Det er skikkelig kjipt, ikke før har jeg kjøpt meg ny bil, før det er nesten umulig å kjøre noe sted. Ikke kan jeg dra til jobb, ikke på besøk og helst ikke noe sted hvor kommunegrensene krysses. Ihvertfall ikke dersom man har lyst på en roadtrip som innebærer telt og overnatting i flere dager. Og det nytter det lite å irritere seg over, men så var det liksom det med ny bil og fint vær… Dessuten er bensinen skikkelig billig nå, så jeg bestemte meg for å ta en kjøretur.
Det er viktig at bilen styles med rett utstyr. I rett roadtrip tradisjon ble frokost inntatt i vegkanten. Det ser veldig idyllisk ut, men E39 går rett ved siden av der vi satt.
Jeg hadde lest i en av mine mange turbøker, at det ligger et sted som ikke var uhorvelig langt borte, som er «et lite stykke Irland». Jeg har aldri vært i Irland, men har alltid hatt lyst til å dra dit på telttur. Kombinasjonen av vakker natur, 1 pub pr 850 innbyggere, slott og keltisk historie, gjør at jeg tror jeg hadde likt meg veldig godt der. Han på 7 var like klar for Irland som det jeg var, så tidlig en morgen pakket vi bilen og dro.
Rennesøy er mitt nye favoittsted, mest fordi de ikke hadde stengt det offentlige toalettet pga coronavirus. Når man bare MÅ gå, stod jubelen i taket da døra gikk opp…. Kartet ble studert med stor iver. Så la vi avsted mot nye eventyr.
Det er noe eget med å dra på tur i egen bil. Når musikken skrus på fullt, bensin på tanken, kaffi i koppholderen og hele dagen foran oss, da er livet godt. Vi heiv på håret i takt med Bruce Springsteen og kjørt mot nord. Selvsagt kjørte vi feil og opptil flere ganger måtte vi snu, men pytt pytt. Er man på tur, så er veien målet og ikke nødvendigvis det å komme frem. Men vi kom frem tilslutt, på den lille parkeringsplassen ved gårdene på Bø. Da er man altså på Rennesøy, på den siden som vender ut mot Mastrafjorden.
Det meste av turen går gjennom kulturbeite, hvor sau og kyr går ute hele året. Vi så ingen, men det kan være fordi vi kom midt oppi bøndenes gjødsling av markene. Vi vassa bokstavlig talt i dritt. Stien går langs bratte klipper og flere steder er det lødd steingjerder slik at ikke husdyrene skal falle ned. Det var akkurat så forblåst og værhardt som jeg ser for meg at det er i Irland også. Det var et landskap som satte fantasien i sving hos han på 7, her var huler og klipper hvor dragene fløy fritt. Jeg så ingen, men så hadde jeg uheldigvis glemt brillene i bilen.
Turen er ikke lang eller særlig krevende. Men vinden tar godt, selv om vi var heldige med været. Det er ca 3,5 kilometer frem og tilbake, og stien er godt merket med påler og skilt. Det er åpent landskap med god utsikt over de andre øynene og havet. Selv om det er langt frem til sommer, var det allerede begynt å bli grønt i gresset. Kanskje derfor man tenker på Irland når man snakker om Rennesøy, som tidligere kaltes for «den grønne kommunen». Og Irland er «den grønne øyen», tog du an? Men puber så jeg lite av og heller ingen slott….
På toppen av Knott, 110 meter over havet. God utsikt i mange retninger. Jada, jada, jeg har sett bilder av Irland og de så unektelig ganske like ut…. Utrolig hva man klarer å grave fram fra fryseboksen når man må….
Etter at nisten var spist på toppen, var vi enige om å gå nede ved sjøen tilbake. Jeg ville ned til Hesthammar, som er et gårdsanlegg fra jernalderen. Her kan man se både tufter etter hus og gravhauger. Han på 7 hadde sett flere huler fra klippene, hvor han var overbevist om at det bodde drager. Stien gikk veldig bratt ned, så en akte ned og en brukte LAAAANG tid. Men vi kom oss ned uten å brekke noe og var takknemlige for det.
Der nede ligger Hesthammar, så var det bare å komme seg ned dit… En kunstnerisk fremføring av informasjons tavlen… Kjekt å være turist… Videre kom vi til en trolsk hasselskog, som satte fantasien i sving og plutselig var begge to på dragejakt.Mest spennende var det for han som var tynn nok til å klemme seg inn i dragehulen. Jeg beundret de fine gjerdene og utsikten, mens jeg ventet på han som helst ville forvandles til en drage.
Roadtripen vår fikk en brå slutt og vi fikk ikke sett halvparten av alt jeg hadde planlagt å se når jeg først var i Irland; ehmm Rennesøy. På vei tilbake til bilen møtte vi bonden med traktor, som kjørte ut hevd. Selv om han var relativt langt unna oss, gjorde vinden at vi ble fint sprayet med møkk. Vi greide såvidt å komme oss til bilen uten å kaste opp. Deretter kjørte vi bånn gass hjemover med vinduene nedrullet mens vi kranglet om hvem som skulle dusje først. Så sånn endte årets første roadtrip….
Vi stod og beundret dette fine treet med strikkede hjerter, da bonden kom kjørende. Endelig, endelig og endelig ser vi bilen. Velsignet være bonden, ikke rart gresset gror ekstra godt med all hevden de kjører ut på jordene….
Hvis det er noe jeg har lært gjennom et langt liv, så er det at det finnes tre typer mennesker. Man har de som får ting til å skje, så er det de som ser at ting skjer og tilslutt så har man de som lurer på hva som skjer. Mine barn vil nok si at jeg absolutt tilhører den første gruppen og særlig når det gjelder tur. Det må jeg nok dessverre være enig med dem i, for det er sjelden langt mellom tanke og handling når jeg får behov for litt frisk luft.
Borestranda er et fantastisk sted, som er godt tilrettelagte med parkering, dusj og toalett. Det er rett og slett blitt et sted for de kule og arkitekturen bærer preg av det.
Mitt lille barn er noe nok mest i gruppe to og hun ser med tålmodighet på når jeg løper rundt og gjør klar. Koker vann, pakker sekk, smører mat, finner klær… Og når jeg står glassklar i døra, siger hun inn på badet og blir der. Lenge… Det er liksom ikke noe som haster og hun er grundig og flink med å gjøre både seg selv og hundene klar. Mens jeg venter og venter, mer og mer utålmodig.
Ikke et tohodet troll, men en snill og grei hundeeier med en hund med spjelket fot. Da må mor bære… Godt å få luftet både to og firbeinte i disse innetider. Og noen trenger mer enn andre å springe fra seg.
Så har man han på 7, som definitivt tilhører gruppe tre. Når alt er pakket i bilen, jeg har ventet i flere timer og bare han mangler, ser han opp fra PCen og sier: «Kæ??» Jeg bruker min snille og milde farmorstemme og spør om han er klar for tur. Ikke husker han hvor vi skal eller hvorfor, ei heller hva jeg har bedt ham om å finne frem og hvilke klær jeg har lagt klar…. Det er mildt sagt en tålmodighetsprøve, å dra på tur sammen med noen andre, som ikke er i gruppe en.
Det var mange som hadde lyst på pizzabolle. Mens andre knapt hadde tid til å sette seg ned for å spise.
Jeg er virkelig veldig glad i å ha med meg flokken min på tur, og særlig i disse virustider, når man helst ikke skal treffe andre enn de man bor sammen med. Men jeg skulle noen ganger ønske at jeg ikke var den eneste som får ting til å skje. At jeg ikke trengte å vente, vente og vente mens andre skal bestemme seg for om de i hele tatt vil bli med. For mange ganger føler jeg meg som i gruppe tre, at jeg ikke får med meg hva som skjer når vi ikke bare kan pakke og gå. Hva er det som tar så lang tid og hvorfor? Men den diskusjonen får bli til en annen gang…
Mye plass til å boltre seg på… Noen kikka på dem som var i vannet…. … mens andre VAR i vannet… Og himmelen var over oss alle. Jeg koste meg med å finne vakre steiner. Det var mange som surfet, Bore er en perle for slike aktiviteter.
Vi var litt usikre på hva advarselen gjaldt, siden skiltet var delvis dekket av sand. Kanskje coronavirus, bølger, sterke undervannsstrømmer eller drager. Hvem vet? Langt bak kom han i gruppe tre… Det ble ikke en kjekk tur til Jærhagen og kafé, istedet ble det drive-in og spise i bilen. Viktig å overholde karantene reglene..
Det finnes mange gode grunner for å ta seg en pause fra virkeligheten og bare melde seg ut. Når bare ordet CORONA VIRUS gjør at brystet snører seg sammen og hodepinen siger inn i skallen, er grensen nådd for min del. Jeg kom til et punkt hvor jeg bare hadde akutt behov for en time-out. Det hadde vært mange og travle dager på jobb, bekymring for min sønn som var i Wales og skremmende nyhets-oppdateringer fra alle kanter i over en uke. Det ble bare mer enn nok!!! Dessuten skulle jeg ha helg med langfri og de opprinnelige reiseplanene var kansellert, som så mye annet. Det er da en bare vil trekke dynen over hodet, skru av mobilen og glemme at verden eksisterer… Eller man kan ta en kortreist telttur sammen med favoritt turfølge/yndlings barnebarnet. Jeg valgte det siste….
Teltplassen vår lå ved den offentlige badeplassen ved Eikelivatnet. Her er stor og gratis parkeringsplass, toalett (som var stengt pga smittefare) og mange turløyper.
Det fristet med et bad, men jeg hadde glemt både badetøy og håndklær.
Det var fort gjort å pakke sekkene, man kan være litt ukritisk på hvor mye man drar med seg, når teltplassen ligger nær parkeringen. Skuffer og skap ble endevendt for proviant og jeg pakket det jeg fant av varme klær. Værvarslingen var bra, men man vet aldri med yr.no. Jeg hadde en plan på hvor teltet skulle settes opp, men var åpen for andre forslag. Så var vi avgårde og kjørte Rv 13 innover mot Ims. Den største overraskelsen kom da vi kom til parkeringsplassen ved Eikelivatnet, den var nesten full av biler. På en fredag formiddag… Jeg har vært her mange ganger og stort sett aldri sett en bil. Det er liksom ikke det mest kjente turområdet i Sandnes kommune…
Det var for gjort å sette opp teltet og flytte inn. Utsikten var slett ikke noe å klage på.Det er viktig å legge opp til noen aktiviteter når man drar alene med barn….Seierherren med premien…. Konkurransen, som gikk ut på å være raskest til å finne og bringe tilbake til mål: 10 kongler, 5 pinner, en stein større enn hånden, en blomst og en knopp av blad, ble vunnet av han som var raskest til beins…
Jeg liker godt å telte sammen med andre folk. Mest fordi det er kjekt for han på 7 å ha andre barn å leke med. Jeg blir liksom lei etter 40 ganger med gjemmeleken og det er grenser hvor lenge «Bomben springer» er interessant. Sant å si liker jeg godt å slappe av i sola med ei god bok, kaffe eller bare se på skyene. Det er skikkelig kjedelig for en over gjennomsnittet aktiv 7 åring, som på toppen av alt ikke har hatt andre barn å leke med på over en uke. Men nå voktet jeg leiren vår som en hauk. Så da noen fedre med en skokk av unger ville presse seg plass, var jeg meget avvisende. Hallo; smittefare, virus, 2 meters avstand, unntakstilstand??!!!! Det endte med at de satt opp telt på andre siden av halvøya, så vi både kunne se og høre dem…..Og jeg var flau over meg selv og følte meg lite vennlig.
Det er vanskelig å være på tur og ikke kunne leke med andre barn. Heldigvis hadde han med seg snø leoparden «Kul» og de hygget seg sammen i timevis. Jeg fikk også være med, da hadde vi «Tampen brenner» og gjemte Kul. Noen ganger så godt at vi slet med å finne ham igjen. Og sånn går no dagane….Dessuten fant vi på andre leker til han som verken ville lese eller sitte i ro. Skummel kriger, som jakter på villsvinet av stein, med spydet han har spikket.
Turen var akkurat det jeg trengte. Når mobilen slås av og man MÅ ingenting, er det lett å finne roen. Jeg vil ikke påstå at det var kjedelig, tur med han på 7 er sjelden uten action. Men det var ikke noe som krevde tankevirksomhet eller stort engasjement. Vi lekte, gikk tur, spiste det vi hadde lyst på og som var tatt med. Jeg flyttet stolen ettersom sola flyttet seg på himmelen og tok lange pauser i den. Vi kikket på folkene som gikk forbi og hilste på de fleste. Vi overholdt avstands-reglene til punkt og prikke, men det var verre med håndvask og hygiene. Jeg trøstet meg med at det var bare oss to og at vi var tilsynelatende friske og raske.
Her hjalp det lite med Antibac eller såpe og vann. Han måtte skrubbes med våtserviett… Sånn går det når man blir forvandlet til en skummel drage….Dessuten fikk han et ufrivillig bad, da han sparket ballen så den datt i vannet. Da var det enten å miste ballen eller å kle av seg og hente den. For å si det sånn, det skjedde ikke flere ganger, vannet var iskaldt….
Vi pakket sammen og dro tilbake til virkeligheten etter noen dager. Ikke fordi vi hadde lyst, men fordi vi ikke hadde mer mat igjen. Det eneste vi ikke hadde spist opp, var marsipanpølsa kjøpt under priskrigen før jul. Og det var nok en grunn til at den hadde overlevd så lenge, det smakte ikke særlig godt. Ellers hadde vi kun ketchup og steikesmør, så vi fantaserte litt om å fange en and og steke/spise den. Men det ble med tanken og istedet pakket vi leiren og kjørte hjem. Jeg kjente batteriene inni meg var fulladet og jeg var klar til å forholde meg til virkeligheten igjen. Virus eller ikke virus, naturen finnes rett utenfor dørstokken og den er alltid tilgjengelig. Selv om man skal holde seg unna andre mennesker og ha fokus på hygiene, tror jeg det er viktig å kose seg også! Ha en fin dag, enten du er inne eller ute…
Det er bra for helse å tilbringe tid med å gjøre absolutt ingenting. Særlig i slike omgivelser, med frisk luft og stillhet både inni og utpå.
Man har lett for å bli litt motlaus sånn som situasjonen er i verden idag. Plutselig er man berørt og begrenset, selv om jeg personlig slett ikke kan klage. Jeg er ikke smittet av noe og heller ikke i karantene. Foreløpig kjenner jeg ikke noen som er syke, men usikkerheten er jo at vi ikke vet. Så jeg går på jobb og er takknemlig for at jeg kan det.
Været kunne absolutt vært bedre…
Som helsepersonell fikk jeg tidlig beskjed om at vi ikke får lov til å dra ut av landet. Da var trist, for jeg hadde gledet meg til neste uke. En langhelg på spahotell i Polen var bestilt for lenge siden, men pytt pytt… Nå er grensene stengt og flyene har sluttet å fly, så jeg kunne ikke dratt uansett. Men det er jo egentlig bagateller i den store sammenhengen.
Godt å spise matpakken under tak.
Viktig å finne noe å le av, om det så bare er seg selv.. Og en walisisk dragelue…
Verre er det å tenke på mitt eldste barn, som studerer i Wales. Der er universitetet foreløpig ikke stengt, så han har valgt å bli. På tross av myndighetenes anbefalinger om at alle nordmenn bør dra hjem. Dessuten er det ikke sikkert han kunne ha dratt hjem, om han ville. Det kjennes helt uvirkelig ut…
Noen som koser seg i regnet. Andre hygget seg inne.
Viktigere enn noen gang!!!!
Ikke kan jeg dra ut av landet, ikke kan jeg dra rundt i landet og heldigvis har jeg ikke hytte. For da kunne jeg ikke dratt dit heller… Og sånn må det være akkurat nå. Det er tomt for folk overalt og jeg har nesten hatt veien helt for meg selv i helgen, når jeg har kjørt til jobb. Da er det godt å pakke sekken for å dra på tur.
Det KAN ha noe med været å gjøre, for dette er et populært turmål for barnefamilier på en søndag. Eller at folk holder seg hjemme for å unngå smitte. Zulu er et speiderområde med jevnlige møter flere ganger i uken. Men neppe akkurat nå fremover. Tomt for andre mennesker overalt.
Vi dro til Vagleskogen og fikk den nesten helt for oss selv. Jeg tror det er viktigere enn noen gang å komme seg ut i naturen og det er heller ikke vanskelig å finne turmål hvor det er lite folk. Det hjelper på både kropp og sinn, med frisk luft og bevegelse. Det blir nok muligens ikke så mye turer på meg i tiden fremover, for akkurat nå er det jobben som må prioriteres. Men bedre tider vil komme, så jeg sier som den britiske motivasjonsplakaten fra 1939: Keep calm and carry on. Ta en dag om gangen og husk å puste med magen. Fortsatt god søndag!
Noen dager starter tidligere enn andre og det er ikke alltid man bestemmer det selv. Jeg hadde i overmot lovet mitt lille barn å hente henne og venninnen da bursdagsfeiring var over. Lite ante jeg at festen kom til å vare hele natten…. Så da telefonen ringte klokken 04.55, var det ikke annet å gjøre enn å få på klær og fyre opp Toyotaen.
På vei ned mot Hellestø stranden, noen mer våkne enn andre. Morgenstund har gull i munn….
Når man først er oppe, frista det lite å gå å legge seg igjen. Under bilturen hadde jeg sett både månen og masse stjerner, så det lå an til å bli en vakker dag. Dessuten blir det allerede mye tidligere lyst og da kan man ihvertfall ikke gå å legge seg. Jeg smurte matpakke, og inviterte med en hund og en sovende sønn. Og plutselig var vi på vei mot havet.
Ifølge min sønn:»A touch of God». Ungdommene i dag har det med å mikse engelske ord inn i alle setninger og noe må jeg rett og slett be ham forklare.. Men dette forsto jeg. Husk båndtvang i Klepp kommune.
Turen mellom Hellestø og Sele er 3,5 kilometer hver vei, totalt 7 lettgåtte kilometer på sand, rullestein og grusvei. Det er parkeringsplass og toalett i begge ender, men det er koseligst å gå fra Hellestø og sørover. Grunnen er enkel, i havna på Sele er det benker. De er perfekt til å sitte på når man spiser nistepakken eller bare trenger en hvil. Dessuten er det en hel rekke med koselige båthus, som gir ly for vinden.
Det var ikke mange andre ute så tidlig. Men vanligvis treffer man mye folk her ute langs kysten, Jærstrendene er et populært turmål.Vi fant et lunt sted å spise, kombinasjonen vind og frost var frisk… Knekkebrød med brunost og kaffi er alltid en delikatesse på tur. En med nye briller og ei som helst ikke vil bruke brillene = 2 Brilleslanger på tur.. .
Turen langs havet går gjennom et landskapsvernområde. Jeg tror det betyr at det er så fint her, at man ikke kan ta noe med seg eller ødelegge naturen, slik at alt bevares slik som det er. Stien er umerket, men det er ikke veldig vanskelig å finne frem. Man har sjøen på ene siden og gårder på andre. Og hytter… Det er mange hytter. Heldige de som har hytte her ute… Men jammen må de være glade i vind og sand, for det er det mye av. Himmelen er høy og havet bruser. Sånn blir man glad av.
Plutselig kom solen over Sele havn. Flate Jæren ser frem til en ny dag. Og langt der ute ligger Feistein fyr. Det synet følger oss hele turen. For en fantastisk morgen det ble…
Turen vår startet med sludd, is på pyttene og rim i gresset. Men turen tilbake var en påminnelse om at sol og varme er på vei. Vi svettet i dunjakker og jeg fikk lyst på et bad. Så fordelen med å stå tidlig opp, er at man får utrolig mye ut av dagen. Ulempen er at man ikke trenger å planlegge noe etter klokken 19.00, fordi da er man for trøtt. Så gjett hva jeg skal gjøre nå? Ha en fortsatt fin lørdagskveld og god natt…..
Det er rart med det, noen byer blir man glad i. Jeg har lenge hatt et varmt, bankende hjerte for Egersund. Hvem vet, kanskje det er fordi jeg har vært der mye eller fordi folk fra Egersund er knakende kjekke. Eller fordi den ligger ved havet og er kjent for sin fajanse og fisk. Dessuten er turen til Egersund akkurat passe avstand når jeg trenger en helg på tur… Her finner man dessuten flotte strender og lun småby hygge og jeg la til og med inn en forespørsel til han der oppe (som styrer været), om sol og varme. Så desperat blir man når vinteren regner bort…
Gjett hvem som følte seg hjemme her… Huset lå på et gårdstun hvor det har vært bosatt mennesker siden middelalderen. Sykkelen var nok LITT nyere…
Dermed var vi i gang… Jeg fant drømmeplassen på Airbnb, et nydelig gårdshus fra 1700 tallet på Tengs. Her fantes mer enn nok sengeplasser, 1,5 bad og trampoline utforbi. Han på 7 ble hentet på SFO og proviant handlet vi inn på Ålgård. Kjøreturen sørover gikk som en drøm i min nye flotte bil. Jeg fant ut at helårsdekk fungerer på snø og slaps, for været kunne absolutt vært bedre. Men E39 er en flott vei å kjøre på. Egersund kalles ofte for sørlandsbyen på Vestlandet og ble grunnlagt i 1798. Det bor omtrent 11 433 personer der og næringslivet handler mye om fiske, sjø og båt.
Huset var en opplevelse, det var som å bo i et museum. Jeg kunne hygge meg med å fyre i peisen. Dessuten var jeg mektig imponert over renholdet, det var skinnende rent. Jeg fikk helst gåsehud med tanke på all støvtørkingen….
Det er lett å finne på noe kjekt å gjøre i Egersund. Vi ruslet en kveldstur opp for å se på laksetrappen i Tengs elva, siden vi bodde i gåavstand. Den er en del av Bjerkreimselva, som renner ut i Fotlandsvatnet. Jeg har aldri sett elven så stor og mektig før, det var litt av noen krefter som sendte vannet mot havet. Jeg var mest redd for han på 7, han hoppet og spratt foran oss. Vurderte å ha tau i ham, men hadde ikke tatt med. Her er ulovlig å fiske utenom sesongen, som er 1 juni til 20 september, dessuten må man ha kjøpt fiskekort. Han på 7 hadde veldig lyst til å se en fisk, men vi så ikke tegn til liv noe sted.
Elven var et imponerende syn.
Litt for nær vannet med en vilter 7 åring som snakket varmt om bading….
Heldigvis fant han noe annet å være opptatt av og plutselig forvandlet han seg til en hjort. Fort gjort….Jeg er usikker på hvordan dette fungerer og hensikten med trappen. Men laksen svømmer visstnok oppover her, av en eller annen grunn.
Det er obligatorisk med en bytur når man drar til Egersund. Jeg var klar for en skikkelig tur, selv om været hadde lite med sol, sommer og Sørland å gjøre. Det ligger et fantastisk turområde i gåavstand fra sentrum, Vannbassengane. Her finnes mange ulike turstier, badeplass, fiskevann, toalett og lysløype. Navnet kommer av at det var dette området som tidligere forsynte Egersund med drikkevann. Vi gikk en våt og kald tur. Jeg glemte både mat og kakao i bilen og ikke hadde vi tatt på regntøy. Og han der oppe hadde ikke tatt hensyn til min bønn om fint vær, det kom en blanding av snø, regn og vindkast som nesten blåste oss over ende. Det var godt vi hadde noe kjekt å se fram til….
Her har jeg faktisk badet engang, for det er en flott liten strand. Fristet ikke idag.Det ble brattere enn jeg husket og jeg som har legeforbud mot å gå i bakker, trapper eller å krype. Godt det ikke var så bratt vi måtte krype….Mange flotte løyper og veier å velge i. Men lite tegn til vår.Byturen ble foretatt innendørs, på Eikunda senteret. Den koselige gågaten, havnen og mating av fugler (som enkelte hadde gledet seg til) ble avlyst pga regn. Og den bedre fiskemiddagen, som ble kjøpt i en bod på Torget, måtte spises i bilen.
Ingen besøk til Egersund er komplett, uten en tur til Eigerøy fyr. Den har jeg gått mange ganger og så for meg en fin og flat sjarmøretappe langs kysten. Det var nemlig slik jeg husket den. Så kort at jeg ikke gadd å ta på tursko eller parkdress på han på 7. Ikke tok vi med sekk, mat eller drikke heller. Det var nemlig sol da vi parkerte bilen. Unntatt i hodet mitt, jeg var pottesur. Veien ut til parkeringen er nemlig meget smal og møter man andre biler, må man rygge. Det ble meg og selvsagt rygget jeg inn i et fint, lødd gjerde, så steinene skvatt. Stakkars nye bilen min… Vi kom oss ut til fyret og så stormen komme mot oss. Tilbaketuren ble LAAAANG og min sønn mente at denne turen toppet listen over de 10 verste turene jeg har dratt dem med på. Og det sier litt… Men bortsett fra det, er jeg like glad i Egersund og er enige med de «innfødte» når de sier «OKKA BY».
Det var mye mer bakker enn jeg kunne huske…. Men turen går på god grusvei i starten og i terreng siste del. Den er 2 km lang hver vei, så det var lengre enn jeg husket. Da nærmer vi oss fyret og stormen er på vei inn.Eigerøy fyr er bygget i 1853-54 og er Norges første støpejernsfyr. Det er 32,9 meter høyt og forsterket innvendig med murstein. Det gjør det til Europas sterkeste fyr og er idag fredet som kulturminne. Vi kom ikke inn, alt var stengt. Ingen andre folk heller…..Stille før stormen…..
Tiden går fort… Ikke før har jeg pakket vekk julepynten, så er det vinterferie. Det spiller ingen rolle sånn sett for min del, jeg har ikke hatt vinterferie siden ungene var små og det er lenge siden. Men med turnus jobbing har man plutselig fri en helt vanlig ukedag og da er det veldig kjekt at han på 7 har vinterferie. Sånn blir det jolletur av og jeg la en plan.
Enkelte fikk flashback til turen vår i høst da vi var i Wales. NESTEN full engelsk frokost… Se hva som krøp opp fra termosen… Frisk luft, godt selskap og fridag gjør en fjollete.
Nå skal du få et skikkelig stalltips: last ned appen ToGoodToGo. Her kan du bestille mat til en billig penge fra bakeri, kafeer, hotell og diverse serveringssteder. Dette er mat som er til overs og som du derfor redder fra søppeldunken. Maten er ikke gammel, men kan ikke selges neste dag, så da er det fritt frem for alle som vil kjøpe en eller flere porsjoner. Du velger sted utifra hvor du vil hente, betaler og plukker opp maten på vei til tur. Her slår på mange fluer i en smekk: du får en overraskelse siden du ikke vet hva du har kjøpt, du redder mat og du slipper å smøre matpakke.
Området er et eldorado for fugler og det er lurt å ta med noe å mate dem med. Det er registrert 140 forskjellige fuglearter og visstnok noen sjelden flaggermus. Stedet for alle som er glad i trær.
Mosvannet er Stavanger sitt tredje største vann og var byens første vannverket. Det er ikke her man drar for å bade, vannet er 3,5 meter dypt på det dypeste og sikkert ikke rent nok. Men turen rundt må være en av landets mest populære turstier, for her møter man mye folk. Det er joggere, syklister, pensjonister, småbarnsforeldre både med og uten barnevogn. Det er unge og gamle, tykke og smale, de hippe og sånne som oss. Alle går vi de 3050 metrene rundt vannet på fin grusvei, tilrettelagt med benker, gatelys, lekeplasser og trimpark.
Det er flere kjekke lekeplasser rundt vannet og vi stoppet på alle.Det er flere åpne områder hvor vi kan beundre utsikten over vannet. Langs hele løypa står oppslagstavler med fakta om dyrelivet og naturen. Da sier det seg selv at vi brukte mye lengre tid enn de ca 40 minutter det tar å gå rundt, for vi brukte mye tid på å speide etter fugler mm. Noen har det travelt, rekorden på å løpe rundt vannet er 8 minutter, satt av Jakob Ingebretsen i 2017. Han så nok ikke så mange fugler da….
Vi hadde planlagt en heldagstur, som startet med frokost fra et av byens bedre hotell, spist på lekeplassen ved Mosvannet camping. Så gikk vi i sneglefart rundt vannet, mens vi stoppet for å undersøke alt som var spennende. Jeg hadde egentlig planlagt en avstikker opp til Valberg tårnet, men det får bli en annen gang. Så var vi klar for dagens høydepunkt: en tur på Gamlingen.
Det ble ikke tur innom kunstmuseumet idag, selv om enkelte hadde veldig lyst. Noe kan man ikke bare gå forbi, slik som denne greia fra 1800 tallet. Vi fantaserte veldig over hva det kan ha vært, kanskje fuglebad, drikketrau for hester eller til å dyppe hodet i dersom det var veldig varmt.
Gamlingen er et svømmeanlegg som jeg virkelig skulle ønske fantes i alle byer. Der var også stinn brakke og det tror jeg ikke var fordi det er vinterferie. Dette er Stavangers eneste oppvarmte utendørsbasseng og har lange tradisjoner i å bedre befolkningens helse. For det er jeg overbevist om at det gjør. Her er åpent hele året og det meste av dagen. Det er kafé, barnebasseng, treningsrom og felles badstu, i tillegg til 25 meters basseng hvor man kan velge tempo blant raskt, mellom og sakte svømming. At det var +4 grader på land spilte ingen rolle, når det var 32 i vannet. Hvem trenger da å dra til Syden i vinterferien???!!!! Kos dåkke, med eller uten ferie….
Det er ikke lov å ta bilder inne på Gamlingen, så jeg tok noen utforbi. Nesten varme kilder…
Det er ikke mye jeg blir så glad for, som når noen virker oppriktig begeistret for å se meg. Nå tenker jeg ikke på familien, venner, barnebarnet eller hundene vi har, det skulle bare mangle at ikke de smiler og blir glade når jeg dukker opp. Nei, jeg tenker på komplett fremmede, som stråler opp som om det skulle vært julaften, bursdag og full pott i lotto når jeg viser mitt slitne åsyn foran dem. Da vet jeg at jeg er på Klepp…
Det ble halvt horn med ost og skinke (jærsk nasjonalrett) på oss. Jeg var sulten og heiv i meg så raskt at det ikke ble bilde av det.
Klepp er jeg usikker på hva er; bygd, by eller tettsted. Det jeg vet er at det er Rogalands nest største jordbruks kommune, med rundt 600 gårdsbruk. Det gjør at det ikke er så fryktelig mye jord igjen til å gå tur på, det meste er enten dyrket eller asfaltert. Det er heller ikke flust med skog eller fjell, men pytt pytt… Det er mye annet kjekt å gjøre på Klepp, tror jeg ihvertfall. Det hadde vi en plan om å finne ut.
Turen er en nærtur som heter Kleppevarden rundt. Det er en god turbeskrivelse i boken Te Jærs, som Stavanger Turistforening har gitt ut.På toppen av Kleppevarden står et monument som symboliserer et vardebål.
Egentlig skulle jeg på handletur til Jærhagen. Vanligvis handler jeg i første og beste butikk, men nå var det en telt stang jeg skulle ha tak i og den hadde de kun der. Siden jeg var tvunget ut på langtur, inviterte jeg med min sønn og lokket med gratis lunsj og en liten runde i nabolaget for å se oss rundt. Han var ikke vanskelig å få med, ikke hver dag vi får sjansen til å dra helt til Klepp…
Kirken heter selvsagt Klepp kirke og ble bygget i 1846. Altertavlen er visstnok fra 1610,men vi var i farten og gikk ikke inn. Neste severdighet vi durte forbi, var Klepp bygdemuseum. Her kunne vi ha sett rundt 1000 gjenstander, hvor mesteparten sikkert hadde med jordbruk å gjøre. Men det vet vi ikke, siden vi ikke gikk inn… Ikke rare vinteren når snøklokkene blomstrer i februar.
Handleturen ble fin, veldig fin. Jærhagen er et fantastisk sted for meg som ikke liker butikker og handling noe særlig. Det er kun på grunn av de som jobber der. Jeg fikk høre «Så gildt at du fant någe du ville kjøba» og overalt kunne vi lese «Så gildt å sjå dæg». De ansatte mildt sagt strålte opp hver gang vi gikk inn i en butikk. Og lunsjen smakte fortreffelig. Så humøret var bokstavlig talt på topp da vi var klar til å starte turen.
Turen har mye asfalt og byggefelt. Turen har også mye asfalt og bondegårder. Mildt sagt mye asfalt…..
Først og fremst var vi enige om at det var mye asfalt. Dessuten er været på Klepp ikke mye å skryte av i februar. Det regnet og det blåste skikkelig mye, nesten så mye at jeg vurderte å snu. Men vi gikk. Vi hadde parkert ved Kleppelunden, men det er flere andre steder å starte fra. Det er viktig å gå rett vei, siden skiltingen kun er på ene siden av lyktestolpene. Turen er 5,6 kilometer lang og de var seige idag. Ikke hadde vi pause, det frista lite å stoppe opp for å beundre utsikten. Dessuten var det ikke så mye å se, lave skyer og regn gir dårlig sikt.
Endelig skog og gress under beina. Det blåser mye på Jæren. På toppen av Hålandsfjellet kunne vi sittet og beundret utsikten, men det frista ikke. Det er mange andre løyper og runder som man også kan gå, særlig rundt Kleppelunden.
Turen og humøret ble bedre da vi kom litt vekk fra asfalten. Det sluttet dessuten å regne og det hjalp også mye. Men vi var nok enige om at dette var en tur det holder å gå en gang. Det var ikje en jysla jille tur, for å sei det sånn. Men Klepp derimot, skal jeg dra tilbake til hver gang jeg har en dårlig dag og trenger å bli sett på med begeistring og godhet. Da skal jeg hive meg i bilen og kjøre til Jærhagen for å kjøpe et eller annet jeg ikke får andre steder. For der var det jysla gildt…
Snart tilbake i bilen og jeg småsprang etter ungdommen….
Det har vært en merkelig vinter i år og her hvor jeg bor, har det knapt nok vært et fnugg av snø enda. Det synes jeg er trist, selv om det er greit å slippe glatte veier, snømåking og nedsnødd bil. Men jeg hadde satt meg et mål, kall det gjerne nyttårsforsett, at denne vinteren skulle jeg ha ski på beina igjen. Det har jeg nemlig ikke hatt siden jeg opererte og fikk nye hofter for to år siden.
Dette var drømmen, hvite vidder så langt øyet kan se…Men først måtte jeg få orden på skiene, ikke visste jeg at ski ruster når de brukes for sjelden…. Det er ulempen med stålkanter, men de var fullt brukende allikevel.
Jeg var ingen dreven skiløper i utgangspunktet, men jeg er glad i å være ute i naturen. Fjellskiene er over 20 år og lite brukt, mest fordi jeg ikke kan smøre ski. Istedet har jeg brukt de smørefrie plastplankene, kjøpt på OBS lenge før fjellskiene ble kjøpt. De tåler litt grus også, for ofte er det minimalt med snø på Jæren og jeg er sånn som hiver på skiene bare bakken er så noenlunde hvit. Men nå var jeg fast bestemt på å dra til et sted med skikkelig vinter.
Det var litt skummelt å se toget forlate meg alene på stasjonen midt på natta.. Da jeg åpnet døren ut fra stasjonen, var det et fantastisk syn som møtte meg.
Valget falt på Hallingskeid, en selvbetjent hytte som tilhører Bergen Turlag. Den ligger på ca. 1100 m.o.h, har 53 sengeplasser og innlagt vann og strøm. Det gjør at det er både stekeovn og vaffeljern tilgjengelig, men det spilte ingen rolle for meg, siden jeg verken hadde med noe å steke eller vaffelrøre. Man kan kjøpe proviant på hytta, her er alt fra lapskaus på boks til knekkebrød og pålegg. Betalingen skjer via app eller engangs fullmakt, som fylles ut før man drar. Hytta ligger bare 200 meter fra togstasjonen, som forøvrig er et stoppested på Bergensbanen og må nok sies å være Norges rareste togstasjonen. Den ligger inni et snø overbygg og har ingen vei utforbi. Hallingskeid har vært en utpost på høyfjellet siden 1700 tallet, et sted hvor folk samlet seg til marked og fest. For deg som ikke aner hvor på Norgeskartet dette er, vil jeg si sånn cirka en plass mellom Voss og Finse, hvor Skarvheimen, Hardanger og Vossefjellene møtes i et viltert Vestlandslandskap.
Det var en stor og tom hytte som tok imot meg, da jeg endelig greide løsrive meg fra månelyset og den magiske utsikten utforbi. Mitt lille krypinn, som jeg fikk ha alene hele helgen. Det er mulig å booke seng på forhånd, men det hadde ikke jeg gjort. Kjøkkenet var romslig og luksuriøst i forhold til de fleste Turistforenings hyttene jeg har vært på. Tenk innlagt vann og STRØM…
Jeg dro en torsdag etter jobb, min langfrihelg. Først var det kystbussen til Bergen, 5 timer og 2 ferjer. Jeg hadde kort tid til å komme meg til natt toget til Oslo, tungt lastet med tursekk og ski. Men det gikk og snart var jeg på vei østover. Redselen for å sovne var stor, toget ankom nemlig Hallingskeid klokken 01.20 og jeg var den eneste som skulle av der…. Men jeg kom av og møtte en åpenbaring av et vinterlandskap. Det var helt skyfritt og vindstille. Ikke en lyd var å høre og ingen tegn til liv noe sted. Det var kort vei ned til hytta, men jeg brukte lang tid for å nyte vinternatten. På hytta kunne jeg velge og vrake mellom rommene, siden jeg var eneste gjest. Det varte ikke lenge før jeg sov….
Det ble havregrøt med eple og kakao til frokost, mens jeg beundret utsikten.Jeg lagde min egen treningsløype, i skråningen hvor det var mest flatt.
Så glad blir man, når man får ski under beina igjen!!!!
I pausene ble skiene parkert ved hytteveggen, mens jeg gravde en grop i snøen for å nyte appelsin og mer kakao i solsteiken. Det var rene påskestemningen….
Fredagen var en drøm å våkne til…. Strålende sol og vindstille ute, det var såvidt jeg hadde tid til å hive i meg litt frokost, før skiene var spent fast. Terrenget rundt hytta var bratt, ihvertfall for meg som hadde fått beskjed fra sykehuset om å unngå fall, så løsningen ble å gå på tvers av bakken. Jeg øvde på å renne nedover og stake på flat mark. Jeg gikk fiskeben og sidetråkk opp små bakker og kjørte plog nedover. Balansen var så som så, men jeg storkoste meg. Til kvelds planla jeg langtur neste dag, mens jeg varmet opp en boks Spetti (spagetti a la Capri, en hån mot italiensk kokekunst, men helt greit vomfyll på fjellet….)
Det ble noen kilometer, selv om jeg aldri var lenger vekke enn at jeg kunne se hytta.
Lørdag hadde været snudd, med mørke skyer og kraftig vind. Det var sikkert like godt, siden jeg hadde problemer med å komme meg ut av sengen og gå ned trappen. Da fikk jeg virkelig kjenne at man bruker mye muskler ved å gå på ski og at det var lenge siden de hadde vært i bruk hos meg. Planen om en dagstur ble skrinlagt, men det ble allikevel en fin dag, siden det kom mye hyggelige mennesker som også skulle bo på hytta. Mange barnefamilier og noen av dem hadde ikke engang ski med. Men det er enkelt for de som bor enten i Oslo eller Bergen å komme hit, bare for å oppleve vinter i et døgn. Ellers var vi en gjeng som spadde snø, det er liksom det man gjør en sånn dag hvis man vil ut å lufte seg. Vi spadde frem vinduer og dører, trapper og tak. Det er god trim å spa og man sover veldig godt etterpå.
Det var nok av snø å spa i… Det var fint ute, selv med vindkast som nesten blåste en overende.
Været gikk fra vondt til verre, for på søndagen feide ekstremværet Elsa inn over landet. Fjelloverganger ble stengt og både ferjer og enkelte fly ble innstilt. På hytta falt «DEN STORE ROEN» ned over oss. Vinduene snødde igjen og vinden ulte. Alle holdt seg inne og spilte spill, leste eller sov. Det gikk med flere sekker med ved for å holde varmen og sikkert flere liter med kakao. Jeg skulle ta nattoget fra Oslo til Bergen og var spent på om det i det hele tatt gikk. Det største problemet var egentlig å komme ut av hytta og opp til tog stasjonen klokken 04.00, siden døren ikke ville opp og det var meterhøye fenner med nysnø som måtte krabbes over. Det var en heller traumatisk opplevelse og jeg vet ihvertfall at jeg ALDRI kommer til å legge ut på ekspedisjon i arktiske strøk… Men jeg rakk toget og kom meg hjem. Nå gleder jeg meg bare til neste skitur, selv om det ikke trenger å være fullt så mye snø….
Jeg blir så glad når det arrangeres en offentlig dag for hele Norge, som oppmuntrer befolkningen til å ta seg en tur ut. Over hele landet arrangerer DNT og de lokale Turistforeningene turer og aktiviteter som kan friste folk i alle aldre opp og ut av sofaen. Jeg hadde en annen plan, mest fordi jeg har den lange jobbehelgen og de fleste arrangementer startet for seint på dagen med tanke på kveldsvakten. Jeg planla å invitere med meg en gjeng og lage mat ute.
Ølberg strand og havn har mange muligheter og verdens beste softis, selv om det ikke fristet med is i kulda i dag…. Det var ikke langt fra bilen før enkelte forvandlet seg til en kanin og spratt lystig i forveien.
Slik ble det ikke, han på 7 hadde behov for litt alenetid med farmor. Og jeg kjente at det kan være greit å hvile hodet FØR jobb, så da var vi egentlig enige. Sekkene ble pakket og jeg saumfarte kjøleskapet for noe som kunne være niste. Det ble en slant vaffelrøre fra fredag og da var jo menyen bestemt.
Havet er alltid kjekt å dra til.Løvenes konge sang og brølte så det kunne høres milevis borte. Tror jeg ihvertfall…
Heldigvis hadde vi lagt votter i sekken, det er langt frem til sommer og varme.
Det er en fin tursti som går mellom Ølberg og Vigdel stranden. Den er kun 1,6 kilometer mellom strendene, men det er en flott tur. Det er sti som går over glatte svaberg, våte marker og steiner i forskjellige størrelser. Det er kjempespennende for en 7åring, men jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med stavene som lå i bilen. Det var nemlig glatt og vanskelig å gå enkelte steder. Men utsikten til havet er fantastisk og idag var det mye lyd fra bølgene som slo mot klippene.
Han er kjapp til beins, den skal han ha… Men blir fort sliten og må hvile litt…. Et sted advarer skilt mot å fortsette dersom det er høyvann og store bølger. Det var det ikke idag, selv om vinden var frisk. Endelig kom vi til Vigdel.
Det som gjorde at turen ble verdens beste, var pausen. Jeg var matstasjon og min oppgave var å steke og servere varme lapper med jordbærsyltetøy og krem. Det var tidenes nistepakke og anbefales varmt. Vi stekte på kokeapparatet og ikke bål, mest fordi jeg synes det er enklere å ta med enn ved og alt man trenger for å få fyr. Det er ikke sjans å finne noe ute i naturen som er tørt nok til å få fyr på…
Det er ikke feil måte å lade opp til jobb på, med å sitte ute og steke lapper. Det gikk med mye krem, faktisk en hel boks. Det var godt, men enkelte mente at de ikke kom til å spise krem igjen før han blei 18 år….
Det er utrolig hvor fort tiden går når man koser seg. Og det gjorde vi virkelig. Jeg har hørt et sted at noen mener at «For mye av det gode er absolutt vidunderlig», men jeg tror ikke det gjelder for krem på boks. Det ble vi enige om da vi ruslet til bilen, dekket av sand, søle, jordbærsyltetøy og krem. Men nå må jeg på jobb.. Nyt «Kom deg ut» dagen du også…
