Det er vel ingen som er uenige med meg, når jeg sier at sommer er kjekkest når sola skinner og temperaturen passe behagelig? Når livet kan leves utendørs, enten det er i hagen, på terrassen, stranden, i storby, campingplass, på fjellet eller i skogen. Når vi har late dager eller aktive, spiser ute og slumrer i skyggen under et tre. Da er livet aller best, synes ihvertfall jeg. Og særlig når man har ferie….
Blomstereng i alle retninger, fra toppen av Feldberg. Alt i nydelig solskinn… Å ta kaffi utenfor teltet, med utsikt over Titisee, er en fin start på dagen. Teltliv er enkelt, selv om man kan oppleve å få naboer tett på her i Tyskland. Noen trakk opp pluggene mine, for å parkere bilen enda nærmere teltet mitt.
Teltliv er fantastisk, det er billig og enkelt. Campingplasser ligger som regel fint til, med trær og natur tett på. Jeg vokste opp med at telttur var eksotisk, tenk at vi campet både på Nøtterøy, Bogstad og helt til Sverige. Dessuten har vi i Norge allemannsretten, som tillater oss til å sette opp teltet de fleste steder i landet. I Tyskland fungerer det ikke slik, her er det forbudt å sette opp telt utenfor campingplasser. Men slik jeg har opplevd at det praktiseres, kan man overnatte i naturen dersom man er på langtur, som for eksempel Der Westweg. Jeg har ikke fått noen negative tilbakemeldinger, men det har vært å sette opp teltet seint og pakke ned tidlig.
Det var ikke tidenes teltplass, fuktig og vått. Jeg måtte plukke snegler av teltet, før jeg kunne pakke ned, samt det krelte av insekter. Egentlig ganske naturlig, siden det var midt i skogen… Et sånt telt ville jeg heller hatt, men det veier nok altfor mye til å bære. Det stod ved en kafé, så jeg er usikker på hva det ble brukt til. Dessuten har jeg lavvo hjemme. Mitt telt er så lite at det ikke er mulig å sitte oppreist i det. Jeg må krype inn og krype ut. Sekken og sko må ligge utenfor, i det lille forteltet. Men, det veier under 1 kilo og settes opp med vandrestaven. Frokosten ble en kamp med andeflokken, som ville ha maten min.
Siden jeg skulle bære teltet, tok jeg selvfølgelig med det letteste, av mine 5 telt. Det som har samme størrelse som en kiste, bare litt høyere under taket. Hvor alt som skal gjøres, må skje utendørs. Det hvor jeg alltid ber til høyere makter, om fint vær… Ikke nødvendigvis sol, bare ikke regn. Teltet mitt tåler regn, men det er bare så upraktisk… Og vått..
Campingplassen Welherhof har en kafé, hvor jeg rigget meg til for å vente på fint vær.. Da kaféen var stengt, satt jeg på lekeplassen. Der var nemlig en hyggelig hamnock med tak over, perfekt for å koke kaffi. Sånn vær vil jeg ha, sol og skyfri himmel. Dette er fra et naturreservat, jeg passerte på Der Westweg.
Det går fint å ligge inni teltet og lytte til regnet som trommer på telt duken, som forøvrig har samme tykkelse som silkepapir. Det er bare litt koselig… Men så må man på do.. Det skjer, før eller senere, og med mindre man har tisseflaske, må man ut. Da blir man våt og alt det våte kommer inn, hvor jeg ikke vil ha det. Forsøk å snike deg ut, fra et telt som er 40 cm høyt, ta på sko og rett deg opp til stående. Det er ikke bare lett…
Ingen grunn til å ligge i teltet når det regner, da er det bedre å komme seg ut på tur. Med gratisbilletter på tog og buss, er det kjekt å kjøre planløst rundt i distriktet. Det er tørt og varmt der, og er man heldig, får man sitteplass. Eller sitte på kafé og se hvor lang tid man klarer å bruke på å drikke opp en cappuccino. Man kan gå i butikker, for å se på alt det fine de selger, som man allikevel ikke kan kjøpe, fordi det ikke er plass i sekken. Og når alt det er gjort og det fremdeles regner, kan man ligge i teltet, drikke vin, spille høy musikk og legge kabal på mobilen. Noe som forutsetter strøm og må planlegges nøye.
Dessuten kan du banne på, at det alltid samler seg dammer. Og da trekker vannet før eller siden inn. Jeg har flere ganger våknet med store mengder vann inni teltet og det er aldri kjekt. Det tar tid å få tørket sovepose, klær, sekk og resten av utstyret. Samtidig krever det sol, litt vind og varme. Det er som regel da jeg spanderer på meg en natt eller to innendørs, litt avhengig av hvor vått alt er og været meldt fremover. For livet er best i telt, men ikke nødvendigvis i pøsregn.
En nydelig start på dagen, gjør at jeg fort glemmer alt regnet som falt i går. Og i natt..Etter mange netter, i knøttlite telt, er det utrolig hvor godt det er å ligge i seng… Med strøm, stol, bord, dusj, kaffetrakter osv. Alt det som vi tar for gitt i hverdagen, setter man plutselig mye større pris på… Og det er vel halve poenget med ferie!!
Noe av det viktigste å tenke på, når man skal på tur, er hva har man på beina. Jeg har egentlig ikke noe godt forhold til sko, sikkert fordi jeg alltid blir sendt over til herreavdelingen for å finne noe som passer. Mitt valg er aldri hva har jeg lyst på, men hva får jeg klemt meg oppi. Siden de gamle fjellsko mine var beregnet på terreng og ikke grus, dessuten hullete og nedslitt, var jeg nødt til å kjøpe nye sko før der Westweg…
Schwartzwald ligger sørvest i Tyskland og et stort skogsområde. Tenk Brødrene Grimm og deres mørke eventyr, det sies at de fant mye gamle sagn og inspirasjon i skogene her. Det er mange landsbyer og veier, så man er aldri langt unna sivilisasjonen. Der Westweg er Tysklands eldste og mest kjente langdistanseløype. Den starter i Pforzheim og ender i Basel.
Det første paret likte jeg godt, men de var kjøpt på nett og passet egentlig ikke. Så to uker før avreise, løp jeg rundt i sportsbutikker og jaktet etter den perfekte sko. Jeg endte opp med en sko, som var god på foten og fulldempet. Men den så ut som noe min bestefar ville brukt, en kryssing mellom snøjoggings og flytebrygge. Men nå jeg er blitt så gammel, at det er komfort over estetisk nytelse, så jeg tenkte «jada, fine de».
Jeg var fast bestemt på å se både det nye og gamle slottet i Neuenbürg, selv om det ble en skikkelig lang omvei. Det var tabbe… Det var lange og varme timer, på endeløse grusveier. En gammel mann hadde funnet en benk i skyggen. Veldig smart… Jeg hadde telt og fullt utstyr med, men sekken var veid inn til 12,4 kg før avreise. Det var FØR mat og vann, som jeg trodde det skulle bli lett å få tak i.
Jeg brukte skoene så mye som mulig før jeg dro, men det var kanskje ikke nok. For det jeg ikke hadde tatt med i beregningen, var varmen. Med over 30 grader og steikende sol, ble beina både hovne og svette. Dessuten ble sekken mye tyngre, fordi det var mye vanskeligere å få tak i mat og drikke enn jeg hadde sett for meg. Kanskje fordi min guidebok var fra 2016 og utdatert etter covid….
Når jeg først fikk tak i mat, flesket jeg skikkelig til. Jeg hadde sett for meg mye bier und wurst, men det har blitt mest bier und snitzel…. Eller annet svin… Det var ikke mange steder å få tak i vann, totalt har jeg funnet 2 vannkilder. Særlig når jeg overnattet i skogen, brukte jeg mye tid på å tenke på drikke. Jeg måtte rasjonere på vannet, dråpene var gull verd.
En av de første dagene, gikk jeg 25 kilometer på tørket aprikos og noen never med nøtter. Sånn er idiotisk og jeg var utslitt da jeg kom frem. Men kafeen hvor jeg hadde planlagt å fylle vann, samt spise meg god og mett, var stengt. Det opplevde jeg flere ganger, så jeg handlet mat til å bære med meg og fylte alt av vannflasker når jeg kunne. Det måtte jo gå galt…
Langt der nede så jeg et hus, hvor jeg sikkert hadde fått vann. Men jeg orka ikke omveien… Det ser så frodig og grønt ut, så jeg forsto ikke hvorfor jeg ikke fant en bekk. Men det var mye spennende å se underveis, slik som Keiser Wilhelm sitt høye tårn. Eller denne skogsengelen, som voktet stien hvor jeg gikk. Det var flere engelkunstverk langs stien og jeg måtte bare stoppe og beundre kreativiteten.
Jeg kan ikke skylde det på skoene, for de fungerte bra. Litt sårbeint, men det må man regne med uansett. Men når sekken plutselig gikk fra 12,4 kg til godt over 20, sa kroppen stopp. Etter 2 prolaps operasjoner, totalprotese i begge hofter og mye slitasjegikt i begge knær, må jeg bare lytte til den. Ja, jeg kunne båret mindre vann, men jeg er sånn som svetter bare jeg ser på tur skoene. Og i over 30 grader nytter det ikke å være kjip på å drikke, det er farlig å bli dehydrert. Det lærte jeg i Florida, hvor jeg gikk på en smell.
Utslått av varme og tung sekk, lå jeg rett ut i gresset. Det var fint det også. Hei kor det går… Det er ikke bare i Norge vi har hoppbakker og er gode i skisport. Jeg har passert utallige skianlegg og har forstått at det er vinteren som er høysesong her. Det ble en natt på hostel i Freiburg, i øverste køye på 11 manns rom. Det var stappfullt av ungdommer og jeg tror faktisk at han i underkøya snoket høyere enn meg… En stille morgenstund ved Titisee.
Derfor tok jeg buss, deretter tog. Jeg har innlosjert meg på en campingplass ved Titisee. Jeg er slett ikke skuffet over at jeg ikke fikk gått hele Der Westweg, det hadde ikke gått uansett, siden jeg mistet 2 dager pga kansellert fly. Og jeg er slett ikke ferdig med vegen, idag er planen å leie sykkel og sykle en eller flere av etappene. Det blir bra, meg og de stygge skoene. Som faktisk blir finere og finere jo mer jeg går på dem…
Titisee er skikkelig turist plass og det er utrolig mye folk. Tyskland har hatt langfrihelg og mange har funnet veien hit. Etter skogens ro, trengtes litt omstilling, men nå går det bra. Det er nemlig fint å bade her, jeg kan leie kajakk, det er kafé og som sagt et godt utgangspunkt for å ta flere etapper. Så kan jeg tenke tilbake på, da jeg tok fotbad i Hexenbrunnen, utforbi Forbach, med en skikkelig heks. Eller en tidlig morgen, da jeg møtte han her. Og alltid tid til å spise markjordbær…
Alt som kan skje, bare fordi jeg tenkte å ta en tur ut av landet… Og det er ikke bare meg, hvor mange har måttet endre eller avlyse planer, fordi de mangler pass?Jeg er en av de priviligerte, som har gyldig pass til 2028, så det var ikke det som skapte krøll i opplegget mitt.
Sånn ville jeg ha det i år også, bare med ubegrenset tilgang til bier und wurst istedenfor posesuppe og havregrøt. I fjor ble det 26 mil, med full oppakning, på 12 dager, inkludert 1 hviledag. Det var mildt sagt en drøm, bare meg og naturen.
I fjor gikk jeg Finnskogleden, et fantastisk tur. I år hadde jeg planlagt Der Westweg, som tross alt har stått på listen » Turer jeg ønsker å gå» i flere år. Sist gang hadde jeg booket fly til Stuttgart, men endret biletten i siste øyeblikk og havnet i Florida istedet. Lang historie… Men iår var jeg klar…
Sekken var ferdig pakket og veid inn på 12,4 kilo. Det var jeg fornøyd med. Og villmarken ropte på meg!
Derfor var jeg mildt sagt sur, da jeg mottok mail dagen før flyvning, om at KLM hadde kansellert flyet mitt. Grunnen var selvsagt at jeg skulle fly via Amsterdam, og på kvelden. Og sånt tull som å mellomlande der, holder ikke seriøse flyselskap på med.. Så da ble det mange og lange timer i telefonen og jeg var kjapp med plan B. En fin, men lite gjennomtenkt plan B…
No kjæm plan B… Hmmm, kommer jeg meg til Syd Tyskland, eller ikke… Adjø Norge, jeg greide ihvertfall å forlate landet. Er det ikke korona, så er det jaggu noe annet…. Feiringen ble tatt av undertegnede, med 2 dl bobledrikk, i liggestolen. Lugar er for pyser, hardcore går for 12 timers sittende soving.
Det blir båt til Hirtshals og tog/buss videre gjennom Danmark og Tyskland. Det er nesten som å være ung igjen, da tilbrakte jeg sommerene på loffen, med Interrailbillett over hele Europa. Da kostet billett 1000,- så regnet vi 1000,- å leve for i en måned. Bokstavlig talt billig moro…
Buss mot Ålborg, sammen med en stupfull guttegjeng og hovedsaklig pensjonister. Partyfaktoren var meget høy…. Fine, fine Danmark… Grønt, flatt og vind. Fra Ålborg husker jeg best Jomfru Anes gade, men jammen er det mye annet fint. Ålborg har en hyggelig jernbanestasjon og den husker jeg faktisk igjen.
Så nå sitter jeg her og venter på toget. Det er 18 timer, nesten 19, og 5 bytte av tog, før jeg er i Stuttgart. Herfra må jeg videre til Pforzheim, hvor fotturen starter. Da blir det 28 mil i visstnok krevende terreng, gjennom Schwartzwald. Eller kanskje jeg sporer av og gjør noe helt annet… Dette er jo nesten som å være young, free and single igjen, bare med visa kort og fotformsko. Det er dette som er spennende med ferie, jeg kan gjøre hva jeg vil. Så takk, KLM, for at dere gav meg ungdommen tilbake!
Det er mye man må tenke på, når man skal sove i telt. Det meste er sånn man lærer av erfaring, men her skal du få et godt tips: mat skal ALDRI oppbevares i innerteltet. Det er flere grunner til det, som jeg skal komme tilbake til. Jeg er ikke sånn som kjøper mat i lufttette poser eller bruker bokser, hvor godsakene ikke avgir lukt. Det meste jeg gjør er enkelt, som å fylle en plastpose med det jeg allerede har i skap og skuffer, eller bruke min gamle kjølebag uten kjøleelementer.
Det var en sulten gnager, som besøkte teltet mitt i Jotunheimen. Usikker på hva slags.. Teltliv i Florida innebar at maten ble oppbevart i bilen. Det var på grunn av de alltid sultne ekorn og fuglene, men også fordi det krelte av insekter og firfisler.
Kun da jeg teltet i området rundt Great Smoky Mountains, var jeg nøye på å oppbevare maten etter anbefalingene. Her hang store skilt som advarte mot mat i telt, på grunn av bjørnene. Derfor måtte maten oppbevares i bilen eller i egne bjørne-sikre poser, som ble hengt i trærne. For å si det sånn, det ble ikke mye småspising i soveposen på den turen, siden det var langt å gå til bilen.
Jeg fikk sett levende bjørn på turen og de var like lite intressert i maten min, som han her. Ytre Hvaler nasjonalpark, et drømmestedet å campe…
Det var min god venninne Ingvill som presenterte meg for ideen om å dra til Hvaler på telttur. Hun er absolutt ingen nybegynner i friluftsliv, hun liker de høyeste toppene og arrangerer fotturer i Nepal. Som bosatt i Oslo, hadde hun kort vei til de 833 øyer, holmer og skjær som utgjør Hvaler. Det er liksom ikke et område jeg har tenkt på som særlig aktuelt for meg, selv om jeg elsker kystområder og havet. Denne øykommunen, som ligger ytterst i Oslofjorden, har jeg alltid tenkt på som dyrt og snobbete. En lekeplass for rike Oslo beboere, hytter med egen strandlinje og mange skilt med «adgang forbudt for uvedkommende» i strandsonen. Men det er faktisk et flott sted telte, med flere tilrettelagte teltplasser på de ulike øyene. Det er også et yrende dyre og fugleliv, for ikke å snakke om alt livet som finnes under havflaten.
Avtalen var å treffe Ingvill i Moss, hvor jeg kom med båten fra Horten og hun med toget fra Oslo. Jeg fikk med meg noen timer med sightseeing, både i byen og langs Kyststien. Moss er jammen et fint sted. Vi hadde forsøkt å booke plass på nettet, men det var ikke mulig, siden sesongen ikke var i gang enda. Det var allikevel mye telt, så vi ruslet avsted og fant en fredelig flekk for oss selv. Med eget kjøkken og LAAAAGT å gå til do….Det gikk strålende å sette opp telt innimellom de krokete furutrærne.
Det var mens vi skulle ha oss en sightseeingtur til en av naboøyene, at leiren ble invadert. Jeg var ikke klar over at enkelte hadde lagt posen med mat i innerteltet, noe som medførte et hyl som kunne høres over store deler av Hvaler. Synderen hadde gjemt seg i soveposen, et ekorn som hadde spist og kost seg mens vi var på tur. Og for å komme inn til delikatessene, hadde den gnagd hull i teltet. Det dyre Big Agnes-teltet, ikke mitt billige kjøpt på Finn. Den hadde dessuten vært på do både inni og utpå soveposen, samt på liggeunderlag og i bagasjen. Jeg vet nesten ikke hvem som var reddest, ekornet eller Ingvill. Det endte i hvert fall med en hurtig retrett til skogs for den pelskledde og timer med rengjøring og lufting av turutstyr for den andre….
Både besøkssenter, kafe og toalettbygg var helt nye. Vi ble godvenner med personalet i kiosken, sikkert fordi det ble endel turer innom. Ikke minst var ferdig middag veldig praktisk og de hadde alkoholservering….Men mest satt vi på kjøkkenet og løste verdens problemer eller bare nøt utsikten.
Det er ikke første gang jeg har opplevd at maten min har fristet de firbeinte, så jeg setter som regel posen i forteltet, godt knyttet igjen. Da gnager de kanskje hull, men ikke i noe som er dyrt å erstatte. Samme gjelder på hytter med mye mus, noe som er ganske vanlig i skog og fjell. Ikke oppbevar maten i tursekken, da risikerer du at det kommer hull i den. Brød som ligger på bord eller benk er rene gavepakken til gnagerne og mus elsker brød og knekkebrød. for ikke å snakke om kjeks….Dersom det er en bøtte eller stor gryte med lokk, er det mye tryggere, slik at du har noe å spise til frokosten. Maur i teltet er nesten umulig å unngå og jeg har opplevd at matposen min går i bosset fordi det kreler av maur i maten. Dersom det er langt til nærmeste butikk, er det bare å børste vekk maurene og spise det man har. Maur er heldigvis ikke giftige….
Det var mange andre som også besøkte Storesand, hvor vi hadde rigget oss til. På Skjærhalden er det butikker, kafe, besøkssenter, fiskerimottak og herfra går ferje ut til de andre øyene. Vi dro på dagstur ut til Søndre Sandøy, mens ekornet hygget seg. Her er det også tilrettelagt teltplass, ved Sturviksand. Han her bodde også på øya, som for øvrig er bilfri og har mange fine turstier og kafe. Det var også mange hytter og sommerhus, men alle vi møtte var usedvanlig hyggelige, og så verken rike eller snobbete ut.
Dersom du ble nysgjerrig på å slå opp teltet i Ytre Hvaler nasjonalpark, kan jeg fortelle at området er Norges første maritime nasjonalpark. Hele 96% ligger under vann og her finnes både korallrev, tareskog og bratte klipper. Over vann er det like mye å oppleve, med turstier over nakne svaberg og gjennom krokete furuskoger. Men Hvaler er mye mer enn bare nasjonalparken, her skryter de på seg å være blant de vakreste skjærgårdene i Europa. Med utallige øyer å velge imellom, kan alt ligge til rette for et fint opphold ved havet. Vi dro dit i midten av mai, men alle sa at vi heller burde vært her om sommeren. Jeg syntes det var fint i mai også, sikkert fint å telte her hele året…Husk bare å ikke legge maten i innerteltet eller bruk en boks som er vanskelig å gnage hull i….God tur!
Praktisk med klestørk rett utforbi, det regnet litt i mai… Sånn bøtteregn..
Dersom enkelt teltliv ikke er din foretrukne ferieform, finnes det mange andre alternativ. Det er noe for enhver smak, som Hvaler kirke, som er en av Norges eldste. Den ble bygget på 1100 tallet og er i romansk stil. For de mer kulturelt interesserte, er et besøk på Rødshue et must. Her ligger Stenkunst Hvaler, et internasjonalt prosjekt, som man kan vandre rundt og kikke på, helt gratis. De badeglade har utallige steder å boltre seg i.
Det finnes mange forskjellige grunner for å legge ut på pilegrimsvandring og ikke trenger man å dra så langt heller. Norge har flere veier, som alle leder til Olav den helliges gravkirke i Nidarosdomen. Den nyeste, men samtidig eldste, sies å være kystleia. Den var Nord-vegen, som gav navn til Norge. Leia ble offisielt åpnet i 2018 og er ikke en fottur fra A til B. Her er 26 nøkkelsteder, som ligger mellom Egersund og Trondheim. Man kan gå, sykle eller ta offentlig transport, og man kan dele turen opp etter eget ønske.
Turen startet hjemme i gårdsrommet mitt, med sjekk av utstyr og pumping av dekk. Turen gjennom Sandvedparken var en fryd. Vi tok oss tilrette utforbi klubbhuset og vurderte å låne klubbnavnet, for å kalle pilgrimsturen vår «Holy Riders ride again». Det ble med tanken.Turen langs Frøylandsvannet gikk som en lek, med flat vei og medvind.
Jeg kjøpte pilegrims pass, da jeg syklet forbi Hå gamle prestegard på en annen tur. Og har man først kjøpt pass, må man jo ta turen… Jeg lokket med meg Sørlendingen, som ikke har rørt sykkelen, siden vi syklet langs Telemarkskanalen fra Ulefoss til Dalen, for nesten 3 år siden. Været som var meldt lovet bra, men sterk vind. Men det blåser ALLTID på Jæren, så det brydde jeg meg ikke noe om. Dessuten handler pilegrimsvandring mer om den indre reise enn ytre, samt at veien blir til mens man går/sykler… Da er jo vær, utstyr og fysisk form bare bagateller….
Vi hadde en lengre stopp ved dagsturhytten Frøya, som ligger like ved Ormen Lange, broen over til Njåskogen. På Bryne var det god gang, med festival og yrende folkeliv i gågata. Hva spiser man til lunsj, midt i Norges matfat Jæren? Selvsagt POTET.. Bakt, sådan, med mye digg tilbehør. Noen var redde for å treffe kjentfolk, eller var det for å holde varmen i den kalde nordavinden? Jærbanen tok både oss og syklene helt til Eigersund.
Det ble endel endringer allerede før vi dro, men det tok vi med godt humør. Da Jærbanen hadde buss for tog mellom Sandnes og Bryne, syklet vi like godt første etappen. Det er en aldeles nydelig tur, på gode sykkelveier. Hytte var bestilt i Egersund og vi hadde god tid. Så det ble mange stopp, hvor vi traff hyggelige mennesker å prate med. Da turveien var stengt for vedlikehold, ble syklene våre galant båret over trærne, av snille og sterke menn. Sånt kan me like…
Vi hadde leid hytte på Steinsnes campingplass og det anbefales varmt. Gratis vafler ved ankomst, stempel i passet og ny og flott hytte. Jo takk, kommer gjerne innom en annen gang… Med bobler i plastglass, maiskolber, stekt scampi og brød, var det rene gourmetmaten.
I Rogaland finner man 5 av nøkkelstedene og det første av disse, er Egersund kirke. Fra gammelt av het det Eikundarsund, sundet mellom fastlandet og Eigerøy. Her sier sagafortellingene at Olav den hellige ofte lå med flåten sin. Kysten utforbi Jæren er stormfull, men her er en trygg havn, da som nå. Egersund fikk ikke status som by før 1798, men allerede i førkristen tid, var stedet kirken står på, kjent som Heidningholmen. Jeg var fasinert over den historiske bakgrunnen, som jeg ikke kjente til. Egersund har liksom alltid vært Julebyen, gjenbrukbutikk, frityrstekt fisk og «okka by, okka jente». Men her er uendelig mye mer, slik vi alle er så mye mer enn utsiden som møter verden.
Det var ikke mye liv i havna, en tidlig søndag morgen. Vanligvis er det travelt, både på land og til vanns. En enslig fisker, skuet utover havet. Hvert nøkkelsted har sitt eget unike stempel, som man stempler i passet. For å få Olavsbrev, som er en bekreftelse på gjennomført pilegrimsreise, trengs 6 stempel. God motivasjon… Det ble ingen lang stopp ved kirken, alt var stengt og stempel hadde vi allerede sikret oss på campingen.
Etter å ha hatt en offisiell åpning av pilegrimsreisen vår ved kirken, tråkket vi ut av byen. Planen var å sykle opp til de neste to stedene. Det ble en flott tur langs den gamle Jærbanen, men da vi kom til den vestlandske hovedveien, møtte vi nordavinden. Den reiv godt og skyene samlet seg over oss og truet med regn. Det sies at naturen over fjellene sør for Ogna, er skapt i Guds vrede, og akkurat da var jeg faktisk litt enig. Bakkene kjentes brattere og lengre enn noensinne.
Hei, hei, hei… Langs sjøen og jernbanelinjen var stemningen fortsatt høy. Men så er det også usedvanlig vakkert mellom Egersund og Hellvik Her gikk den gamle jernbanelinjen, men nå er det kun åpent for myke trafikanter. Ved Maurholen gamle stasjon kokte vi kaffe og spiste medbrakt kake. Her er toalett og mulighet for å fylle vann. Det er merket en alternativ løype, fra Hellvik stasjon til den vestlandske hovedveien, som går i terreng. Men når man sykler, følger man Nordsjøruta. Vi var nå kommet til stadiet, hvor vi gikk opp alle bakkene, de såkalte «Hestadreperne». Navnet stammer fra den gang, da posten ble fraktet med hest, som sleit med de bratteste bakkene. Kjenner følelsen!!Utsikt mot Hegrestad og en velfortjent pause for oss. Naturen var ikke mindre vakker under Guds vrede..
På Ogna ble det lunsj på bensinstasjonen og vi ble enige om at det var ingen vits i å slite seg ut i motvind. Så vi tok toget til Nærbø, og tok korteste vei Google Maps kunne gi oss, ut til kysten. Her på flateste bondelandet var det ingenting som stoppet vinden, og det ble noen seige kilometer ut til Obrestad fyr. Sørlendingen måtte rett og slett ta på både hansker og lue. På Obrestad er en åpen dør, inn til Stille rom, i foten av tårnet. Her fant vi stempel og hvilte både bak og bein på gamle kirkebenker.
Å du flate, vakre og forblåste Jæren. Det var bokstavlig talt et stille rom, da vi gikk inn og stengte døren for vinden. Obrestad fyr er et levende fyrmuseum, hvor man kan leie overnatting. Fyret ble bygget i 1873 og er i solid granitt. Det trengs, når vinterstormene slår inn, er Jærkysten en av Europas farligste kyststrekninger.
Men Hå gamle prestegard ventet på oss, så vi tok et raskt besøk der også. Kafeen fristet med mye godt, men vi var fortsatt kalde og mette etter Ogna. Vi orka heller ikke se utstillingen eller gravfeltet, mest fordi både fyret og prestegarden er steder vi har besøkt utallige ganger før. Så det ble stempel og bånn gass tilbake til togstasjonen. Det ble tog til Bryne og buss for tog videre til Sandnes. Så var det en kort trøtur hjem og en kort refleksjon over turen. Men det tar jeg en annen gang….
Man vet det er kraftig vind, når man må stå og trø i nedoverbakke. Det er både kunst og kultur på Hå gamle prestegard, i et tradisjonsrikt og verna anlegg. Og ja, akkurat den setningen rappa jeg fra turguiden «Kyst-pilegrimsleia fra Egersund til Trondheim», som selges i museumsbutikken her. Da er jeg igang med turen og målet er å besøke alle 26 nøkkelsteder i løpet av 2022. Eller neste år eller året etter det… Inshallah..
Jeg har mange ganger tenkt, at livet hadde vært så mye enklere, dersom jeg var glad i å strikke. Aller helst sittende godt plassert i sofaen foran TVen, med begge beina på bordet og noe godt i glasset… Det ser veldig kjekt ut, null stress og mas. Men av en eller annen grunn, er jeg født med en egenskap som får meg til å gjøre ting jeg egentlig ikke vil. De ting som jeg er redd for eller har mest lyst til å unngå, rett og slett det som fagfolk kaller en fobi. Mottoet mitt er blitt «FACE YOUR FEAR» eller «sjå dauen i auga» på godt norsk
Bilturen fra Hjelmeland opp til Hagalid, var på smal og svingete vei. Heldigvis møtte jeg ingen motgående biler, så jeg nøt turen. Det var usedvanlig lite bil på parkeringsplassen, noe som kan skyldes at det var tidlig på morgenen. Prisen var billig; 100,-som ble betalt med vipps. Det står info skilt om turen, samt området. Bonden var allerede i gang med traktoren ute på jordet, og jeg var imponert over både arbeidslysten og utsikten.
Det går greit med både edderkopper og slanger, men jeg liker ikke høyder. Turer som innebærer utsikt til «fritt fall på hundrevis av meter», gjør meg skjelven i knærne og tungpustet. Jeg får en følelse av at uansett hvor langt vekke jeg er fra kanten, så vil fjellet rase ut. Det er som om stupet drar meg mot seg og jeg faller innvendig. Det hindrer meg allikevel ikke fra å oppsøke turmål som er kjent som luftige, både i inn- og utlandet. Jeg har gått til Kilimanjaro, Ben Nervis, Teide, Prekestolen, Kjerag, Trolltunga, Besseggen, Galdhøpiggen og mange andre topper kjent for fin utsikt og mange høydemeter. Men du ser meg aldri sitte på kanten og dingle med beina, og jeg har ingen selfie med stupet rett bak meg..
Turen startet på god traktorvei og det var en usedvanlig vakker morgen. Stigningen i starten var absolutt overkommelig. Men det ble brattere etterhvert og siden det fremdeles var frost om natten, var stien dekket av isglasur. Derfor sendte jeg som vanlig en lengselsfull tanke til broddene som lå i bilen.
Skomakernibbå nevnes gjerne i samme slengen som Prekestolen og Kjerag, men er nok ikke like populær. Det synes jeg er rart, for her er både svimlende stup og fantastisk utsikt over Jøsenfjorden 700 meter under deg. Turen er akkurat passe lang og krevende, slik at man utfordres litt, samtidig som den er overkommelig for de fleste. Høydeforskjellen er 400 meter og turen er 5,7 kilometer lang, en vei. Estimert tid på tur er visstnok 5 timer, men sånn er jeg lite opptatt av. Jeg bruker den tiden det tar og stopper når det passer meg. Det må man tross alt, når man driver eksponeringsterapi….
Utsikten var belønningen for bakken jeg sleit meg opp og det kilte litt i magen.Øksnafjellet er rett under 800 meter høyt og fra det høyeste punktet (som jeg selvfølgelig måtte stå på..) er det fint og lettgått innover mot utkikkspunktene. Det var fortsatt et snev av vinter innover.Jada, jada… Jeg MÅTTE jo bare ut på kanten for å kikke ned i dypet… Blei litt svimmel, kjente jeg..
Som barn var jeg alltid glad i fjell. Det var tross alt verken særlig høye eller bratte stup her på Jæren, men det var allikevel spennende å komme på toppen. Redselen for høyder kom etter at jeg fikk barn, plutselig tenkte man konsekvenser av alt man gjorde og alle de valg man tok. Jeg hadde livlig fantasi og spilte filmen ut, enten det var barna eller jeg som stod på kanten av stupet. Det har ikke blitt mindre ettersom jeg har blitt eldre… Dessuten har det en tendens til å balle på seg, for har man en fobi, er det fort gjort å få flere. Plutselig liker man ikke tunneler, man blir redd for å fly, eller greier ikke sove på ferjer, dersom lugaren er i bunnen av båten (noe de ofte er). Egentlig er hele livet en risikosport, dersom man tenker på alt som kan gå galt!!
Sklir man utforbi her, er man heldig dersom man stopper før man havner i Jøssingfjorden….Jeg trodde egentlig at dette var Skomakernibbå, jeg har tross alt sitt mange bilder av folk som sitter og dingler med beina her. Aldri i livet om det hadde vært meg…Glad og lykkelig over «been there, done that» gikk jeg opp til varden for å spise nistepakken og beundre utsikten med trygg grunn under baken. ALT smaker godt på tur, men ekstra godt er det med hjemmebakt brød med smør og ost, samt Rett i koppen-kakao.
Eksponeringstrening er sentral i kognitiv adferdsterapi, som jeg har brukt mye i jobbsammenheng. Jeg skal ikke gå inn på dyptpløyende teorier og fagspråk, for egentlig er det ganske enkelt. Man skal bare utsette seg for det som gir angst og bli i situasjonen uten å flykte. Metoden krever god planlegging og systematisk trening, så jeg begynner å bli ganske god på det. Jeg har nok et stykke igjen før jeg vurderer å hoppe i strikk eller fallskjerm, men jeg greier i hvert fall å stå i stige og skifte takpanner uten å bli kvalm. Dessuten har jeg gjennomført turer som jeg egentlig ikke trodde jeg ville klare, slik som Bessegggen og Kjerag. Det er jeg riktig så stolt av.
Under matpausen ble jeg litt usikker på om jeg faktisk hadde vært på rett plass. Det hadde jeg ikke, men heldigvis fant jeg frem tilslutt. Da tenker jeg at det er rett plass… Med stigende puls og kaldsvette kikket jeg ned på Skomakernibbå. Det er strengt forbudt å gå utpå, steinen er ustabil og farlig. Sagnet forteller om en dømt skomaker som skulle benådes, dersom han greide sitte ytterst på nibbå og reparere et par sko. Da han var nesten ferdig, såg han et brudefølge som rodde utover fjorden. Det må ha vært noen han kjente, fordi han lente seg i hvert fall så langt ut, at han falt ned i avgrunnen. Shit happens….
Jeg får av og til spørsmål om hvorfor jeg gidder å utsette meg selv for ubehaget. Hva er egentlig poenget med å kjenne på angsten, med pustevansker og hjernetåke, samt en lammende skrekk for å falle? Jeg har tenkt mye på det og kan vel bare konkludere med at det er veldig godt etterpå. Sjelden er jeg så høy på livet og takknemlig for de enkle ting, som etter at jeg har utsatt meg selv, for noe som jeg oppfatter som livsfarlig. Trangen til å legge meg flat og omfavne Moder Jord, er stor, veldig stor. Jeg ser på omverdenen og meg selv med tålmodighet og kjærleik, og livet er trygt og godt. Derfor småløp jeg nedover fjellsiden og sang høyt i bilen hjemover. I hodet svirret planer om Mount Everest eller andre «hårete mål», for klarte jeg Skomakernibbå, er ALT MULIG!!! Så nei takk til strikking og sofa, livet utforbi komfortsonen er definitivt verd anstrengelsen. Det er i hvert fall der man blir best kjent med seg selv, på godt og vondt….
Det er mange og høye bratte stup langs løypa. Man har en fantastisk utsikt over Ryfylkebassenget. Det var herlig å komme ned på nesten flat mark igjen.Jeg tok meg tid til både en hvil i gresset og lukte på blomstene. Født på ny, nesten….Disse to så veldig godt fornøyd ut, med å hvile under treet. De trenger neppe eksponeringsterapi eller annen type behandling, manglet bare strikketøyet..
Egentlig skulle det vært «Padle og hengekøyetur på Vigdarvatnet», vi hadde nemlig meldt oss på en fellestur med Barnas Turlag. Men turen ble avlyst pga sykdom og skuffelsen var stor, både hos han på 9 og meg. Da var det en som fikk den geniale idé: Vi arrangerer vår egen padle og hengekøyetur… Hvorfor ikke??!! For jeg har vel aldri vært vanskelig å be med på tur, så da var planen klar.
Melsvatnet ligger mellom Ålgård og Bryne, så her er det åpent og blåsende. Kanoen lå klar og ventet på oss. Det følger også med årer og vester, så man får alt man trenger. Vi ble skikkelig tungt lastet og sleit med å komme oss ut på vannet.
Kano ble leid gjennom Frilageret, en fantastisk ordning for oss uten egen farkost. Det var litt tilfeldig at det ble Melsvatnet, der var ledig kano og passe størrelse på vannet. Dessuten har jeg vært der mange ganger før, så jeg visste at det var trær til å henge opp køyene i. Mat og varme klær ble pakket, samt det jeg antok vi trengte til natten. Ingen av oss har nemlig sovet i hengekøye før, så vi var naturligvis både forventningsfulle og veldig spent.
Vi hadde ikke sjans til å padle den tunge kanoen i bølgene og vinden. Så vi slepte oss i land 30 meter fra parkeringsplassen og vurderte å bare bli der. Sekken var nesten like stor som gutten, men heldigvis veide den ikke mye.
Det startet ikke bra, kanoen var for tung og vinden for sterk. Han på 9 savnet en turleder som kunne fortelle oss hva vi skulle gjøre. Det gjorde jeg også, men siden vi ikke hadde det, la vi igjen kano og utstyr og tok en rekognoseringstur. Jeg la en plan, som heldigvis alle var enige i og vi gikk tilbake. Utstyret ble båret bort til leirplassen og da greide vi å padle over bukta. Det var hardt, men vi vant kampen….
Min første hengekøye, ifølge reklamen bærer den vekten av 2 elefanter (grunnen til at jeg kjøpte den). Jeg har kun brukt den på verandaen, til lesing og avslapping. Den andre køya har jeg hatt i flere år og den har aldri før vært utav pakkeposen. Usikker på hvor mange elefanter den tåler, så jeg la meg oppi med spenning. Den holdt… Det såg egentlig ganske profft ut, da jeg fikk satt opp tarp og pressing til tak. Han på 9 var opptatt med andre ting….
Det gikk bra en stund, men så økte vinden. Selv om jeg hadde valgt leirplass mest mulig i ly, blåste det stikker og strå. Vi hadde rigget oss til i køyene, jeg med bok og han med Pokemon på mobilen min. Smågodtposen var fordelt og uansett hvor mye jeg krøp ned i soveposen, var det kaldt. Vinden kom fra alle kanter og jeg savnet virkelig teltet, som er varmt, lunt og hvor man kan glide igjen….
Det så veldig idyllisk ut, men 7-8 grader og vind opp mot 15 meter pr sekund var KALDT. Det hjalp ikke med ull og sovepose.
Da han på 9 foreslo at vi skulle dra hjem, var jeg ikke vanskelig å be. Han frøs så tennene skranglet og jeg satte igang demontering av leiren i superfart. Vi bar all bagasje til bilen og jeg ville at vi skulle la kanoen ligge til neste dag. Vinden hadde nemlig økt og det var skumtopper på bølgene. Ifølge yr.no skulle vinden løye utover natten, så min plan var å dra opp igjen neste dag og padle tilbake. Da sa andre NEI, litt spenning må jo turen inneholde….
Over der skulle vi padle og det SER kanskje ikke så veldig skummelt ut. Men bildet lyver..Det viktigste var å være forberedt på det verste, så vi fikk vestene på og jeg pakket mobilen i vanntett pose. Det gynget godt og vi padlet med full styrke i armene. Det gikk bra… Han strålte og syntes det var skikkelig spennende. Omtrent som på film…Kanoen tok han seg av, mens jeg forsøkte å komme ned i normalpuls.
I bilen hjem, var vi enige om at det hadde vært en vellykket tur. Vi hadde tross alt padlet og ligget mange timer i hengekøye. Nå nøt vi varmen fra varmeanlegget i bilen og gledet oss til å sove hele natten i en varm seng. Jeg noterte mentalt for meg selv, at hengekøye nok fungerer best når det ikke blåser. Det er kaldt i vinden og Jæren er kjent for mye vind. Men kanskje vi prøver igjen en annen gang. Med eller uten turleder…
Han på 9 fikk gleden av å låse inn årer og vester i boden. Skikkelig kalde, ellers strålende fornøyd.
Jeg tror ikke jeg overdriver, når jeg sier at sykkelturen mellom Sandnes og Egersund, er en skikkelig godbit. Turen over Jæren er lettsyklet og flatt, gjennom kulturlandskap og langs havet. Den er lett å organisere, her er både overnattingsmuligheter og kort vei til mat. Listen over severdigheter er lang og variert, så selv om mange sykler turen som en dagstur, anbefaler jeg god tid. Helst SKIKKELIG god tid…
Sandnes liker å kalle seg Norges sykkelby, men en tur gjennom sentrum i fredagstrafikken, er for spesielt interesserte. Jæren er jordbruksland og det finnes alltid et gardsutsalg langs veien. Lefse og kortreist eplemost ble betalt med vipps og dyttet i allerede fulle sykkelvesker. Etter at Figgjoelven var passert, var vi ordentlig «på bondeandet». I love it…
Turen hadde vært planlagt i lengre tid og jeg hadde gledet meg til å vise frem indrefileten av Rogaland. Min gode venninne er BYAS, dvs fra STAVANGER, og lite kjent med ruta. Jeg har syklet opp og ned mange ganger, både på dagstur og med overnatting. Løypa vi hadde planlagt er omtrent 9-10 mil og absolutt overkommelig på en helg. Planen var å sykle ned og ta toget hjem, noe som visstnok er mest praktisk i forhold til vindretningen. På flate Jæren kan det blåse godt og motvind kan gjøre turen skikkelig utrivelig.
På Bore Strandcamping fikk vi leid en hyggelig liten hytte. Her var støm til syklene, så fikk det heller være at det var et stykke til do og kokemuligheter… Det viktigste var kort vei til stranden, hvor vi hadde kveldstur for å se på solnedgangen. Ingenting slår kaffi på sengå en sløv lørdagsmorgen… Men vi var tross alt på sykkeltur og mer enn villige til å dele veien med alle de andre. Men det var jammen ikke folksomt… Friluftshuset på Orre hadde dusj, do og informasjon, ellers stengte dører. Det ble en lengre stopp ved Orre gamle kirke. Den stammer opprinnelig fra midten av 1200 tallet og er verdt et besøk. Kirken er plassert ved Orreelven og like ved kan man se de typiske Jærhusene.
Turen vår startet utforbi Maxi på Sandnes og vi kom begge rett fra jobb. Derfor ble det kjappeste veien ut til campingen, selv om det fineste hadde vært å sykle langs Solastranden og sørover. Nordsjøruta er merket som Nasjonal sykkelrute 1, og går fra Kristiansand til Bergen. Den er en del av verdens lengste skiltede sykkeltur, 6000 kilometer gjennom 7 land. Så her er det bare å trø på, dersom man har tid og anledning…
Det er ikke mye som stopper vinden her. Heldigvis hadde vi medvind og sol… For å komme til Hå gamle prestegård, må man krysse hengebroen. Rett og slett litt skummelt, men det gikk veldig bra. Kunsten er å gå seint og ikke se ned… Noen hygget seg med eplemost… .. mens andre slapp løs sitt indre barn. Hå gamle prestegård handler om kunst og kultur, i et tradisjonsrikt og verna anlegg. Her er utstillinger, konserter og kafé samt et godt utgangspunkt for dagsturer langs kysten.
Turen ut til Bore var akkurat passe, etter en lang dag på jobb. Jeg hadde bestilt hytte på forhånd, litt luksus må man unne seg som rekovalensens etter covid-19. Etter taco middag og solnedgang, var det bare å flate ut i sengene. Det var ikke mye liv på campingen, litt tidlig på året for alle surfere, som vanligvis hygger seg her.
Turen fra Hå gamle prestegård til Obrestad fyr går over særpreget rullesteinsstrand. Vi tok bilveien med syklene… Det er mulig å overnatte på fyret og her er også kafé. Men da vi kom, var alt stengt, utenom stille-rommet. Her kan de som går kyst-pilegrimsvandringen, stemple kortet og hvile seg. Det er travelt å være turist langs kysten, her ligger severdighetene tett. Neste stopp var Grødelandstunet, et museum med hus fra 1700-1800 tallet. Her kan man se hvordan livet var på en typisk kystgard i gamle dager. Vi syklet mest mulig vekke fra hovedveien og mye på grus. Fint lødde steingjerder omkranset åker og eng, samt vitnet om de driftige bøndene her på Jæren. På Kongeveien har folk og fe ferdes i tusenvis av år, sies det. Her ligger gravrøyser og vrakrester, himmelen er høy og havet vidt. Og vi syklet helt i strandkanten.
Neste morgen var syklene fulladet og vi tråkket lystig avsted. Målet var Ogna, hvor vi satset på å få leid hytte. Det er 2 campingplasser i området, så det var ikke et problem. Dagen var flott, selv om jeg punkterte på Vigrestad. Med aktiv pumping greide vi å komme til hytta og her kommer dagens beste tips: kjøp med kvikkfix til dekk… Jeg hadde en sprayflaske kjøpt på Biltema og den reddet resten av turen. Hvem trenger å kunne lappe sykkel når det finnes slike kjappe løsninger??!! Vi feiret med rømmegrøt, fenalår og rødvin, men det ble tidlig kveld… Man blir trett av en hel dag ute i Guds frie natur….
Rosinen i pølsa på turen, er Varhaug gamle kirkegård. Den kan ikke beskrives, men må oppleves… I kapellet er det kommet ny altertavle, malt av kunstneren Storm Juliussen. Vakker… Det gode liv på Ogna Camping… Og morgenkaffen ble tatt på en av Norges vakreste strender, Brusand, rett ved hytta. Veien videre var ikke mindre spektakulær og vi syklet i stum beundring over naturen. Feriefølelsen kom da jeg hadde «second breakfast» på bensinstasjonen i Ogna sentrum. Etterpå var jeg klar for fjellene!
Den siste dagen var vi meget klar for sjarmøretappen, langs den vestlandske hovedveien fra Ogna til Hellvik. Herfra er det laget tursti videre langs den gamle jernbanelinjen, helt inn til Eigersund. Min eneste bekymring, var om godstoffet jeg hadde sprøytet inn i bakdekket, holdt helt frem. Det var såvidt jeg torde sette baken ned på setet, men jammen fungerte det bra…. At Egersund hadde vårslepp på adskillig kraftigere to-hjulinger, hadde vi ikke fått med oss. Så det ble en verdig avslutning på turen vår!!
Den vestlandske hovedveien starter ved Hølland bro og var den første veien i Rogaland beregnet på hjul. Det ble en god pause ved dagsturhytten Tvitjørn. Utsikten var upåklagelig og turistene (oss) knipset ivrig. Det er satt opp mange informasjonsskilt og jeg tror vi leste alle… Dessuten er det mange bratte bakker opp og bratte bakker ned, og vi gikk de fleste. Opp for å spare strøm og ned for ikke å skli på den løse grusen. Dessuten hadde vi allverdens med tid.Og plutselig var vi ved starten av den gamle jernbanelinjen. Det ble lunsjbuffet på en rasteplass ved et vann og maten smakte fortreffelig. Det var mye å se og oppleve denne etappen også. Jeg lekte tog og tråkket avsted, mens jeg tutet inni meg.Vi syklet tett på Jærbanen og såg flere tog som suste forbi. Her kunne vi se turen vår i detalj. Bygatene i Egersund var skikkelig livlige og det var omtrent like mye folk som på 17 mai. Jeg vurderte å bytte ut trøkamelen, med en sprekere og motorisert stålhingst. Vi hadde grudd oss til å ta syklene på toget, det virka stress. Men snakk om god opplevelse og FOR EN SERVICE. Vi suste over Jæren med store smil i ansiktet….
Det er rart hvor fort tiden går… Jeg har enda ikke greid å ta livet av julestjernene og naboen har fortsatt julelysene oppe, allikevel er det bare å innse at våren er her. Det kvitrer og synger fra busk og kratt, mens jeg klør på årets første myggstikk. Høytrykkspyler, hekksaks og til og med plenklippere, durte hele helgen i nabolaget, mens sola nådeløst avslørte at vinduene hadde trengt en vask.
Jeg parkerte på Gramstad og fulgte veien videre oppover Nei, det er ikke snø og frost på trærne, jeg tippa på raus kalking. Fjogstadvannet har jeg kun sett på avstand. Nå ble jeg nysgjerrig på om det er mulig å gå rundt vannet….
Den kom ekstra fort i år, våren… Det er nok mest fordi jeg knapt har vært utav huset siden langfredag. Da var det to streker på hurtigtesten og alle påskens planer gikk i dass. Heldigvis var jeg ikke i nærheten av å havne på statistikken over covid-19 dødsofre, men formen var ikke god. Jeg nøt finværet fra sofaen og meldte meg ut av sosiale medier for å slippe å misunne alle som var på fjellet, ved sjøen, i hytter og på hotell… Kem bryr seg, liksom??!!
Det var laget ny og fin turvei. I bakgrunnen kunne jeg se Resasteinen, men dit skulle jeg ikke idag. Jeg kom til en gammel husmannsplass, Skaret. Tror jeg ihvertfall… Finnes det noe mer vårlig enn når sauene med lam slippes ut? Jeg var usikker på hvor stien videre førte til, men på kart-appen fant jeg ut at det var til Riska og Hommersåk. Hmm, neste gang..
Derfor kom det litt som et sjokk for meg idag, da formen var blitt såpass god, at jeg kom meg opp av sofaen og ut. Jeg dro nemlig opp til Gramstad for å gå en liten tur. I ullsokker, fleece og vindtett… Uten solkrem, solbriller og noe å drikke… Det var godt med folk og de kom omtrent alle i singlet og kortbukse. Med solbriller og vannflaske i hånden, det er tross alt viktig å opprettholde væskebalansen i varmen…. Jeg blei så satt ut, at jeg rett og slett gikk en ny og ukjent vei, hvor jeg var helt alene i naturen.
Ja, jeg ble varm, svett og lettere solbrent. Men heller det enn kald, frysen og syk igjen. Det var fantastisk utsikt mot Bjørndalsnuten. Det bugnet av påske og pinseliljer, langs de gamle murene. Turveien gikk som en rundtur.
Det ble en nydelig tur. Jeg mesket meg i alt det grønne og slet med forstå hvordan det er mulig. Det var blomster og fønvind, lekende lam og blå himmel. Sjelden har jeg følt meg så levende og overveldet av alt lyset og fargene, lukter og lyder av våren. Ennå er det tidlig, men det er en fantastisk tid vi går i møte fremover. Og jeg sier som jeg gjør hvert år, VÅREN ER DEN BESTE ÅRSTIDEN!!!!
Jeg har hørt rykter om at det var kommet to nye gapahuker og jeg fant dem. For et nydelig sted. Synd jeg ikke hadde badetøy med… Dette blir nok en ny favoritt plass… La humla suse, det er vår…
Det skulle egentlig være en testtur for de nye trugene mine. Det er alltid spennende med noe nytt og truger har jeg vurdert å kjøpe i flere år. Men siden det sjelden er trugeføre her på Jæren og jeg har ski til å bruke om vinteren til fjells, har jeg vært usikker på hvor stort behov jeg har hatt for å eie truger. Jeg valgte allikevel å fleske til da det var et knalltilbud på XXL, tross alt kjekt å ha….
Det var god plass på parkeringsplassen ved Tveitabrekka, i Hunndalen. Det skal ihvertfall ikke stå på utstyret…. Det gikk bratt opp lia fra parkeringen.
Med stor sol og bare velstand på yr.no, var planen enkel. Jeg skulle gå inn til Tomannsbu, sove over og gå tilbake. På de nye trugene, men med fjellski som backup plan. Jeg vurderte også å ta med brodder men antok at det ikke var nødvendig. Som sagt, så gjort. I vant stil pakket jeg alt som trengs for å overleve fjellheimen på vinterstid. Jeg hadde spade, vintersovepose, ull i mange varianter, overlevelsesduk og liggeunderlag. Mat og drikke er jo en selvfølge, selv om jeg visste at det var flust med proviant på hytta. Så sekken veide mye og pakkingen bar preg av «bare i tilfelle». Men turen inn til hytta er på under en mil, så jeg antok at det skulle gå bra.
Jeg prøvde å ta på ski, men med «panserføre» var det helt håpløst. Men for en fantastisk dag, helt alene i alt det hvite. Ikke en lyd, eller et vindpust. Siste innspurt til hytta gikk til fots.
Jeg har aldri tidligere gått inn til Tomannsbu på snø. Men etter mange turer på sommer og høst, visste jeg godt at løypa starter BRATT oppover. De nye trugene satt som spyttet på beina og jeg føle jeg gikk loddrett opp. Med baktung sekk var det bare å tippe seg fremover og bruke stavene flittig. Det var tungt, skikkelig tungt. Faktisk slet jeg sånn at første lange matpausen kom på toppen av bakken. Samtidig vurderte jeg å snu, det var tyngre enn jeg trodde å gå med truger.
Selv om det var ganske folksomt på hytta, fikk jeg eget rom. Ingenting slår følelsen av å flate ut i senga, etter en strabasiøs tur. Med musikk på ørene, rødvin i plastkopp og sjokolade i munnen.
Men så lett gir jeg ikke opp… På med skiene, som på blanke isen gikk i alle retninger, og lange feller, som satt akkurat likt sandpapir. Det var en kamp for hver meter fremover og raskest gikk det når jeg tok av skiene i bratte nedoverbakker. Dessuten ble det mange stopp, både fordi jeg visste at det var mye folk på hytta og fordi jeg ville nyte mest mulig av den fantastiske utsikten utendørs. Føret var skikkelig ræva, så det gikk seint og jeg ble sliten. Men fram kom jeg, før det ble skikkelig mørkt!!
Her fikk jeg full pott på alle punkter. Særlig nummer 5 var 100% i boks…. Etter en god natts søvn, startet dagen helt alene, med kvalitetstid og kaffi. Ute var det svinaktig kaldt….
På hytta var det fullt liv, masse studenter og lærere fra UIS. For første gang siden korona, hadde jeg IKKE bestilt overnatting og det var en god følelse. Allikevel fikk jeg eget rom, hvor jeg lå flatt noen timer og samlet krefter til å koke betasuppe. Det var en glede å høre latter og prat fra ungdommene. Verden var tilbake til normalt igjen og det er alltid en velsignelse.
Jeg gikk meg inn i soloppgangen og nøt hvert øyeblikk. Uten ski eller truger…. Frokosten var enkel, knekkebrød med smøreost og salami. Med sol i ansiktet og fred i sjela, var det en opplevelse. Fjellet var øde, ikke en lyd eller noen å se. Bare meg og skyggen min.
Tilbaketuren gikk nesten dobbelt så raskt, det var bare å ta beina fatt. Snøen var knallhard og det var nesten som å gå på asfalt. Bare glattere… Jeg gikk mye å tenkte på at jeg burde ha tatt med brodder og på alt jeg kunne ha latt være å ta med. Som skiene, trugene og ikke minst spaden… Med den harde snøen, hadde det vært helt umulig å spa seg ned, uansett. Men det kunne ikke jeg vite, da jeg stod hjemme og pakket. Var jeg fornøyd med trugene? Ja, absolutt. Selv om jeg følte meg litt dum, der jeg tråkket avsted på panserføre. Men bare vent til nysnøen kommer, da er jeg meget klar…
Det gikk til og med raskere å gå på beina, enn på ski, over vannene. Det var atskillig verre å gå ned Tveidebrekka enn opp. Sikkert fordi jeg ikke gadd ta på trugene og skled nedover på glatte skisko. Men jeg KOM NED… Det var ikke mye vårstemning i Hunndalen.
