Jolleturar

På hoggormjakt i Melshei.

Kunsten å motivere består i å få andre til å gjøre noe de i utgangspunktet ikke har lyst til å gjøre. Ikke med tvang, men med å selge det inn på en sånn måte at de nesten ikke kan vente med å komme i gang. Det har jeg lært etter mange år som treningsinstruktør, turleder og ikke minst mor/ farmor. Kamuflert gjerne budskapet i ord som frister, særlig gjelder det til barn. Å foreslå for en 12-åring at vi skal gå topptur, på grusvei i flere kilometer eller ta en liten rusletur, er lite attraktivt. Men inviterer ham med på hoggormjakt, da satt han klar i bilen lenge før jeg hadde fått av meg tøflene….

Melshei er et stort skogsområde utenfor Sandnes, hvor det finnes utallige muligheter for tur. Det er lysløype, stort skianlegg, grusvei og både merket og umerket stier på kryss og tvers. Man har flere parkeringsplasser, denne gangen valgte vi en av de øverste.

Dessuten var planen å unngå grusveiene, siden vi tenkte at hoggorm ikke er der hvor det er mest folk.

Vi startet jakten på en haug med store steiner og mye sol. De liker sol, ormene.

Bare så det er sagt, så jaktet vi ikke hoggorm med våpen i hånd. Selv om hoggorm er den eneste giftige slangen vi har i Norge, er det strengt forbudt å ta livet av dem. Dessuten er de ikke en slange, men en orm. Den er lett gjenkjennelig med sikksakk mønster på ryggen og er verdens mest utbredte ormeart. Når man blir bitt, kan man få hevelse, svimmelhet og svie. Det er individuelt hvor mye man reagerer, men hoggormbitt er sjelden farlig. Unntaket er for småbarn og de med allergi, så oppsøk lege ved behov.

Vi hadde ikke gått langt, før enkelte var skrubbsulten. Mest sannsynlig var det fordi han visste at favoritt nistepakken var med, nudler dyppet i kakao.

Utsikten fra lunsjsted var upåklagelig, med utsikt mot Bråsteinuten mellom trærne.

Etter mat og en lang pause med klatring i trær og sjekke etter hoggorm under alle steiner, gikk turen videre på umerkede stier.

Jeg har oppdaget at det finnes to typer mennesker, de som synes slanger er flotte dyr og de som intenst hater dem. Det er sjelden en mellomting, i hvertfall ikke hos haterne. Min sønn greier ikke engang å sitte i ro dersom han ser slanger på tv, mens hans sønn helst vil ha en rundt halsen og kjæle med den. Derfor snakket han på inn-og-utpust om hva han skulle gjøre når han fant hoggorm.

På hvite joggesko over myra… godt det var noe å trø på. Ikke at han brydde seg, sko er sko…

Med en pinne saumfarte han stein, gress og kratt, men hoggorm var det dårlig med.

Det la ingen demper på stemningen og da vi kom til toppen jeg i utgangspunktet hadde sett meg ut, glemte han hoggorm til fordel for klatring.

Oslifjellet kan være bratt, særlig når man går opp fra Bråstei. Og det gjorde vi…

Men ettersom tiden gikk og ingen hoggorm dukket opp, snakket han mindre og mindre om de. Nå snakket vi om andre kjekke ting, som Lars Monsen, hvordan jeg skulle komme meg opp på det bratteste og hva som er verdens beste is. Han klatret og løp, sang, hoiet og lo. Glemt var både pc, mobil og hoggorm, men det gjorde tydeligvis ingenting.

Det ser ut til å bli en fantastisk blåbær sesong i år. Jeg gleder meg.

Det blei mye venting på enkelte opp de bratteste partiene, da satt han på en stein og nynnet for seg selv.

Og selvfølgelig kom vi opp og da var begeistringen stor. «FARMOR, EG SER HAVET»

Jeg såg stort sett hælene på han, tempoet var høyt. Og det er helt greit.

Det vanskeligste med motivasjonen, enten det er seg selv eller andre, er å komme i gang. Ofte bruker man lang tid på å argumentere for og imot, men det gjelder å ha best argumenter FOR. Sjelden angrer man etterpå på turen, treningen eller husarbeidet. At vi ikke fikk sett hoggorm, var ikke en skuffelse. De har en tendens til å dukke opp uventet og gjerne når man er sammen med de som overhodet IKKE vil se dem. Så vi har allerede planlagt ny tur i Melshei, sammen med sønn/pappa… Vi må bare motivere han litt først….

Vi tok grusveien tilbake til bilen, da hadde vi gitt opp hoggorm prosjektet.

Finneren er vinneren, påsto han da han fant en babycaps i skogen. Men den henger altså på en grein ved parkeringsplassen, dersom noen savner den.

To gode turkompiser.. En blid og fornøyd, en som later som han er sur, siden han trener på å bli ungdom.

Tranedans ved Hornborgasjøen.

¨¨¨¨¨¨¨¨¨Det er ofte sånn at de opplevelsene jeg ikke har planlagt på en reise, ender opp med å være de gjeveste. Slik var det i hvert fall da jeg besøkte området sør for Sveriges største innsjø, Väneren, rundt påsketider i fjor. Jeg kom helst for å se slott og middelalderbyer, men jammen gav turen en sjelden naturopplevelse som jeg ikke var forberedt på. Som vanlig hadde jeg rasket med meg noen turistbrosjyrer på en rasteplass og der fant jeg ut at våren var en fin tid å få med seg den berømte tranedansen ved Hornborgsjön. Den hadde jeg aldri hørt om og ikke visste jeg at fugler kunne danse. Selvfølgelig ble jeg meget nysgjerrig og bare MÅTTE dra dit. Jeg ble ikke skuffet…

Jeg hadde lagt meg inn på Airbnb og sjelden har jeg betalt for å bo på et sted med så mange regler og påbud. Men det var flott og varmt, samt lå strategisk til i forhold til tranedansen.

Det svenske lavlandet er består av mye dyrket mark og skog. Rundt påsketider var det lite som minnet om vår og naturen fremstod som blek og kald.

Jeg skal ikke lyve på meg mye kunnskap om fugler, men har forstått at det er et spennende tema. For de som virkelig er interessert, kan det bli altoppslukende. Fuglekikking er en hobby som går ut på å observere fugler i sitt naturlige element, som selvfølgelig er ute i naturen. For noen holder det å se fuglene i nærområdet, eventuelt legge ut mat for å observere hvilke typer som dukker opp på brettet. Andre derimot legger ned både mye tid og penger i reiser for å se etter fugler, samt utstyr for å kunne dokumentere hva de har sett. Kikkert er obligatorisk, det samme er fotoapparat med linser på størrelse med middagstallerken. Det finnes utallige foreninger, samt reiseaktører hvor man kan dyrke hobbyen sammen med likesinnede. Man kan konkurrere i å se flest mulig forskjellige arter eller bruke tid på å følge et avgrenset område gjennom årstidene.

Det lyste en blek morgensol over innsjøen og for noen var det nok langt på dag.

Jeg begynte å forstå at jeg kom dårlig forberedt, da jeg så noen av de andre entusiastene som hadde stilt seg opp.

Dessuten var jeg slett ikke forberedt på støynivået… Det var utrolig hvor mye lyd fuglene gav fra seg under dansen.

Som tidligere nevnt var det litt tilfeldig at jeg var her. En kombinasjon av at jeg var i området, noen tur-brosjyrer jeg plukket opp, samt at jeg hadde leid overnatting hos en fugleentusiast, som trodde at jeg var en som kom for tranene. Da jeg knapt ante hva han snakket om, anbefalte han opplevelsen varmt. Neste morgen var jeg som vanlig oppe før det var lyst og tenkte «Tja, hvorfor ikke?» Fra tanken slo meg, til jeg satt i bilen med målet plotta inn på GPSen, gikk det ikke lenge og jeg kjørte raskt sørover.

Det er ikke vanskelig å finne fuglene, man kan bare gå etter lyden. Men det er strengt forbudt å krysse over gjerdene, man må kun se på avstand. Derav kikkert som nødvendig utstyr…

Morgenlyset og alle fuglene gjorde opplevelsen til noe nesten overjordisk.

Uvant som jeg er med fuglekikking, trodde jeg at jeg kom til å være alene som turist ved innsjøen. Det viste seg å være helt feil, jeg var egentlig litt sent ute. Morgengry er visstnok den beste tiden til å observere fugler, i hvert fall tranene her. Man kan se dem hele dagen, så morgen og kveld er tidspunktene hvor de er færrest folk. Det er travlest i helgene og midt på dagen. Tranene danser når de har lyst og ikke til oppsatte klokkeslett. Det er selvsagt parrings dansen mellom hanner og hunner som regnes som selve rosinen i pølsen, men for oss uvitende er det spennende bare å se så mange fugler samlet på et sted…

Jeg undret meg veldig over hvordan de greide telle alle tranene. Det brukes kikkert og hver trane blir telt, men hvordan er man sikker på at man ikke teller noen to ganger?

Det var mange ulike fugler i tillegg til tranene, jeg så både svaner, gjess, måker og ender. Og det var bare de jeg kunne navnet på….

Det ble ikke gode bilder tatt med zooming på mobil, så avansert telefon har jeg dessverre ikke.

En trane tilhører tranefamilien og er den eneste av tranene som hekker i Norge. Den er større enn en stork, noe som kun er nyttig informasjon dersom du vet hvor stor en stork er. Uansett har den veldig lang hals og enda lengre bein, samt foretrekker å tilbringe vinteren i sydligere og varmere strøk. Den spiser det mest, gjerne plantekost, fisk og smådyr som mus og frosker. Til og med firfisler og slanger eter de, og jeg må innrømme at jeg grøsser bare med tanken på at en buorm skal gli nedover den lange trane-halsen… De bygger store reir av det de finner i naturen, legger visstnok to egg som ruges av både mor og far. Etter klekking går det omtrent to måneder før avkommet er flyvedyktig og klar for verden. Fuglene er vanligvis veldig sky og man kan høre de på lang avstand med sine trompet-liknende rop. Det siste kan jeg skrive under på, de holdt god av stand til oss turister og laget MYE LYD…

Det var lærerikt med både besøkssenter og ulike informasjonsskilt. Jeg ble faktisk imponert av disse fuglene og kunne godt tenke meg å bli en seriøs fuglekikker.

Det var ikke bare fuglene, men naturopplevelsen av å være ute tidlig om morgenen for å oppleve et naturfenomen. Det var spesielt…

Jeg hadde tatt av gårde i full fart, uten å spise frokost. Derfor passet det bra at det var mulig å kjøpe kanelboller og kaffe i kiosken. Svensk frokost, ikke ofte jeg har det.

Når tranene danser, så strekker de på hals og overkroppen. De bøyer og tøyer, samt hopper rundt og slår med vingene. Det ser rett og slett ut som litt morgengymnastikk, selv om tranene selvfølgelig gjør det som parings-ritualet. Overalt hvor tranene hekker, kan man oppleve denne vår-dansen, men den mest kjente og imponerende er altså her ved Hornborgasj¨¨¨¨ön i april. Da kan så mange som 27 000 traner være samlet for å vise seg frem for hverandre. Og dersom det ikke er nok til å ta turen, ligger det flere kjekke severdigheter tett ved. Jeg dro videre til Gudhems Kloster, fra midten på 1100-tallet. Det er et stort område med klosterruiner, museum, hage og en kirke, absolutt verd en stopp. Og er du enda sugen på mer, kan du finne et av Sveriges snodigste fornminne en kort kjøretur fra fugledansen. Ekornavallen er et stort gravfelt, med graver fra mange ulike tidsepoker. Det skiller 4000 år mellom den eldste og yngste, så det er en gåte for alle historieinteresserte å gruble over. Hva mer trenger man??? Da var i hvert fall jeg fornøyd…

Det mest spesielle for meg var at det var ingen andre folk ved Gudhem. Jeg brukte lang tid med å se meg om og var også inne i kirken, som stod ulåst. Det eneste tegn til liv, var noen traner som fløy over meg i retning innsjøen.

Ekornavallen var store marker, med gravene spredd utover. Det var sånn «gå deg i hel» avstander og jeg gikk. Det blåste en iskald vind og her var også øde og forlatt.

Tett opptil gravplassen lå denne gården. Den så ganske fraflyttet ut og det tenker jeg var forståelig.

Mål nummer 2: En dans på Stovegolvet…

Det var slett ikke tilfeldig, at mål nummer to på listen min ble Stovegolvet. Ikke hørt om listen min? Jeg er sånn som motiveres av å sette opp konkrete mål. Nå som jeg er i rehabilitering etter 2 store kneoperasjoner, er det lett å bli litt motløs. Trening med fysioterapeut, bassengtrening og sitte i timesvis med ispose på kneet, hvor spennende er det? Helt nødvendig for å bli best mulig restituert, men strevsomt. Særlig når våren er kommet, sola skinner og det spirer i både skog og mark.

Det var god gang på parkeringsplassen og jeg fikk den siste ledige plassen. En hyggelig mann kunne fortelle om stor-dugnad og at det ville være plenty av ved og dasspapir til meg på hytta, flydd inn med helikopter.

Jeg hadde ikke med kart, så det ble å ta et bilde av tavla. Jeg satset på mobilens kartapper og god merking av løypene, samt yr.no som meldte om strålende vær.

Det startet finslig på grusveien opp mot Kattnakken, den er stengt for biltrafikk. Med mindre man har spesiell tillatelse og nøkkel til bommen….

Stovegolvet er en ubetjent turistforening hytte, som betyr at man kan ikke kjøpe mat på hytta. I tillegg til mat må man også bære med seg drikkevann, siden brønnvannet kun er til koking og vasking. Det er 21 sengeplasser og alle kan bestilles på forhånd. Det hadde jeg gjort og var klar for en natt med fantastisk utsikt. Hytta ligger på 695 meter over havet og med flott utsikt i alle retninger. Jeg gledet meg til både solnedgang og soloppgang, og la tappert avsted.

Det varer ikke lenge før man går av grusveien og mot de berømte trappene. Det er visstnok 500 trinn og jeg er usikker på hvem som bygde trappa. Men at jeg fikk følelsen av å være tilbake i Nepal, er sikkert.

Hei kor det går.. Mens «nepalise flat» er opp og ned, opp og ned, er «vestlandsk flatt» opp, opp og opp.

Det blomstret langs stien og sola steikte i fjellsiden. Jeg angret på at jeg ikke hadde kledd meg i shorts og T-skjorte..

Man krysser elva på bro, så følger man den videre oppover. Her kan man fylle på med drikkevann, det er ikke mulig videre innover.

Turen opp til hytta kan gås fra flere steder, men den korteste og enkleste er fra Heio. Da har man 2,5 kilometer, fordelt på 302 høydemeter opp, og turen regnes som middels krevende. Estimert tid er 1 time, men som vanlig kan man ta det med en klype salt. Jeg brukte sikkert tre ganger så lang tid og av alle de andre turgåere som også skulle samme vei, var det stor variasjon i tempoet. Noen løp og andre nøt… For her virker det som mange gikk på dagstur for trim og rekreasjon. Alle løypene er godt brukt, flott merket og skiltet.

Sherpatrapper er en naturtrapp, utformet i stein, i veldig bratt terreng. Det er blitt populært i hele Norge, men det er delte meninger om bruken av disse, på grunn av inngrepet i naturen.

Det gjør turen unektelig lettere å komme fort opp i høyden, uansett hva man mener om selve trappene.

Jeg fikk nesten følelsen av å være tilbake i Nepal, uten at jeg skal påstå at det er nepalske gjestearbeidere som har bygd Fossetrappo. Flott var det uansett.

Det er Bergen og Hordaland Turlag som drifter Stovegolvet og Stord-Fitjar Turlag som har vedlikeholdet. De hadde gjort en fantastisk jobb og jeg kom frem til en ren og nyvasket hytte. Det lå helt nytt sengetøy på alle sengene og jeg hadde god plass å boltre meg på. Det var nemlig ingen andre som kom for å bruke hytta og det synes jeg var litt rart. Men det fremgikk av hytteboka at den er jevnlig og godt besøkt, så det var nok bare tilfeldig at jeg var alene. Jeg må innrømme at jeg nøt freden og roen, da kvelden seig på og alle dagsturistene var gått hjem.

Det gikk stort sett mer eller mindre bratt oppover, men jeg hvilte mye og gikk seint.

Tid til en matpause ble det også, et gjenglemt julebrød fra fryser med brunost smakte godt. Den vakre kniven har en god venninne laget til meg og jeg blir ekstra glad hver gang jeg bruker den på turen.

Det første blikket på hytta var nesten litt uvirkelig, den lå vaglet på en topp som et ørnerede.

Da jeg kom nærmere, så jeg at det var ikke så ufremkommelig som det virket på avstand.

Jeg var glad for at jeg hadde en flott tur opp til hytta. Kne og kroppen fungerte relativt bra, men som sagt tok jeg det rolig. Følelsen av lykke over friheten som kommer av å være i fjellene, var stor og jeg ble litt rørt. Været var perfekt og det var virkelig mye å være takknemlig for. Jeg lot meg ikke engang bli sur, da et turfølge gjorde narr av både stavene og tempoet mitt. De skulle bare visst hvor lykkelig jeg var over å være på tur med tung sekk og god tid, samt en kropp som fungerte greit nok.

Det var en flott utedass med bratte trapper ned og opp. Jeg begrenset inntak av flytende, for å unngå et dobesøk om natten. Med risiko for et fall, var det bare å knipe igjen….

Det var bare å velge og vrake, selv om jeg egentlig hadde reservert seng nummer 1.

Dette ble favoritt plassen for solnedgangen. Ja, jeg kunne stått/sittet utforbi hytta, men med 2-3+ grader og kraftig vind var det MYE varmere og like fin utsikt inne.

Stovegolvet har en lang og spennende historie. Eller kanskje ikke så altfor spennende, siden det handler mest om en radiomast bygget i 1957. Da ble det samtidig bygget en kontrollromshytte og trafokiosk for å drifte anlegget. Masten er revet og DNT overtok hytta i 2020. Den ble gjenåpnet som overnattingssted i 2022, etter omfattende utvidelse og oppussing. Hytta er nå lys og vakker, samt med mange praktiske løsninger. Det er ikke strøm, men solcellepanel gir lys og lading av mobilen. Vedfyring og gass til matlaging sørger for kosen.

Navnet Stovegolvet kommer av flaten som hytta står på. Toppen er nemlig flatt som et stovegolv og det er fullt mulig å ta seg en svingom eller flere.

Utsikten er formidabel og man kan se vidt i alle retninger. Mot vest ligger Nordsjøen og jeg lest et sted at på en klar dag kan man se helt til naustene på Englands kysten. Tja, litt skeptisk til akkurat det…

Det er en liten klatrevegg man kan hygge seg i, dersom man ikke har lyst å danse.

Trafokiosken har blitt en trivelig varmestue, åpen for alle turgåere.

For en tur jeg hadde… På forhånd var jeg litt skeptisk til om det var litt tidlig å gå denne turen. Men så tenkte jeg på all tiden jeg har brukt hos fysioterapeuten, med å gå opp og ned en step-kasse. Fremlengs, baklengs og sideveis…mens jeg teller steg og antall runder. Det er jo nesten som å gå i fjellet, bare at fjelltur gir uendelig mye mer. Så ja, takk.. litt begge deler. Det er takket være timene hos fysioterapeuten at jeg kan være tilbake i fjellene, selv om det ble lite dans på Stovegolvet. Ihvertfall ikke fysisk, selv om sjelen min nok tok en svingom høyt over fjellene og havet.

Solnedgangen var fantastisk og jeg stod lenge ute og nøt stemningen. Havtåken seig inn og vinden stilnet litt. Sånne øyeblikk kan man leve lenge på..

Soloppgangen over Folgefonna var like vakker, med morgenkaffe og minusgrader.

Og turen ned ble en heldagstur, siden jeg tok flere omveier og bare nøt dagen og været.

Reisefeber eller bare heilt vanlig feber?

Egentlig er det mye lettere å bli frisk av vanlig feber enn reisefeber, da finnes det piller man kan ta. For feber er jo ikke behagelig, enten det er på ene eller andre måten. Blir man syk, setter feberen seg i kroppen og gir vondt. Man svetter og fryser om hverandre, hodet og kroppen verker, gjerne ledsaget av snue og hosting som får lungene til å vrenge seg. Det vet jeg alt om, siden jeg nettopp lå syk i mange dager.

Min søster hadde fått bilpakke i julegave av ferje selskapet og selv om det ikke ble helt gratis, var det ikke langt ifra.

Finnes det noe som får en til å føle seg mer gammel, enn bingo? Men det er god hjernetrim, det skal de ha. Jeg var aldri i nærheten av å vinne noe, men på køntrikvissen imponerte jeg stort. Yiiiha…

Det er ren meditasjon å sitte ved et vindu og se verden gli forbi.

Reisefeber derimot er noe helt annet, som er vanskelig både å måle og kurere. Den starter gjerne dypt inne i sjela og er til å begynne med bare en liten lengsel. Jeg tar meg selv i å bli urolig og rastløs, samtidig som jeg kan bli stående å stirre uten å egentlig se. Verst er det om våren, når lyset vender tilbake og sola begynner å varme igjen. Plutselig får jeg lyst til å finne telt, pakke sekken og bare gå. Eller sykle, kjøre, padle og uendelig mye mer…

Kontainerkaien er det første møtet med dansk jord, siden blir det bare bedre og bedre.

Middag på en tilfeldig kafe, i en liten by jeg aldri har hørt om, ble en stor suksess. Plankebøff og Tuborg, det blir ikke stort danskere enn det…

Vi ankom hyttefeltet i mørket, så jeg var tidlig oppe neste morgen for å inspisere området. I tett tåke og minusgrader var det en frisk start på dagen.

Det finnes ingen pille man kan ta når reisefeberen setter seg i kropp og sjel. Plutselig googler man sydenferie, flybilletter, innreiseregler og annet kjekt. Man ser filmer på YouTube om de som har syklet jorda rundt eller gått Norge på langs og tvers og midt mellom. Det leses om turtips, pakkelister og hvordan bli en globetrottere uten å ødelegge klima eller lommebok. Man ser ikke helt poenget med hverdagens rutiner og blir lei av alt helnorsk mat som ligger i skuffer og skap.

Akkurat som mange bedrifter drar på utenlandstur og legger inn et bedriftsbesøk, (for å kunne rettferdiggjøre turen), tok vi med yogamatter. Da var vi liksom på yoga leir for å pleie kropp og sinn.

Limfjorden strekker seg helt fra Nordsjøen til Kattegat og er 180 kilometer lang. Det var en flott dag for en vandretur langs vannet.

Nibe ligger i Ålborg kommune og oppstod som by på 1300-tallet. Den hadde sin glanstid under sildefisket på slutten av 1600-tallet og er i dag en trivelig småby med under 6000 innbyggere.

Nibe kirke er en katedral fra 1400-tallet. Jeg vet ikke hvorfor disse figurene er plassert i utallige varianter over både by og omegn, men de gav en god følelse.

Dessuten var kirken ulåst, slik at vi kunne gå inn og beundre de flotteste veggmalerier.

Det finnes egentlig bare en kur for reisefeber og det er å reise. Her er mange heldige, særlig de som har egen hytte eller ubegrenset med penger. Vi andre må snike oss med der vi kan og i mitt tilfelle var det flaks at min søster ville bli med på en jolletur til Danmark. Enda kjekkere var det at vi fikk med en god venninne og plutselig var jeg på tur. Selv om jeg fortsatt var litt småsyk fra forkjølelsen, fant jeg ut at jeg kan likegodt sitte i Danmark og hoste som hjemme. Særlig fordi feberen forsvant….

Det var mye kjekt å oppleve rundt Sebbersund, her var ekte vikingland. Vi besteg Skt. Nikolaj berget, som har vært et seilingsmerke i utallige år og er oppkalt etter en skytshelgen.

Det gikk små raggete ponnier på markene vi gikk over og det var lett å føle seg hensatt til fortiden. Sånn gir ettertanke og gode opplevelser, samt mater reisefeberen.

Det ble også et besøk i vikinglandsbyen, hvor jeg kunne hygge meg i et ekte vikinghus. Tror jeg da…

Det er aldri kjekt å være syk og særlig vanskelig når man er midt i et opptrenings forløp. Feber er kroppens måte å bekjempe sykdom på og krever at man legger seg ned og er i ro. Et relativt nyoperert kne trenger bevegelse for å komme tilbake til normalt og det betyr trening og bøying. Da foretrekker jeg reisefeber, det er mye kjekkere det. Kombiner gjerne med god selskap og et sted du aldri har vært på, så kommer livsgnisten raskt tilbake. For den største forskjellen er at mens feber går over, er reisefeber varig. Har du først fått den, er den vanskelig å bli kvitt.. God tur…

Det sies at det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv. Det har jeg ikke kommet på helt av meg selv, men er lånt av Nils Kjær. Men jeg er veldig enig.

Det var tilfeldig at vi fikk oppleve Sebber kirke og Sebber kloster. Det ble et høydepunkt på en fin dag.

Både kirken og klosteret stammer opprinnelig fra 1100-tallet og ble drevet av nonner. Nå er kirken kirke og klosteret hotell, men alt var tilgjengelig for oss turister. Sånn kan me like…

Vi var skikkelig heldige med været, men vinden var iskald. Eller det var kanskje bare kirkegården som føltes kald.

Er man i rehabilitering, så er man i rehabilitering… Det vil si at opplegget fra fysioterapeuten følges enten man har reisefeber eller ikke.. Svømmebassenget i Nibe var en spesiell opplevelse, det var meg og to badevakter som passet på fra land. Det kan man like…

En liten flik av Väneren.

Husker du den aller første gangen du dro på ferie til utlandet og opplevde at verden var et spennende og uvant sted? Jeg vokste opp i en tid da det ikke var vanlig å feriere andre steder enn i Norge. Eller; det var kanskje bare oss som dro på besøk til slektninger hver gang det var ferie fra skolen, enten den var kort eller lang? Syden var et sted vi knapt hadde noe forhold til og verden kun noe vi lærte om på skolen. Derfor kan jeg godt huske mitt første møte med det store UTLANDET, det var en telttur til Sverige. Jeg tror vi dro kun fordi min mor hadde en søster som var flyttet dit, så sånn sett var det nok et slekts besøk. Enda kan jeg huske den eksotiske smaken av falukorv og limpa, samt undringen over at de sa glass når de ville ha is. Hvor rart var ikke det??!!

Jeg stoppet og sov i bilen underveis, det tar noen timer å kjøre hjemmefra og helt til Sverige. Kaffe og mat hadde jeg med, så det ble flere stopp for å strekke beina og fylle på med næring. Det er ikke problem å finne mat og drikke langs E39, men medbrakt er billigere og sunnere.

Å kjøre bil i Sverige er omtrent som å kjøre bil i Norge, bare at veiene ofte føles bredere, rettere og med høyere fartsgrense.

Målet var Läckö slott og det gikk greit å finne det. GPS har revlusjonert reiselivet….

Jeg har beholdt et godt forhold til Sverige som ferieland og det har blitt mange besøk. Det har vært elgpark, padling og teltliv, men også jallaturer rett over grensen for å handle billig ost. Men nå hadde jeg sett meg ut et område ved Väneren som hørtes spennende ut. Her var slott, mange gamle kirker, middelalder byer og vakker natur, akkurat sånn jeg liker det. Planen var å sette opp telt som base og tilbringe en uke med å utforske Skaraborg, med mest fokus på området som lå opp mot vannet. Det ble ikke helt sånn… Jeg startet på Kållandsøya, som betegner seg selv som den vakreste øyen i innsjøen. Her var slottet og det var like flott som jeg hadde forestilt meg. Det var gratis å gå rundt på området og det var flere merkede løyper å velge mellom hvis man ville gå lengre. Dersom du vil inn på slottet, anbefaler jeg den guidede turen. Husk å booke på forhånd dersom du kommer i høysesong, nå var det bare meg og guiden som vandret rundt innendørs.

Min planen var altså telt, men det var så tidlig i sesongen at mange av campingplassene fremdeles var stengt. Etter en natt i bilen var jeg ikke vanskelig å overtale til en natt i luksus på Naturum, hotellet ved slottet.

Utsikten fra rommet mitt var verd hver krone, for ikke å snakke om frokosten.

Det var med ærefrykt jeg gikk inn på slottet for å bli med på guidet tur. Det var bitende kaldt, jeg har ikke kledd så godt på meg siden jeg var i Nepal…

Det var absolutt verd prisen med en guidet tur, for å få et innblikk i slottets lange historie. Det meste av pynten var fra tidlig 1600-tallet, da greve De la Gardie overtok eiendommen. Han må ha vært glad i pynt, den godeste greven…

Skjønt vann og vann… Väneren er Sveriges største innsjø og den tredje største i Europa. Jeg hadde litt vansker med å fatte at det ikke var havet jeg befant meg ved. Det var uendelige stort, med måkeskrik og hvite topper på bølgene. Innsjøen er plassert mellom Västergötland, Dalsland og Värmland, samt er en del av Göta kanal. Jeg hadde vært i området før, siden det ligger nær grensen, men da lenger sør. Nå var jeg klar for dette gedigne ferskvannet, med skjærgård og trivelige små fiskelandsbyer. Så da jeg hadde brukt nok tid ved slottet og gått naturstien rundt neset, var jeg klar for å utforske resten av Kållandsö.

Jeg besøkte Spikens Fiskehavn, som er unik i europeisk sammenheng, med sine mange aktive yrkesfiskere og flere røkeri. Om sommeren er det nok et livlig sted med kafe og restauranter, men i slutten av mars var det tyst som graven…

Det var ikke trangt om plassen da jeg var der og like kaldt og vindfullt som Jæren en vinterdag. Vinden gikk gjennom marg og bein, så den koselige piknik-plassen fikk stå i fred og matpakken ble spist i bilen.

Like ved Spiken lå en Gammelskog, så jeg gikk meg en tur i den.

Jeg hadde rasket med meg noen turistbrosjyrer, så jeg var klar for å se mest mulig. Fordelen med å komme utenom sommer og høysesong, er at man slipper alle turistene, kø og støy. Ulempen er at det var iskaldt, alt var stengt og at man knapt så et annet menneske noe sted. Jeg hadde bestemt meg for å se alle middelalderkirkene som ligger spredt utover på øya og sørover mot Lidkøping, men det var jammen litt av en utfordring. De var mange og lå tett, man kunne nesten se over til den neste. Det er en pilegrimsled man kan gå, men det hadde jeg ikke tid eller utstyr til, så jeg kjørte på kryss og tvers i naturlandskapet. Det var flott, mye landbruk og skog. Jeg drømte om grønne enger, markblomster, skyfri himmel og om å ligge under et svært eiketre…. I stedet kjørte jeg bil.

På vei mot nok en gammel kirke og gravplass.

Det er ikke bare middelalderen som er interessant, det finnes også mange fortidsminner fra eldre tid. Jeg stoppet på flere, helst hver gang jeg så et skilt. Det er godt merket for turister og lett å finne frem.

Tilslutt hadde jeg sett så mange gamle kirker, at jeg knapt gadd å gå ut av bilen. Der det var mulig, stoppet jeg på parkeringsplassen, tok et bilde ut bilvinduet og kjørte til neste. Been there, done that…

Et sted som jeg synes er obligatorisk her ute, er Hindens Rev. Det er et naturreservat, formet som en lang, tynn ting ut i innsjøen. Her går man i flere kilometer på sti, ut i intet. Vannet både ser og hører man på begge sider, samt jeg hadde det også ovenfra siden det regnet. Gamle sagn sier at det var to kjærlighetslystne troll på hver sin side av vannet, som startet å bygge en bro. Jeg har mer tro på innenlands-isen, som la igjen en morene-rygg da den trakk seg tilbake. Uansett opphav, det var en spesiell opplevelse å gå ut til der stien stoppet, alene med alt vannet. Planen var egentlig piknik og et friskt bad på enden, men det fristet ikke engang LITT. Jeg var våt og kald, så det ble å ta noen bilder, før jeg gikk samme veien tilbake.

Det var godt tilrettelagt med parkeringsplass og informasjonstavle ved startpunktet for Hindens Rev. Turen helt til endes og tilbake er på 8 kilometer, det er flatt og lett å gå.

Noen steder gikk jeg helt nede i vannkanten og utsikten over innsjøen var vakker. Det var vanskelig å se hvor vannet endte og himmelen begynte, det var grått alt.

Det var rart å ha vann så nært på begge sider. Jeg så noen fugler, både hegre, svaner og ulike ender, ellers var det lite tegn til liv.

Ved veis ende… Skulle jeg gått lengre nå, måtte jeg ha svømt…

Jeg fant meg en helårs åpen campingplass tilslutt, på et lite sted som het Flisbäck. Det var et glimrende utgangspunkt for å utforske området mellom Lidk¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨oping og Mariestad. Jeg leide meg en sykkel og dro på dagstur inn til porselensbyen Lidk¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨öping, kjent for vakre trehus og livlig handel. Jeg kom på en påskedag, så da var det relativt rolig og stengt, men både kafeer og museum var åpne. Et annet sted jeg ble begeistret for, var Kinnekulle, det blomstrende fjellet. Her finnes flotte turløyper, små gårds-butikker, kafeer, utkikkstårn og mye annet. Jeg brukte en hel dag på å kjøre på kryss og tvers, gå turer og hygge meg på kafe.

På Kinnekulle kan man oppleve et sjelden tilbakeblikk på jordas historie, sånn omtrent 540 millioner tilbake i tid. Her kan man lete etter fossil i kalksteinen eller bare nyte stemningen.

Det finnes mange turstier som alle fører opp til toppen på Kinnekulle. Her står et utkikkstårn fra 1892, som er 19 meter høyt og hvor man kan se 8-9 mil i alle retninger. Inngangsprisen var på 25 kronor for vuxne og 15 for barn, men det var selvsagt stengt da jeg var der.

Det er bare fantasien som setter grenser for alt man kom oppleve i denne delen av Sverige. Jeg tenkte mye på at jeg burde hatt mye mer tid og ikke minst at det burde vært sommer. Dessuten dro jeg hjem en dag før jeg hadde tenkt og det var rett og slett fordi det ble meldt store mengder med snø, både på svensk og norsk side. Og snøen kom og skapte totalt kaos med stengte veier og innesnødde biler. Så jeg var glad for at jeg for en gangs skyld lyttet til fagfolk og dro tidlig hjem. Det er ikke det samme med teltliv og lange kjøreturer når alt er nedsnødd. Så neste gang jeg drar til Väneren, tenker jeg at det skal være sol og sommer….

Fika er en kunst i Sverige og det finnes utallige kafeer og bakeri som disker opp. Jeg vet ikke helt hvordan man oversetter fika til norsk, men det smaker godt uansett. Særlig påske kyllingen var en innertier..

Museet i Lidköping var meget maritimt og jeg måtte igjen minne meg på at jeg var IKKE ved havet.

Byen ble utforsket på sykkel, det var tross alt ikke mer en en mil fra campingplassen til sentrum. Langs havet, beklager innsjøen…

Det ble et kort besøk i Mariestad siden alt var stengt for påske. Middelalderhusene stod allikevel der de alltid har stått og jeg slapp å gå i kø for å beundre dem.

Eg ska bare…

Det finnes to type mennesker, de som kan planlegge og så alle oss andre. Det er ganske utrolig hvor organiserte enkelte er og jeg slutter aldri å la meg imponere. Noen har tellekant i skapene, et hjem som alltid ser strøkent ut og de kommer ALDRI for seint. De har full kontroll over alle avtaler og en app for alt som kan skape forsinkelser eller krøll i systemet. De møter opp nystriglet og presis, uansett hvilke hindringer hverdagen gir dem. Du kan trygt si at der er ikke jeg….

Det startet med høy puls omtrent med en gang jeg gikk ut av bilen. Og siden jeg hadde tidspress, måtte jeg trø på, så pulsen var usedvanlig høy.

En gjerdeklyver er ingen hindring når man har dårlig tid og jeg følte nesten at jeg svevde over i full galopp.

Løypa var relativt umerket og jeg måtte hele tiden følge med på kartet. Sånn tar tid..

Særlig når jeg skal gjøre noe jeg ikke liker så godt, har jeg uendelig med tid. Noen påstår hardnakket at tiden går, og av og til flyr den. Jeg tenker mer at tiden kommer og at den er grenseløs. Derfor fikk jeg den gode idéen idag, at jeg skulle ta meg en kjapp, liten tur før møtet klokken 10.00. Møter liker jeg sjelden, derfor tenkte jeg at det var kjekt å gjøre noe positivt FØR møtet. Planen ble lagt igår og tidlig oppe er jeg uansett. Sekken var med, men jeg droppet både niste og termos. Så god tid hadde jeg tross alt ikke….

Terrenget var myrete og vått, samt tett skog og høye topper rundt. Men allikevel greide noen solstråler å ta seg gjennom, så jeg takket for en nydelig morgen.

Toppen jeg hadde siktet meg inn på, var en ny i 2025 på Fjelltoppappen, Sandviksnuten. Jeg kunne ha gått fra Gramstad, men siden Sandviken var kortere, tok jeg den.

Jeg tok meg tid til å se meg om, tross alt var jeg på tur. Selv om et øye var på klokka…

Jeg hadde beregnet å komme meg opp og ned før møtet. Etterhvert som jeg seig oppover, innså jeg at jeg muligens måtte dra direkte fra tur og på møtet. Det ville isåfall ikke være første gang… Målet var å rekke en dusj og litt mat hjemme først, men jeg innså at da måtte jeg snu halvveis. Og det ville jeg jo selvfølgelig ikke. Det var tross alt ikke så mange meter opp til toppen, selv om de var relativt seige.

Oppover gikk det, selv om det ikke gikk fort.

Da jeg endelig kom opp over skogen, ble jeg møtt av sol og fantastisk utsikt. Men jeg burde egentlig vært mer opptatt av hva jeg skulle si på møtet, for å forklare hvorfor jeg var altfor sein.. og svett i sølete sko…

Selvfølgelig havnet jeg på feil topp og måtte gå tilbake. Pytt, pytt…jeg var jo allerede altfor sein, så litt fra eller til..

Da jeg endelig kom til Sandviksnuten, måtte jeg sette meg ned og beundre utsikten.

Det er sjelden at jeg planlegger å ikke komme tidsnok, men jeg sliter litt med å forstå hvor lang tid ting tar. Dessuten har jeg allverdens tid, når det gjelder de tingene jeg virkelig liker. Da mister jeg alt begrep om tid og bare lever i nuet. Plutselig går det opp for meg at tiden har flydd og da skal jeg si jeg er effektiv. Noen kaller det for å jobbe best under press, visstnok et ganske vanlig fenomen.

Det er sjelden jeg ser Dalsnuten fra denne vinkel og det må man jo beundre.

Det gikk i et mye tregere tempo nedover, knærne liker ikke bratte bakker.

Svetten rant fremdeles, det er utrolig god kondisjonstrening med dårlig tid. Kanskje ikke like bra for blodtrykket, men jeg satset på at det gikk bra.

Dersom du lurer på om jeg rakk møtet, så kan jeg informere om at det ble avlyst på kort varsel. Det vil si at siste delen av hjemturen ble riktig bedagelig. Jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde snudd og tenkte mye på hvordan vi mennesker forholder oss til tid og hvordan det påvirker de valg vi tar. Det ble både dusj og mat da jeg kom hjem, samt avtalt tid for nytt møte. Da har jeg tenkt å droppe turen i forkant, men man vet jo aldri….

Det var tegn til elg og med ett var jeg i fyr og flamme. Klar for en omvei og med all verdens tid.

Jeg fikk også med meg alle flotte detaljene, som jeg peisa forbi i tidsklemma.

Og plutselig så jeg toppen av byggefeltet og da var jeg nesten ferdig med turen.

Nummer 1: Pannekaker på Dalsnuten.

Det er rart med det, men egentlig var det ikke dette som var planen. Jeg skulle gå en liten rusletur mot Kubbetjønn, men så glemte jeg å svinge av. Da stod jeg plutselig på den store parkeringsplassen, med alle bilene til de som går til Dalsnuten. Det var godt med folk og bil, noe som nok skyldes været. Strålende sol og vindstille, så selv om det var -6, føltes det ikke slik… Før jeg visste ordet av det, hadde jeg begynt å gå.

Det lå is på vannet og rim på bakken, men var ikke særlig glatt.

Det var en flott morgen og jeg riktig nøt å være ute på tur.

Det er mange muligheter og godt merket over hele Gramstad heia.

Dalsnuten er Sandnes sin mest populære fjelltur, det er jeg sikker på. Jeg vil helst si hele Nord Jæren sin, men det er kanskje å nedgradere Preikestolen. Men jeg er ganske sikker på at dobbelt så mange går til Dalsnuten i løpet av et år, som til den populære fjellhylla lengre nord. Her går skoleklasser og vennegjenger, unge og gamle. Turen er passe lang, passe bratt og gir flott utsikt fra toppen.

Begge beina såg lange, rette og spreke ut, ihvertfall på flat mark.

Det gikk ikke fort og ekstra forsiktig var jeg i nærheten av is.

Bakken var bratt, men det var jeg forbredt på og tok mange pauser.

Turen kan gå fra to sider, enten bratt opp og slakt ned, eller slakt opp og bratt ned. Man kan legge på Øvre Eikenuten eller Fjogstadnuten, og man kan starte på Dale og komme opp fra baksiden. Det er altså mange muligheter, men jeg valgte enkelt. Jeg gikk i terreng slakt oppover, fordi når man kommer til gjerdeklyveren, kan man krysse over og gå ned igjen. Det var greit å vite, dersom kneet eller formen skulle slå seg vrang.

Det er åpen og flott utsikt under hele turen.

Innerst i Gandsfjorden ligger Sandnes og fra toppen kan man se Stavanger og omegn.

Utsikten i motsatt retning er heller ikke feil…

Men jeg var mest opptatt av å få første blikket på toppen og MÅLET.

Det gikk egentlig fint oppover, eller så fint det kan gjøre 9 uker etter en større operasjon. Jeg hadde pulsklokke på og hver gang jeg kom opp i rød sone (det vil si nær makspuls) stoppet jeg og satt på en stein til jeg var nede på nesten hvilepuls. Målet var å komme opp, ikke å komme opp raskest mulig. Dessuten øker sjansen for å falle eller skli når man blir skikkelig sliten og det måtte jeg unngå.

Her stod det engang en kikkert, men det er usikkert hva som hendte med den.

En sånn hadde kledd meg til tilbaketuren…

For å bære minst mulig, hadde jeg stekt pannekaker hjemme, pakket dem i folie og tett boks. De var fortsatt varme og smakte fortreffelig med syltetøy og kaffi til.

Turen ble en suksess og jeg kom meg opp. Det samme gjorde resten av folket og det var tider jeg fikk litt følelsen av å være på Preikestolen. Jeg fikk ikke tatt seier-selfien ved varden, da måtte jeg ha stilt meg i kø sammen med alle utenlandske turistene. Sånn gidder jeg sjelden, så viktig er det tross alt ikke. Jeg satt heller i sola og nøt både varme og utsikten. For ikke å snakke om pannekakene, de gikk raskt ned…

Egentlig ville jeg hatt skiltet som sier Dalsnuten 323 meter over havet rett bak meg. Men man kan ikke bli for kravstor, så jeg var fornøyd med det jeg fikk.

Jeg satt lenge og nøt utsikten, samt gledet meg stort over å være på tur igjen.

Tenk at her greide jeg å komme meg ned med 2 knær i opptreningsfase… Jeg var glad for at ikke fysioterapeuten visste hva jeg var ute på, da hadde det nok blitt kjeft…

Nedturen gikk i samme tempo som oppturen; sakte, veldig sakte. Jeg akte og skled på det bratteste og kom greit ned. Jeg traff mange på vei opp og mange gikk forbi meg på vei ned. Det var helt greit, jeg hadde tross alt krysset ut det første målet på min nye liste over hårete mål. Det er den listen som skal få meg til å orke opptreningen, for hva er vel bedre enn å ha mange flotte fjelltopper å se frem til? Det må isåfall være varme pannekaker på toppen og strålende sol i fjeset…

Jeg var glad da jeg endelig var nede og enda gladere ble jeg da jeg så at gjerdeklyverene var byttet ut med en fin port.

Dessuten står det en flott benk ved vannet, så det ble en lang pause der.

Det var flere folk som prøvde seg ute på isen, men uten skøyter. Såg litt utrygt ut…

Men det var tungt å avslutte med en oppoverbakke før parkeringsplassen, da var jeg ganske så sliten. Men jeg kom opp!

En lykkens dag…

Det verste med operasjon, bortsett fra smertene, at man blir så hjelpeløs etterpå.. Ikke kan man anstrenge seg noe særlig og man trenger hjelp med påkledning av både sokker og sko. Alt blir krevende med ei krykke i hver hånd og et kne som føles som det vingler til alle kanter. Men det som har vært mest utfordrende for meg, er å ikke kunne kjøre bil.

Bare det å SE Dalsnuten, ble et emosjonelt øyeblikk for meg. Favoritt-fjellet mitt, så nær, men allikevel så langt unna…

Veien innover er slett ikke krevende, så jeg hadde byttet ut krykker med staver.

Det ble litt mer utfordrende da jeg kom over på våte og sleipe heller. Jeg kan IKKE falle..

Jeg er veldig glad i bilen min og tar meg ikke nær over alle negative kommentarer vedrørende utseende og teknisk stand. Den ble tross alt EU-godkjent nå nettopp, med bare 3 feil som måtte fikses. Jeg synes det er bra for en så gammel bil og ser frem til mange nye eventyr bak rattet. Men til det trengs 2 bein som fungerer, jeg har ikke automatisk gir og trenger litt kraft for å trø inn både bremse og gass. Dessuten er piller med varseltrekant ikke å anbefale, særlig i kombinasjon med glatte veier vinterstid. Så det ble å vente…

Jeg gikk helt bort til der hvor oppstigningen til Dalsnuten starter, det var nok.

Det var ikke fritt for at det kom en liten gledeståre, da jeg satt på en benk med utsikt over vannet.

Å ikke kjøre bil gjør at man blir avhengig av andre som kjører bil…. Det er travelt med rekonvalesens, man skal til utallige fysioterapitimer, legebesøk og apotek. Trenger man å handle, må man få andre til å gjøre det eller til å kjøre meg til butikken. Jeg er heldig som faktisk har mange å spør og som stiller opp. Samtidig liker jeg ikke å mase, jeg vil helst være selvhjulpen og fri. Det ønsket tror jeg er innebygd i de aller fleste mennesker.

Jeg gikk inni skogen tilbake, slik at kroppen kunne bevege seg fritt i ulent terreng.

Det varte ikke lenge før jeg var på tur igjen, denne gangen til Alsvik Natursenter.

Det var en sånn vinterdag hvor det er umulig å bare sitte inne. Jeg var litt bekymret over rim og frost, men det var heldigvis ikke glatt.

Egentlig ville jeg vente så lenge som mulig med å kjøre, siden høyrefoten betjener bremse og gass. Litt synd å ikke ha full kontroll på det.. Men så en hverdag, da alle jeg spurte var på jobb eller opptatt med annet, fikk jeg nok.. Ute var det snev av blå himmel og jeg følte omtrent at veggene trykket seg inn over meg. Så jeg kledde meg for tur og gikk ut i bilen. Den største utfordringen var egentlig å komme meg bak rattet med en stiv og vond fot. Men da jeg endelig kunne rygge ut av garasjen, var det som om livet falt på plass igjen. Fra nå av går det rake veien med meg bak rattet… Endelig…

Jeg er glad i å være på tur med andre, men det er utrolig godt med stillhet og egentid alene i naturen.

Turen ned til Kyllesvatnet er ikke lang og det passet fint.

Her er også fin grusvei å gå på ,samtidig som det er flatt. Akkurat passe for pasienten…

På fjelltur med artrose.

Det er mye som skjer med kroppen rent fysisk når man blir eldre. Man har de endringene som man kan se, slik som at håret blir gråere og huden mer rynkete, så har man det man kan kjenne, som stivere ledd og svakere muskler. Gradvis svekkes vev og organer, slik at kroppen blir slitt og fungerer dårligere. Det er viktig å huske på at alder er ingen sykdom, men man kan være mer mottagelig for å bli syk ved høy alder. Livsstil og gener har nok mest å si for hvordan alderdommen blir. Ta en kikk bakover i slekta og se hvordan alderdommen var for foreldre, besteforeldre og enda lengre bak. Ta dessuten et granskende blikk på hvordan du lever, særlig i forhold til fysisk aktivitet, kosthold, røyking og alkohol. Er det noe du kan endre, slik at helsen blir bedre? Jeg er lite begeistret for det fanatiske synet på helse som mange lever etter i dag, med en asketisk livstil og mange forbud. God helse handler for meg om balanse og bare så det er sagt, ingen lever evig.

Vær aktiv året rundt, gjerne sammen med andre. Jeg gikk Flørlitrappene i forfjor sammen med min søster, det var en flott tur, som jeg nok muligens burde unngått på grunn av knærne.

Det er mye god helse i god mat, selv om man kan bli ganske forvirret av alle helserådene som florerer i media nå. Jeg tenker enkelt, litt av alt og med måtehold. De fleste kan kjenne på kroppen hva som er bra mat og hva man bør unngå.

Variasjon er et nøkkelord for meg, enten det gjelder turaktiviteter, trening, hverdag eller kosthold. Det gir glede og overskudd, samt er bra for kropp og sjel.

Artrose er en vanlig tilstand i ledd, som er blitt godt brukt. Det skyldes forandringer i ledd-brusken, som fører til smerter, hevelse og nedsatt funksjon. Vanligvis kommer det av høy alder, men det kan også skyldes feilstillinger i skjelettet, som gjør at kroppen belastes feil. Jeg er ingen ekspert på hvordan man kan leve lengst mulig og best mulig med artrose, men noe egenerfaring har jeg gjort meg. Jeg er godt vant med at kroppen «krangler», helt fra barndommen har smerter i bein og rygg vært vanlig. Løsningen for meg ble mye trening og jeg har vært aktiv i hele mitt voksne liv. Allikevel har det blitt to ryggoperasjoner, samt total-protese i begge hoftene. Nå er jeg i gang med knærne og fikk operert inn hel-protese i venstre kne i mai 2024. Kne nummer to ble operert rett før jul og jeg er godt i gang med opptreningen. En kneoperasjon er krevende, jeg har i tillegg til protesen fjernet menisk, fremre og side korsbånd, samt rettet knærne opp 3 %. Om jeg blir frisk nok til lange fjellturer igjen gjenstår å se. Det er jammen ikke rart at barna mine kaller meg Robot-mum, med så mye metall i kroppen…

Fottur i Nepal i fjor var en fantastisk opplevelse, men jeg kom hjem med en betennelse i hoften som ikke gav seg. Mest sannsynlig på grunn av knærne, så da var det bare å innstille seg på en ny runde med operasjoner.

Ventetiden frem til operasjonene har blitt brukt til å trene og gå tur. Jeg benyttet anledningen til å se noen nye steder og ble en ivrig toppturjeger. Resten av tiden var restitusjon og hvile.

Man kan ikke bare sitte hjemme selv om man har vondt….

Jeg er ikke den som har latt fysiske begrensninger stoppe meg og har funnet noen løsninger som har fungert bra. Det aller viktigste man kan gjøre ved artrose, er å trene. Selv om artrose også kalles slitasjegikt, er det feil å tenke at man derfor bør skåne leddet ved å holde det i ro. Oppsøk profesjonell hjelp og få et tilrettelagt treningsprogram for deg. Det beste er moderat og regelmessig trening, som kan redusere smertene og gjøre det lettere for deg i bevegelse. Gode treningsformer er svømming, sykling samt å gå tur. Dessuten er styrketrening essensielt, men her må man starte forsiktig og gradvis bygge seg opp. Jeg har alltid sørget for at dersom jeg planla en lengre tur, enten til fots eller på sykkel, så prioriterte jeg spesifikk trening i forkant. Særlig dersom jeg skulle gå med tung sekk eller mye i oppoverbakke, da var styrketrening på bein viktig, samt å gå med sekk i bakker så mye som mulig før turen. Kroppen tåler best det den er vant med.

Det å være på tur i fjellet er såpass viktig for meg. at jeg er villig til å tåle å ha en del smerter, både underveis og etter.

I starten føltes det som et nederlag å bytte ut vanlig trø-sykkel med elektrisk sykkel… Men nå har jeg stor glede av den og vi har hatt mange og fantastisk fine opplevelser sammen, her fra sykkeltur Karmøy rundt.

Jeg har flere venninner som sliter med knærne og derfor har sluttet å gå turer med oppoverbakker. Jeg ville nok heller ha anbefalt å begynne med styrketrening og små bakker, før man gradvis øker lengde og vanskelighetsgrad. Et kne som ikke blir bøyd, vil stivne mer, så husk bevegelighets trening. Bergefjellet på Forsand kjentes godt, selv for hun uten vonde knær.

Som utdannet ergoterapeut har jeg alltid sett nytten av å tilrettelegge der man kan. Jeg har i mange år bruk staver og kraftige knestøtter dersom jeg skal gå i ulent terreng. Noen er negative til staver og mener de ødelegger balansetrening. Det er for så vidt riktig, derfor varierer jeg med å gå noen turer uten staver og gjør heller balanseøvelser utenom. Det fine med staver er at man aktiviserer hele kroppen, gjennom å bruke skulder og armene, samt kjerne muskulatur på en annen måte. Samtidig avlaster man underkroppen, ved at overkroppen er med på å dra en oppover bakkene. Det kan man like… Ellers sykler jeg mye på el-sykkel, som gjør at jeg ikke blir så sliten og vond i kroppen på lengre turer. Jeg har byttet ut det meste av turutstyret mitt med de letteste utgavene, slik at sekken skal bli lettere å bære. Det kjennes helt greit, selv om jeg allikevel må ligge i hardtrening i forkant av krevende turer.

Det er ikke det største og mest behagelige teltet jeg har, men det er det absolutt letteste. Med sekken pakket av alt jeg trenger, kan den ikke overstige 13-14 kilo, da streiker kroppen. Største problemet er dersom jeg må bære mat for mange dager eller mye vann…

Noen turer har det blitt hytter i stedet for telt, selv om det er sjelden at jeg leier på så luksuriøse steder som Panoramahyttene på Karmøy. Det var en fantastisk opplevelse, for et flott sted…

Andre ting som hjelper, er vektnedgang. Jeg merker stor forskjell på kroppen, når vekten kryper oppover. Samtidig er det ikke lett å unngå vektøkning, mye smerter fører til en kronisk stress-situasjon i kroppen og som regel dårligere søvn. Det blir vanskeligere å gjøre gode valg, både i forhold til kosthold og hvile. Ofte blir det en ond sirkel, hvor økt smerte gir mindre bevegelse og kanskje trøstespising. Så øker belastningen på leddene, som igjen fører til enda mer smerte. Det finnes ingen enkel løsning på denne runddansen, fordi å leve med kroniske smerter over lang tid ofte medfører endring i humøret. Man kan bli både motløs og deprimert. Søk gjerne profesjonell hjelp og vær litt raus med deg selv. Selvkritikk hjelper sjelden på humøret og i hvert fall ikke på artrosen…

Det er viktig å være i bevegelse, i tillegg til treningen. Velg noe lystbetont, gjerne sammen med andre. Bruk nærområdene, inviter med deg venner og familie. Bli med på en fellestur eller organiser noe selv. Det finnes mange aktiviteter å velge mellom, prøv gjerne noe nytt.

Det er mange som opplever at kalde bad hjelper på leddsmerter. Jeg bader hele året og opplever at kroppen kjennes bedre etterpå. Det kan ha noe å si med økt blodgjennomstrømning, men det trengs mer forskning før det kan anbefales som en kur for alle. Ølberg er et fint sted å bade, året rundt.

Vær aktiv på det tidspunktet på dagen hvor kroppen kjennes best. Mange er stive om morgenen og trenger litt tid på å komme i gang. Andre har mest smerter på kvelden og orker lite etter jobb. Jeg foretrekker tidlige morgener, men kjenn etter hva som er best for deg.

Husk at alt henger sammen. Det fant jeg ut da jeg gikk deler av Der Westweg og sleit med varmen. Jeg hadde forberedt meg godt, men var «uheldig» med været. 35-40 grader + og steikende sol, få steder å fylle vann, slik at jeg fikk økt vekten på sekken med mange kilo av drikke. Mye bratt opp og ned, tung sekk og knærne takket for seg.

Det er fullt mulig å fortsette med friluftsliv og trening, selv om man blir eldre og kroppen knirker litt. Med et godt grunnlag fra tidligere turer og egen innsats for å holde kroppen i gang med styrke og bevegelighets trening, kan man nyte naturen hele livet. Man bruker kanskje lenger tid på tur og må gå kortere etapper, men det er jo ikke negativt. Da kan man fokusere på opplevelsen uten hastverk og ha mer fokus på å nyte detaljene. Innimellom går jeg turer som jeg vet er for krevende for meg, men da tenker jeg at det er verd smerten etterpå. Det betyr mye for meg å oppleve fjellene og når jeg ser meg ut et spesielt fjell og vil dit, da er det bare å pakke sekken. I snegle-tempo siger jeg oppover og det er helt greit. Det viktigste er å holde seg i gang, setter man seg ned, vil man raskt blir verre. Kroppen er laget for å være i bevegelse og all bevegelse er positiv!!

En stille morgen i Finnskogen… Livet blir ikke bedre enn det…

På lading i Krokskogen.

Jeg blir mange ganger overrasket over hvor godt vi mennesker tar vare på de mange elektroniske duppedittene vi har i livet vårt. Vi oppgraderer og installerer, samt sørger for å lade opp og bytte ut, slik at ytelsen alltid er på topp. Enten det er smart telefonen, pc eller el-bil, så lar vi aldri disse gå for lut og kaldt vann. For dere som kanskje ikke kjenner uttrykket om å gå for lut og kaldt vann, kan jeg opplyse om at det er når vi lar noe få for lite stell og omsorg. Mange av de som pleier mobilen som det var et lite og sårbart barn, behandler seg selv med mye mindre respekt. Tenk om vi brukte like mye tid og penger på å ta vare på vår egen helse, både fysisk og psykisk? Hvordan ville livet vårt sett ut da?

Turen hjemmefra og til Krokskogen er lang, særlig når man kjører egen bil. Jeg stoppet ved Åmli og fant ly for regnet ved Simonstad. Her var en nedlagt jernbanelinje jeg kunne undersøke, samt lage meg middag på kokeapparat. Så kom styrtregnet….

Neste morgen kom med strålende sol og frokosten ble spist på en rasteplass langs E39, etter en god natts søvn i bilen.

Planen var å gå til både Mørkgonga og Gyrihaugen, det var den turen jeg hadde lest om i forkant.

Det er forskjell på søvn og hvile, uten at jeg skal gå inn i mye detaljer om det. Men visste du at det regnes for å være 7 ulike sorter hvile, som alle har ulik effekt og som vi mennesker trenger for å kunne holde oss friske? Her skal du få en kort innføring, dersom du ikke er kjent med begrepet. Først kommer den fysiske, hvor man skiller mellom aktiv og passiv hvile. Det er altså den fysiske kroppen som trenger å hente seg inn, for å få ny energi og overskudd. Aktiv hvile for kroppen kan være yoga, tai chi eller andre rolige treningsformer, mens den passive er når vi sover. Hard trening kan også gi overskudd, men det er viktig å finne en god balanse mellom ytelse og restitusjon. Den mental hvilen er når hjernen er overstimulert og man trenger å koble ut fra teknologien eller andre krevende hjerne stimuli. Rett og slett logge av… Er man mentalt sliten, kan det være nyttig å meditere eller bruke tid alene, gjerne ute i naturen. Den tredje er sensorisk hvile, hvor sansene våre blir overveldet av støy og lys, slik at man trenger å skjerme seg for inntrykk. Kreativ hvile kan være at man trenger å bryte ut av rutinene og stimulere hjernen til å tenke nytt. Det kan være en ny vei hjem fra jobb, lage en ny matrett eller ta et kurs i linedans eller lære et nytt språk.

Ved Åsaveien er det laget en stor og fin parkeringsplass der hvor stien starter. Jeg hadde tenkt å ta med teltet og overnatte oppe i skogen, men det var ikke lov å stå mer enn et visst antall timer og ikke døgn. Så da ble det dagstur, med liten sekk.

Det startet på fin grusvei og gikk oppover. Kun oppover… Turen regnes som middels krevende, er 9,5 kilometer dersom man følger beskrivelsen på ut.no og det er 572 høydemeter totalt å bestige.

Det hadde vært skikkelig dårlig vær i flere dager, så det var mye vann. Bekkene var blitt brusende elver og stien var sleip og glatt. Tåken lå tykk, men det så ut til å bli en fin dag.

Ettersom jeg jobbet meg oppover, åpnet det opp for en flott utsikt over Steinsfjorden.

Det var flere steder både steinete og bratt, men jeg hadde hele dagen på meg og kunne bruke god tid. Jeg var glad for fjellskoene, selv om man nok kan gå turen i joggesko.

Hvile nummer fem er en vanskelig en, det er den emosjonelle hvilen. Den kan være gjenkjennelig for alle empatiske omsorgspersoner, samt de som er utpreget ja-personer. Dersom man har vansker med å sette grenser for hvor mye man gir til andre, kan man bli skikkelig sliten, enten det er i jobbsammenheng eller i nære relasjoner. Sosial hvile sier seg selv, man kan enten bli tappet av andre mennesker eller man kan få mer energi. Noen er født ekstrovert, mens andre har stort behov for alenetid og er utpreget introvert. Den siste er åndelig hvile, som kan være vanskelig å forklare. Tenk et spa-opphold for sjelen, med fokus på å bli glad i deg selv, samt helbrede tidligere sår, styrke selvfølelsen eller tilgi andre. Mange finner åndelig hvile gjennom religion eller en spirituell praksis, samt utforske den dypere meningen med livet for seg selv. Høres alt dette krevende ut? Ja, det skal jammen ikke være enkelt å finne ut hvilken hvile man har bruk for og hvordan finne tid til den i hverdagen…

Turen er godt merket og skiltet. Som en del av Oslo-marka, finnes det utallige løyper å koble seg på og her kan man gå i dagevis. Men da bør man nok parkere et annet sted…

Da jeg kom inn i naturreservatet, letta tåken.

Det er dette de fleste kommer for og Mørkegonga er kåret til Krokskogens mest spektakulære plass. Utsikten over Ringerike er flott, men det anbefales ikke å gå ned stien som er i kløfta bak meg, på grunn av rasfaren. Jeg gikk ikke engang frem for å KIKKE ned, det var stupbratt.

Jeg var mer opptatt av å utforske skogbunnen, trærne og naturen rundt meg. Naturreservatet inneholder mange sjeldne og truede arter og det var stor variasjon i terrenget.

Det er som sagt mange måter å slappe av på og det er like individuelt som oss mennesker. Men jeg tror at mange ikke er i stand til å kjenne etter hva de egentlig trenger av de ulike typene hvile. Det nytter ikke å bruke helgen på jentetur med mye god mat og drikke, samt et travelt program og høyt tempo, dersom man helst trenger alenetid og mental hvile. Det nytter heller ikke med øl, pizza og fotballkamp, dersom kroppen har mest behov for søvn. Det at vi ikke respekterer egne behov, tapper batteriet i både kropp, sinn og sjel. Dagens samfunn er lagt opp til at vi skal prestere på mange områder og ikke bare på jobb. Vi vil ha med oss alt og dersom kroppen eller hodet ikke henger med, pøser vi på med koffein og andre kjappe løsninger for å holde tempoet opp. Det sier seg selv at det ikke er bra for helsen, dersom man kjører på slik over lengre tid.

Det ble en nydelig dag og det var helt stille i skogen.

Jeg fant et perfekt sted til å spise lunsj ved Migartjernet, men selv om jeg hadde badetøy med, fristet det ikke. Det var grunt og synkebunn, så jeg så for meg både igler og gjedde… Grøss og gru…

Det ble i stedet koking av havregrøt, med tørket frukt og frø blanding, samt kaffi. Det sies at sulten er den beste kokk og det stemmer jammen godt.

Når man ikke tar hensyn til egne behov, kan det gi ulike helseplager. Listen over symptomer er lang, men det er vanlig med søvnvansker, diffuse smerter i kroppen, nedstemthet og lavere terskel for stress. På kort sikt er det enkelt å reparere, men det er når man over lengre tid presser seg for hardt, at man kan risikere å bli utbrent. Man er dessuten mer utsatt for alvorlig sykdom som hjerteinfarkt, kreft og diabetes når man ikke lytter til kroppen og prioriterer hvile på lik linje med arbeid og annen aktivitet. Det nytter lite å søke hjelp i helsevesenet eller annen alternativ behandling, for der får man som regel bare hjelp til å håndtere symptomene. Men det er de valgene man tar i hverdagen og hvordan man prioriterer egen helse, som er avgjørende for endring.

Opp til Gyrihaugen kunne man velge mellom to stier, den ene var 1,0 km og den andre 0,4 km. Jeg gikk for den korteste, som var bratt opp og innebar kryping.

Jeg kom meg helskinnet opp og ble møtt av en fantastisk utsikt. Det var helt vindstille og jeg følte nesten jeg kunne se til verdens ende. Toppen ruver 682 meter over havet, men er bare den tredje høyeste toppen i Krokskogen.

Siden jeg hadde gått stien på nordsiden av Migartjern opp til Gyrihaug, valgte jeg å gå den lengre, men slakere stien på sørsiden ned igjen. Da ble det en fin rundtur og jeg fikk sett skogen på andre siden også.

Min personlige måte å lade på, er tur alene. Det er befriende å pakke telt og nødvendig utstyr for å tilbringe tid i eget selskap, langt inni en skog eller på et fjell. Gjerne enklest mulig; enten det er en dagstur, et døgn eller på en lengre tur, hvor alt man trenger å tenke på er gå, mat og søvn. Men denne metoden fungerer selvsagt ikke for alle, derfor er det viktig å kjenne seg selv og egne behov. Men det vanskeligste for de aller fleste (meg selv inkludert), er å prioritere, fordi man må som regel si nei og velge bort noe. Det er jammen ikke enkelt, i en verden med så mange fristelser, krav og forpliktelser. Men det hjelper å tenke på meg selv som en overdimensjonert mobiltelefon, som trenger jevnlig ladning og vedlikehold for å fungere optimalt. Gjerne en skikkelig re-start, hvor man fjerne gammel dritt og installerer ny programvare. Så nå blir det fokus på 7 ulike typer av hvile fremover og forhåpentligvis mange turer ut i naturen for å lade….