Jolleturar

Det er rart hvordan tidene forandrer seg. Før dro alle på ferie til campingplasser med telt eller vogn, med mindre man var av de priviligerte som kunne betalte for en hytte. Det var sjelden man så en bobil og kom det en, kunne man vedde på at føreren var godt voksen. Nå er det helt motsatt, bobil er den desiderte ferievinneren blant de som vil leve fritt og godt. Det finnes egne sider på nettet over oppstillingsplasser kun for bobil og det er helt slutt på at dette er kun for de eldre. Nå er det ofte et tegn på at man er ung og kul, med ørten følgere på sosiale medier. Eller så har du med hele ungeflokken, venninnegjengen eller alt du eier og har…

Jeg liker når det er enkelt, billig og praktisk. Telt er jeg vant med helt fra jeg var barn og jeg er nok ikke lett å overbevise om at bobil er bedre. Skjønt det vet man jo aldri, før man har prøvd.. Jeg var så heldig at en venninne inviterte meg med på tur. Hun er av den usedvanlig kreative typen, så hun hadde bygget en varebil om til bobil. Her var utallige  smarte løsninger, så jeg vil nok si at den var godt kvalifisert til bobil. Den hadde dobbeltseng (som ble sofa på dagtid), kokemuligheter, innsatt do til bruk om natten og bord samt stoler. Det var lys og gardiner, men alt kunne enkelt fjernes, dersom man trengte en stor varebil igjen.

Så hva er den største forskjellen mellom telt og bobil? Jeg vil nok si komforten… men husk at jeg sammenligner med et enkelt fjelltelt, ikke de store teltene med 3-4 soverom og oppholdsrom i midten. De hvor man nesten må kjøre to biler for å få med seg alt. Det å kunne sitte i en god stol og spise fra bord, satte jeg stor pris på. Å ikke trenge krype inn i teltet, men heller ha en krakk å stige inn i bilen,  det var veldig kjekt. I min alder satte jeg også pris på en god madrass og ikke et liggeunderlag som enten har for mye eller for lite luft i seg. Jeg tror jeg kårer bobil som vinner av konkurransen om komfort.

Neste test er enkelhet, hvem seirer der? Jeg er fristet til å kåre bobil som vinner her også. Telt må pakkes opp og ned, samt alt inni teltet må pakkes. Med bobil gikk det raskt å både sette opp og pakke ned leiren. Helt greit at man måtte kjøre opp på noen klosser, bruke vadder og koble til strøm. Det gikk omtrent like fort som når jeg setter opp teltet, muligens litt raskere. Jeg har verken strøm eller vadder, men må blåse opp liggeunderlag og rulle ut posen. Det kan være at jeg tenker det er uavgjort, selv om å bare dytte alt i bilen og kjøre, gir bobil et forsprang. Men det kan man forsåvidt gjøre med telt også, selv om det ikke er å anbefale. Etter tur må telt og utstyr luftes og tørkes, det tror jeg ikke man trenger med bobil. Skjønt hva vet jeg?

Planlegging er et viktig punkt når man camper. Jeg opplevde at det krevde mer, når man skal finne et sted for bobil. Det er mange som tenker at med bobil kan man stoppe og stå hvor som helst. Sånn fungerer det ikke helt lenger, mange steder har fått forbudsskilt mot å stå over natten. Særlig på populære utfartssteder som badestrender og turområder, hvor det enten er forbudt mellom klokken 24-06 eller man må betale. Så da er det egne oppstillingsplasser, hvor mange kun står en natt. Så kjører man videre til nytt sted og må helst komme tidlig, så man får plass. Med telt finner jeg ofte en  campingplass, setter opp telt for flere dager og bruker det som en base. Man kan sikkert det med bobil også, men mitt inntrykk var at de fleste kjørte videre neste dag.

Alle med litt erfaring fra teltliv, vet at man bruker mye tid på å lete etter ting. Særlig dersom man kun har ett rom, som fungerer som kjøkken, stue og soverom. Løsningen er et system, hvor alle ting har sin faste plass. Jeg bruker pakkeposer i ulike farger, men det krever at man ALLTID legger tingene tilbake på plass. Det er jeg ikke så flink til… Det var et system i bobilen, min venninne hadde faste plasser på alt. Jeg derimot hadde tingene mine i en stor, blå IKEA pose, samt en liten dagstursekk. Ofte fant jeg verken posen eller sekken, fordi hun hadde lagt dem på et smart sted. Dessuten er jeg kjent for å spre eiendelene mine ut og glemme hvor jeg la dem. Så jeg brukte like lang tid på å lete etter noe i bobilen, som det jeg gjør i telt….

Når det gjelder pris, så er telt en soleklar vinner. Det er mye billigere å kjøpe et telt enn en bobil, uansett om man kjøper nytt eller brukt. Selv om man legger til sovepose,  liggeunderlag, kokeapparat og diverse annet, så får man knapt hjulene på en bobil til samme pris. Dessuten krever bobil en viss teknisk innsikt, samt evne til å rygge med stor bil. Jeg glemmer aldri synet av en bobil som fikk hele siden av taket flerret opp, da en ung dame skulle rygge den på plass. Jeg var glad jeg hadde telt den gangen og ikke hadde leid meg bobil, slik som henne. Jeg håpet at hun hadde en god forsikring, der hun stod utforbi bilen og gråt….

Så hva blir konklusjonen på hva som er best? For min del lander jeg nok på teltet.. En teltplass vil nok alltid være billigere enn en bobilplass, for det er ikke så mange som camper i telt lengre. Ihvertfall ikke her i Norge, hvor sommer ofte innebærer store mengder med regn og lave temperaturer. Det spiller ingen rolle dersom man sitter i bobil, men telt derimot…. Så kanskje dersom jeg blir rik en dag, så bytter jeg ut teltet. Eller jeg selger huset og blir nomade i bobil, det er også en mulighet… Eller så kan jeg alltids håpe på en ny invitasjon fra hu med egen bobil, så kan jeg meske meg i luksus igjen…

Egentlig er det litt feil å kalle stiene her oppe for gjengrodde, fordi jeg er meget usikker på om det i hele tatt finnes stier. Ihvertfall sånne med røde merker (eller andre farger), påler eller skilt, det kan du se langt etter… Det er noen traktorveier, fordi jeg startet med lette bein på en av dem. Tilrettelagt parkeringsplass er det heller ikke, men jeg passerte gårdene og fant en godt skjult liten slette. Der håpet jeg at bilen ikke var til sjenanse for noen, for sånn syntes jeg er viktig. Jeg verken så eller hørte andre mennesker hele dagen, så jeg tror det gikk fint.

Det er rart hvordan vi turgåere har en tendens til å flokke oss sammen. Ofte henger det sammen med god tilrettelegging og markedsføring, som gjør at naturen blir lettere tilgjengelig for alle som vil ut på tur. Jo bedre tilrettelagt, jo lavere terskel for å komme seg ut og ha en fin turopplevelse. Når så disse tilgjengelige områdene legges ut på sosiale medier, samt markedsføres av både DNT, kommuner og andre aktører, da går man nesten i kø. Mange steder i Norge, er det et problem med altfor mange folk på de mest populære fjellturene. Tenk Preikestolen eller enkelte steder i Lofoten, så forstår du hva jeg snakker om.

Jeg er glad i å gå på merket løype, men foretrekker å gå steder hvor man ikke går i kø. Samtidig er det hyggelig å dele naturen med andre, selv om den roen jeg søker blir vanskeligere å finne når det er mer travelt. Alt til sin tid… Men det er unektelig sånn at jo mer tilrettelagt, jo lettere blir turen. Å gå på en flott tursti, noen er til og med asfaltert, er mye lettere enn å kave seg gjennom høyt gress og kratt. De fine turstiene er passende for alle; både joggere, de med hund eller barnevogn, små barn og store, gamle og unge.  Alle kan gå tur og nyte utsikt, samt få positiv effekt på både fysisk og psykisk helse.

Jeg foretrekker nok terreng mer enn asfalt, gjerne sånn terreng uten sti. Da må jeg jobbe litt mer, både med hode og kropp. Det å kunne velge den beste veien fremover, er ikke alltid lett. Noen ganger blir det umulig å komme opp/ned der hvor jeg hadde tenkt å gå. Andre ganger vaser man seg ut i myr eller steinrøys og må snu og gå tilbake samme vei. Kartet må studeres jevnlig og vurderinger må gjøres. Så må man velge og når man går alene må man stole på de valgene man tar. Noen løser kryssord eller spiller sjakk for å trimme hjernen, jeg går på tur uten stier.

Det er ikke bare mer krevende for hodet å gå sånne turer, men kroppen må også jobbe litt ekstra. Når man går i høyt gress eller kratt, er det umulig å se hva du setter føttene nedi. Det kan være hull, løse steiner, hoggorm eller andre overraskelser. Det gjør at man anstrenger seg mer og strammer muskulaturen, samt det utfordrer balansen mye mer. Man må løfte beina høyere, variere skrittlengden og jobbe mer med hele kroppen. Det er jo positivt, men kan føre til uhell. Jeg bruker alltid staver og senker tempoet og gjerne lengden på turen.

Jeg hadde sett for meg at det var en sti, faktisk flere stier. Det så ihvertfall sånn ut på kartet. Noen ganger virket det som om det VAR en sti, men jeg fulgte mest sannsynlig et dyretråkk. Det var muligens en elg, skal jeg dømme etter størrelsen på soveplassen som jeg passerte. For var det rådyr, må det ha vært en hel flokk… Så mesteparten av dagen snublet jeg rundt i kratt og stein, men det var helt greit. Jeg fikk vondt i et kne, så fort gikk det ikke. Da ble jeg gående å lure på hvorfor jeg ikke heller går på de gode (og enkle) stiene, hvorfor jeg velger disse områdene som er stiløse og helt uten folk. Det tror jeg nesten sier seg selv, det er jo nettopp DERFOR….

Det er mye jeg lar meg overraske over, når det kommer til den menneskelige natur. Hver år bestiller et hopetall av nordmenn tur til Syden, så fylles media opp med klagesang over at det er altfor varmt. Det burde slett ikke komme som et sjokk, det er jo halve grunnen til at vi drar sørover… Selv om akkurat i år har det ikke vært så ille, men det skyldes den kollektive fotballfeberen som har inntatt landet. Det synes jeg er flott, både fellesskapet skapt av fotball og at jeg ikke trenger å høre om at Syden er for varmt, når vestlandske temperaturer i juli ofte er lik de vi har rundt juletider.

Jeg liker ikke å være negativ, det er en kjent konsekvens at klimaendringene gjør sommeren hot like hell i Sør-Europa. Men det VET vi og jeg tenker at dersom man sliter med temperaturer over +30 grader, bør sydentur unngås i de varmeste månedene. Vi havnet midt oppe i en hetebølge da vi nylig besøkte Kroatia og hadde flere dager med +40-42 grader. Så hva gjør man da? Jo, man innretter seg slik som de lokale gjør og dersom man IKKE gjør som de lokale, trenger man ihvertfall ikke klage over varmen…..

Det var selvfølgelig jeg som ville på tur, de andre mente at det var for varmt.. Joda, men jeg argumentere med at vi kunne starte tidlig. Siden jeg er den eneste som er glad i å stå tidlig opp, var ikke det gjennomførbart. Da ble det kun meg og min eldste sønn som tok avgårde. Så klokka var over halv 11 da vi begynte å gå og svetten rant etter bare noen meter. Heldigvis var vi forbredt; med lette klær, solhatt, solbriller, solkrem og 6 liter vann i sekken. Så vi gikk på fjelltur…

Det er ikke farlig å være aktiv i varmt vær, men det er ubehagelig. Det viktigste er å unngå heteslag, som kan være livstruende. Det skjer når man oppholder seg i høyere temperatur enn det kroppen er vant med. Det kan forstyrre kroppens temperaturregulering og gir symptomer som svimmelhet, hodepine og kvalme. Vi hadde brukt noen dager på å bli vant med varmen, men følte allikevel det var krevende å gå på tur. Særlig da oppover bakkene begynte, jeg følte jeg slepte beina med meg.

Allikevel var det aldri et alternativ å avbryte turen, selv da temperaturen bikka +40. Jeg syntes det var helt fantastisk, både varmen og naturen. Det har vært nok av turer hvor jeg har stampet avsted i kulde, regn og nordavind, iskald tvers igjennom. Derfor var det bare å nyte, for sånne turer går jeg ikke ofte. Det var mye å studere, svære kaktuser og gedigne trær vi har som stueplanter. Det var mye insekter og fugler, det eneste jeg savnet var måker. Vi såg ikke mange av dem langs sjøen og det syntes jeg var rart.

Turen hadde jeg lest om på forhånd og den skulle være 8 kilometer og ta 2 timer. Vi gikk totalt 16 kilometer og brukte hele dagen. Men jeg tror vi satt på alle benkene vi passerte, som stod i skyggen. Og vi satt lenge, ihvertfall på de som hadde endel vind. For på toppene var det god og nesten litt kjølig vind, så vi satt så lenge vi kunne. Det var herlig, selv tørre brødskiver smakte godt. Men mest av alt drakk vi vann og angret på at vi ikke hadde tatt med noe salt, etter all svettingen.

Dersom man skal gjøre som de lokale, så går man ikke tur midt på dagen. Da er man på stranden fra 07.00 og frem til 11.00 og kommer tilbake på kvelden. Man ligger kun i skyggen og aldri i solen. Når sola er på det sterkeste, hviler man innendørs under kjøligere forhold. Man stresser ikke rundt på tur eller på sightseeing, så gatene var nesten tomme for lokalbefolkningen på det varmeste. Da hadde man en stille stund innendørs, gjerne foran kjøleanlegget….

Jeg anbefaler ingen andre å gå på fjelltur i over 40 graders varme. Det er for spesielt interesserte og krever at man er villig til å pøse innpå 8-10 liter vann i løpet av turen. Dessuten må man innse at å klage på varmen er tull, det er varmt fordi man er i Syden og faktisk har valgt å gå tur på den varmeste tiden av døgnet. Og er man så dum, kan man bare ha det så godt… Men vi hadde en fin tur og var glade for at de to andre ikke var med. Man må nemlig være veldig motivert for en sånn dagstur… da er det bare kjekt. Selv om det var hot like hell…..

Det er rart når man går på langtur, man kommer inn i en slags boble. Verden utenfor blir fjern og diffus, alt dreier seg om å gå, spise og sove. Pakke opp og pakke ned sekken, stelle pent med bein og rygg, samt sjekke kart og bok for å planlegge dagen. Legge planer, selv om det sjelden går som planlagt, fordi man aldri vet hva som dukker opp underveis. Puben, i den lille landsbyen, hvor vi planlegger lunsj, kan være stengt. Da må man kanskje gå hele dagen på en pose nøtter og litt vann. «Alltid beredt» får en ny mening på sånne turer…

Dag 6: Vi gikk fra Greenhead tidlig og det var en flott dag. Jeg kunne kjenne gårsdagens etappe i beina og vi kom ikke så langt før det ble første pause. Men vi var tross alt på ferie, så litt hygge kan man unne seg. Målet var en kortere dag frem til Walton, hvor vi igjen hadde booket oss innendørs overnatting, på Sandysike Farm sitt bunkhouse. Prisen var ikke avskrekkende og var avgjørende for at vi valgte seng og ikke telt. Dessuten var det igjen meldt store nedbørsmengder til kvelden og det fristet lite å ikke ha tak over hodet. Mat kunne vi også bestille, så da var dagen i boks.

Denne dagsetappen gikk mye over grønne enger og beitemark. Det var mer lettgått og uten vinden gikk det unna. Naturen forandret seg hele tiden, samtidig var det helt likt. Det var en uendelighet av grønt og åsene strakte seg så langt øyet kunne se. Det bugnet av markblomster, nyperoser og frodige hager. Fuglene sang og humler surret. Fremdeles var det mange severdigheter fra romertiden, men vi visste at i løpet av dagen ville vi ta farvel med den synlige delen av muren. Stien ville fortsette helt ut til havet, den går tross alt fra kyst til kyst over hele England. Men fortiden ville være gjemt under jorda eller fjernet av tidenes gang.

Vi tok en stopp ved Birdoswald, her var nok et sted å stemple passet. Det ligger ovenfor elven Irving, med god utsikt og dessuten museum og kafe. Vi spiste en stor lunsj, før vi fortsatte videre. Min venninne hadde tidligere bodd 1 år i disse traktene, da barna var små og mannen hadde jobb her. Hun var spent på om hun kunne se huset, så vi brukte litt tid på å speide etter det. Og sånn gikk dagen, endeløse marker og enger med sau og kyr. Det var gjerdeklyver og utallige grinder, og da vi endelig rundet hjørnet for å få det siste blikk på muren, FOR ET SYN!!! Der stod nemlig tre levende romere, i all sin prakt…

Det var godt å komme frem til Sandysike farm og vi ble godt mottatt. Her fikk vi hele den ombygde stallen for oss selv og det var et fantastisk sted. Gården har full gårdsdrift og i tillegg tar de imot fotturister. Her trippet høner på tunet og valper boltret seg i sola. Enkelte gikk straks igang med klesvasken, mens jeg var mest opptatt av å strekke meg ut på senga. Vi fikk servert hjemmelaget shepards pie med lokalt øl til og det smakte veldig godt. Så sovnet vi, til lyden av regnet som plasket ned utenfor.

Dag 7: Mens jeg sov, hadde andre hatt det travelt. Resten av turen var booket og planlagt, så etter havregrøt til frokost, var det bare å gå. Vi hadde foran oss en litt kjedelig etappe, ifølge boken min. Mye asfalt og lite spor etter muren. Planen var å gå inn til Carlisle, stemple passet og så ta bussen til hotellet. Her var vi booket i to netter, så neste dag kunne vi legge de tunge sekkene igjen og ta buss ut til endepunktet. Så skulle vi gå tilbake til Carlisle og dit vi stoppet idag. Grunnen til denne måten å avslutte på, var dårlig bussforbindelse ut til kysten og for å slippe 25 kilometer med tung sekk…

Denne dagen ble kort og effektiv. Det var liksom ikke særlig mye å stoppe for, uten informasjonstavler eller spisesteder. Vi passerte en pub, men den var stengt. Dessuten var været ikke på vår side, det kom noen kraftige regnbyger, men fremdeles bedre enn det som var meldt. Jeg var skrubbsulten da vi etter 17,9 kilometer kom til Sands sportssenter. Her stemplet vi og spiste en lunsj som ikke imponerte. Men det var do og det trengte vi. Siste timene gikk gjennom et parkanlegg og langs elva, med mye folk som jogget eller luftet hund.

Dag 8: Vi hadde bestilt tidlig frokost og jeg var rett og slett litt nervøs foran dagens etappe. Vi skulle gå 25 kilometer, på flatt underlag og mye asfalt. Det er ingen god miks for kroppen min, men jeg var fast bestemt på å gjennomføre. Det føltes nesten som juks, da vi satte oss på bussen ut til Bowness-on-Solway. Vi skulle plutselig gå mot øst, med vinden i ryggen og hele løypa foran oss. Vi traff to hyggelige nordmenn, som akkurat skulle starte turen og vinket dem avgårde. Selv stemplet vi for siste gang og tok en kaffe, slik at vi kunne bruke doen på kafeen. Det er vanlig høflighet her, at bare kunder kan bruke toalett på puber og restauranter. Jeg synes det er helt greit og vi fikk mange pauser med øl, te eller kaffe i løpet av turen. Etter at de offisielle bildene var tatt på målstreken, begynte vi å gå vestover. Lette til beins, uten de blytunge sekkene, svevde vi over slettene.

Det er rart hvor mye travlere man får det, når man vet at det går mot slutten. Det er som om man helst ikke vil stoppe i hele tatt, fordi man bare vil bli ferdig. Men det var ingen hast og det måtte jeg fortelle meg selv hele dagen. For det ble en skikkelig lang dag…. Men samtidig var det veldig fint, fordi landskapet her var så annerledes enn tidligere, at det føltes nesten som å gå en helt ny tur. Vi traff flere hyggelige mennesker, både av de som startet og de som gikk mot slutten. Jeg tror ikke alle forstod opplegget vårt, men for meg spilte det ingen rolle. Vi hadde uansett gått hele turen og ifølge hun som holdt kontroll over dagsetappene og antall skritt, hadde vi gått 140 kilometer totalt. Så egentlig hadde vi gått MER enn forventet, siden Hadrian’s Wall path er 135 kilometer. Men ikke vet jeg hvem som har rett og ikke spiller det noen rolle…

Jada, da kan jeg skryte av at jeg har gått England på tvers via Hadrian’s Wall path. Eller, jeg har ikke akkurat noe behov for å skryte av det. Det er en tur jeg vil anbefale for alle som er glad i bondelandet og som liker å vandre gjennom blomsterenger. Du som liker litt komfort og god mat, samt å ha en aktiv ferie. Alt dette byr turen på og den kan gjøres på mange måter. De færreste går med tung sekk, fordi det er mange som tilbyr bagasjetransport, samt overnatting i komfort. Vi gikk for billigvarianten og hadde en fantastisk opplevelse. Ja, det var et slit og jeg ble usikker på om jeg kom til å greie turen. Men når jeg ser tilbake på den, så frister det med flere lange fotturer i Storbritannia. Med telt og fullt utstyr….

Som tidligere nevnt, er Hadrian’s Wall path ikke regnet som en fjelltur. Noen beskriver den som en lang og grønn spasertur på relativt flatt underlag, men jeg er litt uenig i det. Eller kanskje det bare FØLTES så tungt på grunn av ryggsekken.. Men det var unektelig både bratt opp og bratt ned på de to dagene vi  brukte på denne strekningen. Dessuten var det værhardt og jeg forstod hvorfor man anbefales å gå fra vest til øst. Det var kraftig motvind oppe på toppene og vanskelig å finne fotfeste over gjerdeklyvere og ned de bratteste bakkene.

Dag 4: Denne dagsetappen går egentlig mellom Chollerford og Steel rigg, men jeg forstod raskt at det skjer ikke. Da må man greie å gå 21 kilometer, mye opp og ned, samt gjennom den mest spennende delen i forhold til romersk historie. Vi startet godt og holdt greit tempo, men hadde hatt en treg morgen og kommet seint igang. Det var helt greit, hadde dagen foran oss og ikke noe tidsskjema å rekke. Været var uforutsigbart, med kald vind og mørke skyer. Men ikke regn…

Vi fant fort ut at det ble en kort dag og hadde lyst til å finne innendørs overnatting. Det var ikke enkelt, det er langt mellom stedene og mange har begrenset med plass. Ofte er det gårder eller bolighus som har noen rom avsatt til B&B, eller en pub med overnatting. Det er enkelte hotell, men de lå langt fra løypa og man måtte enten ta buss, taxi eller gå omveien. Nei takk… Vi prøvde to steder, men det var fullt på begge. Derfor var vi ikke vanskelige å be, da Old Repeter Station sa vi kunne campe i hagen. Har man telt, ordner det seg alltid… Lette til sinns var vi fornøyd med dagens 15,4 kilometer tilbakelagt og fikk opp teltet i en fart.

Dag 5: Vi stod opp til full engelsk frokost, servert av Les. Så var det å pakke sekken og sikte seg inn på løypa igjen. Kom ikke så langt før vi fant en fantastisk honesty box, det var grunnen til at jeg bar 1 kilo i mynter…. Det finnes mange av dem, selvbetjening med kaker, snacks og drikke. Alltid plass i sekken til slike ting!! Været var litt lettere idag, selv om det blåste mer. Men vi kom oss tidlig avgårde og var klar for en lang etappe.

Det er lett å forstå hvorfor denne etappen regnes som den mest vakre, krevende og interessante. Dagen var stappfull av historiske høydepunkt, hvor det var vanskelig å få med seg alt. Man skulle tross alt legge noen mil bak seg også og det tar tid. Området rundt Sycamore Gap var folksomt, her var mange dagsturister ute på søndagstur. Vi stod i kø før å ta bilde av stubben, som engang var et gedigent lønnetre. Her hadde det stått i flere hundre år, blitt kjendis i Robin Hood filmen med Kevin Costner, helt til to vandaler bestemte seg for å kappe det ned. Snakk om tullinger og i fengsel måtte de…

Vi hadde blitt enige om at det var på tide med en natt innendørs. Etter tre netter i telt, uten dusj og med enkle måltid, var overnatting booket på Greenhead hostel. Her skulle vi dele rom, men det var heldigvis ikke trangt om plassen. Dersom vi ikke hadde booket i forkant, spørs det om jeg ikke hadde satt opp teltet ulovlig. Jeg var skikkelig sliten etter en lang dag og 21 kilometer opp og ned, og vi passerte flere steder hvor det hadde vært fint å campe. Men det er ikke lov og dessuten ventet en seng på meg. Det var bare så langt frem… Hotellet hadde allerede stengt matserveringen, men da de så desperasjonen i øynene våre, fikk vi både mat og drikke. Trailmagic….

Det var en opplevelse å komme inn for å sove i en seng. Det beste med å campe er fleksibiliteten, det verste er å komme inn og ut av et knøttlite, lettvektstelt når man er stiv og støl etter en lang dag på tur. Mens vi nøt maten, måtte vi også ta stilling til om det var mulig å fullføre hele turen. Alternativet var å kun gå til Carlisle og droppe siste dagen ut til kysten. Det var sånn sett ikke et nederlag, men vi begynte å få dårlig tid. Jeg hadde hjemturen booket allerede og var nødt til å forholde meg til den. Hmmm, tøffe valg….

De gamle romerne var et drifting folk, som bygde både det ene og det andre man fremdeles kan se mange spor etter. Turstien Hadrian’s Wall følger Nord Europas største romerske monument, som fremdeles er tilgjengelig for oss å se. Stien strekker seg tvers over Nord England, fra kyst til kyst. Det samme gjør muren, samt utallige fort, porter og annen militær arkitektur. Det tok romerne seks år å bygge muren, men det tok britene adskillig flere år å lage en tursti som følger den… Grunnen er enkel, det er Storbritannias første tursti som følger et UNESCO World Herritage Site, altså et vernet område. Hadrian’s Wall path ble åpnet i 2003 og den 135 kilometer lange turen ble raskt populær. Her kommer vår vandring fra 3 til 10 juni.

Dag 1: Vi brukte store deler av dagen til å dra fra Edinburgh, hvor min venninne Alex bor, og ned til Newcastle. Jeg hadde ankommet UK noen dager før, med fly fra Stavanger til Aberdeen og buss videre. I Newcastle sjekket vi inn på Rooms Inn, et billig og bra hotell nær turstien. Så gikk vi inn til sentrum og tok metroen ut til Wallsend, som er det offisielle start/slutt stedet på turen. Det spiller ingen rolle hvilken vei man går, selv om nok de fleste går vest til øst. Da får man vinden i ryggen, mens andre veien har finest utsikt. For oss var det mest praktisk iforhold til transport og vi var fornøyd med det.

Etappen mellom Wallsend og Newcastle gikk langs elven Tyne og vi var forberedt på en kjedelig tur på asfalt, men uten de tunge sekkene, som lå igjen på hotellet.. Egentlig er dagsetappen Wallsend til Hedon-on-the-wall, en tur på 24,2 kilometer, men det synes jeg ble litt langt å starte med. Særlig siden vi skulle gå med tung sekk og campe underveis. De fleste går turen med kun dagstursekk og får bagasjen fraktet mellom overnattingsstedene. Det gjorde ikke vi, siden vi ikke hadde planlagt så mye i forkant. Det anbefales å booke god tid før du skal avsted, ihvertfall dersom du baserer turen på overnatting innendørs….

Dag 2: Det ble en tidlig start, etter frokost i pose fra hotellet. Vi gikk ned til elva og fant frem til merkene. Nå var de tunge sekkene på ryggen og det gikk ikke fort. Men vi hadde god tid, siden vi hadde planlagt å campe rett utenfor Hedon-on-the-wall. Det er ikke lov å sette opp telt hvor man vil, i England finnes ikke allemannsretten. Man må enten være på campingplass eller ha tillatelse fra grunneier. Så vi hadde funnet en campingplass, men ikke booket. Jeg antok at de hadde plass til to små telt, så mange er det ikke som sverger til enkel og billig fottur…

Det ble en LAAAANG førstedag, selv om vi ikke gikk mer enn 19 kilometer. Det er inkludert sightseeing underveis og en omvei og litt annen gåing. Det var fremdeles relativt flatt, selv om det var en tung bakke opp til Hedon. Høyeste punkt på hele Hadrian’s Wall path er 345 meter over havet, så det er ikke akkurat en fjelltur. Men Englands rullende åser kan være tunge nok… Det viste seg at campingplassen kun var åpen i helgene, så da stod vi uten overnatting og vann. Men begge deler ordnet seg, en snill grunneier gav oss både vann og tillatelse til å sette opp teltet på hans eiendom.

Dag 3: Vi var tidlig oppe og i gang igjen. Planen var å gå frem til Wall, hvor vi hadde sendt mail til det lokale menighetsrådet for å få tillatelse til å sette opp telt i landsbyen. Det var en lang etappe på 24 kilometer og vi brukte nesten 7,5 timer effektiv gåing. Vi var nå over i mer landlige strøk og selv om løypa fulgte bilveier, gikk vi stort sett over marker bak en svær hekk. Dette er ikke turen for deg som er redd kyr eller hest, her kom man tett på. Men de var vant med folk, for det var et jevnt tråkk med turgåere. Mange kom imot oss og noen passerte oss bakfra. Det var trivelig og sosialt, særlig fordi vi ikke var de eneste som syntes turen var tung.

Dagens etappe fulgte som sagt bilvei 90% av tiden, men vi så lite til vei og biler. Istedet var det gårder og marker, landlig og grønt. Vi stoppet på Robin Hood puben og hadde en pause for å lade mobilen, samt låne do. Turen kretset ofte rundt disse tre: strøm, mat/vann og finne do. Det var ikke alltid enkelt, så vi var glade hver gang vi fant et spisested med alle tre… Mat hadde vi dessuten med oss, hovedsakelig tørrmat (som krever vann..) og snacks i form av nøtter og kjeks. Jeg var ganske så sliten da vi endelig kom til Wall og fikk satt opp teltet bak «grisegjerdet». Det var en mark med griser og beste plassering var vistnok der.

Det finnes mange fordeler med å gå på merket sti. Man trenger ikke tenke, noe som absolutt er en fordel hvis man er litt lat. Andre har gjort jobben for oss, med å velge den tryggeste og mest praktiske stien gjennom fjellheimen. Kanskje ikke den korteste, men som regel er det en årsak til at løypa legges der det er enklest å gå. Man kan dessuten følge med og sjekke om man går riktig på diverse apper, men det forutsetter dekning og en moderne mobil. Sånn sett øker det sjansen for at man trygt kan gå fra A til B, uten for mye strev. Altså litt lat…

Jeg hadde vært på Solbjørgnipa før og bruke mye tid på å prøve å huske når, med hvem og hvor gikk vi. Det var bortkastet tid, det ringte ingen bjeller. Til min forsvar er det sikkert 30 år siden, men vanskelig å være konkret, når man ikke husker. Uansett så ble jeg «kjentmann «, siden min søster aldri hadde vært her før. Hun mente at vi egentlig hadde snakket om en annen tur, men det kunne ikke jeg huske. Mulig at hun bare var trett, siden hun kom rett fra nattevakt. Planen var ihvertfall Solbjørgnipa, som jeg gledet meg til å sveipe inn på Fjelltoppappen. Jeg hadde gjort et godt forarbeid, det vil si funnet turen og lest om den på ut.no. Derfor tenkte jeg at jeg var godt forberedt, men det hjalp ikke mye….

Litt erfaring har jeg med Bjerkreim kommune, de pleier å være veldig gode på merking og skilting av turområder. Derfor ble jeg litt overrasket over at vi raskt kom til et skilt som pekte helt feil vei. Ikke feil vei sammenlignet med hukommelsen min, den stoler jeg sjelden på. Men i forhold til den flotte turbeskrivelse jeg hadde funnet på ut.no og DEN pleier å være pålitelig. Etter en kort rådslagning, bestemte vi oss for å følge teknologien. Det var en stor tabbe. Men jeg gikk med øynene på mobilskjermen og i følge den, var vi på rett vei.

Jeg ble litt sur da det gikk opp for meg at kartet ikke stemte med løypa. Herligaheden, kan man ikke engang stole på ut.no???!! Her skulle vi nyte en hyggelig topptur i flott sommervær, den første på lang tid for min del. Knær og hofter var såvidt restituert etter Tunsberg leden, selv om gnagsårene enda ikke var helt grodd. Så skulle vi ende opp med å gå DEN omveien og krafse oss oppover fjellsiden, med bare et lite hint om røde merker… Det var jammen bra jeg var i godt selskap, som ikke skyldte på mine dårlige ferdigheter som turleder. Eller tenk om det plutselig hadde begynt å regne… Da hadde det blitt enda surere.

Vi hadde en flott tur, det var ikke det som gnaget litt. Jeg kunne ikke helt forstå hvorfor ikke merking og kart fra ut.no stemte overens. Sånn kan jeg bli forvirret av og da spinner det videre i hodet mitt. Konklusjonen ble at løypa muligens er blitt lagt om og at den gamle løypa gikk der som kartet viste. Det er absolutt en mulighet og jeg maste videre om dette på nedturen. Da tok vi den brede og tydelige stien, med morkne og slitte merkepåler. Jeg hadde en erindring om at det lå noen gamle støler her opp, de kunne jeg såvidt huske. Det gjør ikke det, men en gammel høyløe kan man få med seg.

Turen opp til toppen av Solbjørgnipa er beskrevet som enkel (kan tas med en klype salt), er 2 timer tur/retur (forutsetter at du følger merket løype og ikke kartet på ut.no, samt er kjapp til beins) og man skal opp 301 høydemeter. Selve toppen er på 466 meter og utsikten over Jæren, Bjerkreim og Eigersund er suveren. Særlig på den så flott dag som dette, med klarvær og strålende sol. Det er opp og ned samme vei, men vi gikk det som en rundtur. Det får man dersom man følger løypa på kartet, den er kun riktig siste bratte biten mot toppen. Neste gang skal jeg heller stole på kjentfolk i Bjerkreim, som sikkert satt opp skiltet, og ikke være så forbaska lat…

Jeg er glad i skog, det har jeg alltid vært. Hva skulle vi liksom ha gjort uten skogen, våre forfedre hadde neppe overlevd i villmarken uten tre å gjemme seg bak eller ved til å fyre bål med. Vi er nok ikke like glad i skogene idag, hvor det hugges, brennes og kappes skog over hele verden i raskt tempo. Selv om det finnes 3 tusen milliarder trær i verden er det allikevel viktig å passe på dem, de sørger for oksygen, rent vann og er hjem til en rekke dyr og insekter. Dessuten er de gode å klemme på.

Da jeg leste at det igjen var gang i planene om å bygge et nytt boligfelt på Dale, fikk jeg akutt behov for en tur inn for å hilse på løvtrærne «mine». De er selvfølgelig ikke egentlig mine, men jeg liker å late som om de er det. De er svære og veldig gode å klemme på. Gamle trær, som har levd i utallige år, er best å klemme eller ligge under. De har dype røtter og som regel en stødig stamme, samt en vid krone med blader i det grønneste grønne. Man kan kjenne at pulsen går ned og roen senker seg bare ved å se på sånne gamle trær.

Det er ikke vanskelig å finne grunner for hvorfor naturen er bra for helsa. Faktisk har både Canada og Skottland en ordning hvor leger kan skrive ut tid i naturen på blå resept. Det kan jeg like… Jeg vet ikke om klemming av trær inngår i ordningen, men det burde det. Forskning har vist at å klemme et tre utløser hormonet oksytocin, som gir velvære og avslapping. Det er kjent fra mange deler av verden, blant annet Japan, hvor treklemming og skogsbading har vært populært i mange år.

Det var nok ikke den offisielle «Klem et tre» dagen idag. Jeg trodde jeg bare kunne dikte opp en, men det viste seg at 16 mai allerede er  internasjonalt anerkjent som «Love a tree day». Så egentlig er treklemming både offisielt og godkjent over hele verden, men det er kanskje mest for spesielt interesserte. Mange er redde for å bli sett på som litt sære dersom de klemmer på trær, men det er ikke viktig. Jeg hadde ikke klemming som hovedfokus på turen min, men klarte ikke å dy meg da jeg kom inn til Dale. Det gjorde godt…

Treturen min startet ved Holmavika badeplass, hvor jeg parkerte. Så gikk jeg over veien og inn i det grønne. Turstien følger hovedveien oppe i skråningen, nær nok til at du hører bilene. Det er allikevel en flott tur. Jeg går noen ganger kun til Dale, andre ganger inn i løypenettet på Gramstad. Denne dagen var det trær som var i fokus og jeg klemte både her og der. Etter en runde rundt vannet, gikk jeg mot Øvre Eikenuten og fulgte stien bratt ned på baksiden. Da kommer man tilbake til parkeringsplassen og får sett enda mer trær, siden det er en skogkledd skråning. Så det er bare å feire treklemming hver dag…

Det er mange som har lyst til å legge ut på langtur, men er usikre på hvordan det fungerer og om de tør. Jeg pleier å foreslå at man starter forsiktig og gjerne med en tur som er lett å organisere, samt uten fare for liv og helse. Her er pilegrimsvandring genialt, man vandrer gjennom naturen på gamle stier og tettsteder dukker opp både jevnt og trutt. Det betyr at man kan få både mat, vann og overnatting, slik at sekken ikke trenger å bli for tung. Jeg vet at det finnes noen organiserte pilegrimsturer man kan bli med på, som går hele eller deler av veien. Men det er heller ikke problem å gå alene, man møter stadig folk å prate med og det er vanskelig å gå seg vill…

Tunsbergleden er regnet som en middels krevende tur, siden løypa stort sett går gjennom flatt og relativt lettgått terreng. Man går mye i skog, men også langs sjøen og gjennom flere byer. Det er ikke en sånn «kjappeste veien mellom A og B», her snirkler veien seg gjennom landskapet. Jeg tenkte flere ganger at det var om å gjøre å legge inn så mange omveier som mulig, men det var nok en tanke bak. Omveiene gikk ofte langs de gamle veiene, på tursti eller forbi en severdighet. Og det kan man jo like, uansett hvor sliten man er….

Det finnes utallige grunner til at folk legger ut på pilegrimsvandring. De går noen ganger av religiøse årsaker, andre ganger av mer personlige. Jeg har også møtt de som vil gå seg i form eller bare er eventyrlystne. Mennesker i alle aldre og i ulike livssituasjoner pakker en liten sekk og tar farvel med livet sitt, for å legge ut på en reise. Det finnes pilgrimsveier over hele verden og innen alle de store religionene. Her i Skandinavia er Nidaros det viktigste målet og det går veier fra flere land mot nord. Mange velger også å gå sørover, mot Roma, Santiago eller Jerusalem. Det stod ofte kilometer antall på noen av skiltene og jeg var glad jeg gikk i motsatt retning….

Jeg liker å gå, særlig når jeg kan gå i mitt tempo og stoppe når jeg vil. Det er ikke min første pilegrimsvandring, jeg har tidligere gått caminoen til Santiago. Det er verdens mest populære pilgrimsvei og tiltrekker seg folk fra hele verden. Fra St. Jean-Pied-du-Port i Sør Frankrike, går man gjennom hele nord Spania til Santiago, en reise på 780 kilometer. Av praktiske grunner delte jeg turen opp i 4 etapper og har mange gode minner derfra. For noen år tilbake gjennomførte jeg Kystpilegrimsleia, på sykkel, til fots og med offentlig transport. Så helt nybegynner er jeg ikke når det kommer til pilegrimsvandring.

Det er slett ikke vanskelig å gå lange turer, man må bare sette den ene foten foran den andre utallige ganger. Det tenkte jeg mye på mens jeg gikk. De gamle klisjeene om at «selv den lengste vei, begynner med et enkelt steg» og «veien blir til mens du går» fikk virkelig grobunn i hodet mitt. Samtidig merket jeg hvordan jeg endret meg underveis og DET tenker jeg er den viktigste årsaken til å legge ut på en vandretur. Enten man velger å gå som pilgrim eller bare tar en skikkelig lang fjelltur over mange dager, tror jeg TID er det viktigste. Når man ikke trenger å haste videre, skjer det noe med både kropp og sjel.

Den endringen jeg la mest merke til,  var hvordan jeg bekymret meg mindre og mindre over praktiske utfordringer. Det er noen ting som må fungere på langtur, man må ha mat, vann og et sted å lade mobilen. Det med mobil er kun viktig fordi jeg går alene og trenger den for sikkerhet. Vann var et større problem, her var ikke bekker og elver med vann som kunne drikkes. Det var tørt, samtidig som de fleste vannkilder rant gjennom dyrket mark eller bebyggelse. Så da måtte jeg fylle andre steder og i starten bar jeg minst 2 liter vann med meg. Det var tungt, fordi jeg også bar mat for 2 dager. Finnes ikke søndagsåpent på bøgda, dessuten var det 1 mai… Jeg ble også veldig glad i bensin stasjoner, de har alltid mat og drikke!

Etterhvert som dagene gikk, bar jeg mindre og mindre av mat og vann. Det dukket alltid opp en krane eller kiosk når jeg trengte det. Dessuten kunne jeg kjenne hvordan jeg gradvis ble mindre opptatt av nyheter og kontakt med omverdenen. Jeg kunne sitte lenge og studere insekter som summet fra blomst til blomst. Når jeg gikk, lyttet jeg til fuglesang og ikke spillelistene jeg hadde lastet ned i forkant av turen. Jeg undret meg over hvor timene ble av og syntes tiden gikk altfor fort. Ingen dager var like og jeg visste aldri hva som ventet meg, bortsett fra at jeg skulle gå, jevnt og trutt videre.

Jeg førte ikke regnskap over hvor langt jeg gikk hver dag. Dessuten hadde jeg ikke planlagt hvor lang tid jeg skulle bruke på turen. Vanligvis regner man 9 dager på de 19 milene, da går man rett over 2 mil pr dag. Det er planlagt iforhold til overnatting, for det går fint å gå turen uten telt. Jeg visste at de dagsetappene var i overkant av hva som var mulig for meg, derfor valgte jeg å ha telt med. Da stod jeg fritt til å gå så langt jeg greide, uten å stresse med at jeg MÅTTE komme frem til overnattingsstedet. Det kjente jeg passet meg bra og jeg lyttet til kroppen så godt det var mulig. Noen dager ble veldig lange og det var når jeg gikk gjennom jordbruksområder hvor det var vanskelig å finne et sted å sette opp teltet. Da måtte jeg fortsette å gå, til jeg fant et sted. Så kroppen måtte bare tie og jeg bare gå…

Det var usedvanlig fint vær i de 11 dagene jeg brukte på Tunsbergleden. Selv om det var flere netter med frost, så var sola fremme hver dag. Jeg hadde 2 kvelder med regn, samt endel morgentåke ute ved kysten, men det var nesten bare litt sjarmerende. Jeg hadde med både solbriller og caps, men var ikke så flink til å huske å bruke det. Ellers hadde jeg hovedsakelig med ull og dun, så jeg var sjelden kald. Av utstyr hadde jeg tatt et litt større telt, som jeg vanligvis bruker til sykkeltur og var glad for det. Ellers var det en vintersovepose i dun og godt isolert liggeunderlag, så nettene gikk også bra. Jeg hadde med kokeutsyr og ellers så lite som mulig, for å holde sekken lett.

Det aller viktigste når man skal på langtur, er skoene. På Tunsberg leden trenger man ikke fjellsko, men gjerne lave sko med god demping. Jeg hadde kjøpt nye for turen, men brukt mange måneder i forkant på å gå dem inn. Det samme hadde jeg gjordt med sekken,  den hadde fått luftet seg både tidlig og seint. Det gjorde at jeg var vant med å bære sekk, samt gå i varierende terreng. Jeg foretrekker fjell og ulente stier, så for meg var det krevende at det var så flatt. Den beste dagen underveis, for min del, var gjennom Blåfjell naturreservat. Den etappen blir regnet som krevende, her er bratt og nesten litt klatring innimellom. Det passet meg utmerket.

Jeg avsluttet min tur der hvor Tunsbergleden møter Gudbrandsdalsleden. Det var så langt jeg hadde bestemt meg på forhånd å gå, for egentlig burde jeg ha gått helt inn til Oslo. Men det hadde vært 2 mil ekstra på asfalt og i mye bystrøk. Det fristet ikke, siden jeg har en drøm om å gå Oslo-Nidaros senere. Da må jeg gå den etappen igjen og det holder med en gang. Så glad er jeg ikke i å gå på asfalt i by. Nei, det er ute i naturen jeg trives og det fikk jeg virkelig oppleve på denne turen. Dersom du har lyst å lese mer om pilegrimsvandring, anbefaler jeg nettsiden pilgrimsleden.no. Der finner du alt du trenger av informasjon om de ulike turene i Norge. Jeg gleder meg allerede til neste gang…

Den fineste tiden på året ligger nå foran oss, VÅREN. Jeg er glad i både sommer og vinter, for ikke å snakke om høsten, men det som skjer om våren er helt spesielt. Når naturen, helt av seg selv, våkner opp av dvalen og spirer. Dyr og fugler er igjen i full vigør og det er som om alt våkner til liv igjen. Meg selv inkludert, særlig når sola skinner og vinden er kun en mild bris. Da får jeg akutt behov for å pakke telt og dra på tur… Og siden det ikke er så langt mellomrom mellom tanke og handling hos meg, ihvertfall på noen områder, så var jeg kjapt avgårde.

Holtaheia ligger i Strand kommune og er et stort område som gir deg en følelse av høyfjellet. Det stemmer ikke helt, høyeste topp i området er på 579 meter over havet og det er ikke allverdens i  norske forhold. Dessuten, mange av de metrene har man allerede tatt med bilen, jeg kreket meg oppover på første giret i min gamle bil. Her er store lyngheier, mange topper og mye myr. Dette er et godt bevart kystlandskap og man finner mange tegn på bruken, fra gamle torvløer til nye kraftlinjer. Overalt er utrolig god informasjon,  fra tydelige stier, god merking og skilting, til minnesmerker over tidligere tragedier.

Mange forbinder Holtaheia med flyulykken som hendte i 1961. Da var det et fly med en hel skoleklasse fra London, som styrtet her. 39 mennesker omkom i ulykken, hvorav 34 var gutter i alderen 13 til 16 år. De var på vei til sommertur til Preikestolen fjellhytte og for mange av dem var det første flyturen. Været var dårlig, med lite sikt og kraftig vind. Under innflyvningen mistet tårnet kontakt med flyet og det kom utav kurs. Mest sannsynlig på grunn av tekniske problemer, men uansett styrtet det her i heia. Alle omkom og vrakdeler kan fremdeles ses. Det er satt opp et minnesmerke, som er verd et besøk.

Det var ikke mitt første besøk i Holtaheia. Forrige gang hadde jeg også telt med og gikk den merka turen rundt Ormakammen. Sekken var merkelig nok tyngre den gangen, mitt nye og ultralette liv var enda ikke begynt. Nå gikk jeg flere av de stedene man kan ta som avstikkere fra den løypa. Jeg hadde mye bedre tid (og lettere sekk) denne gangen og tid er viktig på tur. Haster man avsted med ett øye på klokken, får man kanskje ikke med alle vårens små underverk. Nå studerte jeg padden som forsvant til bunns i bekken og ormen som lå på berget og solte seg. Jeg klappet på både hvitveis og bjørkekvister med grønne knopper og blad.

Holtaheia er et fint utgangspunkt for deg som vil prøve deg på en tur med telt og utstyr. Det er ikke langt tilbake til bilen hvis du ombestemmer deg og selv om det er et populært område, vasser du ikke i folk… Jeg hadde ikke problem med å finne fine leirplasser, som både hadde tilgang til vann og litt ly for vinden. For det blåste kvasst her oppe, selv om sola varmet godt i le. Jeg så mye blåbærlyng, men det var altfor tidlig til å drømme meg vekk om sånne godbiter. Men til høsten er nok dette stedet for bær sanking.

For en tur det ble, for min del… Det er annerledes å bruke lang tid, for strengt tatt kunne jeg muligens ha greid dette som en dagstur. Ihvertfall dersom jeg hadde droppet alle pausene og ikke ligget i sola mer enn høyst nødvendig. Men den beste måten å nyte våren på, er jo å bare sitte i sola og kjenne at livsgleden fyller både kropp og sjel. Vi trenger det etter en lang og kald vinter, her oppe i nord. Da er det ikke bare planter og trær som våkner til live, men vi mennesker også. Så takk til våren på Holtaheia…