Det verste med operasjon, bortsett fra smertene, at man blir så hjelpeløs etterpå.. Ikke kan man anstrenge seg noe særlig og man trenger hjelp med påkledning av både sokker og sko. Alt blir krevende med ei krykke i hver hånd og et kne som føles som det vingler til alle kanter. Men det som har vært mest utfordrende for meg, er å ikke kunne kjøre bil.
Bare det å SE Dalsnuten, ble et emosjonelt øyeblikk for meg. Favoritt-fjellet mitt, så nær, men allikevel så langt unna…Veien innover er slett ikke krevende, så jeg hadde byttet ut krykker med staver.Det ble litt mer utfordrende da jeg kom over på våte og sleipe heller. Jeg kan IKKE falle..
Jeg er veldig glad i bilen min og tar meg ikke nær over alle negative kommentarer vedrørende utseende og teknisk stand. Den ble tross alt EU-godkjent nå nettopp, med bare 3 feil som måtte fikses. Jeg synes det er bra for en så gammel bil og ser frem til mange nye eventyr bak rattet. Men til det trengs 2 bein som fungerer, jeg har ikke automatisk gir og trenger litt kraft for å trø inn både bremse og gass. Dessuten er piller med varseltrekant ikke å anbefale, særlig i kombinasjon med glatte veier vinterstid. Så det ble å vente…
Det var flott ved vannet. Jeg gikk helt bort til der hvor oppstigningen til Dalsnuten starter, det var nok. Det var ikke fritt for at det kom en liten gledeståre, da jeg satt på en benk med utsikt over vannet.
Å ikke kjøre bil gjør at man blir avhengig av andre som kjører bil…. Det er travelt med rekonvalesens, man skal til utallige fysioterapitimer, legebesøk og apotek. Trenger man å handle, må man få andre til å gjøre det eller til å kjøre meg til butikken. Jeg er heldig som faktisk har mange å spør og som stiller opp. Samtidig liker jeg ikke å mase, jeg vil helst være selvhjulpen og fri. Det ønsket tror jeg er innebygd i de aller fleste mennesker.
Jeg gikk inni skogen tilbake, slik at kroppen kunne bevege seg fritt i ulent terreng. Det varte ikke lenge før jeg var på tur igjen, denne gangen til Alsvik Natursenter. Det var en sånn vinterdag hvor det er umulig å bare sitte inne. Jeg var litt bekymret over rim og frost, men det var heldigvis ikke glatt.
Egentlig ville jeg vente så lenge som mulig med å kjøre, siden høyrefoten betjener bremse og gass. Litt synd å ikke ha full kontroll på det.. Men så en hverdag, da alle jeg spurte var på jobb eller opptatt med annet, fikk jeg nok.. Ute var det snev av blå himmel og jeg følte omtrent at veggene trykket seg inn over meg. Så jeg kledde meg for tur og gikk ut i bilen. Den største utfordringen var egentlig å komme meg bak rattet med en stiv og vond fot. Men da jeg endelig kunne rygge ut av garasjen, var det som om livet falt på plass igjen. Fra nå av går det rake veien med meg bak rattet… Endelig…
Jeg er glad i å være på tur med andre, men det er utrolig godt med stillhet og egentid alene i naturen. Turen ned til Kyllesvatnet er ikke lang og det passet fint. Her er også fin grusvei å gå på ,samtidig som det er flatt. Akkurat passe for pasienten…
Det er mye som skjer med kroppen rent fysisk når man blir eldre. Man har de endringene som man kan se, slik som at håret blir gråere og huden mer rynkete, så har man det man kan kjenne, som stivere ledd og svakere muskler. Gradvis svekkes vev og organer, slik at kroppen blir slitt og fungerer dårligere. Det er viktig å huske på at alder er ingen sykdom, men man kan være mer mottagelig for å bli syk ved høy alder. Livsstil og gener har nok mest å si for hvordan alderdommen blir. Ta en kikk bakover i slekta og se hvordan alderdommen var for foreldre, besteforeldre og enda lengre bak. Ta dessuten et granskende blikk på hvordan du lever, særlig i forhold til fysisk aktivitet, kosthold, røyking og alkohol. Er det noe du kan endre, slik at helsen blir bedre? Jeg er lite begeistret for det fanatiske synet på helse som mange lever etter i dag, med en asketisk livstil og mange forbud. God helse handler for meg om balanse og bare så det er sagt, ingen lever evig.
Vær aktiv året rundt, gjerne sammen med andre. Jeg gikk Flørlitrappene i forfjor sammen med min søster, det var en flott tur, som jeg nok muligens burde unngått på grunn av knærne.
Det er mye god helse i god mat, selv om man kan bli ganske forvirret av alle helserådene som florerer i media nå. Jeg tenker enkelt, litt av alt og med måtehold. De fleste kan kjenne på kroppen hva som er bra mat og hva man bør unngå.
Variasjon er et nøkkelord for meg, enten det gjelder turaktiviteter, trening, hverdag eller kosthold. Det gir glede og overskudd, samt er bra for kropp og sjel.
Artrose er en vanlig tilstand i ledd, som er blitt godt brukt. Det skyldes forandringer i ledd-brusken, som fører til smerter, hevelse og nedsatt funksjon. Vanligvis kommer det av høy alder, men det kan også skyldes feilstillinger i skjelettet, som gjør at kroppen belastes feil. Jeg er ingen ekspert på hvordan man kan leve lengst mulig og best mulig med artrose, men noe egenerfaring har jeg gjort meg. Jeg er godt vant med at kroppen «krangler», helt fra barndommen har smerter i bein og rygg vært vanlig. Løsningen for meg ble mye trening og jeg har vært aktiv i hele mitt voksne liv. Allikevel har det blitt to ryggoperasjoner, samt total-protese i begge hoftene. Nå er jeg i gang med knærne og fikk operert inn hel-protese i venstre kne i mai 2024. Kne nummer to ble operert rett før jul og jeg er godt i gang med opptreningen. En kneoperasjon er krevende, jeg har i tillegg til protesen fjernet menisk, fremre og side korsbånd, samt rettet knærne opp 3 %. Om jeg blir frisk nok til lange fjellturer igjen gjenstår å se. Det er jammen ikke rart at barna mine kaller meg Robot-mum, med så mye metall i kroppen…
Fottur i Nepal i fjor var en fantastisk opplevelse, men jeg kom hjem med en betennelse i hoften som ikke gav seg. Mest sannsynlig på grunn av knærne, så da var det bare å innstille seg på en ny runde med operasjoner.
Ventetiden frem til operasjonene har blitt brukt til å trene og gå tur. Jeg benyttet anledningen til å se noen nye steder og ble en ivrig toppturjeger. Resten av tiden var restitusjon og hvile.
Man kan ikke bare sitte hjemme selv om man har vondt….
Jeg er ikke den som har latt fysiske begrensninger stoppe meg og har funnet noen løsninger som har fungert bra. Det aller viktigste man kan gjøre ved artrose, er å trene. Selv om artrose også kalles slitasjegikt, er det feil å tenke at man derfor bør skåne leddet ved å holde det i ro. Oppsøk profesjonell hjelp og få et tilrettelagt treningsprogram for deg. Det beste er moderat og regelmessig trening, som kan redusere smertene og gjøre det lettere for deg i bevegelse. Gode treningsformer er svømming, sykling samt å gå tur. Dessuten er styrketrening essensielt, men her må man starte forsiktig og gradvis bygge seg opp. Jeg har alltid sørget for at dersom jeg planla en lengre tur, enten til fots eller på sykkel, så prioriterte jeg spesifikk trening i forkant. Særlig dersom jeg skulle gå med tung sekk eller mye i oppoverbakke, da var styrketrening på bein viktig, samt å gå med sekk i bakker så mye som mulig før turen. Kroppen tåler best det den er vant med.
Det å være på tur i fjellet er såpass viktig for meg. at jeg er villig til å tåle å ha en del smerter, både underveis og etter.
I starten føltes det som et nederlag å bytte ut vanlig trø-sykkel med elektrisk sykkel… Men nå har jeg stor glede av den og vi har hatt mange og fantastisk fine opplevelser sammen, her fra sykkeltur Karmøy rundt.
Jeg har flere venninner som sliter med knærne og derfor har sluttet å gå turer med oppoverbakker. Jeg ville nok heller ha anbefalt å begynne med styrketrening og små bakker, før man gradvis øker lengde og vanskelighetsgrad. Et kne som ikke blir bøyd, vil stivne mer, så husk bevegelighets trening. Bergefjellet på Forsand kjentes godt, selv for hun uten vonde knær.
Som utdannet ergoterapeut har jeg alltid sett nytten av å tilrettelegge der man kan. Jeg har i mange år bruk staver og kraftige knestøtter dersom jeg skal gå i ulent terreng. Noen er negative til staver og mener de ødelegger balansetrening. Det er for så vidt riktig, derfor varierer jeg med å gå noen turer uten staver og gjør heller balanseøvelser utenom. Det fine med staver er at man aktiviserer hele kroppen, gjennom å bruke skulder og armene, samt kjerne muskulatur på en annen måte. Samtidig avlaster man underkroppen, ved at overkroppen er med på å dra en oppover bakkene. Det kan man like… Ellers sykler jeg mye på el-sykkel, som gjør at jeg ikke blir så sliten og vond i kroppen på lengre turer. Jeg har byttet ut det meste av turutstyret mitt med de letteste utgavene, slik at sekken skal bli lettere å bære. Det kjennes helt greit, selv om jeg allikevel må ligge i hardtrening i forkant av krevende turer.
Det er ikke det største og mest behagelige teltet jeg har, men det er det absolutt letteste. Med sekken pakket av alt jeg trenger, kan den ikke overstige 13-14 kilo, da streiker kroppen. Største problemet er dersom jeg må bære mat for mange dager eller mye vann…
Noen turer har det blitt hytter i stedet for telt, selv om det er sjelden at jeg leier på så luksuriøse steder som Panoramahyttene på Karmøy. Det var en fantastisk opplevelse, for et flott sted…
Andre ting som hjelper, er vektnedgang. Jeg merker stor forskjell på kroppen, når vekten kryper oppover. Samtidig er det ikke lett å unngå vektøkning, mye smerter fører til en kronisk stress-situasjon i kroppen og som regel dårligere søvn. Det blir vanskeligere å gjøre gode valg, både i forhold til kosthold og hvile. Ofte blir det en ond sirkel, hvor økt smerte gir mindre bevegelse og kanskje trøstespising. Så øker belastningen på leddene, som igjen fører til enda mer smerte. Det finnes ingen enkel løsning på denne runddansen, fordi å leve med kroniske smerter over lang tid ofte medfører endring i humøret. Man kan bli både motløs og deprimert. Søk gjerne profesjonell hjelp og vær litt raus med deg selv. Selvkritikk hjelper sjelden på humøret og i hvert fall ikke på artrosen…
Det er viktig å være i bevegelse, i tillegg til treningen. Velg noe lystbetont, gjerne sammen med andre. Bruk nærområdene, inviter med deg venner og familie. Bli med på en fellestur eller organiser noe selv. Det finnes mange aktiviteter å velge mellom, prøv gjerne noe nytt.
Det er mange som opplever at kalde bad hjelper på leddsmerter. Jeg bader hele året og opplever at kroppen kjennes bedre etterpå. Det kan ha noe å si med økt blodgjennomstrømning, men det trengs mer forskning før det kan anbefales som en kur for alle. Ølberg er et fint sted å bade, året rundt.
Vær aktiv på det tidspunktet på dagen hvor kroppen kjennes best. Mange er stive om morgenen og trenger litt tid på å komme i gang. Andre har mest smerter på kvelden og orker lite etter jobb. Jeg foretrekker tidlige morgener, men kjenn etter hva som er best for deg.
Husk at alt henger sammen. Det fant jeg ut da jeg gikk deler av Der Westweg og sleit med varmen. Jeg hadde forberedt meg godt, men var «uheldig» med været. 35-40 grader + og steikende sol, få steder å fylle vann, slik at jeg fikk økt vekten på sekken med mange kilo av drikke. Mye bratt opp og ned, tung sekk og knærne takket for seg.
Det er fullt mulig å fortsette med friluftsliv og trening, selv om man blir eldre og kroppen knirker litt. Med et godt grunnlag fra tidligere turer og egen innsats for å holde kroppen i gang med styrke og bevegelighets trening, kan man nyte naturen hele livet. Man bruker kanskje lenger tid på tur og må gå kortere etapper, men det er jo ikke negativt. Da kan man fokusere på opplevelsen uten hastverk og ha mer fokus på å nyte detaljene. Innimellom går jeg turer som jeg vet er for krevende for meg, men da tenker jeg at det er verd smerten etterpå. Det betyr mye for meg å oppleve fjellene og når jeg ser meg ut et spesielt fjell og vil dit, da er det bare å pakke sekken. I snegle-tempo siger jeg oppover og det er helt greit. Det viktigste er å holde seg i gang, setter man seg ned, vil man raskt blir verre. Kroppen er laget for å være i bevegelse og all bevegelse er positiv!!
En stille morgen i Finnskogen… Livet blir ikke bedre enn det…
Jeg blir mange ganger overrasket over hvor godt vi mennesker tar vare på de mange elektroniske duppedittene vi har i livet vårt. Vi oppgraderer og installerer, samt sørger for å lade opp og bytte ut, slik at ytelsen alltid er på topp. Enten det er smart telefonen, pc eller el-bil, så lar vi aldri disse gå for lut og kaldt vann. For dere som kanskje ikke kjenner uttrykket om å gå for lut og kaldt vann, kan jeg opplyse om at det er når vi lar noe få for lite stell og omsorg. Mange av de som pleier mobilen som det var et lite og sårbart barn, behandler seg selv med mye mindre respekt. Tenk om vi brukte like mye tid og penger på å ta vare på vår egen helse, både fysisk og psykisk? Hvordan ville livet vårt sett ut da?
Turen hjemmefra og til Krokskogen er lang, særlig når man kjører egen bil. Jeg stoppet ved Åmli og fant ly for regnet ved Simonstad. Her var en nedlagt jernbanelinje jeg kunne undersøke, samt lage meg middag på kokeapparat. Så kom styrtregnet….
Neste morgen kom med strålende sol og frokosten ble spist på en rasteplass langs E39, etter en god natts søvn i bilen.
Planen var å gå til både Mørkgonga og Gyrihaugen, det var den turen jeg hadde lest om i forkant.
Det er forskjell på søvn og hvile, uten at jeg skal gå inn i mye detaljer om det. Men visste du at det regnes for å være 7 ulike sorter hvile, som alle har ulik effekt og som vi mennesker trenger for å kunne holde oss friske? Her skal du få en kort innføring, dersom du ikke er kjent med begrepet. Først kommer den fysiske, hvor man skiller mellom aktiv og passiv hvile. Det er altså den fysiske kroppen som trenger å hente seg inn, for å få ny energi og overskudd. Aktiv hvile for kroppen kan være yoga, tai chi eller andre rolige treningsformer, mens den passive er når vi sover. Hard trening kan også gi overskudd, men det er viktig å finne en god balanse mellom ytelse og restitusjon. Den mental hvilen er når hjernen er overstimulert og man trenger å koble ut fra teknologien eller andre krevende hjerne stimuli. Rett og slett logge av… Er man mentalt sliten, kan det være nyttig å meditere eller bruke tid alene, gjerne ute i naturen. Den tredje er sensorisk hvile, hvor sansene våre blir overveldet av støy og lys, slik at man trenger å skjerme seg for inntrykk. Kreativ hvile kan være at man trenger å bryte ut av rutinene og stimulere hjernen til å tenke nytt. Det kan være en ny vei hjem fra jobb, lage en ny matrett eller ta et kurs i linedans eller lære et nytt språk.
Ved Åsaveien er det laget en stor og fin parkeringsplass der hvor stien starter. Jeg hadde tenkt å ta med teltet og overnatte oppe i skogen, men det var ikke lov å stå mer enn et visst antall timer og ikke døgn. Så da ble det dagstur, med liten sekk.
Det startet på fin grusvei og gikk oppover. Kun oppover… Turen regnes som middels krevende, er 9,5 kilometer dersom man følger beskrivelsen på ut.no og det er 572 høydemeter totalt å bestige.
Det hadde vært skikkelig dårlig vær i flere dager, så det var mye vann. Bekkene var blitt brusende elver og stien var sleip og glatt. Tåken lå tykk, men det så ut til å bli en fin dag.
Ettersom jeg jobbet meg oppover, åpnet det opp for en flott utsikt over Steinsfjorden.
Det var flere steder både steinete og bratt, men jeg hadde hele dagen på meg og kunne bruke god tid. Jeg var glad for fjellskoene, selv om man nok kan gå turen i joggesko.
Hvile nummer fem er en vanskelig en, det er den emosjonelle hvilen. Den kan være gjenkjennelig for alle empatiske omsorgspersoner, samt de som er utpreget ja-personer. Dersom man har vansker med å sette grenser for hvor mye man gir til andre, kan man bli skikkelig sliten, enten det er i jobbsammenheng eller i nære relasjoner. Sosial hvile sier seg selv, man kan enten bli tappet av andre mennesker eller man kan få mer energi. Noen er født ekstrovert, mens andre har stort behov for alenetid og er utpreget introvert. Den siste er åndelig hvile, som kan være vanskelig å forklare. Tenk et spa-opphold for sjelen, med fokus på å bli glad i deg selv, samt helbrede tidligere sår, styrke selvfølelsen eller tilgi andre. Mange finner åndelig hvile gjennom religion eller en spirituell praksis, samt utforske den dypere meningen med livet for seg selv. Høres alt dette krevende ut? Ja, det skal jammen ikke være enkelt å finne ut hvilken hvile man har bruk for og hvordan finne tid til den i hverdagen…
Turen er godt merket og skiltet. Som en del av Oslo-marka, finnes det utallige løyper å koble seg på og her kan man gå i dagevis. Men da bør man nok parkere et annet sted…
Da jeg kom inn i naturreservatet, letta tåken.
Det er dette de fleste kommer for og Mørkegonga er kåret til Krokskogens mest spektakulære plass. Utsikten over Ringerike er flott, men det anbefales ikke å gå ned stien som er i kløfta bak meg, på grunn av rasfaren. Jeg gikk ikke engang frem for å KIKKE ned, det var stupbratt.
Jeg var mer opptatt av å utforske skogbunnen, trærne og naturen rundt meg. Naturreservatet inneholder mange sjeldne og truede arter og det var stor variasjon i terrenget.
Det er som sagt mange måter å slappe av på og det er like individuelt som oss mennesker. Men jeg tror at mange ikke er i stand til å kjenne etter hva de egentlig trenger av de ulike typene hvile. Det nytter ikke å bruke helgen på jentetur med mye god mat og drikke, samt et travelt program og høyt tempo, dersom man helst trenger alenetid og mental hvile. Det nytter heller ikke med øl, pizza og fotballkamp, dersom kroppen har mest behov for søvn. Det at vi ikke respekterer egne behov, tapper batteriet i både kropp, sinn og sjel. Dagens samfunn er lagt opp til at vi skal prestere på mange områder og ikke bare på jobb. Vi vil ha med oss alt og dersom kroppen eller hodet ikke henger med, pøser vi på med koffein og andre kjappe løsninger for å holde tempoet opp. Det sier seg selv at det ikke er bra for helsen, dersom man kjører på slik over lengre tid.
Det ble en nydelig dag og det var helt stille i skogen.
Jeg fant et perfekt sted til å spise lunsj ved Migartjernet, men selv om jeg hadde badetøy med, fristet det ikke. Det var grunt og synkebunn, så jeg så for meg både igler og gjedde… Grøss og gru…
Det ble i stedet koking av havregrøt, med tørket frukt og frø blanding, samt kaffi. Det sies at sulten er den beste kokk og det stemmer jammen godt.
Når man ikke tar hensyn til egne behov, kan det gi ulike helseplager. Listen over symptomer er lang, men det er vanlig med søvnvansker, diffuse smerter i kroppen, nedstemthet og lavere terskel for stress. På kort sikt er det enkelt å reparere, men det er når man over lengre tid presser seg for hardt, at man kan risikere å bli utbrent. Man er dessuten mer utsatt for alvorlig sykdom som hjerteinfarkt, kreft og diabetes når man ikke lytter til kroppen og prioriterer hvile på lik linje med arbeid og annen aktivitet. Det nytter lite å søke hjelp i helsevesenet eller annen alternativ behandling, for der får man som regel bare hjelp til å håndtere symptomene. Men det er de valgene man tar i hverdagen og hvordan man prioriterer egen helse, som er avgjørende for endring.
Opp til Gyrihaugen kunne man velge mellom to stier, den ene var 1,0 km og den andre 0,4 km. Jeg gikk for den korteste, som var bratt opp og innebar kryping.
Jeg kom meg helskinnet opp og ble møtt av en fantastisk utsikt. Det var helt vindstille og jeg følte nesten jeg kunne se til verdens ende. Toppen ruver 682 meter over havet, men er bare den tredje høyeste toppen i Krokskogen.
Siden jeg hadde gått stien på nordsiden av Migartjern opp til Gyrihaug, valgte jeg å gå den lengre, men slakere stien på sørsiden ned igjen. Da ble det en fin rundtur og jeg fikk sett skogen på andre siden også.
Min personlige måte å lade på, er tur alene. Det er befriende å pakke telt og nødvendig utstyr for å tilbringe tid i eget selskap, langt inni en skog eller på et fjell. Gjerne enklest mulig; enten det er en dagstur, et døgn eller på en lengre tur, hvor alt man trenger å tenke på er gå, mat og søvn. Men denne metoden fungerer selvsagt ikke for alle, derfor er det viktig å kjenne seg selv og egne behov. Men det vanskeligste for de aller fleste (meg selv inkludert), er å prioritere, fordi man må som regel si nei og velge bort noe. Det er jammen ikke enkelt, i en verden med så mange fristelser, krav og forpliktelser. Men det hjelper å tenke på meg selv som en overdimensjonert mobiltelefon, som trenger jevnlig ladning og vedlikehold for å fungere optimalt. Gjerne en skikkelig re-start, hvor man fjerne gammel dritt og installerer ny programvare. Så nå blir det fokus på 7 ulike typer av hvile fremover og forhåpentligvis mange turer ut i naturen for å lade….
Krokskogen har mange og gamle trær, som vokser på gammel lava-grunn. Som naturreservat er det viktig med sporløs ferdsel for å beskytte den sårbare naturen.
Det var mange idylliske steder, hvor jeg satte meg ned for å nyte freden og roen. Jeg møtte andre turgåere, men det var slett ikke et sted hvor man vasset i folk.
Jeg tok en liten omvei ned til Skardtjernet for et bad. Her var steiner som gjorde det lettere å gå uti og ingen tegn til igler eller gjedde.
Det gikk seinere nedover, med et relativt nyoperert kne brukte jeg god tid. Men det er bare fint, hvile-puls på tur er viktig.
Dessuten var kveldssola mellom trærne utrolig vakker og da kan man ikke ha det travelt…
Kvelden og natten ble tilbragt på parkeringsplassen, jeg hadde tross alt betalt for maks parkeringstid. Det ble middag i en campingstol, med en av tidenes solnedgang. Der fikk jeg ladet 7 av 7, tenker eg….
Egentlig så har jeg avlyst jul… og ikke bare jul, men romjula og nyttår også. Det er ikke fordi jeg er prinsipielt imot hygge og god stemning, langt ifra. Men jeg er satt opp for operasjon noen dager før jula ringes inn og det er uaktuelt å utsette operasjonen til over nyttår. Derfor fikk jeg det travelt, for å rekke å gjøre alt jeg vanligvis har 24 dager på å få gjordt og ikke minst kjenne på et snev av julestemning. Så jeg pakket en svær koffert og tok avgårde med en god venninne.
Det er langt å kjøre fra Sandnes til Gøteborg, men med julemusikk på radioen og julesnack i magen, gikk milene unna.Hotellet var under oppussing, men vi var meget fornøyd. Rommet var minimalt, men spa-avdelingen hadde både treningsrom og utendørs boblebad. NB: dette er spaet og IKKE rommet vi bodde på. Den enkleste måten å komme seg rundt i en ukjent storby på, er å la bilen stå i hotellets garasje, laste ned en buss-app, kjøpe en 3 dagers bilett og så er det bare å kjøre.
Min venninne er glad i jul og sånn smitter. Hun starter å spille julemusikk når kalenderen sier november og bruker flere dager på å sette opp all julepynten, også i november. Huset hennes er en overflod av juleglede og jeg blir i godt humør hver gang jeg kommer inn døra der. Hun er glad i julemarked også, så det var det vi skulle til Gøteborg for å oppleve. Liseberg er Nordens største fornøyelsespark og hver vinter forvandles den til en magisk juleverden, fylt av lys og varme. For meg som hadde avlyst jula, tenkte jeg at det måtte være midt i blinken for litt stemning.
Bygatene i Gøteborg var pyntet til jul, men det blåste en kald vind og det var ikke snø, men regn som kom fra himmelen. Vi besøkte flere kirker, i håp om en åpenbaring og glede. Julemarkedet ved Kronhuset er Gøteborgs eldste, men vi kom for tidlig. De åpnet ikke før senere på dagen, men det var allikevel verd et besøk rundt bygningene fra 1600-tallet pyntet til jul. Noen ville ha Baileys i kakaoen, men i Sverige selger de ikke alkohol på serveringssteder før etter klokken 11.00… For mange handler jul om shopping og køer på handlesenter. Det var definitivt feil dag å handle på, Black Friday…
Hva er egentlig julestemning og hvor kommer den fra? Det har jeg tenkt mye på, nå som jula er avlyst. Flere jeg kjenner sukker og klager over mangel på stemning, og de færreste roper høyt at de gleder seg til juleforberedelser og feiringen. Mange snakker om alt stresset, men er ikke det frivillig? Når tidsklemma er stram i utgangspunktet, må man være med på så mye? Særlig dersom økonomien er stram, er det vanskelig å kjenne på det positive ved denne kjøpefesten jula har utviklet seg til å bli.
Da var vi klar for en magisk juleverden, med snø og millioner av julelys. Vi kom rett etter åpningen og planen var å bli til de stengte.Man skulle vøri fire år i romjula, samt på Liseberg… Vi hadde kun kjøpt inngangsbillett og ikke kjøre-pass, så det ble lite fart og spenning. Det var utrolig mye å se og mange detaljer som var spennende å få med seg. Akkurat her må jeg innrømme at jeg kjente et snev av julestemning. Da jeg var barn, drømte jeg alltid om hvit jul og her var det hvit jul for alle penga. Selv om den var falsk.Vi fikk dessuten kikke inn vinduet til nissefar og da steg stemningen enda mer.
For butikkene har en tendens til å få oss til å tro at man kan kjøpe julestemning og dermed lykke. Hvert år starter det allerede i oktober og det kommer alltid noe nytt man bare MÅ ha. For meg spiller det ingen rolle, jeg tenker at alle må gjøre det som passer for dem. Enten man kjøper julegaver i januar eller løper lille julaften, så er det fritt frem. Men for meg personlig liker jeg ikke det kommersielle med jul og presset som skapes i samfunnet om å lage den perfekte julen. For hvem skal den være perfekt for, den som feirer eller fasaden utad? Pynter man for egen del eller fordi alle andre skal se det?
Jeg likte å tro at Liseberg pyntet for å glede alle oss som kom for å se på og det ble jeg glad for. Det varmet hjertet og det får man julestemning av… Legg til en diger bratwurst, gløgg og godt selskap, da snakker vi om kvalitetstid. Hvem husker ikke eventyret om Nøtteknekkeren? Det var noen gedigne som voktet over Liseberg. Vi gikk lenge før de stengte, det var en kald og våt fornøyelse. Men vi er vant med våt jul, Jæren har sjelden hvit julestemning.
Jeg tror ikke at man kan kjøpe julestemning, den må vi nok lage sjøl. For meg er det minner og tradisjoner som skaper stemning, musikk og lukter som jeg forbinder med glede og trygghet. Det er å samle familie og venner for å hygge oss sammen, uten kleskode eller dyre presanger. Så ja, jeg vet at det blir jul, selv om jeg mest sannsynlig ligger med sterke smertestillende og ikke får med meg verken juleselskap, turer eller annet sosialt samvær. Men det kommer definitivt til å bli en fredelig jul, siden jeg ikke trenger å lage mat, gjøre husarbeid, handle eller sørge for god stemning i heimen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe…
Ingen tur uten litt sightseeing… Stigningen opp til Skansen Kronan fra 1687 var bratt og fikk pulsen opp. Forhåpentligvis brant den av noen julekalorier, for det ble mye godt. Etter en bratt og ulovlig nedstigning var vi i den gamle bydelen Haga. Julemarkedet mellom de tradisjonelle trehusene er et av Gøteborgs mest populære, så forvent mye folk og trengsel. Men det er det verd…Det KAN ha noe med alle godsakene de solgte der… Legg til utallige små håndverk butikker, boder, kafeer og gåing i kø, så får du rette stemningen. En kilo kanelbolle fra boden i Haga gir god stemning, jul eller ikke jul…
Jeg skal ikke påstå at jærske forfattere er det jeg har lest mest av og særlig ikke Arne Garborg. Han var en av de første i Norge som skrev bøker på nynorsk og bare der datt jeg litt av lasset. Legg til at bøkene ble skrevet for over 100 år siden og at han utforsket mange ulike litterære sjanger, som romaner, artikler og dikt. Mye av det var politisk og han var en kjent som en samfunnsengasjert mann. Jeg er glad i å lese, men er nok såpass enkel at det blir helst det kritikerne kaller populærlitteratur, eller det som før ble kalt kiosklitteratur. Nå leser de fleste på mobil og mange orker ikke engang holde verken bok eller mobil. Da er lydbok tingen… Garborg rett i øret hadde kanskje vært løsningen for sånne som meg.
Fra parkeringsplassen er det kort vei opp til minnesmerket over han Arne. Det heter «All denne fagre utsyn» og viser til utsikten fra toppen og utover Jæren.Jeg fikk ikke bare vakker utsikt, men en strålende soloppgang å meske meg på. Fra bakhodet (minnesmerket)kan man se ned til Knudaheio, men det er ikke mulig å ta snarveien over utmarka. Man må gå ned til veien og følge den opp igjen til huset.
Kundaheio var sommerhuset som Arne Garborg vendte tilbake til (nesten) hver sommer. Det er idag museum og var lukket og låst da jeg var her. Til og med vinduene var blendet av svarte rullegardiner, sikkert fordi alt innvendig er autentisk som da Arne bodde her med sin kone Hulda. Det var altså ikke mulig å få et gratis kikk inn, men det er greit. De har pengevett på Jæren…. Vinden var kvass og jeg forstår godt hvorfor huset kun ble brukt på sommeren. Høg Jæren i november er ikke for de tynt kledde og jeg savnet både ull og dunplagg.
Veien opp til huset var stengt med flere porter, noe som kan skyldes at området er beitemark. Jeg så ingen dyr nå, mulig at de er tatt inn for vinteren, for grindene lot seg enkelt åpne. Det står flere informasjonstavler og man kan også skanne en kode for å få høre mer om Garborg løypa.Både Arne og hans kone Hulda ligger begravd på Knudaheio, eller rettere sagt urnene etter kremasjonen står i gravhaugen.Det eneste stedet som var åpent, var utedoen. Det passet egentlig fint…
Egentlig het han ikke Arne, men Aadne. Han ble født på garden Garborg i 1851, som eldste sønn av 9 søsken. Men han sa fra seg gården og dro for å studere. Det kan ikke ha vært bare lett og han glemte nok aldri den høye himmelen, lyngheia og de utallige steinene på Jæren. Derfor bygde han Knudaheio på slutten av 1800-tallet og i over 20 år kom han hit for å skrive. Det forstår jeg godt, hele landskapet oser av fred og ro, som kanskje gav ham inspirasjon til å reflektere over livets mange krumspring.
Huset eller hytta, er et ekte Jærhus og er godt bevart. Jeg hadde veldig lyst til å se inn, men da må jeg nok sjekke åpningstidene i forkant av besøket. Ei knudahei er ei utmark full av steiner og koller, noe som er svært vanlig på Jæren. Jeg vet ikke om trærne ble plantet av Garborg eller hvem som lødde steingarden rundt eiendommen. Kanskje det var for å holde de lokale unna, sentrum av Undheim er bare en halv kilometer bortenfor heia. Men det blir bare mine spekulasjoner…
Selvfølgelig måtte jeg gå en tur ut, i dette landskapet som Arne og sikkert også Hulda var så glad i. Jeg hadde sett meg ut Trollhaugknuten på 376 meter over havet. Stort høyere enn det var jeg ikke klar for, etter et langt stopp ved Knudaheio. Det var ikke tilrettelagt egen parkeringsplass, men jeg fant et sted langs Holmaholveien å sette bilen. Derfra ble det et kort stykke på asfalt, før jeg dreide inn på en traktorvei. Det var vått, sånn VELDIG vått. Men jeg var forberedt og hadde høgstøvler på.
Det gikk bratt oppover da jeg dreide av traktorveien. Det var tabbe, jeg burde ha fortsatt å følge veien, selv om det var mer som å vade en elv. Men utsikten var flott…Dette er typisk for Høg Jæren og jeg tenkte mye på han Arne mens jeg kravlet oppover. Hva hadde han tenkt om dette? Det er ikke til å unngå å se alle vindmøllene, som har okkupert store deler av området.
Hadde jeg fulgt traktorveien, hadde jeg unngått en lang omvei. Jeg møtte nemlig på tidenes mest solide gjerde og gikk langt i begge retninger før jeg fant et sted å åle meg under. Å komme over kunne jeg bare glemme, det var stein, høy netting, strøm (som sikkert var av, siden jeg ikke så dyr, men jeg tok ikke sjansen) og piggtråd. Jeg har sjelden sett et så solid gjerde noengang, med mindre man regner okkuperte områder i utlandet. Men jeg kom forbi, selv om det kostet meg et hull i den dyreste fjell jakken jeg noensinne har eid. Hulk, hulk….
Det var fin utsikt fra Trollhaugknuten, men det er helst topper og stein. Mye stein..Selfie på topptur er ikke alltid lett, særlig hvis man har lyst til å se så noenlunde normal ut. Det blåser som regel alltid og er såpass kaldt, at smilet ofte blir en smule stivt.Jeg lurte veldig på hva BYSKARET var, hvilken by og hvor var skaret? Men det eneste svaret forsvant med vinden.Der var grinden som jeg hadde funnet, dersom jeg fulgte traktorveien.
Det ble en fin tur, som jeg brukte til å tenke på hva det var som gjorde at Arne Garborg aldri ble helt ferdig med Jæren. Var det naturen eller været? Kanskje folkene som dyrket jorda eller sauene som beitet her? Jeg vet at han vokste opp med å gjete dyr på heia, så kanskje dragnigen kom derfra. Uansett, jeg har bestemt meg for å prøve meg på en bok av Garborg. Kanskje det er lettere å forstå dersom jeg leser hans tanker? Uansett, Jæren er verd et besøk og tusen takk til Jærmuseumet, for all informasjon jeg har rappet fra informasjonstavlene deres. Nå blir det bare klassisk litteratur på meg fremover…
Du vet at det er vått, når selv høgstøvler nesten forsvinner i gjørma.Men bilen stod ihvertfall fremdeles trygt på samme stedet, så jeg kom meg hjem.
Egentlig finnes det ufattelig mange flere grunner enn bare 6, men da tror jeg at det måtte ha blitt i bokform. Jeg har hatt en stående invitasjon i lengre tider til å ta turen, så det var kjekt å endelig komme seg avgårde. Toyotaen ble byttet ut med SAS og det varte ikke lenge før flyet gikk inn for landing på Arlanda flyplass. Herifra er det bare en halvtime med bil inn til Uppsala sentrum. Jeg rakk allikevel å telle 4 rådyrflokker langs motorveien, som beitet på de fortsatt grønne markene. Men høsten var definitivt kommet i Sverige også.
Vi var heldige med tidspunktet for besøket i Gamla Uppsala og fikk med oss en flott solnedgang.Steinkirken var Uppsalas første domkirke og ble bygd i 1164. Stedet var fra gammelt av et offersted, hvor man tilba de norrøne gudene Odin, Tor og Frøya, så kirken står på gammel grunn.De tre gravhaugene er massive og sies å være gravsted for 3 store vikingkonger. Andre mener at gravene er eldre og at det er de gamle gudene Tor, Odin og Frøya som hviler her. Blir man sulten eller tørst, er det kort vei til Odinsborg. Her kan man leske seg med lokalt mjød, laget etter gamle oppskrifter. Det var sterkt og godt, men jeg var litt skuffet over at det ikke ble servert i horn, slik som før…Det var mye å underholde seg med i Odinsborg…Det var her i Gamle Uppsala at Yggdrasil, eller Livets tre, stod. I den norrøne mytologien var treet en svær ask, med greiner som strakk seg over hele jorden og opp til himmelen.
Gamle Uppsala, eller Gæmlis som de lokale sier.
Hele området er en opplevelse for historie interesserte, men særlig gravhaugene var mystiske og spennende. Allerede på 600 tallet var det stor aktivitet, både politisk og religiøst, over et stort område her i Svealand. Mye av historien er basert på myter og sagn, blant annet at de gamle hedenske gudene holdt til her. Nå kan man gjerne bruke en hel dag å utforske, det er mye å se. Man kan vandre på godt tilrettelagte turstier og hele uteområdet er gratis å besøke. Det er museum, som dessverre var stengt da vi kom, Odinsborg (hvor det er blitt servert mjød i over 100 år), man kan besøke kirken eller lese om palasset som lå her på 600 tallet. Eller bare suge inn stemningen på dette historiske stedet… Man kan både gå eller sykle hit, det går buss og dersom man kjører, er det stor parkeringsplass. Husk å sette av god tid!
Det var lett å finne, bare man vet hvor man skal lete…Jeg fikk nesten sånn «romersk bad» følelse, men det er ikke så gammelt. Muligens garderobe og dusj, men det gikk helt greit. Aldri svømt i en turistattraksjon før..
2. Sentralbadet.
Det var jeg som insisterte på en svømmetur, det pleier å hjelpe når skrotten krangler litt. Det som er spesielt med dette bassenget, er at det ligger midt i sentrum, har fantastisk utsikt og er garantert fritt for støy. Grunnen er at det er 16 års aldersgrense og det nytter ikke for barn om de kommer med foresatte. Her kommer de seriøse (og enkelte blonde turister), som skal svømme i 25 meters bassenget, sitte i enten damp- eller vanlig badstu, samt gjøre øvelser i varmtvann basseng. Det var utsikten som jeg forelsket meg i og jeg svømte med et salig blikk ut vinduet. For 100 svenske kroner var det en flott opplevelse….
Med 7 gir og bakoverbremse på lånesykkelen, følte jeg meg som konge på veien. Eller muligens dronning…Uppsala kalles av mange for Nordens Beijing, på bakgrunn av antall sykler pr innbygger. Det kan man like…Det er utallige sykkelstier og alt er godt merket. Hold til høyre, mange syklet skikkelig fort.
3. Ta en sykkeltur.
Noen byer er som skapt for sykkel og Uppsala er en av dem. Det er kort vei mellom severdigheter, relativt flatt og godt tilrettelagt for syklister. En årsak til all sykkelgleden er nok alle studentene, statistisk sett er hver 4 innbygger student. Legger man til at Uppsala er Sveriges 4 største by, så blir det ganske mange. Men mitt inntrykk var at ALLE syklet, på disse enkle damesyklene som er lette å bruke. Med lite vind og få bakker var det lett å komme seg rundt i byen, men husk en skikkelig lås. Mange hadde både 2 og 3 låser, så det finnes uærlige folk overalt.
Turen veksler mellom grusvei og vei bygd av tre. Det gjorde at man kom tett på naturen. Det føltes innimellom som å gå i en skog av siv, som svaiet stille i den lette brisen. Andre steder var det skogens ro og himmelen over oss som tok mest oppmerksomhet. Starten, eller slutten av turen, avhengig av hvilken ende man begynner i.
4. Vårdsätra Standpromenad.
Med mye vakker natur rundt selve byen, finnes her utallige muligheter for tur. Svenskene er flinke til å tilrettelegge, med merking av løyper og parkeringsplass. Jeg tror det er en fordel å spør de lokale hvor man bør gå, for denne turen ligger ikke på turistsidene… Selve turen er 3 kilometer og går fra A til B. Man kan gå frem og tilbake, hvis ikke er det lurt å avtale henting eller ha en bil i hver ende. Vi startet ved Skarholmen, som slett ikke ligger ved havet. Innsjøen vi går langs heter Ekoln og man går gjennom et naturreservatet. Turen er enkel og passer for alle. Om sommeren finnes det steder hvor man kan kjøpe litt mat, men om vinteren må man ta med sitt eget.
Jeg er glad i trær og særlig løvtrær om høsten. Finnes det noe vakrere syn enn morgensol som speiler seg i gnistrende farger?Det er et stort utvalg av stier, noen er for syklister, andre for hest, men jeg tror egentlig at man kan gå hvor man vil…Noen steder passerte man flotte gårder.Andre steder var bare skog. Men overalt var det greie veier og stier å bevege seg på.
5. Hågadalen.
Egentlig er det offisielle navnet Hågadalen-Nåstens naturreservat og området ligger vest for Uppsala. Her er mange innganger og parkeringsplasser, så det finnes utallige løyper å velge mellom. Jeg syklet inn ved Kong Bjørns gravhaug, som er en adelsgrav fra bronsealderen, og trødde nedover. Ved inngangen ligger en flott brosjyre med kart som jeg anbefaler at man tar med seg. Det er godt skiltet, men stier og veier overalt. Dalen har vært dyrket og beitet i tusenvis av år, men noen skogområder har fått stå urørt. Her kan man oppleve over 100 ulike plante og dyrearter som er rødlistet. Jeg var heldig og så et ekorn, men det står neppe på listen. Om vinteren kjøres skiløyper, så jeg tenker at området er mye brukt hele året. Absolutt et sted å tilbringe en dag med å utforske, men husk å ta med niste. Om sommeren finnes en kafé, men den er ikke åpen ellers i året.
Den botaniske hagen ligger rett nedenfor slottet, så dersom man ikke har sykkel å komme seg rundt med, er det fullt mulig å gå. Den tropiske hagen var absolutt verd et besøk. Jeg fant aldri ut om jungellydene var et opptak eller om det faktisk var fugler og frosker i drivhuset. Burde gått til Specsavers..Jeg blir alltid veldig inspirert av å se alle de flotte blomstene, men jeg tror grønne fingrer er medfødt. Enten har man DET, eller ikke. For å si det sånn, min gresskar var aldri i nærheten av denne størrelsen.
6. Den botaniska trädgården.
Hagen regnes som et av Uppsalas beste utfluktsmål, men det er mulig at det er litt væravhengig. Vi hadde hele området for oss selv, i regn og vind. Det føltes litt stusselig, men senhøsten er uansett ikke det ideelle for å oppleve vakre hager. Heldigvis kan man betale seg inn i det tropiske drivhuset, det er godt og varmt. Her blomstrer det året rundt og man kan oppleve både kaktus og orkideer. Jeg greide såvidt å holde fingrene unna de kjøttetende plantene, det frista utrolig å teste ut. Det er både kafe og fine sitteplasser ute, men alt var stengt for sesongen. Story of my life…
Et besøk på slottet er obligatorisk. Her finner man et kunstmuseum, med litt forskjellig å se på. Tips til julegave?
Det er mye annet å oppleve i Uppsala, slik som domkirken, slottet, utallige museum, biblioteket, sykkeltur langs elven, restauranter og kafeer. Byen har en koselig gågate med butikker, som vi brukte minimalt med tid i. Det får bli til neste gang.. Dessuten er Stockholm bare en kort togtur unna, ca 40 minutter, litt avhengig av hvilket tog man tar. Så dersom du er på jakt etter et reisemål som tilfredsstiller selv den mest kresne, er Uppsala absolutt verd et besøk. Husk badetøy og gode sko..
En dagstur til Stockholm er bare å skrape litt på overflaten. Men jammen rakk vi mye på den tiden..Gourmet middag på Gondolen er ikke bare, bare for de med høydeskrekk. Men det var en opplevelse… Selv om jeg foretrekker å fika en kanelbulla ute i naturen. Men det er viktig å variere…
Er du en av dem som har sterke følelser for høsten? Ulikt de andre årstidene, er ofte høsten enten hatet eller elsket. Det er få som er helt likegyldige, eller så har de bare aldri tenkt over det.. Mange elsker fargene i naturen, den klare lufta, lukten av bål og all innekosen. Det er tøfler og pledd, kakao og stearinlys, gjerne en god bok eller serie. Andre hater regnet og vinden, mørkt når man går til jobb og mørkt når man kommer hjem. Samtidig er det lenge til ferie og ukedagene virker uendelige.
Det er to parkeringsplasser på Snorestad, begge er gratis og med god plass. Ihvertfall en ukedag i midten av oktober…Det er merket løype til både Skårlandskula og Lauvlia, men det finnes utallige andre muligheter i området. Det var en usedvanlig flott morgen, vindstille og klarvær. Storestadtjørnane lå blikkstille. Veien derimot var en våt og sugende affære, gjørme og saueskitt tøyt over skoene for hvert skritt. Trenger ikke ta finskoene på denne turen, høgstøvler hadde vært fint.
Noen områder synes jeg er finest på høsten. Høg Jæren er ett av dem, fordi det skjer noe med lyset og himmelen på denne årstiden. Noe spesielt, som har tiltrukket seg kunstnere i mange hundre år. Egentlig kom de til alle årstider, for å oppleve det åpne landskapet. Nå er det helst turgåere og de som drifter området man treffer, men det er uansett ikke et sted hvor du kommer til å gå i kø. Det er ikke fordi det er lite tilrettelagt, her er utallige merka løyper, på både rundturer og toppturer. Kanskje det er for barskt for folk flest….
Da stien dreide av traktorveien, skulle jeg ønske at jeg hadde tatt på høgstøvler. Høg Jæren er nakent og oversiktlig. Det er utallige topper, de fleste rundt 300-450 meter over havet. Overalt ligger små og mellomstore vann, ofte bundet sammen med myr og bekker. Dessuten er det jordbruksland, med mye gjerder og veier. Her beiter både sau og kyr, så husk båndtvang.
Vær forberedt på mye vær, dersom du tenker deg en tur i området. Særlig vinden tar godt og det kan være vanskelig å finne ut hvor den egentlige kommer fra. Det gjør det litt krevende å finne en lun plass å spise matpakken, særlig hvis du har lyst til å sitte på toppen og beundre utsikten. Skiftende skydekke er et metrologisk uttrykk som passer godt her, det veksler fort mellom sol og regn. Jeg er glad i å studere himmelen, hvor solen bryter med skyene for å eie hele horisonten. Kle deg godt og ha gjerne en ekstra genser, samt lue og votter i sekken året rundt.
Det er en grunn til at vindmøller møter blikket i de fleste retninger. Høg Jæren er ikke området for uberørt natur, men et innblikk i hvordan vi mennesker utnytter naturen til egen fordel. Ved flom var det en annen vei man kunne gå. For meg som aldri hadde gått her før, var det umulig å vurdere om dette var flom eller ikke. Jeg tok sjansen og kom meg over.Det er god sti opp til Skårlandskula og merkingen er veldig bra. Dessuten er det satt opp gjerdeklyvere hvor det trengs.Overalt hørte jeg sauebjeller og kunne se flokker av norsk kvitsau, den vanligste sauerasen i Norge.
Jeg hadde tidligere gått turen til Sikvalandskula, som ligger rett ved siden av Skårlandskula. Jeg følte nesten jeg kunne ha hoppa over når jeg så på kartet, men det var bare en illusjon. Det er mye opp og ned for å komme dit, så egentlig var det greit å gå turene hver for seg. Jeg syntes nok at turen til Skårlandskula var mer lettgått enn søstertoppen, men det kan ha noe med været å gjøre. Da jeg gikk til Sikvalandskula, var det pøsregn og stiv kuling, med dårlig sikt og akutt hjemlengsel… Selv om det blåste kvasst på denne siden også, var det ihvertfall ikke regn. Litt yr, men ikke regn…..
Sikvalandskula, så nær, men allikevel så langt borte. Hun/han stod som en soldat og voktet stien. Grunnen til at norsk lammekjøtt er i verdensklasse, masse frisk luft og traving opp og ned bratte fjellsider. Endelig fremme, men det var bare å snu. Det blåste nok til at jeg nesten måtte holde meg fast i skiltet, da jeg skulle ta skrytebilder av utsikten. Fantastisk utsikt…
Turen til Skårlandskula er regnet som middels hard. Det kan skyldes at man har omtrent 284 meter med stigning foran seg fra parkeringsplassen og opp til den 401 meter høye toppen. Går man frem og tilbake samme vei, er turen omtrent 7 kilometer, men det er mulig å gå en rundtur. Da følger man skiltet mot Lauvlia, som står omtrent på toppen. Det er bratt ned, så jeg var veldig takknemlig for god merking i fjellsiden. I bunnen av bakken fant jeg et lunt sted bak en stor stein og hygget meg med matpakken.
Det var bratt og innimellom måtte jeg ned på baken for å komme meg trygt ned. Det skyldes nok mer mine knær enn selve løypa, men pytt pytt. Jeg var fast bestemt på en rundtur.Jeg har blitt verdensmester i kjipe matpakker, men alt smaker godt ute. Knekkebrød med brunost og kakao er en slager, men det metter ikke så lenge. Jeg var blitt skikkelig våt i beina og verre ble det. Nok en gang, det er en stor fordel med skikkelig fottøy, les høgstøvler. Jeg var fremdeles ikke helt klar for å dra hjem, vurderte stien mot Lauvlia og Skogafjellet. Men nisten var spist og det var langt dit og tilbake igjen. Dessuten var det mange mørke skyer i horisonten, så jeg bestemte meg for en kjapp tur opp på Ristølnuten på 322 m.o.h. Jeg burde visste at det finnes ingenting som «en kjapp tur oppå nok en topp».
Høydepunktet på min tur var at jeg fikk oppleve sauesanking på nært hold. Jeg skulle passere en grind, men der var en stor flokk med sau. Bonden kom nedover fjellsiden med hund og flere sauer, så jeg satte meg til for å beundre samspillet. Hunden reagerte lynraskt på kommando og drev de firbeinte ulldottene mot målet. Som altså var gjennom grinden, som jeg fikk åpne og hjelpe til med å få sauene gjennom. Det var skikkelig stas og jeg følte meg nesten som en ekte bonde da jeg ruslet videre.
Der var sauene «mine» og der kom bonden nedover med flere sauer. Jeg gikk innover mot huset, men rotet meg litt vekk. Da blir det som det pleier å bli, klyving over piggtrådgjerder og hull i den nyeste turbuksen min. At jeg aldri lærer…Men utsikten fra Ristølnuten var omtrent som forventet og etterpå siktet jeg meg inn på Snorestad og parkeringsplassen.Man har to valg når det gjelder kryssing av myr, man kan gå rett over eller rundt. Er man allerede våt, er valget relativt enkelt. Jeg fant en kortere og bedre sti tilbake.
Jeg hadde en flott dag på tur og loffet rundt i området i mange timer. Høg Jæren er ikke et sted for høy puls og dårlig tid. Det er mye å se på, selv om jeg ikke helt husker hva. Sau ihvertfall og himmel. Mye himmel, med skyer og skiftende vær. Så må jeg ikke glemme horisonten og myrullen. Eller alle fargene nå på høsten, som skaper en fargepalett i rødt, brunt og gult. Jeg hadde med både kråker og ravn, høylytt skravlende over hodet mitt, så hele tiden var det noe som fanget oppmerksomheten. Men neste gang må jeg ha med større matpakke, for nærmeste rasteplass er Coop på Undheim. Men det er viktig å støtte de lokale…. God høsttur på Høg Jæren…
Endelig nede på vei igjen,og snart var jeg tilbake i søle og saueskitt.Men utsikten var ikke mindre vakker i dagslys, enn den var i morgenlyset.
Det hender at jeg treffer blink, selv om det ikke var planlagt. Noen dager frister det lite å gå på topptur, selv om jeg hadde besøk av han på 11. Spør jeg han hvor vi skal på tur, er svaret alltid det samme. Han vil til Dalsnuten, det er favoritten over alle turer. Men når det blåser kvasst og regnet bøtter ned, liker jeg bedre en litt mer skjermet tur. Sånn sett er Oltedal genialt, med bratte fjellsider på begge sider, som skjermer for vinden. Regnet som kom i kraftige byger, var det ikke så mye å gjøre noe med. Turfølget var skeptisk og lite interessert i å prøve noe nytt, men ble overtalt med løfte om butikktur etterpå.
Det er opparbeidet fin parkeringsplass og skiltet i flere retninger. Etter kort tids gåing, kommer man til en flott gapahuk, hvor man kan grille og sitte tørt. Det er mulig å bestille overnatting her, sjekk på nettsiden til Jæren Friluftsråd.Det var også toalett, noe som passet bra
Jeg har vært flere ganger ved Uburhedlaren tidligere, men for turfølget var det et nytt sted. Vi hadde prøvd å gå turen for noen år siden, da kom vi ikke lengre enn gapahuken. Der ble det pølsegrilling og lek i skogen, fordi han på 11, som da var han på 3, ikke ville gå lengre. Det var nok like greit, turen passer best for de litt større barna og alle som kan bevege seg fritt i en svær steinrøys. Jeg sleit, med knær og staver, og krøp innimellom, både opp og ned.
Turen starter på flott grusvei og mesteparten av tiden går man her. Det er kun i slutten at man må bratt opp i ura. Det var nydelig høststemning innover og etter en stund ble det oppholdsvær. Husk gode sko, det var vått innover. Klar for det meste….
Turen er ikke særlig lang og den regnes som enkel. Man går frem og tilbake samme vei, ca 3 kilometer totalt. Stigningen er ikke mer enn 33 høydemeter, men vær forberedt på å jobbe litt for de metrene. Særlig på høsten, når stien er våt og gjørmete. Røtter og steiner blir såpeglatte og det er noe klyving. Flere steder er det laget stiger med rekkverk og turen er godt merket og tilrettelagt. Grunnen er at Uburhedlaren er en spennende turistattraksjon, både som krigsminne og naturfenomen. Dessuten kan navnet tyde på at man her bar ut uønskede barn, langt tilbake i tid, men det kan ikke dokumenteres.
Det varte ikke lenge før enkelte oppdaget PARADIS…Her i steinrøysa finnes utallige grotter og sprekker som han utforsket. Jeg hadde nok med å klatre på stien, det var utfordrende med dårlige knær.
Det hele startet med en gigantisk stein skled ned fjellsiden og la seg tilrette på andre steiner. Slik ble det dannet et rom, med omtrent størrelse på en ballsal. Steinen er ca 30 meter lang og 15 meter bred, samt 7-8 meter tykk. Vekten antas å være 70-80 millioner kilo, og det høres kanskje mindre imponerende ut dersom det var regnet i tonn. Men informasjonen er direkte avskrift fra skiltet utforbi hedlaren, så da lar jeg det stå slik det er skrevet…
Endelig kunne jeg se inngangen over meg. Enkelte andre hadde allerede vært inne og rundt, oppe og nede i hele hulen, så han var klar for mat og kakao. Det er laget både dør og vindu inn til rommet, uten at det hjelper på den klaustrofobiske følelsen jeg får hver gang jeg går inn.Det kommer lys inn fra flere steder, men ta gjerne med hodelykt. Det måtte jeg love at vi skulle gjøre neste gang, slik at absolutt alle huler og smale sprekker kunne utforskes. Jeg var glad for benk å sitte på, slik at det var en hyggelig matpause. Ihvertfall så hyggelig som det kan bli, med tanke på den svære steinen som kan falle i hodet på oss….
Det var under 2 verdenskrig at hedlaren ble brukt til å huse omlag 80 mennesker. Oltedal var i april 1940 et angrepsmål for tyskerne og mange av befolkningen flyktet, mens de ventet på angrepet. I 3 dager bodde alt fra spebarn til 80-åringer her oppe, og det tenker jeg må ha vært både kaldt og lite hyggelig. Det er rått og steinete inne, selv om det er tørt. Jeg har helt siden jeg kom her for første gang, tenkt at det hadde vært spennende å overnatte, men det er nok en grunn til at det aldri har blitt noe av…
Det er en stor hule, med to platå og flere utganger. Det er mulig å komme inn og ut mange andre små sprekker, men da må man være relativt liten og lett, samt ikke ha snev av klaustrofobi..Men utsikten var fantastisk. Det finnes informasjon på både norsk, engelsk og tysk. Frem til den ble brukt som fluktsted under krigen, var det ikke mange som visste om hedlaren. Den må ha vært vanskelig å finne, så jeg var takknemlig for god merking.
Det var tidenes tur for han på 11. Terrenget er mildt sagt spennende, med de svære steinene som ligger strødd overalt. Det er trolsk og overgrodd skog, som bidrar til å skape alle disse fantastiske gjemmesteder. Han var høyt og lavt, så jeg var helst bekymret for at han skulle forsvinne ned i et bunnløst hull eller sette seg fast i en smal sprekk. Men det gikk bra og han var skyhøy på adrenalin da vi kom ned til skikkelig vei igjen. Nå er det ikke lenger Dalsnuten som er favoritt turen, men ura opp mot Uburhedlaren. Game over, som han så fint kalte det, med et svært glis…
Det var ikke lett å ha øynene på stien, med fargesprakende trær å beundre. Det var enda vanskeligere å ha øynene på han som var i et krevende dataspill og suste fra level til level…Men endelig var jeg på flat mark igjen og kunne beundre utsikten. Og høstfargene…Det ligger et naturreservat like ved veien, Ragstjørna. Dette er et våtmarksområde med yrende fuglelivet og spennende vegetasjon. Etter å ha passert broen, er det kort vei tilbake til bilen.
Det hender at jeg ikke får gått akkurat DEN turen jeg hadde sett for meg. Noen ganger skifter jeg mening i bilen underveis til parkeringsplassen og ender opp med å dra til et annet turområde enn jeg først hadde planlagt. Andre ganger går føttene av seg selv og jeg havner ikke der jeg egentlig hadde tenkt var målet. Dessuten har man de turene hvor jeg går enten mye lengre eller mye kortere enn planlagt. Ifølge barna mine finnes det en diagnose for denne type ubesluttsomhet og impulsivitet, men akkurat det er jeg ikke så opptatt av.
Det kan ha vært fullmånens påvirkningskraft som fikk meg tidlig opp og ut. Det var en stund før sola stod opp, allikevel var det ikke nødvendig med hodelykt, siden jeg startet på asfalt og månen lyste klart.Jeg listet meg oppover mot gårdene, på jakt etter en snarvei.
Voren og Dyranuten turområde ligger sørøst i Sandnes og grenser mot Gjesdal. Det er flere topper her, noe som gjør at ivrige Fjelltoppappen brukere må dit for å jakte innsjekking. Det virker som et område som er lett match, med sine åpne og slake vidder. Her er beitemark med lyng og grashei, samt høyeste toppen er bare 424 meter over havet. Jeg hadde vært på nesten alle toppene tidligere og gått de merka løypene på kryss og tvers. Men nå skulle jeg sanke topper og var skikkelig klar.
Jeg hørte bonden var igang med morgenstellet i fjøset, der jeg lusket rundt. Grusveien jeg hadde planlagt å starte på, var låst med en svær hengelås og skiltet med «PRIVAT VEI» var ikke til å misforstå. Da jeg endelig kom meg ut av sivilisasjonen, angret jeg på at jeg ikke hadde tatt stien. Og der nede lå den meget private veien, hvor jeg hadde tenkt å gå….Vindmøller i soloppgang var så vakkert at jeg nesten glemte at jeg ikke liker vindmøller.
Første gang jeg dro opp til parkeringsplassen ved Skjelbreitjørna, var planen å plukke 3 topper. Jeg hadde sett meg ut Voren og Dyranuten, det er en tur jeg har vært med på som fellestur. Jeg husker at jeg syntes det var helt greit, tatt i betraktning at jeg sleit med noe hoftegreier. Derfor hadde jeg tenkt å plukke med Ramsfjellet, som lå ved siden av Dyranuten og også måtte sveipes inn. Det var en ambisiøs plan og jeg kom meg såvidt til Voren og fikk sjekket inn der. De to andre kunne jeg bare glemme å stikke innom, jeg var utslitt.
Jeg sendte Voren et stygt blikk og var takknemlig for at jeg ikke trengte å gå opp dit denne gangen. Høyt gress og myr er ufattelig tungt å gå gjennom, særlig når det ikke er sti. Jeg sleit skikkelig og svetten rant.Det ble ikke mindre varmt da sola kom for fullt, jeg hadde kledd meg for høst i tykk joggebukse og ulltrøye. Jeg var glad da jeg endelig møtte stien som kom fra Voren. Det var mindre kjekt at stien var bare søle og vann, men jeg var allerede våt til oppå lårene,desuten svett, VELDIG SVETT…
Neste gang var planen mindre ambisiøs, jeg ville kun gå opp på Dyranuten. For å slippe å gå over Voren, parkerte jeg bilen på Åreskjold. Planen var å gå grusveien innover og kjapt opp på toppen. Så kunne jeg vurdere om det ble en eller begge to toppene. Det ble faktisk ingen av dem, været var skikkelig dårlig og det var så vått at jeg snudde underveis. Det var gjerder, dårlig merket og jeg var bare trøtt. Så Dyranuten lå der i fred og jeg følte nesten at den lo av meg…
Ingenting suger mer krefter enn høyt gress til lårene, hvor man ikke ser hvor man setter beina. Da faller man ofte og det er tungt å løfte beina opp av det våte. Men jeg kom meg opp på Dyranuten, 352 meter over havet. Etter en bedre frokost, som godt kunne vært mer rikholdig, var humøret på topp.Utsikten mot neste topp var fantastisk og ifølge Fjelltoppappen var det under 500 meter til innsjekk på Ramsfjellet. Det var var selvfølgelig i luftlinje, men jeg tenkte YES!!
Tredje gang jeg tenkte at nå skal Dyranuten til pers, hadde jeg lokket med en god venninne. Tanken var at det er kjekkere å være to, som kan motivere hverandre, slik at jeg faktisk kommer meg opp. Planen var igjen å gå innover på grusvei og kjapt opp. Men så pratet vi sånn at vi glemte å svinge av og etterpå traff vi en meget hyggelig gammel mann som forklarte oss en alternativ vei. Det var å gå turstien mot Grimslifjellet og rundt et vann. Kort fortalt var det tidenes omvei, samt at løypa var lagt om, så vi var egentlig fornøyd med at vi klarte å komme oss tilbake til bilen….
Vær forsiktig når du klatrer over gjerdene, piggtråd har en tendens til å lage hull dersom du ikke løfter beina høyt nok.Det var en flott turdag, vindstille og strålende sol. Hot like hell, i september…Jeg svettet bøtter og spann, men måtte rasjonere vannet. Jeg drikker sjelden vann i utmark hvor det går mye dyr og hadde tatt med litt lite, så ikke sekken skulle bli altfor tung.
Men så en morgen våknet jeg og tenkte at idag skal det skje. Jeg skal opp på Dyranuten om det så blir det siste jeg gjør!! En sånn skråsikkerhet så tidlig på morgenen er sjelden smart og ihvertfall ikke gjennomtenkt. Jeg for opp, som om huset stod i brann, og på kort tid satt jeg i bilen. 4 knekkebrød med brunost skulle være både frokost og lunsj, og kaffien drakk jeg underveis på kjøreturen. Jeg var mildt sagt glassklar og hadde lagt en plan.
Jeg har ingen bilder fra oppstigningen til Ramsfjellet, det var ingen sti og relativt bratt. Jeg snublet og datt flere ganger, men kom meg til topps uten verre skader enn kutt og blåmerker. Nedturen gikk bedre, men her var mye myr. Sliten som jeg var, tråkket jeg rett over, siden jeg knapt kunne bli våtere.Lykken var stor, da jeg igjen kom inn på merket løype mot Grimslifjellet. Og snart var jeg over på grusvei, men hadde fremdeles langt å gå.
Lang historie kort, jeg kom meg opp til både Dyranuten og Ramsfjellet. Det kan nok diskuteres hvor smart det var, jeg slet meg gjennom 6 timer på tur i solsteiken. Uten solbriller, solkrem, skikkelig matpakke og nok væske…. Dessuten med altfor mye klær og feil sko. Et godt tips for å ferdes i dette området, er høgstøvler. Høye fjellsko sank for dypt i myra, så våt ble jeg. Men jeg gjennomførte, som var målet. En vis mann sa engang at selv den lengste reisen starter med et enkelt skritt. Jeg vil legge til at noen ganger må man kanskje gå tilbake og gå det første skrittet flere ganger før man kommer frem. Så det viktigste blir å ikke gi opp om det ikke går som planlagt første gang…
Uendelig lang tilbaketur på asfalt for å komme bilen, som fortsatt stod ved Skjelbreitjørna. Det var kun rognebærene som gav en følelse av høst, det var minst 24+ grader i sola.Jeg vurderte å gå ned til den gamle veien for å få et bedre bilde, men orket ikke å gå de ekstra metrene.
Det er sjelden at alt bare klaffer, men av og til går det i boks. At det ble meldt skikkelig sommervær samme helg som Friluftslivets uke startet opp med Natt i naturen, det var mer enn bare flaks. At det var samme helg som han på 11 skulle komme og vi hadde avtalt telttur, det var et lykketreff. Vi har deltatt på Natt i naturen før, da var vi eneste teltet som stod gjennom en storm i Brekko. Jeg husker enda da vi måtte evakuere teltet i 04.00 tiden, fordi vi lå i en vanndam. Det ble en LAAAANG morgen med å se på regnet fra under en presenning. Men det er rart med minner, bare det går lang nok tid, ler man av alt…
Det fine med å komme først,er at man kan velge seg ut den beste teltplassen. I enden av Tengesdalsvatnet er en flott strand, gressmatte til telt, trær til hengekøyer, stor parkeringsplass og toalett. Man kan leie kano gjennom Frilager og det er mange flotte turløyper som starter her.Tur proviant er halve gleden for enkelte. Brus og Nonstop oppi kakao gikk ned på høykant, for her er stor plass å boltre seg på, når sukkerkicket setter inn.
Jeg må si jeg ble litt bekymret, da jeg hentet han på 11 etter skolen fredagen. Han kom haltende mot bilen og det første han sa var: » Farmor, denne helgen kan eg ikje gå tur!» Skaden var visstnok ikke alvorlig, men vondt hadde han. Jeg lovet en sløv helg, med telttur til et sted hvor vi kunne kjøre helt frem. Tengesdalsvatnet er glimrende sånn sett, der er ikke mange metrene å gå fra bilen til teltplass. Utfordringen kan være at i helger og ferier med fint vær blir det fort fullt, men sånt må man regne med.
Teltet vi bruker er et 3 manns med stort fortelt. Det ble kjøpt på salg til en billig penge, etter Brekko natten. Jeg liker å ha god plass og forteltet kan man sitte i med stol, dersom det regner. Mens jeg rigget opp leiren, var andre mest opptatt av å fange små frosker. Litt usikker på om de spiser våte pølsebrød, men det er lov å prøve. Det fine med å kapre den beste teltplassen, var at vi hadde bord og stoler. Det hjalp godt på, eg med knærne mine og han med foten sin… Området er godt tilrettelagt for funksjonshemmede, med rampe ut i vannet og HC toalett. Ikke at vi var helt der….Det er også gode forhold for bading og padle kano. Dersom man ikke har med kano, kan det leies gjennom Frilager.
Vi var som sagt tidlig oppe og avgårde, slik at sletta var tom da vi parkerte ved vannet. Kjapt rigget jeg til leir og det var en fryd å se at han på 11 haltet mindre og mindre utover dagen. Det gikk i fullt firsprang mellom bading, froskejakt og spikking av trespyd. Da jeg spurte hvordan foten kjentes ut, var den nesten god nok til tur og bedre ble den med riktig fottøy. Tursko var byttet ut med lette crocs og han fløy omtrent over gressplenen. Derfor ble vi enige om en liten tur neste dag, til Undeknuten.
Det er mange turer å velge mellom fra Tengesdalsvatnet, de fleste ganske krevende. Nudler til frokost er ikke mat, men det skal sies at han hadde hatt 3 egg og en halv boks bønner i tomatsaus først.
Dagen startet bra, med frokost og bad. Etter å ha pakket ned og stuet inn i bilen, skulle vi gjøre klar til tur. Jeg stod klar med turskoene, men det var et bastant NEI!!! Han bare MÅTTE gå på crocs, ellers kunne han ikke gå tur. Så jeg fikk derfor valget mellom tur eller ikke tur. Det kan være at han gamblet høyt på at jeg skulle si nei til fjelltur på crocs, slik at han kunne dra hjem til pc og gaming, men jeg er ikke lett å lure… Særlig ikke når jeg vil på tur!
Turen til Undeknuten starter med noen meter på vei og hold deg godt til siden, her kjøres det kvasst. Klatre over gjerdeklyveren og følg stien. Man går altså i motsatt retning av vannet. Vi hadde ikke gått langt, før vi traff denne kjekkasen her. Vi kom så nær at vi nesten kunne klappe den, før den løp til skogs.
Jeg synes faktisk ikke at crocs kan betegnes som sko, det er en plastdings totalt uten støtte eller demping for beina. De fleste ortopeder er nok enige med meg, allikevel er crocs stadig like populært i befolkningen. Kanskje ikke på fjellet, men som fritidssko er den stadig suveren. Jeg har hatt denne diskusjonen med min sønn mange ganger og han er av den typen som er sta som et esel og har flere ganger gått turer på over en mil i krevende terreng. På crocs…til min store fortvilelse..
Det var fin grusvei gjennom kulturlandskap og det gikk raskt i finværet.Det bugnet av rognebær og jeg kunne hygge meg med vakre høstfarger. Det er klart at det er ikke alt som er vakkert i et kulturlandskap og jeg undret meg over bruken av badekaret. Drikkekar for kyr, friste turgåere til et bad eller søppel…Han på crocs gikk det seint med, men det hadde ingenting med skoene å gjøre. Det var mye spennende underveis å utforske, dessuten haltet han litt igjen (men det var helst bare når jeg så på…)Og der fremme lå Undeknuten, steil og bratt.
Stahet tror jeg er arvelig og gjerne sta på de tingene som er viktig for en selv. Ihvertfall var det helt umulig å argumentere for at fjellsko er bedre i fjellet enn crocs, den gang som nå. Det ble sånn «crocs eller ingenting…» og da gidder jeg ikke bruke energi på å diskutere. Er det noe jeg har lært som mor og farmor til esler, så er det å ikke gå inn i kamper jeg umulig kan vinne. Særlig de som egentlig handler om bagateller….
Da det ble tid for å ta av grusveien og over i terreng, møtte vi denne flokken her. Da ville enkelte ihvertfall snu, han påstod at kyr var drapsmaskiner på 4 bein og at vi var i fare.Men så møtte han sjarmørene Froggi og Frode, da var trusselen glemt. Da var vi klar for å bestige toppen. Crocs og klatring hadde ikke fungert for min del, andre syntes det gikk strålende. Opp kom vi og godt fornøyd med det.
Det er fullt mulig å gå på fjelltur med crocs eller andre sko som du foretrekker. Det er kanskje ikke like behagelig eller bra for føttene, men det går an. Akkurat som man kan gå på tur i dongeribukse eller skjørt, med eller uten sekk. Det handler mest om hvor langt man skal gå og hvor krevende er turen. Tenk 150 år tilbake i tid, da folk gikk i dagevis over fjell og vidder. Uten fulldempede sko og Gore tex klær.. Vi kan heldigvis velge, men det er utrolig hva som går bare man er sta nok eller må!!
Det er flott utsikt fra toppen, her mot Bynuten og Selvikstakken. Nistepakken var enkel, kjeks og brus. Det ble en lang pause med spikking, før vi gikk ned igjen. Det praktiske med crocs er at han kunne vasse avsted så søla skvatt, mens jeg forsøkte å holde skoene tørre og rene.Etterpå var det bare å ta nok et bad i Tengesdalsvatnet og vaske av seg søla.