Leirskole for voksne i Danmark….

Det er mye man ikke lenger kan gjøre, når man kommer opp i en viss alder. Hvem har ikke gode minner fra barndommens tvangssosialisering, også kalt leirskole, med dokø, matkø og tynne skumgummi madrasser i køyeseng? Det kan godt være at det var et ubevisst ønske om å gjenoppleve en tid hvor jeg var ung og sorgløs, som gjorde at jeg befant meg på danskebåten en kald kveld i november. Målet var en yogahelg ved Limfjordens vakre strender og et løfte om indre ro.

Et godt tips på disse svære ferjene, ta bilde av hvilket bildekk du befinner deg på. Det er vel unødvendig å si hvorfor…
Lugaren var innvendig, men med en fantastisk havutsikt. Det var et flott maleri, men jeg ville heller hatt et vindu jeg kunne åpne og frisk bris over kinnene.
Vi tok båten fra Tananger til Hirtshals på kvelden og kjørte i land i Danmark, tidlig neste morgen.

Jeg var veldig klar over hva jeg gikk til, fordi jeg hadde vært her før. Endel år tilbake tilbrakte jeg en uke sammen med min datter og søster på yogacamp. Det var en krevende, men flott opplevelse som gav mersmak. Yogakurset arrangeres av Laxmi og Gunnar, som driver Yogaskolen i Aarhus. Her lærer de bort klassisk yoga, meditasjon og yogisk livsstil. Kursene er åpne for alle, enten man har praktisert yoga i flere år eller aldri har satt sine bein på en yogamatte. Det eneste som kreves, er at man er motivert og har et åpent sinn.

Siden vi hadde god tid, var planen å kjøre danske landeveier sørover, samt å stoppe på alle spennende steder vi passerte. Vennebjerg Mølle er like ved Hjørring og absolutt verd et besøk. Møllen er vakkert restaurert og det ligger en koselig kafé ved siden av, som var stengt da vi var der.
Vi hadde på forhånd sett oss ut Rubjerg Knude Fyr og fant parkering inne i en skog.
Det gikk flere stier inn mot fyret og her var muligheter for både korte og lange turer.
Fyret er en av Nordjyllands største turistattraksjoner, men det var ikke folksomt da vi var der. Det er nok mest kjent for at det ble flyttet, for å unngå at det skulle falle over klippekanten.
Like ved ligger den gamle kirkegården fra middelalderen. Her lå gravsteiner utover marken, som terninger slengt utover på et ludo brett.

Helgekurset holdes på Susvind, en feriekoloni helt nede ved havet. Det er et flott sted, med stor sal til yoga og måltider, kjøkken og 4 mannsrom med felles bad og do. Det er en liten landsby noen kilometer bortenfor, med badebrygge og kirke. Ellers er det kun bondegårder og dyrket mark, litt skog og høy himmel. Nesten som Jæren.. Her ble vi oppfordret til å rusle turer, gjerne ta et bad, legge bort mobilene og søke naturens helende stillhet. Det vil si, når vi ikke var travelt opptatt med å følge programmet.

Vi droppet frokost på båten og gikk for en ekte dansk frokost tallerken. Det er verd turen over Skagerrak bare for å smake bakevarene igjen. Og osten… og pålegget…
Limfjorden er et sund som forbinder Nordsjøen med Kattegat. Den er 18 mil lang og har mange øyer, viker og strender. Her ligger også Nord Europas største fuglereservat, Våtmarksområdet Vejlerne.
Her fant vi nok en vindmølle, som vi fikk lov å utforske. Bare utvendig, men vi var godt fornøyd med det.
Danmark er et eldorado for alle som er glad i fortiden. Her bugner det av gjenbruksbutikker, loppemarked og de mer eksklusive antikviteter. Jeg holdt meg i skinnet og gikk forbi.

For det er travelt på leirskole for voksne. Her skulle man delta på yogaøkter både sent og tidlig. Innimellom skulle man ha kjøkkentjeneste, hvor man ble veiledet i hvordan lage mat som både renset og styrket kroppen. Her stod man skulder mot skulder med de innfødte og skrubbet sellerirot, mens man småpratet om vær og vind. Sånn skaper man samhold og glede, noe jeg tenker var målet for barndommens leirskole også. Så sopte man gulv, før det var dokø og en ny økt med øvelser, avspenning og meditasjon.

Sist gang jeg var her, var det sommer og sol. Da var det langbord og måltider ute, men i november fristet det lite å sitte i vinden.
Men et bad i fjorden ble det og det var like langgrunt som jeg husket. Dessuten kaldere på land enn i vannet, men det er en annen historie.
Strandpromenaden var vakker i høstsolen. Jeg passerte noen feriehus, men det var tomt for andre mennesker.
Det var meg og solnedgangen…helt til jeg fant ut at jeg hadde skikkelig dårlig tid før neste yogaøkt. Da ble det en sprint tilbake.

Det er ikke nødvendig å reise på yogacamp for å få leirskole følelsen. Kanskje du har andre hobbyer eller intresser som kan friste til et opphold i inn eller utlandet. Hva får man tilbake? Man får bli kjent med stedet, landet og de som bor der på en helt annen måte enn som turist. Ofte har vi mer til felles enn det som skiller oss. Dessuten kan det enkle liv på leirskole gjøre at man setter mer pris på å flotte seg litt innimellom. Det setter liksom livet litt i perspektiv. Selv om enkelte nok syntes det var litt i overkant, da vi på lørdagskvelden danset i lang rekke, mens vi sang og klappet i hendene. Sånn gjør vanligvis ikke nordmenn edru og frivillig. Men på leirskole er ALT lov….

Etter en helg med detox, kan man godt slå på stortromma og kose seg litt.
Danmark hadde allerede pyntet til jul og det syntes jeg var tidlig, men koselig.

På tur i Smørkamdalen, med ustødige bein….

Det er mange måter å bruke en fridag på, men av og til har jeg ting som jeg MÅ få gjort. Å få ved i hus før vinteren, står nok ikke særlig høyt på listen over ting jeg har lyst å gjøre, men har man egentlig noe valg? Strømprisene kommer neppe til å gå ned fremover, så når frost og vinterstormer griper fatt i mitt snart 100 år gamle hus, gjelder det å være forberedt. 10 sekker med ved var bestilt i Bjerkreim, det var bare å fyre opp Toyotaen og kjøre sørover.

Jeg hadde tenkt det skulle være vanskelig å finne starten på turen, men det var faktisk veldig lett. Skiltene var store og flotte, så jeg sendte en vennlig tanke til de som hadde laget dem. 
Det var tidlig morgen over Ørsdalsvatnet og en flott dag.
Den så ut som om den visste noe jeg ikke visste, og som jeg burde vite…

En kjøretur helt til Bjerkreim, MÅ bare kombineres med litt fysisk aktivitet. Veden var ferdigpakket i sekker, så det var fort gjort å få den i bilen og ikke ble jeg svett av det heller. Fra tidligere besøk var jeg klar over alle de fantastiske turmulighetene i området og hadde funnet en ny tur jeg aldri hadde gått. Den var valgt fordi den ikke var for lang (4 1/2 km) og passe lettgått. Med et travelt dagsprogram foran meg, var jeg tidlig av gårde og gledet meg til å utforske Smørkamdalen.

Jeg startet med friskt mot oppover første bakke.

Hadde jeg visst det lå vakre små vann innover, skulle jeg tatt med badetøy.
Da jeg var kommet litt opp i høyden, åpnet landskapet seg.

Det startet allerede da jeg var kommet opp den første lange bakken. Tanken slo ned som et lyn i hodet mitt: «Tok jeg på håndbrekket i bilen??» Bilen stod parkert i veikanten, på det som må sies å være en utrolig lang og bratt nedoverbakke. Å ikke ha håndbrekket på, ville mest sannsynlig medført at jeg ikke hadde bil til hjemturen. For, bare så det er sagt, det skjer ofte at jeg glemmer håndbrekket… Dessuten er jeg kjent for å glemme nøkler, mobil, slå av kaffetrakter, låse døren… Jeg har brukt mye tid på å lete etter brillene eller huske hvor jeg parkerte bilen. Det skyldes ikke alder, det er i hvert fall det jeg sier til meg selv, men fordi jeg stort sett har tankene andre steder. Spørsmålet ble derfor, skulle jeg snu for å sjekke?

Det er merket mange fine utkikkspunkt langs løypa. Det er både bratt og høyt, en kombinasjon som gir strålende utsikt.
Det var nydelige høstfarger i fjellet og luften var frisk og skarp.

Dersom jeg valgte å snu, ville det vært å innrømme nederlaget. At jeg faktisk sliter med å huske og at det ofte er et tegn på at man begynner å bli gammel. Dessuten måtte jeg gått opp den lange bakken enda en gang og det gadd jeg i hvert fall ikke. Jeg valgte å gå videre, men nå var bekymrings frøet sådd. Det slo raskt rot og begynte å vokse. Det spant i hodet om alt så kunne skje med bilen, dersom håndbrekket ikke var på. Derfor var jeg ikke forberedt da løypa plutselig forlot den fine veien og gikk ut i terrenget. Her var flott utsikt og relativt lett gått, helt til stien begynte å gå nedover. Det var bratt og i mitt hodet ble det farlig bratt.

Her blei det jammen bratt, men turbeskrivelsen jeg hadde lest, hadde forberedt meg på en del luftige partier. Ellers beskrives den som enkel og barnevennlig.
All ære til de som merket og tilrettela løypa, de hadde gjort en god jobb. Men det hjalp ikke meg så mye…

Har du hørt uttrykket «å krisemaksimere «? Det er når fantasien tar overhånd og man spinner avsted på alle slags katastrofe tanker om hva som kan skje. Tankene er høyst reelle for de som opplever dem og kan gi kraftige angst og bekymrings reaksjoner i både kropp og sinn. Man kan bli både svett og kortpustet, samt ha vansker med å fokusere og tenke klart. Det beste man kan gjøre, er å ta noen lange og gode pust som roer ned, samt fortelle seg selv at dette ikke er farlig. Velger man å stoppe opp eller snu, har man jo bekreftet mistanken, at situasjonen er så farlig at man faktisk må flykte fra den. Det er den sjelden, når det bare er tankene som løper løpsk…

På andre side av vannet lå en liten gård. Der kunne jeg neppe ha bodd.. Tenk bare på jordras, steinras, snøras, flom, vinterstormer, brann, alvorlig sykdom uten veiforbindelse…
Mange steder gikk stien på kanten og dinglet, andre steder var det merket sti ut til spesielt vakre utkikkspunkt. Selvfølgelig måtte jeg ha full valuta og nærmest krøp ut til kanten for å kikke ned. Litt sjølpining bygger sterk karakter, er mitt motto.
Det var ikke folksomt i heia og sauer var det eneste jeg traff. De kikket rart på meg, eller kanskje jeg bare innbilte meg det?

Det fine med at jeg ble så opptatt av alt det farlige som kunne skje underveis, som fall med dødelig utgang eller kompliserte beinbrudd, var at jeg nesten glemte bilen. For planen hadde vært å gå så fort jeg greide tilbake til start, for å sjekke at den fremdeles stod på samme sted. Men sånn blei det ikke, fordi jeg vet at den beste måten å roe ned på, er ved å bruke god tid. Derfor fant jeg et hyggelig sted vekke fra kanten, hvor jeg spiste nistepakken. Jeg lå i gresset en god stund og kikket på skyene. Naturen ble beundret fra både høyt og lavt, samtidig som jeg passet på å gå seint nok til at ikke pulsen steig for mye. Det fungerte fint.

Tenk at oppå den haugen stod jeg og kikket ned. Jeg gav meg sjøl en vennlig klapp på skulderen for å ha overlevd.
Jeg måtte få med meg alle severdighetene, det var en usedvanlig flott tur.
Stien slynget seg langs fjellene, med vakker utsikt over vannet. Ørsdalsvatnet er 18 kilometer langt og om sommeren kan man dra på cruise her med M/K Ørsdølen.
Nistepakken var av det kjipe slaget; kaffi og flere dager gammelt brød i tykke skiver. Med peanøttsmør, som klistret seg til ganen og ble svelget ned med vann. Men alt smaker godt på tur og særlig når man sitter på fast fjell uten bratte stup rundt seg.
Rundt den svingen og det ville være mulig å se bilen. Eller ikke, dersom den lå i bunnen av bakken. Spenningen var stigende…

Jeg innrømmer at DET øyeblikket, da jeg rundet en ås og fikk utsikt til veien, var en lykkens stund. For der stod jammen vraket mitt fremdeles, trygt plassert i veikanten. Jeg lo høyt av meg selv, for det syntes jeg var det minste jeg kunne gjøre etter alt tankekjøret underveis. Det å riste på hodet, himle med øynene og fjolle litt over hvor dumt man kan tenke, det er undervurdert av mange. Neste gang jeg er på tur og brått blir usikker på om jeg tok på håndbrekket, skrudde av kaffetrakteren hjemme eller har husket alle de viktige små bagatellene som man utfører hver dag, så skal jeg ta opp den gode følelsen av befrielse som nå bredde seg i kropp og sinn. Så får det heller være at jeg hadde glemt å låse bildøren….

Er det ikke rart? Under denne helleren var jeg mest opptatt av bilen og tenkte ikke særlig på om den plutselig kunne rase ut og begrave meg under flere tonn med stein..
Turen gjennom Smørkamdalen kan gås begge veier og tror kanskje det hadde vært mindre krevende å gå andre vei enn det jeg gikk. Nå snakker jeg om mentalt og ikke fysisk….

 

 

 

Flørli, 4444 trapper til himmelen…

Dersom du er på jakt etter en skikkelig manndomsprøve, bør Flørlitrappene være førstevalget. Det er langt, det er bratt, det er høyt og det er vanskelig å komme frem til. Samtidig kjenner jeg mange, som jeg i utgangspunktet ville tenkt ikke hadde greid å gå turen, som fullfører med glans. Nå snakker jeg altså om «vanlige folk», sånne som ikke bruker all sin fritid på å peise rundt i naturen og synes alt under 20 kilometer er bortkastet. Jeg ble invitert med av min søster, som er i god form, tatt i betraktning at hun sjelden trener og man kan telle de årlige fjellturene på en hånd. Vi skulle gå sammen med hennes sønn og hans samboer, som nok heller ikke kan kalles topptrente atleter. At de valgte meg som reiseleder, sier sitt og vi la opp til en tur med mange pauser, gylne øyeblikk og at vi skulle rekke båten hjem igjen.

Dagen startet grytidlig og vi var oppe før sola. det må man nemlig være skal man rekke den tidlige rutebåten…. Men det var det verd, vi sparte neste 3500,- på billettene…

Turen innover Lysefjorden er en stor opplevelse og vi var mange som samlet oss på dekk for å fotografere fjell, hav og himmel i morgenlyset.

Som turleder var det mitt ansvar å peke ut Hyvlatånnå, eller på turist-norsk: Prekestolen. Jeg bomma opptil flere ganger og begrunnet det med at jeg ikke hadde brillene på.

Jeg fant den tilslutt og både min søster, som aldri har vært der og jeg, som har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har vært der, var godt fornøyd.

Det finnes ikke så mange alternativ for å komme til Flørli, denne veiløse bygda som er mest kjent for vannkraftutbygging. Som et av de første vannkraftverkene i Norge, ble området kjøpt av en Stavangermann i 1914. Dermed satte de i gang en storstilt bygging, hvor det skulle bygges en rørgate og demning på toppen av Troppekosnuten. Her snakker vi om 740 meter over havet eller 4444 trappetrinn. Det er utallige historier om hvordan de slet og bar oppover fjellsiden, med en gjennomsnittlig bør på 80 kilo på ryggen. Jeg anbefaler alle å besøke museet som ligger i den gamle turbinhallen, her kan man få et innblikk i en unik industrihistorie. Men for å komme hit, må du enten gå, ha egen båt eller basere deg på rute- eller turistbåtene. Legg gjerne inn en overnatting eller to, det er mye kjekt å finne på i området. Her er både vandrehjem, leiligheter, camping og DNT hytter.

Det enkleste er å komme sjøveien. Vær oppmerksom på at det er ulike båter og priser. Det billigste alternativet er kollektivtransport Kolumbus. Husk å kjøpe billett på forhånd!! Det er begrenset med avganger og plass om bord uansett hva du velger. Sjekk https://www.florli.no/getting-here/ for mer informasjon.

Jeg undret meg veldig over hva som skjedde i andre enden av kaien, siden alle båt passasjerene gikk i den retningen. Men trappene starter rett etter man har gått av ferjen, så vi tok sikte på dem.

Det manglet ikke på advarsler og jeg tenkte «Fy fader så bratt det er!!!» Men det var bare å begynne å gå. Trinnene er lave og relativt lette å gå, så vi startet rolig og forsiktig.

Jeg har vært på Flørli tidligere, men det var før stedet ble utviklet for turisme. Da var jeg turleder for STF på en kunst og male tur for småbarnsfamilier. Vi tok oss en tur i trappene, men været var ikke på vår side. Det var tett tåke, null sikt og sleipt i trappene. Derfor valgte vi å snu omtrent halvveis i bakken. Nå er turen enveiskjørt, så starter man å gå, er det få retrettmuligheter. Man kan gå av trappene og gå en kort løype, som kan gås som en runde hvor man kommer ut øverst i bygda. Men de aller fleste går til topps og følger Rallarveien ned igjen. Turen regnes som krevende, er merket rød og anbefales verken for barn eller hund. Men det kan man ta med en klype salt, siden vi møtte både store og små hunder på vei oppover. Dessuten arrangerer Barnas Turlag jevnlig fellestur til Flørli for å gå trappene, så det er fullt mulig for større barn å gå. Estimert tid er 3 timer, eller 4 timer dersom du velger å gå den lange runden rundt vannene. Det anbefales ikke å gå på vinteren, så sesongen er kort.

Jeg hadde ikke gått så veldig langt, før jeg begynte å merke høyden. Det skal sies at turen ikke egner seg for de med høydeskrekk, men heldigvis var det vaier eller rekkverk å holde fast i, så jeg klamret meg oppover.

Det er fascinerende å tenke på de som har bygd rørgaten og hvordan de har fått de svære rørdelen opp fjellsiden. Min lille dagstursekk kjentes som luft på ryggen og jeg følte ikke jeg kunne klage på mangel på oksygen etter hvert som vi steg oppover.

Det er flere steder underveis hvor man kan ta en pause. Noen steder var det bare å sitte på rørledningene, andre steder fant vi plattinger med benk. Husk å ta med mat og drikke, ta mange pauser underveis for å fylle på.

Det er merket antall på trinnene, men de var til tider litt misvisende. Og jeg er litt usikker på om jeg syntes det var så oppløftende, da ble jeg veldig bevisst på hvor mange jeg hadde igjen… Men de er der i hvert fall.

Halvveis oppe ligger den gamle kabel stasjonen, hvor den gamle vinsjen som pleide å dra vognene opp bakken, fremdeles står. Her er visstnok kafe, men den var stengt da vi passerte. Tenk deg den sommerjobben, bære 10 liter vaffelrøre og to svære termoser med kaffe hver morgen opp trappene, for å drive kafe her. Det snakket vi mye om….

Vi hadde en strålende dag og været kunne ikke vært bedre. Når man først skal gå en spektakulær tur, er det en fordel med klar sikt. Naturen er helt fantastisk og utsikten kunne ikke vært bedre. Jeg vet at det har vært skrevet mye om Flørli i media i sommer, området har ikke den samme populariteten som Prekestolen og Kjerag. Det synes jeg er synd og jeg tror det er kun fordi det er så vanskelig tilgjengelig med offentlig transport. Dessuten blir det fort dyrt, dersom man skal følge turistbåten eller ta en guidet tur fra Stavanger. Det er ildsjeler som virkelig står på for å markedsføre og gi et bra tilbud i bygda, så jeg håper endelig at de får lønn for strevet. Alle dere som ikke har vært der, REIS. Det er mye annet å finne på dersom du ikke ser syn på trappene. Her finnes andre og mindre krevende turer å gå, fisking eller padling. Man kan velge å bli i ett med naturens ro og fred, eller delta på trappeløpet Flørlitrappene opp. Noe for alle, altså…

Det føltes til tider å gå opp en berg-og-dal bane. Jeg burde egentlig latt være å snu meg, da ble man fort svimmel, men det var umulig å la være. Trappa er 1470 meter lang og har en stigning på 741 meter, med opptil 50 grader bratt. Lykke til…

Plutselig er man over tregrensa og det flater ut. Fremdeles et stykke igjen å gå, men dette er nesten flatt i forhold til tidligere.

Og plutselig var vi DER. Men med flere steg igjen å gå.. Jeg hylte høyt om falsk markedsføring og villedning av godtroende turister, men det KAN ha vært lavt blodsukker…

Det var seiersfølelse og brede glis på toppen. Demningen ble startet bygget i 1918 og stod ferdig i 1920. Stien vi skulle gå, var den rallarene gikk da de bar opp maskiner og utstyr og jeg tenkte igjen på min lille dagstursekk og syting over svette og slit…

For oss gikk turen bedre enn forventet, men det kan ha vært fordi vi var litt skeptiske i utgangspunktet. Oppe ved Ternevatnet ble det et bad på noen av oss, før vi spiste en velfortjent lunsj. Pausen ble ikke veldig lang, siden vi hadde bestilt båt tilbake til Lauvvik ferjekai og var usikre på hvor krevende nedturen var. Det er mulig å gå to ulike stier, en kort og en litt lengre. Vi gikk for den korte Rallarstien, som går fra demningens høyre side når du kommer nedenfra. Turen startet på snaufjell og var krevende på ankler og bein. Det var mange løse steiner og grus, noe som gjorde at det gikk relativt seint med gruppen. Bratt var det også, og de som sier at det er enklere å gå ned, har nok ikke problemer med knær, hofter eller høyder…

Stien nedover er merket med både store varder og rødt, så det er enkelt å finne frem.

Trapper opp og trapper ned… Det er bygget flotte steintrapper av nepalske sherpaer og det kjentes godt i lårmusklene da vi gikk nedover.

Det er et flott landskap og jeg likte bedre å gå ned, enn å gå opp. Andre foretrakk å gå opp, men det var mest på grunn av knærne. Jeg stilte godt forberedt med både knestøtter og staver, så da gikk det relativt greit.

Da vi kom ned i skogen, stoppet tempoet opp. Her bugnet det av blåbær og det var ingen som hadde lyst til å gå forbi, uten å spise dem.

Det var åpnet opp for et flott utkikkspunkt, heldigvis med gjerde.

Det var rart å se turen vi hadde gått fra «andre siden».

Det ble noen timer å vente på båten, men det var bare fint. Vi spiste resten av nistepakken på benkene utforbi, selv om det ikke var lov å spise medbragt. Grunnen var at kafeen var stengt og åpnet ikke før etter at ferja var kommet. Siden den først skulle inn til Lysebotn (og vi ikke fikk bli med før den kom tilbake), fikk vi god tid til å besøke utstillingen, kjøpe kjøleskap magnet og spise is. Kafeen serverte mye godt, så egentlig var det synd at vi hadde spist oss mette på nistepakken… Båten kom samtidig med regnet og det ble en rolig tur hjem, godt fornøyde med at vi hadde besteget Flørlitrappene. Jeg lettet ikke bakenden EN ENESTE GANG fra setet for å ta bilde av den flotte naturen. Det var like greit at det regnet og tåka dekket Hyvlatånnå…

Jeg tar gjerne en tur til Flørli igjen, men da vil jeg være lengre. Gjerne bo på turisthytta, gå trappene, fiske i sjøen og bare kose meg…

Vi kjente alle at det var godt å få sette seg etter turen og enda bedre ble det da kafeen åpnet.

Jeg anbefaler alle å ta en tur til Flørli, med eller uten trapper. Men lov meg at du besøker det gamle kraftverket og leser all informasjonen, om bygda og familiene som bodde der og ikke minst historien om Nils Helmikstøl….

Bare spør Marit…

Er det ikke rart hvor forskjellige vi mennesker er? Det som er enkelt for noen, kan være skikkelig utfordrende for andre. Enten det er i jobbsammenheng, sport eller strikking vi briljerer, har vi lett for å se bort i fra at andre kanskje ikke har det samme utgangspunktet som vi har. Allikevel virker det som om vi ofte glemmer det, når vi i godhetens navn gir hverandre tips og velmenende råd. Vi tenker ut fra vårt eget ståsted og i verste fall kan vi utsette andre for farlige og ubehagelige situasjoner. Det er sjelden fordi vi ønsker andre vondt, tror jeg, men kanskje fordi vi er ubetenksomme og ser verden med VÅRE øyner.

En nybegynner tur i Jotunheimen kan være så mangt… Med blytung sekk og mange hundre høydemeter oppover, var jeg sjeleglad jeg hadde vært på tur før.

På ut.no er turen inn til Olandsbu beskrevet som en enkel og barnevennlig tur. Men for han som aldri hadde gått med sekk eller besøkt en DNT hytte før, var det krevende nok.

Turen opp på Bergefjellet er en eneste lang motbakke og passer neppe for alle.

Vi møtte Marit på turisthytta i Trodla-Tysdal og burde egentlig ha skjønt tegningen da hun sa hvor hun hadde gått fra og hvor hun skulle neste dag. Jeg ble glad da jeg hørte at hun hadde kommet ned Tverrlia og spurte henne kjapt om det var så luftig som turbeskrivelsene beskrev. Med høydeskrekk og dårlige knær var jeg litt skeptisk om dette var turen for meg, men Marit var var veldig overbevisende. Her var verken utfordringer med høyder eller særlig krevende terreng. Det hadde vært litt vått og sleipt noen steder, men det hadde gått helt fint å komme ned lia. Siden det som regel er mer krevende å gå ned, enn opp, tenkte jeg at dette skal gå fint. Derfor var jeg lettet da jeg la meg og gledet meg til en fin tur.

Trodla-Tysdal ligger nydelig omgitt av høye fjell. Turen inn fra Kleivaland kan være krevende nok dersom man ikke er fjellvant, men turen videre til Viglesdalen er for spesielt interesserte.

Å ferdes i naturen gir deg styrke, både fysisk og psykisk. Samtidig må utfordringene stå i stil med evnene, hvis ikke blir det lite kjekt.

Det ble slett ikke en fin tur, men en tur hvor jeg ikke trodde vi skulle komme oss levende opp fjellsiden. Senere fant jeg ut at turen er merket med svart og varseltrekant, samt regnet for å være Rogalands tøffeste turistforeningstur. Hadde jeg vært klar over dette i forkant, hadde jeg ikke gått. Jeg tar gjerne en utfordring, men samtidig er det viktig å vite hvor grensen går. Nå stolte jeg på andre, som jeg faktisk tror ikke syntes at dette var en særlig krevende tur. Men ikke vet jeg hva Marit drev med til vanlig; kanskje ekstremsport og ultraløp? Jeg husker i hvert fall at vi godt kunne tenke oss å kringle-vri henne, da vi hang rundt hver vår bjørk og hyperventilerte opp Tverrlia.

Fottur i Nepal var en fantastisk opplevelse, hvor man trenger å vite hva man går til.

Sykkeltur med el-sykkel er ikke bare idyll… Fjorårets tur rundt på Dovrefjell ble tøff for noen, som var på sin første langtur med sykkel.

Noen liker å gå langt og andre kort. Og vi vet ikke alltid hva andre mener med langt… Eller kort….

Jeg er med i noen tur og frilufts grupper på Facebook, hvor jeg noen ganger blir ganske oppgitt. Det kan virke som enkelte har et behov for å fremheve seg selv og gir råd til andre, som i verste fall er farlige. Her er et eksempel: en liten familie som er helt uerfarne med tur og friluftsliv. De ønsker å ta med seg barna, på 6 og 8 år, til Trolltunga og ønsker råd om hvor krevende turen er og hva de bør ha med. Det kom mange svar og de fleste var oppmuntrende og sånn «kjør på, dette klarer dere fint». Det kom utallige eksempler; som de som hadde gått opp på 3 timer og med 25 kilo på ryggen (skulle telte og videre) uten problemer og de som hadde 3 åringer som hadde gått opp selv. Jeg har vært på Trolltunga og hadde aldri anbefalt turen til denne familien. Det er en lang dag på tur og man bør ha gått noen kortere turer før man går denne. Jeg vet ikke om de gikk, men jeg håper ikke det. Særlig ikke for barnas skyld…

Er man helt fersk i friluftsliv, dra på tur på dine egne premisser. Gjerne sammen med andre, DNT har fellesturer både for barn og voksne. Vi dro til Olalia sammen med Barnas Turlag og hadde en flott tur.

Man lærer av erfaring og det kan være den beste lærdommen.

Min far var en fjellets mann. Når han gikk, var det som regel fort og langt. Å spør han om avstand og hvor krevende en tur var, nyttet ikke. Det lærte jeg på den harde måten, ved å lytte til hans råd. Det er ikke uten grunn at det var en fjellvettregel som ble tatt bort da reglene ble revidert i 2016: Lytt til erfarne fjellfolk. Fra reglene kom i 1952 og frem til 2016, var det nok mange som ønsket at de ikke hadde lyttet til de med lang erfaring… I hvert fall når det gjelder hvor krevende en tur oppleves. I stedet er det kommet en regel, om at «Man skal tilpasse turen etter evne og forhold» og det er jeg veldig enig i.

Tur er kjekkest når man har overskudd til å kose seg, som her på vei rundt Løtoft.

Det er med god tid at man får med alle detaljene underveis, som her ved et utkikkstårn i Schwartswald.

Det er mange som bruker naturen til annet enn å fylle på energi og søke ro. De har som mål å prestere og inspirere andre til å sprenge grenser. Det synes jeg er flott, samtidig som det er viktig å huske at naturen kan være et lunefullt sted. Det er mange som legger ut på for krevende turer, som de ikke har forutsetning til å greie. Noen skader seg og andre dør, og det er jevnlig redningsaksjoner, både sommer og vinter. Da tenker jeg at det er vårt felles ansvar, vi som går mye i naturen, å veilede de som ikke er fullt så erfarne. Gi kloke råd og ikke bagatelliser hvor krevende en tur er, fordi du selv er i veldig god form. Still gjerne spørsmål og vær litt nysgjerrig på dine medmennesker. Hvilket utgangspunkt har de og hvilken erfaring?

Naturen er det fineste jeg vet…. Det er ikke et sted hvor man skal sammenligne seg selv med andre og tenke at man må prestere som dem. 

Vi kom oss over og ned til Viglesdalen, men det var en tur jeg ikke anbefaler andre å gå. Særlig ikke de med høydeskrekk og dårlige knær…

Vi traff Marit igjen på turisthytta i Viglesdalen, men vi var så slitne at vi ikke hadde overskudd til å kringle-vri noen. Dessuten var Marit en fantastisk hyggelig dame og i utrolig god form. Jeg skulle virkelig ønske jeg var som Marit, samtidig som jeg ble glad over å se at hun også måtte gå baklengs ned trappen neste morgen. Hennes bein kjente også alle høydemetrene, det var ikke bare meg. Hun var litt som far, som ikke gav råd for å fremheve seg selv, men fordi hun oppriktig ikke syntes at Tverrlia var særlig krevende. Det står det all respekt av, men jeg har lært at jeg må lytte mer til magefølelsen, samt undersøke i forkant, hvor krevende en tur er. Og aldri mer lytte til Marit eller andre erfarne fjellfolk!

Ut på tur, aldri sur….

Hvordan få sommerfølelse, når det er 12+, regn og nordavind.

Er du sånn som blir påvirket av været og aller helst vil bli på sofaen når regnet bøtter ned? Som drar utenlands hver sommer, til et sted hvor det er garantert at man opplever sol og varme? Jeg kommer her med noen tips til hvordan du kan ha en god sommer hjemme eller borte, uansett vær, uten at det trenger å koste en formue eller krever for mye innsats å gjennomføre.

Det er helst sånn vi vil ha det om sommeren; sol, strand og varme. Men i realiteten hadde Solastranden 4 sommerdager i juli 2022, og statistiske målinger bakover i tid vil nok vise at det ikke er unormalt… Sommerdag defineres som dager med 20 grader +, eller mer. 
Det er et kjent faktum at det meste blir kjekkere når sola skinner, selv om tur i godt selskap alltid er givende.
  1. Kom deg ut… Det er sjelden at været ute, er så ille som det ser ut innenfra. Og tur er kjekt, uansett vær. Sjekk yr.no minst mulig og ikke avlys turer etter været, med mindre det er fare for liv og helse. Min erfaring er at været ofte blir BEDRE enn det som er meldt. Kle på deg regntøy og støvler. Ta med paraply. La ullklær ligge fast i bilen, gjerne sammen med lue og votter. Husk at dette er Norge, hvor frostnetter er helt vanlig i juli. Vær alltid beredt på at været snur raskt, så ta gjerne med shorts og t-skjorte. Og badetøy, alltid badetøy….
Jeg har hatt mange kalde netter i telt midt på sommeren, fordi jeg var optimistisk og tok med sommersoveposen. Dette bildet er tatt i Finnskogen, juli og frost om natten.
Topptur uten utsikt er typisk norsk.
Rallarveien i august var sludd og store snøfenner….
..men også nydelig sommervær.

2. Lag mat ute. Det er ingenting som gir mer sommerfølelse, enn duften av grilling. Dersom det regner, finn en gapahuk eller grillhytte, eller sett opp en presenning og gå i gang. Fordelen med mye regn, er at brannfaren er minimal, men alltid sjekk på forhånd. Et lite kokeapparatet kan være greit å ha, til kaffekoking, egg, pannekaker og uendelig mye mer. Og for all del, gjør det enkelt… Jeg har sett oppskrifter på turmat, som inneholdt ingredienser jeg aldri hadde hørt om. Det synes jeg er imponerende… Men jeg liker enkelt, det gjør at sjansen for å gjennomføre øker betraktelig.

Matlaging i Jotunheimen, hvor det var finnbiff i jegergryte og potetmos på menyen. Begge deler fra Toro, som er mye billigere enn poser med turmat.
En kjapp tur rett etter jobb. Vi stoppet på butikken, kjøpte oppskåret brød og tubepålegg. Med saft og litt frukt ble det dagens middag, slik at vi fikk mest mulig tid på stranden.
Humøret er alltid på topp, når jeg får mat. Selv om regnet øser ned. Bruk gjerne regnværsdagene til å bake noe godt, som du kan fylle fryseboksen med. Da er det enkelt å ta med litt snadder på tur. 

3. Ta et bad. Mange jeg kjenner, bader aldri om sommeren, fordi vannet er for kaldt. Jeg kan ikke uttale meg, siden jeg er helårsbader, men det er fantastisk å bade i et fjellvann etter tur. Eller i sjøen. Bad aldri dersom det lyner, men husk at jo kaldere det er på land, jo varmere virker vannet. Bad gjerne i våtdrakt eller med ullsokker og lue. Det viktigste er å ha varme klær til etterpå og gjerne noe varmt å drikke. Ta alltid med badetøy på tur, hvis du vet at løypa går i nærheten av vann/sjø/elv, man vet aldri når trangen til et bad dukker opp. Oppbevar håndkle i bilen, sykkelveske og tursekk, det er fullt mulig å bade i undertøy (med mindre turfølget setter seg totalt på bakbeina, det var en evig diskusjon da min datter var yngre..)

Jeg har verdens beste badeplass 10 minutter fra jobb, så det er blitt mange morgenbad før jobb. Her var det 8+ på land, men minst 18+ i vannet. Ta gjerne med shampo, så slipper du å dusje=billigere strømregning.
Norge er privilegert med lang kystlinje og det er nok av steder å ta et bad.
Og dersom man absolutt ikke liker å bade, ta en tur ut på vannet i egen farkost.

4. Lek at du er turist. Hvor godt kjenner du hjemkommunen din? Eller nabokommunene? Har du gått turene eller besøkt severdighetene som andre kommer for å se? Jeg får fort sommerfølelse, når jeg opplever noe nytt. Det kan være en ny vei hjem fra jobb, finne en ny turløye på ut.no eller besøke et kjent utfarts område, som jeg sjelden har tid til å dra, i hverdagen. Vær nysgjerrig på hjemstedet ditt og grav gjerne litt i historien. Jeg har det siste året lært mye om vikingtiden, etter at jeg bestemte meg for å besøke alle nøkkelstedene langs Kystpilegrimsleia. Det er utrolig hvor mange steder nær hvor jeg bor, som har en spennende historie. Se med nye øyner, se det turistene ser. Du vil ikke bli skuffet. 

Jeg har kjørt forbi skiltet utallige ganger, men ante ikke hvilken historisk skatt som skjulte seg kort vei fra hovedveien.
De gamle gårdene og husmannsplassene har sin egen historie. Ofte er det om slit og magre kår, lange liv eller korte. Hvem var menneskene som bodde der og hvor ble de av? Bruk Google for informasjon, snakk med de lokale eller oppsøk bibliotekene.
Sverdene ved Hafrsfjord er et kjent turistmål, som mange lokale «glemmer» å besøke. Eller vi drar dit uten å vite historien bak, fordi vi er så vant med å se sverdene at de har mistet vår interesse.

5. En kortreist overnattingstur er alltid populært. Jeg liker å bestille en hytte, Airbnb eller sette opp teltet, selv om jeg ikke er lengre hjemmefra enn jeg kan gå hjem. Dersom været er skikkelig dårlig, kan det være fint å teste utstyr og se hva teltet ditt tåler av regn og vind. Ellers finnes det gapahuker mange steder hvor man kan sove tørt. Enkle campinghytter kan være fine å sykle til og har man råd til det, er det bare å flotte seg med hotell. Det er utallige muligheter og man får fort en spennende opplevelse ved å tenke litt kreativt. Inviter venner til campingtur i stua, grill pølser i peis eller stekeovn og gjør det samme som du ville gjort ute i naturen. Bare inne… 

Det er ingenting som slår et skikkelig sommer skybrudd… Når det regner i bøtter og spann, slik at turstien forvandles til en bekk.
Men plutselig så letter været og sola kommer kanskje frem. Aldri setter man mer pris på sola enn etter noen timer eller dager med regn…

6. Vær realistisk. Mange synes å ha forventninger til sommeren som har lite rot i virkeligheten. Seriøst, vi bor i Norge og statistisk sett, så er ikke Norge høyt oppe på listen over de land med trope varme og stabile høytrykks perioder.  Jeg personlig synes det er ganske fint, mest fordi jeg fungerer dårlig i alt over 30+. Dessuten vil man alltid finne noe å klage over hvis man vil. For varmt, for tørt, for vått, for kaldt…. Været kan vi ikke gjøre noe med, men vi kan endre måten vi forholder oss til det på. Jeg kler meg som om det er sommer, spiser is (selv om det egentlig frister mer med varm kakao) og er ute så mye jeg kan. Sommeren er for kort til at vi må sitte inne og klage på været…

Jeg tror man setter mer pris på de fine dagene, når man vet at de ikke varer evig…

Fra Trodla-Tysdal til Viglesdalen, Rogalands tøffeste turistforeningstur….

Det var ikke min ide, men jeg var nok ikke vanskelig å overtale. Turløypa mellom Trodla-Tysdal og Viglesdalen har vært en drøm, helt siden jeg fant ut at det gikk en sti der. Problemet har alltid vært logistikken, man parkerer på Kleivaland og kommer ut på Nes. Da må man tilbake til bilen og det er et godt stykke å gå.  Alternativet har vært å ha en bil på hvert sted eller gå samme vei tilbake, noe som jeg aldri har vurdert. Så da min gode venninne lokket med at hun kunne få mannen sin til å hente oss og kjøre oss tilbake til bilen, tenkte jeg at det var et tegn ovenfra og at det var nå eller aldri. Jeg burde tenkt ALDRI….

Turen fra Kleivaland inn til Trodla-Tysdal er 8,5 kilometer og tar omtrent 2-3 timer å gå. Det er en fantastisk tur og vi nøt dagen.

Det føles omtrent som å gå i et postkort eller en reklamesnutt om hvorfor man skal velge NORGE som ferieland nummer 1.

Vel fremme i dalen, siktet vi oss inn på turiststasjonen, hvor vi hadde bestilt overnatting. Mat hadde vi med og det var ikke spart på noe…

Jeg valgte et rom med utsikt ned til gården. Trodla-Tysdal er Rogalands mest avsidesliggende gård i full drift og ligger vakkert til ved Øvre Tysdalsvatnet. Dalen er omkranset av 900 meter høye fjell og jeg så frem til å bestige dem.

Jeg burde ha sjekket turen nærmere i forkant, for å se om det var en passende tur for meg. I følge Stavanger Turistforening passer den nemlig ikke for alle. Den er merket med sort og har dessuten varseltrekant på seg. Det tror jeg den er alene om her i Rogaland… Turistforeningen merker rutene sine etter hvor krevede de er og det starter med grønn. Den er kort og snill, så grønne turer passer bra for nybegynnere. Så kommer de blå, som også er lette og fine. Den røde er sånn middels krevende, mens svart er forbeholdt ekspertene. Du vet de som er i ufattelig god form, har drikkesekk på ryggen og helst går etter kart og kompass utenom merkede løyper. Ingen av oss to overoptimister var i den kategorien; to bestemødre i gjennomsnittlig form etter alderen, tungt lastet med vin, altfor mye mat og flere par ekstra ullundertøy. Dessuten lider begge av høydeskrekk og bare det er grunn nok til å droppe denne turen. Her er mildt sagt skikkelig luftig….

Jeg nøt en tidlig start på dagen, med kaffe ute. Lite ante jeg hva dagen ville bringe…

Da var vi i gang… Turen startet fint på vei og vi passerte gården. Det var ikke tegn til liv noe sted og foran oss ventet fjellene.

Vi fulgte elven Tusso innover dalen og det var lett og fint å gå.

Den største bekymringen vi hadde, var egentlig om det fremdeles lå mye snø oppe i høyden. Det hadde vært en kald vår, men vi hadde spurt bonde og eier av hytta om det var mulig å gå over. Han sa ja, så da stolte vi på det. Men som vanlig var mottoet at «vi bare snu dersom det blir for krevende», selv om ingen av oss er sånne som snur. Så vi tok det med godt mot, da løypa dreide inn mot Tverrlia og motbakken begynte. Vi var klar over at det var mange høydemeter som skulle tas, men planen var mange pauser, små skritt og bruke god tid. Men vi hadde ikke en plan for hvordan vi skulle håndtere høydeskrekken, annet enn at vi nok håpte at de luftige partiene var sterkt overdrevet. Så feil kan man ta…

Man kan velge mellom Stakken og Viglesdalen, men det lå langt frem i tid. Vi sleit litt med å se hvor løypa gikk, det var liksom bare stein og bratt fjell.

Det var lett å føle seg liten i den mektige naturen og fjellet ruvet over oss.

Det var røde merker å følge, men det var noen steder vanskelig å finne dem. Dette er et av de lette, som jeg greide se, selv uten briller.

Utsikten ble bedre, etter hvert som vi beveget oss oppover.

Problemet startet da vi kom inn i skogen. Det ble bratt, skikkelig bratt. Jeg måtte rett og slett feste stavene til sekken og bruke begge hendene å klatre med. Jeg var glad jeg ikke hadde fulgt min venninnes eksempel, hun hadde på shorts…. Her var det bare å komme seg ned på alle 4 og krype over stein, røtter og kratt. Noen steder var det tau og kjetting, så vi jobbet oss sakte oppover. Jeg følte sekken dro meg bakover og at det var så bratt at det var lett å tippe utenfor. Så jeg krøp videre og torde i hvert fall IKKE å kikke ned. Da en av stavene forsvant flere meter ned, skled jeg etter og ble hengende i hoftebeltet over en rot. Ikke kom jeg opp og ikke kom jeg ned, men heldigvis greide jeg å åpne reimene på sekken og skli utav. Så jeg kom meg løs og følte meg som Lars Monsen da jeg fant staven. På an igjen…

Det var vått og sleipt, det gjorde ikke turen lettere.

Heldigvis var det tau over elven. Vi var like skjelvne i beina og det var ikke bare fordi vi var slitne.

De få gangene vi stoppet for en pause, var det bare å finne et tre å holde fast i.

Det gikk sånn noenlunde, men så tok vi feil vei. Vi fant ikke merkene videre og trodde stien gikk ut på det nakne berget. Min venninne gikk først for å sjekke og ble stående fast. Berget var sleipt og vått, det gikk 30 meter bratt nedover og endte i et stup. Jeg måtte gå ut for å hjelpe henne og sjekke om STF faktisk hadde lagt løypa ut hit. Selvsagt hadde de ikke det, dette var en potensiell dødsfelle og jeg visste at faller vi ned her, er det «game over». Om jeg ikke var redd før, ble jeg skikkelig redd nå. Jeg hadde brukt stavene for å hjelpe henne tilbake, men da jeg skulle krype tilbake selv, mistet jeg den ene. Jeg fulgte den med blikket nedover og over kanten, det gikk lang tid før jeg hørte den traff noe. Da fikk jeg helt panikk, men det var bare å fortsette å krype. Så jeg krøp, mens jeg lurte på om ungene fikk igjen pengene for flybillettene jeg hadde kjøpt, dersom jeg døde. Man tenker ikke alltid rasjonelt når hjernen kobler ut, så det beste er å ikke tenke og bare handle…

Over det verste, men fremdeles mange høydemeter igjen til vi var oppe.

Da vi kom så høyt opp at fjellet flatet ut, tok vi lunsj. Jeg lå rett ut på fjellet for å kjenne fast grunn under meg og gledet meg til kakao og mat.

Det er sjelden jeg går turer, hvor jeg er usikker på om jeg kommer levende hjem. Tur skal være positivt og trygt og her var jeg bare redd. Selvfølgelig burde jeg aldri ha lagt ut på en så krevende tur, og da jeg kom meg av berget, ville jeg snu. Men bare tanken på å gå ned, når vi visste hvor bratt det var, gjorde at vi bare måtte fortsette oppover og håpe det ble bedre. Jeg skalv over hele kroppen og det var vanskelig å puste, men vi krøp videre oppover. Det kom seg da stien var ute av skogen og over høyfjellet var det flott. Kanskje bortsett fra alle de store snøskavlene vi måtte krysse og det er rart, når man først er blitt redd, skulle det lite til før vi ble redde igjen. Jeg ventet hele tiden på at snøen skulle gi etter og et dypt hull åpne seg. Men hva kan man gjøre, annet enn å gå?

Det var vanskelig å unngå kryssing av snøen, det lå en del igjen. Men vi tråkket bare gjennom et par ganger, så det gikk fint.

Sjelden har jeg satt sånn pris på en stor og FLAT vidde. Viglesdalsheia har mange små og store vann og man kan ta en tur bort til Keipen, en topp på 887 meter over havet. Det vurderte ikke vi…

I ren gledesrus over å ha overlevd… Men nå skulle vi starte på nedoverbakken og grudde oss til å se hvor krevende og luftig det var ned Nygårdslia.

Vi gikk gjennom et fantastisk vakkert terreng, men jeg var utslitt. Man blir utladet av å være redd og det var fremdeles noen timer igjen å gå.

Langt der nede visste jeg at hyttene lå og turen ville være over. Heldigvis var nedturen på denne siden litt mindre krevende enn fra Trodla-Tysdal.

Vi brukte 10,5 timer på den 9,6 kilometer lange turen og jeg har aldri gått en tur hvor jeg i fullt alvor har tenkt at jeg ikke kommer levende frem. Så jeg kan med hånden på hjerte si, at denne turen skal jeg aldri gå igjen. Jeg kommer heller ikke til å anbefale den til noen, i hvert fall ikke de med høydeskrekk og et snev av panikkangst. Jeg skal slutte å si ja til turer før jeg har sjekket hvor krevende de faktisk er og lære meg å pakke en lettere sekk dersom turen er merket rød eller svart. Skjønt sjansen for at jeg legger ut på en svartmerket løype i nærmeste fremtid, er faktisk veldig liten. Denne gangen var det bare flaks som gjorde at det gikk bra og jeg kan ikke gamble på flaks resten av livet… Eller???

Siste innspurt til hytta, hvor vi hadde booket senger. Vi var dønn slitne, fulle i kutt og blåmerker, men takknemlige for at vi hadde kommet frem.

Den nye hytta var fantastisk og sjelden har jeg satt sånn pris på en myk sofa og vakker utsikt. Det var trygt og rolig, så jeg følte jeg hadde fått livet i gave etter turen.

Turen fra Viglesdalen og ned til Nes går på fin sti, med ingen luftige partier. Den passer for alle og det er sånne turer jeg kommer til å satse på fremover. Tror jeg….

På tur over jernstengene på Løtoft.

Det finnes noen turer som skiller seg ut fra andre, enten det er med spektakulær utsikt eller mange høydemeter. Den turen jeg skal fortelle om her, har ingen av delene. Allikevel er det en av den flotteste turen jeg har gått, for ikke å snakke om mest spesielle. Grunnen er at man bokstavelig talt går på vannet, eller rett over vannet. Det var spennende, og selv om man ikke snakket om et fall på mange meter, visste jeg at vannet var kaldt og veldig dypt. Jeg har en mistanke om at jeg gikk med et salig smil om munnen, og med fare for å høres blasfemisk ut, kunne jeg ikke la være å tenke tanken om at det var meg og Jesus… Det føltes i hvert fall litt sånn ut. Men la meg ta det fra starten av…

Roadtrip nedover mot Sokndal, en helt vanlig mandag, klokken 20.45… Det var ulikt meg, som vanligvis går og legger meg på den tiden….

Vi rigget oss til på parkeringsplassen hvor turen starter fra. Her blåste en iskald vind, det var seint og det var ingen tegn til liv noe sted.

Skiltet som hang på porten videre innover, sa vel det meste.

Det var et spontant øyeblikk, en melding fra en venninne med bobil. Jeg trengte ikke mange minuttene for å svare, selv om det medførte noen endringer i vanene. Og det kan man ha godt av, ellers blir man jo gammel og satt. Jeg var spent på en tur med friheten på fire hjul, vant som jeg er med telt og enkle forhold. Med bobil har man alt i ett; kjøkken, stue, soverom og toalett, uten at man trenger å være overopptatt med hva yr.no mener om det kommende været. Man bare kjører avsted, til man finner et trivelig sted å parkere for natten. Vi kjørte helt til parkeringsplassen på Løtoft, den var stor, tom og gratis. Det ble en enkel kveldsmat i bilen, tannpuss utforbi og vi fant soveposene, for å være klar til en tidlig start neste morgen.

All inclusive med egen bobil…. Min venninne har sammen med mannen bygd om en kassebil, til bobil. Jeg var meget imponert over utallige finurlige løsninger og begynte straks å planlegge hvordan jeg kunne forvandle Toyotaen til et hjem på hjul.

Det ble krise neste morgen da vi ikke hadde lighter eller fyrstikker til å få fyr på kokeapparatet. Praktisk med bil og på Kiwi i Hauge i Dalane var det lighter. Her var det dessuten sol og vindstille, derfor ble frokosten spist på parkeringsplassen til Sogndalsstrand.

Da var vi, noe senere enn planlagt, klar for å starte turen. Det var nydelig vær, men en iskald vind sveipa inn over vannet og opp dalen.

Det var på 1960-tallet det ble laget sti langs vannet, fra Løtoft og inn til Omdal.  Her er fjellveggene stupbratte, så man har nok enten måttet gå over eller rundt fjellet, fra gammelt av. På Omdal ligger skolehuset, men det var neppe derfor det ble laget sti langs vannet, skolen ble nemlig nedlagt på 1950-tallet. Men man trengte kanskje en snarvei inn til Elgjestraum, hvor det tidligere lå en gård, nå fritidsbolig. Uansett, en driftig kar, Karl Omdal, boret hull i fjellveggen og satte inn lange jernstenger med en meters mellomrom. Det er netting under og på utsiden, men man går med lange skritt fra stang til stang. Derfor er det nok ikke turen for de med hund, korte bein eller dårlig balanse, men man kan gå en annen vei inn til Elgstrøm, eller gå turen som en runde. Det gjorde vi.

Med staver i en hånd og et godt grep i gjerde, kom jeg meg over.

Ved det gamle skolehuset deler stien seg og man kan enten fortsette langs vannet eller gå over fjellet. Begge løypene er merket, så vi fortsatte langs vannet.

Vi gikk på «skyggesiden» og i vind, men det var kupert nok terreng til at vi holdt varmen.

Vi undret oss litt over plasseringen av toalettet, men satte pris på tanken.

Det finnes noen steder hvor man virkelig føler seg velkommen og dette er et av de. Her er ingen «ADGANG FORBUDT» eller «PRIVAT» skilt å se og stien er tilrettelagt på en sånn måte at man føler seg ivaretatt og inkludert. Det er satt ut benker og på bratte steder håndtak, det er informasjonsskriv og satt opp broer. Kanskje det er fordi det ikke er et stort rush av turister og turgåere som tråkker denne rundturen, det synes jeg i så fall er skikkelig trist. For maken til naturopplevelse, spekket av kulturminner og historie. Turen er variert, med mange vakre steder å stoppe for å nyte naturen eller matpakken. Man kan bade og telte, eller plukke blåbær, selv om det var for tidlig på året til at de var modne nå. Nå var tiden inne for å vasse i hvitveis og nyutsprunget bjørk.

Da vi nærmet oss Elgjestraum, trodde vi stien sluttet. Men det er mulig å gå på steinene rundt berget og komme inn på stien som kommer over fjellet.

Da er vi fremme ved Elgjestraum og i bakgrunnen sees den gamle broen. Her ble det kaffe og vafler, samt en god pause før vi gikk videre.

Eljestraumen bru ble bygget på slutten av 1800-tallet og er omtrent 40 meter lang. Over broen gikk den gamle drifteveien til Sokndal og det er flere broer videre innover.

Det gikk bratt oppover på den gamle drifteveien, gjennom vakker skog.

Det var en usedvanlig flott vårdag, men som tidligere nevnt var vinden iskald. Jeg hadde ikke pakket badetøy, men det var flere fine steder å stoppe. Fra Eljestraumen har man flere muligheter til rundtur, man kan gå tilbake over Grasbergheia eller rundt med Hølen. Vi valgte Hølen runden og brukte omtrent 3,5 timer på det. Turen kan gås over heia eller man går rundt, som vi gjorde. Dersom du er en av dem som gjerne vil vite hvor mange kilometer vi gikk, så vet jeg dessverre ikke det. Men det ble flere broer, husmannsplasser, en hoggorm og en fantastisk skog, så da spiller ikke avstand noe rolle. Vi sa det mange ganger: «Dette er den fineste turen vi noensinne har gått» og jernstengene gjorde den til den mest spesielle. Så dersom du alltid har drømt om å gå på vannet, vet du hvor du skal dra. God tur….

Stien gikk langs Vassenden, nedover mot Hølen.

Har du sett, det var til og med satt ut stoler hvor vi kunne spise lunsjen vår!!! Snakk om velkomst…

Dette var den gamle Hølen bro, tror jeg. Enten det eller så var det den nye….

Det var et prakteksemplar av en hoggorm jeg holdt på å trø på… Heldigvis var den reddere meg, enn jeg den…

Det bugnet av hvitveis oppover lia.

Siste innspurt var langdryg, da gikk vi på asfalt oppover hovedveien til Løtoft parkering. Hadde man hatt to biler, ville det vært lurt med en bil der hvor stien kom ut av skogen. Men det var fint vær og fortsatt kjekt å gå… Dessuten hadde vi bare en bil…

Vi kjørte hjem etter turen og med bobil trenger man ikke gå på kafe, eller kjøpe dyr kaffe på bensinstasjon. For å sitere hun med bobil: «Me e ikje pengedumme…»

Vår i Urådalen.

Det er ingen steder som er vakrere enn skogen om våren. Når trærne kommer med knopper og skudd, som blir til de første spede bladene, skaper det stor jubel hos alle fuglene. Det kjennes som om planter og gress vokser så man nesten kan se det og på skogbunnen står vårblomstene på rekke og rad. Helt greit at det ofte er sølete og vått på bakken, og dessuten må man nesten beregne en regnskur eller to. Men duften av våt jord kan være noe av det beste som finnes og da kjenner jeg en trang til å synge en lovsang til våren. Det kjennes som en ny start hver gang, gleden over å se naturen våkne til liv etter en lang og kald vinter. Og det kan jo gi håp til noen og enhver…

Det er en stor og gratis parkeringsplass ved Sælandskogen, som ligger i Time kommune. Her finnes både informasjonstavle og toalett.

Det finnes flere muligheter for tur, alt etter hvor langt man vil gå. Jeg hadde med meg en god venninne, som aldri hadde besøkt området før. Dermed ble det rundturen rundt Sælandsfjellet, på ca 7 kilometer. Da får man med seg det meste og beste…

Det var rett tidspunkt å gå, akkurat når det grønne slår ut i full fart.

Når man går fra parkeringsplassen, varer det ikke lenge før man kommer inn i Sæland naturreservat. Her finnes et stort biologisk mangfold, i følge informasjonstavlen, med to forskjellige arter av flaggermus, mer enn 50 forskjellige fugler og for ikke å glemme de 100 forskjellige soppartene. Turen rundt Sælandsfjellet er veldig variert, noe som gjør at det føles som å gå mange turer i en. Her er den tette eikeskogen, som viser hvordan Jæren må ha sett ut fra gammelt av. Det er lyngheier og myr, samt dyrket mark, naturbeite og store enger. Området er fantastisk for friluftsliv, men husk å ta hensyn til den sårbare naturen. Etterlat ingenting annet enn fotavtrykk og ta ingenting med deg, utenom gode minner (og fine bilder).

Det finnes mange fine steder langs Taksdalsvatnet å sette seg ned, men vi passerte dem alle. Ikke hadde jeg med badetøy heller, så det var liksom ikke noe vits i å stoppe.

Urådalen starter der hvor Uråna renner ut i Taksdalsvatnet. Stien følger elven oppover og vi kikket spent etter nordatlantisk laks. Men det er om høsten den går opp i småelvene for å gyte og NÅ ER DET VÅR.

Se etter de små, røde klossene som henger i trærne. Løypa er ikke merket på vanlig vis, siden skogen er vernet og man tagger ikke vernede trær.

Jeg har gått turen mange ganger før, men min venninne hadde ikke vært her. Det er en tur som passer for alle, men Urådalen kan være krevende dersom man sliter med å gå på veldig ujevnt underlag. Her ligger steiner strødd og selv om det ble laget vei for å ta ut tømmer og ved, i 1917-1918, kan det være lurt å gå forsiktig. Samtidig møtte vi flere joggere og jeg vet at skogen brukes mye til orienteringsløp, så det er kanskje bare jeg som tenker at man bør gå forsiktig… Men vi tok oss god tid opp gjennom dalen, her var mye flott å se. Det er alltid kjekt å gå sammen med noen som også lar seg begeistre av skjønnheten i naturen og har lyst til å ta bilde av alt. Så fort gikk vi ikke…

Det var massevis av hvitveis, som et teppe over skogbunnen.

Det var Aadne Sæland som for over 100 år siden lagte veien som går mellom Moldtjødno og Taksdalsvatnet, kan man lese på minne plaketten. Mange år senere, under krigen i 1943, ble fanger fra Opstad brukt til å utbedre den, så her har nok vært mye svette og slit.

Det var intenst grønt og mosen dekket både trær og steiner.

Det var ikke særlig folksomt på stien gjennom dalen.

Men elven lagte mye lyd, så det var aldri helt stille før vi kom opp til vannet.

Når man har gått gjennom dalen, kommer man ut ved Bjødnalia. Her ligger restene av en gammel fraflyttet gård, som var relativt stor etter jærsk standard. Fjøset hadde plass til 10 kyr og i 1850 var det en Fanuel Eidland som bodde her med familien sin. Det må ha vært et strevsom liv, for han begravde 2 koner og det var også mange barn som døde, av uvisse grunner. Gården ble fraflyttet i 1907, uten at jeg vet noe om årsaken til det. Det er kun stein gjerder og en grunnmur som  vitner om heiegården som en gang lå her. Dagens bygning er en fritidsbolig og jeg har aldri gått helt opp, siden jeg antar de setter pris på privatlivets fred. I stedet har jeg funnet meg en egen lunsjstein med god utsikt, hvor jeg alltid pleier å sitte og drømme meg vekk til hin hårde dager…

Da er vi ute av dalen og naturen åpner seg opp.

Det er godt tilrettelagt med bro over elven og gjerdeklyvere hvor det er behov for det.

Langt der oppe kan jeg skimte Bjødnalia, men den får ligge i fred for meg.

Hjemmebakt brød med brunost og kaffe i koppen… Legg til en fantastisk utsikt, så har man et herremåltid…

Dersom den første delen av turen går på ulent sti, er resten ren plankekjøring. Langs Engjavatnet gikk vi på grusvei og den fulgte vi helt ned, til vi fikk asfalt under skoene. Med åpen natur rundt oss hadde vi god utsikt, både til lyngheier, høgfjell og saueflokken som gresset langs veien. De var slett ikke redde for oss og de små lammene kom omtrent helt bort, så nysgjerrige var de. Videre gikk vi noen 100 meter på asfalt, før vi igjen dreide inn i naturen. Her var det gress under føttene våre og en fin sti langs bekken. Videre snodde stien seg over dyrket mark, i kombinasjon av store og gamle løvtrær. Jeg ble helt rørt og fablet om både engelsk natur og boken «Det suser i sivet», uten at vi så tegn til verken padder eller røyskatt… Snart var vi tilbake i Sælandskogen og derfra var veien kort til bilen. Dette er absolutt en tur som er finest å gå om våren, når naturen akkurat er våknet til liv. Så skynd deg ut og nyt…

Med fiskekort kan man fisk her, dessuten er det mulig å bade. Det har jeg aldri gjort, så snart… Ellers er det fine steder i strandlinjen, hvor man kan campe eller bare nyte.

Tja, fjell og fjell… Høg-Jæren er ikke kjent for de mest spenstige turene, men flott er det likevel.

Det var mye sau nedover veien.

Det var enkelt å finne frem, god sti og godt merket.

Det er mye spiselig som kan høstes nå på våren, men husk at du ikke må spise NOE med mindre du er 100% sikker på at det er spiselig.

Tilbake mellom de høye grantrærne og turen går mot en slutt….

Som tre hodeløse høns rundt hoggestabben…

Det er et kjent fakta at dersom man hogge hodet av en høne, så kan reflekser i musklene få den til å løpe og flakse rundt en god stund etterpå. Det sies til og med at det var en kylling som overlevde i 2 år uten hode, som het Mike. Men jeg er usikker på om jeg tror på akkurat det, siden det var i USA, hvor de er kjent for å legge på litt. Uansett så har det visstnok noe med hvor man kapper, men det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om. Uttrykket «å flakse rundt som hodeløse høns» beskriver turen man tar, når man ikke vet helt hvor man skal eller hvordan man skal komme dit. Når man går litt hit og litt dit, snur og går tilbake og opp og ned mange ganger. Og allikevel ikke kommer frem…

Olandsbu er en av Norges sørligst innenlands turistforeningshytte og turen inn dit er ikke særlig krevende. Men legg på tung sekk og slak oppoverbakke i 1,5 kilometer, så var det langt nok.

Det ble drikkepause i bekken og gutta følte seg som ekte villmarkinger.

Hytten har 4 sengeplasser og må bookes i forkant på nettet. Her er ikke strøm eller innlagt vann, men det er brønn og utedo. Det er mobildekning, men ikke bra nok til å dekke behovet til han som hadde mobil med seg og ville på TikTok.

Jeg har i mange år hatt en drøm om å se tiurleik. Eller orrhane, uten at jeg er helt sikker på hva som er forskjellen. Om våren samles nemlig hann-fuglene seg på spesielle steder, hvor de slåss om damenes oppmerksomhet. Det er om å gjøre å sprade mest mulig, for ofte velger damene den samme hannen, som da kan ende opp med å ha opptil 20 røyer rundt seg, før han begynner å pare seg. Litt usikker på hva som skjer med de som ikke blir valgt ut, men det var jo det jeg ville finne ut med å dra på tiur-safari.

Tiurleik holdes oftest i gammelskog og fuglene vender som regel tilbake år etter år. Helst i furu eller gran, nær myrer oppå tørre koller. Så jeg visste at området rundt hytta var perfekt, fra et tidligere besøk.

Det er også annet spennende å oppleve rundt hytta og guttene var kjapt av gårde for å undersøke bjørnehiet. Det har nok ikke bodd bjørn der de siste 100 årene, men det vet man jo ikke…

Det var stor jubel da jeg inviterte med han på 10, samt min nevø, som også er 10 år, på tiurjakt. Jeg burde nok ha ordlagt meg annerledes, for ordet jakt utløste en egen glød i øynene deres, samt mange spørsmål. Hva skulle vi skyte med eller skulle vi drepe med kniv? Er fuglene farlige og skulle vi spise dem? Jeg måtte forklare i detalj at ikke har jeg jakt lisens, ikke har jeg våpen, ikke KAN jeg skyte og dessuten er det ulovlig utenom jaktsesongen. Det ble to smålig skuffa gutter, men da jeg sa at vi skulle spionere på fuglene, tentes lyset igjen. Spionering er kult og vi utstyrte oss med kikkert, hodelykt og gode sko.

Frokost må man ha, om det er tidlig.. Noen hadde spicy nudler, mens jeg holdt meg til kaffe. Den siste lå fremdeles i senga, men vi hørte mobilen var våken.

Jeg forklarte at vi måtte opp tidlig, fordi tiurene er oppe tidlig. Bare det var spennende, men jammen sleit de da klokken var 04.30.. Men spenningen steig, da vi hørte kneppelyder utenfor. Det var skikkelig livlig og vi forsøkte å høre hvor lydene kom fra. Snart listet vi oss av gårde, guttene bevæpnet med kniv og mine gåstaver. Fuglene er store og vi så for oss at de kunne bli aggressive, dersom de ble forstyrret i kjærleiks spillet. Vi smøg oss stille gjennom tørr lyng og enda tørrere kvister, mens vi hvisket til hverandre. Det var langt i fra lydløst, så da vi nærmet oss lydene, ble det helt stille. Men da begynte lydene på andre siden av hytta og vi sneik oss i den retningen.

En speidet og han andre stod klar til å forsvare seg, dersom vi ble angrepet.

Det var en kald og vindfull morgen, men vi holdt varmen med å gå hit og dit. Det kneppet og klukket i alle retninger, men så snart vi nærmet oss, ble det stille.

Det var en grense for hvor lenge guttene syntes det var spennende og motløse gav de opp. Da var det mer spennende med dissa ut forbi hytta.

Det ble en lang lørdag, siden vi hadde stått tidlig opp. Men det var nok å finne på rundt hytta og vi gikk tur, spilte kort og utforsket området. Jeg lovet dyrt og hellig at de ikke trengte å stå opp tidlig neste morgen, da skulle vi IKKE på fuglejakt. Men er det ikke typisk, da vi våknet neste morgen var det livlig ut forbi. Vi kunne faktisk ligge i senga og høre god-lydene. Jeg var nesten overbevist at tiuren stod på tunet og bare ventet på oss. Selvfølgelig gjorde den ikke det… Vi kledde oss så raskt som mulig og listet oss ut, uten frokost. Ute var sol, varmt og vindstille, men ingen tiur. Eller andre store fugler…. Akkurat det samme skjedde i dag, vi listet og smøg oss gjennom skogen. Det var livlig helt til vi nærmet oss, da ble det stille, før de startet opp bak en annen kolle. De lurte oss trill rundt…

Relativt motløse gikk vi på kryss og tvers, opp og ned, rundt hytta.

Fersk fugledritt, på stien mot bjørnehiet. Jeg følte nesten de lo av oss…

Det var ikke det verste stedet å ha morgenkaffe, jeg satt «på post» og speidet eter luringene.

Vi så aldri en tiur eller annen stor fugl hele helgen og jeg har innsett at vi gjorde alt feil. Disse fuglene kan man ikke snike seg innpå, de har nemlig ufattelig godt syn og god hørsel. Man må lage et kamuflasje sted hvor man vet de er, og sitte der i skjul. Orange klær og svære støvler gjorde nok at vi kunne sees og høres på mils avstand… Og selv om det hørtes ut som om fuglene var utforbi, kan det faktisk være at de var langt vekke. Lyden bærer godt og fuglene er veldig skye. Men jeg har slett ikke gitt opp håpet om å oppleve tiurleik, jeg må bare ha en bedre plan. Og slutte med å oppføre meg som en hodeløs høne, som ikke vet hvor jeg skal. Så neste vår, blir det Olandsbu igjen, tenker jeg. Da skal jeg være forberedt, i kamuflasje klær og med selvbygd spionhus, samt hode på rett sted.

Turen var allikevel veldig kjekk og vi var ikke så veldig skuffet over mangel på tiur. Tross alt, vi hørte dem, selv om vi ikke så dem…

Det lå mye snø på skogsveien inn til parkeringen og på veien opp, kjørte vi oss fast. Guttene greide å dytte bilen løs og heldigvis hadde jeg fortsatt vinterdekk på. Det gikk lettere nedover, jeg gasset på så snøen skvatt.

Vi fikk sett noen ville dyr, selv om det ikke var de vi kom for å se…

 

Sør-Karmøy på to hjul.


Det finnes noen steder som bare er skapt for sykling og blant disse, er Karmøy noe for seg selv. Grunnen er enkel: det er flatt, korte avstander mellom severdighetene og godt tilrettelagt med skilting og sykkelstier. Dessuten blåser det lite, i hvert fall var det lite vind da jeg besøkte området. Det er laget et eget sykkelkart som du kan finne på nettet, her finner du avstand i kilometer og oversikt over hva du kan oppleve underveis. Karmøy har to merkede løyper; Skudeneshavn runden og Karmøy runden i North Sea Cycle Route. Jeg hadde planlagt å sykle begge to, det er liksom ikke grenser for hvor mye man kan rekke over med el-sykkel. Den gang ei..

For en havutsikt.. Det ble noen fantastiske solnedganger i godstolen utenfor teltet.

Det var flere steder på campingplassen hvor man kunne rigge seg til for å se solen stå opp eller gå ned. Jeg satt mest ved teltet, finaste plassen.

Jeg valgte å gjøre det enkelt og tok inn på Sandhåland campingplass. Her må jeg virkelig si at det de skrøt av på hjemmesidene, stemte godt. Det var et fantastisk sted, med «panoramautsikt til himmel og hav og naturen tett på». Jeg satte opp teltet, med utsikt til beitende sauer og hvor jeg kunne se ned på de få bo-bilene som stod parkert. Det var så tidlig i sesongen at jeg fikk rabatt og gode turtips av de ansatte. Campingen hadde alt som jeg trengte; strøm, rene toaletter og ikke minst gratis dusj. Glad og fornøyd pakket jeg sykkelen og dro ut på tur…

Det var kort vei å sykle fra campingplassen til de fantastiske strendene Sandvesanden og Mjølhussanden. Jeg kom samtidig med en skoleklasse som også var på sykkeltur. De badet og lekte, så det ble rene sommerstemningen.

Jeg innrømmer gjerne at jeg var imponert, utskjemt som jeg er med Jær-strendene.

Jeg ruslet over til Mjølhusstranden og tok meg et bad i ensom majestet. Det var varmere her enn sist jeg badet i sjøen hjemme og det undret jeg meg over.

Vakre strender ligger på rekke og rad innover mot Skudeneshavn, men det er mye annet å se. Jeg siktet meg inn på en annen severdighet, nemlig Syreneset fort, som er et tysk kystfort fra andre verdenskrig. Det skulle være en flott tursti ut til fortet, men den fant jeg bare ikke, selv om jeg syklet frem og tilbake mange ganger. Sikkert lavt blodsukker, tenkte jeg, og syklet innover mot Skudeneshavn for å finne noe mat. Det var lite trafikk på veiene og da jeg nærmet meg byen, var det flott sykkelsti. Jeg har besøkt Skudeneshavn flere ganger tidligere, men det var såpass lenge siden at jeg følte meg som en bortkommen turist.

Gamlebyen består av 125 hus og sjøhus fra tidlig 1800 tallet og er et vernet kulturmiljø. Her er trange gater og smale smug, perfekt for sykkel.

Visste du at Verdens minste kafe (den heter faktisk det…) ligger i Skudeneshavn? I byens gamle bakeri, strategisk plassert i Søragadå 23, kan man meske seg med mye godt. Jeg nøt maten ute i bakgården og det smakte fantastisk.

På vei opp til byparken passert jeg «Damå i parken». Hun speidet mot havet, kanskje så hun etter seilskuten hun pleide å henge på. Gallionsfiguren er oppkalt etter den romerske gudinnen Concordia og ble kjøpt på skipshoggeri i Stavanger og hengt opp i 1921. Det syntes jeg var passende i en seilskuteby..

Byparken var en skikkelig oase, med stier gjennom skog og store skyggefulle plener. Jeg fant aldri den berømte månesteinen, som kom med isen for 800 millioner år siden, men det var mye annet fint å se på.

Fra utkikkspunktet fikk jeg en flott oversikt over havnen og byen.

Skudeneshavn har flere ganger blitt kåret til hele Norges sommerby og det forstår jeg godt. Her må det være en drøm å rusle rundt i sommerklær, spise en is og beundre de koselige smågatene med alle sine detaljer. Nå var mye stengt, siden det tross alt var utenfor sesong. Men jeg fikk allikevel sommerfølelsen, kanskje fordi solen skein fra skyfri himmel og jeg kunne sykle uten jakke og med bare ermer. Menneskene jeg traff var utrolig hyggelige, de hadde liksom sol i blikket og varme i stemmen. Hun ene jeg kom i snakk med, bodde ute ved Syreneset og snart var jeg på sykkelen igjen. Denne gangen med håndtegnet kart og en grundig beskrivelse av hvor turen gikk fra.

Endelig kom jeg meg ut på Syreneset og det stemte at turstien var en flott opplevelse.

Selve fortet ble jeg fort ferdig med, det var betong, stein og dårlige vibber over det meste. Men havutsikten var formidabel, så her har nok tyskerne tenkt BELIGGENHET, BELIGGENHET og BELIGGENHET.

Man får matlyst av å sykle tur og her skal du få et skikkelig gourmetmåltid, som er enkelt og veldig godt. Stek noen bratwurst, skjær opp en halv løk. Serveres i brød eller lompe, med mye sennep og og god drikke til. Bon appetitt…

Etter en god natt søvn i teltet, pakket jeg niste og badetøy. Nå var jeg klar for langtur og hadde en ide om hvor jeg skulle sykle. Men så glemte jeg kartet og det var slett ikke noen krise. Det er liksom ikke så mange steder man kan sykle seg vill på Karmøy, det er en vei rundt det hele og en vei som går over øya. Dermed holdt jeg stø kurs nordover. Det varte ikke lenge før jeg kunne rulle ned til Ferkingstad havn og videre ut til Fishermens Memorial. Minnesmerket er over fiskere fra Karmøy som er omkommet i amerikanske farvann. Det er få steder i Norge, hvor så mange har pendlet til USA for å jobbe i fiskeindustrien, som vest-Karmøy. Alt jeg ikke vet… Dessuten fikk jeg høre om kong Ferking, som levde og regjerte her på 600-tallet. Han hadde hatt en svær kongsborg hvor det nå lå en sauemark, men av borgen var det ingenting å se.

Haven i Ferkingstad er ikke særlig stor og det var ikke et menneske å se da jeg var der. Annet enn båter, sjøhus, hav og blå himmel.

Det var ikke så mye som en stein igjen å se av den gedigne borgen kong Ferking hadde ute på marken her. Visstnok var salene hans så store at at 5-600 menn kunne danse der samtidig og kongen elsket alt av gull. Det skal være en nedgravd gullkalv et eller annet sted i området, men jeg hadde ingenting å grave med, så det var ikke aktuelt.

Minnesmerket består av et klokketårn og et steinkors, samt en plate med alle navnene. Jeg parkerte sykkelen her og gikk videre på kulturstien for å finne spor etter båtnaustene på Hop og slaget på Stavasletta, men det greide jeg ikke.

Å lete etter noe, når man egentlig ikke vet hva man leter etter, var ganske meningsløst. Ikke så jeg noe som kunne se gammelt og berømt ut mellom steinene…

Etter Ferkingstad var jeg klar for lunsj og det var flere flotte steder å velge mellom. Men jeg hadde vært på Åkrasanden før og visste at vakrere sted finnes knapt. Her ligger 7-8 strender på rekke og rad, knyttet sammen med sti. Det ble en lang pause i solen og egentlig kunne jeg tenkt meg å bare bli på stranden. Den er tross alt kåret til Norges vakreste strand mange ganger, kanskje Europas, eller verdens vakreste. Sånn lå jeg der og tenkte på… Latskapen seig over meg, men det var så mye annet jeg ville se. Burmaveien, for eksempel. Det er navnet på grusveien som går tvers over Karmøy og som kanskje er mest kjent for å være en av Norges mest hjemsøkte veier. Det hadde jeg ikke fått med meg da jeg kikket på kartet, men jeg undret meg over navnet. Veien ble bygget under 2 verdenskrig og det går utallige vandrehistorier om døde soldater, hodeløse Gro, biler som ikke vil kjøre og en gammel sjømann som ses i mørket.

Det var godt i solstolen på Åkrasanden og jeg lot meg underholde av italienske turister som hadde fotosession på stranden.

Det ligger et kystmusem i Åkrehamn, men det var stengt. Jeg kikket inn vinduene og det er nok verd et besøk. En annen gang…

Jepp, da er jeg klar for Burmaveien.

Grusveien er omtrent 9 kilometer lang og her var ikke mye trafikk. Naturen varierer mellom tett skog og lyngheier, samt flere flotte vann.

Det er verken lov til å bade eller padle i vannene, ei heller telte for nær. Grunnen er at det er drikkevann og selv om jeg var klar for en dukkert, respekterte jeg det.

Jeg traff ingen andre langs Burmaveien enn disse to, så neste gang må jeg nok sykle om natten, hvis jeg skal oppleve noe spennende.

Jeg drøyde badet til jeg kom til Skudeneshavn og leide Bade Olena Bybad. For 100,- fikk jeg hele badstuen og gjestehavnen å meske meg i. Det ble en fantastisk opplevelse, hvor jeg vekslet mellom hete og kulde.

Neste dags sykkeltur gikk fra Kopervik, den største byen på Karmøy og til Avaldsnes, det mest berømte stedet på Karmøy. Her finnes også en fin runde å sykle, men jeg syklet kun opp og ned samme vei. Det var fantastisk å komme tilbake til Avaldsnes, særlig fordi jeg kom inn i kirken. Det skulle være bryllup og dåp, og da døren stod åpen, smatt jeg inn. Med stjerner i blikket, avsluttet jeg Karmøybesøket med en tur innom en god venninne. Jeg hadde fremdeles mye igjen jeg hadde lyst til å oppleve på Karmøy, men det får bli til neste gang. Så dersom du bare skal sykle EN tur i år, og vil sommerfølelse og vind i håret, anbefaler jeg to hjul på Karmøy.

Karmøy er småveier og mye bondeland. Det liker jeg godt…

Det var stort å komme inn i Olavskirken fra 1250. Kirken ble vigslet til Olav den hellige og var et viktig stoppested for pilegrimer på vei til Nidaros.

Takk for nå, Karmøy…