Jolleturar

Å de e skjynt å kjøre buss, de finnas ikje herligare skyss….

Er det andre enn meg som har funnet ut at man kan komme ganske langt for en billig penge? Det nytter ikke å ha det travelt, da blir det fort dyrt. Men bestiller du i god tid, kan man få relativt billige billetter. Ja, jeg kunne flydd. Jeg sjekket det først, men det ble fort dyrt. Dessuten kunne jeg kjørt selv, men da ble det ihvertfall ikke billig. Med bensin, bom, ferje og all snacksen man kjøper for å ikke sovne bak rattet, blir det omtrent dyrere enn å fly. Men buss derimot kan man spare på og man kommer uthvilt frem.. Her er mine beste tips for lange bussreiser:

Det ble en stopp i Flekkefjord, lenge nok til at jeg rakk å gå på do. Hun som gikk på Burger King med sønnen rakk det ikke og bussen kjørte.

Jeg er overhode ikke sponset av Flix buss, men de er billige og da er jeg fornøyd.

Kjøp billetter tidlig. Jo tidligere du bestiller, jo lavere pris. Man vet aldri hva som skjer, plutselig streiker tog eller fly og da vil ALLE kjøre buss. Det vil si at prisen går opp. Har du allerede kjøpt til lav pris, beholder du den.
Smør matpakke. Det er ikke noe å få kjøpt eller servert ombord i bussen. Lag litt ekstra og husk å ta med drikke. Gjerne mye drikke, siden det er do ombord. Sjekk gjerne i forkant at doen virker, før du bøtter nedpå kaffe eller annet flytendes. Nøtter og frukt er alltid populært underveis.
Kle deg i behagelige klær. Dersom du skal sitte et døgn på buss, er det ulidelig å ha på en stram bukse eller BH. Det er ikke nå du skal vise deg fra din beste side, så tenk praktisk. Løse og varme klær, samt behagelige sko er en vinner.
Pakk en liten sekk med alt du trenger. Store sekker og kofferter går under bussen og du kan ta med inn en liten sekk eller veske. Ha med lader, toalettsaker, medisiner, lesestoff og mat inn i sekken. Ta gjerne med en oppblåsbar pute, sovemaske, øreplugger og et tynt pledd dersom du skal sove.
ALDRI, ALDRI ALDRI GÅ LANGT VEKK FRA SJÅFØREN. Eller bussen… Bussen kjører til oppsatt tid og dersom du ikke er ombord, kjører den allikevel. Da må du finne annen transport eller ta en taxi for å ta igjen bussen….
Sitt på ditt eget sete. Noen ganger er det omtrent som stolleken, folk flytter fra sete til sete. Dersom du har et sterkt ønske om et bestemt sted, book setet med bestillingen. Ja, du betaler ekstra for det. Men det er bedre enn å måtte flytte seg x-antall ganger, når de som har booket setet dukker opp…særlig om natten skaper det mye uro.
Vær hyggelig med dine medreisende. Vi er alle forskjellige, noen pratsomme mens andre er ikke. Vær høflig og vennlig, men dersom du vil ha fred, lat som om du sover. Personlige telefonsamtaler er ikke nødvendigvis det sidemannen din setter mest pris på.

….før jeg hadde frokost på en benk i København.

Derfra var det buss tilbake til Sverige og båt tilbake til Danmark. Phew… kan bli svett av mindre….

Billigste, men desidert ikke kjappeste måten å komme til Bornholm. Planen er å sykle øya rundt, så får vi se hvordan det går….

En kjærlighetserklæring til Langsua…

Det var nesten som å komme hjem, da jeg endelig kom til Langsua nasjonalpark. Det kan være fordi det var nesten like flatt som på Jæren, ihvertfall i sør og oppover. For i nord lå høye fjell, selv om de ikke kunne måle seg med Jotunheimen, som vi kunne se over til. Dessuten blåste det stikker og strå, akkurat som hjemme. Men la meg ta det fra starten av… Det var en venninne som inviterte meg med, hun hadde gått i den nordlige delen for noen år siden. Nå ville hun tilbake, med telt og mat for 8 dager, en skikkelig tur med villmarksliv og korte dagsetapper. For Langsua er ikke stor, med sine 537 kvadratkilometer; fordelt på skog, fjell, vann og myr.

Kjøreturen gikk nordover og over Hardangervidda. Det var vestlig sommervær, så vi håpet på en bedring østafjells.

Bilkjøring i Norge krever full oppmerksomhet, det kryr av firbeinte i veibanen.

Nasjonalparken ligger mellom Gausdal, Nordre Land, Nord-Aurdal, Østre Slidre, Nord-Fron og Sør-Fron, kort sagt i Gausdal kommune.

Jeg har lest og sett mye bilder av Liomseter i medlemsbladet til DNT, så det var en drøm som gikk i oppfyllelse å overnatte der.

Jeg pakket sekken etter å ha googlet Langsua, jeg må innrømme at jeg ikke visste særlig mye om stedet i forkant. Værvarselet var lovende og jeg tenkte at dette skal bli bra. Kjøreturen var lang, men etter et fantastisk opphold på Liomseter, var jeg glassklar neste morgen. Planen var å gå en kort etappe, det var meldt regn til kvelden. Da kunne vi velge om det skulle bli telt eller seng innendørs. Langsua er full av overnattingsmuligheter, det finnes både DNT hytter og ulåste buer. Ei bu er en liten og enkel hytte, med noen senger, enkelt kjøkken, ved og utedo. Det må medbringes sovepose, mat og dopapir. Hyttene kan ikke forhåndsbestilles og betales med vipps.

På Liomseter var det nærmest hotellstandard, med tre retters middag og fantastisk frokost.

Himmelen var mørk og skyene fulle av regn, men det kom ikke mens vi gikk. Vinden derimot, var omtrent som heima på Jæren…

Det er et frodig område og arkeologiske funn viser at det bodde både folk her allerede for 10 000 år siden. De var mest sannsynlig jegere og fiskere, siden det var bein etter både elg, rein, bever og fisk.

Stien innover mot Skytterbua var lettgått og gikk gjennom gammel barskog.

Første etappe var fra Langsua og inn til Skytterbua. Her kom vi akkurat tidsnok til lunsj og selvsagt kunne vi gått lengre. Men jeg hadde så lyst til å overnatte i den koselige bua og brukte hele ettermiddagen på å prøve å finne ut når den ble bygget. Det var mange som hadde skåret inn både navn og årstall i veggene, men siden det hang skilt som innstendig ba oss heller bruke hytteboka, lot jeg det være. Jeg fant aldri ut NÅR hytta ble bygget, men muligens på 1930 tallet… Vi fikk besøk på kvelden av en svær ku- og kalveflokk, de ville helst inn de også i regnet.

Bua lå perfekt til, med elva rett nedforbi. Der kunne vi hente vann, noe vi bekymret oss litt over, etter en tørr sommer på østlandet.

For bare 200,- pr person hadde vi tilgang til alt dette. For en luksus, men hadde det kommet flere, måtte vi delt på godene. Helt greit…

Det var jammen ikke lett å finne første årstall.

Lunsj med matpakke fra Liomseter og moreller fra Hardanger.

Egentlig var det min feil at gjengen ville inn, jeg klarte ikke å la være å lokke på dem…

Neste morgen kom med sol og nye krefter. Planen var å gå over til Haldorbu og finne en teltplass der omkring, før vi tok nordover mot Storeskag. Men det er sånn med planer, de har en tendens til å endre seg underveis. Det var en flott etappe til Haldorbu, omtrent 1 mil og 600 meter med stigning. Det var slake bakker opp og ned, så noe særlig krevende var det ikke. Langsua er kjent for å være et snilt og barnevennlig område, med korte dagsetapper og mange overnattingssteder. Det passer fint for godt voksne med fysiske skavanker også, eller de som bare vil kose seg på tur, uten for mye strev.

Etter utvask og pakking var det bare å ta sekken på og starte å gå. Kuflokken var heldigvis borte.

Det var en nydelig morgen og ettersom vi kom høyere, åpnet naturen seg.

Oppe ved Fossbekkbua var det matstasjon for sau, så vi tok også en pause.

Langt der bak lå Storeskag, som er den høyeste toppen i Langsua.

Været var skiftende og plutselig måtte vi på med både regnjakken og trekk over sekkene.

Haldorbu ligger rett utenfor nasjonalpark grensen og er en ubetjent DNT hytte. Der fylte vi vann og satt lenge utforbi. Vi gikk noen kilometer i retning Storeskag, men gode teltplasser var det dårlig med. Derfor gikk vi tilbake til hytta og innlosjerte oss i den gamle. Den nye var fullbooket, men hos oss var det god plass. På ubetjente hytter er det mulig å kjøpe proviant og det var absolutt mye som fristet. Men jeg hadde fremdeles sekken full og spiste heller av det jeg hadde. Sånn blir det jo lettere sekk av, selv om menyen kanskje var litt ensformig….

Det er veldig gode stier, merking og skilting i Langsua. Det kan skyldes at nasjonalpark er relativt ny, opprettet i 2011.

Den gamle hytta vi sov i nærmest og den nye hytta er den største grå. Den lille grå er doen.

Morgenstemning over tunet, med sol på Jotunheimen i bakgrunnen.

Det var et trivelig besøk på Haldorbu og jammen traff vi to hyggelige NRK damer. Hun ene pratet vi lenge med og ikke visste jeg hvem det var… Sånn er det å ikke ha TV og da min venninne sa navnet, ringte ingen bjeller hos meg. De laget en filmsnutt for DNT om Langsua og var veldig hyggelige. Men slik er det stort sett alltid, mye kjekke folk å treffe i fjellet. Uansett, vi hadde slått fra oss Storeskag og vendte heller retningen innover i parken. Det var en flott dag og vi gikk rolig i retning av Langsubua. Det var folk som sov inne i den, så vi fylte vann og tok en pause utforbi. Dagen var fortsatt ung….

Vi gikk gjennom en spennende vegetasjon med mye einer og vierkratt. Her vokste ikke særlig mye trær, kanskje fordi vi var på ca 1100 meters høyde?

Hva i alle dager gjør en stor bossdunk midt oppå her? Jeg måtte selvfølgelig undersøke det og den inneholder saltstein til sauene.

Noen gjerdeklyvere måtte vi over, det beiter mye dyr i området. Elg og rein så vi ikke.

Flott utsikt over området omtrent midt i nasjonalparken, sett sørover.

Vi fortsatte østover og var fast bestemt på å finne en fin teltplass. Ved hyttene er det som regel drikkevann, derfor gikk vi til Nonstjønnbua. Her fant vi et fint sted med utsikt og fikk satt opp telt. Det blåste kvasst og da var det godt å bare slappe av i soveposen. Kvelden ble tilbragt i kveldsol og med litt mindre vind. Det var ingen varme, men det sier seg nesten selv når man er såpass høyt oppe. Heldigvis hadde jeg pakket både ull og dun, så det var ingenting å klage over. Min venninne hadde glemt dunjakken i bilen, men henne var det ihvertfall ikke synd på, der hun satt innpakket i en tykk Jervenduk.

Vi var litt usikre i forkant om det ville bli vanskelig å finne vann. Sommeren her oppe hadde vært tørr, så noen steder var det visstnok lite. Men vi hadde ikke problemer med det.

Jeg følte landskapet forandret seg hele tiden, allikevel var det relativt likt.

Teltplassen var fin og flat, men jeg fant ut etterpå at teltet stod midt på en sti. Det spilte ingen rolle, her var kun sau som ville forbi.

Fine dining, Toro gryterett, chilipølse og nudler. Oppkledd for anledningen, i ullsokker og crocs.

Utsikten under morgenkaffen var upåklagelig.

Turen videre gikk i retning Revsjøen, men vi gikk ikke helt dit. Der er bilvei og en privat hytte, samt en slags campingplass, så det fristet ikke. Vi gikk istedet litt på kryss og tvers, slik at vi kom inn på Jotunheimstien. Det er en langdistansetur, som starter ved operaen i Oslo og slutter på Besseggen. Vi pratet med flere som var ute og gikk den, enten i deler eller hele. Nå fulgte vi den nedover mot Liomseter og det ble den lengste etappen på hele turen, ca 15 kilometer. Vi gikk korte dagsetapper og brukte god tid, siden målet var å nyte naturen mest mulig.

Jeg syntes nesten det var trist å ikke overnatte i Nonstjønnbua, den var skikkelig sjarmerende.

På veien videre i retning Revsjøen, lå flere gode fiskevann. Det antar jeg ihvertfall, for vi så flere som fisket og hadde satt opp telt.

Selv om august er en sommermåned, kunne jeg se at høsten er på vei.

Der nede lå Revsjøen, men vi gikk ikke dit.

Jeg lette etter bær og fant endel krekling.

Langsua, jeg kommer igjen… Neste gang skal jeg droppe å ta telt med og heller bruke de flotte hyttene og buene. Jeg skal gå like seint som før og helst ha allverdens med tid. For dette er stedet for de som ikke har det travelt. De som liker å ligge i lyngen og se opp på skyene i timesvis. Det er stedet for de som liker det gamle og trauste, samt å våkne til bjelleklang om morgenen. Folk som klarer seg godt uten mobildekning og 2000 meters topper i fleng. De som går uten å tenke på å komme frem, men bare fordi det kjennes ganske bra ut å gå. For oss er Langsua stedet…

Hei, kor det går, oppå fjellet, oppå fjellet…

Nå tenker jeg at vi nærmer oss sivilisasjonen igjen, siden det er bro og ikke vading over elva.

Og plutselig var Liomseter der igjen. Fantastisk opplevelse, både Liomseter og Langsua….

Hva er best av bobil eller telt?

Det er rart hvordan tidene forandrer seg. Før dro alle på ferie til campingplasser med telt eller vogn, med mindre man var av de priviligerte som kunne betalte for en hytte. Det var sjelden man så en bobil og kom det en, kunne man vedde på at føreren var godt voksen. Nå er det helt motsatt, bobil er den desiderte ferievinneren blant de som vil leve fritt og godt. Det finnes egne sider på nettet over oppstillingsplasser kun for bobil og det er helt slutt på at dette er kun for de eldre. Nå er det ofte et tegn på at man er ung og kul, med ørten følgere på sosiale medier. Eller så har du med hele ungeflokken, venninnegjengen eller alt du eier og har…

Dette var uvanlig for meg, ekte bestikk og duk på bordet…må kunne kalles en oppgradering.

Planen var egentlig dagsturhyttejakt i Ryfylke, men planer er til for å endres.

Det fine med bobiltur, er at man kan kjøre etter sola. Nå var den på Lista, så da dro vi dit.

Det ligger en fin bobilparkering i Borshavn, hvor man er så nær havet det går an å være, uten å bli våt.

Jeg liker når det er enkelt, billig og praktisk. Telt er jeg vant med helt fra jeg var barn og jeg er nok ikke lett å overbevise om at bobil er bedre. Skjønt det vet man jo aldri, før man har prøvd.. Jeg var så heldig at en venninne inviterte meg med på tur. Hun er av den usedvanlig kreative typen, så hun hadde bygget en varebil om til bobil. Her var utallige smarte løsninger, så jeg vil nok si at den var godt kvalifisert til bobil. Den hadde dobbeltseng (som ble sofa på dagtid), kokemuligheter, innsatt do til bruk om natten og bord samt stoler. Det var lys og gardiner, men alt kunne enkelt fjernes, dersom man trengte en stor varebil igjen.

Det var flere turmuligheter ved Borshavn, vi valgte å gå på moloen ut til Brekneholmen fyrlykt.

Her var det utsikt mot åpent hav og det blåste kvasst. Vi så flere som drev med vindsurfing bak moloen og det var gode forhold for det.

Vi hadde nok med å holde oss på beina i vinden.

Jeg fant en lun plass å bade, litt diesellukt ellers bra. Brådypt og ingen maneter, tommel opp.

Så hva er den største forskjellen mellom telt og bobil? Jeg vil nok si komforten… men husk at jeg sammenligner med et enkelt fjelltelt, ikke de store teltene med 3-4 soverom og oppholdsrom i midten. De hvor man nesten må kjøre to biler for å få med seg alt. Det å kunne sitte i en god stol og spise fra bord, satte jeg stor pris på. Å ikke trenge krype inn i teltet, men heller ha en krakk å stige inn i bilen, det var veldig kjekt. I min alder satte jeg også pris på en god madrass og ikke et liggeunderlag som enten har for mye eller for lite luft i seg. Jeg tror jeg kårer bobil som vinner av konkurransen om komfort.

Da nordavinden ble for kvass utover kvelden, var det godt å flytte inn i bilen.

Frokost ble spist på en benk i sola, bak leveggen. Borshavn er nok kjent for mye vind….

Dette må vel kunne kalles street-art… på vei til Jokerbutikken for å kjøpe egg.

Selve fyret var under oppussing, men det meste var allikevel åpnet.

Jeg hygget meg med de virtuelle brillene og fikk oppleve å være måke. Måtte rett og slett holde meg fast i veggen, så virkelig var det…

Neste test er enkelhet, hvem seirer der? Jeg er fristet til å kåre bobil som vinner her også. Telt må pakkes opp og ned, samt alt inni teltet må pakkes. Med bobil gikk det raskt å både sette opp og pakke ned leiren. Helt greit at man måtte kjøre opp på noen klosser, bruke vadder og koble til strøm. Det gikk omtrent like fort som når jeg setter opp teltet, muligens litt raskere. Jeg har verken strøm eller vadder, men må blåse opp liggeunderlag og rulle ut posen. Det kan være at jeg tenker det er uavgjort, selv om å bare dytte alt i bilen og kjøre, gir bobil et forsprang. Men det kan man forsåvidt gjøre med telt også, selv om det ikke er å anbefale. Etter tur må telt og utstyr luftes og tørkes, det tror jeg ikke man trenger med bobil. Skjønt hva vet jeg?

Lista er kjent for de vakre sandstrendene, dette er Skiphaugsanden.

Det går en kyststi fra Loshavn og helt opp til Varnes. Da snakker vi om flere mil, men det er fint å gå en del av den.

Neste stopp ble Farsund, mye mindre vind her.

Planlegging er et viktig punkt når man camper. Jeg opplevde at det krevde mer, når man skal finne et sted for bobil. Det er mange som tenker at med bobil kan man stoppe og stå hvor som helst. Sånn fungerer det ikke helt lenger, mange steder har fått forbudsskilt mot å stå over natten. Særlig på populære utfartssteder som badestrender og turområder, hvor det enten er forbudt mellom klokken 24-06 eller man må betale. Så da er det egne oppstillingsplasser, hvor mange kun står en natt. Så kjører man videre til nytt sted og må helst komme tidlig, så man får plass. Med telt finner jeg ofte en campingplass, setter opp telt for flere dager og bruker det som en base. Man kan sikkert det med bobil også, men mitt inntrykk var at de fleste kjørte videre neste dag.

Farsund er en deilig sørlandsk by, kanskje mest kjent for å ha vært en kaprerby (lovlig sådan) under Napoleonskrigen.

De har en fantastisk badeplass, Farsund Badehus, hvor det er badstu, stupetårn og kiosk.

Vi hadde stor uteplass og det var mulig å fiske like ved. Det var også kort vei å gå inn til byen.

Morgenkaffen kunne drikkes utforbi i nattkjole.

Alle med litt erfaring fra teltliv, vet at man bruker mye tid på å lete etter ting. Særlig dersom man kun har ett rom, som fungerer som kjøkken, stue og soverom. Løsningen er et system, hvor alle ting har sin faste plass. Jeg bruker pakkeposer i ulike farger, men det krever at man ALLTID legger tingene tilbake på plass. Det er jeg ikke så flink til… Det var et system i bobilen, min venninne hadde faste plasser på alt. Jeg derimot hadde tingene mine i en stor, blå IKEA pose, samt en liten dagstursekk. Ofte fant jeg verken posen eller sekken, fordi hun hadde lagt dem på et smart sted. Dessuten er jeg kjent for å spre eiendelene mine ut og glemme hvor jeg la dem. Så jeg brukte like lang tid på å lete etter noe i bobilen, som det jeg gjør i telt….

Endelig kom vi oss til Lomsesanden. Campingplassen ligger rett bak sanddynene og er meget populær. Her må bestilles god tid i forkant, dersom du vil ha plass.

Vi fikk bestilt den siste av oppstillingsplassene, nr 60. Utsikten var lite å skryte av og det var en snarvei til parkeringsplassen, så det tråkket folk forbi både sent og tidlig.

Men pytt, pytt; vi satt vel mest andre steder…

..eller var ute på tur. Det er merket sti fra Lomsesanden til Skjolnesveten, på 132 meter over havet. Herfra ser man langt.

Når det gjelder pris, så er telt en soleklar vinner. Det er mye billigere å kjøpe et telt enn en bobil, uansett om man kjøper nytt eller brukt. Selv om man legger til sovepose, liggeunderlag, kokeapparat og diverse annet, så får man knapt hjulene på en bobil til samme pris. Dessuten krever bobil en viss teknisk innsikt, samt evne til å rygge med stor bil. Jeg glemmer aldri synet av en bobil som fikk hele siden av taket flerret opp, da en ung dame skulle rygge den på plass. Jeg var glad jeg hadde telt den gangen og ikke hadde leid meg bobil, slik som henne. Jeg håpet at hun hadde en god forsikring, der hun stod utforbi bilen og gråt….

På Lomsesanden trenger man ikke å lage middag, de har en fantastisk pizzarestaurant.

Det er også utallige turer man kan gå, i alle retninger. Mens bilen står igjen…

Det er lett å finne en egen privat strand ute på Einarneset. Særlig når det regner…

Turen rundt neset er ikke lang og kan godt tas før frokost. Den er ikke merket, men det er lett å finne frem.

Så hva blir konklusjonen på hva som er best? For min del lander jeg nok på teltet.. En teltplass vil nok alltid være billigere enn en bobilplass, for det er ikke så mange som camper i telt lengre. Ihvertfall ikke her i Norge, hvor sommer ofte innebærer store mengder med regn og lave temperaturer. Det spiller ingen rolle dersom man sitter i bobil, men telt derimot…. Så kanskje dersom jeg blir rik en dag, så bytter jeg ut teltet. Eller jeg selger huset og blir nomade i bobil, det er også en mulighet… Eller så kan jeg alltids håpe på en ny invitasjon fra hu med egen bobil, så kan jeg meske meg i luksus igjen…

Bobilhygge…. Jeg manglet bare strikketøyet, men det skjer nok aldri, verken i telt eller bil.

På gjengrodde stier til Hellandsnipa.

Egentlig er det litt feil å kalle stiene her oppe for gjengrodde, fordi jeg er meget usikker på om det i hele tatt finnes stier. Ihvertfall sånne med røde merker (eller andre farger), påler eller skilt, det kan du se langt etter… Det er noen traktorveier, fordi jeg startet med lette bein på en av dem. Tilrettelagt parkeringsplass er det heller ikke, men jeg passerte gårdene og fant en godt skjult liten slette. Der håpet jeg at bilen ikke var til sjenanse for noen, for sånn syntes jeg er viktig. Jeg verken så eller hørte andre mennesker hele dagen, så jeg tror det gikk fint.

Det var tåke og litt vind, så iforhold til varmen vi har hatt, var det nesten litt kjølig. Det passet meg utmerket….

Det er mange fjelltopper å sikte seg inn på, men jeg ville til Hellandsnipa. Den manglet jeg på Fjelltoppappen, samt Ulvsfjellet like ved.

Det er rart hvordan vi turgåere har en tendens til å flokke oss sammen. Ofte henger det sammen med god tilrettelegging og markedsføring, som gjør at naturen blir lettere tilgjengelig for alle som vil ut på tur. Jo bedre tilrettelagt, jo lavere terskel for å komme seg ut og ha en fin turopplevelse. Når så disse tilgjengelige områdene legges ut på sosiale medier, samt markedsføres av både DNT, kommuner og andre aktører, da går man nesten i kø. Mange steder i Norge, er det et problem med altfor mange folk på de mest populære fjellturene. Tenk Preikestolen eller enkelte steder i Lofoten, så forstår du hva jeg snakker om.

Plutselig var jeg gjennom en grind og her går stien videre. Ehm, hvor da?

Det var flott utsikt nedover mot Storavatnet, men jeg skulle ikke ned dit.

Jeg måtte snike meg mellom alle tistlene, de stod i stram giv akt langs den lille stien min.

Jeg er glad i å gå på merket løype, men foretrekker å gå steder hvor man ikke går i kø. Samtidig er det hyggelig å dele naturen med andre, selv om den roen jeg søker blir vanskeligere å finne når det er mer travelt. Alt til sin tid… Men det er unektelig sånn at jo mer tilrettelagt, jo lettere blir turen. Å gå på en flott tursti, noen er til og med asfaltert, er mye lettere enn å kave seg gjennom høyt gress og kratt. De fine turstiene er passende for alle; både joggere, de med hund eller barnevogn, små barn og store, gamle og unge. Alle kan gå tur og nyte utsikt, samt få positiv effekt på både fysisk og psykisk helse.

Det ser så fint og lettgått ut, men la deg ikke lure. Her var tuer, steiner, hull og myr.

Etter hvert som jeg kom høyere opp, ble utsikten fantastisk. Jeg kunne se topper i både Madlandsheiene og Brekko. Dessuten kunne jeg se over til Ulvsfjellet, men stod over den.

Og langt der bak kunne jeg se målet mitt.

Jeg foretrekker nok terreng mer enn asfalt, gjerne sånn terreng uten sti. Da må jeg jobbe litt mer, både med hode og kropp. Det å kunne velge den beste veien fremover, er ikke alltid lett. Noen ganger blir det umulig å komme opp/ned der hvor jeg hadde tenkt å gå. Andre ganger vaser man seg ut i myr eller steinrøys og må snu og gå tilbake samme vei. Kartet må studeres jevnlig og vurderinger må gjøres. Så må man velge og når man går alene må man stole på de valgene man tar. Noen løser kryssord eller spiller sjakk for å trimme hjernen, jeg går på tur uten stier.

Nistepakken ble spist etter at toppen var nådd. Jeg satte meg der hvor det blåste mest, for å holde fluer og klegg på avstand.

Jeg tenkte å ta en kjappere vei ned, men rota meg inn i et bratt område. Da ble det retur samme vei, det trygge er ofte det beste.

Det er ikke bare mer krevende for hodet å gå sånne turer, men kroppen må også jobbe litt ekstra. Når man går i høyt gress eller kratt, er det umulig å se hva du setter føttene nedi. Det kan være hull, løse steiner, hoggorm eller andre overraskelser. Det gjør at man anstrenger seg mer og strammer muskulaturen, samt det utfordrer balansen mye mer. Man må løfte beina høyere, variere skrittlengden og jobbe mer med hele kroppen. Det er jo positivt, men kan føre til uhell. Jeg bruker alltid staver og senker tempoet og gjerne lengden på turen.

Det bugnet av blomster i alle varianter.

Einerbusker er vanskelig å gå i og sokker og sko var fulle av kvist/kvast da jeg kom ned.

Men for en dag…. Da tåka forsvant, var det sol og lett vind. Perfekt turvær og jeg hadde med nok vann, i litervis faktisk.

Jeg var så opptatt med å studere blomster og insekter, at det tok sin tid nedover.

Jeg hadde sett for meg at det var en sti, faktisk flere stier. Det så ihvertfall sånn ut på kartet. Noen ganger virket det som om det VAR en sti, men jeg fulgte mest sannsynlig et dyretråkk. Det var muligens en elg, skal jeg dømme etter størrelsen på soveplassen som jeg passerte. For var det rådyr, må det ha vært en hel flokk… Så mesteparten av dagen snublet jeg rundt i kratt og stein, men det var helt greit. Jeg fikk vondt i et kne, så fort gikk det ikke. Da ble jeg gående å lure på hvorfor jeg ikke heller går på de gode (og enkle) stiene, hvorfor jeg velger disse områdene som er stiløse og helt uten folk. Det tror jeg nesten sier seg selv, det er jo nettopp DERFOR….

Her fant jeg ihvertfall lettgått sti og jeg frydet meg. Man verdsetter enkle gleder mer, når man har jobbet litt i forkant….

Jeg vasset gjennom høyt gress og unngikk å tenke på både flått og hoggorm.

Jeg fikk en ny venn, som ville bli med meg hjem. Her går både kyr og kalv, hold avstand og hund i bånd. Kua måtte bli igjen, ikke plass i bilen.

Hot like hell…

Det er mye jeg lar meg overraske over, når det kommer til den menneskelige natur. Hver år bestiller et hopetall av nordmenn tur til Syden, så fylles media opp med klagesang over at det er altfor varmt. Det burde slett ikke komme som et sjokk, det er jo halve grunnen til at vi drar sørover… Selv om akkurat i år har det ikke vært så ille, men det skyldes den kollektive fotballfeberen som har inntatt landet. Det synes jeg er flott, både fellesskapet skapt av fotball og at jeg ikke trenger å høre om at Syden er for varmt, når vestlandske temperaturer i juli ofte er lik de vi har rundt juletider.

Dagen startet tidlig for min del, så det var som regel min oppgave å handle frokost, samt lage den. Pus satt alltid klar og var godt selskap.

Vi lot de to minste bli igjen hjemme og tok bussen inn til Split sentrum. Det ble selvsagt et stykke å gå, før selve turen begynte.

Fra landsbyen vi bodde kunne jeg se over til halvøya Marjan, en grønn oase med turstier og badeplasser, i gåavstand fra sentrum. Dit ville jeg på tur….

Jeg liker ikke å være negativ, det er en kjent konsekvens at klimaendringene gjør sommeren hot like hell i Sør-Europa. Men det VET vi og jeg tenker at dersom man sliter med temperaturer over +30 grader, bør sydentur unngås i de varmeste månedene. Vi havnet midt oppe i en hetebølge da vi nylig besøkte Kroatia og hadde flere dager med +40-42 grader. Så hva gjør man da? Jo, man innretter seg slik som de lokale gjør og dersom man IKKE gjør som de lokale, trenger man ihvertfall ikke klage over varmen…..

Marjan gir deg flere valg når det gjelder underlag, man kan gå helt rundt på asfalt. Dette var tursti og det var også en sti som gikk på kryss og tvers av halvøya.

Det finnes utallige små strender og klipper, så her er bademulighetene veldig gode.

Det var ikke særlig folksomt, selv om det var mange biler parkert ved inngangen. Endel sykla inn, mens å gå tur ikke var så populært.

Det var selvfølgelig jeg som ville på tur, de andre mente at det var for varmt.. Joda, men jeg argumentere med at vi kunne starte tidlig. Siden jeg er den eneste som er glad i å stå tidlig opp, var ikke det gjennomførbart. Da ble det kun meg og min eldste sønn som tok avgårde. Så klokka var over halv 11 da vi begynte å gå og svetten rant etter bare noen meter. Heldigvis var vi forbredt; med lette klær, solhatt, solbriller, solkrem og 6 liter vann i sekken. Så vi gikk på fjelltur…

Det finnes en kaffebar underveis, ellers er det minimalt med mat og drikke på Marjan. Jeg hadde smurt stor nistepakken, men hvem greier mat i varmen???! Iskaffe derimot….

Her kunne man også leie solseng, €20 pr. dag. Nei, ellers takk, me var på tur…

Jeg trodde først det var et toalett, men det var en gammel hytte. Full av søppel nå…

Vi hadde noen avstikkere av stien for å utforske skog og kratt. Jeg hadde hørt rykter om både slanger og salamander, men det var nok for varmt for dem. Vi så ihvertfall ingen.

Det er ikke farlig å være aktiv i varmt vær, men det er ubehagelig. Det viktigste er å unngå heteslag, som kan være livstruende. Det skjer når man oppholder seg i høyere temperatur enn det kroppen er vant med. Det kan forstyrre kroppens temperaturregulering og gir symptomer som svimmelhet, hodepine og kvalme. Vi hadde brukt noen dager på å bli vant med varmen, men følte allikevel det var krevende å gå på tur. Særlig da oppover bakkene begynte, jeg følte jeg slepte beina med meg.

Ute på neset lå en liten kirke, lukket og låst. Men det var godt med informasjonstavler, så det var mye å oppleve.

Vi satte oss på alle benkene vi fant, som stod i skyggen. Da kom vannflaskene frem og vi bøtta nedpå. Heldigvis var det flere kraner underveis hvor vi kunne fylle på mer, 6 liter var ALTFOR lite. Vi drakk som kameler….

Vi gikk noe på asfalt, men forsvant fort inn i skogen igjen.

Det var mye kjekkere å gå i ulent terreng.

Dessuten var det nesten umulig å gå seg vill, det var skilt overalt. Og hav på omtrent alle sider…

Allikevel var det aldri et alternativ å avbryte turen, selv da temperaturen bikka +40. Jeg syntes det var helt fantastisk, både varmen og naturen. Det har vært nok av turer hvor jeg har stampet avsted i kulde, regn og nordavind, iskald tvers igjennom. Derfor var det bare å nyte, for sånne turer går jeg ikke ofte. Det var mye å studere, svære kaktuser og gedigne trær vi har som stueplanter. Det var mye insekter og fugler, det eneste jeg savnet var måker. Vi såg ikke mange av dem langs sjøen og det syntes jeg var rart.

Dette var sånn sti jeg liker, med utsikt.

Vi gikk opp til utkikkspunktet, men tårnet var stengt på grunn av dårlig vær… ehh okay då.

Men utsikten utover mot øyene Brac og Hvar var fantastisk.

Turen hadde jeg lest om på forhånd og den skulle være 8 kilometer og ta 2 timer. Vi gikk totalt 16 kilometer og brukte hele dagen. Men jeg tror vi satt på alle benkene vi passerte, som stod i skyggen. Og vi satt lenge, ihvertfall på de som hadde endel vind. For på toppene var det god og nesten litt kjølig vind, så vi satt så lenge vi kunne. Det var herlig, selv tørre brødskiver smakte godt. Men mest av alt drakk vi vann og angret på at vi ikke hadde tatt med noe salt, etter all svettingen.

Det var faktisk to fjelltopper, selv om de ikke ratet sånn utrolig høyt i terrenget.

Vi fikk utforsket flere bunkere fra første verdenskrig, de hadde flott utsikt.

Fy flate, egentlig kunne vi spart oss turen og tatt toget opp til toppen…. Neppe….

90% av befolkningen i Kroatia er katolikker og på Vrh Telegrin står et kors fra 2013, som erstatter det som den østerrikske hæren fjernet under 1 verdenskrig. Navnet Telegrin stammer muligens fra ordet pilegrim og det finnes flere kirker oppi fjellet her.

Dersom man skal gjøre som de lokale, så går man ikke tur midt på dagen. Da er man på stranden fra 07.00 og frem til 11.00 og kommer tilbake på kvelden. Man ligger kun i skyggen og aldri i solen. Når sola er på det sterkeste, hviler man innendørs under kjøligere forhold. Man stresser ikke rundt på tur eller på sightseeing, så gatene var nesten tomme for lokalbefolkningen på det varmeste. Da hadde man en stille stund innendørs, gjerne foran kjøleanlegget….

Så begynte trappene og jeg var glad vi hadde gått stien opp og skulle NED trappene.

Man kan gå fra Split sentrum, da har man ganske mange trapper foran seg…

Plantene så nesten falske ut, men de var ikke det. En slags aloe vera plante…

Jeg anbefaler ingen andre å gå på fjelltur i over 40 graders varme. Det er for spesielt interesserte og krever at man er villig til å pøse innpå 8-10 liter vann i løpet av turen. Dessuten må man innse at å klage på varmen er tull, det er varmt fordi man er i Syden og faktisk har valgt å gå tur på den varmeste tiden av døgnet. Og er man så dum, kan man bare ha det så godt… Men vi hadde en fin tur og var glade for at de to andre ikke var med. Man må nemlig være veldig motivert for en sånn dagstur… da er det bare kjekt. Selv om det var hot like hell…..

Vi nærmer oss Split sentrum og enden på turen.

Split er alltid vakker, men vi spiste en kvess burger og ekstra salt pom fri og tok bussen hjem for et avkjølende bad.

The NeverEnding story, eller siste del av Hadrian’s Wall path…

Det er rart når man går på langtur, man kommer inn i en slags boble. Verden utenfor blir fjern og diffus, alt dreier seg om å gå, spise og sove. Pakke opp og pakke ned sekken, stelle pent med bein og rygg, samt sjekke kart og bok for å planlegge dagen. Legge planer, selv om det sjelden går som planlagt, fordi man aldri vet hva som dukker opp underveis. Puben, i den lille landsbyen, hvor vi planlegger lunsj, kan være stengt. Da må man kanskje gå hele dagen på en pose nøtter og litt vann. «Alltid beredt» får en ny mening på sånne turer…

Hotellet, hvor vi spiste frokost i Greenhead, var av den gammeldagse sorten.

Siste runde med pakking av sekk, før vi forlater hostellet.

Kryssing av jernbanelinjen er alltid litt skummelt, men det var godt lysregulert.

Etter en mildt sagt våt natt, som vi heldigvis tilbrakte innendørs, var det godt å starte turen i sol og varme.

Dag 6: Vi gikk fra Greenhead tidlig og det var en flott dag. Jeg kunne kjenne gårsdagens etappe i beina og vi kom ikke så langt før det ble første pause. Men vi var tross alt på ferie, så litt hygge kan man unne seg. Målet var en kortere dag frem til Walton, hvor vi igjen hadde booket oss innendørs overnatting, på Sandysike Farm sitt bunkhouse. Prisen var ikke avskrekkende og var avgjørende for at vi valgte seng og ikke telt. Dessuten var det igjen meldt store nedbørsmengder til kvelden og det fristet lite å ikke ha tak over hodet. Mat kunne vi også bestille, så da var dagen i boks.

Jeg ble lokket av ordene Yoga, Soundbath og Cafe, men det ble kun selvbetjening og do. Fin pause allikevel…

Den fineste tiden å gå Hadrian’s Wall path er våren, da bugner det av markblomster. Vinter frarådes og juli-august er høysesong.

Den nordengelske landsbygda er grønn, meget grønn. Og over de toppene kom vi fra igår..

Vi passerte flere små landsbyer og det var meget idyllisk. Særlig på en vakker sommerdag, med sol og god tid.

Denne dagsetappen gikk mye over grønne enger og beitemark. Det var mer lettgått og uten vinden gikk det unna. Naturen forandret seg hele tiden, samtidig var det helt likt. Det var en uendelighet av grønt og åsene strakte seg så langt øyet kunne se. Det bugnet av markblomster, nyperoser og frodige hager. Fuglene sang og humler surret. Fremdeles var det mange severdigheter fra romertiden, men vi visste at i løpet av dagen ville vi ta farvel med den synlige delen av muren. Stien ville fortsette helt ut til havet, den går tross alt fra kyst til kyst over hele England. Men fortiden ville være gjemt under jorda eller fjernet av tidenes gang.

Men foreløpig virket muren uendelig og det var stadig nytt å se.

Dette er faktisk ikke lov, men jeg ble litt sjarmert allikevel. Kulturminner og vernede området er beskyttet av et strengt regelverk og det skulle bare mangle. Men her hadde noen tegnet pupiller på mosen, på en stein i muren… Fy skam seg…

Gangbroen var ny, men romerne hadde hatt 3 forskjellige broer her, fra AD 122 til 207.

Vi tok en stopp ved Birdoswald, her var nok et sted å stemple passet. Det ligger ovenfor elven Irving, med god utsikt og dessuten museum og kafe. Vi spiste en stor lunsj, før vi fortsatte videre. Min venninne hadde tidligere bodd 1 år i disse traktene, da barna var små og mannen hadde jobb her. Hun var spent på om hun kunne se huset, så vi brukte litt tid på å speide etter det. Og sånn gikk dagen, endeløse marker og enger med sau og kyr. Det var gjerdeklyver og utallige grinder, og da vi endelig rundet hjørnet for å få det siste blikk på muren, FOR ET SYN!!! Der stod nemlig tre levende romere, i all sin prakt…

Min lunsj var av det kraftige slaget, cornish pastry og fruktscones. Det var ikke lurt, med tanke på hvor langt det var mellom toaletter.

De bygde mye annet fint, med steiner de tok fra muren. Både gårder og slott, så det er igrunnen rart at det er såpass mye igjen av den….

Det var utallige veivisere og måter å komme seg over gjerdene på.

Noen steder måtte man ha tunga beint i munnen for ikke å brenne seg på brennesler.

Jeg hadde gitt opp å lese alle informasjons tavlene, det var rett og slett for mange.

Jeg trodde seriøst jeg såg syner!!! Men det var en munter trio, som også skulle gå Hadrian’s Wall path. Travelling light….

Jeg har sjelden ledd så mye eller blitt så overrasket, som da vi traff disse tre engelskmennene…

Det var godt å komme frem til Sandysike farm og vi ble godt mottatt. Her fikk vi hele den ombygde stallen for oss selv og det var et fantastisk sted. Gården har full gårdsdrift og i tillegg tar de imot fotturister. Her trippet høner på tunet og valper boltret seg i sola. Enkelte gikk straks igang med klesvasken, mens jeg var mest opptatt av å strekke meg ut på senga. Vi fikk servert hjemmelaget shepards pie med lokalt øl til og det smakte veldig godt. Så sovnet vi, til lyden av regnet som plasket ned utenfor.

Dagens etappe ble på 18,7 kilometer og det gikk plutselig opp for oss at vi kom til å greie å gå hele turen. Det var stas…

Lykke i livet, å strekke seg ut på senga…

Vi hadde til og med eget stue, eget kjøkken og eget bad. Til den nette sum av £20 pr. pers… Mat og drikke kom selvfølgelig i tillegg.

Alternativet var å ha Rett i koppen suppe uten nudler, med vann til. Overhode ikke et vanskelig valg og maten var kjempegod.

Dag 7: Mens jeg sov, hadde andre hatt det travelt. Resten av turen var booket og planlagt, så etter havregrøt til frokost, var det bare å gå. Vi hadde foran oss en litt kjedelig etappe, ifølge boken min. Mye asfalt og lite spor etter muren. Planen var å gå inn til Carlisle, stemple passet og så ta bussen til hotellet. Her var vi booket i to netter, så neste dag kunne vi legge de tunge sekkene igjen og ta buss ut til endepunktet. Så skulle vi gå tilbake til Carlisle og dit vi stoppet idag. Grunnen til denne måten å avslutte på, var dårlig bussforbindelse ut til kysten og for å slippe 25 kilometer med tung sekk…

Det var nesten litt trist å forlate vårt kjære, lille bunkhouse. Men, men…

Det nytter ikke å være redd kyr, men de var aldri for nærgående.

Mørke skyer hang over oss og det kom litt regn.

Dersom du ikke liker været, er det bare å vente 5 minutter, så skifter det.

Vi fant et bok/buss skur å sitte i, da regnet plutselig bøttet ned. Her ble det nøtter og vann, for på denne strekningen var det lite annet å få.

Denne dagen ble kort og effektiv. Det var liksom ikke særlig mye å stoppe for, uten informasjonstavler eller spisesteder. Vi passerte en pub, men den var stengt. Dessuten var været ikke på vår side, det kom noen kraftige regnbyger, men fremdeles bedre enn det som var meldt. Jeg var skrubbsulten da vi etter 17,9 kilometer kom til Sands sportssenter. Her stemplet vi og spiste en lunsj som ikke imponerte. Men det var do og det trengte vi. Siste timene gikk gjennom et parkanlegg og langs elva, med mye folk som jogget eller luftet hund.

Vi nærmer oss Carlisle, med motorvei og mye folk og hus. Allikevel virket det ufattelig langt igjen til vi var fremme…

Litt usikker på hva dette var, boka kalte det Tower in field. Joda, ser den…

Siste kilometerne på asfalt var LANGE…men en kilometer er en kilometer, selv om disse virket som en hel mil.

Endelig fremme ved sportssenteret og kort vei herfra inn til byens sentrum.

Ååå, ja… dette kan jeg like.. Hotellet lå litt i utkanten av byen og var et kupp.

Kvelden ble tilbrakt rett over gata, med mat og god drikke. All den friske lufta og gåing gjør at man legger seg tidlig og det holder med 1 øl…

Dag 8: Vi hadde bestilt tidlig frokost og jeg var rett og slett litt nervøs foran dagens etappe. Vi skulle gå 25 kilometer, på flatt underlag og mye asfalt. Det er ingen god miks for kroppen min, men jeg var fast bestemt på å gjennomføre. Det føltes nesten som juks, da vi satte oss på bussen ut til Bowness-on-Solway. Vi skulle plutselig gå mot øst, med vinden i ryggen og hele løypa foran oss. Vi traff to hyggelige nordmenn, som akkurat skulle starte turen og vinket dem avgårde. Selv stemplet vi for siste gang og tok en kaffe, slik at vi kunne bruke doen på kafeen. Det er vanlig høflighet her, at bare kunder kan bruke toalett på puber og restauranter. Jeg synes det er helt greit og vi fikk mange pauser med øl, te eller kaffe i løpet av turen. Etter at de offisielle bildene var tatt på målstreken, begynte vi å gå vestover. Lette til beins, uten de blytunge sekkene, svevde vi over slettene.

Selv om hotellet var billig, manglet vi ingenting under frokosten. Muligens blodpudding, men det er skotsk, og ikke engelsk frokost.

Det var god plass på bussen utover, selv om det var den tidlige.

Tenk om vi hadde hatt hele turen foran oss, det tenkte jeg mye på….

Litt rart å ta et jublende bilde, som om vi var ferdige. Det var tross alt 25 kilometer igjen!

Men vi så havet og jeg var glad for at ikke badetøyet var med. Her var kvikksand, sump, lavvann og overhode ikke mulig å bade.

Det er rart hvor mye travlere man får det, når man vet at det går mot slutten. Det er som om man helst ikke vil stoppe i hele tatt, fordi man bare vil bli ferdig. Men det var ingen hast og det måtte jeg fortelle meg selv hele dagen. For det ble en skikkelig lang dag…. Men samtidig var det veldig fint, fordi landskapet her var så annerledes enn tidligere, at det føltes nesten som å gå en helt ny tur. Vi traff flere hyggelige mennesker, både av de som startet og de som gikk mot slutten. Jeg tror ikke alle forstod opplegget vårt, men for meg spilte det ingen rolle. Vi hadde uansett gått hele turen og ifølge hun som holdt kontroll over dagsetappene og antall skritt, hadde vi gått 140 kilometer totalt. Så egentlig hadde vi gått MER enn forventet, siden Hadrian’s Wall path er 135 kilometer. Men ikke vet jeg hvem som har rett og ikke spiller det noen rolle…

Været var usikkert, så vi var forberedt på regn.

Det var endel puber underveis og skotten likte godt denne.

Det var lite benker å se, men vi fant et fint sted å spise medbrakt lunsj.

Det var flatt, flatere og flatest.. Det er rart hvordan man føler at man går og går, uten å komme noen vei. Det virket bare uendelig.

Vi hadde nettopp spist, men måtte kjøpe noe å drikke for å låne do. Det passet bra.

Jada, da kan jeg skryte av at jeg har gått England på tvers via Hadrian’s Wall path. Eller, jeg har ikke akkurat noe behov for å skryte av det. Det er en tur jeg vil anbefale for alle som er glad i bondelandet og som liker å vandre gjennom blomsterenger. Du som liker litt komfort og god mat, samt å ha en aktiv ferie. Alt dette byr turen på og den kan gjøres på mange måter. De færreste går med tung sekk, fordi det er mange som tilbyr bagasjetransport, samt overnatting i komfort. Vi gikk for billigvarianten og hadde en fantastisk opplevelse. Ja, det var et slit og jeg ble usikker på om jeg kom til å greie turen. Men når jeg ser tilbake på den, så frister det med flere lange fotturer i Storbritannia. Med telt og fullt utstyr….

Tilbake langs elven, da var det ikke langt igjen.

Det ble skikkelig fest da vi endelig kom tilbake til sentrum av Carlisle. Sliten, men veldig, veldig fornøyd…

Mellom Chollerford og Birdoswald, rosinen i pølsa på Hadrian’s Wall path.

Som tidligere nevnt, er Hadrian’s Wall path ikke regnet som en fjelltur. Noen beskriver den som en lang og grønn spasertur på relativt flatt underlag, men jeg er litt uenig i det. Eller kanskje det bare FØLTES så tungt på grunn av ryggsekken.. Men det var unektelig både bratt opp og bratt ned på de to dagene vi brukte på denne strekningen. Dessuten var det værhardt og jeg forstod hvorfor man anbefales å gå fra vest til øst. Det var kraftig motvind oppe på toppene og vanskelig å finne fotfeste over gjerdeklyvere og ned de bratteste bakkene.

Man går ikke så langt ut fra Chollerford, før man kommer til dette stedet. Det er obligatorisk å stoppe; her var butikk, stempel, kafé og toalett. Vi betalte sjelden for å gå inn og være skikkelig turist, jeg var nødt til å prioritere dagsetappene.

Dessuten var det så utrolig mye å se overalt, dette var et gammelt spa hotell. Jeg ville jo gjerne inn dit også, men klarte holde fokus.

Vi var blitt advart om at det lå noen krevende bakker foran oss og det stemte det.

For ikke å snakke om gjerdeklyvere, for denne etappen var gjerdeklyverenes dag…

Tidenes mest spenstige kaffebar fant vi på toppen av en bakke.. Han serverte ALT, fra espresso til kaffe latte, med et lurt smil.

Dag 4: Denne dagsetappen går egentlig mellom Chollerford og Steel rigg, men jeg forstod raskt at det skjer ikke. Da må man greie å gå 21 kilometer, mye opp og ned, samt gjennom den mest spennende delen i forhold til romersk historie. Vi startet godt og holdt greit tempo, men hadde hatt en treg morgen og kommet seint igang. Det var helt greit, hadde dagen foran oss og ikke noe tidsskjema å rekke. Været var uforutsigbart, med kald vind og mørke skyer. Men ikke regn…

Det var veldig godt tilrettelagt over jordene og langs beitemarken. All mark i England eies juridisk sett av den britiske monarken, men i praksis eier folk bruksretten, enten som eier av eiendom eller gjennom leasing. Derfor finnes ingen allemannsrett, siden alt er privat..

Det tok tid å lese alle informasjonstavlene vi passerte, men det var så spennende at vi bare måtte…

Det var lite annet her oppe, selv om veien gikk like ved. Noen gjør turen med bil og det er fullt mulig.

Vi fant fort ut at det ble en kort dag og hadde lyst til å finne innendørs overnatting. Det var ikke enkelt, det er langt mellom stedene og mange har begrenset med plass. Ofte er det gårder eller bolighus som har noen rom avsatt til B&B, eller en pub med overnatting. Det er enkelte hotell, men de lå langt fra løypa og man måtte enten ta buss, taxi eller gå omveien. Nei takk… Vi prøvde to steder, men det var fullt på begge. Derfor var vi ikke vanskelige å be, da Old Repeter Station sa vi kunne campe i hagen. Har man telt, ordner det seg alltid… Lette til sinns var vi fornøyd med dagens 15,4 kilometer tilbakelagt og fikk opp teltet i en fart.

Noen dager virket bare uendelige og jeg kjente godt at gårsdagens etappe på 24 kilometer hadde vært tøff.

Det hang mørke skyer over oss, men sauene var like fornøyde.

Tempel of Mithras, hvor de romerske soldatene utøvde religionen Mithraisme. Det er en mystisk religion, praktisert i Romerike fra 1 til 4 århundre. Nå er den nok utdødd, jeg hadde ihvertfall aldri hørt om den.

Murens vokter…. kom nesten nær nok til at vi kunne klappe den.

Det var nesten som å ver heima på Jæren, steingard, flatt og mye vind.

Noen steder var ikke muren synlig, men grøftene var. Det er meg ubegripelig hvordan alt arbeidet ble utført på bare 6 år; med mur, vakttårn, store fort og en dyp grøft foran. De var ikke kommuneansatte, det er ihvertfall sikkert…

Endelig var teltet oppe i Les sin hage. Han drev B&B alene, fylte 80 år samme dag som vi kom og var en utrolig hyggelig fyr.

Til og med Rett i koppen suppe med nudler smakte godt, da Les kom med ferskt brød og god drikke til.

Dag 5: Vi stod opp til full engelsk frokost, servert av Les. Så var det å pakke sekken og sikte seg inn på løypa igjen. Kom ikke så langt før vi fant en fantastisk honesty box, det var grunnen til at jeg bar 1 kilo i mynter…. Det finnes mange av dem, selvbetjening med kaker, snacks og drikke. Alltid plass i sekken til slike ting!! Været var litt lettere idag, selv om det blåste mer. Men vi kom oss tidlig avgårde og var klar for en lang etappe.

Frokost hos Les var en sånn som gir energi for hele dagen, med toast og en bøtte kaffe til.

Det var mye godt å kjøpe i honestyboxene, særlig hjemmebaksten var populær.

Det var mye å se videre innover heia og mange informasjonstavler å lese.

Været var slett ikke ille, selv om det var mye vind. Værvarselet lovet mye regn, men det kom aldri og det var vi takknemlige for…

Fra toppene kunne vi se hvordan muren slynget seg videre, fremover gjennom landskapet.

Det er lett å forstå hvorfor denne etappen regnes som den mest vakre, krevende og interessante. Dagen var stappfull av historiske høydepunkt, hvor det var vanskelig å få med seg alt. Man skulle tross alt legge noen mil bak seg også og det tar tid. Området rundt Sycamore Gap var folksomt, her var mange dagsturister ute på søndagstur. Vi stod i kø før å ta bilde av stubben, som engang var et gedigent lønnetre. Her hadde det stått i flere hundre år, blitt kjendis i Robin Hood filmen med Kevin Costner, helt til to vandaler bestemte seg for å kappe det ned. Snakk om tullinger og i fengsel måtte de…

Det gikk hele tiden opp og ned, så selv om stigningen ikke var så lang, ble det tungt nok.

Vi hadde en lang pause ved Housesteads, som regnes som høydepunktet på hele Hadrian’s Wall path. Ihvertfall arkeologisk sett, her er det mest komplette fortet fra romersk tid. Det er også kiosk, stempel og do, samt kafe dersom man orker å gå omveien ned til parkeringsplassen. Det gjorde ikke vi, tok en kjapp kaffe og vandret videre.

Det ble mer steinete her, samt brattere.

Ved Crag Lough eide National Trust denne eiendommen, uvisst hvorfor. Den var ikke åpen for besøk, såvidt jeg kunne se.

Vi hadde blitt enige om at det var på tide med en natt innendørs. Etter tre netter i telt, uten dusj og med enkle måltid, var overnatting booket på Greenhead hostel. Her skulle vi dele rom, men det var heldigvis ikke trangt om plassen. Dersom vi ikke hadde booket i forkant, spørs det om jeg ikke hadde satt opp teltet ulovlig. Jeg var skikkelig sliten etter en lang dag og 21 kilometer opp og ned, og vi passerte flere steder hvor det hadde vært fint å campe. Men det er ikke lov og dessuten ventet en seng på meg. Det var bare så langt frem… Hotellet hadde allerede stengt matserveringen, men da de så desperasjonen i øynene våre, fikk vi både mat og drikke. Trailmagic….

Noen av bakkene var med trapper, men med tung sekk og sterk vind var det ikke lett.

Vi var ikke de eneste som karret oss oppover fjellsiden og brukte god tid.

Ved Steel Rigg var det parkeringsplass og mye folk. Ikke så mye annet…

Det høyeste punktet på hele turen er Winshield Crags og det rager 345 meter over havet.

I starten av turen, var spørsmålet alltid: Hvor i alle dager er denne muren? Men nå spurte vi heller: Tar denne muren aldri slutt???

Men stien var god å gå på og utsikten fantastisk. Dessuten kom aldri regnet som var meldt, så egentlig var det lite å klage på.

Nærmer oss Cawfield Quarry, hvor det var offentlig toalett å se frem til.

Været skein og og her nede blåste det ikke heller.

Det var en opplevelse å komme inn for å sove i en seng. Det beste med å campe er fleksibiliteten, det verste er å komme inn og ut av et knøttlite, lettvektstelt når man er stiv og støl etter en lang dag på tur. Mens vi nøt maten, måtte vi også ta stilling til om det var mulig å fullføre hele turen. Alternativet var å kun gå til Carlisle og droppe siste dagen ut til kysten. Det var sånn sett ikke et nederlag, men vi begynte å få dårlig tid. Jeg hadde hjemturen booket allerede og var nødt til å forholde meg til den. Hmmm, tøffe valg….

Men først var det seng og en god natts søvn.

Hostellet lå i en gammel, ombygd kirke fra 1800-tallet og var et fredelig sted.

Drømmetur uansett om vi kommer helt i mål. Siste del kommer snart…

Starten på Hadrian’s Wall path, fra øst til vest.

De gamle romerne var et drifting folk, som bygde både det ene og det andre man fremdeles kan se mange spor etter. Turstien Hadrian’s Wall følger Nord Europas største romerske monument, som fremdeles er tilgjengelig for oss å se. Stien strekker seg tvers over Nord England, fra kyst til kyst. Det samme gjør muren, samt utallige fort, porter og annen militær arkitektur. Det tok romerne seks år å bygge muren, men det tok britene adskillig flere år å lage en tursti som følger den… Grunnen er enkel, det er Storbritannias første tursti som følger et UNESCO World Herritage Site, altså et vernet område. Hadrian’s Wall path ble åpnet i 2003 og den 135 kilometer lange turen ble raskt populær. Her kommer vår vandring fra 3 til 10 juni.

Buss er en enkel og billig måte å reise mellom større byer i Storbritannia, særlig dersom man bestiller litt i forkant.

Newcastle er en gammel by, som opprinnelig stammer fra en romersk bosetting. Vi tråkket raskt gjennom, på jakt etter hotellet vårt.

Dag 1: Vi brukte store deler av dagen til å dra fra Edinburgh, hvor min venninne Alex bor, og ned til Newcastle. Jeg hadde ankommet UK noen dager før, med fly fra Stavanger til Aberdeen og buss videre. I Newcastle sjekket vi inn på Rooms Inn, et billig og bra hotell nær turstien. Så gikk vi inn til sentrum og tok metroen ut til Wallsend, som er det offisielle start/slutt stedet på turen. Det spiller ingen rolle hvilken vei man går, selv om nok de fleste går vest til øst. Da får man vinden i ryggen, mens andre veien har finest utsikt. For oss var det mest praktisk iforhold til transport og vi var fornøyd med det.

Fra metroen var det kort vei ned til besøkssenteret Segedunum, med museum, litt mur og startsted for løypa.

Vi kom rett før stengetid, så det ble ikke tid til å besøke badehuset, museum eller kafeen. Men vi fikk kjøpt hefte for stempel og det var MYE kjekkere…

Jeg anbefaler denne turguiden, den hadde veldig detaljerte, håndtegnede kart og var uvurderlig i å finne mat/overnatting. Passet var mer for gøy, selv om vi ble meget gira på å samle stempel. Greide alle…

Endelig var vi igang, med noen kraftige regnbyger som gjorde oss gjennomvåte. Fem minutter senere skein sola og vi tørket opp.

Etappen mellom Wallsend og Newcastle gikk langs elven Tyne og vi var forberedt på en kjedelig tur på asfalt, men uten de tunge sekkene, som lå igjen på hotellet.. Egentlig er dagsetappen Wallsend til Hedon-on-the-wall, en tur på 24,2 kilometer, men det synes jeg ble litt langt å starte med. Særlig siden vi skulle gå med tung sekk og campe underveis. De fleste går turen med kun dagstursekk og får bagasjen fraktet mellom overnattingsstedene. Det gjorde ikke vi, siden vi ikke hadde planlagt så mye i forkant. Det anbefales å booke god tid før du skal avsted, ihvertfall dersom du baserer turen på overnatting innendørs….

Man følger ikke muren fra starten og innover mot byen, den går lengre inne i landet hvor motorveien går. Derfor står det Hadrian’s way på skiltene og ikke Hadrian’s Wall path.

Selv om vi gikk på asfalt store deler av tiden, var det allikevel en flott opplevelse. Særlig med bare dagstursekk…

Det var mye å se på underveis og flere steder å stoppe. Kafeer og puber dukket opp overalt, da vi nærmet oss sentrum.

Newcastle er kjent for alle broene som krysser elven og vi hadde god utsikt til dem.

Jeg hadde til og med overskudd til en sightseeingrunde ved slottet, siden turen ikke ble så lang, kun 11,3 kilometer.

Dag 2: Det ble en tidlig start, etter frokost i pose fra hotellet. Vi gikk ned til elva og fant frem til merkene. Nå var de tunge sekkene på ryggen og det gikk ikke fort. Men vi hadde god tid, siden vi hadde planlagt å campe rett utenfor Hedon-on-the-wall. Det er ikke lov å sette opp telt hvor man vil, i England finnes ikke allemannsretten. Man må enten være på campingplass eller ha tillatelse fra grunneier. Så vi hadde funnet en campingplass, men ikke booket. Jeg antok at de hadde plass til to små telt, så mange er det ikke som sverger til enkel og billig fottur…

Vi startet igjen med å følge elven Tyne, på flott tursti. Det lå både boligfelt og industri, men min opplevelse var at det var fredelig og grønt.

Etter å ha forlatt elva, gikk vi innover i landet.

Det ble mange pauser, hvor sekken kom av. Noen sleit mer enn andre med å få den på igjen, men Alex imponerte stort. Dette var hennes første tur med full oppakning og overnatting i telt. Det gikk strålende.

Lunsj fant vi på Elsies Riverside cafe. Ha med ca £100 i kontanter, blanding av mynt og sedler. Flere steder ønsket betaling i cash.

Det ble en LAAAANG førstedag, selv om vi ikke gikk mer enn 19 kilometer. Det er inkludert sightseeing underveis og en omvei og litt annen gåing. Det var fremdeles relativt flatt, selv om det var en tung bakke opp til Hedon. Høyeste punkt på hele Hadrian’s Wall path er 345 meter over havet, så det er ikke akkurat en fjelltur. Men Englands rullende åser kan være tunge nok… Det viste seg at campingplassen kun var åpen i helgene, så da stod vi uten overnatting og vann. Men begge deler ordnet seg, en snill grunneier gav oss både vann og tillatelse til å sette opp teltet på hans eiendom.

Vi havnet på en fin sti langs en annen elv, litt lengre, men sikkert like fint.

Her får man første skikkelige inntrykk av muren. Jeg var helt kokt i toppen etter bakkene opp og mest opptatt av å ta en pause.

Dag 3: Vi var tidlig oppe og i gang igjen. Planen var å gå frem til Wall, hvor vi hadde sendt mail til det lokale menighetsrådet for å få tillatelse til å sette opp telt i landsbyen. Det var en lang etappe på 24 kilometer og vi brukte nesten 7,5 timer effektiv gåing. Vi var nå over i mer landlige strøk og selv om løypa fulgte bilveier, gikk vi stort sett over marker bak en svær hekk. Dette er ikke turen for deg som er redd kyr eller hest, her kom man tett på. Men de var vant med folk, for det var et jevnt tråkk med turgåere. Mange kom imot oss og noen passerte oss bakfra. Det var trivelig og sosialt, særlig fordi vi ikke var de eneste som syntes turen var tung.

Denne gjengen her stod akkurat foran grinden og hadde ingen planer om å flytte seg.

Vi tok en stopp ved Vindobala, selv om det var lite å se. Her stod engang ett av de 16 fortene som romerne bygde langs muren, for å forsvare provinsen mot angrep fra nord.

Løypa er godt merket og skiltet. Vi brukte kart fra appen All trails i tillegg til turboken min.

Det var en fantastisk dag, med sol og uendelige grønne marker.

Dagens etappe fulgte som sagt bilvei 90% av tiden, men vi så lite til vei og biler. Istedet var det gårder og marker, landlig og grønt. Vi stoppet på Robin Hood puben og hadde en pause for å lade mobilen, samt låne do. Turen kretset ofte rundt disse tre: strøm, mat/vann og finne do. Det var ikke alltid enkelt, så vi var glade hver gang vi fant et spisested med alle tre… Mat hadde vi dessuten med oss, hovedsakelig tørrmat (som krever vann..) og snacks i form av nøtter og kjeks. Jeg var ganske så sliten da vi endelig kom til Wall og fikk satt opp teltet bak «grisegjerdet». Det var en mark med griser og beste plassering var vistnok der.

Det var mange og lange beine strekninger.

Det ble en vane å speide etter eikenøtta, som symboliserte løypa vår.

Det er mange små landsbyer man går gjennom, men de virket nesten fraflyttet. Vi håpet på noe mat, men det var ingenting.

En hest med skjegg, som heller ikke ville flytte seg da vi skulle gjennom grinden…

Teltområdet bak grisegjerdet og her var både fotballbane, lekeplass og benker. Enda viktigere var det at vi hadde offentlige toalett med drikkevannskrane…

Neste morgen var det en kort tur inn til Chollerford og en bedre frokost på kafeen ved elva. Så var vi klar for å starte på den fineste, men også mest krevende delen av Hadrian’s Wall path. Fortsettelse følger….

På ville veier i Bjerkreim…

Det finnes mange fordeler med å gå på merket sti. Man trenger ikke tenke, noe som absolutt er en fordel hvis man er litt lat. Andre har gjort jobben for oss, med å velge den tryggeste og mest praktiske stien gjennom fjellheimen. Kanskje ikke den korteste, men som regel er det en årsak til at løypa legges der det er enklest å gå. Man kan dessuten følge med og sjekke om man går riktig på diverse apper, men det forutsetter dekning og en moderne mobil. Sånn sett øker det sjansen for at man trygt kan gå fra A til B, uten for mye strev. Altså litt lat…

Jeg møtte min søster på Vikeså, så kjørte vi sammen til Kløgetvedt tunet. Målet var å gå til Solbjørgnipa og vi kunne gått herfra.

Min plan (for det er som regel jeg som klekker ut alle disse krumspringene våre) var å besøke tunet etter turen, men jeg kjørte feil. Så da var vi turister først og kjørte til turstart etterpå.

Alt var selvfølgelig lukket og låst på bygdemuseumet og det var helt greit.

Det eneste tegn på liv, var høna, som trippet rundt på tunet. Jeg var mest redd for å kjøre over den, den hadde lite respekt for en gammel Toyota.

Jeg hadde vært på Solbjørgnipa før og bruke mye tid på å prøve å huske når, med hvem og hvor gikk vi. Det var bortkastet tid, det ringte ingen bjeller. Til min forsvar er det sikkert 30 år siden, men vanskelig å være konkret, når man ikke husker. Uansett så ble jeg «kjentmann «, siden min søster aldri hadde vært her før. Hun mente at vi egentlig hadde snakket om en annen tur, men det kunne ikke jeg huske. Mulig at hun bare var trett, siden hun kom rett fra nattevakt. Planen var ihvertfall Solbjørgnipa, som jeg gledet meg til å sveipe inn på Fjelltoppappen. Jeg hadde gjort et godt forarbeid, det vil si funnet turen og lest om den på ut.no. Derfor tenkte jeg at jeg var godt forberedt, men det hjalp ikke mye….

Min planlagte løype startet på Solberg og det er tilrettelagt for parkering nedforbi gårdene. Her står også en informasjonstavle med kart.

Det går mye sau i området, så her er helårsbåndtvang og mye gjerder.

Litt erfaring har jeg med Bjerkreim kommune, de pleier å være veldig gode på merking og skilting av turområder. Derfor ble jeg litt overrasket over at vi raskt kom til et skilt som pekte helt feil vei. Ikke feil vei sammenlignet med hukommelsen min, den stoler jeg sjelden på. Men i forhold til den flotte turbeskrivelse jeg hadde funnet på ut.no og DEN pleier å være pålitelig. Etter en kort rådslagning, bestemte vi oss for å følge teknologien. Det var en stor tabbe. Men jeg gikk med øynene på mobilskjermen og i følge den, var vi på rett vei.

Det var flott vei innover og været var fantastisk. Jeg gikk for første gang iår med kortbukse og t-skjorte, men hadde ull, fleecegenser og jakke i sekken. Man kan aldri være for forberedt!

Vi steig i høyden og selv uten søvn, er min søster kjappere til beins enn meg.

Plutselig var vi ikke lenger på rett vei ifølge ut.no. Jeg hadde stusset flere ganger over mangel på merker og alle grindene uten gjerdeklyvere. En grind fikk vi ikke opp og måtte klatre over, med piggtråd og alt.

Jeg ble litt sur da det gikk opp for meg at kartet ikke stemte med løypa. Herligaheden, kan man ikke engang stole på ut.no???!! Her skulle vi nyte en hyggelig topptur i flott sommervær, den første på lang tid for min del. Knær og hofter var såvidt restituert etter Tunsberg leden, selv om gnagsårene enda ikke var helt grodd. Så skulle vi ende opp med å gå DEN omveien og krafse oss oppover fjellsiden, med bare et lite hint om røde merker… Det var jammen bra jeg var i godt selskap, som ikke skyldte på mine dårlige ferdigheter som turleder. Eller tenk om det plutselig hadde begynt å regne… Da hadde det blitt enda surere.

Det går veier på kryss og tvers i hele området, noe som kan gjøre det litt vanskelig å vite hvilken som er rett.

Men det var ingenting å si på utsikten og vi vasset overhode ikke i andre turgåere.

Heldigvis fant vi den offisielle og merkede løypa, som ikke stemte helt med beskrivelsen.

Men vi droppet den siste klatrebiten og fant heller en hyggelig sitteplass for lunsj.

Varden på Solbjørgnipa ble bygget av en sjømann og toppen har fungert som seilingsmerke i århundrer. Vi måtte ganske høyt opp før vi kunne se havet og hygget oss med å prøve å finne ut HVA vi så.

Vi hadde en flott tur, det var ikke det som gnaget litt. Jeg kunne ikke helt forstå hvorfor ikke merking og kart fra ut.no stemte overens. Sånn kan jeg bli forvirret av og da spinner det videre i hodet mitt. Konklusjonen ble at løypa muligens er blitt lagt om og at den gamle løypa gikk der som kartet viste. Det er absolutt en mulighet og jeg maste videre om dette på nedturen. Da tok vi den brede og tydelige stien, med morkne og slitte merkepåler. Jeg hadde en erindring om at det lå noen gamle støler her opp, de kunne jeg såvidt huske. Det gjør ikke det, men en gammel høyløe kan man få med seg.

Det er rart hvor mye raskere det går, når man ikke trenger å sjekke kartet på mobilen.

Det var mye mindre grinder å passere på denne veien. Så stemte beskrivelsen bedre, selv om kartet fremdeles var feil.

Turen opp til toppen av Solbjørgnipa er beskrevet som enkel (kan tas med en klype salt), er 2 timer tur/retur (forutsetter at du følger merket løype og ikke kartet på ut.no, samt er kjapp til beins) og man skal opp 301 høydemeter. Selve toppen er på 466 meter og utsikten over Jæren, Bjerkreim og Eigersund er suveren. Særlig på den så flott dag som dette, med klarvær og strålende sol. Det er opp og ned samme vei, men vi gikk det som en rundtur. Det får man dersom man følger løypa på kartet, den er kun riktig siste bratte biten mot toppen. Neste gang skal jeg heller stole på kjentfolk i Bjerkreim, som sikkert satt opp skiltet, og ikke være så forbaska lat…

Skiltet til høyløa hadde hatt bedre dager…

…og det var til og med en vindskjeiv gjerdeklyver.

Tenker du å gå turen, følg dette skiltet og ikke ut.no. Vi (retter sagt jeg) har nå lært….

Kanskje «Klem et tre» dagen idag? Kem vett…

Jeg er glad i skog, det har jeg alltid vært. Hva skulle vi liksom ha gjort uten skogen, våre forfedre hadde neppe overlevd i villmarken uten tre å gjemme seg bak eller ved til å fyre bål med. Vi er nok ikke like glad i skogene idag, hvor det hugges, brennes og kappes skog over hele verden i raskt tempo. Selv om det finnes 3 tusen milliarder trær i verden er det allikevel viktig å passe på dem, de sørger for oksygen, rent vann og er hjem til en rekke dyr og insekter. Dessuten er de gode å klemme på.

Skog er et flott sted, hvor det er lett å finne ro.

Man kan gå tur eller bare sitte på en stein.

Aller best liker jeg å studere alt som lever i skogen. Dette er en skogsstjerne.

Da jeg leste at det igjen var gang i planene om å bygge et nytt boligfelt på Dale, fikk jeg akutt behov for en tur inn for å hilse på løvtrærne «mine». De er selvfølgelig ikke egentlig mine, men jeg liker å late som om de er det. De er svære og veldig gode å klemme på. Gamle trær, som har levd i utallige år, er best å klemme eller ligge under. De har dype røtter og som regel en stødig stamme, samt en vid krone med blader i det grønneste grønne. Man kan kjenne at pulsen går ned og roen senker seg bare ved å se på sånne gamle trær.

Turen innover går på oppsiden av veien og her er litt kronglete å gå. Men mye trær…

For dere som er redde for å gå dere vill mellom alle trærne, er det godt at det er mange merka stier.

Visste du at fargen grønn virker beroligende og motvirker stress?

Det er ikke vanskelig å finne grunner for hvorfor naturen er bra for helsa. Faktisk har både Canada og Skottland en ordning hvor leger kan skrive ut tid i naturen på blå resept. Det kan jeg like… Jeg vet ikke om klemming av trær inngår i ordningen, men det burde det. Forskning har vist at å klemme et tre utløser hormonet oksytocin, som gir velvære og avslapping. Det er kjent fra mange deler av verden, blant annet Japan, hvor treklemming og skogsbading har vært populært i mange år.

Bare å ligge i gresset og se opp på bladene er fint. Gjerne puste litt dypt i tillegg.

Men jeg fikk med meg at det muligens blir et godt blåbær år i år.

Det var nok ikke den offisielle «Klem et tre» dagen idag. Jeg trodde jeg bare kunne dikte opp en, men det viste seg at 16 mai allerede er internasjonalt anerkjent som «Love a tree day». Så egentlig er treklemming både offisielt og godkjent over hele verden, men det er kanskje mest for spesielt interesserte. Mange er redde for å bli sett på som litt sære dersom de klemmer på trær, men det er ikke viktig. Jeg hadde ikke klemming som hovedfokus på turen min, men klarte ikke å dy meg da jeg kom inn til Dale. Det gjorde godt…

Jeg fortsatte turen opp mot Dalsnuten og Gramstad.

Det var litt mer stusselige trær her, de hadde også trengt en klem.

Jeg tok turen rundt vannet og kikket på trær.

Ingen trær er like, akkurat som ingen mennesker er like. Det er litt fint å tenke på.

Treturen min startet ved Holmavika badeplass, hvor jeg parkerte. Så gikk jeg over veien og inn i det grønne. Turstien følger hovedveien oppe i skråningen, nær nok til at du hører bilene. Det er allikevel en flott tur. Jeg går noen ganger kun til Dale, andre ganger inn i løypenettet på Gramstad. Denne dagen var det trær som var i fokus og jeg klemte både her og der. Etter en runde rundt vannet, gikk jeg mot Øvre Eikenuten og fulgte stien bratt ned på baksiden. Da kommer man tilbake til parkeringsplassen og får sett enda mer trær, siden det er en skogkledd skråning. Så det er bare å feire treklemming hver dag…