Langs Kongeveien en vintersdag.

Noe av det fineste med Jæren, er den lange kyststripen som vender ut mot Nordsjøen. Det er i hvert fall min mening, men nå skal det sies at jeg er veldig glad i havet. Enten det er de usedvanlig lange sandstrendene, små og store rullesteiner eller de myke sanddynene, så har området mye å by på. Det er godt tilrettelagt for turgåing, med mange stier og merkede løyper. Man kan faktisk gå nesten sammenhengende langs havet, mellom Sirevåg i sør og helt opp til Tungeneset fyr. Det er en fantastisk tur, enten man går alt i et strekk eller deler det opp i dagsturer. Man kan overnatte i hytter eller fyrboliger underveis, for store deler av kysten er vernet natur. Det betyr at man ikke kan sette opp telt og at det er en del regler på hva som er lov og ikke lov. Langs Jærstrendene finnes et unikt fugl- og planteliv, samt geologiske og historiske minner. Det gjør området ekstra spennende å besøke.

Jeg kjørte hjemmefra før det var lyst og parkerte ved Grødalandstunet. Her er det en stor og gratis parkeringsplass, tilknyttet museet.
Det var en skikkelig kald morgen, med frost og kald trekk. Men jeg hadde kledd meg godt og tok meg selvfølgelig tid til å lese informasjonstavlene som var satt opp.
Turløypene er lette å finne fra parkeringsplassen og det er godt merket i begge retninger.

En av de fineste turene langs kysten er Kongeveien. Dette er en tursti som går mellom Hå gamle prestegård og Varhaug gamle kirkegard. Turen er ca 8,5 kilometer lang og kan gås hele året. Merk at du enten må ha en bil i hver ende, eller gå samme vei tilbake. Da snakker vi om en ganske lang tur, selv om stigningen totalt ikke er mer enn 118 meter. Eller man kan gjøre som meg og starte sånn omtrent midt på, slik at man tar en liten bit om gangen. Det finnes flere steder å parkere, enten man starter i en ende eller på Grødalandstunet eller ved Obrestad havn. Husk å ta med det du trenger av mat og drikke, det er lite servering å finne underveis. Ellers anbefaler jeg gode og vanntette sko, samt vindtette og varme klær. Været kan best beskrives som skiftende og det er ikke uvanlig at man er innom fire årstider på noen timer.

Turen veksler mellom å følge grusvei og sti nede på stranden. Her oppe går sykkelruten og det er mulig å trille barnevogn en del av veien.
Det var en usedvanlig vakker morgen og det var ikke folksomt noe sted.
Det går sti mellom rullesteinene, så turen må kalles enkel å gå. Man passerer flere gjerdeklyvere og noen steder går det kyr og sau, selv om det er lite på vinteren. Husk båndtvang!

Det finnes en grunn til at veien kalles Kongeveien, her har nemlig folk og fe tråkket avsted i tusenvis av år. Det ligger utallige kulturminner langs stien, fra langt tilbake i tid. Her er gravhauger fra jernalderen, blandet med nyere historie. Navnet Kongeveien stammer fra 1600-tallet, da den daværende kongen beordret de lokale bøndene til å bygge en vei tilpasset hest og kjerre, mellom Ogna og Stavanger. Det ble en meget enkel vei, men på den tiden var man neppe så kresne, siden det var ikke så mange veier i Norge. På 1800-tallet ble det bygget nye veier lengre inni landet og den gamle kystveien sluttet å bli brukt, da jernbanen ble åpnet over Jæren i 1878. Hva som tilhører den opprinnelige Kongeveien er i dag vanskelig å vite, men at man befinner seg på historisk grunn, er helt sikkert.

Jeg krysset en liten elv på bro og det var lett å se at det var ingen varme…
De tre båthusene kalles for Varhaugstøene og er bygget på tradisjonelt vis. Det var vanlig at bøndene kombinerte jordbruk med fiske i små båter, som lett kunne dras opp på stranden. Kysten er værhard her på Jæren, med mye bølger og vind.
Jeg vurderte å sette meg ved båthusene for å spise frokost, men visste fra tidligere turer at det lå et enda vakrere frokoststed lengre fremme.

Jeg har gått turen mange ganger før, både i sørlig og nordlig retning. Allikevel er det en tur man aldri føler man blir ferdig med. Det er alltid noe nytt å se og verken himmel eller hav ser likt ut for hver gang. Dessuten vil valg av årstid ha mye å si, våren og sommeren er nok min favoritt… Men en klar og kald vintermorgen hadde jammen sin sjarm, særlig med en flott soloppgang å beundre. Det var ikke lett å holde varmen, selv om jeg var godt kledd. Terrenget gjør at det er vanskelig å få pulsen opp eller antydning til svette. Jeg hadde bestemt meg for å gå til favorittstedet og enden av Kongeveien, nemlig Varhaug gamle kirkegard. Der visste jeg det var åpent toalett og en benk med fantastisk utsikt. Noen ganger står kirken åpen, men det var en altfor fin dag til å sitte inne.

Endelig kunne jeg se kirkegarden og det passet godt. Mindre hyggelig var det at både doen og kirken var stengt, men man kan vel ikke få alt…
Utsikt fra «benken min». Her er det lett å falle i filosofiske tanker, men uheldigvis hadde jeg andre ting som hastet mer. Man får nemlig appetitt av frisk sjøluft…
Jeg hadde gledet meg til frokost, selv om matpakken så ut som et takras da jeg åpnet den. Hjemmebakt brød, med karrisalat og skinke, varmet kropp og sjel og jeg var glad for at det ikke blåste. Jeg hadde med ekstra klær og holdt varmen hele pausen.

Jeg har helt siden jeg var barn, likt kirkegårder. Det finnes en egen ro og stillhet der, så det er et godt sted for å reflektere over hva vi mennesker egentlig kaver så mye etter. Mye vil ha mer og det er lett å bli blendet av glansbildene vi tror vi trenger for å bli lykkelige. Livet var sikkert enklere før, men neppe lykkeligere. De strevde og sleit, og enten de var skipskaptein eller husstell-lærer, så hviler de nå side om side under torven. Det kan være greit å bli minnet på at den veien går det med oss alle, enten vi vil eller ikke. Jeg brukte litt tid på å rusle mellom gravstøttene og lese navnene og ikke minst alderen, det gjør jeg alltid. Dessuten er det en minnesstein over de ni sjøfolkene som ble skylt i land her, da det russiske skipet Ingermanland forliste utenfor Mandal i 1842. Heldigvis ble 503 av 892 mennesker reddet og skipsvraket sank senere utenfor Varhaug. Forliset er det verste i Norge i fredstid og det er vanskelig å tenke seg til, når jeg skuet over det rolige havet.

Kapellet som står her nå, ble bygget i 1905, men det antas at det har stått kirker her siden kristendommen kom til Norge. den først man kjenner til ble bygd i 1328, så kom det ny både i 1627 og 1828. Det er en original informasjonstavle for turister, det kan jeg like….
Kysten utenfor Jæren er åpent hav og har ofte sterke strømmer. Den har fra gammelt av blitt regnet som en av de farligste i Norge, siden strendene ikke skjermes av skjærgård. Mange skip har forlist her opp gjennom årene.
Jeg tok meg god tid på tilbaketuren til å studere alle detaljer på sjøhusene jeg passerte.
Dessuten virket landskapet helt annerledes når det lå badet i morgensol og det kan man ikke bare gå forbi.

Jeg brukte nesten dobbel så lang tid på tilbaketuren, mest fordi solen varmet godt og jeg ikke trengte gå så fort for å holde temperaturen oppe. Dessuten fikk jeg følge av en hyggelig gårdshund og jeg ble nesten bekymret for at den kom til å bli med meg helt hjem… Men det gjorde den ikke, gårdshunder på Jæren vet hvor de hører hjemme. Jeg gikk en stund å lurte på om jeg skulle fortsette nordover, slik at jeg kunne besøke Obrestad fyr. Men jeg endte med å heller bruke tiden på Grødaland, selv om gardsanlegget fremdeles var stengt. Det er ulempen med å gå denne turen på vinterstid, det meste av bekvemmeligheter som en turgåer/turist vil få bruk for, er stengt. Men det synes jeg også er den eneste ulempen, for det er ikke mye som er vakrere enn Jærkysten en vintermorgen…

Det hadde slett ikke vært langt å få med både fyret, samt gå videre til Hå gamle prestegard. Men det ble ikke sånn…
Det var mye å få med seg, selv om det var stengt. Billigere ble det også, siden jeg slapp å betale for å gå inn.
Dersom du fremdeles er usikker på hvor Kongeveien går, her har du kart til turen.

Mellom bakkar og berg utmed havet…

Da tiden var kommet for den årlige sykkelturen med ei god venninne, var det tilfeldig at det ble langs kysten sør for Egersund. Vi hadde ambisiøst snakket om både Setesdalen og den nye Lysefjordruta, men knapp tid og logistikkproblemer satte en stopp for langtur. Valget ble tog til Egersund, med retur fra Sira. Planen var å trø langs kysten og videre med båt til Hidra, samt gode stopp i «sørlandsperlene» Sogndalstrand og Flekkefjord. Jeg drømte om mild bris, vakre solnedganger, softis og sommerfølelse. Med el-sykkel skulle det gå som en lek opp alle bakkene, for jeg visste at det var kupert. Jeg har tross alt syklet her, uten el-sykkel, med tung henger, opptil flere ganger. Men DENNE gangen skulle det kun være kos og skikkelig sommer idyll..

Toget til Egersund var stappfullt, men en hyggelig konduktør sørget for at vi kom med og hadde en fin tur. Så var vi i gang….
Det gikk raskt gjennom sentrum av Egersund, mørke skyer truet i horisonten. Niste for turen ble kjapt handlet på en Rema 1000, før vi gav gass sørover.
Det er en flott rasteplass langs havet ved Sokndalsveien. Her var fullt opp med bobiler og et vakkert utkikkspunkt i retning Nordsjøen.

Å ta toget med fullastet el-sykkel en fredagsettermiddag var neppe gjennomtenkt. Det var såvidt vi kom med, så det var med glede og takknemlighet turen startet fra jernbanestasjonen i «okka by». Vi hadde droppet å ta med telt, siden værvarslingene var lite oppløftene. Derfor hadde vi booket Airbnb, først i Sogndalstrand og deretter neste natt på Hidra. Det er alltid en god følelse å vite at man har en god seng å se frem til, samt tak over hode og mulighet for tørking av klær. Da tåler man å bli våt, for jammen åpnet himmelens sluser seg over oss. Allikevel var det et vakkert landskap vi syklet gjennom, særlig da vi tok av fra hovedveien og syklet inn på Fv 33. Vi fulgte nasjonal sykkelrute nummer 1: Kystruta. Strekningen mellom Bergen og Svinesund er en del av North Sea Cycle Route, som går langs hele Nordsjøbassenget gjennom 6 land og er 6000 kilometer lang. Det var bare å følge skiltene, som la ruten litt vekk fra hovedveien og vi tråkke ivrig avsted.

Det er alltid kjekt å komme til Sokndal, den sørligste kommunen i Rogaland. Her er kyst og frodig innenlands natur, gruvedrift og fredet trehusbebyggelse i en salig miks.
Det er mye mer bakker enn man skulle tro, her ute ved kysten. Det er fint med el-sykkel, men bratte bakker tapper fort strømmen. Alternativet blir å gå opp de bratteste bakkene, så jeg gikk en del.
Vi passerte den ene idyllen etter den andre, med det regnet så kraftig at det ble ikke så mange pauser og heller ikke tatt så mange bilder. Men på Nesvåg MÅTTE vi bare ta en stopp…
Det var en fornøyelse å komme i hus og vi brukte ikke så veldig lang tid på matlaging. Chorizopølser og broccoli salat, samt øl og chips er god husmormiddag.

Det ble ikke noe sightseeing på oss da vi endelig kom til Sogndalstrand. Regnet kom fortsatt i strie strømmer og vi var gjennomvåte. Dessuten var det blitt kveld og hele bygda lå mørk og stille. Da vi fant overnattingsstedet var det å henge alt av utstyr til tørk, spise og sove, samt lade sykkelbatteri, som kanskje var det viktigste av alt… Neste morgen var fin, mest fordi vi hadde tørre klær og det var oppholdsvær. Sogndalstrand er en opplevelse; med sin fredede trehus bebyggelse, elven og nærheten til havet. Her lå fra gammelt av et ladested fra seilskutetiden og selv om de hadde sin storhetstid på 1800-tallet, er det fremdeles mye å oppleve. Vi brukte god tid gjennom hovedgaten og tok masse bilder, selv om begge har vært her mange ganger og tatt de samme bildene. Noen steder forandrer seg ikke og i Sogndalstrand er livet skikkelig «cittaslow»….

Jeg regnte meg frem til at det var 4 gang jeg var på sykkeltur i området og hadde bilder tatt fra samme sted, bare ulik sykkel og oppakning. Blir aldri lei av Sokndal…
Noe av det jeg liker best med området, er at det er så frodig og grønt. Det er kupert, men ikke høye fjell. Dessuten er man sjelden langt fra havet og det kan man like.

Strekningen mellom Sogndalstrand og starten på turveien mot Blåfjellgruvene er fin og flat, derfor var jeg ikke i tvil om at vi måtte sykle en omvei. Jeg hadde nemlig veldig lyst til å vise frem Ruggesteinen og gruveområdet. Her har jeg mange gode minner fra da barna var små, vi hadde flere turer innover dalen, siden det er relativt flatt, uten bil og en meget barnevennlig løype. Man passerer små vann, elv og bratte fjell, samt det er tilrettelagt med flere fine steder å stoppe. Mange synes nok at gruven er høydepunktet, men den er stengt og kun mulig å besøke med en spesialisert guide. Allikevel er turen inn en fantastisk opplevelse og hun som ikke hadde vært der før, sammenlignet turen med Rallarveien og jeg syntes slett ikke at det var en dårlig sammenligning.

Ruggesteinen er verd en omvei, der den ligger og troner i landskapet. Steinen er Nord-Europas største bevegelige stein og veier 74 tonn. Vi dyttet det vi kunne fra alle retninger, men den beveget seg ikke. Allikevel vet jeg at det er mulig å få den til å røre seg, det har jeg greid før, men da var vi flere folk.
Turen innover mot Blåfjellgruvene går på grusvei med lite trafikk. Det går slakt oppover og naturen er fantastisk. Det er mulig å gå den til fots, men jeg foretrekker nok sykkel.
Turstien er laget på den gamle jernbanetraseen mellom Blåfjell og Rekefjord, som var i drift da gruvene var aktive mellom 1863 og 1876. Fra parkeringsplassen er det 3,6 kilometer til gruvene og grusveien er tilgjengelig for alle. Det er mulig å sykle videre innover til man kommer til Guddalsvatnet, men der stopper veien og man må samme vei tilbake. Det er allikevel verd turen….

Det ble kaffepause nede ved badeplassen Linepollen, etter avstikkeren opp dalen. Jeg var klar over bakken som ventet og nå var det veiarbeid, som medførte innsnevringer og dårlig veidekke, i tillegg. Men det gikk greit og nedoverbakken mot Jøssingfjorden må nesten bare oppleves. Her kom nemlig godbitene som perler på en snor og det startet med rasteplassen og minnesmerket fra krigen. Jøssingfjord ble kjent under andre verdenskrig for Altmark-saken og uttrykket «jøssing» ble en hedersbetegnelse på antinazistiske nordmenn. Vi vandret litt rundt og beundret utsikten, før neste stopp ble tunnelen som er tilrettelagt for syklister rett nede i veien. Jeg er usikker på om jeg hadde sovet godt her, i hengekøye med luftig utsikt, men kanskje en dag skal jeg forsøke. Høydepunktet kom etter en sugende nedkjøring, som nesten var for lang og bratt.. Helleren er to små hus, bygd under fjellet. Her har det bodd mennesker siden steinalderen, selv om husene som står nå er fra 1800-tallet.

Naturen og fjellene rundt Jøssingfjorden er bratte og har mye stein. Det var en krevende jobb å bygge vei opp fjellsiden og veien anses i dag som en turistattraksjon i seg selv.
Jøssingfjorden er 2,5 kilometer lang og bygda med samme navn ligger på ene siden. Det er mye industri her, med både gruve og kraftverk.
Vi hadde bare en kort stopp i sykkel tunnelen, for å beundre utsikten og forberede oss mentalt til bakken som ventet. Det er en fordel å sjekke bremsene på forhånd, dersom du tenker deg på sykkeltur i Sokndal.
Husene under Helleren er en stor turistattraksjon, men det koster ingenting å besøke området og det er mulig å gå inn. Husene har ikke takpanner, siden de står tørt under fjell.

Videre fra Jøssingfjord går det bratt oppover. Jeg angret bittert på omveien til Blåfjellgruvene, batteriet var nesten tomt for strøm. Det er ulempen med el-sykkel, rekkevidde angsten… Derfor ble det mye gåing i oppoverbakkene og heller sykling på flat mark og i nedover. Området mellom Jøssingfjord og Åna Sira er mye opp og ned, et flott heiområde hvor man passerer flere vann. Det fristet ikke engang litt å stoppe for et bad, regn og vind gjorde turen litt ubehagelig. Dessuten var jeg usikker på om jeg klarte å komme til Åna Sira før batteriet var tomt, men det gikk akkurat. Den lille bygda ligger akkurat på grensen mellom Rogaland og Agder, med 200 innbyggere og en Joker butikk. De hadde vært borti el-syklister før, så vi var hjertelig velkomne til å sitte noen timer å lade batteri, mens vi spiste rosinboller og drakk kaffe.

Det var godt å sitte under tak mens syklene ladet. Tåken hang tung over fjellene og regnet kom og gikk. Det var ikke mye trafikk på veien, men vi fikk selskap av to unge syklister uten el-sykkel. De var nesten mer slitne enn oss og da jeg hørte hvor de hadde syklet fra, forstod jeg hvorfor….
Etter å ha krysset broen til høyre i bildet, var vi i Agder, Sørlandsfylket over alle. Men det regnet fortsatt og bakkene var ikke mindre bratte.
Man opplever mye når man sykler, alle detaljene som man ofte ikke får tid til å undre seg over i en bil. Jeg lurte på om dette var en kirke, et kapell eller en usedvanlig vakker redskapsbod.

La meg bare si at det ble en lang etappe frem til ferjeleiet på Kvellandstrand og vi var søkkvåte da vi kom frem. Ferjeturen over til Hidra tar 7 minutter på en bilferje og jeg håpte at turen videre var flat, siden batteriet på sykkelen igjen var omtrent flatt. Hidra er IKKE flat, det er en grunn til at den beskrives som vestlandsk natur på Sørlandet. Det var bare å trø på , samt håpe at batteriet holdt helt frem. Vi siktet oss inn på butikken i Rasvåg, som lå nærmest overnattingsstedet, men den siste bratte bakken tømte batteriet mitt helt. Heldigvis var det nedoverbakke frem til butikken, som også er kafe. Det passet ypperlig, vi fikk handlet, fylt på med brus og kake og jeg fikk ladet batteriet akkurat nok til å komme meg frem til boligen vi hadde booket. Det er ikke flust med overnattingssteder på Hidra og prisene er relativt høye, så her kan nok svare seg å bestille i god tid i forveien.

Vi var heldige og fant tak over hodet mens vi ventet på ferjen. Jeg elsker disse små venterommene på ferjekaien, det er som regel godt, varmt og tørt. Fin utsikt hadde vi også.
Kafeen var på bakrommet i butikken og var et skikkelig trivelig sted. Vi drøyde kaken så lenge vi kunne, slik at jeg skulle slippe å gå opp den bratte bakken igjen…
Det ble en rolig kveld, med flott utsikt og en følelse av Sørlandsidyllen.

Vi våknet til kulde og våte klær. Ovnene ble skrudd av i løpet av natten, men heldigvis var det strøm på sykkelbatteriene. For å få varmen i oss, tok vi et bad i sjøen, turens første. Deet var en usedvanlig vakker morgen og det regnet faktisk ikke. Endelig kom sommerfølelsen og etter en god frokost var vi pakket og klar. Fremdeles med kalde og våte klær, men vi satset på at de tørket underveis i sola. Hidra viste seg fra sin vakreste side, men det ble ingen omveier for å utforske øya. Det var et godt stykke til Sira og toget, så jeg tok ingen sjanser på å bruke opp strømmen i de bratte bakkene mot Kirkehamn. Derfor ble det korteste vei til Flekkefjord, en strekning som egentlig hadde nok bratte bakker. Men solen skein, fuglene sang og fulle batteri hadde vi, så da var livet godt.

Det er rart hvor annerledes et sted ser ut når solen skinner.. Hidra var vakkert i regnvær, men for et syn i strålende sol…
Vi bestemte oss for at vi MÅ tilbake til Hidra. Her er toppturer å gå, flere badeplasser (både i sjø og ferskvann), kystmuseum, leie av kajakk og mye annet spennende.
Det ble ikke mye tid i Flekkefjord, mørke skyer samlet seg over oss og vi hadde et tog å rekke. Det ble akkurat så lenge som det tok meg å spise en softis.

Den siste etappen mellom Flekkefjord og Sira, ble den verste. Vi syklet inn i regnværet igjen og på kort tid var vi søkkvåte. Det var bratt opp Lavollbakken, men det verste var da vi måtte ut på E39 for å komme til Sira. Jeg anbefaler virkelig INGEN å sykle på E39, selv om det faktisk er lov. Mange som suste forbi oss, tok unødvendige sjanser ved å krysse gul sperrelinje og klemme seg forbi i svinger og bakker. De fleste senket ikke farten og jeg tror ikke det var mange som kjørte etter fartsgrensene. Verstingene tutet og signaliserte tydelig at vi ikke hadde noe på veien å gjøre. Fartsgrensen var 70 km/t, men så fort greide vi ikke trø, selv med el-sykkel. Vi kom oss til Sira og på toget, ganske så skjelvne. For å si som mannen til min venninne: «INGEN sykle på E-39, det er galskap»… Rent bortsett fra det, var det en vellykket tur….

Ved Flikka møtte vi en vegg av regn, men ellers var det rolig og fint å sykle.
Briller, regn og svette er en dårlig kombinasjon, men humøret var allikevel på topp (selv om jeg måtte sykle seint, siden jeg så nesten ingenting).
På Sira skein sola og vi gledet oss over å ha kommet frem og at turen hadde vært vellykket. For det må vel sies at den var…

På historisk grunn i Finnskogen.

Det er slett ingen hemmelighet at jeg er veldig glad i Finnskogen. Det er noe med stedet som gjør at jeg finner ro og klarer å senke tempoet i en travel hverdag. Kanskje det er stiene som slynger seg over et teppe av mose eller vinden som suser gjennom tretoppene, som gjør det lettere å puste dypt. Eller kanskje det er alle de små vannene som blinker fristende mellom alt det grønne og hvisker «kom og ta et bad»…. Uansett, her er det høyt under himmelen og akkurat som på Jæren, er det ingen bratte fjell eller dramatiske landskap å bli overveldet av. Her går man aldri i kø og det kommer ingen busslass med utenlandske turister, klar for spektakulære selfier og noe å skryte av når de kommer hjem. Finnskogen er litt gammelmodig, traust og trygg og jeg elsker det. Det er stedet for å søke innover, senke skuldrene, puste og bare være til.

Det er en drøy biltur hjemmefra og til Austmarka bygdetun, hvor jeg hadde planlagt å starte. Suleskarveien lå øde foran meg, der jeg gasset avsted på morgenkvisten.
I følge Wikipedia er Finnskogen «et stort sammenhengende skogsområde, som strekker seg langs begge sider av Riksgrensen, i 25 til 30 kilometers bredde». Navnet kommer av at det var finske innvandrere som ryddet og bygde her fra 1500-tallet.
Planen min var å gå Finnskogrunden, en historisk vandrerute på omtrent 6 mil.

Jeg har tidligere gått Finnskogleden, som du kan lese om her: https://annbjorgsalte.no/2021/08/29/pa-filosofisk-langtur-i-ulvens-rike/. Det var en fantastisk tur, men lang. Nå hadde jeg ikke mulighet til å bli så lenge og var derfor spent på denne kortere turen. Det ville bli et gjensyn med noen av de stedene jeg hadde besøkt tidligere og det gledet jeg meg til. Sekken var pakket med både telt og mat for flere dager. Telt kan man klare seg uten på Finnskogrunden. Turen er en av DNT sine historiske vandringsruter, som vil si at at Turistforeningen har i samarbeid med Riksantikvaren gjort gamle ferdselsveier lettere tilgjengelig. Det finnes totalt i 17 ulike løyper i Norge og alle er godt merket, har mye informasjon om historie og kultur, samt det er tilrettelagt med overnatting i passende dags etapper. Det kan man like…

Jeg var sliten etter den lange kjøreturen og vurderte å sette opp teltet på bygdetunet. Her står 10 historiske bygninger og det var en fantastisk fin gressmatte som fristet. Men jeg var litt usikker på om det var lov og uheldigvis var det pensjonisttreff. Med omtrent 30 personer i lystig lag i en gapahuk, tok jeg heller sekken på ryggen og gikk.
Det var en flott start på turen, med sol over Fagernessjøen.
Jeg gikk ikke langt, før jeg satte opp teltet. Det er fordelen med å ha huset på ryggen, man kan stoppe hvor man vil. Det er mange fine teltplasser, samt andre overnattingsmuligheter i koier, gapahuk, DNT hytter eller privat.

Jeg hadde forbedret meg godt, syntes jeg selv. Det viktigste jeg hadde investert i, var et hefte som er gitt ut av Finnskogen DNT i 2018. Det hadde jeg bestilt fra Skogfinsk Museum, til den nette sum av 30,-. Jeg tror ikke de tok betalt for å sende det i posten engang og det sier vel sitt om det kommersielle aspektet ved Finnskogen. Her er langt mellom serveringssteder og finner du noen, er de som regel stengt. Det du finner istedenfor, er hyggelige og pratsomme mennesker. De jeg har møtt, har vært opptatt av naturen og historien i området. Mange har strekt seg langt for å hjelpe meg til å ha en fin opplevelse på tur, så jeg har vært heldig. Uansett, med heftet i hånda, var jeg klar til å begi meg inn i det ukjente.

Det er mye myr og selv om det var godt tilrettelagt, bar skogen preg av en våt sommer. Jeg var konstant våt i beina, siden vannet flere steder gikk over de høye fjellskoene jeg gikk på og sånt får man fort gnagsår av.
Da nærmet jeg meg Toppenso, en boplass som ble ryddet rundt 1829 og fraflyttet på 1930-tallet.
Finnskogrunden regnes som en krevende tur, selv om bakkene ikke er så veldig bratte. Løypen går i den sørlige delen av Finnskogen, i området rundt innsjøen Møkeren.

Akkurat denne turen er fin for deg som har lyst til å prøve deg på en villmarkstur med telt og full oppakning for første gang. Her er god tilgang til drikkevann, men du må bære med deg mat. Det er mulig å leve på bær og fiske, men husk at du trenger fiskekort for å slenge snøret uti vann, tjern og elver. Henting av bær er heldigvis gratis, ellers hadde jeg spist for en formue… Det bugnet av blåbær og jeg fant også bringebær, tyttebær og molter. Løypa er godt merket og følger sti, skogsveier, grus og litt på asfalt. Det er muligheter for å se både elg, rev og større skogsfugler, samt bjørn og ulv. Men jeg tror at sjansen for å se disse er relativt liten. Jeg så mye spor etter elg, men var alltid litt for seint ute. Allikevel gir turen deg en følelse av villmark og sjansen er stor for at du blir helt alene i skogen..

Det var ufattelig mye blåbær og jeg spiste sikkert mange kilo. Bærene var de største jeg har sett og proppfulle av gode stoffer. Bær man henter i skogen har mye mer antioksidanter enn de man kjøper på butikken. Allikevel virket det ikke som om det var mange som gikk på bærtur her, jeg møtte i hvert fall ingen.
Som tidligere nevnt var det vått og noen steder lå stien under vann.
Ramtjernsbekken var ikke mye til bekk, det var en frådende elv som jeg heldigvis kunne krysse på bro.
Jeg tok en lengre stopp ved Høgmoen, som er Fagernes utmarkslags hytte. I vandreheftet mitt stod det hvor jeg kunne finne nøkkelen og det var både utedo og brønn. Her går bilvei helt inn og det er mulighet for å overnatte. Men jeg skulle videre.

Det er alltid kjekt å gå på tur alene, fordi jeg kan stoppe når jeg vil og hvor lenge jeg vil. Gjett om det ble mange stopp… Det unike med denne turen, er den skogfinske historien og kulturen som møter deg overalt. Fra de godt bevarte torpene, til ruiner dekket av mose, kunne jeg se hvordan nybyggerne bosatte seg og drev jordbruk. Her var gamle skolebygg, omgjort til fritidsbolig. Det var gamle røykstuer og badstuer, låver og informasjon om svedjebruk. Jeg fant så mange spennende steder at det var til tider vanskelig å løsrive meg og gå videre. Det var spennende å lære om historien til Finnskogen og særlig tenkte jeg mye på menneskene som hadde bodd her. Mange hundre utvandret fra Finland og bosatte seg her på 1600-tallet, med sine skikker og sin kultur.

Rett ved siden av den gamle Masterud Skole stod den gamle skolebenken. Skolen var en av mange grendaskoler som ble bygget på slutten av 1800-tallet, men det var ikke mulig å undersøke den nærmere, siden eiendommen var i privat eie.
Dette så jeg mye av, åpne plasser med fint ivaretatte bygninger. Mange av dem brukes som fritidsboliger og som regel gikk det grusvei helt inn.
Skog, skog og skog, så langt jeg kunne se. Men langt der bak skimtet jeg Møkeren.
Kvelden og natta ble tilbragt på den ubetjente turistforeningshytta Grasbråtan, som driftes av DNT Finnskogen og Omegn. Hytta har 6 sengeplasser og er låst med DNT nøkkel. Jeg hadde hele hytta for meg selv og lyttet til regnet og torden utforbi.

Etter en god natt søvn, begynte jeg å gå mot øst, etter å ha passert det nordligst punktet på turen. Jeg krysset E16 og dersom jeg hadde vært lei av å gå, kunne jeg ha blitt hentet her. Men det var jeg selvsagt ikke… Dessuten visste jeg fra å ha finlest heftet mitt, at dagen ville by på mange høydepunkt. Det startet med Orala, som jeg kom til etter å ha vandret gjennom furuskog og over myrer. Det norske navnet er Åranstorpet og området ble ryddet på 1690-tallet. Her finner du 14 bygninger og et fantastisk kulturlandskap, som eies av Norsk Skogfinsk Museum. Det ble en lang stopp for å utforske, samt å meske meg med solbær og rips som bugnet i hagen. Jeg så fremdeles ikke snurten av folk, noe jeg tenkte var uvanlig i juli og fellesferie. Men det var ikke feil å ha stedet helt for meg selv.

Dagen startet tidlig på Grasbråtan og etter nattens regn var det friskt og vått i skogen. Sekken ble gradvis lettere ettersom maten ble spist opp, så jeg la lystig avsted.
Det var så stille at jeg kunne høre pulsen dunke og hjertet slå, samt insekter som surret og fugler som sang. Ikke et vindpust rusket i trærne og solen skein fra nesten skyfri himmel. Sommer, altså…
Jeg innrømmer gjerne at Orala var et høydepunkt på turen. Stedet var vakkert restaurert, godt vedlikeholdt og hadde et hav av informasjon.
Det er ekstra kjekt når man kan lære noe om historien underveis.
Her hadde det også vært mulig å overnatte og det var tilgang på STRØM.. Det er alltid et tema på lengre turer, hvordan få ladet mobilen….

Men det var mer…. Etter en kort, men bratt oppstigning var jeg på Abborhøgda og her hadde jeg vært før. Her kommer man nemlig inn på Finnskogleden og følger denne løypa et stykke videre ned til Lebiko. Det ble allikevel en god stopp her også, jeg kokte meg kaffe og tok en lang pause. Det kan ha vært fordi det var folk her, en ungdom som jobbet på en av bygningene. Han var overhode ikke pratsom, travel som han var med å sage og spikre. Jeg kikket heller på blomsterenga jeg satt i, Abborhøyda har et biologisk mangfold som er helt unikt. Her kan man gjennom sommeren finne mange ulike blomster, som ikke lengre finnes i dagens moderne kulturlandskap. Men jeg var snart tilbake til ensomheten i skogen og tråkket videre på såre bein. Det er lett å bli sårbeint når sko og sokker er konstant våte og det er ikke så veldig mye man kan gjøre med det der og da. Selvsagt kunne jeg tatt en sko-tørke-dag på en hytte, men det gjorde jeg ikke når turen bare går over 3 dager.

Jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle tolke skiltingen opp til Abborhøgda, var det en skjult advarsel i kjevebeinet som hang der?
Mange av skogfinnene ble mistenkt for å drive med magi og trolldom. De levde tett på naturen og mente at man kan kommunisere med energien som finnes i alt som har liv. Denne tenkningen hadde bakgrunn i sjamanismen og man kan fremdeles finne mange symboler risset inn i bygninger, som skulle beskytte mot onde krefter.
Stien gikk over tunet på Kvåho, som er utleid til private, men eies av Statskog og er restaurert av Gruetunet Museum. Litt lengre borte er det en åpen koie, hvor det er mulig å overnatte gratis. Det er også utedo og brønn, så husk å fylle vannflasken.

Jeg hadde bestemt meg for å stoppe på Lebiko, som er DNT Finnskogen og Omegn sin hovedhytte. Her finner du 13 sengeplasser og alt som trengs til et fint opphold. Jeg overnattet her da jeg gikk Finnskogleden, mest for å få tørket klær og utstyr i pøsregnet. Nå var været fint, selv om jeg kunne høre tordenen rulle langt borte. Jeg låste meg inn i hytta og kjente med en gang at «nei, det blir telt». Det ble en tidlig kveld, mest fordi det var hissig med mygg og knott. Så etter å ha kokt suppe med nudler, fant jeg soveposen. Men det ble ingen rolig natt, så før det begynte å lysne (og det var SKIKKELIG tidlig, fordi vanligvis lysner det raskt i juli) var teltet pakket og kaffen drukket. Jeg var skikkelig klar for siste etappe, tilbake til Austmarka og bilen som ventet der….

Lebiko er en flott hytte, men siden det var sol og sommer, fristet det mest med telt.
Det gikk raskt å rigge opp leir og lage middag. Søvn var det heller dårlig med…
Morgentåken lå fortsatt over vannene da jeg ruslet avsted.

Det var en nydelig morgen og jeg var spent på å se om jeg ville møte på noen av skogens beboere. Det er ofte i morgengry at fugler og dyr er mest aktive, men det kan være at jeg lager veldig mye lyd når jeg går, for skogen var stille og tom. Jeg gikk en god stund, så stoppet jeg for å spise frokost nede ved Møkeren. Havregrøt er alltid godt, særlig når utsikten er fantastisk. Etterpå kam en ganske lang etappe på grusvei langs vannet og det kjentes godt i beina. Ved Sikåa fikk jeg gleden av å oppleve minnene om et helt eget lite samfunn, for på midten av 1800-tallet bodde 75 personer her og det var mye industri. Her lå sagbruk, smie, mølle og en spikerfabrikk, samt det ble fløtt tømmer hit. Det var et fint sted for nok en pause, før det gikk bratt oppover på gammel kjerrevei. Her ble jeg «angrepet» av utallige klegg, så jeg var glad da vinden tok seg opp på Møkeråsen.

Jeg kikket litt ekstra etter bjørn, men det var nytteløst. Dessuten var jeg meget usikker på hva jeg skulle ha gjort dersom jeg faktisk så en bjørn…  Antakeligvis hadde den vært reddere meg, enn hva jeg hadde trengt være den…
Det var en usedvanlig stille morgen og på vei ned mot Møkeren kunne jeg se at hele vannet var skjult i morgentåke. Den lå som et lokk over området, men heldigvis forsvant tåken da sola kom høyere opp.
Utsikten fra frokostplassen hadde liksom alt og jeg satt lenge og vurderte om jeg skulle ta meg et bad. Men jeg gikk videre uten, siden vått håndkle og badetøy veier mer enn tørt. Sånn tenker jeg mye på når turen går over flere dager….
Jeg fulgte en skogsvei som gikk på vestsiden av Sikåa og her var det mange som var ute og padlet, samt lå i telt. Jeg konkluderte at dette nok er et populært og lett tilgjengelig område for ulike typer friluftsliv. Men jeg skulle videre.
Ved Bedafors kunne jeg meske meg i kulturminner og det var satt opp mange informasjonstavler som fortalte historien.

jeg innrømmer gjerne at den siste etappen over Møkerenåsen var dryg. Jeg hadde vondt i beina og var trøtt. Derfor ble det ikke en særlig lang stopp da jeg passerte Solbergsætra, som hadde mange gamle bygninger. Jeg var litt mettet… Skogsveien gikk over på fin sti, den gamle Sætervegen. Over selve åsen var det mange spennende steder å utforske, men noen betydde avstikker fra stien (omvei) og jeg var nok ikke helt der. Det var rare navn som Smørrullen, Kistehølet og Trebeinssteinen, men informasjonstavler fortalte alt du trengte å vite. De siste kilometerne går på asfalt og sjelden har veien virket så lang. Jeg følte strekningen var uendelig og vurderte både haiking, buss og taxi. Dessverre var det heller lite trafikk, slik at jeg måtte gå siste biten. Men jeg kom meg omsider i mål, tok et fantastisk bad og var godt fornøyd med turen. Finnskogen må bare oppleves!!

Solbergsætra lå flott til, men jeg stoppet ikke. Mest fordi jeg var sliten, dessuten var den nok i privat eie og ikke tilrettelagt for fotturister.
Turstien over Møkerenåsen var virkelig flott. Når man kom opp på toppen, var den lett å gå og her bugnet det også av blåbær.
Gjett hvem som hadde en meget lang pause i regnværet her? En stol til meg og en til sekken, PERFEKT.
Det er alltid tøft for bein og kropp å avslutte en nærmere 2 mils dagsetappe på asfalt…. Det brant i beina og jeg følte jeg slepte meg langs veien. Det var dessuten varmt og jeg var tom for vann.
Like ved Austmarka Bygdetun ligger en flott opparbeidet badeplass. Det var en himmelsk opplevelse å senke mitt såre legeme i det kjølige vannet.

Hvorfor godt voksne sjelden dra på tur med telt…

Det finnes mange av dem som mener at «alder bare er et tall» og at «man er ikke eldre enn man føler seg». Det kan jeg så absolutt være enig med dem i, samtidig som jeg har lagt merke til noe vesentlig ettersom årene siger på. Det hjelper ikke at man føler seg som 17 år i topplokket, når skroget føles som godt over 90. Tenk at det fantes en tid da jeg oppriktig mente at alle over 40 år var skikkelig gamle. Men så ble jeg plutselig 40 selv og merket i grunnen lite forskjell, både i kropp og tankesett. Det samme skjedde da jeg ble 50 og enda lurer jeg på hvor alle årene har blitt av? Da innså jeg plutselig at grensen for når folk ble gamle, har endret seg gradvis etter hvert som jeg ble eldre selv. Det var faktisk en gang jeg tenkte på alle militære i Vatneleiren som skikkelige menn, mens nå ser de vernepliktige soldatene ut som om de kom rett fra barneskolen…. Så egentlig tror jeg at det å bli gammel, har veldig lite med alder å gjøre og mer med innstilling.

Da jeg gikk Der Westveg i Sør Tyskland i 2022, bar jeg med meg telt og full oppakning. Jeg hadde noen netter i telt, men flest på gjestehus og hotell. Men tropevarme over skogen, var det utrolig godt å avslutte dagen med air-condition og iskaldt øl.
Jeg lå en uke i telt ved Tititsee, etter at jeg måtte avbryte Der Westveg på grunn av varmen og mange korona stengte landsbyer. Det gikk fint, men jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde et større telt. Og ikke minst en stol….
Når man bor i telt, kommer man tett på naturen og de innfødte.

Samtidig er det ikke til å stikke under stol, at det er mye som forandrer seg når alderen siger på. Plutselig er enkelte ting, som man før tok som en selvfølge, relativt krevende. Jeg merker at ting, som å bære inn de store vedsekkene fra boden nederst i hagen eller ta på sokkene før jeg har drukket kaffe, tar lengre tid. Dessuten har jeg mange ganger sittet på campingplasser og undret meg over hvorfor det er så mange godt voksne som har bo-bil. Det er liksom en ting når man blir pensjonist og gjerne en del år før det. Svære og komfortable bo-biler, som inneholder all luksus hjertet kan begjære. Det er ikke ofte man ser andre på min alder i telt og har de telt, er det ofte en luksusutgave med flere soverom, svær oppblåsbar madrass og bord, samt stoler til å nyte proseccoen i.

Jeg har mange ganger misunt de som har hytte eller bo-bil, særlig når regnet øser ned og vinden rusker i teltet.
Men så har man alle de andre øyeblikkene, som å sitte utforbi teltet med morgenkaffe og se solen gradvis krype over fjellene…
Dessuten er livet med telt enkelt og praktisk, når man drar rundt i utkants-Norge hvor det er langt mellom overnattingssteder. Da jeg syklet mellom Nedstrand og Bergen i godt selskap, fant vi overnatting like ved ferjekaien på Buavåg.

Så hva er det som gjør at teltliv blir mer krevede ettersom årene kryper på? Det kan jeg godt fortelle, basert på mine egne erfaringer. Merk at dette ikke er verken forsket på eller vitenskapelige studier, her er bare mine egne tanker om temaet. Når man blir eldre, er det naturlig at kroppen blir stivere. Man kan til en viss grad påvirke dette selv, med trening og kosthold, men de aller fleste merker at ledd og sener knaker og at musklene trenger lengre tid på å restitueres. Fottur med telt og tung oppakning kan derfor bli et slit, med vondt både her og der. Jeg har merket at ettersom jeg blir eldre, er jeg mer og mer opptatt av hvor mye sekken veier og har investert i lettvektsutstyr av både telt, sovepose og liggeunderlag. Jeg veier sekken før lange turer og vet sånn omtrent hvor mye kroppen tåler å bære. Allikevel er det tyngre nå, enn for 20 år siden.

Det fineste med å dra på tur med telt, er friheten. Man har alt man trenger på ryggen, kan stoppe når man vil og oppleve naturen på en helt annen måte enn ved kjøring og hotell. Dette er fra en tredagers tur i Jotunheimen.
Jeg er særlig glad i kombinasjonen sykkel og telt, da slipper jeg nemlig å bære… Det er mange flotte og bynære steder å ta en svipptur til, her teltet jeg ved Store Stokkavatnet utforbi Stavanger.
Jeg dro for noen år siden på telttur til Florida og campet i Little Talbot Island States Park. Det var utrolig varmt og meget eksotisk, med skilpadder og insekter vi ikke har hjemme. Og nevnte jeg den svære myggen??!! Primitivt campingliv er IKKE å anbefale i tropiske strøk, men all erfaring er god erfaring…

Når man er stiv og vond i både hofter, rygg og knær ( som mange godt voksne ofte er), kan det være utfordrende å komme seg inn i et lite fjelltelt. Jeg har opptil flere fjelltelt som er så lave at man ikke kan sitte oppreist inni det og da sier det seg selv at man må krype både inn og ut. Kryping går greit, men man skal opp i stående også og det er ikke alltid enkelt.. Plassering av telt er derfor viktig, ha gjerne trær eller store steiner som man kan bruke for å komme opp i stående. For ikke å snakke om å finne en god stilling å sitte, når man kun har en sittematte og noen steiner rundt seg. Jo flatere terreng, jo vanskeligere er det å finne gode sittestillinger. Det finnes egne små stoler å bære med seg, og på campingplass har man ofte bil og kan ta med en god stol. Men komfort er ofte fraværende når man er på telttur.

Da jeg gikk Finnskogleden fant jeg en fin teltplass hvor noen hadde satt igjen en stol. Det satte jeg stor pris på, selv om jeg er mest tilhenger av sporløs ferdsel når jeg er i naturen…
Gamle folk står ofte tidlig opp og jeg er intet unntak. Når man drar på tur sammen med andre, kan det ofte bli mange timer å sitte og vente før de står opp. Gå en tur eller ha med stol….
Da jeg syklet langs Telemarkskanalen med en god venninne, var natten vi tilbragte sammen med geitene et av de beste minnene. Det er ofte omveiene og overraskelsene som beriker turene, og jo mindre planlegging, jo bedre…
Da jeg hadde en helg på Iveland, fant jeg den mest perfekte teltplassen ved et vann. Det viste seg at det var så mye mygg og knott, at jeg til og med måtte lage mat inni teltet. Teltliv har sin sjarm…

Det er mange som sliter med søvnen når man blir eldre og jeg har hatt mange og lange våkennetter i telt. Det kan være vanskelig å finne en god liggestilling i en trang sovepose og ofte er man for varm eller for kald. Liggeunderlag er jeg konstant opptatt av, mest i forhold til tykkelse og vekt. Dersom noen vet om et skikkelig stort og tykt underlag, som veier fint lite og ingenting, er jeg meget interessert. Ofte bruker jeg luftmadrass, men kun dersom jeg har bil. Mange jeg kjenner (som ikke er gamle) sliter også med å sove i telt, så jeg tror ikke det bare har med alder å gjøre. Men jo eldre man blir, jo mindre oppsøker man det ukomfortable, er min erfaring. Du vet, been there, done that….og tryggest og minst stress innenfor komfortsonen.

Jeg håper jeg aldri blir så gammel at jeg ikke nyter å ligge i teltet og se ut på himmel og trær.
Jeg har hatt mange og utrolig kjekke turer i telt til Ølberg camping sammen med han på 11. Da bor vi omtrent på stranden og lever på pølser og softis hele turen…

Dessuten er det mange i en viss alder, som må opp både en og flere ganger om natten, for å gå på do. Da er det ganske stress å ligge i telt, særlig hvis man ligger på campingplass og må gå en halv kilometer til nærmeste do. For ikke å snakke om det å krype ut av en varm sovepose, ta på fuktige og klamme klær, bale med opptil flere gjenstridige glidelåser, stable seg opp i stående for å finne en egnet plass å huke seg ned… Kanskje ikke bare en, men flere ganger på en natt. Jeg har prøvd mye forskjellig; fra helsekost til å slutte å drikke etter klokken 18.00. Men foreløpig har jeg ikke funnet noe som fungerer optimalt. Ja, jeg har hørt om tisseflaske og trakt for damer, men er meget usikker på om det er noe jeg hadde fått til å fungere i min alder og fysiske form.

Så enten man ligger på campingplass eller milevis fra folk…
i nabolaget eller er langt hjemmefra, så er teltliv helt topp…

Mange lurer nok på hvorfor jeg fremdeles foretrekker telt når jeg drar på tur? Etter å ha lest dette innlegget, lurer jeg litt på det selv… Men telt er og blir enkelt, billig og praktisk. Man har frihet til å dra hvor man vil og når man vil. Dersom man vil unngå å tenke at man er blitt for gammel, er det bare å dra på telttur så mye som mulig. For min del har alltid pris vært en viktig faktor, det er garantert mye billigere å overnatte i telt enn på hotell. Særlig da barna var mindre, var teltturer den ferieformen jeg hadde råd til. Det har gitt mange minner og gode historier vi ler av i dag. Men nå har jeg ikke tid til å skrive mer, jeg fikk ufattelig lyst til å dra på telttur og starter pakkingen nå med en gang…

Med lavvo telt og leiebil, hadde jeg tre ukers ferie sammen med min datter rundt omkring Cornwall og Devon i sør England. Det var en fantastisk tur og anbefales varmt.

 

 

 

Til Melands Grønahei, den (kanskje) aller vakreste DNT turen…

Man skal være ganske forsiktig med å utrope en tur inn til en DNT hytte for Norges fineste… Særlig fordi det er utrolig mange turer i vårt langstrakte land jeg enda ikke har gått. Men av de turene jeg har gått, er dette den fineste. Det som gjør turen helt spesiell, er at her får man et innblikk i norsk natur gjennom ulike soner. Dessuten er hytta verd et besøk i seg selv. Ikke fordi den er arkitekttegnet, har strøm og internett eller serverer tre retters gourmetmat. Nei, den er relativ enkel og jeg har sittet på hytta og lyttet til turgåere, som var skikkelig skuffet over standarden. For meg er det motsatt, jeg synes den er sjarmerende. Her får man det man kom for; tak over hodet, stort lager med proviant, varme i ovnen og stillhet. Sånn stillhet uten mobildekning og mye folk….

Man parkerer på Kleivaland og herfra kan man velge mellom å gå til Trodla Tysdal eller Melands Grønahei. Dersom man bare vil gå en dagstur, er Ritlandskrateret et mye besøkt sted for turister.
Vi var heldige med været og starten av turen gikk gjennom et område, som kunne vært brukt i en brunost reklame. Veldig norsk…
Det gikk seint oppover med oss, her var utallige fine fotomotiver. Er man turist, så er man turist

Jeg hadde besøk av en venninne fra Skottland, som aldri hadde vært på skikkelig fjelltur i Norge før. Hun hadde veldig lyst til å oppleve en DNT hytte, det er et system som var helt ukjent for henne. Jeg var ikke i tvil om hvilken hytte jeg ville vise frem, det MÅTTE bli Melands Grønahei. Den er relativt lett tilgjengelig fra hvor jeg bor og selv om turen inn til hytta regnes som krevende, antok jeg at det var lett match for min spreke venninne og meg. Tenkt jeg…men det skulle vise seg å bli en skikkelig utfordring, på flere måter. Jeg har gått turen mange ganger og da glemmer man litt hvordan den kan oppleves for første gang. Men uansett, den har ALT en turist fra utlandet måtte ønske, her er fossefall og ville fjell i bøtter og spann.

Det er ikke enkelt å få tatt et bilde fra Ritlandskraterer som virkelig viser hvor imponerende det er. Det bør i så fall tas fra utkikkspunktet som er skiltet fra stien, men vi tok ikke turen opp dit. Øyestølmyra er et naturreservat og skal behandles deretter.
Det ble i stedet for omvei opp til utkikkspunktet, en lengre fotosession på en vassekte trebro over fossefall. Litt skummelt for noen, samtidig spennende.
Vær forberedt på bratte bakker!! Fra parkeringsplassen og opp til hytta skal man opp 702 meter og med mye snadder i sekken, kjentes det godt i beina.

Vormedalsheia er et landskapsvernet område og med veldig god grunn. Her finnes vakre og unike planter, spesielle geologiske forekomster og en kulturhistorie som er verd å sette seg inn i. Som det eneste sted i verden, kan man vandre gjennom et krater, som ble dannet da en meteoritt smalt ned for 500 millioner år siden. Hvor kult er ikke det??? Krateret er 2,7 kilometer vidt og stien til Meland Grønahei går tvers igjennom Øyestøl naturreservat. Det er myrete og vått, så her kan det være lurt å ha vanntette sko. Jeg liker veldig godt denne delen av turen, det er som om jeg blir hensatt til fortiden og bare venter på at en dinosaurus skal krysse sletten. Det er selvsagt bare tull, det er ingenting som tilsier at de har fantes her. Men det er lov å drømme..

Det ligger flere små bygninger ved Bjørnabu, et gammelt stølsområde som passeres.
Litt lenger borte ligger verdens beste badekulp og det er fast innslag å ta et bad her. Dessuten er det et fint sted å sitte og spise matpakken, så vi hadde en lang pause for å spise sekken litt lettere..
Etter pausen var det bratt oppover igjen mot Stropastøl og stien var både steinete og løs i grusen.
Men smilet var like stort hos turisten og naturen ble bare vakrere og vakrere….

Jeg er glad i landet mitt og synes det er veldig kjekt å vise frem alle severdigheter. Dessuten har jeg gått en del i fjellheimen i Skottland og kunne si litt om hva som er forskjellig og unikt for den norske naturen vi gikk igjennom. Det var mange WOW og kommentarer som STUNNING og AMAZING, noe som selvsagt gjorde turen enda kjekkere. Det hadde ikke vært like kjekt om min venninne var ei sånn som bare så gråstein og mose. For jammen ser man mye gråstein og mose på denne turen. Dessuten bør man være forberedt på å krysse enkelte steder, som utfordrer både høydeskrekk og balanse. Det viste seg å være den største utfordringen vi møtte og flere steder var det på kanten til at vi måtte snu. Men for en tøff dame som har gått både tur til basecamp Everest og inkastier i Peru (og nå snakker jeg ikke om meg selv) var det bare å bite tennene sammen og fortsette.

Dette ble det mest krevende partiet å passere, siden man må balansere på en smal hylle og det er bratt og langt ned.
Dessuten var det elver å krysse og det er ikke tilrettelagt med bro overalt.
Stropastølvatnet ligger på 704 meter over havet og nå forandrer naturen seg. Vi gikk langs vannet og jeg torde nesten ikke peke ut løypa videre, for ikke å ta fra enkelte motet. Men man skal høyere opp og det blir mer krevende.
Et godt tips dersom du har med deg noen på tur og vet at du skal passere et litt vanskelig parti, ta en lang pause først. Er man sliten, så opplever man utfordringer som mer krevende. Lavt blodsukker kan også påvirke, så drikk godt og spis gjerne litt, før du går videre.

Vi brukte god tid på turen, det ble mange pauser både for å fylle vannflaskene i en bekk og beundre utsikten. Alt opplevdes like eksotisk for min venninne og jeg ble minnet om at det er faktisk ikke en selvfølge med rent drikkevann i fjellet. Da vi kom opp på de lysende grønne flatene og fortsatte videre på snaufjellet, var dagen perfekt. Men fremdeles gjenstod et stykke bort til hytta og det var godt å komme frem. Jeg hadde booket 2 senger i forkant, selv om det var god plass på hytta. Noen falt i staver over proviant lageret og sjelden er det nok tatt så mange bilder av tørr varer og dopapir som den dagen. Dessuten var enkelte meget begeistret for det eksotiske i å hente vann med bøtte fra et fjellvann.

På de ubetjente hyttene til Turistforeningen må man ha med mat selv. De betjente hyttene har et, til tider, imponerende matlager, mens de betjente hyttene har matservering. Jeg forstår godt at turisten var imponert…
På mange hytter finnes det verken innlagt vann eller toalett. Det er en stor del av opplevelsen å hente eller smelte vann, samt bruke iskaldt utedo.
Når man har besøk fra utlandet, vil man gjerne servere det norskeste man vet. Derfor hadde jeg båret med spekemat, Toro rømmegrøt og egg, noe som alltid gir et enkelt og smakfullt måltid til fjells. Grøten er bare å koke opp med rømme og vann og eggerøre er nesten bare egg. Hva kan gå galt??? Min gjest syntes det var en uvant kombinasjon, men sulten er den beste kokken….

Jeg tror at det mange utlendinger som kommer til Norge blir mest imponert over, er stillheten og den storslagne naturen. Jeg har gått noe i fjellet flere steder i verden og ofte er man aldri langt fra folk. Selvfølgelig finnes det mange populære steder i Norge også, hvor man betaler dyrt for parkering og nesten går i kø. Men det finnes så utrolig mange andre steder, hvor man kan vandre og oppleve naturens ro, nesten helt alene. Uansett, neste morgen hadde min venninne nesten ikke blundet på øyet, med tanke på veien ned. Hun opplevde turen som mer krevende enn både Peru og Nepal, mest fordi der er stiene mer tilrettelagt og innebærer veldig sjelden bratte stup og regelrett klatring. Men det gikk mye bedre enn hun hadde forventet og vi hadde en flott tur nedover.

Melands Grønahei er åpen hele året og står ulåst. Den har 22 sengeplasser og 16 av disse kan forhåndsbestilles. Jeg har kun vært der på sommer og høst, så jeg kjenner ikke til vinterløypen.
Det var en trolsk stemning, da vi startet å gå nedover i morgentåken.
Det ble litt balansering på veien tilbake også, men jeg tror at når man har grudd seg mye til noe, blir det sjelden så skummelt som det fantasien har spilt ut…
Dette er grunnen til at jeg elsker denne turen, naturen er bare storslagen.

Det var en vellykket introduksjons tur til den norske fjellheimen for min venninne og da jeg fortalte henne at det er over 580 hytter spredd utover hele Norge, var hun meget imponert. Det er faktisk jeg også, med tanke på alle jeg enda ikke har besøkt. Vi startet straks å planlegge en ny tur, over flere dager. Så det tenkes at jeg om noen år kan utrope en ny hytte og en ny tur til den vakreste DNT turen jeg har gått. Men foreløpig er Meland Grønahei i en klasse for seg selv og dersom du ikke har vært der, anbefales den varmt. Jeg ville nok gått om sommeren, når naturen viser seg fra den fineste siden og man virkelig kan oppleve den unike naturen som stadig endrer seg ettersom man stiger høyere. Det er rene Kinderegget, med mange opplevelser i en og passe krevende.

Det er mange fine steder å bade, så husk badetøy!!
Legg gjerne inn pause for å plukke bær, det var også uvant for min venninne. Det bugnet av blåbær og tyttebær, så det var bare å forsyne seg.
Det var to slitne, men fornøyde turister som returnerte til Kleivaland.
Når man går sammen med noen som ikke er vant med tur i Norge, blir man minnet på mye som jeg tar som en selvfølge. Lyden av sauebjeller, for eksempel, kan være ganske eksotisk hvis man ikke er vant med det…
Takk for turen!!

 

Det var året det var så bratt…

Er du en av dem som starter det nye året med en lang liste av nyttårsforsett og som ser på januar som en ny sjanse til å bli et nytt og bedre menneske? Enten det gjelder kosthold, trening eller andre (u)vaner, som må lukes vekk, slik at 2024 kan bli det året du blir den aller beste versjonen av deg selv. Overalt møter man gode råd, enten det er sosiale medier, ukeblader eller på nyhetene. Hva MÅ man gjøre og hvordan skal man GREIE å ta ansvar? Det er nok av de som har oppskriften og gjerne vil hjelpe deg, men det koster som regel flesk. På treningssentrene står folk i kø, men ofte er nyttårsforsett ganske kortvarige. Så hva kan man gjøre i stedet, dersom man ønsker endring?

Dersom man ikke vet hvor man er, er det vanskelig å vite hvordan man skal komme dit man vil. Bildet er tatt på en mildt sagt heftig tur mellom Trodla Tysdal og Viglesdalen i starten på juni 2023.
Noen ganger føles livet som en eneste lang oppoverbakke… Da kan det være greit å minne seg på, at alt har en ende. Flørlitrappene var en sånn en dag..

Jeg liker å bruke den første tiden i det nye året, på å ta et godt blikk på året som har vært. Hva brukte jeg tiden til? Hvilke valg gjorde jeg og var det valg som var bra for meg eller burde jeg ha valgt annerledes? Jeg kan ikke gå inn å endre på det som har vært, men jeg har faktisk muligheten til å gjøre noe med den tiden jeg har igjen. Det tror jeg er viktig å minne seg selv på, at man har valg og muligheter. Ofte blir man fanget i troen på at man ikke kan bestemme selv, men det kan man. Men ingen valg kommer uten å ofte noe, og da er spørsmålet om man er villig til å betale prisen….

Det ble en telttur på Finnskogen igjen, selv om det bare var 3 dager og 6 mil.
Et av det beste minnet jeg har fra 2023, er roadtripen jeg hadde i Transilvania med sønnene mine, på jakt etter Draculas slott.

Det ble et annerledes år for meg i 2023, hvor jeg ble nødt til å fokusere mer på helsen. Jeg kom hjem fra Nepal med betennelse i hoften og jeg innså at fotturer i Nepal nok ikke er optimalt for hofteopererte med artroseknær i tillegg. Da jeg kort tid etterpå fikk påvist grå stær på begge øynene, tok jeg det som et tegn på at det var på tide å se sannheten i øynene. Ingenting av dette er alvorlig sykdom, sånn som man dør av, men det har gjort sitt til at livet ble annerledes. Jeg forsto plutselig hvorfor jeg sleit med å lese, skrive og finne løype på tur… Grå stær gjør at linsen på øyet blir tåkete og synet uklart. Da nytter det ikke med briller, kun operasjon hjelper. Så dersom noen lurte på hvorfor jeg ikke skrev så aktivt på bloggen i fjor, så er det grunnen….

Jeg opererte begge øynene på høsten, med noen måneders mellomrom. Det var som å bli født på ny, plutselig så jeg farger og detaljer jeg ikke hadde sett på lenge. Som ved dagsturhytta i Bjerkreim, når dagen lå lys utover vannet.
Jeg dro på yogaleir til Danmark, for å finne roen og kom hjem med nytt påfyll.
Det har blitt mange kortreiste eventyr, hvor jeg har brukt nærmiljøet både til tur og avslapning.

Med øyner som en ungdom igjen, burde fremtiden ligge lys foran meg og det gjør den. Jeg må bare få gang på kroppen igjen…Etter Nepal har jeg innsett at jeg må gjøre noe med knærne, så det er neste punkt på listen. Hva som skjer, er foreløpig uvisst, men det kan bety at det blir lite turer på meg i 2024… Da er det jammen bra at jeg har mange turer fra i fjor som jeg enda ikke har skrevet om, siden jeg da manglet syn… Men jeg har mange planer og flere turmål dukker opp underveis. Det gjelder å se fremover og ikke henge seg opp i bagateller. Derfor har jeg ingen nyttårsforsett og tenker at jeg får gå de turene jeg kan. Målet er å holde meg i aktivitet og få nye opplevelser, samtidig som jeg velger bort det som ikke gjør meg godt. Og stort mer enn det kan man nok ikke be om…

Turer sammen med gode venner håper jeg det blir mange av i 2024.
Dessuten håper jeg på mange sykkelturer, både dagsturer og sånne lange.

Dersom du tenker at 2024 skal bli DITT år, så kan jeg forsikre deg om at det er det allerede. Du har alle muligheter til å skape dagene slik du vil at de skal være. Det er det ingen som kan gjøre for deg, uansett hvor mye du betaler eller ber om hjelp. Mange kan komme med gode bidrag, men til syvende og sist er valget ditt. Jeg har tro på å legge listen lavt, slik at mestringsfølelsen hjelper deg videre. Ta små skritt i den retningen du vil gå og ha en plan på forhånd, HVOR du skal. Det vil komme dager da motivasjonen er på bånn og det er greit. Bare sørg for at du forsetter å bevege deg i riktig retning, så ordner det seg tilslutt. Du vet, enten så går det bra eller så går det over….

Verden ligger der ute og bare venter på deg. Skottland, januar 2023.
Man må bare lette seg fra godstolen og løfte blikket fra skjermen, så er man klar…

Nesten på kanten…

Jeg har lenge vært en ivrig tilhenger av Fjelltopp appen, der hvor man bestiger ulike fjell, for å sveipe seg inn på toppen. Det har gitt meg mange nye opplevelser og det har vært kjekt å utforske områder hvor jeg aldri før har vært. Foreløpig har jeg greid 112 av 1037 topper i Rogaland, så det er mange å ta av. Men siden jeg har tatt mange av fjellene i nærområdet hvor jeg bor, var tiden kommet for å søke utover.

Morgensol over lyngheiene.
Selv om jeg ikke fulgte merket løype til Varden,  antok jeg at gjerdeklyver betydde at jeg var på rett vei.
Det stod ingen varde på Varden, men jeg fant en merket og lettere løype ned.

Det var litt tilfeldig at det ble Eigerøy, denne golde og forblåste øya utforbi Egersund. I januar ligger ofte snø inni landet og jeg ville helst gå på beina og ikke på ski. At det klaffet med Sibirkulde og strålende sol, var tilfeldig og ikke optimalt. Så jeg droppet teltet og fant et trivelig Airbnb, midt i smørøyet. Allerede på bilturen nedover, sveipet jeg inn 2 topper og tenkte at dette blir lett match…. Etter en god natts søvn, hadde jeg som dagsmål å krysse av 5 topper, med Varden som første på listen. Eigerøys høyeste punkt ligger på 131 meter over havet og jeg gikk tidenes omvei for å komme dit..

Siden jeg ikke hadde besøkt friluftsområdet Auglend før, måtte jeg ta en sightseeingrunde. Turen gikk først ned til Vandringshamna, før jeg tok den lange veien til Brynnesodden. Her sveipet jeg inn på 53 meter over havet.
Fiske har vært en stor del av Eigerøy sin historie og det er utallige små kyst gårder vakkert plassert ved havet. Det hørte små havner til og dette var nok en av dem.
Landskapet må kalles småkupert og toppene er ikke så høye, men bratte. Langt der fremme kunne jeg se målet mitt.
Det var bitende kaldt, -8 og vind er ingen god kombinasjon. Jeg kunne ikke ta pause og sleit med å gå fort nok til å holde varmen.

Etter innendørs lunsj,  det var nemlig altfor kaldt til å sitte ut, tok jeg turen til Auglend, et flott tilrettelagt turområde ytterst på Søre Eigerøy. Her hadde jeg 2 topper, som jeg var fast bestemt på å ta. Men det var så kaldt… Jeg var godt kledd med ull og dun,men vinden gikk gjennom marg og bein. Det var endel is i løypa, så flere steder måtte jeg ut i lyng og einer. Derfor var jeg litt usikker på om jeg skulle nøye meg med en topp og heller dra hjem.

Det er flere godt merket stier på Auglend, samt toalett og rasteplasser. Bade og båtplasser er det også, men jeg var så kaldt at jeg orka ikke engang å tenke på det.
Brynnesodden så ganske steil ut, men stien opp på baksiden var fin.
Det var god utsikt og jeg kunne se over til Eigerøy Fyr, som jeg besøkte dagen før.
Og fra toppen, kunne jeg tvers over bukta se Vallbergknuden, mitt neste mål.

Turen videre rundt bukta var umerket og jeg var kald og sliten. Ikke hadde jeg med så mye som en vannflaske, jeg hadde tenkt «dette skal gå fort..» Men som alltid er min evne til å lese kart litt mangelfull, det ser alltid enklere ut enn det er. Så under tvil fortsatte jeg mot toppen og tenkte at det blir den siste idag. 3 av 5 var jeg godt fornøyd med i kulden…

Jeg passerte en fint restaurert stuge og så at her har de nok livnært seg på jordbruk og fiske i gamle dager.
Det lå mye is og uten brodder var det bare å gå rundt. Jeg tenkte å ta snarveien over myra, men tråkket gjennom og ble våt.
I den smale gresskledde sprekken skulle jeg altså klatre… Seriøst??

Det var vanskelig å finne stien opp på Vallbergknuden og det var bratt og glatt. Flere steder tenkte jeg «nei, dette gidder jeg ikke», men når man har gått så langt, vil man ikke bare snu. Så jeg fortsatte.. Tilslutt stod jeg på en hylle og kikket opp. Ifølge appen hadde jeg 54 meter igjen til topps, men nå snakket vi om klatring. Jeg stod lenge og vurderte, før jeg satte stavene fra meg og krøp oppover. Med hjerte i halsen og stivfrosne fingrer, var det neppe forsvarlig….

Jeg kom meg opp, men for en person med høydeskrekk, er det alltid verst å gå nedover. Det virket som fritt fall inn i uendeligheten.
Endelig nede på flat mark…
Tenk opp der klatret jeg…

Det er utrolig hvor langt jeg er villig til å strekke meg, for å få den trudelutten av en ny topp. Det tenkte jeg mye på.. Dessuten var jeg en smule irritert over at Fjelltopp appen har sånne turer som er på kanten til uforsvarlig, men det kan tenkes at det er bare meg som syntes at Vallbergknuden var krevende. Men høy på adrenalin gikk tilbaketuren som en lek, selv om jeg var ganske utslått på kvelden. Men idag er jeg klar for nye eventyr…

Jeg fikk med meg nok en fantastisk solnedgang over havet.
Adjø Auglend, neste gang håper jeg på sol, sommer og varme.

På tokt til dagsturhytta Røde Skjegg.

Jeg har blitt oppriktig glad i disse flotte hyttene, som plasseres lett tilgjengelig for at vi alle skal kunne benytte oss av dem. Det er mange ganger høydepunktet på en tur å kunne gå inn under tak, for å spise nistepakken og hvile litt. Her går man ikke bare inn under tak, men det er vedovn og ved slik at man virkelig kan få varmen i seg. Det finnes håndstrikkede tøfler, pledd og saueskinn til å sitte på. Og som om ikke det var nok, finnes det et eget bibliotek, hvor det er fritt frem å meske seg.

Ferjen til Kvitsøy var blitt gratis og det satte jeg stor pris på. Men jeg tror ikke det fortsetter lenge med gratis, rykter sier at det allerede diskuteres om man må betale igjen.
Båtturen fra Mekjavik tar 20 minutter med bilferie. Utsikten er upåklagelig.

Vi nordmenn er et prektig folkeslag, på enkelte områder. Vi bidrar til fellesskapet og respekterer regler. Da jeg hadde besøk av en venninne fra Skottland i sommer, var hun oppriktig sjokkert over systemet med åpne hytter i DNT sin ånd. Tenk at det står utallige flotte byggverk, fullt innredet og stappfullt av mat, bare noen timers gange fra sivilisasjon. Hun sa: That would not be possible where I come from!’ Men i Norge er det helt normalt og vi tar i bruk disse åpne hyttene med respekt og rydder fint etter oss.

Det fineste her ute et lyset over havet.
Det var tidlig morgen ute ved Leiasundet og fiskebåtene var på vei ut.
Steinkorset som står ute på Krossøy, har mest sannsynlig stått her siden vikingtiden.
Jeg drar aldri til Kvitsøy uten å besøke korset. Det blåste kvasst og regnet,så jeg var glad for at jeg kom forberedt.

Nå finnes det ikke noen DNT hytter på Kvitsøy, men det er jo litt det samme med åpne og lett tilgjengelig dagsturhytter. Vi tar stort sett vare på dem. Konseptet startet i Rogaland i 2021, etter at både Sogn og Fjordane og Hordaland hadde hatt stor suksess med hyttebyggingen. Allerede er det blitt bygget 28 hytter i alle Rogalands kommuner og noen har til og med bygget 2.. Alle hyttene har som mål å være en sosial møteplass, samt bidra til å få flere ut på tur i sitt nærmiljø. Jeg har besøkt mange og har vurdert om jeg skal begynne å samle på hyttene.

Det er rolig tempo vinterstid på Kvitsøy. Av en eller annen grunn har jeg ennå til gode å komme hit om sommeren, men jeg er sikker på at det er like vakkert.
Kvitsøy Fyr rager som høyeste punktet på øya og er vanskelig å overse.
Det står også et gammelt vippefyr, som var i bruk før de fikk skikkelig fyr.

Turen inn til dagsturhytta på Kvitsøy kan gås fra to retninger og bli en rundtur. Jeg valgte å parkere ved bygget til Kystverket og gikk først opp til fyret. Så fulgte jeg turstien videre over gjerdeklyveren og det skal godt gjøres å ikke finne frem. Her er godt merket og skiltet. Sjansen for at du treffer andre turgåere, en tirsdag i desember, er ikke særlig stor. Men du treffer garantert sau og Kvitsøy lam er en godt kjent delikatesse.

Helt umulig å gå feil…
Jeg fikk hele flokken av sau etter meg, mens de brekte vanvittig høyt. Jeg begynte nesten å angre på pinnekjøtt middagen jeg hadde for noen dager siden….
Turen går helt ned til havet.
Det er et spennende landskap, med både gamle krigsminner og røft landskap.

Jeg har gått rundturen mange ganger, den tar ca 1 time og er 3,1 kilometer. Derfor hadde jeg bestemt meg for å gå inn til hytta og bare være der. Det var litt på grunn av været, det blåste kuling og kom noen kraftige regnbyger. Selv om jeg stilte med både ull,regntøy og høgstøvler var det vanskelig å holde varmen. Kvitsøy ligger midt i havgapet, forblåst og med mye vær. Perfekt for å sitte inne i ei flott hytte mens man kjenner på værgudenes vrede…

Hytta ligger fint plassert, med god utsikt og gjerde for å holde sauene ute.
Jeg undret meg litt over navnet, hvem var han med rødt skjegg? En nedgravd sjørøver eller snekkeren som satte opp hytta?
Det er nesten litt synd at det ikke er lov til å overnatte, snakk om a room with a wiev…
Det var mye kjekt å velge mellom.
Men først tøfler på…
Så satt jeg der, mens hytta knaket i vinden og regnet smalt mot vinduet. Men inne var det godt og varmt, så jeg kunne kose meg med nistepakken og varm drikke.

Det finnes mange gode grunner for å besøke en dagsturhytte og enda flere grunner for å besøke den på Kvitsøy. Jeg satt lenge og selv om jeg satt alene, så var det aldri ensomt. Det var nok å se på, for utsikten var flott. Dessuten kan man telle båter eller sauer eller fugler. Jeg var ihvertfall veldig fornøyd. Så ta deg en tur til Kvitsøy, mens ferjen ennå er gratis. Du vil ikke angre på det…

Jeg trodde først at det snødde, da det fløy store, hvite filler gjennom luften. Men det var bare skum fra havet…
Sørlands stemning og tomme gater.

På ville veier til Øykjarfjell.

Visste du at hjernen har en medfødt evne til å tilpasse seg og danne nye koblinger? Gjennom hele livet har vi mulighet til å utvikle oss og skape endring i livene våre. Allikevel er hjernens førstevalg motstand mot endring og tror du meg ikke, kan du bare spør de som har forsøkt å slutte å røyke. Eller slanke seg, komme i gang med trening eller bare noe så enkelt som å begynne å bruke blinklys i rundkjøring. Hjernen trives best med å gjøre det som den alltid har gjort. Men hjernen vil takke deg dersom du prøver noe nytt, det er nemlig den mest effektive hjernetrimmen som finnes og kan forebygge demens.

Jeg parkerte ved Noredalen grendahus, her er en stor parkeringsplass. Det kostet 30,- og jeg betalte gladelig. Det er alltid kjekt å støtte de som tilrettelegger for friluftsliv, enten det er med parkering eller merking av løyper.

Jeg tok som vanlig et bilde av kartet som hang ved parkeringen. Det er alltid kjekt å vite hvor man skal, når man går nye turer. Egentlig burde jeg ha memorert kartet, for virkelig å utfordre hjernen. Men det tror jeg hadde vært å be om for mye.

Det lå an til å bli en usedvanlig fin dag, selv om det var bikkjekaldt og en smule snø.

Jeg har gått mange ganger til Øykjarfjellet, men aldri fra Noredalen. Min favoritt er å gå fra Alsvik Natursenter, som er en perle i seg selv. Her er flott hele året og man kan telte, grille, bad eller gå tur. Akkurat HVORFOR jeg alltid har gått herfra, vet jeg faktisk ikke. Det er mulig at det var herfra det først ble merket løype og jeg har gått turen i mange år og alltid av gammel vane. Jeg velger alltid samme vei opp, så er det litt avhengig av tid, vær og lyst om jeg går samme vei ned eller en rundtur. Det er et flott terreng og jeg kjenner løypen godt, så det er både behagelig og lite krevende for hjernen å gå de vante stiene. Men plutselig var jeg sugen på å prøve noe nytt, derfor var jeg klar for å forsøke å gå fra Noredalen. Som sagt, så gjort…

Det var god traktorvei i starten og selv om det var snø, droppet jeg broddene. Det var ikke særlig glatt, så jeg tenkte at jeg skulle vente til det BLE glatt.

Jeg kikket lengselsfullt tilbake mot bilen og fjellene, hvor solen var forventet å komme opp. Vindmøllene forsøkte jeg som vanlig å overse, hjernen min klarer ikke å venne seg til at de er blitt en stor del av horisonten overalt på Jæren.

Men snart stod jeg ved et veiskille og forlot den brede og behagelige veien. Det blir feil å si at jeg aldri hadde gått her før, det er nemlig her man kommer ned dersom man går rundturen. Jeg hadde aldri gått opp og det er to helt forskjellige ting. I hvert fall for min hjerne….

Økjarfjellet er en topp som ligger i Sandnes kommune og turen er relativ lett å gå. Toppen ligger på 372 meter over havet og det er ikke all verdens. Den er lengst å gå til fra Alsvik, da regner man 5,4 kilometer. Fra Noredalen er det 4,1 kilometer og beregnet tid er 2 timer. Det fant jeg ut må være uten snø og dersom man finner løypa på første forsøk… Men jeg var her for å trimme hjernen og ikke så veldig opptatt av hvor langt eller fort jeg skulle gå. Turen regnes som både enkel og barnevennlig, hvor man får mye utsikt for relativt liten innsats. Tja, tenkte jeg, da har man nok gått en del i fjellet før….

Jeg siktet meg inn på gjerdeklyveren, mye av de røde merkene var forsvunnet under snøen. Det var en kamp å komme over, man blir tross alt ikke yngre med årene. Og det er ikke bare hjernen som sløves når alderen siger på…

Det må kalles god hjernetrim, når man virkelig må anstrenge seg for å tenke hvor stien går. Hvor er det logisk at man finner veien opp fjellsiden? Dessuten var det glatt, men jeg gadd fortsatt ikke ta på broddene. Jeg tenkte det var også god trening, «hvor er det trygt å sette beina?»

Jeg har i mange år trivdes godt med å gå mine vante turer. Det har vært av praktiske årsaker, jeg har ofte valgt de som ligger nærmest heimen. Da sparer man tid og transportkostnader, samt at man vet hva man får. Jeg har stort sett dratt til Gramstadområdet, som tar meg 5 minutter å kjøre. Her kan man velge mellom korte og lange turer, topper eller skog. Jeg er lommekjent og bare elsker området. Men tenk på alle de andre fine turene jeg går glipp av og ikke minst utfordringene og gleden ved å finne nye stier, se nye utsikter og utforske andre flotte turområder. For man skal ikke dra langt, før alt oppleves helt nytt.

På andre siden av Nordlandstjørna, kunne jeg se Skrussfjellet. Det er et annet turmål som man kan gå fra Alsvik. Den turen har jeg også gått mange ganger og faktisk variert hvilken retning jeg har gått rundturen.

Heilt til topps her, skulle jeg… Det var jammen godt at jeg skimtet et lite skilt som viste retningen ellers måtte jeg ha vridd hjernen for å finne min egen sti.

Jeg fant noen fotspor jeg kunne følge, men de gikk nedover. Det tenkte jeg mye på, hva var grunnen til det? Var turen lettere å gå ned enn opp? Eller var det bare at mange er like meg, at de alltid går runden samme vei?

Her skal du få et sjefstips: Dersom du har krøpet opp en bratt skråning og det står et gjerde på toppen, da har du mest sannsynlig tatt feil vei…. I hvert fall i merket løype.

Jeg syntes egentlig ikke at stien hvor jeg fant ut at jeg skulle gå, var så mye bedre… Men jeg karret meg videre, fremdeles uten brodder..

På Wikipedia står det at hjernen veier omtrent like mye som en pose sukker og består av omtrent 86 milliarder hjerneceller. Disse cellene er hver og en koblet til 10 000 andre, så det sier seg selv at vi mennesker er ganske så avanserte. Her både prosesseres og lagres informasjon, samt styres hele kroppens funksjoner. Da burde det egentlig være en selvfølge at man tar vare på det som skjer under topplokket, men gjør vi alltid gode valg? Den gode nyheten er at hjernen lager nye hjerneceller hele livet og den kan også, ved skade, danne nye koblinger. Men det er en myte at vi bare bruker en liten del av hjernen, de fleste av oss bruker hele, selv om det ikke alltid oppleves slik… Det kunne jeg kjenne meg igjen i, der jeg rotet meg oppover fjellsiden, både svett og andpusten.

Det var et gledens øyeblikk da jeg kom opp i høyden og morgensolen varmet både kropp og sjel.

Jeg nærmer meg toppen, men måtte vri de små grå over skiltet. Nordland, hvor i alle dager var det? Var det samme sted som Noredalen? Jeg ble en smule forvirret…

Helt plutselig var jeg på toppen og her var jeg jo kjent og kunne beundre utsikten jeg har sett utallige ganger.

Det blir ikke mindre fint, selv om man har sett det før.

Bare for å gjøre det enkelt, satte jeg meg på den vante steinen jeg pleier å sitte når jeg spiser nistepakken. Maten utfordret heller ikke, tørre brødskiver og kakao er alltid en slager når jeg er på tur, enten det er på kjente eller ukjente trakter.

Jeg må innrømme at jeg syntes turen var mer krevende fra Noredalen, enn fra Alsvik. Det handler kanskje mest om føret og at jeg sleit med å finne stien. Dessuten var det ganske så bratt og jeg tenkte mange ganger at jeg burde snu. Eller i hvert fall ta på broddene… Hjernen jobbet på høygir, både med endeløse diskusjoner om hva jeg skulle gjøre samt hvordan jeg kunne velge den tryggeste veien opp. Det var faktisk både utfordrende, samt veldig kjekt. På turen ned gikk jeg den vante veien og jeg tok broddene på. Det ble reneste sjarmør etappen og sånt kan jeg like. Det er fint med hjernetrim, men det gjelder å gi seg mens leken er god. Da får man faktisk lyst til å prøve flere nye og ville veier…

Da var jeg ferdig skodd for en bratt og glatt nedtur.

Nedturen gikk på andre siden av Øykjarfjellet og her får man en fantastisk utsikt over Lutsivassdraget. Det var også mye mindre snø, så det varte ikke lenge før broddene ble tatt av.

Det var rene sommerstemningen, da jeg fulgte traktorveien langs vannet tilbake mot bilen. Jeg var godt fornøyd med turen og går gjerne flere ganger til Øykjarfjell fra Noredalen.

Leirskole for voksne i Danmark….

Det er mye man ikke lenger kan gjøre, når man kommer opp i en viss alder. Hvem har ikke gode minner fra barndommens tvangssosialisering, også kalt leirskole, med dokø, matkø og tynne skumgummi madrasser i køyeseng? Det kan godt være at det var et ubevisst ønske om å gjenoppleve en tid hvor jeg var ung og sorgløs, som gjorde at jeg befant meg på danskebåten en kald kveld i november. Målet var en yogahelg ved Limfjordens vakre strender og et løfte om indre ro.

Et godt tips på disse svære ferjene, ta bilde av hvilket bildekk du befinner deg på. Det er vel unødvendig å si hvorfor…
Lugaren var innvendig, men med en fantastisk havutsikt. Det var et flott maleri, men jeg ville heller hatt et vindu jeg kunne åpne og frisk bris over kinnene.
Vi tok båten fra Tananger til Hirtshals på kvelden og kjørte i land i Danmark, tidlig neste morgen.

Jeg var veldig klar over hva jeg gikk til, fordi jeg hadde vært her før. Endel år tilbake tilbrakte jeg en uke sammen med min datter og søster på yogacamp. Det var en krevende, men flott opplevelse som gav mersmak. Yogakurset arrangeres av Laxmi og Gunnar, som driver Yogaskolen i Aarhus. Her lærer de bort klassisk yoga, meditasjon og yogisk livsstil. Kursene er åpne for alle, enten man har praktisert yoga i flere år eller aldri har satt sine bein på en yogamatte. Det eneste som kreves, er at man er motivert og har et åpent sinn.

Siden vi hadde god tid, var planen å kjøre danske landeveier sørover, samt å stoppe på alle spennende steder vi passerte. Vennebjerg Mølle er like ved Hjørring og absolutt verd et besøk. Møllen er vakkert restaurert og det ligger en koselig kafé ved siden av, som var stengt da vi var der.
Vi hadde på forhånd sett oss ut Rubjerg Knude Fyr og fant parkering inne i en skog.
Det gikk flere stier inn mot fyret og her var muligheter for både korte og lange turer.
Fyret er en av Nordjyllands største turistattraksjoner, men det var ikke folksomt da vi var der. Det er nok mest kjent for at det ble flyttet, for å unngå at det skulle falle over klippekanten.
Like ved ligger den gamle kirkegården fra middelalderen. Her lå gravsteiner utover marken, som terninger slengt utover på et ludo brett.

Helgekurset holdes på Susvind, en feriekoloni helt nede ved havet. Det er et flott sted, med stor sal til yoga og måltider, kjøkken og 4 mannsrom med felles bad og do. Det er en liten landsby noen kilometer bortenfor, med badebrygge og kirke. Ellers er det kun bondegårder og dyrket mark, litt skog og høy himmel. Nesten som Jæren.. Her ble vi oppfordret til å rusle turer, gjerne ta et bad, legge bort mobilene og søke naturens helende stillhet. Det vil si, når vi ikke var travelt opptatt med å følge programmet.

Vi droppet frokost på båten og gikk for en ekte dansk frokost tallerken. Det er verd turen over Skagerrak bare for å smake bakevarene igjen. Og osten… og pålegget…
Limfjorden er et sund som forbinder Nordsjøen med Kattegat. Den er 18 mil lang og har mange øyer, viker og strender. Her ligger også Nord Europas største fuglereservat, Våtmarksområdet Vejlerne.
Her fant vi nok en vindmølle, som vi fikk lov å utforske. Bare utvendig, men vi var godt fornøyd med det.
Danmark er et eldorado for alle som er glad i fortiden. Her bugner det av gjenbruksbutikker, loppemarked og de mer eksklusive antikviteter. Jeg holdt meg i skinnet og gikk forbi.

For det er travelt på leirskole for voksne. Her skulle man delta på yogaøkter både sent og tidlig. Innimellom skulle man ha kjøkkentjeneste, hvor man ble veiledet i hvordan lage mat som både renset og styrket kroppen. Her stod man skulder mot skulder med de innfødte og skrubbet sellerirot, mens man småpratet om vær og vind. Sånn skaper man samhold og glede, noe jeg tenker var målet for barndommens leirskole også. Så sopte man gulv, før det var dokø og en ny økt med øvelser, avspenning og meditasjon.

Sist gang jeg var her, var det sommer og sol. Da var det langbord og måltider ute, men i november fristet det lite å sitte i vinden.
Men et bad i fjorden ble det og det var like langgrunt som jeg husket. Dessuten kaldere på land enn i vannet, men det er en annen historie.
Strandpromenaden var vakker i høstsolen. Jeg passerte noen feriehus, men det var tomt for andre mennesker.
Det var meg og solnedgangen…helt til jeg fant ut at jeg hadde skikkelig dårlig tid før neste yogaøkt. Da ble det en sprint tilbake.

Det er ikke nødvendig å reise på yogacamp for å få leirskole følelsen. Kanskje du har andre hobbyer eller intresser som kan friste til et opphold i inn eller utlandet. Hva får man tilbake? Man får bli kjent med stedet, landet og de som bor der på en helt annen måte enn som turist. Ofte har vi mer til felles enn det som skiller oss. Dessuten kan det enkle liv på leirskole gjøre at man setter mer pris på å flotte seg litt innimellom. Det setter liksom livet litt i perspektiv. Selv om enkelte nok syntes det var litt i overkant, da vi på lørdagskvelden danset i lang rekke, mens vi sang og klappet i hendene. Sånn gjør vanligvis ikke nordmenn edru og frivillig. Men på leirskole er ALT lov….

Etter en helg med detox, kan man godt slå på stortromma og kose seg litt.
Danmark hadde allerede pyntet til jul og det syntes jeg var tidlig, men koselig.