På pilegrimsreise til Stavanger.

Som noen kanskje har fått med seg, har jeg en plan om å besøke alle 26 nøkkelstedene langs Kyst-pilegrimsleia mellom Egersund og Trondheim. Det vil ta tid, men tid har jeg jo nok av… Nå var turen kommet til Domkirken i Stavanger og jeg må innrømme at det er ikke det mest eksotiske reisemålet. Ikke misforstå, Stavanger er absolutt verd et besøk og kirken er et syn til vanlig. Men akkurat nå er den innpakket i plast og stengt, for å fremstå i all sin prakt til 900 års jubileet i 2025. Vi gleder oss…

Min nye stålhest, leaset gjennom arbeidsgiver, klar for sin første tur med oppakning. Jeg var veldig spent.
Gandsfjordruten følger sjøen, mellom Sandnes og Stavanger. Turen kjenner jeg godt, etter nesten 8 års sykling til jobb mellom byene.
Jeg hadde en stopp ved Jåttåvågen og vurderte om jeg skulle redde baderingen, som lå forlatt i en vik. Den såg ensom ut, men var feil farge for han på 9…

Selvfølgelig hadde jeg en baktanke med turen, jeg skulle teste nytt utstyr. Det er faktisk flaut å si det, men jeg har kjøpt meg nytt telt og ny el-sykkel. En gunstig avtale på jobb, hvor vi leaser i 3 år, for så å betale ut, ble for fristende. Den gamle sykkelen har sviktet meg gang på gang, plutselig slutter bare batteriet å virke. Som oftest i en oppoverbakke, selv om det verste er å hele tiden sitte å vente på at den konker ut. Og det er blitt mange og dyre reperasjoner det siste året…. Og i forhold til teltet, tja, hva kan jeg si, annet enn at en kvinne kan aldri eie for mange telt….

Selvfølgelig måtte jeg stoppe på favoritt badeplassen Vaulen. Det har vært mange tidlige morgenbad her, på vei til jobb.
Ved Breiavatnet og i Byparken er det fuglene som stjeler showet. Dersom du alltid har hatt en drøm om å ha duer sittende på hodet, er det bare å ta turen. Ta med mat!
Det var ikke så mye å se eller oppleve rundt Domkirken. Bortsett fra duene, mange duer..
Det stod en enslig rusten mann og skuet utover Domkirke plassen. Noen torghandlere bød på bær og grønnsaker, men jeg hadde mat med meg.

Stavanger Domkirke ble bygget i første halvdel av 1100 tallet og er den eneste av sitt slag, som har vært kontinuerlig i drift hele tiden. Frem til nå, den er nemlig stengt i 3 år for oppussing. Det kan nok trenges, kirken har beholdt sin arkitektur fra middelalderen, som den eneste i Norge. Jeg har besøkt kirken mange ganger opp i gjennom årene og det er en mektig opplevelse. Om bare de gamle veggene kunne snakke, hadde vi nok fått litt av noen historier.. Men nå satt jeg på utsiden og følte meg avvist, et svært byggjerde sørget for det. Porten var verken høy eller vid, bare lukket og låst. Men jeg var forberedt og visste hvor jeg skulle gå…

Kun åpent for spesielt inviterte, men jeg fikk beundre det gamle bildet som var hengt opp på brakkene.
Dessuten kunne jeg bare snu meg og nyte synet av torgtrappene og indre havn.
Turen gikk videre til St Petri kirken, som har overtatt som pilegrimsted, nå som Domkirken er stengt.

Det er ikke lange biten opp til vikarierende stempelsted, selv om jeg ble litt skremt. Ungdommen som var på jobb, fant nemlig ikke stempelet og han lette grundig. Så jeg tror ikke det er stor pågang av pilgrimmer som trør ned dørene her i St Petri…. Men han fant det tilslutt, heldigvis. Jeg hadde nemlig glemt å ta med både passet og reiseguiden. Uten pass var jo halve poenget borte, gleden over å stemple… Ellers blir det «bare en tur til Stavanger» og det kan jeg jo ta hver dag. Så jeg overtalte sønnene mine til å kjøre til Vaulen og møte meg der. Med passet….

Høydepunktet: Been there, done that…
Min sønn var bekymret over hvor jeg skulle sette opp teltet, han greide ikke å se for seg så mange aktuelle grønne flekker midt i sentrum. Men man skal ikke sykle langt ut av byen, før det er rene bondelandet.
Den kinesiske søsteren til Big Agnes… Nesten like lett, omtrent samme konstruksjon, men mye, mye billigere. Sånn som jeg liker det, altså.

Etter å ha fått mitt velfortjente stempel, hadde jeg lunsj på en benk utforbi kirken. Neste stopp var teltplass og jeg syklet først opp til Mosvannet campingplass. Her stod teltene som sild i tønne, med støy fra motorveien som bakgrunnsmusikk. Ikke helt hva jeg hadde sett for meg, så jeg tråkket utover Madlaveien mot Store Stokkavatnet. Her er Stavangers grønne lunge, med omtrent 8 km tursti rundt vannet. Det finnes utallige badeplasser og plenty av fine steder å sette opp telt, så her er det yrende folkeliv til alle døgnets tider.

Skiltet betyr ikke at det er forbudt å sette opp telt, men at man kan ikke campe mer enn 2 netter. Det passet meg ypperlig.

Jeg rigget meg til i teltet, det var en populær plass jeg hadde valgt. Det var folk overalt og alle hygget seg, nå som sommeren endelig hadde tatt en snarvisitt til regnfulle Rogaland.
Nydelig natt over vannet…

Det ble en flott tur, både fordi jeg fikk stemplet, samt testet utstyr. Jeg var godt fornøyd med både sykkel og telt, alltid kjekt med noe nytt. Neste morgen startet tidlig, det var et rush med joggere og syklister på vei til jobb. Jeg tok livet med ro, nøt kaffe utforbi teltet, samt tok et morgenbad. Men det var fuktig og vått, så snart var både mygg og knott på hugget. Da pakket jeg raskt sammen og tok turen hjemover, kveldsvakten ventet. Men det fine med sykkeltur er alt det kjekke man opplever underveis, så det ble både en stopp ved Sverd i stein og frokost på Biltema. Helt konge… 😁

Alltid beste starten på dagen, et bad utendørs. Jeg hadde min egen lille, private sandstrand, rett ved siden av teltet.
Store Stokkavatnet er Stavangers største innsjø og ligger på 11 meter over havet. Her finnes både skog og kulturbeite, siv sletter og yrende fugleliv. Jeg vurderte å sykle rundt vannet, men det minket kraftig på strømmen…..
Til minne om slaget ved Hafrsfjord, hvor vikinghøvdingene braket sammen og Norge ble samlet til et rike. Kort fortalt….
Den nye sykkelstamveien har satt mange sinn i kok, hovedsakelig over prislappen. Den er en fryd å sykle på og med litt flaks, kommer den en dag til å stå ferdig. Men foreløpig var de ikke kommet lengre enn sist jeg syklet her….
Frokost på Biltema anbefales og for en billig penge, kan man spise seg god og mett. Smakte godt, gjorde det også…
Sjarmøretappen gikk som vanlig gjennom Sandnes sentrum og havnen viste seg fra sin beste side.

På telttur i østre Jotunheimen.

Det har blitt en tradisjon de siste årene, å dra på «husmorferie», sammen med en god venninne. Da setter vi av en langhelg og velger ut et turmål. Vi kan nok ikke skryte på oss at vi er husmødre noen av oss, men pytt, pytt. Årets tur var planlagt til Jotunheimen og jeg overlot all planlegging til min venninne. Hun er nemlig lommekjent i området, med kort vei fra Oslo. Ellers arrangerer hun turer til Nepal og er over gjennomsnittet sprek. Men turen hun hadde valgt, skulle være en fin nybegynner tur og jeg gledet meg hemningsløst.

Jeg er født og oppvokst på flate Jæren og det er ingen ganger jeg blir mer klar over hvor flatt det er, enn når jeg ser det ovenfra.
Kjøreturen fra Oslo til Jotunheimen tar omtrent 3 og en halv time, men det ble mørkt før vi kom frem.
Planen var å sette opp telt ved Gjende, men det ble istedet rett over parkeringsplassen.

Jotunheimen er kjent for høye fjell og vakker natur. Her er selve hjertet av fjell-Norge, med 255 topper over 2000 meter. Både Galdhøpiggen og Glittertind finner man her, samt breer, fosser og daler. Det er et populært turmål, men dersom man styrer unna Besseggen og de andre turistmagnetene, er det fullt mulig å få ødemarksfølelsen, uten å måtte gå i kø. Samtidig var turen vi skulle gå, relativt trygg, iforhold til sivilisasjonen. Selv om det ikke var mobildekning, var det kort vei til nærmeste bilvei. I vår alder, vet man aldri når en krise kan oppstå..

Båtturen over Gjende er en opplevelse. Husk bare å bestille billett på nett god tid i forveien.
Ved Memurubu er det strand, Turistforenings hytte og mulighet for å leie teltplass ved vannet. Det fristet, men vi hadde tross alt en plan.
Vi hadde mange og lange diskusjoner om definisjonen på nybegynnertur. Til slutt ble vi bare enige om å være uenige.

Planen var å ta båt over Gjende og starte ved Memurubu. Vi ankom parkeringsplassen ca 00.30 og satte opp telt. Siden jeg kun hadde håndbagasje med på flyet, hadde jeg lånt et telt. Å sette opp et ukjent telt i mørket, var ikke lett, men med god hjelp varte det ikke lenge før jeg lå i soveposen. Etter en bedre frokost, bestående av havregrøt og en bøtte med kaffe, skulle vi ta båten 10.30. Den var full, så vi var nødt til å vente på båten som gikk 14.15. Det gav oss god tid til å slappe av, før vi tok shuttlebussen ned til kaien. Her er kafé, så det ble riktig så hyggelig.

Jeg har gått over Besseggen før, men ikke med full oppakning. Jammen godt at jeg hadde «hare» oppover fjellsiden..
Oppe på flaten, delte stien seg og vi fulgte den som gikk mot Glitterheim.
Etter en bratt nedstigning, gikk det fint og ganske så flatt nedover dalen. Rett foran oss lå Russvatnet, hvor vi skulle sette opp teltet.
På høyfjellet er det sjelden problem å finne drikkevann, husk bare å ta det som renner og ikke stillestående.

Jeg visste hva som ventet ved Memurubu, en relativt heftig oppoverbakker. Selv om både telt og sovepose var lettvekts, hjalp det lite når sekken innholdt flust av godsaker, både i fast og flytende form. Men utsikten er så fantastisk, at man glemmer både høy puls og skjelvende lårmuskler. For en prakt…og nasjonalromantikken sprengte i brystet. Jeg vurderte å stemme i et vers av «Ja, vi elsker», men siden jeg ikke hadde pust til å synge, dessuten lå langt bak fjellgeita, var det bare å gi gass.

Det er mange fine teltplasser langs Russvatnet og ikke er det trangt om plassen heller.
Det ble et forfriskende bad.
Menyen var reinsdyrkjøtt i jegergryte, med potetmos og seterrømme. Ikke selvskutt, men kjøpt på Coop. Det finnes reinsdyr i Jotunheimen, men vi så ingen.
Finnes det noe mer avslappende enn å sitte utforbi teltet med morgenkaffi? Se sola som sakte kryper nedover fjellsiden og glede meg til den treffer ansiktet mitt og gir litt varme. Det er kaldt oppe i høyden og ull er obligatorisk uansett årstid.

Det ble en passe lang førstedags tur og vi var meget fornøyd med leirplassen. Det ble bad, middagslaging på gassbluss og en øl. Alt smaker godt på tur, særlig når man kjenner på kroppen, prisen man har betalt for å få med seg luksusen til fjells. Absolutt verd den ekstra vekten. Vi tok tidlig kveld og det ble en fredfull natt. Neste dag skulle være en rolig rusletur langs vannet, på bare noen få timer. Jeg gledet meg….

Det var en flott dag og lettgått innover. Russvatnet ligger i dalen bak Besshø og vi fulgte stien mot Glitterheim til midt på vannet.
Vi passerte elven under fossen på en vaklende bro.
Vi passerte mange fine små strender, men det var ikke DEN stranden vi skulle telte ved.
Ja, turen langs vannet er lettgått, men lang. Eller, jeg syntes den var lang, andre ikke.
Heldigvis ble det en lang lunsjpause med vin til maten, noe som lettet sekken enda mer.

Dag to går langs Russvatnet sin bredde og er nok en flott opplevelse. Naturen endret seg, fra de stupbratte fjellsidene, til mer slake åser. Vi fant nok en fin teltplass, på andre siden av hengebroen. Russvatnet er privateid og strengt forbudt å fiske, uten fiskekort. Det spilte ingen rolle for oss, som hadde potetmos og 9 pølser å sette til livs. Det var enda bedre å bade her, med en flott sandstrand og behagelig temperatur. Det ble en hyggelig kveld, men da vinen var drukket opp og myggen for innpåsliten, var det bare å finne soveposen.

Russvatnet ligger på 1175 meter over havet og her er vegetasjonen typisk høyfjell.
Nok en elvekryssning på god bro.
Da kunne vi ihvertfall se enden av vannet, hvor vi skulle campe.
Da var vi klare for hengebroen, eller dinglebroen, som jeg i mitt stille sinn døpte den om til.
Flatt og fint å sette opp teltet.
Flott med egen «privat» badestrand.

Neste dag var sjarmøretappen tilbake til Gjendesheim. Det skulle være en liten stigning langs fjellsiden og det ble det. Men, alt er jo relativt, så jeg trengte noen gode pauser for å komme meg til toppen. Allikevel er utsikten og stillheten så overveldende, at det føles bare godt. Godt å være ute, godt å være i stand til å bruke kroppen og ikke minst godt å ha selskap av en god venninne som både inspirerer og utfordrer meg. Å være på tur i den mektige naturen som er Jotunheimen, det er jammen noe helt annet enn flate Jæren. Jeg nøt turen intenst.

Nede der kom vi ifra….
… og opp dit skal jeg.
Godt vi ikke hadde drone med, det er nemlig ikke lov her i naturvernområdet. Og bak der er Besshø, som ifølge enkelte er nok en fin, liten spasertur. Kanskje en annen dag…
Stein, på stein, på stein… Og regn i vente… Vi var skikkelig heldige med været, regnet startet 10 minutter før vi var nede ved Gjendesheim. Alltid kjekkere på tur, når været er bra.
Lengre nede i fjellsiden, møtte vi igjen stien som går over Besseggen. Det er relativt bratt nedover, og jeg såg med medlidenhet på alle de, som slepte tunge tursekker oppover.
Snart nede ved Gjende igjen.
Det ble gourmet burger på Beitostølen, da vi kjørte hjemover.

Det er bare å slå fast at det var en fantastisk tur. Jeg mener fortsatt at det er en fordel å ha vært på tur før, med full oppakning, før man legger ut på denne turen. Ingvill er fortsatt uenig og mener at turen kan gås som en dagstur og er en lett tur til å være Jotunheimen. Og dersom du ble fristet og har lyst til å gå, finner du en grundig beskrivelse på https://nepaltur.no/blogg/nybegynner-telttur-i-jotunheimen/. Vi traff faktisk Gaute, som gikk turen fordi han hadde lest bloggen til Ingvill og det var stas!! Uansett, Jotunheimen er verd et besøk, med eller uten telt. God tur ❤️

To gode venner på tur.
Nydelige Jotunheimen…

Finaste utsikten i Hardanger….

Det er ikke alltid man får det man kom for. Det kjenner nok de fleste av oss (med noen år på baken) til, på ene eller andre måten. Ikke nødvendigvis negativt, men man sitter liksom igjen med en følelse av å ha blitt snytt. Men la meg nå ta det fra begynnelsen, sånn at folk forstår hva jeg skriver om…

Med brann i gjenvinningsanlegget på Forus, fikk turen en dramatisk start. Røyken seig over motorveien.
Det kom seg da jeg kom til Lie badeplass og fikk tatt årets beste sjøbad. Klart og varmt vann, uten en brennmanet, var fantastisk.
Basecamp ble på Nedre Vats, sånn midt i mellom hjem og Tjoflot. Flateste stedet på min søsters hyttetomt var komposthaugen, så da satte jeg opp teltet der. Det var meg og utallige brunsnegler…

Det var i fjor, mens jeg var i Lofthus for å gå Dronningstien, at jeg så Oksen. Mørk og dyster ruvet han på andre siden av fjorden, og jeg ble ganske så betatt. Det var et mektig syn og jeg forstod fra turbeskrivelsen at det var både majestetisk og krevende å beseire kolossen. Noe for meg, altså… Mange stier førte til toppen, som ligger på 1241 meter over havet. Jeg tenkte i mitt stille sinn, at en dag skal jeg ta en dans med El Toro…

Tidlig på morgenkvisten hadde jeg Låtefossen for meg selv. Alle andre lå i bobilene og sov, og det var såvidt jeg greide snike plass til Toyotaen på rasteplassen.
Det var ikke mye liv langs fjorden mellom Odda og Hardanger brua heller.
Er det kun i Norge vi har slik blind tillitt og tro på det gode i våre medmennesker? Langs veien står tett med boder, hvor man 24/7 kan handle uten betjening. Pengene betales med vipps eller legges i et skrin.. Jeg bare ELSKER Hardanger….
Nå var det moreller som var i sesong. De var absolutt verd pengene…

Men tiden går fort og en svipptur til Hardanger er liksom ikke gjort på en dag. Jeg måtte ha en hel helg og dessuten måtte det klaffe med været. Oksen er ikke en tur som anbefales i dårlig vær, med fjord på tre av sidene ligger den utsatt til. Men yr.no lovte overskyet, fin temperatur og lite vind, akkurat den helgen jeg hadde fri og ingen planer. Derfor pakket jeg bilen før jobb og kjørte direkte, da arbeidsdagen var over.

Veien innover mot parkeringsplassen på Tjoflot, var smal og svingete. Heldigvis kom det ikke mange biler imot, så det gikk fint.
Det var riktig så idyllisk, selv om tåken hang nedover fjellsiden. Pytt, pytt, litt morgentåke, tenkte jeg.
Turen starter ved parkeringsplassen og går på skogsvei innover. Husk å betale 100,- i bompenger og det stod også et kjøleskap med brus, eplesaft og alkoholfritt øl som man kunne forsyne seg av. Alt betales med vipps og jeg frydet meg.

Planen var å finne en campingplass, nær Oksen. Men det gav jeg opp, var for trøtt til å kjøre langt. Så jeg campet hos min søster, og startet tidlig neste morgen. Retter sagt, midt på natta.. Det fine med å kjøre om natten, er at man har veien for seg selv. Alle bobiler og campingvogner okkuperte hver rasteplass og ledig flekk jeg passerte. Det hadde også vært vanskelig å finne plass til teltet, selv om det er plenty av campingplasser. Det var stappfullt overalt og jeg var glad jeg var tidlig ute til Tjoflot. Der var nesten tomt, jeg spiste og byttet klær og begynte å gå presis 06.45. Let the game begin…

Turen fra Tjoflot er ca 4,5 kilometer en vei. Total stigning man går er 1068 meter, så det sier seg selv at turen er kort og bratt.
Det startet fint i granskog, men jeg hadde ikke gått langt før tåken dekket det meste.
Da jeg kom ut av skogen, var jeg oppe på 600 meter. Her lå stølen Vindhovden og det var såvidt jeg greide å skimte husene.

Hva er det som driver oss som går på topptur? Er det turen eller er det utsikten? Det gikk jeg mye å tenkte på, ettersom jeg karret meg oppover. Jeg var i en tåkeboble, hvor alt var pakket inn i bomull. Et ungt, tysk par snakket varmt om hvor trolsk stemningen var, for det var kun oss på fjellet. Jeg vurderte hele tiden å snu, for hva var poenget når man ikke så noe av omgivelsene? Desuten var jeg redd for å gå meg vill. Men stien var lett å finne og tydelig merket, så jeg vurderte det som trygt. Derfor gikk jeg videre..

Svetten rant og det var fuktig i tåken. Allikevel var det varmt nok til t-skjorte og shorts, men jeg hadde varme klær i sekken. Det ble mange pauser oppover, løypa vekslet mellom bratt og veldig bratt.
Blomstene som vokste langs stien, var vakre. Mest kjekt var det å se NOE…
Plutselig løsnet tåken litt og jeg satte meg rett ned for å nyte synet. Det var ikke mange minuttene, men jeg tenkte YES, endelig skjer det noe…
Men det gjorde ikke det… Det var såvidt jeg greide se varden og pausen på toppen ble ikke særlig lang.
Jeg spretter boblene for å feire at jeg kom opp, byttet til tørt ull og dunvest, tygde i meg litt nøtteblanding og flirte over utsikten. Retter sagt, mangel på utsikt..

Jeg kom frem til at det var HÅPET som gjorde at jeg fortsatte å gå. For tenk om tåken letter? Tenk om jeg får se både Hardangerfjorden, Granvinfjorden, Sørfjorden og Eidfjorden? For ikke å snakke om store deler av Hardangervidda, Folgefonna, Vossefjella og Raundalsryggens topper i nordvest. For alt dette hadde blitt mitt, dersom bare tåka forsvant. Men den gjorde ikke det og jeg trøstet meg med at jeg tross alt hadde kommet meg til toppen. Litt trist var det allikevel å rusle nedover, det var slett ingen seiersrus, slik man ofte får av sol og fantastisk utsikt.

Tåken var helst enda tettere på vei ned og jeg måtte virkelig konsentrere meg om å finne stien og holde meg på beina.
Det var eneste snøflekken jeg såg på turen.
Stien ble lettere å følge lenger nede.

Jeg traff mange folk på vei opp, da jeg kom lengre nedover. De hadde 2 spørsmål: Er det langt igjen? og Ser man noe på toppen? Svaret mitt på det første var ja, og på det andre nei. Allikevel var det ingen som snudde, og jeg tenkte at det bekreftet min hypotese om at det er HÅPET som gjør at vi fortsetter. Håpet om utsikt, håpet om at man er ferdig med de tyngste bakkene, håpet om at snart bryter sola gjennom. Og når det allikevel ikke skjer, så kan det være at det er like før. Derfor fortsetter man å gå..

Nede på stølen igjen, greide jeg finne utedassen. Det passet veldig bra.
Og snart forsvant jeg inn i skogen igjen.
Og plutselig var det en benk og litt utsikt.. Heldigvis hadde jeg mer nistemat igjen og endelig fikk jeg nyte dei vestlandske fjordane og fjellene.

Det ble ikke den turen jeg hadde sett for meg, min kamp med Oksen. Jeg følte meg beseiret og selv om jeg kom opp, hadde jeg jo ikke sett noen ting. Nå var det bare å komme seg i bilen og dra tilbake til teltet. Det kan hende at jeg må utfordre Oksen en annen gang, selv om jeg har vært på toppen. Eller kanskje det blir et annet fjell, på et annet sted. Det er visstnok en Okse i Lyngsalpene også… Med eller uten tåke…

Det ble en stopp i Kinsarvik for å trøstespise litt kaffe og is. Langt der bak kunne jeg se Oksen, hvor tåken lettet mer og mer.
Finværet kom i bilen på vei bort fra Oksen. Jeg må kanskje slutte å stå så tidlig opp og heller gå tur senere på dagen, tenkte jeg da. Men det skjer nok aldri, for tur er tur og det finnes alltid et håp

På rundtur i indre Lima.

Av og til får jeg lyst til å gå en tur jeg aldri har gått før. Ikke nødvendigvis fordi jeg er lei de kjente og kjære stiene, men det er spennende å se nye landskap. Nå hadde jeg lokket med meg Sørlendingen, som satt fast som hundepasser på Ålgård, så da var det mest naturlig å velge en tur i området der. Takk til ut.no for mange gode forslag, men vi endte opp med en helt ny tur for begge to.

Noen stolte ikke på at jeg faktisk hadde husket å låse bilen. Da er det bare å gå tilbake å sjekke…
Det startet ganske bra, men oppover er oppover.. Bra utsikt ihvertfall.
Det var skikkelig sørpete og vått, etter alt regnet som kom igår.

Turen var 8,2 kilometer lang og beregnet tid var 3 timer. Den var rangert til middels krevende, men det fortalte jeg ikke til Sørlendingen. Det er alltid vanskelig å bedømme turer ut ifra andre sin beskrivelse, særlig når man ikke er kjent i området. Jeg hadde lest det som stod om turen og så egentlig for meg en lett og finslig runde på lettgått kulturbeite. Og for mange er det nok det…. Men jeg syntes det var tungt og skal jeg dømme etter banning til enkelte andre, var jeg ikke alene om det.

Det ble mange stopp for å spise blåbær og med de nye matvareprisene, fant vi ut at vi hadde spist bær for en formue!!
Det var mye bær og store var de også.
Oppe ved masten på Eikjefjedlet på 321 meter over havet, var vi på høyeste punkt.
Det var flott utsikt i alle retninger.

Det var ikke før vi tok en pause på toppen, at jeg fant ut at løypa hadde vært lettere å gå i motsatt retning. Vi fikk den bratteste stigning i starten, istedet for å gå litt slankere oppover. Pytt, pytt, nå var vi allerede oppe og fortsatt videre innover. Det var et flott landskap, frodig og grønt. Vi vasset gjennom knehøyt gress og svetten rant. Det krelte av klegg, mygg, knott og fluer, så jeg greide jammen å svelge et eller annet med vinger. Da fant vi ut at det var på tide med lunsj og det passet bra, siden vi var fremme ved speiderhytten på Bjelland.

Hytta var tom og vi tok oss tilrette. Det var skikkelig praktisk med en benk utforbi, siden jeg fremdeles sliter litt med å sitte.
Tidenes tur kopp..
Nykokte egg, tomat og majones på hjemmebakt brød smakte fortreffelig. Jeg er helt enig i at nistepakken er halve turen…
Hytten lå nydelig plassert ved et lite vann og jeg lurte veldig på hvorfor jeg aldri hadde vært her før…

Turen nedover etter lunsj, var rene sjarmøretappen. Mette og fornøyde var humøret på topp og ekstra hyggelig var det å treffe utallige sauer og kyr. Det så ut som om de hadde det veldig fint på beite her i Limaheia. Vi vandret gjennom granskog og over sletter. Nok et tjern ble passert og jeg kjente at jeg var temmelig klar for et bad. Selv alle flyvende plageånder hadde forlatt oss, nå var vi kun omringet av utallige sommerfugler. Og blomster… Mye blomster….

De var nok vant med turgåere, sauene, for de gadd knapt flytte seg.
Gjennom skog…
..og over en gammel steinbro.
Det ble mer og mer lettgått, etterhvert som vi gikk nedover.

Det var en flott tur og jeg anbefaler den til alle turglade. Limavatnet, som turen starter fra, betyr stille flytende vann, og jeg tror nesten at livet går litt roligere på sånne steder. Vi passerte noen gårder, hvor de som bodde der, virket som om de hadde all verdens tid. Sauene brekte, fuglene sang og vi ruslet tilbake til bilen. Utrolig hvor mye man kan få utav det å velge en helt ny tur….

Limavatnet lå stille foran oss, store deler av nedturen.
Alltid noen nye blomster å lukte på.
Asfalt under beina igjen.. Det var bare å gå midt i veien, her er ikke mye trafikk.
Og langt der borte står bilen..
Endelig fikk vi oss et bad, vaske av gjørme og kjøle ned kleggbitt. Det var fantastisk godt og fin temperatur.

Teltlivets mange gleder…

Det er vel ingen som er uenige med meg, når jeg sier at sommer er kjekkest når sola skinner og temperaturen passe behagelig? Når livet kan leves utendørs, enten det er i hagen, på terrassen, stranden, i storby, campingplass, på fjellet eller i skogen. Når vi har late dager eller aktive, spiser ute og slumrer i skyggen under et tre. Da er livet aller best, synes ihvertfall jeg. Og særlig når man har ferie….

Blomstereng i alle retninger, fra toppen av Feldberg. Alt i nydelig solskinn…
Å ta kaffi utenfor teltet, med utsikt over Titisee, er en fin start på dagen.
Teltliv er enkelt, selv om man kan oppleve å få naboer tett på her i Tyskland. Noen trakk opp pluggene mine, for å parkere bilen enda nærmere teltet mitt.

Teltliv er fantastisk, det er billig og enkelt. Campingplasser ligger som regel fint til, med trær og natur tett på. Jeg vokste opp med at telttur var eksotisk, tenk at vi campet både på Nøtterøy, Bogstad og helt til Sverige. Dessuten har vi i Norge allemannsretten, som tillater oss til å sette opp teltet de fleste steder i landet. I Tyskland fungerer det ikke slik, her er det forbudt å sette opp telt utenfor campingplasser. Men slik jeg har opplevd at det praktiseres, kan man overnatte i naturen dersom man er på langtur, som for eksempel Der Westweg. Jeg har ikke fått noen negative tilbakemeldinger, men det har vært å sette opp teltet seint og pakke ned tidlig.

Det var ikke tidenes teltplass, fuktig og vått. Jeg måtte plukke snegler av teltet, før jeg kunne pakke ned, samt det krelte av insekter. Egentlig ganske naturlig, siden det var midt i skogen…
Et sånt telt ville jeg heller hatt, men det veier nok altfor mye til å bære. Det stod ved en kafé, så jeg er usikker på hva det ble brukt til. Dessuten har jeg lavvo hjemme.
Mitt telt er så lite at det ikke er mulig å sitte oppreist i det. Jeg må krype inn og krype ut. Sekken og sko må ligge utenfor, i det lille forteltet. Men, det veier under 1 kilo og settes opp med vandrestaven.
Frokosten ble en kamp med andeflokken, som ville ha maten min.

Siden jeg skulle bære teltet, tok jeg selvfølgelig med det letteste, av mine 5 telt. Det som har samme størrelse som en kiste, bare litt høyere under taket. Hvor alt som skal gjøres, må skje utendørs. Det hvor jeg alltid ber til høyere makter, om fint vær… Ikke nødvendigvis sol, bare ikke regn. Teltet mitt tåler regn, men det er bare så upraktisk… Og vått..

Campingplassen Welherhof har en kafé, hvor jeg rigget meg til for å vente på fint vær..
Da kaféen var stengt, satt jeg på lekeplassen. Der var nemlig en hyggelig hamnock med tak over, perfekt for å koke kaffi.
Sånn vær vil jeg ha, sol og skyfri himmel. Dette er fra et naturreservat, jeg passerte på Der Westweg.

Det går fint å ligge inni teltet og lytte til regnet som trommer på telt duken, som forøvrig har samme tykkelse som silkepapir. Det er bare litt koselig… Men så må man på do.. Det skjer, før eller senere, og med mindre man har tisseflaske, må man ut. Da blir man våt og alt det våte kommer inn, hvor jeg ikke vil ha det. Forsøk å snike deg ut, fra et telt som er 40 cm høyt, ta på sko og rett deg opp til stående. Det er ikke bare lett…

Ingen grunn til å ligge i teltet når det regner, da er det bedre å komme seg ut på tur.
Med gratisbilletter på tog og buss, er det kjekt å kjøre planløst rundt i distriktet. Det er tørt og varmt der, og er man heldig, får man sitteplass.
Eller sitte på kafé og se hvor lang tid man klarer å bruke på å drikke opp en cappuccino.
Man kan gå i butikker, for å se på alt det fine de selger, som man allikevel ikke kan kjøpe, fordi det ikke er plass i sekken.
Og når alt det er gjort og det fremdeles regner, kan man ligge i teltet, drikke vin, spille høy musikk og legge kabal på mobilen. Noe som forutsetter strøm og må planlegges nøye.

Dessuten kan du banne på, at det alltid samler seg dammer. Og da trekker vannet før eller siden inn. Jeg har flere ganger våknet med store mengder vann inni teltet og det er aldri kjekt. Det tar tid å få tørket sovepose, klær, sekk og resten av utstyret. Samtidig krever det sol, litt vind og varme. Det er som regel da jeg spanderer på meg en natt eller to innendørs, litt avhengig av hvor vått alt er og været meldt fremover. For livet er best i telt, men ikke nødvendigvis i pøsregn.

En nydelig start på dagen, gjør at jeg fort glemmer alt regnet som falt i går. Og i natt..
Etter mange netter, i knøttlite telt, er det utrolig hvor godt det er å ligge i seng… Med strøm, stol, bord, dusj, kaffetrakter osv. Alt det som vi tar for gitt i hverdagen, setter man plutselig mye større pris på… Og det er vel halve poenget med ferie!!

Der Westweg, på de styggeste skoene jeg noensinne har eid…

Noe av det viktigste å tenke på, når man skal på tur, er hva har man på beina. Jeg har egentlig ikke noe godt forhold til sko, sikkert fordi jeg alltid blir sendt over til herreavdelingen for å finne noe som passer. Mitt valg er aldri hva har jeg lyst på, men hva får jeg klemt meg oppi. Siden de gamle fjellsko mine var beregnet på terreng og ikke grus, dessuten hullete og nedslitt, var jeg nødt til å kjøpe nye sko før der Westweg…

Schwartzwald ligger sørvest i Tyskland og et stort skogsområde. Tenk Brødrene Grimm og deres mørke eventyr, det sies at de fant mye gamle sagn og inspirasjon i skogene her.
Det er mange landsbyer og veier, så man er aldri langt unna sivilisasjonen.
Der Westweg er Tysklands eldste og mest kjente langdistanseløype. Den starter i Pforzheim og ender i Basel.

Det første paret likte jeg godt, men de var kjøpt på nett og passet egentlig ikke. Så to uker før avreise, løp jeg rundt i sportsbutikker og jaktet etter den perfekte sko. Jeg endte opp med en sko, som var god på foten og fulldempet. Men den så ut som noe min bestefar ville brukt, en kryssing mellom snøjoggings og flytebrygge. Men nå jeg er blitt så gammel, at det er komfort over estetisk nytelse, så jeg tenkte «jada, fine de».

Jeg var fast bestemt på å se både det nye og gamle slottet i Neuenbürg, selv om det ble en skikkelig lang omvei. Det var tabbe…
Det var lange og varme timer, på endeløse grusveier.
En gammel mann hadde funnet en benk i skyggen. Veldig smart…
Jeg hadde telt og fullt utstyr med, men sekken var veid inn til 12,4 kg før avreise. Det var FØR mat og vann, som jeg trodde det skulle bli lett å få tak i.

Jeg brukte skoene så mye som mulig før jeg dro, men det var kanskje ikke nok. For det jeg ikke hadde tatt med i beregningen, var varmen. Med over 30 grader og steikende sol, ble beina både hovne og svette. Dessuten ble sekken mye tyngre, fordi det var mye vanskeligere å få tak i mat og drikke enn jeg hadde sett for meg. Kanskje fordi min guidebok var fra 2016 og utdatert etter covid….

Når jeg først fikk tak i mat, flesket jeg skikkelig til. Jeg hadde sett for meg mye bier und wurst, men det har blitt mest bier und snitzel…. Eller annet svin…
Det var ikke mange steder å få tak i vann, totalt har jeg funnet 2 vannkilder.
Særlig når jeg overnattet i skogen, brukte jeg mye tid på å tenke på drikke. Jeg måtte rasjonere på vannet, dråpene var gull verd.

En av de første dagene, gikk jeg 25 kilometer på tørket aprikos og noen never med nøtter. Sånn er idiotisk og jeg var utslitt da jeg kom frem. Men kafeen hvor jeg hadde planlagt å fylle vann, samt spise meg god og mett, var stengt. Det opplevde jeg flere ganger, så jeg handlet mat til å bære med meg og fylte alt av vannflasker når jeg kunne. Det måtte jo gå galt…

Langt der nede så jeg et hus, hvor jeg sikkert hadde fått vann. Men jeg orka ikke omveien…
Det ser så frodig og grønt ut, så jeg forsto ikke hvorfor jeg ikke fant en bekk.
Men det var mye spennende å se underveis, slik som Keiser Wilhelm sitt høye tårn.
Eller denne skogsengelen, som voktet stien hvor jeg gikk. Det var flere engelkunstverk langs stien og jeg måtte bare stoppe og beundre kreativiteten.

Jeg kan ikke skylde det på skoene, for de fungerte bra. Litt sårbeint, men det må man regne med uansett. Men når sekken plutselig gikk fra 12,4 kg til godt over 20, sa kroppen stopp. Etter 2 prolaps operasjoner, totalprotese i begge hofter og mye slitasjegikt i begge knær, må jeg bare lytte til den. Ja, jeg kunne båret mindre vann, men jeg er sånn som svetter bare jeg ser på tur skoene. Og i over 30 grader nytter det ikke å være kjip på å drikke, det er farlig å bli dehydrert. Det lærte jeg i Florida, hvor jeg gikk på en smell.

Utslått av varme og tung sekk, lå jeg rett ut i gresset. Det var fint det også.
Hei kor det går… Det er ikke bare i Norge vi har hoppbakker og er gode i skisport. Jeg har passert utallige skianlegg og har forstått at det er vinteren som er høysesong her.
Det ble en natt på hostel i Freiburg, i øverste køye på 11 manns rom. Det var stappfullt av ungdommer og jeg tror faktisk at han i underkøya snoket høyere enn meg…
En stille morgenstund ved Titisee.

Derfor tok jeg buss, deretter tog. Jeg har innlosjert meg på en campingplass ved Titisee. Jeg er slett ikke skuffet over at jeg ikke fikk gått hele Der Westweg, det hadde ikke gått uansett, siden jeg mistet 2 dager pga kansellert fly. Og jeg er slett ikke ferdig med vegen, idag er planen å leie sykkel og sykle en eller flere av etappene. Det blir bra, meg og de stygge skoene. Som faktisk blir finere og finere jo mer jeg går på dem…

Titisee er skikkelig turist plass og det er utrolig mye folk. Tyskland har hatt langfrihelg og mange har funnet veien hit. Etter skogens ro, trengtes litt omstilling, men nå går det bra.
Det er nemlig fint å bade her, jeg kan leie kajakk, det er kafé og som sagt et godt utgangspunkt for å ta flere etapper.
Så kan jeg tenke tilbake på, da jeg tok fotbad i Hexenbrunnen, utforbi Forbach, med en skikkelig heks.
Eller en tidlig morgen, da jeg møtte han her.
Og alltid tid til å spise markjordbær…

Det ska ikje ver lett…

Alt som kan skje, bare fordi jeg tenkte å ta en tur ut av landet… Og det er ikke bare meg, hvor mange har måttet endre eller avlyse planer, fordi de mangler pass?Jeg er en av de priviligerte, som har gyldig pass til 2028, så det var ikke det som skapte krøll i opplegget mitt.

Sånn ville jeg ha det i år også, bare med ubegrenset tilgang til bier und wurst istedenfor posesuppe og havregrøt.
I fjor ble det 26 mil, med full oppakning, på 12 dager, inkludert 1 hviledag.
Det var mildt sagt en drøm, bare meg og naturen.

I fjor gikk jeg Finnskogleden, et fantastisk tur. I år hadde jeg planlagt Der Westweg, som tross alt har stått på listen » Turer jeg ønsker å gå» i flere år. Sist gang hadde jeg booket fly til Stuttgart, men endret biletten i siste øyeblikk og havnet i Florida istedet. Lang historie… Men iår var jeg klar…

Sekken var ferdig pakket og veid inn på 12,4 kilo. Det var jeg fornøyd med.
Og villmarken ropte på meg!

Derfor var jeg mildt sagt sur, da jeg mottok mail dagen før flyvning, om at KLM hadde kansellert flyet mitt. Grunnen var selvsagt at jeg skulle fly via Amsterdam, og på kvelden. Og sånt tull som å mellomlande der, holder ikke seriøse flyselskap på med.. Så da ble det mange og lange timer i telefonen og jeg var kjapp med plan B. En fin, men lite gjennomtenkt plan B…

No kjæm plan B…
Hmmm, kommer jeg meg til Syd Tyskland, eller ikke…
Adjø Norge, jeg greide ihvertfall å forlate landet. Er det ikke korona, så er det jaggu noe annet….
Feiringen ble tatt av undertegnede, med 2 dl bobledrikk, i liggestolen. Lugar er for pyser, hardcore går for 12 timers sittende soving.

Det blir båt til Hirtshals og tog/buss videre gjennom Danmark og Tyskland. Det er nesten som å være ung igjen, da tilbrakte jeg sommerene på loffen, med Interrailbillett over hele Europa. Da kostet billett 1000,- så regnet vi 1000,- å leve for i en måned. Bokstavlig talt billig moro…

Buss mot Ålborg, sammen med en stupfull guttegjeng og hovedsaklig pensjonister. Partyfaktoren var meget høy….
Fine, fine Danmark… Grønt, flatt og vind.
Fra Ålborg husker jeg best Jomfru Anes gade, men jammen er det mye annet fint.
Ålborg har en hyggelig jernbanestasjon og den husker jeg faktisk igjen.

Så nå sitter jeg her og venter på toget. Det er 18 timer, nesten 19, og 5 bytte av tog, før jeg er i Stuttgart. Herfra må jeg videre til Pforzheim, hvor fotturen starter. Da blir det 28 mil i visstnok krevende terreng, gjennom Schwartzwald. Eller kanskje jeg sporer av og gjør noe helt annet… Dette er jo nesten som å være young, free and single igjen, bare med visa kort og fotformsko. Det er dette som er spennende med ferie, jeg kan gjøre hva jeg vil. Så takk, KLM, for at dere gav meg ungdommen tilbake!

Der Westweg, anyone????

Hvorfor man aldri skal oppbevare mat i innerteltet…

Det er mye man må tenke på, når man skal sove i telt. Det meste er sånn man lærer av erfaring, men her skal du få et godt tips: mat skal ALDRI oppbevares i innerteltet. Det er flere grunner til det, som jeg skal komme tilbake til. Jeg er ikke sånn som kjøper mat i lufttette poser eller bruker bokser, hvor godsakene ikke avgir lukt. Det meste jeg gjør er enkelt, som å fylle en plastpose med det jeg allerede har i skap og skuffer, eller bruke min gamle kjølebag uten kjøleelementer.

Det var en sulten gnager, som besøkte teltet mitt i Jotunheimen. Usikker på hva slags..
Teltliv i Florida innebar at maten ble oppbevart i bilen. Det var på grunn av de alltid sultne ekorn og fuglene, men også fordi det krelte av insekter og firfisler.

Kun da jeg teltet i området rundt Great Smoky Mountains, var jeg nøye på å oppbevare maten etter anbefalingene. Her hang store skilt som advarte mot mat i telt, på grunn av bjørnene. Derfor måtte maten oppbevares i bilen eller i egne bjørne-sikre poser, som ble hengt i trærne. For å si det sånn, det ble ikke mye småspising i soveposen på den turen, siden det var langt å gå til bilen.

Jeg fikk sett levende bjørn på turen og de var like lite intressert i maten min, som han her.
Ytre Hvaler nasjonalpark, et drømmestedet å campe…

Det var min god venninne Ingvill som presenterte meg for ideen om å dra til Hvaler på telttur. Hun er absolutt ingen nybegynner i friluftsliv, hun liker de høyeste toppene og arrangerer fotturer i Nepal. Som bosatt i Oslo, hadde hun kort vei til de 833 øyer, holmer og skjær som utgjør Hvaler. Det er liksom ikke et område jeg har tenkt på som særlig aktuelt for meg, selv om jeg elsker kystområder og havet. Denne øykommunen, som ligger ytterst i Oslofjorden, har jeg alltid tenkt på som dyrt og snobbete. En lekeplass for rike Oslo beboere, hytter med egen strandlinje og mange skilt med «adgang forbudt for uvedkommende» i strandsonen. Men det er faktisk et flott sted telte, med flere tilrettelagte teltplasser på de ulike øyene. Det er også et yrende dyre og fugleliv, for ikke å snakke om alt livet som finnes under havflaten.

Avtalen var å treffe Ingvill i Moss, hvor jeg kom med båten fra Horten og hun med toget fra Oslo. Jeg fikk med meg noen timer med sightseeing, både i byen og langs Kyststien. Moss er jammen et fint sted.
Vi hadde forsøkt å booke plass på nettet, men det var ikke mulig, siden sesongen ikke var i gang enda. Det var allikevel mye telt, så vi ruslet avsted og fant en fredelig flekk for oss selv. Med eget kjøkken og LAAAAGT å gå til do….
Det gikk strålende å sette opp telt innimellom de krokete furutrærne.

Det var mens vi skulle ha oss en sightseeingtur til en av naboøyene, at leiren ble invadert. Jeg var ikke klar over at enkelte hadde lagt posen med mat i innerteltet, noe som medførte et hyl som kunne høres over store deler av Hvaler. Synderen hadde gjemt seg i soveposen, et ekorn som hadde spist og kost seg mens vi var på tur. Og for å komme inn til delikatessene, hadde den gnagd hull i teltet. Det dyre Big Agnes-teltet, ikke mitt billige kjøpt på Finn. Den hadde dessuten vært på do både inni og utpå soveposen, samt på liggeunderlag og i bagasjen. Jeg vet nesten ikke hvem som var reddest, ekornet eller Ingvill. Det endte i hvert fall med en hurtig retrett til skogs for den pelskledde og timer med rengjøring og lufting av turutstyr for den andre….

Både besøkssenter, kafe og toalettbygg var helt nye.
Vi ble godvenner med personalet i kiosken, sikkert fordi det ble endel turer innom. Ikke minst var ferdig middag veldig praktisk og de hadde alkoholservering….
Men mest satt vi på kjøkkenet og løste verdens problemer eller bare nøt utsikten.

Det er ikke første gang jeg har opplevd at maten min har fristet de firbeinte, så jeg setter som regel posen i forteltet, godt knyttet igjen. Da gnager de kanskje hull, men ikke i noe som er dyrt å erstatte. Samme gjelder på hytter med mye mus, noe som er ganske vanlig i skog og fjell. Ikke oppbevar maten i tursekken, da risikerer du at det kommer hull i den. Brød som ligger på bord eller benk er rene gavepakken til gnagerne og mus elsker brød og knekkebrød. for ikke å snakke om kjeks….Dersom det er en bøtte eller stor gryte med lokk, er det mye tryggere, slik at du har noe å spise til frokosten. Maur i teltet er nesten umulig å unngå og jeg har opplevd at matposen min går i bosset fordi det kreler av maur i maten. Dersom det er langt til nærmeste butikk, er det bare å børste vekk maurene og spise det man har. Maur er heldigvis ikke giftige….

Det var mange andre som også besøkte Storesand, hvor vi hadde rigget oss til.
På Skjærhalden er det butikker, kafe, besøkssenter, fiskerimottak og herfra går ferje ut til de andre øyene.
Vi dro på dagstur ut til Søndre Sandøy, mens ekornet hygget seg. Her er det også tilrettelagt teltplass, ved Sturviksand.
Han her bodde også på øya, som for øvrig er bilfri og har mange fine turstier og kafe. Det var også mange hytter og sommerhus, men alle vi møtte var usedvanlig hyggelige, og så verken rike eller snobbete ut.

Dersom du ble nysgjerrig på å slå opp teltet i Ytre Hvaler nasjonalpark, kan jeg fortelle at området er Norges første maritime nasjonalpark. Hele 96% ligger under vann og her finnes både korallrev, tareskog og bratte klipper. Over vann er det like mye å oppleve, med turstier over nakne svaberg og gjennom krokete furuskoger. Men Hvaler er mye mer enn bare nasjonalparken, her skryter de på seg å være blant de vakreste skjærgårdene i Europa. Med utallige øyer å velge imellom, kan alt ligge til rette for et fint opphold ved havet. Vi dro dit i midten av mai, men alle sa at vi heller burde vært her om sommeren. Jeg syntes det var fint i mai også, sikkert fint å telte her hele året…Husk bare å ikke legge maten i innerteltet eller bruk en boks som er vanskelig å gnage hull i….God tur!

Praktisk med klestørk rett utforbi, det regnet litt i mai… Sånn bøtteregn..

Dersom enkelt teltliv ikke er din foretrukne ferieform, finnes det mange andre alternativ. Det er noe for enhver smak, som Hvaler kirke, som er en av Norges eldste. Den ble bygget på 1100 tallet og er i romansk stil.
For de mer kulturelt interesserte, er et besøk på Rødshue et must. Her ligger Stenkunst Hvaler, et internasjonalt prosjekt, som man kan vandre rundt og kikke på, helt gratis.
De badeglade har utallige steder å boltre seg i.

Kyst-pilegrimsleia, del 1: Egersund – Hå gamle prestegard.

Det finnes mange forskjellige grunner for å legge ut på pilegrimsvandring og ikke trenger man å dra så langt heller. Norge har flere veier, som alle leder til Olav den helliges gravkirke i Nidarosdomen. Den nyeste, men samtidig eldste, sies å være kystleia. Den var Nord-vegen, som gav navn til Norge. Leia ble offisielt åpnet i 2018 og er ikke en fottur fra A til B. Her er 26 nøkkelsteder, som ligger mellom Egersund og Trondheim. Man kan gå, sykle eller ta offentlig transport, og man kan dele turen opp etter eget ønske.

Turen startet hjemme i gårdsrommet mitt, med sjekk av utstyr og pumping av dekk.
Turen gjennom Sandvedparken var en fryd.
Vi tok oss tilrette utforbi klubbhuset og vurderte å låne klubbnavnet, for å kalle pilgrimsturen vår «Holy Riders ride again». Det ble med tanken.
Turen langs Frøylandsvannet gikk som en lek, med flat vei og medvind.

Jeg kjøpte pilegrims pass, da jeg syklet forbi Hå gamle prestegard på en annen tur. Og har man først kjøpt pass, må man jo ta turen… Jeg lokket med meg Sørlendingen, som ikke har rørt sykkelen, siden vi syklet langs Telemarkskanalen fra Ulefoss til Dalen, for nesten 3 år siden. Været som var meldt lovet bra, men sterk vind. Men det blåser ALLTID på Jæren, så det brydde jeg meg ikke noe om. Dessuten handler pilegrimsvandring mer om den indre reise enn ytre, samt at veien blir til mens man går/sykler… Da er jo vær, utstyr og fysisk form bare bagateller….

Vi hadde en lengre stopp ved dagsturhytten Frøya, som ligger like ved Ormen Lange, broen over til Njåskogen.
På Bryne var det god gang, med festival og yrende folkeliv i gågata.
Hva spiser man til lunsj, midt i Norges matfat Jæren? Selvsagt POTET.. Bakt, sådan, med mye digg tilbehør. Noen var redde for å treffe kjentfolk, eller var det for å holde varmen i den kalde nordavinden?
Jærbanen tok både oss og syklene helt til Eigersund.

Det ble endel endringer allerede før vi dro, men det tok vi med godt humør. Da Jærbanen hadde buss for tog mellom Sandnes og Bryne, syklet vi like godt første etappen. Det er en aldeles nydelig tur, på gode sykkelveier. Hytte var bestilt i Egersund og vi hadde god tid. Så det ble mange stopp, hvor vi traff hyggelige mennesker å prate med. Da turveien var stengt for vedlikehold, ble syklene våre galant båret over trærne, av snille og sterke menn. Sånt kan me like…

Vi hadde leid hytte på Steinsnes campingplass og det anbefales varmt. Gratis vafler ved ankomst, stempel i passet og ny og flott hytte. Jo takk, kommer gjerne innom en annen gang…
Med bobler i plastglass, maiskolber, stekt scampi og brød, var det rene gourmetmaten.

I Rogaland finner man 5 av nøkkelstedene og det første av disse, er Egersund kirke. Fra gammelt av het det Eikundarsund, sundet mellom fastlandet og Eigerøy. Her sier sagafortellingene at Olav den hellige ofte lå med flåten sin. Kysten utforbi Jæren er stormfull, men her er en trygg havn, da som nå. Egersund fikk ikke status som by før 1798, men allerede i førkristen tid, var stedet kirken står på, kjent som Heidningholmen. Jeg var fasinert over den historiske bakgrunnen, som jeg ikke kjente til. Egersund har liksom alltid vært Julebyen, gjenbrukbutikk, frityrstekt fisk og «okka by, okka jente». Men her er uendelig mye mer, slik vi alle er så mye mer enn utsiden som møter verden.

Det var ikke mye liv i havna, en tidlig søndag morgen. Vanligvis er det travelt, både på land og til vanns.
En enslig fisker, skuet utover havet.
Hvert nøkkelsted har sitt eget unike stempel, som man stempler i passet. For å få Olavsbrev, som er en bekreftelse på gjennomført pilegrimsreise, trengs 6 stempel. God motivasjon…
Det ble ingen lang stopp ved kirken, alt var stengt og stempel hadde vi allerede sikret oss på campingen.

Etter å ha hatt en offisiell åpning av pilegrimsreisen vår ved kirken, tråkket vi ut av byen. Planen var å sykle opp til de neste to stedene. Det ble en flott tur langs den gamle Jærbanen, men da vi kom til den vestlandske hovedveien, møtte vi nordavinden. Den reiv godt og skyene samlet seg over oss og truet med regn. Det sies at naturen over fjellene sør for Ogna, er skapt i Guds vrede, og akkurat da var jeg faktisk litt enig. Bakkene kjentes brattere og lengre enn noensinne.

Hei, hei, hei… Langs sjøen og jernbanelinjen var stemningen fortsatt høy.
Men så er det også usedvanlig vakkert mellom Egersund og Hellvik
Her gikk den gamle jernbanelinjen, men nå er det kun åpent for myke trafikanter.
Ved Maurholen gamle stasjon kokte vi kaffe og spiste medbrakt kake. Her er toalett og mulighet for å fylle vann.
Det er merket en alternativ løype, fra Hellvik stasjon til den vestlandske hovedveien, som går i terreng. Men når man sykler, følger man Nordsjøruta.
Vi var nå kommet til stadiet, hvor vi gikk opp alle bakkene, de såkalte «Hestadreperne». Navnet stammer fra den gang, da posten ble fraktet med hest, som sleit med de bratteste bakkene. Kjenner følelsen!!
Utsikt mot Hegrestad og en velfortjent pause for oss.
Naturen var ikke mindre vakker under Guds vrede..

På Ogna ble det lunsj på bensinstasjonen og vi ble enige om at det var ingen vits i å slite seg ut i motvind. Så vi tok toget til Nærbø, og tok korteste vei Google Maps kunne gi oss, ut til kysten. Her på flateste bondelandet var det ingenting som stoppet vinden, og det ble noen seige kilometer ut til Obrestad fyr. Sørlendingen måtte rett og slett ta på både hansker og lue. På Obrestad er en åpen dør, inn til Stille rom, i foten av tårnet. Her fant vi stempel og hvilte både bak og bein på gamle kirkebenker.

Å du flate, vakre og forblåste Jæren.
Det var bokstavlig talt et stille rom, da vi gikk inn og stengte døren for vinden.
Obrestad fyr er et levende fyrmuseum, hvor man kan leie overnatting. Fyret ble bygget i 1873 og er i solid granitt. Det trengs, når vinterstormene slår inn, er Jærkysten en av Europas farligste kyststrekninger.

Men Hå gamle prestegard ventet på oss, så vi tok et raskt besøk der også. Kafeen fristet med mye godt, men vi var fortsatt kalde og mette etter Ogna. Vi orka heller ikke se utstillingen eller gravfeltet, mest fordi både fyret og prestegarden er steder vi har besøkt utallige ganger før. Så det ble stempel og bånn gass tilbake til togstasjonen. Det ble tog til Bryne og buss for tog videre til Sandnes. Så var det en kort trøtur hjem og en kort refleksjon over turen. Men det tar jeg en annen gang….

Man vet det er kraftig vind, når man må stå og trø i nedoverbakke.
Det er både kunst og kultur på Hå gamle prestegard, i et tradisjonsrikt og verna anlegg. Og ja, akkurat den setningen rappa jeg fra turguiden «Kyst-pilegrimsleia fra Egersund til Trondheim», som selges i museumsbutikken her.
Da er jeg igang med turen og målet er å besøke alle 26 nøkkelsteder i løpet av 2022. Eller neste år eller året etter det… Inshallah..

Eksponeringsterapi på Skomakernibbå

Jeg har mange ganger tenkt, at livet hadde vært så mye enklere, dersom jeg var glad i å strikke. Aller helst sittende godt plassert i sofaen foran TVen, med begge beina på bordet og noe godt i glasset… Det ser veldig kjekt ut, null stress og mas. Men av en eller annen grunn, er jeg født med en egenskap som får meg til å gjøre ting jeg egentlig ikke vil. De ting som jeg er redd for eller har mest lyst til å unngå, rett og slett det som fagfolk kaller en fobi. Mottoet mitt er blitt «FACE YOUR FEAR» eller «sjå dauen i auga» på godt norsk

Bilturen fra Hjelmeland opp til Hagalid, var på smal og svingete vei. Heldigvis møtte jeg ingen motgående biler, så jeg nøt turen.
Det var usedvanlig lite bil på parkeringsplassen, noe som kan skyldes at det var tidlig på morgenen. Prisen var billig; 100,-som ble betalt med vipps.
Det står info skilt om turen, samt området. Bonden var allerede i gang med traktoren ute på jordet, og jeg var imponert over både arbeidslysten og utsikten.

Det går greit med både edderkopper og slanger, men jeg liker ikke høyder. Turer som innebærer utsikt til «fritt fall på hundrevis av meter», gjør meg skjelven i knærne og tungpustet. Jeg får en følelse av at uansett hvor langt vekke jeg er fra kanten, så vil fjellet rase ut. Det er som om stupet drar meg mot seg og jeg faller innvendig. Det hindrer meg allikevel ikke fra å oppsøke turmål som er kjent som luftige, både i inn- og utlandet. Jeg har gått til Kilimanjaro, Ben Nervis, Teide, Prekestolen, Kjerag, Trolltunga, Besseggen, Galdhøpiggen og mange andre topper kjent for fin utsikt og mange høydemeter. Men du ser meg aldri sitte på kanten og dingle med beina, og jeg har ingen selfie med stupet rett bak meg..

Turen startet på god traktorvei og det var en usedvanlig vakker morgen.
Stigningen i starten var absolutt overkommelig.
Men det ble brattere etterhvert og siden det fremdeles var frost om natten, var stien dekket av isglasur. Derfor sendte jeg som vanlig en lengselsfull tanke til broddene som lå i bilen.

Skomakernibbå nevnes gjerne i samme slengen som Prekestolen og Kjerag, men er nok ikke like populær. Det synes jeg er rart, for her er både svimlende stup og fantastisk utsikt over Jøsenfjorden 700 meter under deg. Turen er akkurat passe lang og krevende, slik at man utfordres litt, samtidig som den er overkommelig for de fleste. Høydeforskjellen er 400 meter og turen er 5,7 kilometer lang, en vei. Estimert tid på tur er visstnok 5 timer, men sånn er jeg lite opptatt av. Jeg bruker den tiden det tar og stopper når det passer meg. Det må man tross alt, når man driver eksponeringsterapi….

Utsikten var belønningen for bakken jeg sleit meg opp og det kilte litt i magen.
Øksnafjellet er rett under 800 meter høyt og fra det høyeste punktet (som jeg selvfølgelig måtte stå på..) er det fint og lettgått innover mot utkikkspunktene.
Det var fortsatt et snev av vinter innover.
Jada, jada… Jeg MÅTTE jo bare ut på kanten for å kikke ned i dypet… Blei litt svimmel, kjente jeg..

Som barn var jeg alltid glad i fjell. Det var tross alt verken særlig høye eller bratte stup her på Jæren, men det var allikevel spennende å komme på toppen. Redselen for høyder kom etter at jeg fikk barn, plutselig tenkte man konsekvenser av alt man gjorde og alle de valg man tok. Jeg hadde livlig fantasi og spilte filmen ut, enten det var barna eller jeg som stod på kanten av stupet. Det har ikke blitt mindre ettersom jeg har blitt eldre… Dessuten har det en tendens til å balle på seg, for har man en fobi, er det fort gjort å få flere. Plutselig liker man ikke tunneler, man blir redd for å fly, eller greier ikke sove på ferjer, dersom lugaren er i bunnen av båten (noe de ofte er). Egentlig er hele livet en risikosport, dersom man tenker på alt som kan gå galt!!

Sklir man utforbi her, er man heldig dersom man stopper før man havner i Jøssingfjorden….
Jeg trodde egentlig at dette var Skomakernibbå, jeg har tross alt sitt mange bilder av folk som sitter og dingler med beina her. Aldri i livet om det hadde vært meg…
Glad og lykkelig over «been there, done that» gikk jeg opp til varden for å spise nistepakken og beundre utsikten med trygg grunn under baken.
ALT smaker godt på tur, men ekstra godt er det med hjemmebakt brød med smør og ost, samt Rett i koppen-kakao.

Eksponeringstrening er sentral i kognitiv adferdsterapi, som jeg har brukt mye i jobbsammenheng. Jeg skal ikke gå inn på dyptpløyende teorier og fagspråk, for egentlig er det ganske enkelt. Man skal bare utsette seg for det som gir angst og bli i situasjonen uten å flykte. Metoden krever god planlegging og systematisk trening, så jeg begynner å bli ganske god på det. Jeg har nok et stykke igjen før jeg vurderer å hoppe i strikk eller fallskjerm, men jeg greier i hvert fall å stå i stige og skifte takpanner uten å bli kvalm. Dessuten har jeg gjennomført turer som jeg egentlig ikke trodde jeg ville klare, slik som Bessegggen og Kjerag. Det er jeg riktig så stolt av.

Under matpausen ble jeg litt usikker på om jeg faktisk hadde vært på rett plass. Det hadde jeg ikke, men heldigvis fant jeg frem tilslutt.
Da tenker jeg at det er rett plass… Med stigende puls og kaldsvette kikket jeg ned på Skomakernibbå. Det er strengt forbudt å gå utpå, steinen er ustabil og farlig.
Sagnet forteller om en dømt skomaker som skulle benådes, dersom han greide sitte ytterst på nibbå og reparere et par sko. Da han var nesten ferdig, såg han et brudefølge som rodde utover fjorden. Det må ha vært noen han kjente, fordi han lente seg i hvert fall så langt ut, at han falt ned i avgrunnen. Shit happens….

Jeg får av og til spørsmål om hvorfor jeg gidder å utsette meg selv for ubehaget. Hva er egentlig poenget med å kjenne på angsten, med pustevansker og hjernetåke, samt en lammende skrekk for å falle? Jeg har tenkt mye på det og kan vel bare konkludere med at det er veldig godt etterpå. Sjelden er jeg så høy på livet og takknemlig for de enkle ting, som etter at jeg har utsatt meg selv, for noe som jeg oppfatter som livsfarlig. Trangen til å legge meg flat og omfavne Moder Jord, er stor, veldig stor. Jeg ser på omverdenen og meg selv med tålmodighet og kjærleik, og livet er trygt og godt. Derfor småløp jeg nedover fjellsiden og sang høyt i bilen hjemover. I hodet svirret planer om Mount Everest eller andre «hårete mål», for klarte jeg Skomakernibbå, er ALT MULIG!!! Så nei takk til strikking og sofa, livet utforbi komfortsonen er definitivt verd anstrengelsen. Det er i hvert fall der man blir best kjent med seg selv, på godt og vondt….

Det er mange og høye bratte stup langs løypa.
Man har en fantastisk utsikt over Ryfylkebassenget.
Det var herlig å komme ned på nesten flat mark igjen.
Jeg tok meg tid til både en hvil i gresset og lukte på blomstene. Født på ny, nesten….
Disse to så veldig godt fornøyd ut, med å hvile under treet. De trenger neppe eksponeringsterapi eller annen type behandling, manglet bare strikketøyet..