Er du litt sånn som meg, som synes at det fort kan bli for mye støy i hverdagen? Da snakker jeg ikke bare om lyd, men om både utvendig og innvendig uro. Man bombarderes hele dagen av informasjon og det er forventet at man har en mening om alt som skjer. Setter jeg meg ned for å lese avisen, er det krig, naturkatastrofer, ny renteheving, salg på alt mulig jeg ikke trenger og ikke minst skyhøye strøm- og bensinpriser. På de ulike sosiale medier er det enda mer bråk, ulike artister og influenser kappes om min oppmerksomhet, mens jeg hele tiden blir minnet på alt jeg ikke har og alt jeg ikke er. Man kan bli sliten av mindre..
På Utstein Kloster hotell fikk jeg god informasjon. Jeg har alltid hatt en drøm om å overnatte her, men det var fullt. Dessuten var jeg hundepasser.
Det er rene idyllen her ute på øyene. Man går fra fra Mosterøy på bro over til Klosterøy, og kan også gå over til Fjøløy, hvor jeg ville ha lunsj. Utstein Pilegrimsgard ligger vakkert til, rett etter man har krysset broen.
Når støyen tar for mye plass, er det på tide å legge ut på pilegrimsvandring. Mange tror at man må være religiøs for å legge ut på denne type vandring, men det tror ikke jeg. Men man bør være søkende og åpen for at det muligens finnes noe mer enn den materialistiske jakten på lykke, som ofte preger samfunnet i dag. Det å gå for å gå, gjerne i vakker natur, gir mange ganger en ro i seg selv. Når man dessuten går for å oppsøke steder hvor roen har en sentral plass, er det dobbel effekt. Derfor var jeg glad da turen var kommet til nøkkelsted 4: Utstein Kloster. Her ute i havgapet, blant gressende sauer i vakker natur, finnes et sted med unik og gammel historie.
Pilgrimmer er velkomne til å bo på Utstein pilegrimsgard, i kortere eller lengre opphold. Det gamle skolehuset fra 1933 beskrives som et sted for stillhet, åndelig påfyll og fine opplevelser. Jeg kjente skuldrene senke seg bare med å kikke inn i de ulike rommene. Rett utforbi var det merket en liten blå sti, «bønnestien». Jeg begynte å gå, men siden han på 9 og hunden var på full fart i en annen retning, var det bare å snu. Det er korte avstander her ute, vi parkerte ved hotellet, hvor det var en stor og gratis parkeringsplass. Deretter vandret vi langs veien til klosteret. Veien ut til klosteret var full av sauer og kyr, og det er ikke godt å si hvem som var mest skeptisk av de firbeinte….
Utstein kloster ble bygget i 1260-årene og det var her kristendommen først kom til Norge. Men historien startet ikke der, allerede på 1000 tallet var Klosterøy et viktig sted. Her lå nemlig kongsgården til Harald Hårfagre og jeg forstår godt hvorfor han ville hit. De grønne engene, det blå havet og himmelen høy og vid, samt et mildt klima året rundt kan jo friste noen og enhver…. Nå er kulturlandskapet fredet og Norges best bevarte middelalderkloster åpent for besøk. Her er konserter, museum, utleie og mye annet. Men sjekk åpningstidene, det er ofte begrenset utfra sesong. Allikevel er klosterområdet verd et besøk, både på vinterstid og når det er stengt. Jeg elsker de store trærne utenfor og de er alltid tilgjengelige.
Hvem som lødde steingardene, eller hvor gamle de er, har jeg dessverre ingen svar på. Men man kan alltids undres…Det var augustinermunker som holdt til her i middelalderen og de hadde et strengt liv med bønn, messer og skriftlesing. Han på 9 var mest opptatt av å klatre/utforske trærne og jeg undret meg på hva de gamle munkene hadde sagt om det. Jeg hadde allerede fått mitt stempel på pilegrimsgarden, hvor den hyggelige gartneren lot meg komme inn.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt at min reise ut til klosteret skulle bli med egen bil og noen timer på tur. Det skulle være langsomt og meditativt, med oppmerksomt nærvær og stillhet. Helst gående over tid, eller på sykkel. I stedet ble det pakking av badetøy, smøring av niste, foring av min datters katt og styr med å gjøre klar et (smule motvillig) barnebarn og en hund jeg knapt kjente, men passet i helgen. Han på 9 hadde ingen planer om heldagstur, så lunsj på Fjøløy ble skrinlagt og vi spiste kald pizza i bilen på vei hjem. Jeg fikk overtalt ham til et stopp for å bad, det er tross alt sommer…
Det sies at «Den hvite dame» vandrer hvileløs rundt på klosteret, muligens på jakt etter den troløse ektemannen. Jeg fant bare en dyp ro ved å vandre gjennom rommene, kikke ut på tærne og suge inn atmosfæren og historien. På pilegrimsreisen i Spania, til Camino de Santiago, var det fast ritual å besøke kirkene for å tenne lys. Derfor ble jeg glad da jeg kunne gjøre det samme her på Utstein. Helt alene, med messende korsang svakt i bakgrunnen, fant jeg roen jeg kom for. Han på 9 gikk også inn, men kom kjapt ut, ganske blek. Han fant ikke roen, men mente det var det skumleste han noensinne hadde opplevd..
Men jeg fant roen og stillheten, den lå over hele øyene. Kanskje livet leves annerledes her ute, eller det er noe i vannet? Muligens er det suset av historie og nærværet av de som bodde her før, som skaper den fredelige atmosfæren… Som det står i pilegrimsbønnen på Utstein: «Gjør vår livsvandring til en pilegrimsvandring. La nye følge i våre spor, så vi sammen kan lovsynge ditt navn, nå og alltid». Men mest av alt tror jeg vi har godt av å sitte på en stein, ute ved havet og se på sauer som gresser og fugler som flyr. Høre på havet, vinden og susingen fra trærne. Ja takk til mer stillhet i hverdagen….
Tenk å finne et rom fullt av munkekapper!!! Sjelden har jeg vært så fristet til å gjøre noe ulovlig som da, men jeg greide å la det være. Men jeg tror det hadde kledd meg å være munk….Nede ved sjøen er det fint tilrettelagt med benker, hvor man kan spise niste.Men det hadde ikke vi tid til, noen hadde det travelt med å komme til bilen.Men det var tid til et bad i sjøen og litt krabbefanging.
Noen turer er bare en fryd å gå, mens andre må man jobbe litt mer for… Bergefjellet på Forsand hører til i den siste kategorien og jeg vil ikke engang kalle det en topptur. Det er en skikkelig motbakketur og her bør man ha vært på tur før, for å hygge seg underveis. Jeg hadde fått selskap av en god venninne, som er adskillig lettere til beins enn meg, så det var bare å stålsette seg og gi gass….
Det er parkering rett ved løypestart. Vi passerte de tre bukkene Bruse på vei mot seters for å gjøre seg fete.. Trollet også. Fint å ha med «hare»…
Bergefjellet er umulig å overse, der det troner over Forsand, ved inngangen til Lysefjorden. Det er massivt, men turen opp til toppen er ikke mer enn 2,5 kilometer lang. Da sier det seg selv at det er bratt, for man skal tross alt opp 631 meter. Turen beskrives som krevende og ikke egnet for de minste barna. Ellers er den en bonustur i STF sitt opplegg 10 Topper i Sandnes 2022 (den er nr 11), så da hadde jeg nok en grunn, i tillegg til at jeg aldri hadde vært her før.
Man kommer ganske fort opp i høyden og utsikten åpner seg opp. Det vekslet mellom bratt og veldig bratt. Noen steder måtte vi rett og slett klatre, det var lenge siden, fant vi ut.
Den letteste måten å komme til startstedet på hjemmefra, er med båt over Høgsfjorden. Heldigvis går ferjen mellom Lauvvik og Oanes enda, selv om det er begrensninger i avganger. Deretter er det kort vei over broen, til man kan sette fra seg bilen og begynne å gå. Det er ingen myk start, her er det bare å forbedre seg på høy puls og melkesyre i beina.
For et flott tre og utsikt… Badetøy var tatt med, men det var helst bare små dammer, så det frista ikke. Her rota vi oss bort og gikk opp, ned, frem og tilbake flere ganger før vi forstod at det var skilt til en annen topp. Ikke VÅR topp. Endelig, endelig, endelig…
Det er stor forskjell på topptur og motbakketur…. Det merket jeg idag, her var ingen slake bakker eller myke vidder til å hente seg inn på. Det var opp og vi hadde mange pauser. Jeg gikk mye å tenke på de som har som hobby å løpe motbakkeløp og jeg var mektig imponert. For en vilje de må ha, jeg var fornøyd med å sette en fot foran den andre… Sakte, men sikkert seig vi oppover fjellet.
Vi kom oss opp og fikk dokumentert det. For en fantastisk dag å gå på tur. Det er nesten verre å klatre ned igjen. Jeg må ha fortrengt at vi gikk over noen flate partier, men tydeligvis gjorde vi det.. Flott utsikt over Forsand, Høle og Ims.
Det sies at veien vi går, på tur og ellers i livet, er ikke det viktigste, men hvem man går sammen med. Sjelden har jeg følt meg mer enig, bakken opp var et slit, men gu så kjekt vi hadde det. Det var fjollepauser, drikke pauser og bare pauser. Dessuten er det kjekkere å være to, når man roter seg bort, enn helt alene. Maten smaker bedre når den deles, dessuten er det et stort pluss med en turvenn som bærer med boblevann, sjokolade og peanøtter. Så jeg lærte at jo brattere bakke man skal opp, jo viktigere er turfølget man går sammen med… Og det kan jo gjelde så mangt….
Det er mange turer man kan gå fra Forsand området. Her er utsikt over til Uburen, en annen perle jeg anbefaler varmt. Da var vi nede i skogen igjen. Lyngen står fin nå. Bergefjellet sett fra ferjekaien. Vi stoppet ved Tengesdalsvatnet for et bad og jeg var mektig imponert over oppgraderingen. Autostrada ut i vannet. To svette på tur… Takk for følget…
Det beste med å jobbe turnus, er at jeg kan ha en fridag midt i uka. Da er det ofte mindre folk i turløypene, selv om jeg neppe tror det blir kø i Madlandsheia uansett når man går.. Da var det annerledes på 50- og 60- tallet, i den tiden var Madland et meget populært utfartsområde for hele Nord Jæren, særlig på vinteren. Så ble det ganske stille, før det ble merket opp løyper på ny og utbedret vei og parkeringsplass. Men det er mye mer «villmarksfølelse» her enn i naboområdet Brekko.
Jeg hadde glemt alle grindene man må igjennom for å komme frem til parkeringsplassen. Det ble inn og ut, kjør og stopp mange ganger. Det var tomt på parkeringsplassen, men jeg var som vanlig tidlig. Prisen for å stå her var 50,- som enkelt ble betalt med Vipps. Så var det å ta sekken på og starte oppover Gunnarbakken. Man kom fort opp på flaten og stien var god å gå på.
Madland er ikke et helt nytt og ukjent turmål for meg. Min eksmann var speiderleder og begge guttene aktive speidere i en periode. Speidergruppen hadde, og har fortsatt, en hytte på Madland og jeg husker mange turer hit. Det var overnattingsturer, dagsturer og dugnad. Jeg var aldri med i «gjengen», men hadde allikevel mange turer til hytten. At Madland er mye mer enn den lille turen opp fra parkeringen og dit, gikk opp for meg nå. Her er topper, myrer, elver og flotte fiskevann. Det bugnet av blåbær og tyttebær, samt jeg skremte opp 4 ryper, som nær ble min død. Jeg skvatt nemlig slik at jeg omtrent gikk i bakken….
Jeg trodde det var skiltet inn til ruinene av den gamle STF hytte, bygd i 1930, solgt da Madland dalte i popularitet og brant ned i 2010. Veldig godt skiltet dit, tenkte jeg og det var ikke før jeg var nesten tilbake i bilen at jeg husket hvorfor. Det står en helt ny dagsturhytte her og det var folksomt (eneste sted hvor jeg møtte andre…) Jeg gikk ikke bort for å besøke den….Det er alltid vakkert når morgenskyene letter og sola kommer gjennom.I de skogkledde liene før Maribakken, var det blåbær. Da glemte jeg topptur og veien videre, her var det bare å plukke så mye som jeg greide. I barndommen var vi ofte på bærtur på Madland, så jeg kom forberedt med mange plastposer..Blåbær er fulle av antioksidanter og de man plukker selv, ute i naturen, er mye sunnere enn de fra butikken. Dessuten får man god trim i tillegg.
Turen jeg hadde planlagt å gå, var til Vådlandsknuten, den høyeste toppen i Madland. Med sine 811 meter over havet, har man god utsikt over både Bjerkreim og Gjesdal. Kommunegrensen går like over toppen, og herfra ser man langt. Dessuten kan man gå hit fra både Dirdal, Gilja og Veen, så det er mange muligheter. Deler av løypa følger den gamle Nordre drifteveien, hvor man gikk med krøtter i gamle dager. For dere som ikke er så bevandret i historien, så er det når man flyttet sau, geiter og kyr mellom områder. De som har merket løypen, har gjort en fantastisk jobb. Her er god sti og lett å finne frem. Turen jeg gikk, ca 12 kilometer og merket som middels krevende/krevende. Estimert gåtid er 5 timer, men det må være når blåbærene ikke er i sesong….
Oppover Mariabakken tenkte jeg mye på de som gikk her med dyrene sine, det var vanlig at de tok en pause her. I nærheten ligger en heller, som driftekarene pleide overnatte under. Det ligger noen steinrøyser som må passeres. Men stort sett er det fint og lettgått. Det ligger flere vann innover, på rekke og rad. Vådlandsknuten kneiser i bakgrunnen. Det var fremdeles frodig og grønt, selv om sommeren er på hell. Ved Rolighedsvatnet dreier man av fra stien mot Gilja og starter på stigningen oppover.
Jeg startet tidlig hjemmefra, selv om Madland ikke er den lengste kjøreturen. Men det er noe med å vite at man har god tid og hele dagen foran meg. Jeg liker ikke å stresse, særlig ikke på en sånn tur. Matpakke og termos var tatt med, men jeg håpte at det var mulig å finne steder å fylle drikkeflasken underveis. Det var det absolutt, her sprudler bekker i mange retninger og med alt regnet vi har hatt i sommer, var det nok av vann. Det var en nydelig dag å gå på tur, selv om det blåste friskt. Jeg hadde tenkt sol og varmt vær hjemme, derfor dro jeg, optimistisk som alltid, hjemmefra i shorts og t-skjorte.. Der var adskillig kaldere oppe i heia, så jeg var glad jeg fant en fleecejakke i bilen. Det er ikke alltid jeg har hodet med meg, når jeg planlegger tur….
Her mesket jeg min tørre strupe, selv om jeg vurderte å gå bort til den lille fossen, som lå like ved stien. Det endte med at jeg tenkte: «Nei, ingen flere omveier», jeg hadde allerede brukt MYE tid på bærplukking….Det ble mange stopp oppover, jeg måtte hele tiden snu meg for å beundre den formidable utsikten. Her ble jeg lurt… Det stod nemlig Madland på begge skiltene og jeg viste jo hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle. Det var ikke før det begynte å gå nedover at jeg tenkte noe var galt, jeg hadde jo ikke vært oppe på en topp med varde enda.
Det var bare flaks at jeg stod på selveste HØYESTE PUNKT I MADLAND. Jeg hadde nemlig gått og kikket på en topp med varde på og tenkt DER!!! Men stien gikk litt i feil retning, noe jeg ikke helt forstod. Så jeg fulgte skiltene mot Madland, siden jeg tross alt gikk en rundtur. Så jeg var kommet et stykke ned i skaret før jeg tenkte hmm…. Jeg innrømmer glatt at jeg vurderte å droppe å snu, bare tanken på å gå opp igjen der jeg nettopp hadde gått ned. Alle kjenner vel den følelsen…. Men da måtte jeg leve med å ha vær så nær, så nær, men ikke helt der… Selvfølgelig snudde jeg….
Aldri vært så nærme som nå….Det blåste enda friskere på toppen og jeg takket høyere makter for min egenskap til å være skikkelig dårlig til å rydde utav bilen…Det er alltid verd strevet når man står på toppen og skuer utover.Tenk der opp var jeg… Det finnes mer enn en løype tilbake til parkeringsplassen, men jeg valgte å følge den ned Høylandskaret.
Jeg hadde en fantastisk dag i Madlandheia og har mange planer for flere turer i området. Jeg fablet om hvor vakker høsten må være her, dessuten stod fortsatt de gamle pinnene som nok markerte vinterløypa på 60 tallet. De fulgte meg hele tiden, så her kan jeg nok ta turen på ski, dersom jeg skulle føle for det. Men da må jeg nok anstrenge meg litt mer med pakkingen, for her kan nok være værhard på vinterstid. Men på en vakker sommerdag, var livet bare godt. Dessuten må jeg jo tilbake for å besøke dagsturhytta og jeg kan ta med telt eller fiskestang, gå alle de andre løypene eller bare ligge i gresset og la humla surre. Madland er full av muligheter, så bare kom…
Jeg fant et lunt og fint sted å spise matpakken, med vakker utsikt. Nede ved Fisketjørna var det vått og sølete. Stien ble adskillig bedre etter at den nye dagsturhytta var passert, så det kan virke som om mange går turen opp dit, men ikke lengre. Inn der ligger speiderhytta, men jeg gikk ikke dit. Ingen grunn til å dvele ved gamle minner, når man har alle muligheter til å skape nye… Siste innspurt mot parkeringsplassen.
Som noen kanskje har fått med seg, har jeg en plan om å besøke alle 26 nøkkelstedene langs Kyst-pilegrimsleia mellom Egersund og Trondheim. Det vil ta tid, men tid har jeg jo nok av… Nå var turen kommet til Domkirken i Stavanger og jeg må innrømme at det er ikke det mest eksotiske reisemålet. Ikke misforstå, Stavanger er absolutt verd et besøk og kirken er et syn til vanlig. Men akkurat nå er den innpakket i plast og stengt, for å fremstå i all sin prakt til 900 års jubileet i 2025. Vi gleder oss…
Min nye stålhest, leaset gjennom arbeidsgiver, klar for sin første tur med oppakning. Jeg var veldig spent. Gandsfjordruten følger sjøen, mellom Sandnes og Stavanger. Turen kjenner jeg godt, etter nesten 8 års sykling til jobb mellom byene. Jeg hadde en stopp ved Jåttåvågen og vurderte om jeg skulle redde baderingen, som lå forlatt i en vik. Den såg ensom ut, men var feil farge for han på 9…
Selvfølgelig hadde jeg en baktanke med turen, jeg skulle teste nytt utstyr. Det er faktisk flaut å si det, men jeg har kjøpt meg nytt telt og ny el-sykkel. En gunstig avtale på jobb, hvor vi leaser i 3 år, for så å betale ut, ble for fristende. Den gamle sykkelen har sviktet meg gang på gang, plutselig slutter bare batteriet å virke. Som oftest i en oppoverbakke, selv om det verste er å hele tiden sitte å vente på at den konker ut. Og det er blitt mange og dyre reperasjoner det siste året…. Og i forhold til teltet, tja, hva kan jeg si, annet enn at en kvinne kan aldri eie for mange telt….
Selvfølgelig måtte jeg stoppe på favoritt badeplassen Vaulen. Det har vært mange tidlige morgenbad her, på vei til jobb. Ved Breiavatnet og i Byparken er det fuglene som stjeler showet. Dersom du alltid har hatt en drøm om å ha duer sittende på hodet, er det bare å ta turen. Ta med mat! Det var ikke så mye å se eller oppleve rundt Domkirken. Bortsett fra duene, mange duer.. Det stod en enslig rusten mann og skuet utover Domkirke plassen. Noen torghandlere bød på bær og grønnsaker, men jeg hadde mat med meg.
Stavanger Domkirke ble bygget i første halvdel av 1100 tallet og er den eneste av sitt slag, som har vært kontinuerlig i drift hele tiden. Frem til nå, den er nemlig stengt i 3 år for oppussing. Det kan nok trenges, kirken har beholdt sin arkitektur fra middelalderen, som den eneste i Norge. Jeg har besøkt kirken mange ganger opp i gjennom årene og det er en mektig opplevelse. Om bare de gamle veggene kunne snakke, hadde vi nok fått litt av noen historier.. Men nå satt jeg på utsiden og følte meg avvist, et svært byggjerde sørget for det. Porten var verken høy eller vid, bare lukket og låst. Men jeg var forberedt og visste hvor jeg skulle gå…
Kun åpent for spesielt inviterte, men jeg fikk beundre det gamle bildet som var hengt opp på brakkene. Dessuten kunne jeg bare snu meg og nyte synet av torgtrappene og indre havn.Turen gikk videre til St Petri kirken, som har overtatt som pilegrimsted, nå som Domkirken er stengt.
Det er ikke lange biten opp til vikarierende stempelsted, selv om jeg ble litt skremt. Ungdommen som var på jobb, fant nemlig ikke stempelet og han lette grundig. Så jeg tror ikke det er stor pågang av pilgrimmer som trør ned dørene her i St Petri…. Men han fant det tilslutt, heldigvis. Jeg hadde nemlig glemt å ta med både passet og reiseguiden. Uten pass var jo halve poenget borte, gleden over å stemple… Ellers blir det «bare en tur til Stavanger» og det kan jeg jo ta hver dag. Så jeg overtalte sønnene mine til å kjøre til Vaulen og møte meg der. Med passet….
Høydepunktet: Been there, done that… Min sønn var bekymret over hvor jeg skulle sette opp teltet, han greide ikke å se for seg så mange aktuelle grønne flekker midt i sentrum. Men man skal ikke sykle langt ut av byen, før det er rene bondelandet. Den kinesiske søsteren til Big Agnes… Nesten like lett, omtrent samme konstruksjon, men mye, mye billigere. Sånn som jeg liker det, altså.
Etter å ha fått mitt velfortjente stempel, hadde jeg lunsj på en benk utforbi kirken. Neste stopp var teltplass og jeg syklet først opp til Mosvannet campingplass. Her stod teltene som sild i tønne, med støy fra motorveien som bakgrunnsmusikk. Ikke helt hva jeg hadde sett for meg, så jeg tråkket utover Madlaveien mot Store Stokkavatnet. Her er Stavangers grønne lunge, med omtrent 8 km tursti rundt vannet. Det finnes utallige badeplasser og plenty av fine steder å sette opp telt, så her er det yrende folkeliv til alle døgnets tider.
Skiltet betyr ikke at det er forbudt å sette opp telt, men at man kan ikke campe mer enn 2 netter. Det passet meg ypperlig.
Jeg rigget meg til i teltet, det var en populær plass jeg hadde valgt. Det var folk overalt og alle hygget seg, nå som sommeren endelig hadde tatt en snarvisitt til regnfulle Rogaland. Nydelig natt over vannet…
Det ble en flott tur, både fordi jeg fikk stemplet, samt testet utstyr. Jeg var godt fornøyd med både sykkel og telt, alltid kjekt med noe nytt. Neste morgen startet tidlig, det var et rush med joggere og syklister på vei til jobb. Jeg tok livet med ro, nøt kaffe utforbi teltet, samt tok et morgenbad. Men det var fuktig og vått, så snart var både mygg og knott på hugget. Da pakket jeg raskt sammen og tok turen hjemover, kveldsvakten ventet. Men det fine med sykkeltur er alt det kjekke man opplever underveis, så det ble både en stopp ved Sverd i stein og frokost på Biltema. Helt konge… 😁
Alltid beste starten på dagen, et bad utendørs. Jeg hadde min egen lille, private sandstrand, rett ved siden av teltet. Store Stokkavatnet er Stavangers største innsjø og ligger på 11 meter over havet. Her finnes både skog og kulturbeite, siv sletter og yrende fugleliv. Jeg vurderte å sykle rundt vannet, men det minket kraftig på strømmen….. Til minne om slaget ved Hafrsfjord, hvor vikinghøvdingene braket sammen og Norge ble samlet til et rike. Kort fortalt…. Den nye sykkelstamveien har satt mange sinn i kok, hovedsakelig over prislappen. Den er en fryd å sykle på og med litt flaks, kommer den en dag til å stå ferdig. Men foreløpig var de ikke kommet lengre enn sist jeg syklet her…. Frokost på Biltema anbefales og for en billig penge, kan man spise seg god og mett. Smakte godt, gjorde det også… Sjarmøretappen gikk som vanlig gjennom Sandnes sentrum og havnen viste seg fra sin beste side.
Det har blitt en tradisjon de siste årene, å dra på «husmorferie», sammen med en god venninne. Da setter vi av en langhelg og velger ut et turmål. Vi kan nok ikke skryte på oss at vi er husmødre noen av oss, men pytt, pytt. Årets tur var planlagt til Jotunheimen og jeg overlot all planlegging til min venninne. Hun er nemlig lommekjent i området, med kort vei fra Oslo. Ellers arrangerer hun turer til Nepal og er over gjennomsnittet sprek. Men turen hun hadde valgt, skulle være en fin nybegynner tur og jeg gledet meg hemningsløst.
Jeg er født og oppvokst på flate Jæren og det er ingen ganger jeg blir mer klar over hvor flatt det er, enn når jeg ser det ovenfra. Kjøreturen fra Oslo til Jotunheimen tar omtrent 3 og en halv time, men det ble mørkt før vi kom frem. Planen var å sette opp telt ved Gjende, men det ble istedet rett over parkeringsplassen.
Jotunheimen er kjent for høye fjell og vakker natur. Her er selve hjertet av fjell-Norge, med 255 topper over 2000 meter. Både Galdhøpiggen og Glittertind finner man her, samt breer, fosser og daler. Det er et populært turmål, men dersom man styrer unna Besseggen og de andre turistmagnetene, er det fullt mulig å få ødemarksfølelsen, uten å måtte gå i kø. Samtidig var turen vi skulle gå, relativt trygg, iforhold til sivilisasjonen. Selv om det ikke var mobildekning, var det kort vei til nærmeste bilvei. I vår alder, vet man aldri når en krise kan oppstå..
Båtturen over Gjende er en opplevelse. Husk bare å bestille billett på nett god tid i forveien. Ved Memurubu er det strand, Turistforenings hytte og mulighet for å leie teltplass ved vannet. Det fristet, men vi hadde tross alt en plan. Vi hadde mange og lange diskusjoner om definisjonen på nybegynnertur. Til slutt ble vi bare enige om å være uenige.
Planen var å ta båt over Gjende og starte ved Memurubu. Vi ankom parkeringsplassen ca 00.30 og satte opp telt. Siden jeg kun hadde håndbagasje med på flyet, hadde jeg lånt et telt. Å sette opp et ukjent telt i mørket, var ikke lett, men med god hjelp varte det ikke lenge før jeg lå i soveposen. Etter en bedre frokost, bestående av havregrøt og en bøtte med kaffe, skulle vi ta båten 10.30. Den var full, så vi var nødt til å vente på båten som gikk 14.15. Det gav oss god tid til å slappe av, før vi tok shuttlebussen ned til kaien. Her er kafé, så det ble riktig så hyggelig.
Jeg har gått over Besseggen før, men ikke med full oppakning. Jammen godt at jeg hadde «hare» oppover fjellsiden.. Oppe på flaten, delte stien seg og vi fulgte den som gikk mot Glitterheim. Etter en bratt nedstigning, gikk det fint og ganske så flatt nedover dalen. Rett foran oss lå Russvatnet, hvor vi skulle sette opp teltet. På høyfjellet er det sjelden problem å finne drikkevann, husk bare å ta det som renner og ikke stillestående.
Jeg visste hva som ventet ved Memurubu, en relativt heftig oppoverbakker. Selv om både telt og sovepose var lettvekts, hjalp det lite når sekken innholdt flust av godsaker, både i fast og flytende form. Men utsikten er så fantastisk, at man glemmer både høy puls og skjelvende lårmuskler. For en prakt…og nasjonalromantikken sprengte i brystet. Jeg vurderte å stemme i et vers av «Ja, vi elsker», men siden jeg ikke hadde pust til å synge, dessuten lå langt bak fjellgeita, var det bare å gi gass.
Det er mange fine teltplasser langs Russvatnet og ikke er det trangt om plassen heller. Det ble et forfriskende bad. Menyen var reinsdyrkjøtt i jegergryte, med potetmos og seterrømme. Ikke selvskutt, men kjøpt på Coop. Det finnes reinsdyr i Jotunheimen, men vi så ingen. Finnes det noe mer avslappende enn å sitte utforbi teltet med morgenkaffi? Se sola som sakte kryper nedover fjellsiden og glede meg til den treffer ansiktet mitt og gir litt varme. Det er kaldt oppe i høyden og ull er obligatorisk uansett årstid.
Det ble en passe lang førstedags tur og vi var meget fornøyd med leirplassen. Det ble bad, middagslaging på gassbluss og en øl. Alt smaker godt på tur, særlig når man kjenner på kroppen, prisen man har betalt for å få med seg luksusen til fjells. Absolutt verd den ekstra vekten. Vi tok tidlig kveld og det ble en fredfull natt. Neste dag skulle være en rolig rusletur langs vannet, på bare noen få timer. Jeg gledet meg….
Det var en flott dag og lettgått innover. Russvatnet ligger i dalen bak Besshø og vi fulgte stien mot Glitterheim til midt på vannet. Vi passerte elven under fossen på en vaklende bro. Vi passerte mange fine små strender, men det var ikke DEN stranden vi skulle telte ved. Ja, turen langs vannet er lettgått, men lang. Eller, jeg syntes den var lang, andre ikke. Heldigvis ble det en lang lunsjpause med vin til maten, noe som lettet sekken enda mer.
Dag to går langs Russvatnet sin bredde og er nok en flott opplevelse. Naturen endret seg, fra de stupbratte fjellsidene, til mer slake åser. Vi fant nok en fin teltplass, på andre siden av hengebroen. Russvatnet er privateid og strengt forbudt å fiske, uten fiskekort. Det spilte ingen rolle for oss, som hadde potetmos og 9 pølser å sette til livs. Det var enda bedre å bade her, med en flott sandstrand og behagelig temperatur. Det ble en hyggelig kveld, men da vinen var drukket opp og myggen for innpåsliten, var det bare å finne soveposen.
Russvatnet ligger på 1175 meter over havet og her er vegetasjonen typisk høyfjell. Nok en elvekryssning på god bro. Da kunne vi ihvertfall se enden av vannet, hvor vi skulle campe. Da var vi klare for hengebroen, eller dinglebroen, som jeg i mitt stille sinn døpte den om til. Flatt og fint å sette opp teltet. Flott med egen «privat» badestrand.
Neste dag var sjarmøretappen tilbake til Gjendesheim. Det skulle være en liten stigning langs fjellsiden og det ble det. Men, alt er jo relativt, så jeg trengte noen gode pauser for å komme meg til toppen. Allikevel er utsikten og stillheten så overveldende, at det føles bare godt. Godt å være ute, godt å være i stand til å bruke kroppen og ikke minst godt å ha selskap av en god venninne som både inspirerer og utfordrer meg. Å være på tur i den mektige naturen som er Jotunheimen, det er jammen noe helt annet enn flate Jæren. Jeg nøt turen intenst.
Nede der kom vi ifra…. … og opp dit skal jeg. Godt vi ikke hadde drone med, det er nemlig ikke lov her i naturvernområdet. Og bak der er Besshø, som ifølge enkelte er nok en fin, liten spasertur. Kanskje en annen dag… Stein, på stein, på stein… Og regn i vente… Vi var skikkelig heldige med været, regnet startet 10 minutter før vi var nede ved Gjendesheim. Alltid kjekkere på tur, når været er bra.Lengre nede i fjellsiden, møtte vi igjen stien som går over Besseggen. Det er relativt bratt nedover, og jeg såg med medlidenhet på alle de, som slepte tunge tursekker oppover. Snart nede ved Gjende igjen. Det ble gourmet burger på Beitostølen, da vi kjørte hjemover.
Det er bare å slå fast at det var en fantastisk tur. Jeg mener fortsatt at det er en fordel å ha vært på tur før, med full oppakning, før man legger ut på denne turen. Ingvill er fortsatt uenig og mener at turen kan gås som en dagstur og er en lett tur til å være Jotunheimen. Og dersom du ble fristet og har lyst til å gå, finner du en grundig beskrivelse på https://nepaltur.no/blogg/nybegynner-telttur-i-jotunheimen/. Vi traff faktisk Gaute, som gikk turen fordi han hadde lest bloggen til Ingvill og det var stas!! Uansett, Jotunheimen er verd et besøk, med eller uten telt. God tur ❤️
Det er ikke alltid man får det man kom for. Det kjenner nok de fleste av oss (med noen år på baken) til, på ene eller andre måten. Ikke nødvendigvis negativt, men man sitter liksom igjen med en følelse av å ha blitt snytt. Men la meg nå ta det fra begynnelsen, sånn at folk forstår hva jeg skriver om…
Med brann i gjenvinningsanlegget på Forus, fikk turen en dramatisk start. Røyken seig over motorveien. Det kom seg da jeg kom til Lie badeplass og fikk tatt årets beste sjøbad. Klart og varmt vann, uten en brennmanet, var fantastisk. Basecamp ble på Nedre Vats, sånn midt i mellom hjem og Tjoflot. Flateste stedet på min søsters hyttetomt var komposthaugen, så da satte jeg opp teltet der. Det var meg og utallige brunsnegler…
Det var i fjor, mens jeg var i Lofthus for å gå Dronningstien, at jeg så Oksen. Mørk og dyster ruvet han på andre siden av fjorden, og jeg ble ganske så betatt. Det var et mektig syn og jeg forstod fra turbeskrivelsen at det var både majestetisk og krevende å beseire kolossen. Noe for meg, altså… Mange stier førte til toppen, som ligger på 1241 meter over havet. Jeg tenkte i mitt stille sinn, at en dag skal jeg ta en dans med El Toro…
Tidlig på morgenkvisten hadde jeg Låtefossen for meg selv. Alle andre lå i bobilene og sov, og det var såvidt jeg greide snike plass til Toyotaen på rasteplassen.Det var ikke mye liv langs fjorden mellom Odda og Hardanger brua heller. Er det kun i Norge vi har slik blind tillitt og tro på det gode i våre medmennesker? Langs veien står tett med boder, hvor man 24/7 kan handle uten betjening. Pengene betales med vipps eller legges i et skrin.. Jeg bare ELSKER Hardanger…. Nå var det moreller som var i sesong. De var absolutt verd pengene…
Men tiden går fort og en svipptur til Hardanger er liksom ikke gjort på en dag. Jeg måtte ha en hel helg og dessuten måtte det klaffe med været. Oksen er ikke en tur som anbefales i dårlig vær, med fjord på tre av sidene ligger den utsatt til. Men yr.no lovte overskyet, fin temperatur og lite vind, akkurat den helgen jeg hadde fri og ingen planer. Derfor pakket jeg bilen før jobb og kjørte direkte, da arbeidsdagen var over.
Veien innover mot parkeringsplassen på Tjoflot, var smal og svingete. Heldigvis kom det ikke mange biler imot, så det gikk fint. Det var riktig så idyllisk, selv om tåken hang nedover fjellsiden. Pytt, pytt, litt morgentåke, tenkte jeg. Turen starter ved parkeringsplassen og går på skogsvei innover. Husk å betale 100,- i bompenger og det stod også et kjøleskap med brus, eplesaft og alkoholfritt øl som man kunne forsyne seg av. Alt betales med vipps og jeg frydet meg.
Planen var å finne en campingplass, nær Oksen. Men det gav jeg opp, var for trøtt til å kjøre langt. Så jeg campet hos min søster, og startet tidlig neste morgen. Retter sagt, midt på natta.. Det fine med å kjøre om natten, er at man har veien for seg selv. Alle bobiler og campingvogner okkuperte hver rasteplass og ledig flekk jeg passerte. Det hadde også vært vanskelig å finne plass til teltet, selv om det er plenty av campingplasser. Det var stappfullt overalt og jeg var glad jeg var tidlig ute til Tjoflot. Der var nesten tomt, jeg spiste og byttet klær og begynte å gå presis 06.45. Let the game begin…
Turen fra Tjoflot er ca 4,5 kilometer en vei. Total stigning man går er 1068 meter, så det sier seg selv at turen er kort og bratt. Det startet fint i granskog, men jeg hadde ikke gått langt før tåken dekket det meste. Da jeg kom ut av skogen, var jeg oppe på 600 meter. Her lå stølen Vindhovden og det var såvidt jeg greide å skimte husene.
Hva er det som driver oss som går på topptur? Er det turen eller er det utsikten? Det gikk jeg mye å tenkte på, ettersom jeg karret meg oppover. Jeg var i en tåkeboble, hvor alt var pakket inn i bomull. Et ungt, tysk par snakket varmt om hvor trolsk stemningen var, for det var kun oss på fjellet. Jeg vurderte hele tiden å snu, for hva var poenget når man ikke så noe av omgivelsene? Desuten var jeg redd for å gå meg vill. Men stien var lett å finne og tydelig merket, så jeg vurderte det som trygt. Derfor gikk jeg videre..
Svetten rant og det var fuktig i tåken. Allikevel var det varmt nok til t-skjorte og shorts, men jeg hadde varme klær i sekken. Det ble mange pauser oppover, løypa vekslet mellom bratt og veldig bratt.Blomstene som vokste langs stien, var vakre. Mest kjekt var det å se NOE… Plutselig løsnet tåken litt og jeg satte meg rett ned for å nyte synet. Det var ikke mange minuttene, men jeg tenkte YES, endelig skjer det noe… Men det gjorde ikke det… Det var såvidt jeg greide se varden og pausen på toppen ble ikke særlig lang. Jeg spretter boblene for å feire at jeg kom opp, byttet til tørt ull og dunvest, tygde i meg litt nøtteblanding og flirte over utsikten. Retter sagt, mangel på utsikt..
Jeg kom frem til at det var HÅPET som gjorde at jeg fortsatte å gå. For tenk om tåken letter? Tenk om jeg får se både Hardangerfjorden, Granvinfjorden, Sørfjorden og Eidfjorden? For ikke å snakke om store deler av Hardangervidda, Folgefonna, Vossefjella og Raundalsryggens topper i nordvest. For alt dette hadde blitt mitt, dersom bare tåka forsvant. Men den gjorde ikke det og jeg trøstet meg med at jeg tross alt hadde kommet meg til toppen. Litt trist var det allikevel å rusle nedover, det var slett ingen seiersrus, slik man ofte får av sol og fantastisk utsikt.
Tåken var helst enda tettere på vei ned og jeg måtte virkelig konsentrere meg om å finne stien og holde meg på beina. Det var eneste snøflekken jeg såg på turen. Stien ble lettere å følge lenger nede.
Jeg traff mange folk på vei opp, da jeg kom lengre nedover. De hadde 2 spørsmål: Er det langt igjen? og Ser man noe på toppen? Svaret mitt på det første var ja, og på det andre nei. Allikevel var det ingen som snudde, og jeg tenkte at det bekreftet min hypotese om at det er HÅPET som gjør at vi fortsetter. Håpet om utsikt, håpet om at man er ferdig med de tyngste bakkene, håpet om at snart bryter sola gjennom. Og når det allikevel ikke skjer, så kan det være at det er like før. Derfor fortsetter man å gå..
Nede på stølen igjen, greide jeg finne utedassen. Det passet veldig bra. Og snart forsvant jeg inn i skogen igjen. Og plutselig var det en benk og litt utsikt.. Heldigvis hadde jeg mer nistemat igjen og endelig fikk jeg nyte dei vestlandske fjordane og fjellene.
Det ble ikke den turen jeg hadde sett for meg, min kamp med Oksen. Jeg følte meg beseiret og selv om jeg kom opp, hadde jeg jo ikke sett noen ting. Nå var det bare å komme seg i bilen og dra tilbake til teltet. Det kan hende at jeg må utfordre Oksen en annen gang, selv om jeg har vært på toppen. Eller kanskje det blir et annet fjell, på et annet sted. Det er visstnok en Okse i Lyngsalpene også… Med eller uten tåke…
Det ble en stopp i Kinsarvik for å trøstespise litt kaffe og is. Langt der bak kunne jeg se Oksen, hvor tåken lettet mer og mer.Finværet kom i bilen på vei bort fra Oksen. Jeg må kanskje slutte å stå så tidlig opp og heller gå tur senere på dagen, tenkte jeg da. Men det skjer nok aldri, for tur er tur og det finnes alltid et håp
Av og til får jeg lyst til å gå en tur jeg aldri har gått før. Ikke nødvendigvis fordi jeg er lei de kjente og kjære stiene, men det er spennende å se nye landskap. Nå hadde jeg lokket med meg Sørlendingen, som satt fast som hundepasser på Ålgård, så da var det mest naturlig å velge en tur i området der. Takk til ut.no for mange gode forslag, men vi endte opp med en helt ny tur for begge to.
Noen stolte ikke på at jeg faktisk hadde husket å låse bilen. Da er det bare å gå tilbake å sjekke… Det startet ganske bra, men oppover er oppover.. Bra utsikt ihvertfall. Det var skikkelig sørpete og vått, etter alt regnet som kom igår.
Turen var 8,2 kilometer lang og beregnet tid var 3 timer. Den var rangert til middels krevende, men det fortalte jeg ikke til Sørlendingen. Det er alltid vanskelig å bedømme turer ut ifra andre sin beskrivelse, særlig når man ikke er kjent i området. Jeg hadde lest det som stod om turen og så egentlig for meg en lett og finslig runde på lettgått kulturbeite. Og for mange er det nok det…. Men jeg syntes det var tungt og skal jeg dømme etter banning til enkelte andre, var jeg ikke alene om det.
Det ble mange stopp for å spise blåbær og med de nye matvareprisene, fant vi ut at vi hadde spist bær for en formue!!Det var mye bær og store var de også. Oppe ved masten på Eikjefjedlet på 321 meter over havet, var vi på høyeste punkt. Det var flott utsikt i alle retninger.
Det var ikke før vi tok en pause på toppen, at jeg fant ut at løypa hadde vært lettere å gå i motsatt retning. Vi fikk den bratteste stigning i starten, istedet for å gå litt slankere oppover. Pytt, pytt, nå var vi allerede oppe og fortsatt videre innover. Det var et flott landskap, frodig og grønt. Vi vasset gjennom knehøyt gress og svetten rant. Det krelte av klegg, mygg, knott og fluer, så jeg greide jammen å svelge et eller annet med vinger. Da fant vi ut at det var på tide med lunsj og det passet bra, siden vi var fremme ved speiderhytten på Bjelland.
Hytta var tom og vi tok oss tilrette. Det var skikkelig praktisk med en benk utforbi, siden jeg fremdeles sliter litt med å sitte.Tidenes tur kopp.. Nykokte egg, tomat og majones på hjemmebakt brød smakte fortreffelig. Jeg er helt enig i at nistepakken er halve turen…Hytten lå nydelig plassert ved et lite vann og jeg lurte veldig på hvorfor jeg aldri hadde vært her før…
Turen nedover etter lunsj, var rene sjarmøretappen. Mette og fornøyde var humøret på topp og ekstra hyggelig var det å treffe utallige sauer og kyr. Det så ut som om de hadde det veldig fint på beite her i Limaheia. Vi vandret gjennom granskog og over sletter. Nok et tjern ble passert og jeg kjente at jeg var temmelig klar for et bad. Selv alle flyvende plageånder hadde forlatt oss, nå var vi kun omringet av utallige sommerfugler. Og blomster… Mye blomster….
De var nok vant med turgåere, sauene, for de gadd knapt flytte seg. Gjennom skog… ..og over en gammel steinbro. Det ble mer og mer lettgått, etterhvert som vi gikk nedover.
Det var en flott tur og jeg anbefaler den til alle turglade. Limavatnet, som turen starter fra, betyr stille flytende vann, og jeg tror nesten at livet går litt roligere på sånne steder. Vi passerte noen gårder, hvor de som bodde der, virket som om de hadde all verdens tid. Sauene brekte, fuglene sang og vi ruslet tilbake til bilen. Utrolig hvor mye man kan få utav det å velge en helt ny tur….
Limavatnet lå stille foran oss, store deler av nedturen. Alltid noen nye blomster å lukte på. Asfalt under beina igjen.. Det var bare å gå midt i veien, her er ikke mye trafikk. Og langt der borte står bilen.. Endelig fikk vi oss et bad, vaske av gjørme og kjøle ned kleggbitt. Det var fantastisk godt og fin temperatur.
Det er vel ingen som er uenige med meg, når jeg sier at sommer er kjekkest når sola skinner og temperaturen passe behagelig? Når livet kan leves utendørs, enten det er i hagen, på terrassen, stranden, i storby, campingplass, på fjellet eller i skogen. Når vi har late dager eller aktive, spiser ute og slumrer i skyggen under et tre. Da er livet aller best, synes ihvertfall jeg. Og særlig når man har ferie….
Blomstereng i alle retninger, fra toppen av Feldberg. Alt i nydelig solskinn… Å ta kaffi utenfor teltet, med utsikt over Titisee, er en fin start på dagen. Teltliv er enkelt, selv om man kan oppleve å få naboer tett på her i Tyskland. Noen trakk opp pluggene mine, for å parkere bilen enda nærmere teltet mitt.
Teltliv er fantastisk, det er billig og enkelt. Campingplasser ligger som regel fint til, med trær og natur tett på. Jeg vokste opp med at telttur var eksotisk, tenk at vi campet både på Nøtterøy, Bogstad og helt til Sverige. Dessuten har vi i Norge allemannsretten, som tillater oss til å sette opp teltet de fleste steder i landet. I Tyskland fungerer det ikke slik, her er det forbudt å sette opp telt utenfor campingplasser. Men slik jeg har opplevd at det praktiseres, kan man overnatte i naturen dersom man er på langtur, som for eksempel Der Westweg. Jeg har ikke fått noen negative tilbakemeldinger, men det har vært å sette opp teltet seint og pakke ned tidlig.
Det var ikke tidenes teltplass, fuktig og vått. Jeg måtte plukke snegler av teltet, før jeg kunne pakke ned, samt det krelte av insekter. Egentlig ganske naturlig, siden det var midt i skogen… Et sånt telt ville jeg heller hatt, men det veier nok altfor mye til å bære. Det stod ved en kafé, så jeg er usikker på hva det ble brukt til. Dessuten har jeg lavvo hjemme. Mitt telt er så lite at det ikke er mulig å sitte oppreist i det. Jeg må krype inn og krype ut. Sekken og sko må ligge utenfor, i det lille forteltet. Men, det veier under 1 kilo og settes opp med vandrestaven. Frokosten ble en kamp med andeflokken, som ville ha maten min.
Siden jeg skulle bære teltet, tok jeg selvfølgelig med det letteste, av mine 5 telt. Det som har samme størrelse som en kiste, bare litt høyere under taket. Hvor alt som skal gjøres, må skje utendørs. Det hvor jeg alltid ber til høyere makter, om fint vær… Ikke nødvendigvis sol, bare ikke regn. Teltet mitt tåler regn, men det er bare så upraktisk… Og vått..
Campingplassen Welherhof har en kafé, hvor jeg rigget meg til for å vente på fint vær.. Da kaféen var stengt, satt jeg på lekeplassen. Der var nemlig en hyggelig hamnock med tak over, perfekt for å koke kaffi. Sånn vær vil jeg ha, sol og skyfri himmel. Dette er fra et naturreservat, jeg passerte på Der Westweg.
Det går fint å ligge inni teltet og lytte til regnet som trommer på telt duken, som forøvrig har samme tykkelse som silkepapir. Det er bare litt koselig… Men så må man på do.. Det skjer, før eller senere, og med mindre man har tisseflaske, må man ut. Da blir man våt og alt det våte kommer inn, hvor jeg ikke vil ha det. Forsøk å snike deg ut, fra et telt som er 40 cm høyt, ta på sko og rett deg opp til stående. Det er ikke bare lett…
Ingen grunn til å ligge i teltet når det regner, da er det bedre å komme seg ut på tur. Med gratisbilletter på tog og buss, er det kjekt å kjøre planløst rundt i distriktet. Det er tørt og varmt der, og er man heldig, får man sitteplass. Eller sitte på kafé og se hvor lang tid man klarer å bruke på å drikke opp en cappuccino. Man kan gå i butikker, for å se på alt det fine de selger, som man allikevel ikke kan kjøpe, fordi det ikke er plass i sekken. Og når alt det er gjort og det fremdeles regner, kan man ligge i teltet, drikke vin, spille høy musikk og legge kabal på mobilen. Noe som forutsetter strøm og må planlegges nøye.
Dessuten kan du banne på, at det alltid samler seg dammer. Og da trekker vannet før eller siden inn. Jeg har flere ganger våknet med store mengder vann inni teltet og det er aldri kjekt. Det tar tid å få tørket sovepose, klær, sekk og resten av utstyret. Samtidig krever det sol, litt vind og varme. Det er som regel da jeg spanderer på meg en natt eller to innendørs, litt avhengig av hvor vått alt er og været meldt fremover. For livet er best i telt, men ikke nødvendigvis i pøsregn.
En nydelig start på dagen, gjør at jeg fort glemmer alt regnet som falt i går. Og i natt..Etter mange netter, i knøttlite telt, er det utrolig hvor godt det er å ligge i seng… Med strøm, stol, bord, dusj, kaffetrakter osv. Alt det som vi tar for gitt i hverdagen, setter man plutselig mye større pris på… Og det er vel halve poenget med ferie!!
Noe av det viktigste å tenke på, når man skal på tur, er hva har man på beina. Jeg har egentlig ikke noe godt forhold til sko, sikkert fordi jeg alltid blir sendt over til herreavdelingen for å finne noe som passer. Mitt valg er aldri hva har jeg lyst på, men hva får jeg klemt meg oppi. Siden de gamle fjellsko mine var beregnet på terreng og ikke grus, dessuten hullete og nedslitt, var jeg nødt til å kjøpe nye sko før der Westweg…
Schwartzwald ligger sørvest i Tyskland og et stort skogsområde. Tenk Brødrene Grimm og deres mørke eventyr, det sies at de fant mye gamle sagn og inspirasjon i skogene her. Det er mange landsbyer og veier, så man er aldri langt unna sivilisasjonen. Der Westweg er Tysklands eldste og mest kjente langdistanseløype. Den starter i Pforzheim og ender i Basel.
Det første paret likte jeg godt, men de var kjøpt på nett og passet egentlig ikke. Så to uker før avreise, løp jeg rundt i sportsbutikker og jaktet etter den perfekte sko. Jeg endte opp med en sko, som var god på foten og fulldempet. Men den så ut som noe min bestefar ville brukt, en kryssing mellom snøjoggings og flytebrygge. Men nå jeg er blitt så gammel, at det er komfort over estetisk nytelse, så jeg tenkte «jada, fine de».
Jeg var fast bestemt på å se både det nye og gamle slottet i Neuenbürg, selv om det ble en skikkelig lang omvei. Det var tabbe… Det var lange og varme timer, på endeløse grusveier. En gammel mann hadde funnet en benk i skyggen. Veldig smart… Jeg hadde telt og fullt utstyr med, men sekken var veid inn til 12,4 kg før avreise. Det var FØR mat og vann, som jeg trodde det skulle bli lett å få tak i.
Jeg brukte skoene så mye som mulig før jeg dro, men det var kanskje ikke nok. For det jeg ikke hadde tatt med i beregningen, var varmen. Med over 30 grader og steikende sol, ble beina både hovne og svette. Dessuten ble sekken mye tyngre, fordi det var mye vanskeligere å få tak i mat og drikke enn jeg hadde sett for meg. Kanskje fordi min guidebok var fra 2016 og utdatert etter covid….
Når jeg først fikk tak i mat, flesket jeg skikkelig til. Jeg hadde sett for meg mye bier und wurst, men det har blitt mest bier und snitzel…. Eller annet svin… Det var ikke mange steder å få tak i vann, totalt har jeg funnet 2 vannkilder. Særlig når jeg overnattet i skogen, brukte jeg mye tid på å tenke på drikke. Jeg måtte rasjonere på vannet, dråpene var gull verd.
En av de første dagene, gikk jeg 25 kilometer på tørket aprikos og noen never med nøtter. Sånn er idiotisk og jeg var utslitt da jeg kom frem. Men kafeen hvor jeg hadde planlagt å fylle vann, samt spise meg god og mett, var stengt. Det opplevde jeg flere ganger, så jeg handlet mat til å bære med meg og fylte alt av vannflasker når jeg kunne. Det måtte jo gå galt…
Langt der nede så jeg et hus, hvor jeg sikkert hadde fått vann. Men jeg orka ikke omveien… Det ser så frodig og grønt ut, så jeg forsto ikke hvorfor jeg ikke fant en bekk. Men det var mye spennende å se underveis, slik som Keiser Wilhelm sitt høye tårn. Eller denne skogsengelen, som voktet stien hvor jeg gikk. Det var flere engelkunstverk langs stien og jeg måtte bare stoppe og beundre kreativiteten.
Jeg kan ikke skylde det på skoene, for de fungerte bra. Litt sårbeint, men det må man regne med uansett. Men når sekken plutselig gikk fra 12,4 kg til godt over 20, sa kroppen stopp. Etter 2 prolaps operasjoner, totalprotese i begge hofter og mye slitasjegikt i begge knær, må jeg bare lytte til den. Ja, jeg kunne båret mindre vann, men jeg er sånn som svetter bare jeg ser på tur skoene. Og i over 30 grader nytter det ikke å være kjip på å drikke, det er farlig å bli dehydrert. Det lærte jeg i Florida, hvor jeg gikk på en smell.
Utslått av varme og tung sekk, lå jeg rett ut i gresset. Det var fint det også. Hei kor det går… Det er ikke bare i Norge vi har hoppbakker og er gode i skisport. Jeg har passert utallige skianlegg og har forstått at det er vinteren som er høysesong her. Det ble en natt på hostel i Freiburg, i øverste køye på 11 manns rom. Det var stappfullt av ungdommer og jeg tror faktisk at han i underkøya snoket høyere enn meg… En stille morgenstund ved Titisee.
Derfor tok jeg buss, deretter tog. Jeg har innlosjert meg på en campingplass ved Titisee. Jeg er slett ikke skuffet over at jeg ikke fikk gått hele Der Westweg, det hadde ikke gått uansett, siden jeg mistet 2 dager pga kansellert fly. Og jeg er slett ikke ferdig med vegen, idag er planen å leie sykkel og sykle en eller flere av etappene. Det blir bra, meg og de stygge skoene. Som faktisk blir finere og finere jo mer jeg går på dem…
Titisee er skikkelig turist plass og det er utrolig mye folk. Tyskland har hatt langfrihelg og mange har funnet veien hit. Etter skogens ro, trengtes litt omstilling, men nå går det bra. Det er nemlig fint å bade her, jeg kan leie kajakk, det er kafé og som sagt et godt utgangspunkt for å ta flere etapper. Så kan jeg tenke tilbake på, da jeg tok fotbad i Hexenbrunnen, utforbi Forbach, med en skikkelig heks. Eller en tidlig morgen, da jeg møtte han her. Og alltid tid til å spise markjordbær…
Alt som kan skje, bare fordi jeg tenkte å ta en tur ut av landet… Og det er ikke bare meg, hvor mange har måttet endre eller avlyse planer, fordi de mangler pass?Jeg er en av de priviligerte, som har gyldig pass til 2028, så det var ikke det som skapte krøll i opplegget mitt.
Sånn ville jeg ha det i år også, bare med ubegrenset tilgang til bier und wurst istedenfor posesuppe og havregrøt. I fjor ble det 26 mil, med full oppakning, på 12 dager, inkludert 1 hviledag. Det var mildt sagt en drøm, bare meg og naturen.
I fjor gikk jeg Finnskogleden, et fantastisk tur. I år hadde jeg planlagt Der Westweg, som tross alt har stått på listen » Turer jeg ønsker å gå» i flere år. Sist gang hadde jeg booket fly til Stuttgart, men endret biletten i siste øyeblikk og havnet i Florida istedet. Lang historie… Men iår var jeg klar…
Sekken var ferdig pakket og veid inn på 12,4 kilo. Det var jeg fornøyd med. Og villmarken ropte på meg!
Derfor var jeg mildt sagt sur, da jeg mottok mail dagen før flyvning, om at KLM hadde kansellert flyet mitt. Grunnen var selvsagt at jeg skulle fly via Amsterdam, og på kvelden. Og sånt tull som å mellomlande der, holder ikke seriøse flyselskap på med.. Så da ble det mange og lange timer i telefonen og jeg var kjapp med plan B. En fin, men lite gjennomtenkt plan B…
No kjæm plan B… Hmmm, kommer jeg meg til Syd Tyskland, eller ikke… Adjø Norge, jeg greide ihvertfall å forlate landet. Er det ikke korona, så er det jaggu noe annet…. Feiringen ble tatt av undertegnede, med 2 dl bobledrikk, i liggestolen. Lugar er for pyser, hardcore går for 12 timers sittende soving.
Det blir båt til Hirtshals og tog/buss videre gjennom Danmark og Tyskland. Det er nesten som å være ung igjen, da tilbrakte jeg sommerene på loffen, med Interrailbillett over hele Europa. Da kostet billett 1000,- så regnet vi 1000,- å leve for i en måned. Bokstavlig talt billig moro…
Buss mot Ålborg, sammen med en stupfull guttegjeng og hovedsaklig pensjonister. Partyfaktoren var meget høy…. Fine, fine Danmark… Grønt, flatt og vind. Fra Ålborg husker jeg best Jomfru Anes gade, men jammen er det mye annet fint. Ålborg har en hyggelig jernbanestasjon og den husker jeg faktisk igjen.
Så nå sitter jeg her og venter på toget. Det er 18 timer, nesten 19, og 5 bytte av tog, før jeg er i Stuttgart. Herfra må jeg videre til Pforzheim, hvor fotturen starter. Da blir det 28 mil i visstnok krevende terreng, gjennom Schwartzwald. Eller kanskje jeg sporer av og gjør noe helt annet… Dette er jo nesten som å være young, free and single igjen, bare med visa kort og fotformsko. Det er dette som er spennende med ferie, jeg kan gjøre hva jeg vil. Så takk, KLM, for at dere gav meg ungdommen tilbake!
