Når villdyret våkner….

Det er ikke mye som er bedre enn å gå tur med en hund. Hunder er det perfekte turfølget, de er trofaste, venter alltid og syter sjelden over vær og vind. Vi hadde tidligere en hund som het Skotty, en blanding av tysk jaktterrier og border collie. Han var veldig glad i tur og vi 2 tråkket både fjernt og nært i 11 år. Han var snill, redd sauer og hadde selektiv hørsel (som betyr at han hørte det han ville høre)

Turen startet i Holmavika og det var slett ikke folksomt.
Han virket ikke helt fornøyd med løypevalget mitt eller at han måtte gå i bånd.
Stien fra Holmavika til Dale går på oppsiden av veien og det er skikkelig ulent.

Nå har vi en whippet, det vil si at min datter har en whippet. Det er hun som er hundeeieren i huset, men heldigvis får jeg låne dyret innimellom til tur. Milo er dessverre ikke en villmarkens sønn og han trives best på sofaen under et pledd. Eller på varmekablene på badet, liggende på min fleece morgenkåpe,som han selv pakker seg inn i.

Det var vakkert og grønt av mosen.
Vi gikk ikke ned til Dale, men dreide oppover fjellsiden mot Dalsnuten.
Nistepakken ble broderlig delt ved Resasteinen, brødskiver med leverpostei og agurk gikk ned på høykant hos Milo.

Whippet er en hunderase, som ikke er spesielt utviklet for norske fjellforhold. De er engelske løpshunder og de løper fort, sånn skikkelig fort. Derfor brukes de i veddeløp og er ellers litt skrøpelige. Tynn hud, lite pels og generelt litt fett på hele kroppen. Milo (som yndlingen heter) liker ikke å bli våt eller sølete og han HATER å fryse… Bra at dagen i dag var opphold og noen varmegrader.

Vi fant en lun krok ved steinen til å kose oss med maten. Men vinden kom fra alle kanter og det ble fort kaldt.
Jeg tok allikevel litt tid til å beundre utsikten over både Sandnes og Stavanger.
For ikke å glemme utsikten mot «dalstrøkene innafor» og Bjørndalsnuten.

Det startet helt greit, han fikk gjøre fra seg og jeg brukt opp alle doposene. Vi kom oss greit opp bak Dalsnuten og prøvde ei ny løype, mot Resasteinen. Planen var opp dit, over fjellene og ned til Dalevatnet. Videre til Dale og retur til Holmavika. Jeg har gått her utallige ganger, men aldri før i denne kombinasjonen. Jeg var klar over at det innebar kryssing av bekker, myr og MYE søle. Dette var Milo ikke fornøyd med og han gav høylytt beskjed….

Plutselig forsvant utsikten mot Dalsnuten i et tåkehav.
Og Milo ble bare mer og mer misfornøyd med både tempoet mitt, været og stien.
Stien ned mot Dalevatnet er sleip og glatt, samt skikkelig, skikkelig bratt.
Da vi endelig kom ned til vannet, var jeg utslitt og hadde falt utallige ganger.
Milo var bare sur og gav høylytt beskjed om at han ikke ville på flere turer med meg.

Det startet etter et ekstra vått parti og en heftig oppoverbakke. Milo liker ikke å vente på meg, som er atskillig tyngre i steget enn ham. Plutselig la han hodet bakover og ulte som et skikkelig villdyr. Det har jeg aldri opplevd før og jeg ble rett og slett litt satt ut. Ulingen gjentok seg og ble bare høyere og høyere. Han hørtes ut som en ulv frå dei dypeste skogane og jeg var glad det ikke var mye folk i nærheten. Dette fortsatt han med, hver gang jeg havnet litt bakpå. Så jeg gikk så fort jeg kunne og knærne greide. Lang historie kort, jeg ringte min datter som hentet oss på Dale og kjørte meg til bilen. Det har aldri skjedd før, men vi orket ikke mer, verken Milo eller meg. All ulingen tok på og det blir nok lenge til han vil på tur med meg igjen. Takka seg til pledd og varmekabler….

Villmarkens sønn, snart tilbake på sofaen.

Ut mot havet til Børaunen.

Jeg fant for litt siden en turbok over vardeturer her i Rogaland. Det var en flott bok, med mange turer jeg aldri hadde hørt om. Slik som de to vardene i Randaberg kommune, på Børaunen. Ytterst i havgapet som de står, ble de fra gammelt av brukt til å navigere. I dette området, som er vernet for sin unike blanding av geologi, fugleliv, planteliv og kulturhistorie, var det merket en fin, liten tur. Alt ifølge min bok, som var over 20 år gammel.

Det var en sånn morgen, hvor lyset ikke helt vil bestemme seg om det skal av eller på.
En svanefamilie hadde søkt ly for vinden og regnet. Ekstremværet Gyda var snill med Rogaland, men det var surt vær.
Tungenes fyr er ALLTID verd et besøk.

Jeg tok det som en roadtrip. Nå som jeg ikke lenger jobber i Stavanger, var en innkalling til time på sykehuset i byen, god nok grunn til å pakke sekken. Etterpå var veien kort og fin gjennom den nye tunnellen, ut til Randaberg. Ingen roadtrip er komplett uten en overraskelse, så plutselig stod jeg parkert vet Tungenes fyr. Jeg liker å besøke fyr og vi har mange av dem langs kysten i vårt vakre land. Eller kanskje det er de nakne, øde og forblåste stedene hvor fyrene står, som tiltaler meg? Når sjelen føles ensom og forlatt, er det godt at man kan stå inntil et fyr som viser vei i mørket.

Ifølge boken min, er Sandestranden kåret til en av de fineste på Nord Jæren.
Turstien gikk langs kysten og var godt tilrettelagte med gjerdeklyvere.
Jeg hadde gledet meg til å se etter fugler, men glemte kikkerten. Området ble fuglefredet allerede i 1942, fordi den grunne våtmarken har fine beite og rasteplass for ulike fuglearter. På lang avstand hadde jeg ikke sjans til å se hva dette var, selv med brillene på.

Bilen ble parkert ved Sandestranden. Her var det god plass, noe som kan skyldes været. Det var slett ikke vanskelig å finne frem, gå til havet og ta til venstre. Så var det bare å følge stien. Jeg passerte små viker og havner, så det var nok å se på. Men da jeg nærmet meg selve rosinen i pølsa, var stien lagt om. Jeg antar at det er ulempen med å bruke ei gammel bok og ikke oppdatert informasjon på nettet….

Det var ganske så tomt for folk, men jeg tenkte at det må være et livlig sted på sommeren.

Det stod egentlig ikke adgang forbudt, men jeg er ikke dum. Med en sterk oppfordring til å følge merket løype, da følger jeg merket løype….
Og det var godt merket, så jeg kan ikke bruke det som unnskyldning for å følge boka. Turen videre gikk på asfalt og grusvei, gjennom tettbygd strøk.

Jeg kom frem og fikk sett vardene. Men planen min om å sitte i ly for vinden, ytterst ute bak de to steinhaugene, mens jeg koste meg med nistepakken, ble ikke noe av. Ja, jeg kunne gitt blaffen i skilt og gått helt ut. Men egentlig var de fine på avstand også. Jeg brukte heller tiden på å lese om sildesalteriet og kommando bunkeren med god utsikt i alle retninger, så det var nok av andre ting å utforske. Dessuten skulle jeg snart på kveldsvakt i ny jobb, så det var tross alt grenser for hvor langt man kunne dra feriefølelsen på en helt vanlig kverdag….

Langt der ute stod de, som et gammelt ektepar som skuet utover havet.
Det var perfekt dag for å kjenne på naturens krefter og hvor værhardt det er her ute.
Jeg fant en lun krok til matpakken.
Selfie i vinden var mer krevende…
Jeg hadde planlagt et bad og bad ble det.
Vindsurfing i januar må jo være for spesielt interesserte. Seie hu som nettopp hadde bada..

Utstyrssjekk i Brekko.

Jeg liker turer som er kortreist og enkle å gjennomføre. Det gjør at sjansen for at jeg faktisk kommer meg avgårde, er større. Det finnes mange steder hvor jeg kunne tenkt meg å dratt, men det kan være vanskelig å dytte dem inn i en travel hverdag. Særlig når man har kun et døgn eller mindre, til rådighet. Da er det bra at vi som regel ikke trenger kjøre langt, for å komme til nydelige naturområder her i Norges land.

Det var ikke tegn til liv på parkeringsplassen.
Jeg startet med å ta bilde av kartet, så var det litt lettere å vite hvor jeg skulle gå.
Jeg var forberedt på snø og hadde brodder med, men det var ikke glatt.

Brekko er et flott, tilrettelagt friluftsområde og har i den senere tiden blitt et av Nord Jærens store utfartsområder. Grunnen er at her finner man noe for alle og Jærens Friluftsråd har gjort en fantastisk jobb med å oppgradere. Her finner du 15 kilometer med turveier, masse stier til topper, fiskeplasser, vann å bade i, lysløype og ikke minst 4 gapahuker som kan leies. Det er kapell, hvor man kan delta på konsert eller gudstjeneste og av og til kafé. Om vinteren kjøres det opp skiløyper og det er ofte her jeg tar med flokken for å ake eller gå på ski.

Det er grusvei helt frem til gapahukene, 3 ligger ved Litle Foretjønn og 1 ved Store Foretjønn.
Dette er gapahuk 1,2 og 3, som man kan reservere på nettet. Det koster 15,- for en natt og stort billigere får man ikke overnatting.
Egentlig hadde jeg telt med, men gadd ikke sette det opp i snøen. Gapahuk er tørt, over bakken og luftig. For ikke å glemme utsikten, så jeg var godt fornøyd med valget.

Nå var det verken aking eller vafler som hadde fått meg til å legge turen hit, jeg var ute på et seriøst oppdrag. Planen var å finne ut om min nye lettvekts sovepose og enda nyere liggeunderlag faktisk tåler så mye kulde som produsenten påstår at de gjør. Er det noe jeg har lært, så er det å være skeptisk. Derfor anbefaler jeg alle å teste utstyr FØR man skal på langtur. Å stole på produsent eller de som solgte deg soveposen, som i teorien skal kunne brukes i 15 minusgrader, kan vise seg å være dumt. Da er nærtur, med kort avstand til bilen, uvurderlig.

A room with a view…trenger ikke mer…
Været var skiftende, men sist jeg campet i Brekko, våknet vi med 5 cm vann i teltet. Så egentlig var jeg godt fornøyd, der jeg satt tørt i gapahuken.
Menyen var enkel, lapskaus. Jeg rasket som vanlig utav kjøleskapet før jeg dro, men alt smaker godt på tur. Og lapskausen var kokt på rester av ribbemiddag, blir ikke bedre enn det…
Da mørket kom rett over klokken 4, fyrte jeg opp bål. Jæren Friluftsråd har ordnet med bålplass og ved, fyrstikker må tas med sjøl.

Hvordan det gikk? Jeg hadde en god og varm natt i soveposen, men det var nok langt ifra 15 minus. Jeg ville nok tippa på maks – 3 og det kan like gjerne være silkelakenposen, ullundertøyet eller varme flasken som gjorde at jeg ikke frøs. Uansett, det var skikkelig kaldt da jeg våkna og MÅTTE ut av posen. Jeg er fremdeles ikke overbevist om at utstyret hadde reddet meg, dersom det var kaldere og jeg liker ikke å være kald. Så jeg må nok vente på en skikkelig frostnatt og ta en prøvetur til. Og sånn går no dagane her på vinterstid….

Det ble tidlig kaffi, fremdeles i soveposen.
Så var det å pakke og gå til bilen, i lyset av hodelykten.
Min trofaste, gamle Toyota stod nedsnødd og kald, fortsatt alene på parkeringsplassen.

Auld lang syne…

Det er rart, men jeg er nesten (bare NESTEN) mer glad i nyttår enn hele julefeiringen. Julen handler om familie, tradisjoner og kos, mens nyttår er bare min. Da tar jeg en dyp gransking av livet mitt i året som var og staker ut veien for året som skal komme. Hva brukte jeg tiden min til, og harmonerer det med hva jeg innerst inne ønsker å bruke tiden min til? Tidligere hadde jeg en «bucket list», det var liksom noe man burde skrive etter å ha fylt 50. Min var ikke «100 ting å gjøre før jeg dør» men «Hva vil jeg gjøre for meg selv, for å kjenne at jeg lever»…. Korona har satt en effektiv stopper for listen den siste tiden, men jeg kjenner at nå er det på tide å komme i gang med en ny.

Jeg elsker Norge som ferieland og drar gjerne på roadtrip med sykkel og telt. Dette er kremplassen på Kinsarvik Camping, hvor jeg bodde i sommer for å gå Dronningstien.
Sykkelturen opp til Snøhei ved foten av Snøhetta i juni, var definitivt en tur jeg aldri vil glemme. Mest fordi jeg overlevde nærkontakt med en moskus, som gikk til angrep på tilbaketuren.
Eller den rolige vandringen mellom gamlegranene i Gutulia Nasjonalpark, hvor sjelen falt til ro på den mosekledde stien.

Min datter har også en liste med ting hun skal gjøre. Den heter «Fuck it» listen og der har hun skrevet opp det hun er redd for eller helst ikke vil gjøre. Det gir en enorm mestringsfølelse og glede hver gang hun kan stryke noe av listen sin. Det handler slett ikke om de svære utfordringene, men for noen er isbad og sove alene i telt skikkelig krevende. Jeg liker hennes liste og jeg tenker det kan være bra for noen og enhver å utfordre komfortsonen litt. Så på neste års liste tenker jeg at jeg vil ha med noe som jeg slett ikke har lyst til å gjøre, som strikkhopping eller en Via Ferata tur… Eller kanskje jeg velger å redefinere komfortsonen og heller velger det trygge og forutsigbare…

Jeg har allerede bestemt at i 2022 vil jeg sove mer ute.
Jeg skal ikke være så opptatt av været, for naturen er jo vakker uansett.
Det skal bli flere kortreiste eventyr, for det er hverdager vi har flest av…
Jeg vil dra på flere turer sammen med gode venner. Her fra sykkeltur mellom Nedstrand og Bergen, hvor vi ladet syklene på ferjekaien og campet ved elva.
Jeg skal utforske mer av Norge, som langhelgen i mai, hvor jeg campet med en god venninne i Ytre Hvaler nasjonalpark.
Aller helst vil jeg gå flere toppturer og gjerne høyere enn Snøhetta. Så får jeg håpe at knær og helsa holder et år til…

Men best liker jeg å bruke tid, ved inngangen av et nytt år, med tilbakeblikk på det jeg fikk gjort i året som gikk… Jeg ser gjennom bilder, leser turbøkene og mimrer om opplevelsene jeg hadde. Turåret 2021 var relativt likt 2020, det var ikke så mange turer ut av landet. Men Norge har mye å by på, både til lands og til vanns. Jeg fikk gått både Dronningstien og Snøhetta, som har vært på drømmelista i lang tid. Det ble en langtur gjennom Finnskogen, som ble akkurat så fantastisk som jeg hadde drømt om. Jeg kom meg aldri til Lofoten, noe som stod øverst på ferielista i sommer. Bilen havarerte nemlig på vei nordover, men jeg fikk i stedet sett Femunden og vært på rafting. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe… Men kanskje neste år…

Jeg skal aldri glemme følelsen da jeg endelig kom meg opp på Elgklinten, hvor jeg bokstavelig talt krøp opp, fordi sekken var så tung og bakken så bratt, at jeg tippet bakover. Å se tilbake på grensegaten mellom Norge og Sverige, som jeg akkurat hadde gått, var et stort øyeblikk på turen gjennom Finnskogen.
Alle dagene med vandring gjennom skogen.. Finnskogleden er 28 mil og jeg brukte 12 dager på turen, med telt og full oppakning.
Det ble en lang historisk og kulturell vandring.
Både naturen og menneskene jeg traff, har gitt meg gode minner.

Jeg tror det er bra med tilbakeblikk, fordi det sier noe om hvor man har vært. Hva som var bra og om det er noe som kan endres til å bli bedre. Turer er som livet ellers, det blir ikke alltid slik som man har tenkt. Det kjente jeg mye på, da jeg stod igjen på flyplassen i Wien, fordi jeg ikke hadde de rette papirene for innreise til Kypros. Men som regel går det bra til slutt og dyrekjøpte erfaringer gir mange ganger god læring. Derfor er jeg i full gang med å planlegge turåret 2022 og ser frem til opplevelser, både innenlands og forhåpentligvis utenlands. Jeg vil både høyt og lavt, alene og sammen med andre, til lands og til vanns. Det er NÅ vi lever og det er opp til oss selv å skape det livet vi vil ha. Jeg håper du får et godt år, med mange fine turer ut i vår vakre natur og verden…

Jeg kom meg til Kypros og hadde 3 uker med mye gåing, sykling og bading.
Å reise gir et innblikk i andre lands kultur, historie samt i dets menneskers liv. Det setter mitt eget liv i perspektiv og er den viktigste grunnen til at jeg elsker å reise.
For ikke å glemme all den gode maten og drikken…..

Fjelltur på Nord Kypros med Exodus.

Det var verken særlig planlagt eller gjennomtenkt da jeg plutselig befant meg på Kypros, med 3 uker foran meg til å utforske mest mulig av øya. Koronasituasjonen gjorde at jeg ventet lengst mulig med å bestille noe som helst, så det var bare flaks at jeg fikk den siste ledige plassen på «8 days walking in North Cyprus». Jeg abonnerer på nyhetsbrev fra Rosies Responsible Travels og det var der jeg fant turen som jeg heiv meg med, arrangert av Exodus Travels. Man kunne velge om man ville ha med fly eller bare møte opp ved Hotel Pia Bella i Kyrenia. Siden jeg allerede var på Kypros, var det ikke et vanskelig valg.

Etter å ha bodd på 2 Airbnb og et hostel i sør, hvor utsikten var over støvete parkeringsplasser, var det en fryd med egen balkong og flott utsikt.
Turen inkluderte frokost og lunsj. Hotellfrokosten var rikholdig, her kunne man velge mellom varm og kald mat. Yoghurt med tørket frukt ble min favoritt og nystekt omelett i ulike varianter.
Lunsj spiste vi på tur og den bestod av sandwich (en lang baguette med varierende pålegg), salat eller dolmades (fylte blader). Det var alltid med en juice, en frukt og en kake. Her er tunfisk og bønnesalaten, som skapte stor oppstandelse blant villkattene på rasteplassen hvor vi stoppet for å spise.

Jeg var veldig spent på gruppen, meg og 14 briter på tur. Det viste seg å være en fantastisk gjeng. Det ble mange spørsmål og mye undring over at jeg reiste alene, uten en gruppe eller guide. Det hadde nemlig aldri de valgt. Men jeg forstod raskt at det var en bereist gjeng, som dro på fellesturer til eksotiske reisemål som Jordan, Etiopia og Bhutan. Han ene hadde vært på over 20 fotturer over hele verden, de fleste med Exodus… Det tok jeg som et godt tegn på at turene er bra. Og jeg må innrømme at jeg forsto raskt gleden over å være i en gruppe, man trenger ikke tenke på noen ting. Vi ble hentet og kjørt, både til og fra tur. Vi kom til ferdige måltider og trengte slett ikke bruke tid på å lese kart eller informasjon om de historiske stedene vi besøkte. Latskapsferie…

Vi hadde en usedvanlig dyktig guide. Han var kunnskapsrik, punktlig, hyggelig, høflig og hadde alltid full kontroll på gruppen. Selv om vi til tider virret rundt som en stresset saueflokk, alltid på jakt etter de beste fotomotivene, beholdt han roen.
Det beste med å ha en innfødt guide, er at jeg fikk svar på alle de spørsmålene som jeg ikke finner svar på i en guidebok. Om fortid og nåtid, kultur og tradisjoner, samt hvordan det faktisk er å leve her. Her er utsikten over landsbyen Bellapais, med klosteret fra 1200-tallet. Vi hadde først omvisning der, før vi vandret opp i fjellene.
Vår vandretur var ikke fra sted til sted, vi bodde på samme hotell i 8 dager og dro ut på dagsturer. Kyrenia/Girne er en vakker havneby, med røtter langt tilbake i tid. Vi besøkte slottet, som ble bygget av de engelske korsfarerne, og har fantastisk utsikt.

Nord Kypros er et funn for alle med interesse for historie. Her finnes spor av mange ulike sivilisasjoner, som alle har bodd og kriget på øya. Med sin strategiske plassering innerst i Middelhavet, er det særlig gresk og tyrkisk kultur, som har satt sitt preg på øya. Etter 1974 har Nord Kypros vært okkupert av Tyrkia og akkurat den biten skal jeg ikke si så mye om. Men jeg tenker mitt og må innrømme at jeg til tider ble provosert av det jeg oppfattet som tyrkisk provokasjon. Fra gammelt av har det vært alt fra greske kongedømmer, romersk provins og korsfarerrike. Fra 1914 og frem til 1960-tallet var øya en britisk koloni og jo mer jeg leste om historien, jo mer forvirret ble jeg. Uansett, den nordlige delen av Kypros er kjent for vakker og dramatisk natur, med slott og borger plassert høyt oppe i fjellene.

St Hilarion slottet var opprinnelig kirke og kloster, men senere brukt som borg og bolig for de kongelige. Den er bygget på 3 nivå, som er bundet sammen med bratte trapper.
Vi gikk opp trapper og ned trapper til det brant i lårene.
Etter sightseeingen gikk vi ned et bratt og steinete elveleie, før vi fortsatte til Malatya landsbyen. Totalt 14 kilometer, som nok var målt i luftlinje… Fantastisk opplevelse.

Det ble en travel uke… Vi startet hver morgen presis klokken 09.00, da stod alle glassklar utforbi hotellet. Sekkene var pakket, fjellskoene snørte, solkremen smurt og alle hadde vært på do. Jeg var virkelig imponert, gruppen hadde militær disiplin. Vanligvis er det kun meg som står klar i god tid før avreise, med alt på stell. Her opplevde jeg at jeg nesten var gruppens sorte får, som dinglet rundt og ikke var helt klar. Og jeg ble tidlig klar over at det på fellestur i britisk regi, er endel uskrevne regler: 1. Man tar ALDRI hotellets heis eller taxi inn til sentrum. Er man på vandretur, så skal man GÅ!! 2. Man sitter IKKE med hodeplagg på, i bilene. 3. Aldri ta siste biten av brødet, frukten osv. uten å ha spurt alle rundt bordet opptil flere ganger om det er greit eller om de har tenkt å spise den. 4. HØFLIGHET, HØFLIGHET og mer HØFLIGHET. Jeg hadde mye å lære og følte virkelig at jeg ble et bedre menneske etter hvert som uken gikk…

Naturen var variert og turene vi gikk, gav et godt bilde av både skog, fjell og sjø.
Dagsetappene varierte fra 5 kilometer og opp til 16, og de kunne kjennes veldig lange. Vi gikk på grusveier, skogsstier, asfalt og gamle kjerreveier.
Det var enkle forhold, uten at noen klaget på det. Vi satt ofte rett på bakken og spiste, så vi var heldige vi som hadde tatt med sitteunderlag. Måtte man på do, var det å sinke bak gruppen og bruke stien. Vi hadde klar beskjed fra guiden om ikke å vandre ut i krattet, det var 7 ulike slanger på Kypros og 6 av de giftige…
Hver dag var det lagt inn små gleder, som dagen vi gikk en lang tur som endte på stranden. Det ble sjøbad, zipline for de tøffeste og en fortjent pause på strandbaren.
Vi var dessuten usedvanlig heldige med været, som kan være varierende på denne årstiden. Det er tross alt vinter her også, men strålende sol og mellom 20- 28 grader var absolutt å leve med.

Vi fikk en dag fri, men da ble det organisert en tur til Farmagusta som nesten alle meldte seg på. For en billig penge ble det en full dag på sightseeing, inkludert varm lunsj. Vi stablet oss inn i minibussen til vanlig tid og hadde en travel dag. Byen ligge helt i grenseområdet mot sør og var en spesiell opplevelse. Vi besøkte flere historiske steder, hvor vi gikk i kø med andre turistgrupper. Men det var spøkelsebyen Varosha som gav en ubehagelig følelse i kroppen. Området ble forlatt under invasjonen i 1974, da tyrkisk militær overtok. Før det var det kjent som Middelhavets hotteste feriested, hvor alle datidens kjendiser ferierte. Hotellene, butikker og gater står som de gjorde da, og jeg må innrømme at jeg synes det var skummelt.

Første stopp på turen til Farmagusta, var St Barnabas klosteret, hvor det var kirke, museum, gravkammer og diverse annet å få med seg.
Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor Salamis engang var hovedstad og et yrende handelssentrum. Jeg følte meg nesten hensatt til oldtiden og vi fikk en grundig innføring i romerske bad og badetradisjoner.
Det sies at hotellene i Varosha står akkurat likt som de gjorde i 1974… Området er stort og ble ikke åpnet for offentligheten før 2020. At turister nå kan meske seg i elendigheten, syntes jeg var litt smakløst…
Solnedgangen over Farmagusta var usedvanlig vakker.
Dessuten fikk jeg for første gang føle meg rik og berømt, da vi fikk sitte i VIP området på byens ærverdige og populære konditori. Alt annet var fullt…
Jeg forstod fort hvorfor det var trangt om plassen, her var MYE godt…

Det sies at delt glede, er dobbel glede, og det kan jeg skrive under på. Uken sammen med Exodus gjengen var fylt av latter og gode samtaler, kalde bad i bassenget på hotellet og cocktails. Vi opplevde naturen og historien i det fantastiske nord, og jeg innså at det hadde vært vanskelig ¨å organisere noe liknende på egen hånd. Løypene er merket, men det er vanskelig å få tak i kart, skaffe overnatting og transport. Dessuten var det kjekt å meske meg i luksus; bare følelsen av å returnere til hotellet sliten hver dag og at noen hadde ryddet rommet og redd opp sengen… Pur lykkefølelse… Så ja takk, jeg drar gjerne på flere turer med Exodus og anbefaler det varmt til andre som vil ut i verden på vandre ferie i godt lag…

Det siste vi fikk med oss som gruppe, var en sightseeingtur til Nicosia. Byen er hovedstad på Kypros og den eneste sådan i verden, som er delt med en fysisk grense. Dette er fra Karavansaray, med utallige små butikker og kafeer.
Det var mye spennende å kjøpe, men for meg som reiste med kun håndbagasje, holdt det med å se på alt det vakre.
Det var gamle gater, med falleferdige bygninger overalt i Nicosia. Kypros er så mye mer enn turiststedene på sørsiden og jeg er glad jeg fikk oppleve begge deler.
Men det er naturen, havet og de historiske stedene jeg vil huske best fra nordsiden. For ikke å glemme flokken jeg vandret sammen med….

Troodos fjellene, et matvraks våte drøm…

Noe av det kjekkeste med å reise, er å bli kjent med ny mat. Jeg elsker å utforske de lokale rettene og å gå på marked for fisk eller grønnsaker. Dessuten liker jeg nok mye bedre å snuse rundt i en matbutikk, enn en boutique med designerklær. Heldigvis er jeg ikke kjent for å være kresen og jeg har ingen matallergier, intoleranser eller andre kriterier for hva jeg dytter i hullet. Skikkelig matforgiftet har jeg bare vært en gang, i Tunisia, og etter det har magen fungert veldig bra.

Jeg leste om turene opp til fjells for å ete og tenkte med en gang «Det er noe for meg».
Troodos fjellene ligger innenlands og er kjent for små pittoreske landsbyer, grønne åser og flotte turmuligheter.
Vi ble plukket opp av guide og fraktet rundt i en flott 7 seter med aircondition. Så fikk jeg heller leve med en elendig musikksmak hele dagen….

Kypros har et kjøkken som er inspirert av både Hellas, Tyrkia og Midtøsten. Det går mye i sjømat, lam og geit, grønnsaker og oliven. Ord som meze, haloumi og hummus er det bare å bli kjent med og smake på. Lokalbefolkningen elsker mat og tar det alvorlig. De samles rundt matfatet og sitter lenge. Her spiser man for å nyte og ikke bare for å bli mett… Det beste er å spise på de små, lokale kafeer, men selvfølgelig finner man både Pizzahut og Burgerking her også. Allikevel er det billig å spise ute og jeg har virkelig mesket meg både med mat og drikke.

Det finnes fremdeles mange esel på Kypros, men de brukes ikke lenger til å arbeide.
Vi fikk lov til å mate dem med tørkede bønnebelger, det likte de godt.
Dette oliventreet ble sagt å være over 1000 år og bar fremdeles god avling.
Allright, endelig smaksprøver…

Det første stedet vi besøkte, var en esel farm. Jeg ble straks litt bekymret, skulle vi spise Tussi? Men nei, her melket de eslene og brukte melken til mye spennende. Vi fikk smake fersk melk, esel likør og esel sprit. Det var esel såpe og hudkremer og dersom man ikke var så fan av esel, så var det et utrolig utvalg i ulike produkter laget av oliven. Vi brukte små pinner som vi spiddet brødbiter med, så var det bare å smake seg gjennom en lang rekke skåler med oljer, oster og annet snacks.

Vi ble invitert inn i et typisk kypriotisk bondegårdshjem. Her bodde storfamilien og det var MYE lyd. Dette var et stille hjørne, hvor lys brant på husalteret.
Det sies at Middelhavets kosthold er det sunneste i verden. Det forstår jeg godt.
Kypriotisk kaffi kommer i dukkekopper og er sterk, veldig sterk. Den drikkes med eller uten sukker.
Den yngre generasjon drev gård, på akkurat samme måte som sin mor og bestemor.

Etterpå besøkte vi en gård, hvor de produserte ost. De hadde over 200 geiter, som gikk ute året rundt. Ca 20 av disse ble melket hver dag for hånd, så ble det kokt og presset ostemasse til haloumi. Av resten av melken ble det laget en annen ost, Anari. Vi fikk smake begge deler, sammen med den typiske kaffen som drikkes her. Gården produserer ost som selges lokalt og den hadde en helt annen smak enn den jeg hadde smakt tidligere (masseproduksjon fra fabrikk).

Veien opp til biefarmen var lang og smal. Her var ingen naboer som kunne irritere seg over biene.
De solgte ikke bare honning og andre bi-produkter, man kunne prøve seg som birøkter for en dag eller feire bursdagen her.
Honningen var nydelig.

Det ble et kjapt besøk på en biefarm, hvor vi så film om bier og livet deres. Jeg vurderte å handle honning, men problemet var å få det med hjem i håndbagasjen. Etterpå kom det som de fleste så på som høydepunktet: vinsmaking. Det har jeg aldri prøvd før og jeg er nok ingen vinkjenner. Min kunnskap begrenser seg til at jeg kjenner forskjell på rød og hvit vin, men det er på grunn av fargen. Så jeg så virkelig frem til å heve kunnskapsnivået mange hakk, i det gode selskap av vinkjenner på internasjonalt nivå…

Vinrankene såg noe ynkelige ut, syntes jeg. Det så ut som snø, men det var ikke det.
Ei sånn tønne inneholdt nok vin til å holde meg god og brisen resten av livet. Litt usikker på hvordan jeg skulle fått den med på flyet…
Okay, bring it on… Flaskene var oppstilt og åpne, tomme glass ventet på å fylles og bøtte til å spytte i stod klar. Men det er da ingen fra Norge som spytter ut noe med alkohol!!!
Det var nemlig ikke rare skvettene vi fikk av hver sort, skulle bare mangle at jeg ikke greide henge med.

Vinsmaking er gøy, kort og godt. Vi ble like fjollete, alle sammen, utenom guiden, som skjenket og ikke drakk. Etterpå skulle vi heldigvis ha lunsj, slik at vi kunne spise oss edru. Det var turens høydepunkt, en gammel og lokal restaurant, som man sikkert må være født på Kypros for å finne. Maten var meze, det vil si utallige småretter, som ble båret ut fra kjøkkenet i en jevn strøm. Og vi åt… Det amerikanske paret kranglet om internasjonal politikk med det engelske paret og det eneste de var enige om, var at man kan la mat stå igjen, men ALDRI vin…

Det er nydelig oppe i fjellet, virkelig frodig og grønt i forhold til ved kysten.
Det var mer enn nok mat, faktisk var det nesten ikke plass på bordet til alle fatene.
På Jæren har vi et uttrykk som sier at når fanten har fått sitt, så går han. Vi vraltet til bilen og var klar for siste innspurt.

Det siste punktet på listen vår, var landsbyen Lefkara. Her er de kjent for vakre broderier og kunstneriske arbeid i sølv. De trange gatene var spennende å utforske og vi besøkte den lokale kirken. Her skulle vi heldigvis verken spise eller drikke noe, bortsett fra smaksprøver av en geleaktig fruktklump dekket med hvitt. De ble solgt i esker, men jeg ble ikke begeistret nok til å kjøpe. Eller så var det fordi jeg var for mett… Uansett, jeg orket ikke mer mat den dagen og det var en flott tur. Heldigvis har jeg fremdeles noen dager igjen til å smake på nye og uvante kypriotisk delikatesser. Bon appetitt!!

Det var mye fint å handle og utforbi butikkene satt de eldre kvinnene og broderte.
De lokale kirkene er som regel åpne.
Vi gikk ikke akkurat i kø….

Omtrent som om jeg skulle ha stjålet sykkelen på Kypros…

Av og til, når jeg ser noen som løper eller sykler veldig fort, så tenker jeg at de sikkert har stjålet skoene eller sykkelen. Jeg må rett og slett snu meg for sjekke om de har politiet eller noe annet skummelt bak seg. Nå tenker jeg ikke på de som har på treningstøy, pulsklokke og fokus på «the flow», der er halve poenget å presse frem svette og høy puls. Det er alle oss andre, som til tider tar avgårde som om vi hadde Fanden selv i hælene og ikke ferie, med allverdens tid.

Buss tidlig en søndag morgen burde være ganske risikofritt. Men veien var stengt pga sykkelritt, bussjåføren ikke informert og han snudde i et veldig tempo og det ble sightseeing på landsbygda før vi endelig kom frem.
We’re on the road to nowhere…

Jeg er glad i å leie sykkel når jeg er ute å reiser. Det har jeg bare god erfaring med, selv om man kanskje ikke får en sykkel lik den man har hjemme. Jeg har syklet på mye rart; med gir og uten gir, skrangleverk og de mer strøkne… Med sete på størrelse med flytebrygge og det som var så hardt at jeg helst ville stå hele turen. Vanligvis betaler man depositum eller legger igjen bankkort, jeg velger alltid depositum. Er man heldig, får man med lås. Hjelm kan du stort sett bare glemme, pumpe og lappesaker likeså. Det går som regel godt, bare en gang har jeg opplevd å punktere. Da ble det å sykle 5 km med flatt fremhjul og jeg sa ingenting om HVOR jeg hadde syklet (som nok ikke helt var beregnet for sykkel…)

Det var ikke trangt om plassen på solsengene tidlig om morgenen.
Det gikk gangsti langs hele kysten, med avstikkere til steder av interesse.
Denne synes jeg hadde kledd meg, bortsett fra at den virket litt tung å trø…
Nissi Beach er kjent for å være den fineste stranden på øya, med sitt krystallklare vann og mykt, hvit sand. Omtrent som på Jæren, bare med HELT annen temperatur.

Målet med å leie sykkel var som det pleier når jeg leier sykkel, å rekke over så mye som mulig i løpet av leieperioden. Jeg hadde skaffet meg kart over Agia Napa og omkringliggende områder, så jeg hadde en plan. Om det var en god plan, ville bare tiden vise. Jeg heiv meg på tohjulingen og tok avgårde. Travelling light, her var verken behov for matpakke eller termos. Med strandbarer på rekke og rad, antok jeg at det ikke ville være et problem å få tak i noe å spise eller drikke underveis.

Etter Nissi kom jeg ikke lenger. Her var veien igjen stengt og selv om jeg syklet fort, fikk jeg ikke lov til å sykle over målstreken.
Pitstop for noe å drikke, samt postkort. Legg merke til at sykkelen er låst fast i stolpen, det var eneste formaningen jeg fikk av utleier….
Ut langs kysten fra Agia Napa er det et klippeområde som kalles for Palaces. Her kan man svømme og besøke grottene.
Kjærlighetsbroen….For den som tror på evig kjærlighet, kan man her feste en hengelås og være garantert. Kypros er fødestedet til Afrodite, gudinnen for skjønnhet og kjærlighet i gresk mytologi. Jeg syklet fort forbi og det var ikke kø.

Jeg startet med kysten og hadde egentlig tenkt noen timer på solseng og et bad. For i mitt hode hadde jeg allverdens med tid.. Men det var mye lengre å sykle enn jeg hadde trodd, så jeg måtte liksom bare trø på. Og ruten som jeg hadde planlagt, viste seg å være mer krevende enn antatt. Det var nemlig ikke mulig å sykle der, knapt nok å gå… Jeg tenkte tanken om å snu, men håpet om at veien ble bedre lenger fremme, holdt meg i gang. Jeg burde jo ha visst at den ble ikke det…

Underlaget var sylkvasst og jeg var meget bekymret for å punktere. Jeg slepte og bar sykkelen med meg, taggene kjentes godt gjennom sålene på joggeskoene.
Da jeg endelig kom bort til de berømte grottene, var jeg utslitt…
Jeg vurderte igjen et bad, men fant ikke ut hvordan de kom seg ned til vannet. Det var uaktuelt å hoppe, med min høydeskrekk…
Så det ble selfie, en kjapp Fanta Lemon og bånn gass videre.
Det var en varm og støvete landevei, så da jeg fant en benk under et gammelt tre, tok jeg det som et tegn på at det var på tide med en hvil. Riktignok en kort hvil, fordi hvile kan man gjøre i graven…

Jeg burde ha latt være å ta turen helt ut til Agios Elias, men jeg hadde sett kirken fra bussen. Den lå på toppen av en høy klippe og jeg tenkte:»Wow, dit må jeg». Det skulle være overkommelig på sykkel, men det var langt på dag og jeg var sliten. Dessuten skulle sykkelen snart leveres tilbake og man må komme innen fristen for å få depositumet tilbake. Og det ville jeg jo ha… Så da var det å skru tempoet opp og trø som om jeg hadde politiet i hælene.

Der hvor det er lagt tilrette for sykkel, er det veldig godt lagt tilrette… Faktisk finere sykkelsti her enn hjemme…
Da jeg endelig så skiltet, vurderte jeg å snu.
Bare tanken på å dra meg opp alle trappene til topps, når lårene svei og pusten gikk som en blåsebelg. Men opp skulle jeg….
Det var fint og luftig på toppen, men jeg kom ikke på før lenge etterpå at jeg glemte å se kirken innvendig. Jeg var mest opptatt av å komme meg tidsnok tilbake.

Bare så det er sagt, jeg har aldri stjålet en sykkel. Jeg rører heller ingenting annet som ikke er mitt, så følelsen av å ha Fanden sjøl i hælene, kan jeg bare tenke meg til. Jeg fant vel ut, etter at sykkelen var levert og depositumet tilbakebetalt, at neste gang jeg leier sykkel, skal jeg ikke sykle så langt. Eller fort.. Jeg skal gå for hvilepuls og feriemodus, kanskje til å med lukte på blomstene langs veien. Fordi egentlig liker jeg best å sykle når jeg har godt tid og ikke som om jeg skulle ha stjålet sykkelen…

Det ble endelig tid til en is og et bad fra klippene da sykkelen var levert.
Jeg hadde VELDIG lyst til å demontere ringeklokken og ta den med hjem. Den hadde en perfekt ringelyd og var skikkelig fin. Men det moralske kompasset vant over mine egoistiske lyster, så jeg lot den være.

Hvis du absolutt MÅ tenke, tenk positivt!!!

Visste du at man har gjennomsnittlig 80 000 tanker gjennom hodet i løpet av en dag? Jeg tror jeg har hatt det doble den siste uken og bare fordi jeg skal ha ferie. Ferie er for meg helt topp, men det var før. Korona har gjort meg om til en skjelvende nervebunt, som tenker at verden er et farlig sted. Så hva er beste kuren for det? Jo, man kjøper flybillett til et sted hvor man aldri har vært før og hiver seg uti det….

Det var slett ikke vanskelig å ha god avstand til andre reisende.
Jeg fikk nesten tårer i øynene over å se en taxfree butikk igjen. Ikke det at jeg pleier å handle noe, det er nok å vite at jeg KAN.
For ikke snakk om navnet mitt på et boarding kort…

Tankekjøret startet lenge før jeg hadde bestilt billetter, faktisk før jeg tenkte tanken om å dra til utlandet. Å vite jeg skulle ha ferie, var nok, fordi nå KAN man faktisk reise igjen. Men koronarestriksjonene i de ulike landene er nesten umulig å være oppdatert på og sånn blir jeg svett mellom ørene av. Dessuten er det alle «tenk om»… Dersom krisemaksimering og overtenking var OL gren, så hadde jeg hatt mye edelt metall å vise frem. Det sies at negative tanker tiltrekker seg mye negativt, men det har jeg ikke trodd på før nå.

Jeg tror dette kalles blek, men fattet…

Jeg tenkte på munnbind og håndsprit, for gudene må vite hvor mye man skal pakke for en tre ukers ferie??!! Og går det i hele tatt fly og hva trengs av papirer? Jeg så for meg endeløse køer, strenge kontroller og morske menn i uniform, som stormet frem dersom noen hostet eller nøs. Eller ikke hadde papirene i orden…

Det var beroligende å se at det fremdeles finnes fly og kø for å komme ombord.
Plutselig gikk det opp for meg hvor mye jeg har savnet KLMs tørre ostesandwich, vann og rødvin på en mandag.

Det startet veldig bra, med at jeg ikke ble bedt om å vise koronapass noe sted. De spurte «Er du vaksinert?» og jeg sa ja. Snakk om tillit… Jeg måtte heller ikke ta noen hurtigtest eller signere papirer som sa at jeg var frisk og klar over risikoen ved å dra ut av landet. Den eneste forskjellen fra tidligere turer, var bruken av munnbind. Men vi fikk mat og drikke på flyet og da tok vi munnbindet av, så jeg så ikke helt poenget. Men jammen passet flyvertinnene på oss. Passasjerer som hostet og harket ble sett stygt på og jeg var takknemlig over å være frisk.

🎶I belive I can fly, I belive I can touch the sky🎶 Wien, æg kjeme…
Tenk at jeg grudde meg til dette…

Selvfølgelig var jeg klar over at det krevdes et Flightpass for innreise til Kypros. Det var bare så travelt før jeg dro, at jeg tenkte at det hadde jeg god tid til å fylle ut i Wien. Tross alt skulle jeg sitte hele natten på flyplassen med ingenting annet å gjøre… Det viste seg å være umulig, fordi uansett hvor nøyaktig jeg skrev, kom det opp at skjemaet var feil fylt ut.

Klar for det meste!!!
Travel as much as you can, as far as you can, as long as you can. Life was never meant to be lived in one place….

Dersom du tror at det er noen som hjelper deg ved innsjekking klokken 05.15 tidlig tirsdags morgen, tar du feil. Så positiv og optimistisk var jeg, men da Wizz Airlines lettet, stod jeg igjen. Kort fortalt trengte jeg en papirform av skjemaet, en ny flybillett (som kostet mer enn hele turen) og alt jeg greide å mobilisere av sjarm og positiv tenking. Det ble jammen ikke enkelt, men det gikk. Så jeg kom meg til Kypros, om noe forsinket. Så neste gang jeg skal ut og fly, skal jeg IHVERTFALL tenke positivt og ikke «ja, ja, det ordner seg nok». Da skal jeg være forberedt på det meste og med alle papirer i orden. Ellers kan det fort bli dyrt..

Endelig greid å skaffe meg de rette papirene og feirte seieren med kaffi.
Takket være positive tanker og mange bønner til universet, kunne jeg etter mye om og men, se Kypros under meg.
ENDELIG FERIE…

No ser eg atter slike fjell og dalar..

Dersom det er noe vi har lært gjennom pandemien, så er det at Norge er et fantastisk ferieland. Stengte grenser har ført til at vi har valfartet både nord og syd, øst og vest i eget land. Det har vært kø i Lofoten og på både Besseggen og Dronningstien, samt andre populære steder. Slik ble det, fordi friluftsliv har vært det eneste som var åpent, da alt annet stengte ned. Sosiale medier har flommet over av hengekøyer, toppturer og nydelige soloppganger, mens vi har utveksler tips til hvor man kan dra for å unngå folkemassen. Her skal du få et godt råd dersom en ny nedstenging blir aktuelt; Kvinnherad.

Det er nok av flotte fosser å stoppe ved når man kjører på Vestlandet…

Det var en sånn vakker sommerdag, med intens sol og irrgrønn natur.

Usikker på hvor det ligger, sier du? Velkommen i klubben, jeg måtte faktisk google navnet, fordi jeg har alltid trodd at Kvinnherad lå på Sørlandet. Det stemmer ikke, her snakker vi indrefileten av Vestlandet, med fjord og høyreiste fjell. Kommunen har flere perler som er verd et besøk, men siden jeg bare hadde en dag på meg, valgte jeg ut de mest kjente. Baroniet i Rosendal har lenge stått på ønskelista og turen inn til Bondhusvatnet virket nesten for vakker til å være sann. Legg til en kirke fra 1250 og en steinpark, så var planen for dagen fullkommen.

Baroniet er kjent for sin vakre rosehage, men det var for tidlig på året. Jeg brukte allikevel lang tid på å vandre rundt i renessansehagen, anlagt for 300 år siden.
Jeg stod med nesa trykket mot porten, men ingen slapp meg inn. Koronastengt..
I stedet for besøkte jeg grønnsak og urtehagen, hvor disse rabarbraene gjorde meg mildt sagt grønn av misunnelse.
Det var mye fint å se på og jeg gikk stort sett alene. Turist under korona var ofte en ensom affære, med mindre man gikk på de mest kjente turstiene.

Jeg ble ganske fascinert av historien, om Norges rikeste mann og den noble danske adelskvinnen, som giftet seg og bygde seg et slott her på bygda. Det var en spennende film som ble vist i besøkssenteret, best husker jeg stemmen til Herborg Kråkevik, som «las soga». Slottet stod ferdig i 1665 og i 1678 opphøyde den danske kongen slottet til baroni, som gjorde slekten adelig. Det er, og har vært, Norges eneste baroni og det var en lang gjennomgang av de ulike eierne. Jeg skulle gitt mye for en omvisning inne i slottet, her er ingenting forandret siden de siste eierne forlot det i 1927. Man kan få et innblikk i ulike epoker, siden de ulike rommene er preget av stilen gjennom 250 års historie.

Slik levde baronen og baronessen, kjente jeg var LITT misunnelig…
Det er et stort område som omkranser slottet og jeg sverget på at jeg skulle gå alle veier og stier minst en gang. Det var som å vandre i et postkort…
Særlig parkområdet var fantastisk, med de svære, skyggefulle trærne.

Men det var mer å se i Rosendal, her finnes som sagt Kvinnherad kirke. Det er egentlig ikke så mye å si om den; jeg kom, så, tok noen bilder og dro. Norske kirker står sjelden åpne, her er ikke døren høy og porten vid… Det er stengte dører og meg som desperat forsøker å rekke opp for å kikke inn vinduene. Kirken er en gammel steinkirke fra 1250 med plass til 400 personer. Jeg syntes egentlig det var litt romslig og lurte på hvorfor de bygget så stort. Vanskelig å forestille meg at Kvinnherad på 1200-tallet var det mest populære stedet å bo. Men hva vet jeg? Jeg besøkte også Steinparken og inntrykket derfra var egentlig «What the fuck????» Tanken med å lage parken må ha vært god, men jeg er usikker på om det ble slik de hadde tenkt. Eller kanskje den bare var i koronamodus, som så mye annet….

Døren var stengt og ikke rakk jeg opp til vinduene, så hvordan en langkirke fra 1200 tallet ser ut innvendig, kan jeg bare forestille meg.
Steinsenteret, som selvfølgelig var lukket og låst. Jeg ble faktisk litt usikker på om det var nedlagt eller bare sjelden åpent.
Jeg kunne gå inn å se på Vangssago, den var visstnok en del av Steinparken. Eller kanskje ikke?
Selve steinparken var noen grusveier på kryss og tvers, med steiner å se på. Det var satt opp informasjonsskilt og benker, stedet var flott, langs elv og fjell. Allikevel følte jeg meg litt snytt, savna åpne do og en kafe, samt andre mennesker.

Rosinen i Kvinnheradpølsa må sies å være turen inn til Bondhusvatnet. Her vandrer du sjelden alene, selv om jeg kom så seint på dagen at det verste rushet nok hadde gitt seg. Siden beina fremdeles bar preg av turen på Dronningstien, hadde jeg tatt med sykkel. Turen inn til brevatnet er kort og lett, sikkert litt derfor den er populær. Jeg hadde ikke fått med meg at den er kåret til topps på Instagram, sikkert fordi jeg ikke er på Instagram… Men for en tur og for en natur… Dersom man ikke her kjenner patriotisme og kjærlighet for gamle Noreg, så forstår jeg ingenting. Alle jeg møtte var salige i blikket og satt stille og nøt synet. For det turkise vannet, fjellene rundt og brearmen er fantastisk vakkert. Noen ganger har man sett et sted på bilde og blitt skuffet over at det ikke er like flott i virkeligheten. Her er det motsatt, det er finere enn det ser ut på bildene. Og turen kan gås hele året, med barnevogn og sykkel, eller uten. Så trenger du flere grunner for å ta en tur til Kvinnherad?? Man trenger slett ikke vente på en ny nedstenging eller annen krise…

Det er fin grusvei innover og med sykkel gikk turen som en drøm. Vegen ble laget rundt 1860, da det ble fraktet is fra breen ned til sjøen for å kjøle fisk.
Stort vakrere går det neppe an å få det… Her står man ved foten av Folgefonna Nasjonalpark og i bakgrunnen kan man se Bondhusbreen, som tidligere gikk helt ned til vannet.
Turen er beregnet å ta 2-4 timer tur/retur, sikkert alt etter hvor mye man nyter dagen. Det er ikke mulighet for å kjøpe noe, så mat og drikke må tas med. Jeg dro ikke hjem før alle andre var gått og til og med sola forsvant over fjellene.
De fleste stoppet ved vannet, men det er en flott tur å fortsette videre langs vannet.
Da kan man komme ganske langt opp mot breen.
Dessuten er det flott å se vannet fra en annen vinkel. NB: her er ikke mulig å sykle..

Jeg følte meg som huldra, til lyden av fossefall og utsikt over fjell og daler. Akkurat da var det slett ikke verst å være helt alene i fjellet…

Høstferie i Norges våteste by…

Det finnes utallige gode grunner for å dra til Bergen, men været er definitivt ikke en av dem. Jeg har lest at bergenserne skryter av at byen har mest nedbør i hele verden, men det stemmer ikke. Det er nemlig en by i India, ved navn Mawsynram, som har rekorden. Her faller 11.873 millimeter i året, eller 11,9 meter regn. Det er skikkelig mye og Bergen, med sine 1958 millimeter i året, blir rene solkysten i forhold. Men bergenserne er rare sånn, de holder på sitt, selv om byen offisielt er kåret til Norges våteste. Så vi pakket støvler, regntøy og paraply, mens vi forberedet oss på at himmelens sluser skulle åpne seg. Vi ble slett ikke skuffet….

Jeg hadde booket et rom på HI Bergen Hostel Montana, hvor jeg har bodd flere ganger og trives veldig godt. Kort vei til turløyper er et stort pluss.
Rommet hadde alt vi trengte, dvs køyseng, bossbøtte, stikkontakt og eget bad.
Stua hadde piano, til enkelte sin store glede. Jeg var ikke like glad, mest fordi han ikke kan spille. Men det la ingen demper på konsertprestasjonen…
Frokost var med i prisen, norsk bondekost med nybakte brød og brunost.

Jeg hadde lenge lovet han på 8 at vi skulle dra til Bergen for å gå i Akvariet. Det er litt for langt unna til å være en helgetur, men da det klaffet med høstferie og to timer avspasering på meg, så var vi klar. For han, som synes alt over 15 minutter er for langt å kjøre, gikk 5 timer som en lek. Det er tross alt Vestlandet, med 2 ferjeturer, godt utvalg i kiosken ombord og mye å oppleve underveis. Det var allikevel godt å komme frem og vi laget oss en enkel middag på felleskjøkkenet. Stemningen var internasjonal, med utallige språk som svirret i lufta og jeg som eldste og han på 8 som yngst i rommet…

Et godt tips når du parkerer i store parkeringshus med mange plan, ta bilde av stedet du setter bilen. Jeg har lært på den harde måten, at det kan spare deg for mye leting etter bilen, når du skal dra…
Det er alltid kjekt å hilse på de lokale duene i parken.
Det var fremdeles et snev av sommer enkelte steder.

Jeg var forberedt, med en liste over alt vi skulle rekke å oppleve i byen. Øverst stod selvfølgelig Akvariet, som er proppet med mye spennende for en naturintressert gutt. Siden regnet pøste ned og det var dyrere med buss biletter enn parkeringsavgift, kjørte vi ned og fant plass. Det var allikevel passe langt å gå, fordi Bergen er en veldig kjekk by å oppleve til fots.

Sightseeing kan være så mangt, for enkelte var det å leke overalt hvor det var lagt opp til det.
Utover Nordnes ligger gamle hus tett i tett, med bratte, trange smug. Jeg ville på oppdagelsesferd, men andre ville fortest mulig til Akvariet.

Langs turen fikk vi fin utsikt over sentrum.
Gatene legges fremdeles med brostein og vi stod lenge og så på noen arbeidere som hogget stein på gamlemåten. For en kunst å få rette kanter…
Rett opp forbi Akvariet ligger en veldig kjekk treningspark/lekeplass, som man absolutt bør få med seg når man er i området.

Akvariet i Bergen er en skattekiste, full av eksotiske dyr. Her finner du blant annet pingvin, sel, oter, krokodille, hai, fisker i alle varianter, slanger og øgler. For ikke å glemme edderkopper, som var litt vanskelig å få øye på. Gjennom dagen har de et tett program, med mating av dyr, trening av sjøløve og kino. Allikevel er parken ikke stor og det skal godt gjøres å tilbringe en hel dag der. Selv om det er både kafé og gavebutikk…..

Vi brukte mye tid på å leke at vi ble spist… Jeg av denne kraftkaren…
.. og han på 8 av den skumleste av de skumle…
Visste du at pingviner stort sett holder seg til samme partner hele livet?
Eller at oteren kan oppholde seg under vann i opptil 5 minutter? Alt vi lærte..
Det finnes en egen haitunnel, hvor man
virkelig kan studere livet i havet tett på.
Skikkelig tett på…

Jeg hadde som sagt lagt planer og Fløybanen var høyt opp på den lista. Uheldigvis hadde den akkurat stengt og skulle være stengt i lange tider fremover for oppussing. Så da gikk vi videre til neste punkt som jeg tenkte kunne fenge en førstereis 8 åring i Bergen: Fisketorget. Som nå ikke er et torg, men en hall med spiseplasser og salg av mye godt. Tenk varme fiskekaker, kremet fiskesuppe og nylaget sushi…. Gjett om jeg hadde gledet meg til å fråtse i fersk sjømat??!!

Turen tilbake til sentrum ble ikke like lang, med en ny otervenn under armen.
Jeg hadde gledet meg til en bedre lunsj.
Andre derimot, kunne styre sin begeistring.
Han syntes overhode ikke at denne så god ut å spise. Heller ikke noe annet som ble solgt over disk, med unntak av is. De solgte is, men da sa jeg nei, fordi is er ikke skikkelig lunsj.
Uansett hvilken restaurant eller kafé jeg foreslo, sa han » Nope». Men mat måtte vi ha, så da ble det han som fikk velge.

Det er mye å se og oppleve i byen, men det som var på min liste frista ikke alle. Ikke ville han på museum, heller ikke kirker. Gamlebyen med brygge og sjøhus var også uaktuelt og ikke liker han å gå i butikker. Det var med butikker var vi i det minste enige om. Han likte seg godt på hostellet, med nesa i den nye mobilen. Søndagen tilbrakte vi hele dagen på badeland og det er alltid en stor suksess. Da gjorde det liksom ingenting at regnet fortsatt kom i strie strømmer, vi var allikevel våte. Dessuten har vi allerede planlagt en ny Bergenstur når han er blitt 10 år, siden det var flere sklier på badelandet han ikke var gammel nok til å prøve. Alltid kjekt i Bergen…uansett vær.

Badelandet Vannkanten lå et stykke unna sentrum og her var kjøpesenter, spisesteder, bowling og mye annet kjekt.
Jeg hadde veldig lyst til å ta en tur med taubanen opp til Ulriken, mens andre sa «Nope». Sikkert like greit, det pøsregnet.
Ut å spise pizza var vi veldig enige om…
Vi kjørte tidlig hjem mandag og var veldig enige i at det hadde vært en veldig kjekk tur.