeg blir mer og mer sliten. Veldig usikker på om det kan kalles en god egenskap eller bare dumhet. Uansett, da jeg faktisk kunne SE toppen, var det helt uaktuelt å snu og jeg slepte meg videre. På toppen var det en fantastisk utsikt og gleden over at jeg kom meg opp, var stor. Nistepakken smakte godt og vannet likeså.

Varden på toppen var god å støtte ryggen inntil, mens jeg nøt mat og drikke.
Utsikten var heller ikke verst.
Det var til og med kikkert og turbok å skrive navnet i, men jeg droppet det…

Etter å ha vært på toppen, var det en fornøyelse å gå nedover. Det var faktisk sånn at jeg følte jeg løp på lette bein nedover, men det er kanskje å overdrive litt… Jeg møtte endel folk på nedturen, men å si at dette er en tur hvor man går i kø, er å lyve. Her kan man virkelig nyte naturens fred og ro, samt få en skikkelig økt for både bein og lunger. Jeg rakk ikke frokosten, heller ikke lunsjen… Men det føltes ihvertfall herlig å ligge under parasollen resten av dagen….

Jeg følte meg litt som en ung og sprek fjellgeit på nedturen. Humøret var på topp.
Tenk at opp dit gikk jeg… Det er ihvertfall ikke noe problem å finne frem, løypa er veldig godt merket.
Nede på parkeringsplassen ved Kjølvikstølen stod det klart og tydelig at det var 5 kilometer til Grytenuten. Det fikk jeg ikke med meg da jeg startet å gå….
Vel hjemme gikk kaffe og is ned på høykant. Og ingen hadde egentlig savnet meg, så det var vinn, vinn… Ferie er topp….

Teltliv på Jærstrendene.

Visste du at du nå kan få opptil 8000,- kroner i bot for å sette opp teltet langs strendene på Jæren? Dette er ikke nytt, det har så lenge jeg kan huske ikke vært lov, men hvem har bydd seg? Jeg innrømmer gjerne at jeg har vært en av synderne som har tatt meg til rette. En kjapp kveldstur ut til Vigdel, opp med telt og en følelse av frihet og kortreist lykke. Men nå er det slutt, har ikke råd til den boten…

Lurer på om han/hun overnattet på stranden??
Det beste er å være nærmest mulig havet.
Det ble mange bad, samt ballspill, vannkrig og krabbeleting på oss.

Teltforbudet er fordi strendene er vernet, helt fra Tungenes i nord til Sirevåg i sør. Det forplikter oss til å behandle naturen med respekt, og flere steder er det spesielt sårbart planteliv eller fugleområder. Turister er forskjellige og ikke alle kjenner begrepet «sporløs ferdsel». Noen tar seg mer tilrette enn andre, tramper inn i sårbar natur og grapser samt ødelegger naturen. Så egentlig er jeg glad for at forbudet endelig skal håndheves. Jeg har selv kommet en tidlig morgen og blitt møtt av brukte engangsgriller, ølbokser og dopapir. Det er ikke kjekt….

Mottoet må være: «Hold teltplassen ren» og «Rydd alt, ALLTID».
Jeg elsker solnedgangen på stranden og det er fremdeles mulig, uten å måtte dra hjem etterpå…

Ja, jeg vet at ikke alle er like… Og at det er forskjell på å ligge en natt og over tid. Det verste jeg hørte om, var en som hadde teltleir i 2 uker på stranden. Greit nok at han sikkert fikk en billig Norges ferie med familien, men tenk hvis vi alle skulle gjort det? Da snakker vi om slitasje på naturen….. Så hva kan man gjøre istedenfor?

Favoittstedet til han på 8, lekeplassen.
Og her koser jeg meg med kaffi og bok.
Dessuten kan man kjøpe verdens beste softis og nå er det også kommet pizzarestaurant. Så neste gang dropper vi pølser på primus….

Løsningen er enkel, bruk campingplassene. Jeg sverger til Ølberg, men det er flere å velge mellom. Sommeren min er ikke komplett uten en telttur med han på 8 til favorittsted vårt. Det har vi gjort siden han hadde bleie og tytt, noe ham gremmes over hver gang jeg nevner det. Her camper vi bokstavlig talt i strandsonen, med alt det medfører av sand. Det er do og dusj, sant kiosk og restaurant. For en billig penge har man tilgang til havet, 24/7 og kan bli så lenge man vil. Man kan vandre i timesvis langs kysten eller ta en sykkeltur. Fange krabbe eller fiske og ikke minst bade både tidlig og seint. Bare se opp for brennmaneter, vi hadde et uhell med en igår. Men sånn er livet ved havet og det gikk bra med ham….

Ølberg havn har mye å utforske.
Kveldstur i havna.
LYKKE ❤️

Dronning for en dag.

Jeg skal ikke påstå at H. M. Dronning Sonja og meg har så mye til felles, annet enn at vi begge er to godt voksne damer som liker å gå tur. Særlig i eksepsjonelt vakker natur, slik som man finner mellom Kinsarvik og Lofthus i Hardanger. At turen har fått navnet Dronningstien synes jeg er flott og jeg hadde gledet meg i mange år til å prøve meg på 1100 meter stigning, utsikt over frukttrærne og ikke minst Munketreppene. Jeg ble ikke skuffet…

Jeg innlosjerte meg på Lofthus camping og sjelden har jeg hatt vakrere utsikt fra teltet.
Turdagen startet tidlig med frokost, mens jeg ventet på at sola skulle komme over fjellene. Etter at sekken var pakket, var det bare å rusle opp til resepsjonen, hvor vi var flere som hadde bestilt skyss til startstedet.
Vi ble sluppet av på parkeringsplassen og etter å ha lettet på antrekket, smurt meg med solkrem og drukket litt vann, var det bare å begynne å gå.

Dronningstien er en av Norges mest populære fjellturer og kalles ofte for Vestlandets indrefilet av en tur. Det er lett å forstå hvorfor, her vandrer man i omtrent 4 timer på 1100 meters høyde, med panoramautsikt over fjord og fjell. Men det er kun den blåmerka delen av turen, totalt fra start til stopp er løypa 16 kilometer og beregnet tid er mellom 5-8 timer. Altså en god dagstur for de fleste av oss… Det var ikke før i 2013 at stien ble merket, åpnet og markedsført som H.M. Dronning Sonja sin panoramatur og siden har populariteten eksplodert. Ifølge turistnæringen hadde turen en økning på 162% vandrere i 2020, så faren for kø er absolutt tilstede.

Turen starter med omtrent 890 meter med stigning. Her går man på grusvei, så det er absolutt overkommelig. Man kan gå naturstien som går gjennom skogen og som kutter svingene, men det er så bratt at det svarer seg ikke….
I enden av grusveien, starter den offisielle Dronningstien. Da går merkingen fra rød T til blå D. Jeg tok en pause her og følte meg nesten kongelig der jeg skuet utover kongerike Norge.
Turen er godt merket og tilrettelagt. Det viktigste er gode sko og nok å drikke.
Jeg hadde skikkelig flaks med været, men det kan fort skifte og turen er lang, så pakk med ekstra klær.

For min del, var det min far som først fortalte om turen. Han besøkte flere ganger området, bodde på Ullensvang hotell og gikk tur til Munketreppene sammen med sin kjære. De hadde med vin og lunsjkurv fra hotellet, og hygget seg med å gå oppover for å nyte utsikten. Dette var lenge før man kunne risikere å gå i kø og han ivret veldig for at jeg måtte dra og oppleve treppene. Og nei, det er ikke en skrivefeil at trappene skrives med e istedenfor a… Det sies at det var munker som i år ca.1210-1537 bygde 616 trappetrinn, for å lette stigningen oppover den bratte fjellsiden. De var avhengige av jakt og fiske på vidda, samt å ha veier mot østover. Historisk grunn, altså… Det liker jeg….

Jeg angret ikke da jeg gikk omveien ut til utkikkspunktet (følg skilting). Det var kvalmende bratt, men FOR EN UTSIKT….
Det lå fremdeles endel snø oppover, men ikke verre enn det gikk greit å gå uten brodder. Litt bratt og glatt, så jeg var glad jeg hadde staver med.
Det var et typisk høyfjellslandskap, med mye stein og åpne vidder.

Mange lurer på om dette er turen for dem, sånn «Er jeg i god nok form til å gå Dronningstien?» Er man vant med å gå på tur, er turen overkommelig for alle. Hemmeligheten er å bruke tid, GOD TID…. Jeg stoppet mye og satte meg ned for å nyte utsikten. Følelsen av å være kongelig, litt sånn høyere hevet, var stor. Utsikten var majestetisk og jeg kunne se ned på fjorden og alle fruktfarmene. Det var slett ikke folksomt, verken på fjellet eller langt der nede, sikkert fordi det var mandag og tidlig i sesongen. Men alle jeg traff hadde også et salig uttrykk i ansiktet og vi nikket verdig til hverandre før vi ruslet videre.

Det var flere små vann langs løypa, men ikke alle frista til et bad.
Lunsjen var alt annet enn kongelig, proteinrundstykker og makrell i tomat. Men det sies at sulten er den beste kokk, så det smakte utmerket sammen med lunka vann.
Dette er et yndet fotoobjekt, hvor man plasserer seg på klippen og dingler med beina. Jeg vurderte det ikke engang og holdt god avstand til kanten.
Nok et yndet motiv og herfra går det bare nedover.
For alle med høydeskrekk var det enkelte steder hvor jeg kjente magen gjorde et hopp.
Jeg var spent da jeg nærmet meg Munketreppene, både på om knærne ville tåle nedstigningen og om jeg ville kjenne et gys fra fortiden.

Det ble en sånn dag som jeg alltid vil huske. Naturen, i kombinasjon med det strålende været, satte seg i sjela og minnet, og jeg følte meg virkelig som dronning for en dag. Dessuten tenkte jeg mye på min far, særlig da jeg gikk nedover treppene. Det var nesten som om han gikk sammen med meg og det var veldig fint. Så får det heller være at jeg sleit med å bøye knærne i lange tider etterpå, 1000 meter relativ bratt nedstigning sørget for det. Det sies at å gå turen fra Lofthus til Kinsarvik er mer skånsomt for dårlige knær og det er godt mulig. Men da får man ikke den storslagne utsikten og kongelige følelsen av å skride nedover de historiske treppene. Så det var det verd….

Turens høydepunkt for min del….
Jeg syntes det var mange flere enn 616 trinn og det tenkte jeg mye på. Dessuten hvilket slit de må ha hatt å bære steinene opp, hvor de nå enn fikk dem fra…
For en utsikt og for en dag…
Mange er uforberedt på at det blir noen kilometer på grusvei mot slutten.
For ikke å snakke om frukttrærne, her vandrer man bokstavelig talt gjennom blomstringen i Hardanger. Nok en turistattraksjon å krysse av…
Løypa kommer ut ved Lofthus camping, veldig praktisk for meg.