Endelig (snart) desember….

Er du en av dem som har tenkt at det blir nok ingen jul i år på grunn av covid-19? Som tenker at uten julebord, tenning av julegran, julelunsj, juleavslutninger, julemarked, julefrokost eller selveste julemiddagen; uten tradisjonene sammen med familie og venner er hele poenget med feiringen borte? Da har jeg et godt tips til deg: tenk alternativt. Start allerede 1 desember å lage en «gladkalender» som fylles av akkurat det som gjør deg glad. For meg blir det å blåse støv av julekalenderen 2016, som gjorde hele desember til en fest fylt med venner og familie utendørs, samt god mat og drikke. Helsebringende var det også….

Man kan bade med klær, uten klær, i badeklær osv….
Det ble mange magiske naturopplevelser.
Siden jeg badet nytt sted hver gang, ble det endel kjøring land og strand rundt for å finne nye plasser. Her er Melsvatnet, mellom Ålgård og Bryne, hvor det er en fin rundtur rundt vannet. Og ikke minst; 2 badestrender….

Konseptet var enkelt og billig: jeg skulle bade utendørs hver dag i hele desember, nytt sted hver gang og helst med varierende hodeplagg etter været. Slekt og venner ble invitert med og ofte kombinerte vi det med en tur enten før eller etter badet. Jeg badet tidlig og jeg badet seint. Før jobb og etter jobb… Jeg badet i strålende sol, regn, vind, snø og hagel. Aldri har jeg vært så lite forkjølet som jeg var den vinteren…eller kjent meg så levende og glad. For er det noe som virkelig rister deg ut av vinterdvalen, så er det en kjapp dukkert i iskaldt vann.

Naturen er vakker i desember, når det ligger et tynt islag på sjøen.

Det var ikke mange andre ute tidlig en morgen på Ølberg strand…

Det er viktig å skille mellom kalde bad og isbading. Her på Jæren har vi sjelden is på sjø og vann, så jeg anså det aldri for risikabelt. Men forskning viser at dersom du har hjerteproblemer, er det lurt å være forsiktig. Ellers anbefales kalde bad for både revmatisme, depresjon og vektnedgang, samt det er bra restitusjon for muskulaturen etter hard trening. Det kan styrke immunforsvaret og det kan jo være nyttig under den pågående pandemien. Det anbefales at man ikke bader alene, men her synder jeg året rundt. Jeg bader alene, men går kun uti dersom jeg kan stå i bunnen. Sikkerhet står nemlig høyt, om det mangler endel på fornuften (ifølge alle dem som ALDRI har vurdert å bade på vinterstid).

Lykke i livet er å ha en god venninne med rosa kanin-morgenkåpe, man MÅ jo bare bli glad når man ser det synet på bading etter kveldsvakt.
Jeg fikk endel rare blikk, både fra to og firbeinte, forrige gang. Her på vei til favorittbadeplassen ved Lutsivatnet.
Halve poenget med å bade er at det er veldig godt ETTERPÅ… Se så vakkert mitt lille barn og jeg smiler fordi vi vet at det er over.

Her kommer noen råd for de som er interesserte: 1. Har du bestemt deg, så ikke tenk at det finnes et alternativ (som er å forandre mening før, under eller etter turen til vannet) 2. ALDRI KJENN PÅ TEMPERATUREN I VANNET…hvorfor sier seg egentlig selv. 3. Vær målbevisst: kom, kle av deg, gå rett ut i vannet, dukk deg og gå fort opp igjen. 4. Gå inn i en zen-liknende sone, skru av alle tanker og følelse av panikk. Det går bra!!! 5. Ha badetøyet på deg når du kommer, det gir mindre tid til å tenke/ombestemme seg. 6. Ha klær som er lette å ta på etterpå, ingenting er verre enn å være kald og våt mens man forsøker å vri seg inni en trang dongeribukse. 7. Gi deg selv en belønning etterpå; varm kakao og julekaker er ALLTID en stor suksess…

JULEKOS FØR BADET… Jeg hadde aldersgrense for å delta, så barnebarnet fikk IKKE kle av seg for å bade. Til hans store fortvilelse….
Ser det ikke innbydende ut??? Hvem kan tro det er desember???
Det var rett og slett så godt at jeg ble sittende litt på land og nyte sommerfølelsen.

Alle bildene i dette innlegget, er fra forrige julekalender. Den gjorde hele desember til en opplevelse. Men det badet jeg husker best fra den gang, er Vaulen tidlig en morgen på vei til jobb. Jeg måtte gå uti et annet sted enn planlagt, fordi jeg ble angrepet av svaner. Da jeg kom på land, fant jeg ikke klærne fordi det var helt mørkt. Jeg lo resten av dagen over synet av meg, som sprang fortvilet rundt på svabergene i bikini og med hodelykt, livredd for å komme for sent til jobb.

Det smaker alltid godt med noe varm å drikke, samt litt å tygge på, etter badet.
Det ble et usedvanlig kaldt bad i Tengesdalsvatnet, med kraftig nordavind og rett over 3 grader. Da snakker man om «SKIKKELIG UT AV KOMFORTSONEN», noe som kan være berikende for både kropp og sjel.

Derfor har jeg nedtelling til at desember skal starte og jeg har forsøkt å motivere og inspirere både venner og familie til å delta i årets kalender. Mottagelsen er dessverre heller lunken, uten at det legger en demper på min entusiasme. Rapport fra dagens bad, tur tips som kan kombineres med bading og andre gladsaker, legges ut på Facebook siden annbjorgsalte.no /jolleturer og bli gjerne med… Eller lag din egen glad-kalender. Måtte vi alle få en strålende førjulstid…

Fullmånebad fikk vi også med oss, da vi sneik oss inn på privat område og badet uten at noen så oss. Living on the edge…
Følte vi så litt halvkriminell ut den kvelden…
Jeg løy, det ble ikke badet ute 24 ganger i desember 2016… På julaften feiret jeg med bad i bassenget på gamle hotell Alstor og marsipangris…

Melands Grønahei, vel verd turen.

Noen turer får man bare ikke nok av.. Jeg har et sånt forhold til Melands Grønahei, retter sagt turen opp til Melands Grønahei. Hytta i seg selv er helt grei, men på turen opp, får man med seg alt hva hjertet kan begjære. For hvilke andre steder starter man med å gå gjennom kulturbeite, men småbruk og sau? Så er det skogen, den magiske og tette, med høyreist gran samt mosebunn. Videre krysses en myr, våt og surklende, uansett årstid. Elven krysses på bro og stigningen tar en opp til de små stølene. Endelig venter de nakne fjell, mørke og dystre, før dalen åpner opp for de grønne sletter. Den siste delen går over selveste grunnfjellet, grått og steinete. Legg til at området er regnet som det ypperste innen geologi, botanikk, zoologi og topografi, så er det kanskje letter å forstå begeistringen min.

Vi startet tidlig hjemmefra og hadde frokost på parkeringsplassen før vi begynte å gå.
Det var ikke mye liv, bortsett fra sauene, tidlig en lørdags morgen.
Det varer ikke lenge før man kommer inn i skogen.
Det er viktig å ta seg god tid på tur, både til å klemme på trær samt meditere litt på en seng av mose. .

Turen starter på Kleivaland, som er vakkert plassert i Hjelmelandsheia. Her er en stor og gratis parkeringsplass, noe som passert perfekt da Sørlendingen og meg ankom tidlig en morgen. Jeg var ivrig etter å vise frem turen, andre kunne styre sin begeistring. Men vi fikk sekken på og var innstilt på korteste vei til hytta. Den er på 10,4 kilometer, men det er mye mulig at det er i luftlinje… Vi stussa litt over at turen skulle gås på 4 timer, men antok at det er uten stopp og med mye lettere sekker enn det vi hadde. Jeg hadde som vanlig tømt kjøleskapet for både middagsrester og eplekake, noe som var helt unødvendig. Det er nemlig matlager på hytta og jeg kunne spart kroppen for mange kilo å slite opp alle bakkene.

Øyastølsmyrane var farget av høst og hadde en helt spesiell stemning.
Jeg var ikke helt sikker på om broen kom til å holde, den hadde sett sine beste år…
Etter en bratt stigning, kommer man opp til Bjødnabu. Været kunne absolutt vært bedre og jeg vurderte seriøst å snu.

De vakre rosemalte dørene var dekket av planker og det synes jeg var trist.

Noe av det kjekkeste ved turen, synes jeg, er å gå gjennom Ritelands krateret. For 500-600 millioner år siden, var det en meteoritt som smalt ned. Den traff jorden med en fart av 25 kilometer i sekundet, og dannet et krater på omtrent 2 kilometers bredde og om lag 350 meter dypt (takk Wikipedia for ny kunnskap). Turstien opp til hytta går tvers gjennom krateret og det er rart å tenke på hvordan de steile fjellveggene rundt kom til. Selve Øyastølsmyra er fredet som naturreservat, men det er ikke på grunn av meteoritten. Her finnes nemlig sjeldne plantesamfunn, uten at jeg skal gi inntrykk av at jeg har peiling på det som vokste rundt oss. .

Det ble lunsj i regnet og rådslaging om vi skulle snu.
Det går bratt oppover mot Stropastølen og flere steder er det fritt fall ned mot elven.
Da vi kom opp til Stråpastølsvatnet, og Sørlendingen så fjellene i enden av vannet som vi skulle over, var det rett før turen vår strandet… Heldigvis ble været bedre…
» Vi vandrer med freidig moooot».. Jeg forsøkte å dra opp stemningen med litt allsang, men til ingen nytte. Det VAR bratt…

Jeg hadde som sagt gledet meg veldig til å vise frem favoritt turen, men været kunne ha vært bedre. Vi traff ingen andre mennesker, noe enkelte mente var helt naturlig. For hvem andre enn oss vil legge ut på tur i regn og tåke i oktober, når man tross alt kan sitte hjemme å se på TV? Det la ingen demper på min glede over skjønnheten i naturen; fargene og duftene av høst. Det er variasjonen i landskapet man går gjennom som er høydepunktet for meg, det er som om man går gjennom ulike lag eller økosystem. Det er vanskelig å beskrive, men jeg anbefaler å oppleve det selv for å virkelig se hvordan naturen endrer seg. Jeg har gått alle årstider utenom vinter og snø, men jeg antar det er like fint uansett.

Etter at fjellpasset er passert, kommer man ut på de frodige flaten mot Raudkleiv. Her ligger stølstufter og stedet er et syn på vår/sommer når alt er intenst grønt.
Dette er min favorittdel av turen, hvor man går langs kanten på Djupedalen.
Naturen endrer seg igjen, når man nærmer seg. Vær klar over at fra du får det første glimt av hytta og til man er fremme, er det ganske langt.

Vi kom frem til en hytte som var god og varm, men tom. Da jeg sjekket hytteboken så jeg at det hadde vært en fellestur med STF Ung, noe hytten bar preg av. Her var verken ryddet eller vasket, og det er vel ungdommer likt. Heldigvis kom en driftig Sørlending, med mye futt og krefter selv etter mange timer på tur, og snart skein både do, bord og diverse annet som gull. Jeg fikk den lette oppgaven, nemlig å lage mat. Det var egentlig bare å varme opp kylling og rotgrønnsakgryte med ris og jeg antar at sekken min ble 2 liter lettere bare med det. Jeg veide ikke, men en full 2 liters isboks med gryterett var tung. Neste gang skal jeg spandere på oss en boks Joikakaker fra provantlageret, så slipper jeg å ligge som et slakt på sofaen når vi kom frem…..

Hvor mye veier en hjemmelaget eplekake tro??? Altfor mye til å ha med på tur, har jeg lært…
Melands Grønahei Turisthytte er bygget i 1985 og har 22 sengeplasser, hvorav 12 er seng og resten madrasser. Den ligger på 890 meter over havet og har alt man trenger for å kose seg. Husk å booke seng på forhånd i disse koronatider. Det er heller ikke mulig med dagsbesøk, noe vi kjente litt på da det kom 2 personer og satt i kulden og regnet utforbi hytta.
Navnet Melands Grønahei kommer av de irrgrønne fylittformasjonene rundt hytta, ifølge ut.no. Ikke vet jeg hva denne type stein heter, men vakkert er det….
Soloppgangen over utedassen var usedvanlig vakker…

Vi hadde en rolig ettermiddag og kveld, med hytten helt for oss selv. Natten var kald, slik at vi våknet til klar himmel og frost. Etter en god frokost (jippi, enda lettere sekk…) og utvask, var det å rusle nedover. Jeg var nok en gang himmelfallen over alt det vakre jeg så, mens andre kun så fjell og mose. Er det ikke rart, hvor forskjellig vi ser den samme tingen? Heldigvis var det ikke glatt, selv med en tynn hinne av is på pyttene og et hvitt rimlag i gresset. Det gikk mye raskere ned, noe som kan skyldes at sekken min veide en brøkdel av hva den gjorde da vi gikk opp. Og Sørlendingen hadde en kaffebesøkavtale som måtte rekkes. Uansett; jeg gleder meg til neste gang jeg skal oppleve dette enestående naturområdet i Vormedalsheia. Andre var nok ikke like begeistret…

Det var en flott morgen, friskt og godt.
Jeg greide nesten ikke se hvor jeg satte føttene, så opptatt var jeg av å se på naturen.
Det er aldri problem å følge løypen, god sti og godt merket.
Det gikk adskillig raskere nedover.
På vei gjennom Austmannsskaret.
Stropastølsvatnet i morgenlys.
Kort og godt; FOR EN TUR…

Det gode liv i Sokndal.

Jeg er veldig glad i Sokndal, den sørligste kommunen på Rogalandskysten. Her bor ca 3 300 innbyggere, som har valgt å prioritere livskvalitet og det gode liv. Det bestemte kommunen seg for i 2003, da de ble tatt opp som medlem i den internasjonale bevegelsen i 23 land over hele verden, Cittaslow. Målet for disse «slow cities» er å øke livskvaliteten gjennom å senke tempoet (og sikkert pulsen), på alt fra matlaging og væremåte til trafikk og byutvikling. Sånt kan man like… Ikke minst har Sokndal sin egen, årlige Kjærlighetsuke og mye fokus på de nære og kjære ting. Og som om ikke det er nok, er kommunen kjent for gode fiskemuligheter i både i elv og til havs, koselig småbyidyll og utallige turmuligheter både til fots og på sykkel.

Ved hytta står et informasjonsskilt, som viser at området har alt som trengs for «det gode liv». Særlig når man er glad i å være ute…
Naturen rundt hytta består av utallig spor etter den gamle gårdsdriften. Her er mark og eng, hvor sauene fremdeles beiter. Her er kjerrevei og sti, samt gamle steingarder i skogkanten. Leter man godt, finner man den gamle jordkjelleren, tom og bortglemt.

Dessuten har sokendølene Gaudland, hvor Stavanger Turistforening eier en flott utleiehytte. Der har jeg vært mye. Som turleder for STF da barna var små, hadde jeg mange familieturer med ulike tema. Vi arrangerte «spøkelsetur»; med gjemmeleken, fortelling av spøkelseshistorier rundt bålet og skumle kostymer. Vi hadde julebakingshelg, kunsthelg, fiskehelg og «slapp-av» helg. Jeg har arrangert karate treningsleir her og feiret bursdager, så hytten kan brukes til omtrent ALT. Den er nemlig perfekt for større grupper, fordi her er 16 sengeplasser, mange madrasser, teltplass utforbi, innlagt strøm og vann, komfyr samt kaffetrakter. Hva mer trenger man for å skape det gode liv for en helg? Fyll på med hyggelig selskap og god mat, samt godt vær (det siste er ikke så enkelt når høsten setter inn) og livet blir vidunderlig godt.

Badesesongen er slett ikke slutt selv om bladene faller av trærne… Gaudlandsvatnet har nemlig flere fine badeplasser.
For noen er det gode liv å slappe av, mens andre bare MÅ gjøre noe…
Mat laget fra bunnen av er selve konseptet «Slow food», som hører inn under Cittaslow. Hva passer da bedre enn hjemmelaget pizza???

Vi kom oss avsted rundt middag en fredagen; sørlendingen, han på 7 og meg. Tanken var å ha en rolig stund, før ungdommene «veltet» inn på hytta i kveldingen. Guttene skulle nemlig ha med 3 venner, samt min tantunge og hennes mann skulle komme lørdag. Jeg var streng med koronatiltak og håndspriten stod klar, samt rommene ble nøye fordelt. Fordi Gaudland er en sånn hytte som er hyggeligst når den er fylt av liv og latter, smelling i dører og løping inn og ut. Derfor hadde jeg jobbet aktivt for at det ikke bare skulle bli meg og han på 7 som satt alene der hele helgen. Det gode liv for meg er absolutt det som deles.

For meg var det en tidlig start på dagen, for andre var det en sein avslutning på festen… Men når fem gamere, plutselig kan sitte rundt bål og drikke alkohol, i et grindahus, uten naboer eller andre tegn til lyd eller lys, da finnes ingen morgendag…
Andre hadde ikke tid til å spise frokost engang, fordi fisken ventet.
Vi rodde på kryss og tvers av vannet uten å se tegn til fisk eller et eneste napp.
Så da ble det lek og skattejakt i bekken.
Vi fant ikke ekorn, men vi fant spor etter ekorn. Skogens skatter…

Det fine med turen, var at alle gjorde det de hadde lyst til og følte for. Det tenker jeg er selve grunnpilaren i «det gode liv». Når tempoet senkes nok til at man virkelig kan kjenne etter «hva trenger jeg akkurat nå», da er livet godt. Noen sov det meste av lørdagen, mens andre var på tur. Matlagingen var enkel, vi satt rundt bålet og stekte det vi hadde lyst på. Det var fotballkamp på marka, gjemmeleken rundt grindahuset og mange timer med brettspill. Vi så gamle filmer på DVD, padlet og rodde. Jeg lå på sofaen og leste i en bok, etter en lang og strevsom tur i heia. Det var liv og røre hele helgen, mye god mat og lange samtaler.

Nydelige høstfarger.
Terrenget rundt Gaudland er småkupert og lettgått.
Det var myrete og vått, så jeg angret på at støvlene stod igjen på hytta…
Endelig kunne jeg se Gaudlandsvatnet.
Beiteområdet til sauene nær hytta.

Det finnes flere turløyper som starter fra Gaudland. Man kan faktisk gå på merket løype helt inn til Egersund sentrum, men det var det lite stemning for. Jeg skulle bare undersøke om merkingen på løypa oppover mot Spjodevatnet var bedre enn sist jeg var her, men plutselig var jeg på vei over Gunnarskarheia. Det er en rundtur på ca 5,2 kilometer og ikke hadde jeg mat eller vann med. Her var høy lyng, glattskurte berg og mye myr. Men det var enkelt å følge merkingene og været var stort sett bra. Dessuten var det godt å nyte naturens fred og ro, da er livet slett ikke verst.. for meg ihvertfall… Så dersom du har lyst til å samle flokken din og nyte det gode liv i perfekte omgivelser, anbefaler jeg en tur til Gaudland. Husk bare håndvask og 1 meters regelen, så går det bra!!!

Det tar tid å lage mat på bål, GOD TID…
Men det finnes knapt noe hyggeligere…

Flagget til topps på Bynuten.

Som tidligere nevnt, har det gått tregt med de 10 Toppene i Sandnes 2020. Det er nok mange grunner til det, men nå kjenner jeg at jeg må gasse på litt for å fullføre i år. Innen 1 november må jeg ha tatt de siste. Derfor var planen klar, nå som det er strålende høstvær og fredagsfri. Bynuten er merket som krevende, med beregnet gåtid på 5-6 timer frem og tilbake. Absolutt overkommelig, med andre ord. Jeg lokket med meg sørlendingen, som aldri før har besteget Sandnes sin høyeste topp (vel og merke FØR kommunesammenslåingen).

Det er kart over området på parkeringsplassen og det var god plass da vi ankom klokken 09.00.
Hun med vinterdekk på bilen kjørte, det var nemlig blitt frost og kaldt.
Turen starter på grusvei, men man kommer ganske raskt inn i terreng.
Det var en usedvanlig vakker morgen, med rimfrost i gresset og ikke en sky på himmelen.

Jeg var forberedt, for det er det greit å være på en slik tur. Det er de som har undervurdert turen og måttet hjelpes ned. Men når det er sagt, har jeg gått opp med barnebarnet da han var 4. Hemmeligheten er å ha god tid, mye mat og drikke samt være heldige med været. Så for oss i dag, var det sjekk, sjekk og sjekk, klar til avreise.

Det er fint når man har tid til å bare rusle.
Det er godt merket og skiltet.
Det er endel stigning, selv om man totalt sett ikke skal opp mer enn 370 meter.

Sørlendingen derimot, hadde ikke gått så langt før det gikk opp for henne at dette ikke var en rusletur på grusvei. Det haglet med beskyldninger om hva jeg hadde lokket henne med på, men heldigvis kom det seg etter at vi tok en pause. Frokost er det viktigste måltidet på dagen, og etterpå steg humøret på samtlige. Jeg hadde ansvaret for maten, mens sørlendingen stilte med bil.

Det var vanskelig å se hvor fjellet sluttet og vannet begynte.
Snakk om blikkstille vann…
No ser eg atter slik fjell og dalar….
Endelig, ENDELIG kunne vi se varden og toppen langt der fremme.
Det hadde jeg nesten ikke trodd, at vi skulle komme oss helt opp.

Det som gjør Bynuten til en krevende tur, er all steinen. Flere steder må man balanserer over steinrøser og det kan gi utfordringer for både ankler og knær. Andre steder er det bratt, sånn «sette seg på baken og skli» eller «ned på alle 4 og krype» bratt. Legg til søle og glatte røtter, og du har et terreng som tar tid. Men tid hadde vi nok av i dag, så det ble mange og lange pauser for å nyte dagen.

Noen var dypt og inderlig såret over at turboken var utskrevet, slik at hun ikke kunne dokumentere at hun kom seg til topps.
Det var litt av en utsikt…
Alt som går opp, må gå ned. Sakte, men sikkert.
Jeg var mest opptatt av å ta bilder, FOR EN DAG….og for noen høstfarger…

Vi gikk ikke samme vei, ned men rundt, selv om Selvikstakken ble droppet denne gangen. Istedet hadde vi nok en lang pause, med kakao og brødskiver. Vi undret oss som alltid over hvor mye bedre maten smaker ute, og særlig når man har svettet og slitt litt. Det ble helst seint før vi kom ned til bilen, og det hadde nesten vært en full arbeidsdag på tur. Enkelte påstod de ikke kom til å kunne gå imorgen, men den tid, den sorg. Andre var bare fornøyd over at 7 av 10 Topper i Sandnes er fullført og det bare er 3 igjen….

Den kilometer beregningen som står på skiltene tok vi med en klype salt. Ifølge mine beregninger gikk jeg 27 998 skritt og 19 km.
Gourmetmat 😀
Vi snakket endel om at vi burde hatt telt med, og blitt i skjønnheten.
Endelig tilbake på vei og nærmer oss bilen.
En sørlendingen går aldri på tur uten bikini. Derfor stoppet vi ved Tengesdalsvatnet for en frisk dukkert og en cappuccino på stranden. Me kan kosa oss…

Hjerterunden på Forsand.

Det er enkelte dager man bare MÅ ut å gå. Selv om det var onsdag og bassengtrening som stod på timeplanen, hadde jeg forberedet meg godt. Planen var en tur etterpå, så jeg kledde meg etter forholdene, kokte vann til kaffi og smurte mat. Jeg skeiet til og med ut med en appelsin i tursekken, er det fest, så er det fest… Det er tross alt ikke hver dag jeg kjører på langtur, med en time hver vei for 45 minutter i basseng.

Lysefjorden og broen var et vakkert syn, tidlig en morgen i oktober.
Og helt plutselig datt bare feriefølelsen over meg og eg blei helt TURIST…

Det er mange ulike turer man kan gå i området rundt Forsand. Noen er skikkelig bratte, noen er lange og noen har et hjerte ved seg. Jeg er usikker på om navnet kommer av effekten gåing har på hjerte/kar sykdommer eller om det er sånn sosiale medier liker-hjerte. Jeg kikket overalt mens jeg gikk, men kunne ihvertfall ikke se noen årsak til hjertenavnet. ❤️❤️❤️

Turen startet ved sjøen, mest fordi det var der jeg parkerte. Egentlig var det et annet sted, ifølge ut.no.
Her kunne jeg ha leid rom og blitt i dagesvis.

Men jeg har lært mye idag. Forsand har blant annet 2 kolonialbutikker og det var jeg ikke forbredt på. Siden jeg hadde gått inn i turistmodus, måtte jeg bare undersøke den ene litt nærmere. Sånne Jokerbutikker på bygda pleier å ha mye rart. Men her ble jeg møtt av den vidunderlige duften av nybakte kanelboller og glemte både knekkebrød, vann og appelsin som lå i sekken…

Selvfølgelig må man prøve den lokale maten når man er på tur i ukjente trakter….
Dessuten var det flust av benker på brygga og jeg hadde tross alt gått langt.
Det var nydelig utsikt over mot Oanes.

Etter maten var det å traske videre oppover. Det var merker på lyktestolpene, men det var allikevel ikke lett å følge løypa. Pilene gikk helst i alle retninger, så jeg endte opp med å gå etter kartet på mobilen. Det ble noen omveier og mye kløing i hodet, men dagen var flott og det er absolutt Forsand også. Det var strålende sol og rim i gresset. Heldigvis ikke glatt på veien, siden jeg ikke har byttet til vinterdekk enda…

Her rotet jeg meg bort…
Eller var det her, da jeg ble så opptatt av å beundre det kunstige elveløpet.
Men det var riktig retning ihvertfall…
Jeg burde ha sett at det var opp her, siden det var plassert lyktestolpe mellom trærne. Men brillene lå i bilen, så det var ikke lett.
Og endelig var det grus under beina samt landlig og flott.

Jeg likte turen, selv om det var mye asfalt og trafikk. Det hadde jeg ikke trodd her ute i provinsen, men det er mange som bor her. Jeg kunne tenkt meg å bo her selv, men antar at det blir med drømmen. Nå har jeg ihvertfall blitt bedre kjent på Forsand og kjent på ferie/turist følelsen igjen. Dersom du vil pleie hjertet, anbefaler jeg Hjerterunden, selv om jeg ikke fant noen underveis i løypa. God tur.

Da nærmer jeg meg startpunktet, etter 7 km og 11000 skritt, for de som bryr seg om sånt.
Turisten måtte bare stoppe på hjemturen, for å beundre Lysefjorden i høstprakt…

På «motorvei» inn til Songedalen fjellgard.

Lysefjorden er et fantastisk sted, som både har mange løyper, attraksjoner og turistforenings hytter. De meste kjente turmålene er selvfølgelig Prekestolen og Kjerag, men de tøffeste hiver seg på løypa Lysefjorden Rundt. Da startet man på Forsand og etter 11,6 krevende mil i utmark, fjell og på vei (beregnet tid er 6 dager), ender turen opp på Prekestolen Fjellhytte.

Turen over heia var en attraksjonen i seg selv og jeg var imponert over veidekke. Jeg hadde sett for meg humpete grusvei.
Utsikten mot Lysefjorden, før nedkjøring.

Det hadde ikke jeg tid eller knær til, så jeg fant ut at et besøk på en av de anbefalte hyttene langs løype traseen, ville gi meg rette villmarks følelsen. Valget falt på Songedalen, en gammel fjellgard. Den leies av Stavanger Turistforening og brukes som ubetjent hytte. Den skulle ha alt man trenger og bookingen gikk i orden, men jeg stussa litt over at det stod «særpreg og atmosfære». Det pleier å være en selvfølge på alle hyttene…

Jeg fant de røde T-ene oppe i skråningen bak den røde dumperen.
Det ble en heller lite grasiøs nedstigning da stien endte i stup, jeg akte på baken så søla skvatt.
Jeg hadde lest at det var anleggsarbeid, men forstod ikke at det var så omfattende.
Det var nesten som jeg kunne ha kjørt inn med Toyotaen…..

Jeg fant startpunktet og spurte anleggsarbeiderne om hvor jeg kunne parkere og hvor løypa gikk. De var riktig hyggelige og snart var jeg på vei innover i skogen. Det varte imidlertid ikke lenge før stien tok slutt og jeg var nede på veien igjen. Det var like greit, flatt og tørt å gå. Støyen fra maskinene overdøvet både elvebrus og fuglesang, men utsikten var enestående. Veien følger Daladalen innover, men jeg var overrasket da jeg plutselig var fremme ved hytta.

Jeg forstod ingenting da jeg var fremme og trodde først det var en garasje. Det er jammen ikke lange turen…
Men nei, det ER her…
Vann hentes i elva og jeg tenkte i mitt stille sinn at det var ikke rart at gården ble fraflyttet allerede i 1902, med den lange bakken hver gang man skulle vaske opp eller koke kaffi..
Etterpå ble det sein lunsj og valg av køye.
Det er 19 sengeplasser, men det er inkludert madrassene på loftet.

Det jeg IKKE var klar over, er at fjellgarden har Lysefjordens kuleste utedo…. Nå har ikke jeg sett alle de andre, men det skal godt gjøres å slå dassen her. Helt greit at det var 75 meter å gå dit, i motvind og stiv kuling. Dessuten var det vanskelig å komme oppå rammen, det var høyt opp. Og det blåste både nedentil og rett imot, døren måtte nemlig stå åpen fordi det var bekmørkt ellers. Men det var en skikkelig KONGE følelse….

Der nede ligger den kule…
…og populære…
Utedoen over alle utedoer….

Jeg storkoste meg og hadde en meget avslappende aften. Det blåste mildt sagt høylytt ute, og det gamle huset knirket og knakte i både tak og vegger. Selv om det kalles fjellgard, ligger den ikke på mer enn 330 meter over havet. Men det er langt til folk, så å være alene her inne, en fullmånenatt i storm, er ikke for de lettskremte. Jeg bråvåknet på natta av ukjente lyder, men så i lyset fra hodelykten at det bare var en sulten mus. Den var i ferd med å gnage seg inn til frokosten min, som lå i en pose ved senga. Jeg antok at det var «særpreget og atmosfæren» og sovnet igjen med et flir…

Dalen er preget av at hovedkraftlinjen mellom Lysebotn og Stavanger ligger her.
Hytten har derimot ikke strøm, her er stearinlys, gasskomfyr og vedovn i alle rom. Skikkelig koselig stemning altså…

Det ble tidlig avreise, etter frokost og utvask. Turen ned ble lengre enn beregnet, da jeg var halvveis kom jeg på at jeg hadde glemt søppelposen og måtte snu. Men det var helt greit, turen ned til bilen tok ikke mer enn 35 minutter på den flotte veien. Og maskinene og folkene hadde allerede tatt helg, så nå var det elvebrus og fuglesang istedenfor. Og jeg sang nesten selv også, glad og fornøyd etter turen. Neste gang vurderer jeg å gå helt rundt…

Jeg måtte bare kjøre helt ned til fjorden for å se hvor løypene gikk…
Nydelige Lysefjorden ❤️

For noen har morgenstund gull i munn…

Jeg er, ifølge min søster, en skikkelig pest og plage å reise på hyttetur sammen med. Særlig om morgenen, dersom hytta er liten og man bor veldig tett på hverandre. For meg er nemlig alt etter 06.00 «å ligge frampå» og jeg skiller ikke mellom hverdag, helg og ferie. Sånn er det å være utpreget A- menneske, man bare MÅ opp og i gang med det samme.

Jeg hadde vansker med å tro at det ikke fantes noen steder å gå tur rundt hytta, det er jo bare å gå….

Frokost fant jeg underveis.

Jeg har ikke tall på alle de timene jeg har sittet å ventet på at andre skal stå opp. Tiden brukes ikke til å irritere meg; her snakker jeg om skikkelig kvalitetstid med å lese, drikke kaffe, legge kabal, se på himmelen, høre musikk (selvsagt i øretelefon) samt utforske området ved å gå tur. Best liker jeg morgener ute på vandring, det er en helt spesiell stemning i naturen i overgangen fra mørke til lys. Man kan nesten høre stillheten og det gir mye energi til den nye dagen.

Det finnes alltid en ny og ukjent vei.
Og plutselig finner man en badeplass… Så kan man angre på at bikinien ligger igjen på hytta…

Vi har en årlig hyttetur i vennegruppa jeg er med i. Hvert år, i over 20 år, har vi dratt til Ogna. Vi drar ikke på spa, høyfjellshotell eller andre fancy destinasjoner. Ogna har fungert perfekt i alle år, men så var det ei til i gjengen som kjøpte seg hytte. Da måtte vi plutselig innstille oss på et nytt sted. Uten turmuligheter, ifølge min gode venninne….

Man kan gå i timesvis innover heia.
Sørlandsbanen må kun krysses på gangbro.
Morgensola forgyller alt den treffer.

Jeg visste at det ikke stemte, rett over veien ligger nemlig Vatnamo, hvor min mor bodde som barn. Vi besøkte stedet for endel år tilbake og hun viste og fortalte. Hun kjente alle stiene og hvor de førte. Her var bekken de lekte ved og den gamle skoleveien over til Holmane. Der er merket en tursti, med skilt og blåe prikker. Vi gikk den da og jeg gikk den nå.

Jeg tok bilde, slik at jeg kunne dokumentere for min venninne at det faktisk finnes turløyper i nærheten.
Barndomshjemmet til mor.
Høst og morgensol er en nydelig kombinasjon.
Her kunne jeg også gått tur.

Jeg var ute og gikk i halvannen time og da jeg kom tilbake til hytta, var de andre stått opp. Frokosten smakte fortreffelig og jeg var klar for en spennende dag. Planer var lagt; med bytur, strandtur, båttur, biltur, topptur og shoppingtur. Det eneste jeg kan kjenne på, med å være skikkelig morgenfugl, er at dagen kan bli LAAAANG. Men i flotte omgivelser, godt selskap og med fint vær, er jo det bare en stor fordel. Selv om kvelden ikke ble så særlig sein, fikk jeg ihvertfall med meg solnedgangen….

Lunsj i Egersund for spesielt interesserte.
Det er utallige spennende butikker som man kan gå innom, dersom man er interessert.
Det ligger flotte strender, hvor jeg tok et impulsivt bad. Bikinien lå fortsatt på hytta, så det ble i undertøyet…
Hensikten med båtturen var å hente middagen. Det var mange krabber, heldigvis, fordi det stort sett var vann inni…
Det ble en fantastisk solnedgang, hvor vi satt på en fjelltopp ved hytta og drakk vin. Etterpå var jeg egentlig klar for å legge meg, men for å ikke være helt festbrems, holdt jeg ut noen timer til.

HALLELUJA, 3,8 km til 330 millioner…

Idag har jeg syklet tidenes mest fjollete sykkeltur… Sjelden har jeg ledd så mye og så godt som da jeg sammen med min eldste sønn testet ut Statens vegvesen sin storsatsing her på Nord Jæren. De bygger nemlig Norges fineste og dyreste sykkelvei. Nylig åpnet den første strekningen på 3.8 kilometer og siden jeg gikk glipp av snorklippingen, var tiden kommet for å teste den ut. Men hvor i alle dager var den???

Han så en smule betenkt ut, siden sykkelen ikke var brukt på mange år. Gir og kjetting var rustent, men motoren virka bra.
Vi bor liksom på feil side av Sandnes, derfor må sentrum krysses.
Dette var for langt, motorveien skulle IKKE krysses (ifølge kartet jeg fant på nettet).

Jeg sykler mye, og det siste 5 årene har det blitt mange turer mellom Sandnes og Stavanger. Jeg bor nemlig i den ene, men jobber i den andre. Det verste jeg vet er å sitte i kø på motorveien, derfor fant jeg ut at jeg sitter heller en time på sykkel hver vei, enn i bilen og irriterer meg. Så jeg ble veldig spent på den nye «ekspress sykkelvei». Tenk om jeg nå kan bruke kun 30 minutter hver vei??!!

Vi fant ihvertfall skiltene…
Første sykkelreprasjon kom da vi nærmet oss Kvadrat. Der ligger også Biltema…

Så da jeg hørte at den første delen av veien var åpnet, overtalte jeg eldstemann til å bli med. Jeg lokket med en Biltema burger, til svenske priser. Det har jeg aldri spist, men jeg ler like godt hver gang jeg ser skiltet… Det er henger liksom ikke helt sammen, bil og burger. Og hvorfor svenske priser? Er det for oss stakkars vestlendinger, som ikke kan Harry handle på grensen? Men det er det vel ingen som kan i disse tider??

I fint driv over brua ved IKEA.
Flagget til topps, vi fant starten på den nye sykkel veien. Veldig usikker på hva den egentlig heter, sykkelstamvei på noen skilt og sykkelexpressvei på andre.. Både med og uten x…
Fancy avkjørseler og mange service stasjoner var det mye av. Vi undret oss litt over hva man kunne få utført på stasjonen, siden den ene sykkelen kunne trengt full service. Men vi fant ingenting.
Så langt, men ikke lenger…

Vi fant sykkelveien, men til den prisen hadde jeg ventet noe mer. Kanskje vinger på sykkelen eller at himmelens basuner lød… Istedet var det en tom og flat strekning, med mye støy fra motorveien. Dessuten ble jeg usikker på hvem den nye veien er beregnet for, tur syklister har det ikke travelt og de som skal på jobb tenker mest på kortest mulig vei fra A til B på de sykkelveiene som allerede finnes. Jeg vet at jeg aldri kommer til å sykle denne veien når den engang står ferdig, det er tidenes omvei for meg. Jeg kommer til å fortsette å tråkke gjennom Strandgata, selv om jeg gjerne skulle sett at de brukte noen av millionene på sikring av syklister der…

Fint tenkt at vi kan sykle i express fart her.
Fina veret og flade veien…
Man kan ikke kjøpe bildeler på Biltema Forus, men hamburgere har de…
Endelig fekk han lønn for strevet..

Det ble ikke mindre humoristisk da vi kom til den nye, flotte Biltema butikken, som ligger like ved den nye sykkelveien på Forus. Det er visstnok en lang og komplisert historie, som involverer både fylkesmann og politikere, så den dropper jeg her. Men burgeren smakte fortreffelig, etter en lang og strevsom tur med el-sykkel på Norges dyreste sykkelvei. Av en eller annen merkelig grunn satt jeg å tenkte på fortellingen om Keiserens nye klær, men jeg er usikker på hvorfor… Ta deg en tur og se selv…

For at enkelte skulle greie å trø hjem, måtte vi innom Biltema ved Kvadrat og kjøpe et comfort sykkelsete og verktøy til å bytte med. Der hadde de både bil og sykkel deler, i motsetning til en annen Biltema butikk…
Det blei Strandgata hjem og kjappest mulig gjennom sentrum.

Når livet gir deg sitroner…

Det er et uttrykk jeg ikke er så begeistret for, og det er det som sier at » Når livet gir deg sitroner, bruk de til å lage limonade». Det høres unektelig fjongere ut på engelsk, men det er ikke grunnen til at jeg ikke liker det. For hva når livet ikke gir deg EN sitron, men en hel kasse? Eller et lass eller en hel semitrailer… Jeg tenker at det er grenser for hvor mye limonade man orker å lage og hva gjør man da?

Humøret steig da jeg kom ut av Ryfast tunnellen på Jørpeland siden.
Det er helst fjell og natur Forsand er mest kjent for og det liker jeg godt.

Det var min flinke fysioterapeut som foreslo bassengtrening når både knær, rygg og hofter kranglet. Jeg tok det med et smil, men inni meg tenkte jeg «ALDRI I LIVET». For meg som liker å gå både høyt og langt, sykle, padle og gjerne utfordre meg litt, hørtes det ut som siste spikeren i kista. Jeg, som planla topptur i Nepal i november (vel å merke før korona kom) og var godt igang med treningen. Jeg sleit med å tenke at tilrettelagt trening med fysioterapeut i varmtvanns basseng var helt min greie. Det er sånn som andre gjør, for det er godt dokumentert at denne typen trening er veldig bra for kroppen. Særlig ved plager i muskulaturen og skjelettet, som var grunnen til at det ble anbefalt for meg. Men hva gjør man ikke når man har vondt?

På vei inn i dusjen var det god plass til håndkle og såpe.
Det ble nesten en dagstur…

Jeg ble invitert til å prøve en time i svømmebassenget på Forsand. Der har nemlig min fysioterapeut to timer hver onsdag og jeg valgte selvfølgelig den tidligste klokken 08.00. Så var det å stå tidlig opp, pakke badetøy, smøre matpakke og koke kaffi. Det er tross alt LAANGT til Forsand, særlig når man må kjøre gjennom tunnelene, fordi ferja ikke gikk pga for mye vind.

Fin utsikt over mot Jørpelandsholmen fra gjestehavna.
Det går en fin bro over sjøen og dette må være tidenes investering i folkehelse for befolkningen. Det var mye folk i alle aldre som jogget og gikk, både med barnevogner, hunder og gåstol.
Fantastisk utsikt innover Idsefjorden / Høgsfjorden.

Alle mine fordommer om bassengtrening ble fort glemt. Jeg ble godt mottatt av gruppen og her var alle aldre og skavanker. Vi lo hjertelig mens vi jogget, hoppet og trente styrke i vannet. Innimellom kastet jeg lange blikk ut vinduet på fjellene jeg kunne se der ute, men tempoet var såpass høyt at det var nok å konsentrere seg om øvelsene. Jeg lærte av en av de andre deltakerne, at strikking var verd å miste helsa for, men det kjenner jeg ikke til. Kanskje de har samme forhold til strikking som jeg har til tur og friluftsliv???!!!

Det er mange utskåret trefigurer og en svær lekeplass, samt benker og grillsteder.
Det går en fin grusvei rundt hele holmen.
Frokost ble spist på stranden. Jeg vurderte et bad, men siden jeg allerede hadde badet, stod jeg over.

Etterpå kom belønningen: en tur til Jørpelandsholmen. Der hadde jeg nemlig aldri vært og det ble en kjekk liten tur. Smilet kommer fort frem utendørs og særlig når jeg møter hyggelige mennesker som hilser tilbake. Jeg tenkte at neste uke når jeg skal på bassengtrening, kan jeg kombinere det med en telttur på holmen. Siden det tross alt er en times kjøring hver vei og det enda er lenge til vinter.

Det er frisbeegolf bane som er åpen for alle.
Usikker på hva dette var, som stod ute på en holme. Jeg hadde nemlig ikke brillene på,de lå som vanlig i bilen. (Jeg måtte selvsagt google da jeg kom hjem, det er kunstverket Solspeilet, laget av en norsk kunstner. Vakkert…)
Det er flust av badeplasser, men temperaturen er nok endel kaldere enn i bassenget….

Jeg har akseptert at kroppen min trenger trening i varmt basseng akkurat nå. Jeg har også akseptert at det blir ikke noen toppturer i den nærmeste fremtid. Det betyr ikke at det aldri mer blir, men akkurat nå er det andre ting som er viktigere. Så jeg har innstilt meg på at det blir mye limonade fremover, så er det opp til meg om jeg vil ta det med et smil eller ikke.. I disse rare koronatider kunne det alltids vært verre…

Jeg var kledd fint og gult, rett og slett som en sitron….

Rallarveien, Norges fineste sykkeltur.

Rallerveien er Norges desidert mest populære sykkeltur og turen sykles årlig av omlag 25 000 glade syklister fra inn- og utlandet. Det sies at det er kombinasjonen av mektig høyfjellsnatur og gammel jernbanebane historie som gjør turen til noe helt spesielt, og det kan jeg være enig i. Her sykler man nemlig den gamle anleggsveien mellom Haugastøl og Flåm, som ble bygget på slutten av 1800 tallet. Veien er verken utvidet eller modernisert, slik at man kan se både murer og broer slik de opprinnelig ble bygget. Jeg har hatt lyst til å oppleve området, helt siden jeg stod på Haugastøl for 20 år siden, klar til å sykle. Men den gang ble turen avlyst, fordi barna var for små og været for dårlig. Men ENDELIG, ENDELIG var tiden kommet til at jeg var pakket og klar…

Det er slett ikke vanskelig å få leid seg en sykkel på Haugastøl, som leveres i Flåm. Jeg hadde tatt med meg min, siden jeg skulle dra henger. Man sparer ikke særlig på å ha egen sykkel, siden man da må betale på toget tilbake til Haugastøl og det er begrenset med plasser for sykkel. Leiesyklene var veldig bra, ifølge Maiken.
Da var vi ready for take-off… Det er mange som sykler turen som en dagstur, turen er tross alt ikke mer enn 81 km lang. Men de er nok i fåtall og vår plan var å bruke god tid.
Det var godt å komme ut i naturen, stoppe for litt mat og dobesøk.

Jeg hadde fått med meg en god venninne, Maiken, som hadde syklet turen før. Dermed ble hun utnevnt til guide, mens jeg tok meg av den praktiske planleggingen. Målet var telt, selvforsynt med mat og mest mulig ute i naturen. Det startet ikke så bra, værvarslingen sa «store nedbørsmengder, gult farevarsel for jordras og mye vind». Men jeg var blitt stoppet av været en gang før og vi ble derfor enige om at «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær». Det neste var at jeg satt i bilen med en skikkelig dårlig følelse av å ha glemt noe. Vi stoppet underveis og jeg fant ut at to poser med mat stod igjen hjemme på kjøkkenet. Heldigvis har de både Rema 1000 og Vinmonopol i Odda, så alt ordnet seg.

Jada, jada; det var akkurat SÅNN jeg hadde sett det for meg, RALLARVEIEN.
Det er var ikke akkurat sykling i kø, så vi koste oss med denne gjengen.
Vi var heldige og rakk Kafe Oksebotn før de stengte, hvor eieren serverte kakao og fantastiske vafler. Kafeen var en gammel vokterbolig og et trivelig sted.

Det tar tid å kjøre fra Jæren og opp til Haugastøl på 1000 meter over havet, slik at vi var ikke klar på sykkelen før nærmere klokken 3. Den første etappen vi hadde planlagt, var til Finse, eventuelt se hvor langt vi kom før vi satte opp telt. Været var greit nok, mest vind med noen byger innimellom. Veien mellom Haugastøl og Finse har god kvalitet og vi møtte mange syklister som kom mot oss. Det er populært for de som vil ha en liten smakebit av Rallarveien, å ta toget til Finse og sykle tilbake til Haugastøl. Den biten er fin nedoverbakke, 27 km og masse vakker natur å beundre. Vi syklet slakt oppover, med kraftig motvind og jeg angret bittert på at jeg hadde tatt med henger…Men bevares; det var utrolig vakkert… Da vi nærmet oss Finse, var vi klar til å ta kveld og stormskyene bygget seg opp over oss. Maiken hadde tilfeldigvis booket 2 senger på den nye Brebua, siden all annen overnatting på Finse er stengt på grunn av oppussing. For en lykke da vi fikk et stort og fint 4 manns rom. Dessuten varm dusj, peisestue, kjøkken og hyggelig hyttevert…

Været var mildt sagt skiftende og naturen var en stor opplevelse av skjønnhet.
Da nærmer vi oss Finse, dette vintersportstedet som egentlig bare er et stopp på toglinjen mellom Oslo og Bergen.
For en luksus å parkere syklene utforbi og vite at man har tak over hodet for natten.

Neste morgen våknet vi til regn, yr og mer regn. Etter en god frokost, (selv uten de hjemmelagde knekkebrødene som stod igjen hjemme), var planen å sykle innom Rallarmuseumet på Finse. Men guiden syklet fort forbi og trodde det lå mye lengre ute, så det får bli til neste gang. Istedet fikk vi en museums opplevelse på Fagernut vokterbolig, etter at vi hadde passert det høyeste punktet på turen. Det ligger på 1343 meter over havet og her oppe er det både kaldt og mye snø. Det var faktisk usedvanlig mye snø fremdeles i fjellet, noe som medførte at sykler og henger måtte dras over utallige snøfenner. Det var tungt, særlig på ene stedet hvor hengeren veltet og måtte løftes nesten 2 meter opp på veien. Vi fikk tilbud om hjelp fra en flokk mannlige treningssyklister, men kvinnelig, middelaldrende stolthet (stahet) fikk oss til å takke nei til den. Istedet slepte og løfta vi så svetten skvatt og adrenalinet pumpet, til både henger og sykler stod trygt på veien igjen. Godt det var kaffe og vafler på Fagernut, så vi fikk hente oss inn og samle krefter til å fortsette…

Det var en sur og kald morgen da vi sa adjø til Finse, men vi var godt forberedt med ull, votter og lue. Selv om vanntett ikke alltid er vanntett…
Det varte ikke lenge før vi kom til snøen… Mye snø, selv i august…
Langs veien er det satt opp flere informasjonsskilt som forteller historien til både rallarene, jernbanene driften og byggingen av veien. En rallar var en anleggsarbeider, ofte fra utlandet, som jobbet med å bygge jernbane i Norge.
Guiden var skikkelig sprek og holdt godt tempo. Heldigvis hadde hun rød jakke og var lett å få øye på langt der fremme.
Da kom vi til det høyeste punktet på turen og feiret med. Fra nå av, var det 1343 meter nedoverbakke til Flåm.
Frem mot Fagernut vokterbolig (fra Finse) er veien den opprinnelige standarden fra 1901 og det betyr at det er fordel med en sykkel med brede dekk. Det hadde ikke jeg på min hybridsykkel, men det gikk fint….
På Fagernut bodde det banevoktere med familie fra 1904 til 1964. Deres viktigste oppgave var å holde jernbanen åpen og det må ha vært en tung kamp, særlig om vinteren. Utstillingen viser en typisk vokterbolig fra tidlig 1900 tallet.
Dessuten er det kafe på Fagernut og jammen var det godt å komme inn i varmen.

Da vi utpå ettermiddagen kom frem til Hallingskeid, hadde vi ikke syklet mer enn 21 kilometer. Det føltes mye lengre, mest fordi det var skikkelig kaldt og vi var gjennomvåte. Planen var et kort stopp på turistforenings hytta for å varme oss og tørke klær, men på grunn av korona restriksjoner er ikke det mulig i år. Jeg var så kald at det ikke var forsvarlig å sykle videre, fingrene var så stive at jeg knapt greide bremse og holde rundt styret. Heldigvis hadde de en utrolig vennlig hyttevakt, som gav oss plass til å sove. Hadde vi kommet fredag eller lørdag måtte vi ha syklet videre, da var det helt fullt. Men nå sklei vi inn i varmen og fikk en lang ettermiddag med ro og hygge. Jeg savnet overhode ikke teltlivet, der vi mesket oss med sjokolade, nøtter og konjakk (spandert av den mannlige fiskergjengen som feiret 50 års dag). Det ble en meget hyggelig kveld og en god natts søvn.

Klar til avreise fra Hallingskeid, hvor vi våknet til strålende sol, +1 grad og nysnø på toppene. Heldigvis var det ikke glatt, selv om det hadde vært frost på natten.
Det er fascinerende å se hvordan toglinjen slynger seg gjennom landskapet, inn og ut av snø tunnelene.
Naturen endret seg da vi kom nedover, stein ble erstattet av busker og grått med grønt.
Da begynner de lengste og bratteste nedoverbakkene, hvor det er satt opp fareskilt.
Vi tok oss god tid nedover, naturen er mildt sagt ubeskrivelig vakker.
Dette området gikk vi ned; her var løs grus, mye stein, høy kant, stor foss og skikkelig bratt bakke. I kombinasjon med tung henger tenkte jeg det var tryggest….

Turen fra Hallingskeid og ned til Flåm var en opplevelse. Jeg har syklet mange steder, men aldri har jeg syklet en vakrere tur. Det var fjell og fosser uansett hvor jeg snudde hodet og knapt en eneste oppoverbakke. Flere steder gikk vi istedenfor å sykle, mest fordi det var ufattelig bratt. Hårnålssvingene nedenfor Myrdal stasjon var et slikt sted og jeg må si jeg beundrer de som suste forbi oss på sykkel. Men de var ikke mange… Da vi kom ned til asfalt, var det en sjarmøretappe uten like på 17 km nedover Flåmsdalen. Dette er en typisk bratt vestlandsdal, med fosser og små gårder langt oppe i fjellsiden. Flåm er kjent som «et livlig turistknutepunkt» i enden av Aurlandsfjorden, fylt opp med cruiseskip og turister fra hele verden. Nå var det forbausende tomt, så det var slett ikke vanskelig å finne overnatting. Teltplanen ble igjen skrinlagt pga regn og vi fant tak over hodet på Flåm Vandrarheim.

Endelig fikk vi bruk for noe av campingutstyret, da vi kokte suppe og kaffe før Vatnahalsen stasjon. Ellers var været såpass kaldt og vått at vi tok ingen særlig lange matpauser, med mindre vi var på kafe.
Det var ikke særlig mange andre turister ute, verken på sykkel eller til fots.
Se opp for toget nær Myrdal stasjon….
Ned dit skulle vi, 21 krappe svinger ned til Kårdal.
Det var tungt bare å GÅ ned….
Det kom seg da det flata ut og vi kunne sykle igjen.
Da nærmer vi oss Flåm og fikk sett både kirken fra 1667 og diverse annet berømt.
Vi feiret en vellykket sykkeltur med en bedre middag på resten av maten. Rettene var få, men utvalgte.

Turen ble avsluttet med toget tilbake til Haugastøl. Ikke hvilket som helst tog, men FLÅMSBANEN til Myrdal og Bergensbanen videre. Som dere kanskje har skjønt, er jeg godt over middels interessert i tog og togreiser. Derfor var det stort å skulle kjøre med Nord Europas bratteste jernbane. Den er ikke mer enn 20 kilometer lang, men har 20 tunneler og en høydeforskjell på 865 meter. Dessuten stopper den ved Kjosfossen, hvor vi alle toget ut for å se og høre huldra synge og danse. Turen er flere ganger blitt kåret til verdens vakreste togtur av ulike reiselivs aktører, men det er mulig at jeg var litt mettet etter å ha syklet gjennom den fantastiske naturen dagen før. Det var en mye større opplevelse å være «tett på», enn å se det fra togsetet. Det ble en lang ventetid på Myrdal, særlig med en koronastengt kafe, men endelig var vi på toget til Haugastøl. Her fikk vi gjenoppleve både naturen og veien fra togsetet og jeg vet ihvertfall en ting: JEG KOMMER IGJEN. Dette frista virkelig til gjentakelse og dersom du aldri har sykla Rallarveien, gir jeg den mine varmeste anbefalinger…

For en tog-entusiast som meg, var det spennende å besøke jernbanemuseet.
Klar til avreise, tut-tut. Selvfølgelig sikret jeg meg vindusplass og hang ut vinduet for å ta bilder. Kjekt å ver turist…
Det ble litt sånn «der sykla vi, og der sykla vi og der sykla vi også»….
Vakker sang og vakker dans, men jeg tenkte mest på HMS.. Tenk om hun datt utforbi??
Da var vi tilbake igjen ved start og klar for en lang biltur hjem.