Roadtrip på feil side av veien.

Jeg elsker å kjøre bil når jeg er på ferie. Det er noe med å ha friheten på fire hjul, uten å tenke på hvor mye bagasje jeg drar med meg. Gleden er enda større dersom det er et godt anlegg i bilen, slik at jeg virkelig kan trø til med god musikk. Mange har lurt på hvordan i alle dager jeg tør å kjøre bil i Storbritannia, siden de kjører på feil side av veien i forhold til oss i Norge. Det tenkte jeg å forklare her, samt å komme med noen enkle tips dersom du er en av dem som ikke har vurdert å kjøre i UK. Man trenger slett ikke være spesielt modig eller eventyrlysten, det holder at man har førerkort. Jeg har kjørt en del i Skottland, Wales og England, både med min egen bil og leiebil. Det har gått veldig bra, selv om mine barn anser det som et mirakel hver gang de kommer fra kjøringen min med liv og helse i behold….

Jeg hadde booket en liten og økonomisk bil, men de fantes ikke med automatgir. Så det ble istedet en 7 seters dieselbil, som slukte drivstoff og hadde trøkk i oppoverbakkene.
I Wales er alle offentlige skilt skrevet på både walisisk og engelsk. Walisisk har keltisk opprinnelse og de fleste lærer det som sidemål i skolen. Wales har rett over 3 millioner innbyggere, men det er kun ca 19 % som snakker språket.

Dersom du vil ha med egen bil, trenger du å dra et sted hvor det går ferje eller tunnel for å komme deg over. Det er trist at ikke ferjen fra Stavanger til Newcastle går lengre, for da var det lett å ta med egen bil. Selv om det egentlig er lettest og mest praktisk å fly over dammen og leie en bil på flyplassen. Vær forberedt på at dersom du har booket på forhånd, vil du mest sannsynlig ende opp med å betale mye mer når du henter bilen. Denne gangen hadde jeg valget mellom å kjøpe forsikring (som kostet nesten 3 ganger så mye som jeg hadde betalt for bilen) eller betale nesten 25 000 i depositum. Det ble forsikring, lite vits i å være på ferie uten penger på konto… Fordelen med leiebil er at du sitter på RETT side i bilen i forhold til kjøringen. Ulempen er at du må gire med feil hånd og at alt er motsatt av det jeg er vant med fra min bil. Det har vært slitsom å gire med venstre hånd og når man endelig får det til, skal man hjem og må bytte tilbake igjen… Løsningen var enkel, automatgir, som jeg leide for første gang da vi nettopp var i Wales.

Et bortgjemt sted som het Lock og hvor veien i teorien var to felt, men i praksis knapt nok bred til en bil. Jeg snirklet meg rundt svingene på vei opp mot Carreg Cennen Castle.
Carreg Cennen Castle lå på gården til Llewellyn familien. Her kjøpte man billetter til slottet, det var kafe som solgte sjøldyrket og hjemmelaget mat samt suvenir butikk. Eiendommen hadde vært i familiens eie siden 1700 tallet og var et imponerende syn.

Ikke start med å kjøre inn i storbyene. Jeg dro for noen år siden til London på telttur, med fullastet bil og 4 ungdommer. Vi kjørte via Danmark til Nederland og tok ferjen over. Jeg lot bilen stå på campingplassen og vi brukte offentlig transport for å komme oss rundt. Det kan være vanskelig å finne frem, særlig når det er 4-6 felt i hver retning. Det er et eget system med hvem ligger hvor i feltene, fartsgrenser (som ikke oppgis i km pr time, men miles pr hour, bare sånn i tilfelle du har egen bil og må regne om alle fartsgrensene…) og hvordan de skilter avkjørsler og påkjørsler. Jeg plasserer meg som regel lengst mot venstre, sammen med busser og andre store kjøretøy. Farten går opp jo nærmere høyre man kommer og endel kjører skikkelig fort. Bruk speilene flittig og bytt felt for å lage plass til de som kommer bakfra eller fra siden på innkjøringfelt på motorveier .

Tenby er en typisk sommerby og finnes det noe tristere på senhøsten enn det? Når alle turistene har dratt, iskrembutikkene har stengt og regn og vind sender alle innendørs?
Der satt han og speidet etter seler, hvaler, sjørøvere, iskrem og sol.
Det MÅTTE bare bli her ved kysten at vi spiste fish and chips. `Det smakte fortreffelig…selv om det vanligvis ikke serveres så mye dilldall til.

Det er stor forskjell på veiene, alt etter om man kjører i by eller på bygda. Jeg bruker alltid GPS og anbefaler det virkelig. De fleste biler har det som tilleggsutstyr og jeg har opplevd å betale mer for leie av GPS enn leie av bilen. Sist brukte jeg mobilen min og det fungerte perfekt. Det hjelper særlig godt når man har en «kartleser» på siden av, som forteller hvor og når man skal svinge. Da slipper man å stresse med å følge med to steder…. Jeg har alltid med en guidebok over området, slik at jeg har på forhånd plukket ut de stedene jeg vil besøke. Men det fantastiske med å kjøre, er at det dukker mest sannsynlig opp andre spennende steder underveis. Jeg liker å stoppe mye samt ta avstikkere fra planen. Google Map gjør det enkelt å finne frem (dagens reklame…)

I St Davids er gatene trange og ofte enveiskjørt. Det hjelper heller ikke på, at det meste av parkeringen skjer på gaten og ofte er det å smyge bilen fremover.
Den aller minste byen (med by status) i Storbritannia, er St Davids. Her er gode turmuligheter, surfing og et bra sted for å se på fugler. Men de fleste kommer for å besøke katedralen og ruinen av Biskopens palass, hvor pilegrimer har valfartet siden 1124. To turer hit tilsvarte en til Roma og tre turer hit var lik en til Jerusalem….
Man kommer seg rundt til alle de flotte stedene, hvor det ikke går offentlig transport, når man kjører selv. Vi dro ut til St Nons bay, som lå et stykke utforbi St Davids. Der var vi helt alene, ikke en turist i mils omkrets (bortsett fra oss…)

Det som gjør at det er enkelt og oppleves trygt å kjøre i UK, er den engelske mentaliteten. Jeg har bare gode opplevelser og selv når jeg roter for å finne frem, ligger i feil fil samt kjører i sneglefart fordi jeg ikke helt forstår hvor jeg skal hen, har jeg ikke opplevd å bli tutet på eller fått en langfinger ut vinduet. Det gjør jeg rett som det er her hjemme og ellers både i Danmark og USA. De smale og svingete landeveiene, med høye hekker og null sikt fremover, krever at man kjører SEINT. De fleste kjøretøy som kommer imot, vil gjøre sitt ytterste for å slippe deg frem først. Husk å smile og hilse, det er vanlig skikk og bruk her, uansett hvem som sitter bak rattet. Jeg setter stor pris på denne høfligheten og vennligheten i trafikken.

Når man kjører etter GPS velger den som regel den korteste veien. Det vil ikke dermed si den raskeste… Jeg har opplevd å havne på grusveier og langt ute i ødemarka. Men det er jo bare spennende og man kommer alltids frem til slutt.
Vårt fantastiske Bed&Breakfast, Melin Tregib, som lå i utkanten av Brecon Beacons nasjonalpark. Fordelen med å dra utenom sesongen, er at det ikke er vanskelig å finne overnatting, selv uten å booke lang tid i forveien.
Det ble kjøretur gjennom Brecon Beacons istedenfor fottur. Mildt sagt KALDT..
Siste stopp på roadtripen vår, ble kullgruven Big Pit. Den ble lagt ned på 1980 tallet og er nå nasjonalt museum. Vi fikk en guidet tur sammen med en tidligere gruvearbeider 150 meter under jorden og det var ikke noe for de med klaustrofobi eller som var over 1,80 m høye. Sør Wales hadde fra 1800 tallet opp mot 160 gruver, med ca 235 000 menn, kvinner og barn helt ned til 7 års alderen som jobbet og slet ned i mørket.

Ellers er det viktig å huske på at selv med pub kulturen som finnes overalt i Storbritannia, er promillegrensen 0, 8 i England og Wales, mens den er 0,5 i Skottland. Jeg er litt usikker på hvorfor den ikke er lik, men siden jeg ikke kombinerer alkohol og kjøring uansett, spiller det ikke noe rolle. Jeg har alltid sagt at dersom man kommer seg helskinnet gjennom første rundkjøring på feil side av veien, er mye gjort. Og jeg anbefaler alle som har lyst til å oppleve noe mer enn turiststedene i både England, Skottland og Wales, til å bruke bil som fremkomstmiddel. Det er billigere drivstoff enn hjemme og ikke bompenger på veiene. Parkering koster stort sett flesk i de større byene og ved turistattraksjoner, men alt i alt sparer man det inn på at man slipper å ta buss og taxi. Med fare for å bli stemplet som miljøsvin, JA TIL MER BILKJØRING I STORBRITANNIA…..

Et sted på bygda i Wales… Jeg måtte bare stoppe da jeg så de vakre trærne…

Wales, for alltid i mitt hjerte.

Dersom jeg skulle ha valgt meg et nytt hjemland, er det stor sjanse for at det hadde blitt Wales. Denne lille, vakre delen av Storbritannia, som mange ikke helt greier å plassere på kartet, har alt. Dessuten har vi en lang historie sammen, helt siden jeg som ung hadde flere lengre opphold i en av dalene nord for Cardiff. Her var vi flere norske, som bodde og trente i Cynon Valley Dojo. Vår sensei var en fantastisk mann, som med vennlighet og respekt tok imot oss. Samtidig lærte han oss: «No pain, no gain» og «You have to suffer to get toughter». Vi svettet, løp, tok armhevinger og slo på sandsekker til knokene blødde, mens det lille vi hadde av fritid ble tilbragt på puben i lystig lag med lokalbefolkningen. Tiden i Wales gav meg mange gode minner og ikke minst mye nyttig lærdom, som jeg med takknemlighet har tatt med meg videre i livet.

Fra den gang på slutten av 80-tallet, hvor vi var flere unge og lovende, som trente tre ganger daglig, vasket og ryddet samt spist og sov i dojoen. Det var hardt, lærerikt og utrolig gøy, samt jeg tror at en liten bit av sjela min ble walisisk.


Denne gangen var vi tre generasjoner som skulle besøke studenten i Cardiff. Finnes det noe kjekkere enn å få oppleve en 7-åring sin første flytur??!!

Wales ligger sørvest for England og har sjø på tre av fire sider. Med en slik lang kystlinje finnes det utallige vakre strender, klipper og små fiske landsbyer. De har sitt eget språk og flagget er en rød drage på hvit og grønn bunn. Hovedstaden heter Cardiff og er en av Storbritannias mest urbane byer. Her er gode handlegater for alle som liker shopping samt livlige puber, rugbykamper og slott. Nå var det ikke disse grunnene som dro oss til byen, Cardiff har et av de beste universitetene i UK med over 30 000 studenter. Deriblant min eldste sønn, som tar siste år av en bachelor i spilleutvikling. Dersom du er usikker på hva det er, så er vi to…

Cardiff er en by hvor man kan tilbringe mye tid og allikevel ikke få sett alt.
Heller ikke denne gangen var det tid til et besøk innenfor murene i Cardiff Castle. Men vi fikk handlet mye, blant annet en lue som forvandlet han på 7 til en EKTE drage.
Det er flere gågater i byen og det kjekkeste av alt var karusellen som vi passerte flere ganger. Lenger borti gaten var det satt opp et julemarked, som hadde salgsboder og tyske julespesialiteter. For ikke å glemme julemusikk på full styrke….

Så hva er det med Wales som er annerledes enn resten av Storbritannia? Kanskje det er været som gjør at jeg føler meg så hjemme. Her er det vått og kaldt store deler av året. Selv om de har de mest fantastiske strendene, er det sjelden at det er badetemperatur. Med andre ord, akkurat som Jæren. Fordelen er at været skifter fort, slik at man kan ha både sol, regn, snø, vind og tåke på samme dag. Jeg har sjelden opplevd kombinasjonen av tung og klam tåke sammen med vind, slik jeg gjorde da vi besøkte Brecon Beacons nasjonalpark senter. Planen var å ta oss en fjelltur, men det ble med tanken. Kulden gikk tvers gjennom klærne og tåken kunne nesten kuttes med kniv. Faktisk verre enn Høg Jæren på en kald vinterdag….

Vi kledde på oss alt vi hadde av klær, allikevel var det ikke nok. Det ble et kort opphold ute ved St. Non`s Bay for å besøke ruinen av kapellet fra 1300 tallet. Guttene var ikke imponert, de mente det var «en haug stein ute på et jorde langt fra folk»..
Vi var heldige og fikk en hel dag med sol, hvor vi dro nord for Cardiff for å gå tur samt besøke et slott.

Men det var helst tåke, vind og regn som preget uken vi var i Wales. Og det er vi jo vant med hjemmefra….

Dessuten er folk i Wales veldig jordnære og vennlige. De bruker «my love» og «my dear» når de snakker til meg og sånt blir jeg glad av. De er ikke opptatt av å ha større eller finere hus enn naboen, faktisk bor veldig mange i rekkehus som er akkurat like naboen sitt. Og da blir det liksom ingen konkurranse, for husene er like høye, brede og bygget i mur. De er heller ikke opptatt av å ha en stor fancy bil å vise frem, i Wales er slike biler bare upraktiske. På bygda er veiene smale og svingete, slik at man trenger en liten bil for å komme frem. Den er dessuten praktisk når man skal parkere, for overalt parkerer man på gaten. Rekkehusene har nemlig ikke garasje eller gårdsrom med plass til bil, så det er trangt om plassen på gata.

De fleste i Wales kjører små og praktiske Kinderegg biler. Det hadde passet meg bra, siden jeg er lite opptatt av hvordan en bil ser ut, bare den er billig og pålitelig.
Maten i Wales bærer preg av at det som er dyrket lokalt og som er billig. Vi forsøkte å finne ut hva som var nasjonalretten og kom frem til at det var en slags lapskaus av sau. Vi fant den ikke servert noe sted vi besøkte… Dette er en annen nasjonalrett: Bara Brith, som er en tung fruktkake som serveres med smør og te med melk til.

For meg som er glad i historie, er Wales perfekt. Dette er nemlig landet i hele verden som har flest slott per. kvadratmeter. De finnes overalt og det er mer enn 600 stykker fordelt utover bygd og by. Jeg husket godt slottet jeg hadde sett fra toget eller bilen hver gang jeg dro opp til Cynon Valley, det lå på en skogskledd høyde og så ut som et ekte eventyrslott. Jeg besøkte ikke slottet da, derfor stod det høyt oppe på listen over steder jeg ville besøke nå. Med egen bil er det lett å komme seg rundt for å se de ulike slottene, mange av dem ligger på steder hvor offentlig transport ikke er tilgjengelig eller ihvertfall svært begrenset.

Castell Coch (det røde slottet) ble bygget over ruinene av et slott fra 1081 og er egentlig ikke så gammelt som det ser ut. Det ble bygget som feriebolig for en riking, som var fascinert av middelalderen. Det er overdådig, siden arkitekten hadde frie hender og eieren sikkert mer penger enn fornuft….
Litt usikker på om det var særlig hyttepreg over spisestuen i Castell Coch….
Et annet slott som vi besøkte, var Carreg Cennen. Dette er Wales sitt mest romantiske slott, der det hviler på en klippe med utsikt i milevis til alle retninger. Det ble bygget på 1300 tallet og det mest spennende er den smale gangen som fører ned i en grotte. Vi smøg oss ned og fikk sett flaggermus i taket og over 200 år gammel «grafitti» hugget i stein.
Cardiff Castle er vanskelig å overse, der det ligger nesten midt i sentrum. Jeg fikk ikke gått innenfor murene denne gangen heller, nok en grunn til å dra tilbake….

Så jeg tror jeg hadde passet godt til å bosette meg i Wales. Det er heller ikke et sted hvor man trenger å sminke seg eller kle seg opp for å gli inn med lokalbefolkningen, det holder lenge med strikkelue, joggebukse og støvler. Vi klarte oss godt, jeg hadde leid et rekkehus på Airbnb med en sliten sofa og gasskomfyr. Wales hadde pyntet til jul, som betyr at det stod et juletre og litt ekstra julelys i enkelte butikker. Ingen amerikanske tilstander her, med overdådig og glorete pynting av hus og hage. Det kan man like… Livet her forekommer meg annerledes enn hjemme, på en god måte. Enklere liksom….. Og nå har jeg ikke engang nevnt den flotte naturen, pub kulturen og at Tom Jones kommer fra Wales. Det sier vel egentlig alt….

Den flotte naturen er en av mange gode grunner for å dra til Wales…

Den gode søndagsturen.

Jeg tror nok at det er mange som er enige med meg, når jeg sier at søndag er den beste dagen i uken. Det er mange grunner til det, men god tid og mange muligheter står høyt oppe på listen hos meg. Selv om jeg jobber hver tredje helg, legger det ingen demper på følelsen jeg får av å vite at det er SØNDAG. Det er som om kropp og sjel tar et ekstra dypt pust og tiden går langsommere. Det er som om hele universet sier: » Nå kan du hvile…»

Det finnes alltid en ny vei å gå og selv om turen er gått mange ganger før, er den aldri helt lik…
«Morgenstund har gull i munn» er visstnok feil oversatt fra et islandsk ordtak. Men jeg liker det allikevel…

Vi nordmenn har et varmt og godt forhold til tur, særlig søndagsturen. Jeg vokste ihvertfall opp med en forventning om at jeg måtte på tur med familien hver søndag. Det var ikke alltid like populært, men jammen var det en tradisjon som jeg videreførte til mine barn. I min barndom var det kakao på termos, brødskiver med leverpostei og svett ost, biter av gulerot og en sjelden gang kjeks eller sjokolade. Det fantes verken engangsgrill eller Rett-i-koppen. Vi dro med lange sitteunderlag som hadde plass til alle og som regel hadde vi glemt lue eller votter. Derfor husker jeg at vi frøs mye. Ingen hadde ull eller goretex, og på beina var det støvler eller joggesko med glatte såler.

Fordelen med å starte tidlig, er at det fremdeles er frost i bakken. Da blir man ikke så våt i beina…
Dessuten er det tomt for andre mennesker, selv de mest populære turområder ligger stille og øde.
Og både Sandnes og Stavanger sover…

Så det er nok ikke bare gode turminner fra den tiden, som gjør at jeg fremdeles tenker at søndag ikke er perfekt, med mindre jeg har vært på tur. Om jeg samler flokken, venner, deltar på fellestur eller tar en tur alene, spiller liten rolle. Hensikten er mer den gode følelsen av å gjøre meg mentalt klar for en ny uke samt å legge bak meg uken som var. Ute i naturen får jeg ro og oversikt til å tenke gjennom hva som er viktig og hva som strengt tatt ikke betyr noe. Det blir nesten som å starte på ny, med blanke ark og fargestifter tel, hver mandag morgen. Det kan jeg like…

Og der kom sola over skyene…
Og vinteren er definitivt på vei…
Det var glatt i løypa, så konsentrasjonen var på topp.

For tenk så heldige vi er, som våkner opp hver mandag morgen, med forhåpentligvis en helt ny og ubrukt uke foran oss. Vi har mulighet til å bruke tiden på det som oppleves meningsfylt for oss og velge den vei vi ønsker å gå. Jeg har tro på å rette blikket fremover med glede og forventning, samt kvitte oss med det som ikke lenger er bra å ta med videre. Jeg er faktisk overbevist om at det er godt for helsen, på lik linje med frisk luft og fysisk aktivitet ute i naturen.

Det gikk både oppover og nedover, akkurat som livet rent generelt.
Dessuten finnes det alltid et nytt fjell å bestige, dersom man bare vil.

Min søndagstur denne gang, gikk fra Holmavika, Øvre Eikenuten, over Dalsnuten og ned til Dale. Det er en tur på ca. 8,5 km og det er nok bakker til at det man blir både svett og andpusten. Turen kan gås som en runde, men det er mange muligheter til å gjøre den både kortere og lengre. Løypa er godt merket med både røde T’er og skilt. Husk å ta med både mat og drikke, dersom man ikke velger å ta turen nedom kafeen på Gramstad. Her finner du også toalett, men husk å sjekke åpningstider for kafeen først. For meg ble det en fantastisk start på dagen og jeg anbefaler alle å ta seg en søndagstur. Så blir du klar for mandag….

Det ble kaffi og nistepakke i godt selskap på badeplassen. Det var nesten som om jeg angret på at jeg ikke tok med badetøy….

Den korteste turen vi noensinne har gått….

Egentlig skulle vi ikke på tur, det hadde jeg lovet. Enkelte små hadde fått kvoten i sommer og høst, etter alt «10 Topper i Sandnes» maset mitt. Han kjente veldig på dørstokkmila og så for seg en lørdag foran TVen. Men så måtte vi handle og pante flasker, fordi han skal feire bursdagen imorgen. Da måtte vi jo ut, tross alt….

Tur sjokoladen ble spist opp 100 meter fra bilen…
Stien starter i kanten av byggefeltet og er både godt merket og tilrettelagt.

Vi tømte huset for tomflasker og kjørte til butikken. Handlingen var fort overstått og ute var det sol. Plutselig kom jeg på at det ligger noen fine turstier opp bakken bak butikken. Han på 6 fikk plukke ut turniste fra handleposene og vi kjørte til topps og parkerte langs veien. Det er turstier i begge retninger, men vi valgte den korteste turen.

Han som skulle slappe av, klatret som ei fjellgeit oppover steinene.
Humøret var det ingenting å si på lengre og sofaen var glemt.
Det var usedvanlig fint på toppen.

Ikke ble vi svette og ikke ble vi andpustne. Jeg fant ut at vi gikk ca 400 meter fra bilen og helt opp til topps. Dessuten ble det samme veien tilbake. Det var han på 6 som slo fast da vi nesten var oppe, at dette var den korteste turen vi noensinne hadde gått. Og det tror jeg nesten han har rett i..

Vi var uenige i om det er mulig å gå tur og spise yoghurt samtidig. Det ble bevist at det går veldig godt an.

Ikke hadde vi tur klær eller tursko, dessuten ble vi våte i baken av å sitte på bakken uten sitteunderlag. Men pytt, pytt…
Utrolig å se hvordan det bygges ut i Sandnes. Hvem skal bo i alle disse husene?

Turen vi gikk starter fra Skaarlia, men man kan også gå fra Kleivane. Ragnhildsnuten er en fin liten topp på 172 m.o.h. Her finnes rester av gårdstufter og bygdeborg fra eldre jernalderen, 350-500 e. Kr. Det har vært en informasjonstavle, men den så jeg ikke idag. Uansett er det en fin liten tur, med god utsikt over Sandnes og mot Vedafjell. Akkurat passe lang en dag man egentlig ikke har tid til tur…

Turen kan gjøres lengre ved å krysse veien og gå til Vedafjell også.

Nedenfor toppen vokser det flotte eiketrær.
Han på 6 forsvant før jeg hadde kommet meg på beina og ble funnet ved bilen hvor han studerte gravemaskinen som jobbet.

Ut på bøljan den blå i Peru.

Den siste delen av ferien i Peru, ble tilbragt helt sør mot grensen til Bolivia. Det kan være fordi jeg var sliten etter 5 travle dager på fjelltur mot Machu Picchu, men bussturen mellom Cusco og Puno var lang. Jeg har heller aldri vært med på en sånn busstur, jeg trodde bussen skulle ta oss fra en by til en annen. Men den gang ei. Vi stoppet hele fem ganger; det var inka tempel, katolsk kirke på tidligere inka tempel, to museum, nok en kirke, utkikkspunkt på 4000 m.o.h med et marked for turistene (oss) og enda en kirke med flere kaffebarer rundt. Der kunne man kjøpe «verdens dyreste kaffe» til nesten 60,- kroner for et halvt lite plastbeger. Kaffen ble laget av kaffebønner, som hadde vært gjennom tarmsystemet på et mår-lignende dyr som lever i Asia. Jeg fikk aldri med meg sammenhengen om hvorfor dette ble solgt på landsbygda i Peru… Flaks at jeg liker å være turist, ellers hadde det blitt en LANG dag…

Det er mye å handle når man besøker Peru og selv på de mest utenkelige stedene sitter noen driftige kvinner eller menn med et stort utvalg av håndarbeid, mer eller mindre håndlaget. Og prisene er ofte latterlig billige, sett med norske øyner.

Men endelig var vi fremme i Puno. Byen er mest kjent for å være et godt utgangspunkt til å besøke Lago Titicaca, verdens største, høyestliggende innsjø. Den er altså ikke den største (det er Kaspihav) eller høyestliggende (som ligger i Chile/Argentina og er uten navn), men kombinasjonen setter Titicaca på listen. Beliggenheten er på 3812 m.o.h og 60% hører til Peru og de resterende 40 % til Bolivia. Innsjøen er et populært turistmål og det var selvfølgelig grunnen til at jeg var her, sammen med horder av andre. Legenden sier nemlig at fra dette vannet steg solens barn, Manco Capac og Mama Ocllo opp og grunnla inkanes rike. Sant eller ikke sant, Titicaca er i tillegg et naturreservat med over 100 forskjellige typer fugler, 15 sorter fisk og 15 ulike amfibier samt et veldig vakkert sted for alle som er glad i vann. Synd jeg ikke hadde med badetøy…

Puno er en relativt stor by med ca 100 000 innbyggere. Den har en katedral og et torg som var avstengt for oppussing da jeg var der.


Det føltes nesten som å være ved havet, selv om innsjøen ligger langt fra kysten.

Konseptet var enkelt: man fyller flere motorbåter med turister og frakter dem ut for å besøke ulike øyer. Båtene ble lastet med alt fra pensjonister til ungdom på 6 måneders loffetur i Sør-Amerika. Alle gikk vi på rekke og rad, stilte oss opp i kø for å få de beste selfiene og kjøpte suvenirer til overpris. Vi startet med øyene Islas de los Uros, eller De flytende øyer som de også kalles. Det er slett ikke vanlige øyer, men plattformer laget av tettpakket siv. Hver øy er hjem til tre til ti familier. De kaller seg Kotsuna, eller Lake People og har bodd i området siden før inkaene. Jakt på fugler og fisking har vært levebrødet tidligere, selv om det nå muligens er turisme som er hovednæringen.

Velkomstkomiteen stod klar til å ta imot båt lassene med turister. Jeg innrømmer gjerne at jeg opplevde det som kunstig og til dels ubehagelig.
Jeg hørte fra andre at det bor ikke noen på øyene lengre, men at de bor på fastlandet. De tar på nasjonaldrakten og tar båten «til jobb». Det er helt greit og absolutt forståelig. Det er jo det samme som når vi viser turistene bunad, seters-liv og hardingfeler, det er jo ikke dagligdags kost for oss nordmenn.
Men her ble vi fortalt at alle bor slik og at de fremdeles lever etter de gamle tradisjonene fra mange hundre år tilbake i tid. Jeg var LITT usikker…
Men uansett fikk vi innblikk i en kultur og levemåte som var veldig spesiell. Vi lærte «hvordan bygge din egen øy av siv», vi lærte «bygg ditt eget hus av siv» og vi spiste den myke indre kjernen av siv. Matnyttig informasjon altså..

Så fikk vi oss en båttur i «Mercedesen av sivbåter», (mot å betale ekstra). Dette hadde vært noe for Thor Heyerdahl, båten het faktisk Kon Tiki og navnet stod malt på andre siden. Vi fløt avsted som en kork, over til en annen øy. Så ble Kon Tiki dyttet tilbake til utgangspunktet av en motorbåt.

Så fulgte en to timers båttur til neste øy. Det finnes ikke mye som er mer beroligende enn tøffing avsted på blått «hav», hvor man nesten ikke ser hvor himmelen slutter og vannet begynner. Med dunking av dieselmotoren og bølgene som skvulpet mot siden av båten, var det ikke rart at jeg sov som en stein. Jeg våknet ikke før vi la til kai på Amantani, den største øya i Titicaca. Her skulle vi fordeles og få hver vår ny Mama og Papa, eller vertsfamilie, som jeg ville ha sagt. Min nye familie bestod av Mama Aleksandra, en knøttliten kvinne i den lokale festdrakten, samt to unge tyske jenter. Far i huset var visstnok på jobb og barn/barnebarn hadde «rømt» huset da vi skulle komme. Men her må hele samfunnet bidra, de ulike øyene og landsbyene rullerer på å ta imot turister. De skal ha et visst antall besøk hver i året og får betalt av de lokale myndighetene. Jeg var ikke helt begeistret, selv om det var en fin anledning til å lære mer om gammel kultur, som kanskje ikke hadde endret seg så mye de siste århundrene.

Mama var en hyggelig dame, som både strikket og spant garn mens hun gikk. Sjelden så jeg henne uten et arbeid mellom hendene, men vi hadde få muligheter til å snakke sammen. Hun snakket Quechua, med noen gloser spansk, så tegnspråk ble løsningen når vi trengte å kommunisere.
Rommet var lite og enkelt, men rent og med den mest fantastiske utsikten. Dessuten var det helt stille, på øya fantes ikke biler eller andre motoriserte kjøretøy. Det var ikke strøm eller innlagt vann, selv om jeg hadde lys på rommet av solcellepanel.
Maten som spises på øya er hovedsaklig vegetar, med fisk og kjøtt en sjelden gang. Mama hadde dyrket både mais, poteter og gulerøtter selv, mens den stekte osten, tomat og agurk var kjøpt i Puno. Koka-te var fast innslag til alle måltider.

Det var felles tur for oss turister på kvelden. Da gikk vi opp på et av de to små fjellene som ligger på øya, Templo de Pachatata, på 4160 m.o.h. Her lå et gammelt tempel hvor man tilba fader jord og hvor det fremdeles holdes en stor seremoni hvert år i februar. Nå fikk vi en fantastisk solnedgang, før vi famlet oss i mørket tilbake til byen. Det skulle være fest «på lokalet», hvor vi skulle kle oss ut som de innfødte og danse folkedans, men DA TAKKET JEG NEI. Istedet sov jeg som en stein og våknet til hanegal og eselvrinsk…..

Den siste øya vi besøkte, var Taquile, med 2000 innbyggere. Her var ingen stor mottakelse og vi fikk 525 bratte trappetrinn opp til landsbyen. Der var kirke, kafe og et eget utsalg for strikkeklær. I tre etasjer kunne vi kjøpe de vakreste luer, pannebånd, gensere og mye annet, strikket kun av menn. Øya er mest kjent for at her er det mennene som strikker, men jeg må innrømme at jeg så ingen som gjorde det. På Amantani så jeg aldri kvinner uten et strikketøy, så mennene smugstrikker kanskje? Det brukte jeg mye tid å tenke på, mens jeg hadde kaffi og kake. Så gikk vi i flokk og følge over øya, spiste ørret fra Titicaca til lunsj og lærte mye om innsjøen, øyene og livet her.

Det var trapper og bratte bakker før vi endelig kom opp til byen.
Den lokale snackbaren solgte mye godt, skal jeg dømme etter lukten… Vi hastet fort forbi, guiden vår hadde det travelt. Vi holdt et stamt tidsskjema og måtte holde et øye med klokka stort sett hele tiden.
Det var nesten Syden stemning, men temperaturen var frisk. Jeg var fristet til et bad, men ble frarådet siden innsjøen stort sett holder +9 grader året rundt. Jeg syntes ikke det var så galt, men var alene om den tanken.

Jeg hadde en fin tur på bølgan den blå, men er nok ingen tilhenger av denne typen turisme. Det er litt vanskelig å sette ord på hva jeg ikke likte med det heller, kanskje det er følelsen av å invadere andres privatliv for penger? At jeg blir smilt til og behandlet hyggelig, ikke for min del, men for at de vil jeg skal kjøpe noe. Er det meg eller lommeboken min de vil bli kjent med? Samtidig er det oss turister som gjør at de kan fortsette å leve på øyene, slik de alltid har gjort. Det ble vi fortalt mange ganger og for meg økte den dårlige samvittigheten for at jeg ikke drakk øl istedenfor te, ikke kjøpte flere luer eller tok bilder av de som tok betalt for å stille opp. Men når jeg tenker tilbake på Lake Titicaca nå, er det himmelen, vannet, solnedgangen, blomstene, utsikten og lukten av jord og kumøkk jeg husker. Og den ufattelige roen jeg våknet med, under de fem vevde teppene som lå som blylodd over kroppen min. Takk for besøket!!!

Denne hadde jeg oppriktig lyst til å kjøpe for å ta med hjem til han på 6, men hadde ikke sjangs. Slett ikke på grunn av prisen, men fordi ryggsekken allerede var stappfull av strikketøy i alle fasonger.

Den lange og tunge veien til Machu Picchu.

Det finnes mange måter å komme seg til Sør Amerikas største turistattraksjon Machu Picchu på, man kan både ta toget eller kjøre buss. Det er gruppeturer med egen guide eller man kan dra på egen hånd uten en guide. Men jeg var fast bestemt på å gå. Det var tross alt derfor jeg dro til Peru. Å få lov til å oppleve disse gamle stiene, som inkaene vandret på for mange hundre år siden, det hadde jeg drømt om lenge. Dessuten er hele landet en skattekiste av gamle ruiner og mektig natur, så for naturelskere med trang til å oppleve mer, er Peru midt i blinken.

Det ble noen kjøreturer i minibuss på humpete grusveier høyt opp i fjellsiden. Jeg satt med hjertet i halsen, særlig når vi måtte passere hester eller motgående busser.

Guiden vår Juan, eller den siste inka som han likte å kalle seg, var en oppriktig god mann. Han kjente fjellene og delte villig av kunnskapen sin om historie, kultur og naturen. Like villig delte han ut kokablader eller tequila til de som trengte det eller noen trøstende ord når bakkene ble for bratte. Vi var hans waikis og han passet godt på oss.

Den mest populære ruten som de fleste velger å gå, er Incatrailen. Men den må bestilles minst et halvt år i forveien og er vanskelig å få plass på. Det greide ikke jeg, så istedet fikk jeg valget om å gå Salkantay. Den turen er dobbel så lang, går høyere oppe og har mer variert natur. Det er mindre turister, så området er mer autentisk «landsbygda i Peru». Sånt kan man like….men jeg må innrømme jeg var litt i tvil om formen var god nok. Skjønt det vet man jo ikke før man har prøvd…. så jeg sa ja takk og dro til Peru med alt av nødvendig turutstyr, som sovepose, liggeunderlag og ullundertøy. Det ble litt av en tur, må jeg si….

Vi kjørte opp til Soraypampa, hvor minibussen ble parkert og dagstursekkene pakket. Så begynte vi å gå i et forrykende tempo…
Målet var Humantay Lake, en innsjø som lå på 4250 m.o.h. Innsjøen ligger skjult mellom fjellene Salkantay og Humantay. Dette var et område som var hellig for inkaene og fremdeles er det mange tradisjoner som praktiseres av de som bor i området.

Det startet allerede da jeg snublet frem til setet mitt i minibussen, tidlig en morgen i Cusco. De andre deltakerne så usedvanlig unge og spreke ut, og jeg ble en smule betenkt over hva jeg hadde begitt meg ut på. Men har man sagt A, så får man si B…. Dessuten tok det ikke lang tid før vi var godt kjent, det blir man nemlig på en sånn tur. Vi delte solkrem, myggolje og dopapir, samt tursnacks i alle varianter. Det var kortspill på kveldene, hvor vi satt sammen i stum beundring over stjernehimmelen over oss. Det var allsang og inka tequila til frokost, samt alltid en hjelpende hånd når man trengte det. Vi kom fra Australia, Canada, Belgia, Nederland, Tyskland, Uruguay, England og meg fra Norge. Og alle delte vi samme mål i 5 dager: å gå til Machu Pichu.

Den første natten sov vi to og to i disse små igloene, som var bygget høyt oppe i fjellsiden. Jeg følte meg litt som en sart drivhusplante, men det var en stor opplevelse å ligge om kvelden og se på en uendelig stjernehimmel. Jeg sov godt i kulden, på tross av høydeskrekk. Det var også eneste natt jeg hadde behov for vintersoveposen som var dratt med helt fra Norge…
Maten under turen var en opplevelse: sunn, næringsrik og vakkert pyntet. Vi hadde med oss egen kokk og han disket opp med tradisjonelle retter fra området.

Den andre dagen var sagt å være den tyngste og jeg grudde meg, i likhet med flere andre. Vi skulle over det høyeste punktet på turen: Salkantay passet. Her er man oppe på 4630 m.o.h, med en fantastisk utsikt mot Vilcabamba fjellkjeden, som er en del av de peruanske Andesfjellene. Det høyeste er Salkantay, med sine 6271 meter og navnet betyr «Det ville, ugjestmilde fjellet». For inkaene var fjellet hellig og det ble sagt at det styrte været og klimaet i området. Vi fulgte dalen oppover og det ble en fin dag på tur. Tempoet var mye roligere og vi stoppet ofte. Det var folksomt på stien og vi måtte hele tiden slippe frem gruppene som kom med hest. Det er mulig å ri deler av turen, dessuten ble hest og muldyr brukt til å frakte varer samt bagasjen vår. Vi gikk fra høyfjellet og ned i regnskogen hvor naturen endret seg drastisk. Her var varmt og grønt, med orkideer og kolibri som suste gjennom luften.

Jeg hadde som mål å greie å gå turen selv, uten å måtte bli transportert på et muldyr. Det greide jeg heldigvis….
Det ble MANGE gruppebilder i ulike varianter. Her er vi på det høyeste punktet og jubelen stod høyt. Sikkert fordi det var 1730 meter nedoverbakke til neste leir…
Det var kaldt og steinete da vi fortsatte innover mot nok en hellig innsjø.
Vi hadde en spirituell seremoni som innebar bygging av varde, inka tequila, eteriske oljer, kokablader og diverse annet som Juan ledet oss gjennom. Det var både interessant kulturelt sett og rørende å dele dette med de andre.
Vår andre leir lå i Chawllay, på 2900 m.o.h og her skulle vi ligge i telt. Heldigvis var det bygget hytte over teltene, det kom nemlig et skikkelig uvær på natten med torden og regn. Jeg var mest opptatt med å studere blomstene, mye nytt å se.

Den tredje dagen skulle vi bare gå 16 km og det var stort sett nedover. Vi fulgte elven som rant gjennom dalen og nå var det kortbukse vær. Det var mange sideelver som måtte krysses og ikke alle broene var like HMS godkjente. Men de holdt og vi kom oss over. Juan hygget seg med å male oss som krigere og med bær som han knuste i håndflaten, laget han to striper på hvert fjes. Det hadde inkaene gjort da de regjerte i området og nå ble vi «den ville gjengen», klar for å takle alle bakkene…. For selvfølgelig gikk stien bratt både opp og ned. Da det nærmet seg lunsj, kom vi til bilvei. Her ventet minibussen på oss for nok en «nær døden» opplevelse på vei ned til Santa Teresa, hvor vi skulle overnatte. Etter lunsj var vi 4 stk som dro på zip line, uten at jeg helt husker hvorfor jeg sa ja til det. Anlegget hadde 6 liner, hvor den lengste kom sist og var 1 km. Da ble selen festet på ryggen og jeg følte jeg fløy som en kondor mange hundre meter over bakken. Men det verste var allikevel hengebroen, men den har jeg fortrengt. Hva kan jeg si, det var nesten som å bli født på ny da vi var ferdige og hadde overlevd… Og belønningen kom i de varme kildene etterpå….

Med full krigsmaling gikk det som en lek å krysse provisoriske broer.
De varme kilden i Santa Teresa er kjent for sin helsebringende effekt og det gjorde virkelig godt på stive og ømme kropper etter all gåingen. Etter noen timer til bløt, følte jeg meg NESTEN så god som ny.
Det ble party på kvelden; med bål, grilling av marshmallows, drikkeleker, opptil flere pisco sour (Perus nasjonaldrink, skikkelig god), dans og moro…

Vi våknet til en heller fuktig morgen og da jeg endelig fant skoene mine, var vi klar til å dra. Det var nok en lang dag foran oss, med 6 timers gåing. Fjellet Llactapata på 2.700 meter skulle bestiges og vi ville kunne få det første synet av Machu Picchu dersom tåken lettet. Det gjorde den, vi hadde fortsatt gudene med oss, ifølge Juan. Det er ikke så mye mer å si om den dagen, bortsett fra at den var meget lang. Vi gikk og vi gikk og vi gikk…. Det ble mørkt før vi endelig kom frem til Aguas Calientes og mange var mer utslitt enn meg. Men humøret steig etter en dusj og middag, for nå var vi faktisk fremme….

Vi besøkte en kaffeplantasje, hvor vi fikk servert tidenes beste kaffe. Den var kruttsterk og ble servert med stekte bananer, kaffelikør og mer inka tequila. Ifølge ungdommene var det beste frokosten noensinne….
Det var godt å hvile beina, men jeg gynget ikke så veldig mye med den luftige utsikten!
Det lå noen gamle inka ruiner på denne siden også og herfra åpnet tåken seg nok til at Juan kunne peke ut Machu Picchu for oss.
De siste 12 km fulgte vi jernbanelinjen innover og da var jeg sliten. Men det var vi alle, etter 10,5 mil fordelt på 4 dager.

Dersom jeg skal ta en kort oppsummering, så var det en fantastisk tur. Jeg var veldig fornøyd med tur arrangøren min,
https://machupicchureservations.org/, både når det gjaldt punktlighet, mat, opplegg og ikke minst guiden. Litt tips til deg som vurderer å dra: ta med lakenpose hjemmefra og lei det du trenger av turutstyr. Ta med nok varme klær, jeg måtte kjøpe meg en boblejakke. Innstill deg på at alt koster, som en annen guide sa: «In South America you get nothing for free». Vi betalte for drikkevann (ta gjerne med vannrensingutstyr, det hadde ikke jeg) og do besøk samt tips til ansatte. Sørg for at du har akklimatisert deg før turen, høydesyke er ubehagelig og farlig. Jeg greide meg bra, men flere i gruppen sleit skikkelig. Men vi kom oss alle frem og jeg tror ikke noen av oss vil glemme turen. Da kan vi isåfall bare lytte til El Condor Pasa, det ble «vår» sang. De to belgiske jentene hadde fått hele dilla og spilte den ustanselig, både mens vi gikk og ellers. Lytt og bli inspirert:
https://www.youtube.com/watch?v=pey29CLID3I

Det var en fantastisk opplevelse å komme til Machu Picchu og byen var enda mer imponerende enn jeg hadde trodd. Men det er nok turen dit jeg vil huske best…

Hvordan unngå høydesyke i Cusco.

For meg som er født, oppvokst og bosatt på flate Jæren, var det tøft å komme til Cusco. Byen ligger på 3399 meter over havet og særlig når man kommer fra Lima, kan det være utfordrende. Høydesyke er nemlig ikke noe å fnyse av. Man merker det så snart man går av flyet, det er helst tungt å holde kroppen oppreist. For ikke å snakke om puste… Jeg var heldig med at jeg hadde 4 dager nord i Peru, på ca 2000 meters høyde først. Så hva gjør man da for å unngå å bli uvel?

Det ligger mye fjell rundt Cusco og det er nok en grunn til at inkaene kalte byen for «verdens navle».

Dessuten er byen og området rundt fullstappet av arkeologiske godbiter og det er helt umulig å rekke over alt. Jeg besøkte Salapunco, eller Templo de la luna og flere andre områder nær byen sammen med guide.
  1. Drikk mye vann…. Det som skjer når man blir dehydrert, er at blodet blir tykkere. Da beveger det seg tregere og oksyget tas senere opp. Høydesyke kommer av at kroppen får mindre oksygen, fordi luften inneholder mindre oksygen jo høyere opp man kommer. På ca 3000 m. o. h vil omlag 50% av alle mennesker oppleve en mild form for høydesyke og verken alder eller fysisk form har noe å si på hvordan kroppen reagerer.
Byen Cusco slik den fremstår idag, er bygget av spanjolene oppå inkanes sine palass og templer. Overalt ser man de gamle murene og det er flust av trange gater og smug.

2. Spis lite og lettfordøyelig mat. Jeg ble anbefalt av de som har greie på det, dvs oppvokst i Cusco, å starte med litt raske karbohydrater til frokost og så spise annenhver time. Lite og titt… Det har ikke jeg gjort, frokost er inkludert på hotellet og dessuten rikholdig. Så da er jeg egentlig ikke sulten før etter 15.00 engang. Forbedringspotensiale med andre ord….

Det var ikke det smarteste jeg har gjort å spise alpakka til lunsj… Men den smakte fortreffelig og jeg trengte ikke å spise mer den dagen…

3. Ikke anstreng deg, bevegelse bør skje sakte. Det er lettere sagt enn gjort, med så mange museum, kirker og arkeologiske funn som denne byen består av. Jeg vil aller helst vandre rundt fra tidlig morgen til sent på kveld. Men det har jeg ikke gjort, jeg har begrenset meg. Med andre ord tilbragte endel timer i senga med en bok…. Det har ikke vært lett….

Jeg besøkte en som laget tradisjonelle instrumenter. Det var ikke bare panfløyte og jeg fikk prøve å spille på en eselkjeve… Det var stas.
Jeg startet dagen tidlig med sightseeing, en lang siesta og mer vandring på kvelden.

4. Drikk kokate, minimum 2 kopper om dagen. Den var ikke helt enkelt for meg, som trenger en bøtte sort kaffe om morgenen for å fungere. Jeg har prøvd, men synes både te av bladene og teposene smaker kattepiss. Beklager… Koka teen skal bedre oksygenopptaket og gi energi, men det synes jeg at kaffi også gjør. Dessuten smaker den bedre. Heldigvis finnes det både koka tyggi og drops, så jeg klarer meg. Og for deg som lurer; koka blader eller produkter KAN IKKE TAS MED HJEM. Bladene er blitt brukt som et mildt narkotisk middel for å dempe kulde og tretthet, helt siden inkaenes dager.

Nei takk, jeg holder meg til kaffe.
Byen har over en halv million innbyggere og det er en salig blanding av gammelt og nytt. Her finner man McDonald’s ved siden av tradisjonelle restauranter som har marsvin på menyen. Og det er mye trappetrening når man skal se byen…

Jeg har klart meg godt til nå og ikke kjent noen av de lette symptomer på høydesyke, slik som kvalme, oppkast og hodeverk. Hotellet og restauranter har som regel oksygen til de som trenger det og lege må oppsøkes dersom man blir skikkelig dårlig. Jeg regner meg som ferdig akklimatisert og er klar for en 5 dagers fjelltur på de gamle inkastiene. Målet er Machu Picchu og vi skal opp på 4630 meter over havet. Det blir lange og harde dagsmarsjer, så da må jeg kanskje krype til korset og bytte til kaffe med koka teen allikevel…..

Salkantay trek, nå er jeg (forhåpentligvis) klar for det meste.. Ser frem til enkelt teltliv og sovepose, alle disse fine hoteller blir aldeles for meget….

Kuelap, byen over skyene.



Jeg var bare en dag i Lima før jeg igjen satt på flyplassen og ventet på å dra nordover. Heldigvis var flytrafikken i Peru pålitelig og uten forsinkelser var jeg snart på vei mot Jaen. Deretter ble det 4 timer i en fullastet minibuss med sambarytmer på full styrke. Ør i hodet ankom jeg Chachapoyas. Byen ligger på 2334 meters høyde i Andesfjellene og er hovedbyen i regionen Amazonas. Jeg hadde 3 hele dager til å utforske området, som bugner av historie og vakker natur.

Jeg bodde 2 netter på Casa Hacienda Achamaqui, et naturskjønt sted ved siden av Utcubamba elven. Her var alt man trengte, fra mat av lokale produkter til mannlig massør….


Jeg fikk min første smak av ceviche, som er en klassisk sjømatrett i hele Peru. Den er blitt spist i over 2000 år og består av rå fisk som marineres i limejuice og chili. Tilbehøret varierer etter hvor i landet man er, mitt var mais, søtpotet og løk. Spesielt, men godt.

Chachapoyas betyr folkene fra skyene og disse blonde og lyshudede menneskene bygde Kuelap, som var en av flere byer rundt Utcubamba dalen. Byen ble bygget lenge før inkaene bygde Machu Picchu, så her snakker vi om tidsrommet fra år 500 og frem til 1493. Det har vært spekulert mye på hva Kuelap egentlig var, men arkeologene er kommet frem til at det var både en festning, en landsby, en gravplass og et hellig sted.

Taubanen ble bygget i 2017 og var den første i Peru. Litt usikker på om det er den eneste…
Utsikten var formidabel og jeg hadde øynene oppe det meste av tiden. Men jeg tok ikke på brillene, det får være grenser…

Jeg dro med på en gruppetur og vi startet med buss til Nuevo Tingo, hvor taubanen går fra. Fordelen med å være i en gruppe er at guiden ordner alt, slik at jeg bare kunne sviver rundt og være turist. Det er nok en buss til påstigning og selve taubanen tok 20 minutter. De var lange…. Men endelig var vi oppe på 3009 meters høyde og var klar for sightseeing.

Jeg hadde forberedt meg godt for høyden og hadde mitt første møte med koka teen. Den skal lette oksygenopptaket og gi energi når man er oppe i høyden. Litt usikker på om det hjalp, følte ingen trang til å sprinte opp bakken.
Det er ca 20 minutter å gå fra taubanen. Dersom man sliter med å gå, kan man leie en hest. Jeg gikk…

Arkeologene har regnet ut at de brukte omtrent 700 000 tonn med stein for å bygge Kuelap. Byen var 700 meter lang og muren opp mot 20 meter høy. For et arbeid.
Kuelap er ikke like berømt som Machu Picchu, men det var allikevel noe køgåing. Historien ble fortalt på både spansk og engelsk, vi var en miks av mange nasjoner.

Jeg liker historie og hadde ingen problemer med å leve meg inn i hvordan det må ha vært å leve her over skyene. Det stod omtrent 500 runde steinhus innenfor muren og noen av dem var dekorert med symboler på de 3 hellige dyrene; puma, slange og kondor. Folket som levde her var hovedsakelig bønder og jeger, dessuten hadde de egne steinbur inni husene til marsvin. Det er nemlig en delikatesse her.

Husene stod tett i tett på nedre plan. Øvre plan var forbeholdt tempel og vakttårn samt sted til å ofre til gudene. Prestene ofret både dyr og mennesker.
Dette symbolet viser pumaen sitt øye og ble brukt til å beskytte huset og familien som bodde der.

Det ble en spennende dag hvor jeg ble litt kjent med en kultur som jeg ikke ante noe om. Jeg har lest om inka og maya, men Chachapoyas… neida. Mest var jeg imponert over byen de bygde, i generasjon etter generasjon fortsatte de byggingen. Da inkaene beleiret byen på 1600 tallet, overgav de seg fredelig og da spanjolene ankom noe senere, var Kuelap allerede forlatt. Byen ble glemt frem til 1843, men har i den senere tiden blitt populær også blant andre enn arkeologene. Jeg hadde en fantastisk dag, selv i regnvær og torden. Mulig noen hadde kastet stein mot himmelen, det pleide Chachapoyasene å gjøre når de ville ha regn. Det var ihvertfall ikke meg….

Lamaene lå fremdeles å voktet byen og fjellene rundt.

Ke ska du i Peru?

Ja, det lurte jeg også på, der jeg satt på flyplassen i Madrid og hulket og grein. Det var ikke på grunn av at jeg var på vei til Peru jeg var så trist. Peru er nemlig en drøm som går i oppfyllelse og den turen har jeg sett frem til i hele 3 år. For så lenge har det tatt meg å spare opp penger til å dra. Jeg har en egen sparekonto, hvor det settes av litt hver måned, til de drømmene mine som koster mye penger. Kontoen startet jeg med da jeg fikk en drøm om å bestige Kilimanjaro og nå er jeg på vei for å vandre på de gamle inkastiene i fjellene rundt Cusco.

Det blei mange og lange timer på flyplasser.

Det startet ikke så bra, jeg hadde et fall på sykkel som nesten gjorde at jeg måtte avlyse. Kvestet ribben og bæring av sekk er en dårlig kombinasjon, men jeg tok sjansen. Deretter satt jeg på Sola flyplass og så flyet ble mer og mer utsatt. Plutselig hadde jeg ny reiseplan via Amsterdam OG Madrid, istedenfor direkte til Lima fra Amsterdam. Alle som har sittet på en flyplass og ikke ant hva som skjer og om flyet i hele tatt går, vet hva jeg snakker om… Forsinkelser er noe dritt.

Jada, jada, jeg nærmer meg….

Det ble en lang natt i Madrid før vi endelig kom oss avgårde. Og da jeg ankom Lima halv 8 neste morgen følte jeg at reisen hadde vart evig… Men for første gang stod noen utforbi og møtte meg med et skilt med navnet mitt på. Det har jeg sett på med misunnelse hver gang jeg ankommer et land jeg aldri har vært før og hvor alt er nytt og kanskje litt skremmende. Dessuten er det min første tur til Sør Amerika, bare det er stort. Så det å bli møtt var fantastisk og jeg følte meg bare så velkommen….

Lett å føle seg hjemme når man blir møtt i resepsjonen av dette gliset av en sykkel. Synd jeg har lovet kollegene min å IKKE SYKLE I PERU…ellers hadde jeg nok blitt fristet.
Etter en heller søvnløs natt på flyplassen og fly, var dette bare fantastisk. Til og med eget boblebad….

Dette er nemlig en tur hvor jeg ikke har med telt eller organiserer alt selv. Jeg drar alene, men har fått et reisebyrå i Oslo til å sy sammen opplegget, som inneholder både flere fjellturer, kultur og historie. Så sovepose og fjellsko er med, selv om det blir mest netter på hotell og guidet tur. Det er det som gjør at turen koster flesk, men jammen får man det man betaler for…. For meg er dette luksus og jeg skal nyte det fullt ut!!!

Første turen ut gikk for å finne en butikk for å handle alt jeg hadde glemt.
Jeg havnet på det lokale Kvadrat, ikke helt sånn jeg hadde sett for meg Peru…

Jeg blir ikke lenge i Lima og førsteinntrykket var at byen nok er usedvanlig lite tiltalende. Det er stort sett alltid overskyet og med litt yr. Men sjelden regn, så de eneste som går med paraply er turister. Det gir et grått og litt lurvete utseende. Men så var jeg med på en guidet gåtur som tok hele ettermiddagen og plutselig åpnet hjertet mitt seg for byen, som bugner av kultur og historie. Den ble vakker og spesiell, så jeg kommer gjerne igjen for å tilbringe mer tid her.

Gatene i den gamle bydelen bar preg av at spanjolene var her. De ankom i 1533 og anla byen som fikk kjælenavnet City of kings. Byen var på 1600 og 1700 tallet kjent for å være den vakreste av alle i Spanish Amerika og er idag hovedstaden i Peru.
Vi besøkte Inglesia de San Francisco, kirken som har overlevd flere jordskjelv og plyndring av pirater. Her finner man også et kloster som vi besøkte og de mildt sagt skumle gravkammer med bein og hodeskaller under kirken.
Det er mye å se i Lima Centro, her fra et av de mange plazaene.

Så det var ikke fordi jeg ikke ville på tur at tårene kom, men fordi jeg snakket med mitt lille barn hjemme i Norge. Vårt kjære medlem av vår lille flokk var død, Scotty. Han har fulgt oss gjennom tykt og tynt i 10 år og aldri har jeg sett snillere hund. Hans lojalitet og kjærlighet hadde ingen grenser og han vil aldri bli glemt. Da var det vanskelig å sitte på en flyplass istedenfor hjemme. Og den som sier at han var bare en hund, har aldri hatt hund….

Takk for alle turene vi har fått sammen og all gleden du gav oss. Og dersom det finnes en himmel for hunder, vet jeg at du er der ❤️❤️

Langs jernbanelinjen mellom Hellevik og Egersund.

Det finnes noen turer man kan gå eller sykle mange ganger og allikevel blir man ikke lei. Turen langs den gamle jernbanelinjen mellom Hellvik og Egersund er en slik vei og jeg er egentlig ikke sikker på hva det er som gjør at jeg kommer tilbake om igjen og om igjen. Det er mulig at det er kombinasjonen av flott natur og gammel jernbanehistorie, samt god tilrettelegging og informasjon. Samtidig er jeg veldig glad i å kjøre tog og det at man går en vei og tar toget tilbake, er jysla gildt (som man sier på Jæren..). Ikke det at togturen er så veldig lang, den tar rundt regnet 6 minutter og er egentlig over før man har fått varmt opp setet. Men det er opplevelsen og spenningen med å kjøre tog….

Vi valgte å starte på Hellvik stasjon, mest fordi vi bodde i Airbnb leid hus på Hellvik. Det gjorde turen noe lengre, men fine været og flate veien, ke e nauå då?
Turen går på grusvei gjennom småkupert terreng, det vil si endel opp og ned.

Den gamle Jærbanen mellom Hellvik og Egersund ble bygget i perioden 1874 til 1878. Det var et smalt spor som buktet seg mellom små vann, skog og knauser og alt arbeidet med å bygge murer og broer ble utført for hånd. Det er også grunnen til alle svingene og bakkene, man ønsket ikke å måtte lage tunneler. Steinhugger arbeidet på strekningen er fantastisk utført, med store blokker med kilt stein. Den gamle jernbanen hadde mange stasjoner og stoppested, noe som gjorde det lettere å frakte folk og varer, enn over land og vann. Men da det ble bygget en ny og bredsporet jernbanelinje i sammenheng med Sørlandsbanen, ble den gamle jernbanelinjen i 1944 overflødig og lå til forfall i over 40 år.

Langs hele turløypa finnes det godt tilrettelagte rasteplasser. Husk å ta med mat og drikke, det er ingen steder underveis å kjøpe noe.
Det er alltid kjekt med matpause og ALT smaker godt ute…..

Og her er det Egersund kommune har gjort en fantastisk jobb… De har bygget en sammenhengende tur og sykkelsti som følger den gamle jernbanelinjen helt fra Hellvik og til Egersund. Jeg er ganske sikker på at dette må være en av de flotteste turene man kan gå i Dalane. Her finnes store lyngmarker, vann med de fineste badeplassene, utsiktspunkt over skjærgården mot Eigerøy, tette løvskoger og utallige kulturminner. Det er flere fine fiskeplasser både i sjø og vann. Turen er 8,2 km fra stasjon til stasjon, noe kortere mellom parkeringsplassene. Det er også mulig å parkere ved gamle Maurholen stasjon og ved Eie. Men som sagt, tog er tingen, ihvertfall en vei….

Den gamle stasjonen på Maurholen ble nedlagt for mange år siden, men kan idag leies av private både til overnatting og arrangement. Her finnes åpent toalett og ellers et slengtau som ble flittig bruk av han på 6.
På vei inn i turens eneste tunnel. Her dryppet vannet fra taket og ble en naturlig dusj som enkelte hygget seg i. Jeg fantaserte om damptog og gamle dager…

Vi startet tidlig på dagen og traff lite folk. Det er mulig at det var fordi værvarslingen holdt fast på at det skulle bli høstens første storm denne dagen eller at lørdag morgen er en generelt rolig dag i dette området. For jeg tror at det er mange som både sykler, jogger, lufter hunder og går tur her. Løypen er både en del av sykkelruten gjennom alle Nordsjølandene og Hellvik folkesti, som slår et slag for hverdags mosjonens betydning. Her blir vi minnet på «at å gå er en enkel, sosial og effektiv mosjonsform, som gir overskudd, trivsel, bedre helse og fysisk form». Det hjalp ikke å si det til han på 6….

Det var mer spennende å plukke bjørnebær enn å gå….
Vi holdt oss tett på togene som gikk og det var vanskelig å svare han på 6, når han spurte hvorfor vi ikke bare kunne ta toget begge veiene….
Men endelig fikk vi se broen over sundet som sier at vi nærmer oss Egersund.

Han syntes turen var lang, altfor lang. Det å gå på flat grusvei, opp bakke og ned bakke i flere timer, var ulidelig kjedelig. Selv om vi stoppet flere ganger og lokket med både is og kafebesøk i Egersund, var han ikke helt fornøyd. For ham, som har gått både til Prekestolen og Gaustatoppen, var dette den verste turen han hadde vært med på noengang. For det ble langt, særlig dersom man legger på turen ned til sentrum av Egersund. Da får man noen kilometer ekstra, så totalt gikk vi nærmere 16 km og brukte omtrent hele dagen før vi var tilbake på Hellvik. Og det er langt for en seksåring på støvler, som egentlig ikke ville forlate Viasat i utgangspunktet. Da er det godt at Egersund er en veldig kjekke by!!

Der var smilet på plass igjen…. Fast tradisjon på en lørdag i okka by, er risengrynsgrøt med rød saft. Det passet godt for to grøtelskere….
Et annet fast innslag i Egersund: kjøp et billig kneipbrød på Coop og mat fuglene. Da var han lykkelig igjen og fornøyd med turen…..
Og glade og fornøyde fikk vi en bitteliten togtur tilbake til Hellvik.