Selvfølgelig vet jeg at turen opp Hågå IKKE er verdens lengste oppoverbakke. Den er ikke i nærheten engang og den er heller ikke Norges lengste. Det vet jeg, fordi jeg har gått bakker som var både lengre og brattere før. Her snakker vi om Kilimanjaro, verdens høyeste, frittstående fjell. Jeg kom meg opp dit.. Dessuten var det bakker i både Peru og Nepal som var både lengre og verre. For ikke å snakke om alle turene i Norge jeg har gått, som også er mange hundre høydemeter høyere opp. Men allikevel FØLES Hågå som den topper alle disse, når det kommer til opplevd følelse av turen. Forstår ikke hvorfor…
Noen startet med tøy og bøy allerede på parkeringsplassen. Det er enkelt å parkere, med en stor og fin plass. Ikke var det folksomt heller, siden vi var tidlige. Det finnes mange turløyper å velge i,med samme startsted, den mest kjente er Uburhedlaren. Men dit skulle vi ikke idag.Turen starter fint og lett innover mot den flotte gapahuken. Her finnes også toalett, dersom man har behov for det.
Hågå er en fjelltopp som ligger i Oltedal. For mange er Oltedal et sted man passerer på vei mot høyere tinder i Sirdal, men jeg kan love at det er flotte turmuligheter her også. Mange av dem starter ved Moen, ved det gamle kraftverket. Turen til Hågå er en middels krevende fottur, som bare er omtrent 3 kilometer hver vei. Det høres veldig overkommelig ut og jeg vil påstå at de fleste ville greid å gå turen. Men da trenger du god tid og stålvilje.
Man følger god grusvei og det går oppover. Allikevel er det ikke verre enn at man kan ha en hyggelig samtale med turfølget. Det står skilt hvor man skal svinge inn i skogen. Her kan man fylle på vannflasken, dersom man har behov for det. Jeg hadde lokket med meg sønnene mine, litt for sikkerhets skyld og litt for å slippe å bære sekk. De vekslet på å slepe en 100 l sekk oppover, fylt med min sekk og diverse annet. Det er strekningen inne i skogen som er krevende, fordi det er skikkelig bratt.
Jeg hadde gått til Hågå en gang før og da sverget jeg på ALDRI IGJEN. Men nå var jeg tilbake, mest fordi jeg ville gi fjellet en ny sjanse. Kanskje det ikke var så ille som jeg husket det…. Den største utfordringen første gang, var da jeg skulle krysse en stor snøfonn i skaret. Det var glatt og bratt, samt skled man, kunne det fort ende med at man datt utenfor et stup. Jeg stivnet helt utpå snøen, men hadde heldigvis min sønn med meg, som leide meg over. Vi gikk en annen og tre ganger så lang vei ned igjen, mens jeg mumlet forbannelser for meg selv.
Skogen var skikkelig tett oppover og det var fuktig og sleipt på stien.Sånn halvveis i bakken traff vi Herr Elg, eller ihvertfall det vi antok hadde vært en elg. Uvisst hva som skjedde med den og om plasseringen var til skrekk og advarsel..Da nærmer vi oss tregrensen og det verste er over. Det er viktig å bruke god tid og ta mange pauser når det er bratt stigning.Plutselig var vi kommet til skaret og jeg var meget takknemlig for at der ikke var snø nå.
Mange bruker Hågå som en treningsøkt og det snakket vi mye om. For den er nærmest perfekt til det. Myk start til oppvarming, gradvis stigende bakke, så en skikkelig lang og bratt etappe hvor det absolutt bør være sjangs til å presse pulsen opp til maks. Vi traff flere, både første gang og nå, som tok avgårde oppover som om de hadde stjålet skoene. All ære til dem, men jeg var fornøyd med å sige sakte oppover. Gutta kunne nok gått fortere, men de var solidariske med meg.
Et tappert smil og nok en pust i bakken. Det er faktisk bare oppover helt til topps. Går du frem til kanten her, får du fantastisk utsikt over Oltedal. Noen hadde overskudd til å klovne seg til og det var ikke meg. Men det hjalp på å endelig se varden på toppen. Men fremdeles litt igjen…
Det er rart med en topptur, som egentlig bare er en eneste lang oppoverbakke. Dersom man ikke har utsikt, så er det lett å bli litt motløs. Enten det er tett skog, tåke eller mørke som stenger for lyset og omgivelsene, så blir det en helt annen følelse når man kan se ut over landskapet. Jeg må si at stemningen steg da vi kom ut av skogen, særlig fordi vi var kommet ganske så høyt opp.. Det ble ikke mindre bratt, men nå kunne vi ihvertfall nyte utsikten. For den er flott og man ser det meste av Oltedal og fjellene på andre siden, samt helt til havet.
Og endelig er man der, på toppen. Hva nå liksom…Det er da høydepunktet kommer og man får belønningen for å ha slept med seg en tung sekk. Nybakte rundstykker med egg og kaviar er toppen av luksus. Legg til en cappuccino fra pose, så er lunsjen perfekt. Jada..og etter lunsj er det bare å psyke seg opp til nedturen. For ned der skal vi…Noen hygget seg med å vinke til en kompis, som var på jobb i Oltedal. Vi kunne se ham stå å vinke på taket av bygningen, en bitteliten skikkelse.
Jeg hadde tatt med knestøtte til nedturen, fordi jeg vet at å gå ned er mer krevende enn opp, på knærne. Så det gikk absolutt ikke raskere på tilbaketuren, selv om pulsen var endel lavere. Men hva gjorde vel det, når vi faktisk hadde vært på toppen? Denne gangen gikk vi samme vei opp og ned, men det er fullt mulig å gå rundturen eller legge til noen av de andre toppene vi kunne se rundt oss. Men for meg var hele poenget å komme opp og ned Hågå, så jeg var kjempefornøyd med å ha greid målet mitt. Verdens lengste oppoverbakke beseiret nok en gang…
Jeg tok meg tid til å beundre både utsikt og blomster på vei nedover. Det var riktig vakkert. Og plutselig var vi nesten tilbake i bilen, uten at det føltes annet enn greit. Det var rett før jeg la meg i blomsterenga for å nyte naturens ro, men turfølget ville hjem.
Det er mange som er glad i reker, særlig når man får dem servert med loff og majones. Men visste du at det er mulig å fange rekene selv? Strandreker finner man i sjøkanten og de er relativt lette å fange med håv. De er mye mindre enn vanlige reker, så du må kanskje jobbe litt ekstra før rekesmørbrødet er klart, men det bare skjerper apetitten.
Veien ned til parkeringsplassen for å gå til Eigerøy Fyr, er ikke enveis kjørt, men føles sånn. Heldigvis møtte vi ingen andre, denne fredagen før pinse.Med sekk på ryggen og fiskestang i hånda var han på 12 klar. Egentlig kunne han tenkt seg å starte fiskingen ved parkeringsplassen, for der kunne han se fiskene. Selv om det var et stykke å gå, er det alltid tid til å hilse på lokalbefolkningen. Det er mye sau og kyr innover. Man går ganske langt, før man får det første blikket på fyret. Det er godt tilrettelagt med grusvei først, så sti i terreng. Turen er 2,3 kilometer en vei og regnes som lett.
Det var ikke planlagt at menyen skulle inneholde reker eller andre delikatesser fra havet. Jeg hadde pakket nok mat og alt annet vi hadde behov for, under en helg i en fyrvokterbolig. Det er Stavanger Turistforening som drifter huset, som før var den gamle boligen som fyrvokteren bodde i. Her må man leie seg et helt rom, ikke en seng, og jeg visste fra et tidligere besøk at det minste rommet hadde en køye. Perfekt for oss to…
Endelig fremme og vi fant nøkkelen i nøkkelboksen. Utpakkingen gikk i et veldig tempo, for nå ventet havet…Snart stod vi på brygga og tok inn naturen. Det er åpent og nakent her ute og ingenting som skjermer for storhavet utforbi. Men kvelden hadde nydelig sommervær, selv om det godt kunne vært varmere.Det ble en lang kveld nede på brygga, med den flotteste utsikt mot fyret.
Eigerøy Fyr ble bygget i 1854 og var det første støpejernsfyret som ble bygget i Norge. Det er 32,9 meter høyt og rager i landskapet. Alle delene ble støpt på Bærums Verk og fraktet ut til Eigerøy. Det ble også bygget fyrvokterbolig, naust og brygge, så det må ha vært litt av en jobb. Lyset fra fyret er et av de sterkeste i Europa og det trengs nok her ute. Fyrvokterne måtte gå 134 trappetrinn for å komme til toppen, så det er mulig at mange ble glade da fyret ble automatisert i 1989. Det er ikke åpnet for besøk og både fyr, bygninger og området er vernet.
Dagen startet tidlig for meg og mens alle andre sov, drakk jeg kaffe på trappa ute på fyret. Det var en fantastisk morgen og kun fuglene og bølgene lagde lyd.Jeg hadde god utsikt mot huset og kunne følge med dersom det var tegn til liv. Det var ikke det…Naturen her ute er typisk for Egersund området og består av anortositt. Denne bergarten ble dannet inne i jordkloden for 930 milloner år siden og er sjelden å finne. Men vi var mest opptatt av frokost og flesket til med skikkelig cowboymat. Huset har strøm og innlagt vann, så her er både stekeovn, miko, vannkoker og vaffeljern.
Planen for dagen var enkel, matauk. Noen parkerte fiskestanga for en lang bomullstråd, med en pølsebit knyttet i enden. Vanlig grillpølse er genialt for å fange krabbe, den er akkurat passe stor til at krabben fester seg rundt og ikke slipper. Det var mye krabbe, både små og litt større. De ble holdt i en bøtte med sjøvann og litt tang, samt matet med pølsebiter. Vi var mange som hygget oss med krabbefangst, siden det var med en annen familie, som også bodde på hytta.
De beit på gang etter gang…. Vi fylte bøttene og slapp uti igjen, for så å fiske dem opp igjen. Krabbe er nok ikke det mest inteligente i næringskjeden, men de unngikk å bli spist.Strandrekene derimot ble kokt og fortært. Det var et ideelt sted nede ved brygga og det ble mange turer opp og ned. Dersom du er usikker på hva som er ideelt sted, er det et sted med mye steiner, tang og tare som krabbene kan gjemme seg under.Jeg hadde invitert min datter, samboer og hund på vafler. Men vær klar over at det er totalforbud mot hund i perioden 15 mars til 15 oktober. Resten av tiden er det båndtvang. Det hadde ikke jeg fått med meg, så det ble mye vafler på oss to, siden de derfor ikke kunne komme.
Det er rart hvor fort tiden går når man har det gøy. Vi var nede ved sjøen det meste av dagen og vi gikk små turer rundt hytta. For alle som er glad i å klatre, hoppe, balansere og utfordrende seg litt fysisk, er naturen her midt i blinken. Dessuten fikk han øye på en hval… eller ihvertfall det han trodde var en hval. Da var det gjort og vi klatret opp på de bratteste knaustene for å speide etter hvalene. Det kan ha vært bølger, skumsprøt og bevegelse i havet, men han med livlig fantasi, såg HVAL…
Hvor er hvalen? Jeg såg den ikke, men enkelte andre såg den tydelig. Han speidet og speidet. Jeg såg mest på fyret og det ble fotografert fra alle vinkler og lyssettinger. Litt tid ble det også til å slappe av på sofaen med mikropopcorn og skjermtid. Stua gir meg alltid flashback til min mormors stue, både lukt og møbler er helt likt.
Det ble en usedvanlig vellykket helg og jeg har allerede lovet at vi skal dra tilbake og være MYE lengre. Det kjekkeste var å fange og spise strandreker og det er forståelig at dette er en delikatesse ute i Europa. Av oss ble de spist naturell, uten loff og majones. Jeg var egentlig glad vi hadde annet å spise, fordi det var mye arbeid å fange en liten håndfull. Så neste gang trenger vi to håver og bedre tid, så kan vi leve av havets gaver. Fisk fikk vi ikke, men det var nok fordi han var mest opptatt av å fange rekene….
Med litt innsats og klatring på svabergene, fant jeg tidenes badeplass. Andre hadde ikke tid til å bade, siden det var reker her også. Dessuten sjøstjerner, forskjellige skjell, krabber…På hjemturen ble det fuglekviss, hvor vi måtte google alle svarene. Vinneren fikk softis på nærmeste bensinstasjon og det var ikke meg..Farvel Eigerøy Fyr, til neste gang….
Noen dager er som skapt for å komme seg ut i skauen. Det er som regel de dagene hvor man ikke er brukende til så mye annet, og det merker man ganske fort etter at dagen er startet. På sånne dager frister det lite med topptur og ihvertfall ikke sykkel, for du kan banne på at været heller ikke er på lag. Juni med 8 grader og stiv kuling er ikke all verdens, men da vet jeg ihvertfall hvor turen går hen…
Mellom Ålgård og Undheim ligger et fantastisk turområde. Det er tilrettelagt med stor og gratis parkeringsplass, toalett og flere merkede løyper. Det er et fredfullt sted og særlig på en forblåst dag gir skogen ly. Det er god sti nedover mot Taksdalsvatnet og man følget bredden videre. Det er flere fine badeplasser, men humøret var ikke helt der.Løvskog er intenst grønt på denne årstiden.
Det sies at grønt er en positiv farge, som symboliserer ro, likevekt og balanse. Det kan være derfor jeg fikk et akutt behov for en tur i Sælandskogen, for ingen steder er mer grønne enn den. Tidligere var hele Jæren dekket av disse store eikeskogene, men nå er det bare små områder igjen. Jeg er usikker når skogene forsvant og hvorfor denne stod igjen, men det forblir nok et av livets mange mysterium.
Det er meget behagelig å ligge under et tre og se opp. Trenger ikke engang se på noe spesielt, bare opp. Det er ikke bare trærne som skaper den intense grønnfargen, det er MYE mose.Man følger den gamle vegen under Blåfjedlet, bygget for over 100 år siden for å ta ut tømmer.
Turen gjennom Sælandskogen fortsetter inn i Urådalen, som er et landskapsvern område. Det har det vært siden 1984 og det betyr at man ikke kan gjøre inngrep som endrer landskapet. Jeg liker sånne steder, urskog. Hvor alt vokser vilt og uhemmet, uten at det er klippet og trimmet. Skjønt det var ikke alt som var kjekt å se på… Statsforvalteren driver å fjerner balsamgran og det var slett ikke vakkert å se på. Det er vel neppe han personlig og trærne er en fremmed art i Norge, men allikevel var det ikke kjekt å se.
Det var mange trær som var ringbarka, som betyr at barken var fjernet ganske dypt i ring. Da dør de store tærne av seg selv, mens mindre trær ble lagt ned med makt. Jeg gremmes….Gjennom Urådalen følger man elva. Høyere oppe ligger Moldtjørna og så var det et lite navnløst tjern midt imellom. Her vokste vannliljer og vannet var klart som glass. Vær forberedt på at det er mye stein og kan være krevende å gå dersom du sliter med balanse eller vonde knær.
Jeg seig oppover dalen og følte jeg svevde i det grønne. Det var ikke et menneske å se og alt jeg hørte var fuglesang, lyden av elva og vinden som rusket i troppene. Jeg var i en boble av grønt og det har man jammen godt av. Jeg tok meg selv i å smile opptil flere ganger og plutselig var det som om alt bare lettet. Det dårlige humøret og tyngden i kroppen, det lå igjen mellom steinene i ura. For Urå betyr ur fra gammelt av og det er jammen nok av stein.
Landskapet åpner seg opp ved Moldtjørna og man går over i typisk jærsk kulturbeite. Turen er veldig godt tilrettelagt, noe jeg setter umåtelig pris på. Tusen takk..Jeg har gått denne turen mange ganger og selvfølgelig har jeg en fast rasteplass. Der var ly for vinden idag og det passet bra.Om det var faste plassen å sitte, var jeg ihvertfall spenstig i menyen… Brunost med chili og fersk mango, det er ikke hverdagskost for meg.
Det er flere muligheter for turen, man kan velge å gå over Sælandsfjellet, med en avstikker opp til Blåfjell. Man kan gå opp og ned samme vei, men min favoritt er å gå rundturen. Da går man opp til Bjødnalia, hvor det ligger en nedlagt gard. På 1850 tallet var den relativt stor og det forundrer meg. Jeg spiste nistepakken på den vanlige plassen og hygget meg med å se på kyrne. Da bonden kom i traktor, drøste vi litt og lo mer av kyrne.
Fra Bjødnalia går det grusvei og det står noen fantastiske trær langs veien. Det stiger sakte oppover, men det er ikke regnet som tung tur.På toppen av åsen får man god utsikt.Etter et lite stykke på asfalt, kommer man igjen inn i det grønne. Me like…
Jeg forstår godt at grønt forbindes med ro og balanse. Det var nesten som om jeg hadde tilbragt hele dagen på spa-hotell eller i dyp meditasjon. Humøret var på topp og selv om været ikke hadde bedret seg, gjorde det ingenting. Litt vind er jo bare kjekt… Det ble en fin tur tilbake til bilen og jeg tok omveien om Melsvatnet for et bad. Det skulle bare mangle, nå som jeg hadde blitt et sånt positivt JAAAA-menneske…
Det kjekke med tur, er at man aldri vet hvem man møter på rundt neste sving. Det jeg liker best med rundturen, er at naturen er veldig variert. Den er omtrent 8 kilometer lang og tar den tid det tar. Som tidligere nevnt, VELDIG godt tilrettelagt. Se, eg smile, heilt av meg sjøl….
Er det ikke rart hvordan noe man har sett på som uovervinnelig, plutselig viser seg å være helt greit? Enten det er de store eller små utfordringene i livet, så kan man bli ganske sliten av å bruke mye tid på å gruble på hvordan man best kan møte hindringen. Jeg skal gi deg et godt råd, men det kommer helt tilslutt. For sånn som med utfordringer, kommer belønningen helst etterpå. Eller kanskje underveis… Eller kanskje ikke i hele tatt…
Etter Ålgård, sving av mot Gjesdal kirke. Man skal ikke langt fra E39, før det er helt andre årsaker til køen. Ved kirken er det stor og gratis parkeringsplass. Vennligst se bort ifra at jeg parkerte som en idiot, det var veldig tidlig på morgenen og jeg var trøtt. Dessuten var jeg eneste bil på området og hadde god plass. Gå mot kirken og følg veien videre mot øst.
Fitjanuten hadde jeg aldri hørt om og jeg trodde Fitja var en øy. Men det viste seg å være feil, jeg blandet med Fitjar, som er en kommune i Sunnhordland. Uansett hadde Fitjar ingenting med en topp ved E39, rett ovenfor Skurve i Gjesdal, å gjøre. Selv om navnet var relativt likt… Fitjanuten sies å ha den beste utsikten nær Ålgård, med panorama i alle retninger. Det står til og med en kikkert på toppen, men det visste jeg ikke da jeg satte den på listen.
Fitjanuten sett fra Skurvenuten. Det toppen bakerst på bildet, den høyeste. Fra Gjesdal siden såg den litt mer overkommelig ut, selv om det fortsatt virket bratt og vanskelig å gå. Man passerer flere gårder og jeg forsøkte å tolke pynten ved veien. Flotte, malte postkasser kan jeg forstå, litt usikker på resten…
Grunnen til at den havnet på lista over mål etter kneoperasjonene, er enkel. Jeg hadde gått opp til vindmøllene bak Skurve og satt og kikket tvers over veien. Der lå et svært, bratt og dystert fjell, som så uovervinnelig ut. Dette var før jeg startet på operasjonene, så jeg var dårlig til beins og tenkte at opp dit hadde jeg aldri greid å gå. Det hørtes absolutt ut som en utfordring, noe å jobbe mot i rehabiliterings tiden. Akkurat sånn jeg liker…
Jeg kunne ikke ha vært mer heldig med været, der jeg ruslet på fin vei. Det går både kyr og sau på beite, så husk båndtvang og lukk alle grinder. Det var skog og fjell, så jeg nesten følte jeg var tilbake i Schwarzwald…Du skal gå ganske langt før du møter første pinne som markerer løypen. Men når du har sett denne, kommer de ganske tett etterpå. Frokost ble spist før jeg skulle begynne på den bratte stigningen. Utsikten var flott.
Så var tiden kommet, jeg hadde tatt mål 1 og 2 relativt greit. Men nå ble det verre… Det verste var å bestemme meg for om jeg skulle gå fra Auestad eller Gjesdal. Det var visstnok mulig å gå på merket løype fra begge steder, men problemet var parkering. Grunneier på Auestad ønsket ikke parkering der, noe som absolutt er forståelig med tanke på drift av gård. Men fra parkeringsplassen på Gjesdal var det LAAAANGT å gå og endel asfalt. Jeg vurderte sykkel eller å ha sjåfør som kjørte meg så langt bilveien gikk….
Det var god sti og blå pinner å følge. Jeg stoppet mye, ikke bare for å få igjen pusten, men også for å beundre utsikten. Det var ganske bratt, men så lenge jeg gikk rolig, gikk det fint.Aldri vært så nærme som nå…
Jeg søkte på nett og studerte kartet. Jo mer jeg undersøkte, jo mer hindringer fant jeg. Det virket for langt, for bratt, for krevende og jeg utsatte og utsatte. Tilslutt fikk jeg nok… Jeg våknet tidlig en morgen og uten å tenke, pakket jeg sekken og kjørte avsted. Jeg skrudde musikken i bilen på full styrke og hver gang en negativ tanke banket på, tenkte jeg på noe annet. Det er tross alt ingen skam å snu dersom det ikke går.
Med så kort vei igjen, tok jeg meg tid til å lukte på blomstene. De luktet svært lite. Så var jeg der plutselig, helt alene på toppen. Det var god utsikt over mot Skurvenuten, hvor jeg satt å drømte om å gå til toppen. Og nå var jeg her…Jeg tok meg god tid på toppen og brukte kikkerten i alle retninger.
Selvfølgelig gikk det greit. Ja, det ble endel på vei og det kjentes i kroppen. Men ikke verre enn at jeg hadde en fin tur. Bratt var det, både opp og ned, men det var jeg også forberedt på. Jeg tenkte mye på all den tid jeg har brukt på å krisemaksimere turen og hvor bortkastet det var. Sånn er det med de fleste utfordringer, jo mer man grubler, gruer seg og tenker negativt, jo verre blir de. Så rådet er enkelt: slutt å tenke på alt som kan gå galt og bare gjør det. Det går som regel godt og hvis ikke, går det over…
Hva som enn hendte i 1951, så er det hugget i stein her på Fitjanuten. Det gikk på lette bein nedover, mens jeg lo litt av meg selv som hadde tenkt at dette var et skummelt og tøft sted for en tur. Vakkert var det, på en sånn dag…Lunsj ble spist på «mitt faste sted», frokoststedet, og jeg følte meg riktig hjemme her.Tilbaketuren gikk akkurat samme vei. Totalt gikk jeg ca 6 kilometer og brukte 3 timer i rolig tempo. Turen regnes som middels krevende, sikkert fordi det er ganske bratt. Den lange strekningen på asfalt, er faktisk ikke særlig lang i hele tatt.
Det finnes et sted hvor man lett kan drømme seg tilbake til en svunnen tid. Hvor stillheten råder og man kan kjenne på en indre ro. Her får man et innblikk i hvordan de strevde og levde, disse kvinner og menn som bosatte seg langt inne i de dype skogene, på grensen mellom Norge og Sverige. For livet kan ikke ha vært bare enkelt, selv om de neppe hadde de samme utfordringene i hverdagen som vi har.
Man kan starte turen fra to steder, enten ved turistforeningshytta Lebiko på norsk side, eller innsjøen Lomsen på svensk side. Vi var allerede i Sverige og valgte å starte der. For å slippe å bære med piknik kurven, spiste vi en stor og god lunsj før vi startet. Egg og bacon er alltid godt og særlig godt ute i fin natur. Utsikten over Lomsen var nydelig.
Jeg har gått deler av turen tidligere, strekket mellom Lomsen og Lebiko. Her følger løypa Finnskogleden, som er en 240 kilometer lang merket tur, fra Morokulien i sør og til Søre Osen i nord. Gjennom hele Finnskogen altså… Jeg gikk hele leden sommeren 2021 og har mange gode minner herfra. Men nå gikk vi motsatt vei, slik at vi gikk ned fra Lebiko istedetfor opp. Da ble det en helt ny opplevelse og jeg hadde gledet meg veldig på forhånd til turen. Jeg ble ikke skuffet…
Det er ikke langt å gå til første interesante stoppested, men her kan man ikke ta seg tilrette med å gå tett på. Lomstorp er privateid og stien går utenom gårdstunet. Det var skikkelig vårstemning og tett i tett med hvitveis langs veien. På Lomstorpet har det bodd folk siden 1700-tallet. Nå er det fritidsbolig og vi såg ikke tegn til liv. 7 torps turen er veldig godt merket og skiltet, så det var aldri problem med å finne frem.
Det finnes to brosjyrer som beskriver turen og de er relativt like. Den ene er norsk og koster 30,- og den andre er svensk og er gratis. Det ble forklart med at de i Sverige hadde mottatt statlige midler for å lage brosjyrer, men man i Norge måtte finansiere den sjøl. Jeg tok selvfølgelig begge og betalte gladelig 30 spenn til DNT Finnskogen og omegn. De gjør en fantastisk jobb med å ivareta og tilrettelegge for friluftsliv i skogene her.
Det er gode stier i skogen og må vel kalles småkupert. Lettgått, men ikke helt flatt. Det neste torpet man kommer til, er Svartbekken, eller Mustaporro. De fleste torpene har flere navn; et finsk, et svensk og et norsk. Litt forvirrende, men forståelig. Her på Mustaporro var det folk i sving med arbeid og stien gikk på nedsiden av eiendommen. Brosjyren ber oss vise hensyn til privatlivet til eierne, så vi kikket kun mellom trærne.
Hele runden er 8,2 kilometer lang, total stigning er 171 meter og den regnes som middels krevende. Turbeskrivelse og kart finner du på ut.no eller ved å få tak i en av de tidligere nevnte brosjyrene. Det er satt opp tavler med informasjon ved de fleste torpene og jeg anbefaler at du tar deg tid til å lese. Mye er oppramsing av navn over de ulike personene som har bodd her, hvem de giftet seg med og barna de fikk. Samtidig får man et innblikk i hvordan livet og døden gikk hånd i hånd på den tiden.
Man krysser grensen og den har også sin historie. Her gikk det under andre verdenskrig en flyktningerute og så mange som 1000 personer kan ha krysset over grensen til friheten. På vei opp mot Østerby og en liten rast på gårdstunet der. Bruket ble ryddet i 1730 og ble regnet som en relativt stor gård. Bolighus er ikke så gammelt og ble bygget i mellomkrigstiden, uten at eksakt årstall oppgis. Gården er i privat eie, men de fikk virkelig oss turgåere til å føle oss velkomne. Det var satt ut benk på tunet ved informasjonstavlene og det var godt å hvile litt, samt suge til seg stemningen.
Turen følger de gamle ferdselsveiene som gikk gjennom skogen. Jeg gikk mye å tenkte på hvordan det må ha vært å leve her for noen århundre siden. De hadde neppe goretex sko, lett tursekk og en el-bil som ventet i andre enden. Mange var skogfinner, utvandret fra hjemlandet sitt for å søke lykke her i grenseområdene. Det må ha vært et strevsomt liv, for å fø seg selv og familien.
Det er ikke alt som er tatt var på, noen steder er bare ruiner igjen. Tiden viser ingen nåde og man ser overalt spor fra fortiden. Naturen er variert, selv om det bare er skog. Da vi kom til Lebiko, var det som å komme hjem. Her har jeg overnattet to ganger, både da jeg gikk Finnskogrunden og Finnskogleden. Det er en DNT hytte med 12 sengeplasser, uten proviant og låst med DNT nøkkel. Sengeplasser kan bestilles. Huset er fra 1900-tallet og området rundt hytta er typisk innmark. Jeg kikket litt inni hytta, som var stengt for overnatting på grunn av oppussing.
De to best bevarte torpene er Lebiko og Ritamäki. På den første kan man bo og virkelig få følelsen av gamle dager, mens den andre er vernet som kulturminne og naturreservat. Det skal være en enkel kafe på Ritamäki om sommeren, men da må man nok sjekke åpningstidene på forhånd og planlegge godt. Nå var alle bygningene låst og vi satt på tunet for å fika kanelboller og kakao med kremtopp.
Kissalamp ligger etter Lebiko og ny kryssing av Riksgrensen. Det var definitivt en dyster stemning over stedet.Bygningene bærer preg av forfall og det var med forsiktige steg jeg ruslet rundt i huset. Gulvet var mildt sagt råttent, men det var mulighet for å bruke huset som nødly. Neppe aktuelt for særlig mange….En godt bevart jordkjeller var det som stod igjen på Valli. Torpet var bebodd på 1800-tallet, men fraflyttet tidlig. Det ble litt klatring over nedfallstrær, men det gikk bra.
Finnskogen er ikke stedet for de store folkemassene. Her går du ikke i kø og det er få selfie-sugne attraksjoner. Det er stort sett skog, skog og mer skog. Allikevel blir det aldri kjedelig, her er fuglesang, ulike planter og blomster, insekter og susing i grantoppene. Jeg liker meg her og kjenner på en dyp ro. Det er som om tiden går saktere og det er lite som forstyrrer. De få folkene man møter, har god tid og veksler kanskje noen ord. Eller så har man funnet roen og føler ikke for å prate med noen. Alt er liksom greit på finnskogvis…
Ritamäki består av mange ulike bygninger og her finnes et todelt våningshus, hvor ene delen er røykstue. Med en røykovn trengte man kun fyre en gang til dagen, det hørtes praktisk ut. Serveringen var helt topp, selv om vi måtte stå for den selv. Ha alltid med kokeapparat, det gir mye hygge. På Ritamäki ser det ut omtrent som det gjorde 150 år tilbake i tid. Gratis tidsreise altså… Det kan eg like.
Etter Ritamäki går det stort sett nedover en kilometer til parkeringsplassen. Man blir ganske mett av inntrykk på en sånn tur. Det er både naturen som påvirker, men ikke minst det vell av informasjon på de ulike torpene. Jeg blir litt filosofisk og dypt tenkende, både på hvordan samfunnet er idag og hva som er viktig i livet. Kanskje hadde de det bedre på noen vis, med det enkle liv i stuene sine? Det er ikke enkelt å få svar på idag…
Myk skogbunn og enkelt å gå.. Da har man godt tid til å tenke på andre ting. Og plutselig stod bilen der.Og en elg stod og lusket bak et tre…
Kunsten å motivere består i å få andre til å gjøre noe de i utgangspunktet ikke har lyst til å gjøre. Ikke med tvang, men med å selge det inn på en sånn måte at de nesten ikke kan vente med å komme i gang. Det har jeg lært etter mange år som treningsinstruktør, turleder og ikke minst mor/ farmor. Kamuflert gjerne budskapet i ord som frister, særlig gjelder det til barn. Å foreslå for en 12-åring at vi skal gå topptur, på grusvei i flere kilometer eller ta en liten rusletur, er lite attraktivt. Men inviterer ham med på hoggormjakt, da satt han klar i bilen lenge før jeg hadde fått av meg tøflene….
Melshei er et stort skogsområde utenfor Sandnes, hvor det finnes utallige muligheter for tur. Det er lysløype, stort skianlegg, grusvei og både merket og umerket stier på kryss og tvers. Man har flere parkeringsplasser, denne gangen valgte vi en av de øverste. Dessuten var planen å unngå grusveiene, siden vi tenkte at hoggorm ikke er der hvor det er mest folk.Vi startet jakten på en haug med store steiner og mye sol. De liker sol, ormene.
Bare så det er sagt, så jaktet vi ikke hoggorm med våpen i hånd. Selv om hoggorm er den eneste giftige slangen vi har i Norge, er det strengt forbudt å ta livet av dem. Dessuten er de ikke en slange, men en orm. Den er lett gjenkjennelig med sikksakk mønster på ryggen og er verdens mest utbredte ormeart. Når man blir bitt, kan man få hevelse, svimmelhet og svie. Det er individuelt hvor mye man reagerer, men hoggormbitt er sjelden farlig. Unntaket er for småbarn og de med allergi, så oppsøk lege ved behov.
Vi hadde ikke gått langt, før enkelte var skrubbsulten. Mest sannsynlig var det fordi han visste at favoritt nistepakken var med, nudler dyppet i kakao. Utsikten fra lunsjsted var upåklagelig, med utsikt mot Bråsteinuten mellom trærne. Etter mat og en lang pause med klatring i trær og sjekke etter hoggorm under alle steiner, gikk turen videre på umerkede stier.
Jeg har oppdaget at det finnes to typer mennesker, de som synes slanger er flotte dyr og de som intenst hater dem. Det er sjelden en mellomting, i hvertfall ikke hos haterne. Min sønn greier ikke engang å sitte i ro dersom han ser slanger på tv, mens hans sønn helst vil ha en rundt halsen og kjæle med den. Derfor snakket han på inn-og-utpust om hva han skulle gjøre når han fant hoggorm.
På hvite joggesko over myra… godt det var noe å trø på. Ikke at han brydde seg, sko er sko…Med en pinne saumfarte han stein, gress og kratt, men hoggorm var det dårlig med. Det la ingen demper på stemningen og da vi kom til toppen jeg i utgangspunktet hadde sett meg ut, glemte han hoggorm til fordel for klatring. Oslifjellet kan være bratt, særlig når man går opp fra Bråstei. Og det gjorde vi…Men både utsikten og været var perfekt.
Men ettersom tiden gikk og ingen hoggorm dukket opp, snakket han mindre og mindre om de. Nå snakket vi om andre kjekke ting, som Lars Monsen, hvordan jeg skulle komme meg opp på det bratteste og hva som er verdens beste is. Han klatret og løp, sang, hoiet og lo. Glemt var både pc, mobil og hoggorm, men det gjorde tydeligvis ingenting.
Det ser ut til å bli en fantastisk blåbær sesong i år. Jeg gleder meg. Det blei mye venting på enkelte opp de bratteste partiene, da satt han på en stein og nynnet for seg selv.Og selvfølgelig kom vi opp og da var begeistringen stor. «FARMOR, EG SER HAVET»Jeg såg stort sett hælene på han, tempoet var høyt. Og det er helt greit.
Det vanskeligste med motivasjonen, enten det er seg selv eller andre, er å komme i gang. Ofte bruker man lang tid på å argumentere for og imot, men det gjelder å ha best argumenter FOR. Sjelden angrer man etterpå på turen, treningen eller husarbeidet. At vi ikke fikk sett hoggorm, var ikke en skuffelse. De har en tendens til å dukke opp uventet og gjerne når man er sammen med de som overhodet IKKE vil se dem. Så vi har allerede planlagt ny tur i Melshei, sammen med sønn/pappa… Vi må bare motivere han litt først….
Vi tok grusveien tilbake til bilen, da hadde vi gitt opp hoggorm prosjektet. Finneren er vinneren, påsto han da han fant en babycaps i skogen. Men den henger altså på en grein ved parkeringsplassen, dersom noen savner den. To gode turkompiser.. En blid og fornøyd, en som later som han er sur, siden han trener på å bli ungdom.
¨¨¨¨¨¨¨¨¨Det er ofte sånn at de opplevelsene jeg ikke har planlagt på en reise, ender opp med å være de gjeveste. Slik var det i hvert fall da jeg besøkte området sør for Sveriges største innsjø, Väneren, rundt påsketider i fjor. Jeg kom helst for å se slott og middelalderbyer, men jammen gav turen en sjelden naturopplevelse som jeg ikke var forberedt på. Som vanlig hadde jeg rasket med meg noen turistbrosjyrer på en rasteplass og der fant jeg ut at våren var en fin tid å få med seg den berømte tranedansen ved Hornborgsjön. Den hadde jeg aldri hørt om og ikke visste jeg at fugler kunne danse. Selvfølgelig ble jeg meget nysgjerrig og bare MÅTTE dra dit. Jeg ble ikke skuffet…
Jeg hadde lagt meg inn på Airbnb og sjelden har jeg betalt for å bo på et sted med så mange regler og påbud. Men det var flott og varmt, samt lå strategisk til i forhold til tranedansen.
Det svenske lavlandet er består av mye dyrket mark og skog. Rundt påsketider var det lite som minnet om vår og naturen fremstod som blek og kald.
Jeg skal ikke lyve på meg mye kunnskap om fugler, men har forstått at det er et spennende tema. For de som virkelig er interessert, kan det bli altoppslukende. Fuglekikking er en hobby som går ut på å observere fugler i sitt naturlige element, som selvfølgelig er ute i naturen. For noen holder det å se fuglene i nærområdet, eventuelt legge ut mat for å observere hvilke typer som dukker opp på brettet. Andre derimot legger ned både mye tid og penger i reiser for å se etter fugler, samt utstyr for å kunne dokumentere hva de har sett. Kikkert er obligatorisk, det samme er fotoapparat med linser på størrelse med middagstallerken. Det finnes utallige foreninger, samt reiseaktører hvor man kan dyrke hobbyen sammen med likesinnede. Man kan konkurrere i å se flest mulig forskjellige arter eller bruke tid på å følge et avgrenset område gjennom årstidene.
Det lyste en blek morgensol over innsjøen og for noen var det nok langt på dag.
Jeg begynte å forstå at jeg kom dårlig forberedt, da jeg så noen av de andre entusiastene som hadde stilt seg opp.
Dessuten var jeg slett ikke forberedt på støynivået… Det var utrolig hvor mye lyd fuglene gav fra seg under dansen.
Som tidligere nevnt var det litt tilfeldig at jeg var her. En kombinasjon av at jeg var i området, noen tur-brosjyrer jeg plukket opp, samt at jeg hadde leid overnatting hos en fugleentusiast, som trodde at jeg var en som kom for tranene. Da jeg knapt ante hva han snakket om, anbefalte han opplevelsen varmt. Neste morgen var jeg som vanlig oppe før det var lyst og tenkte «Tja, hvorfor ikke?» Fra tanken slo meg, til jeg satt i bilen med målet plotta inn på GPSen, gikk det ikke lenge og jeg kjørte raskt sørover.
Det er ikke vanskelig å finne fuglene, man kan bare gå etter lyden. Men det er strengt forbudt å krysse over gjerdene, man må kun se på avstand. Derav kikkert som nødvendig utstyr…
Morgenlyset og alle fuglene gjorde opplevelsen til noe nesten overjordisk.
Uvant som jeg er med fuglekikking, trodde jeg at jeg kom til å være alene som turist ved innsjøen. Det viste seg å være helt feil, jeg var egentlig litt sent ute. Morgengry er visstnok den beste tiden til å observere fugler, i hvert fall tranene her. Man kan se dem hele dagen, så morgen og kveld er tidspunktene hvor de er færrest folk. Det er travlest i helgene og midt på dagen. Tranene danser når de har lyst og ikke til oppsatte klokkeslett. Det er selvsagt parrings dansen mellom hanner og hunner som regnes som selve rosinen i pølsen, men for oss uvitende er det spennende bare å se så mange fugler samlet på et sted…
Jeg undret meg veldig over hvordan de greide telle alle tranene. Det brukes kikkert og hver trane blir telt, men hvordan er man sikker på at man ikke teller noen to ganger?
Det var mange ulike fugler i tillegg til tranene, jeg så både svaner, gjess, måker og ender. Og det var bare de jeg kunne navnet på….
Det ble ikke gode bilder tatt med zooming på mobil, så avansert telefon har jeg dessverre ikke.
En trane tilhører tranefamilien og er den eneste av tranene som hekker i Norge. Den er større enn en stork, noe som kun er nyttig informasjon dersom du vet hvor stor en stork er. Uansett har den veldig lang hals og enda lengre bein, samt foretrekker å tilbringe vinteren i sydligere og varmere strøk. Den spiser det mest, gjerne plantekost, fisk og smådyr som mus og frosker. Til og med firfisler og slanger eter de, og jeg må innrømme at jeg grøsser bare med tanken på at en buorm skal gli nedover den lange trane-halsen… De bygger store reir av det de finner i naturen, legger visstnok to egg som ruges av både mor og far. Etter klekking går det omtrent to måneder før avkommet er flyvedyktig og klar for verden. Fuglene er vanligvis veldig sky og man kan høre de på lang avstand med sine trompet-liknende rop. Det siste kan jeg skrive under på, de holdt god av stand til oss turister og laget MYE LYD…
Det var lærerikt med både besøkssenter og ulike informasjonsskilt. Jeg ble faktisk imponert av disse fuglene og kunne godt tenke meg å bli en seriøs fuglekikker.
Det var ikke bare fuglene, men naturopplevelsen av å være ute tidlig om morgenen for å oppleve et naturfenomen. Det var spesielt…
Jeg hadde tatt av gårde i full fart, uten å spise frokost. Derfor passet det bra at det var mulig å kjøpe kanelboller og kaffe i kiosken. Svensk frokost, ikke ofte jeg har det.
Når tranene danser, så strekker de på hals og overkroppen. De bøyer og tøyer, samt hopper rundt og slår med vingene. Det ser rett og slett ut som litt morgengymnastikk, selv om tranene selvfølgelig gjør det som parings-ritualet. Overalt hvor tranene hekker, kan man oppleve denne vår-dansen, men den mest kjente og imponerende er altså her ved Hornborgasj¨¨¨¨ön i april. Da kan så mange som 27 000 traner være samlet for å vise seg frem for hverandre. Og dersom det ikke er nok til å ta turen, ligger det flere kjekke severdigheter tett ved. Jeg dro videre til Gudhems Kloster, fra midten på 1100-tallet. Det er et stort område med klosterruiner, museum, hage og en kirke, absolutt verd en stopp. Og er du enda sugen på mer, kan du finne et av Sveriges snodigste fornminne en kort kjøretur fra fugledansen. Ekornavallen er et stort gravfelt, med graver fra mange ulike tidsepoker. Det skiller 4000 år mellom den eldste og yngste, så det er en gåte for alle historieinteresserte å gruble over. Hva mer trenger man??? Da var i hvert fall jeg fornøyd…
Det mest spesielle for meg var at det var ingen andre folk ved Gudhem. Jeg brukte lang tid med å se meg om og var også inne i kirken, som stod ulåst. Det eneste tegn til liv, var noen traner som fløy over meg i retning innsjøen.
Ekornavallen var store marker, med gravene spredd utover. Det var sånn «gå deg i hel» avstander og jeg gikk. Det blåste en iskald vind og her var også øde og forlatt.
Tett opptil gravplassen lå denne gården. Den så ganske fraflyttet ut og det tenker jeg var forståelig.
Det var slett ikke tilfeldig, at mål nummer to på listen min ble Stovegolvet. Ikke hørt om listen min? Jeg er sånn som motiveres av å sette opp konkrete mål. Nå som jeg er i rehabilitering etter 2 store kneoperasjoner, er det lett å bli litt motløs. Trening med fysioterapeut, bassengtrening og sitte i timesvis med ispose på kneet, hvor spennende er det? Helt nødvendig for å bli best mulig restituert, men strevsomt. Særlig når våren er kommet, sola skinner og det spirer i både skog og mark.
Det var god gang på parkeringsplassen og jeg fikk den siste ledige plassen. En hyggelig mann kunne fortelle om stor-dugnad og at det ville være plenty av ved og dasspapir til meg på hytta, flydd inn med helikopter.Jeg hadde ikke med kart, så det ble å ta et bilde av tavla. Jeg satset på mobilens kartapper og god merking av løypene, samt yr.no som meldte om strålende vær. Det startet finslig på grusveien opp mot Kattnakken, den er stengt for biltrafikk. Med mindre man har spesiell tillatelse og nøkkel til bommen….
Stovegolvet er en ubetjent turistforening hytte, som betyr at man kan ikke kjøpe mat på hytta. I tillegg til mat må man også bære med seg drikkevann, siden brønnvannet kun er til koking og vasking. Det er 21 sengeplasser og alle kan bestilles på forhånd. Det hadde jeg gjort og var klar for en natt med fantastisk utsikt. Hytta ligger på 695 meter over havet og med flott utsikt i alle retninger. Jeg gledet meg til både solnedgang og soloppgang, og la tappert avsted.
Det varer ikke lenge før man går av grusveien og mot de berømte trappene. Det er visstnok 500 trinn og jeg er usikker på hvem som bygde trappa. Men at jeg fikk følelsen av å være tilbake i Nepal, er sikkert. Hei kor det går.. Mens «nepalise flat» er opp og ned, opp og ned, er «vestlandsk flatt» opp, opp og opp.Det blomstret langs stien og sola steikte i fjellsiden. Jeg angret på at jeg ikke hadde kledd meg i shorts og T-skjorte..Man krysser elva på bro, så følger man den videre oppover. Her kan man fylle på med drikkevann, det er ikke mulig videre innover.
Turen opp til hytta kan gås fra flere steder, men den korteste og enkleste er fra Heio. Da har man 2,5 kilometer, fordelt på 302 høydemeter opp, og turen regnes som middels krevende. Estimert tid er 1 time, men som vanlig kan man ta det med en klype salt. Jeg brukte sikkert tre ganger så lang tid og av alle de andre turgåere som også skulle samme vei, var det stor variasjon i tempoet. Noen løp og andre nøt… For her virker det som mange gikk på dagstur for trim og rekreasjon. Alle løypene er godt brukt, flott merket og skiltet.
Sherpatrapper er en naturtrapp, utformet i stein, i veldig bratt terreng. Det er blitt populært i hele Norge, men det er delte meninger om bruken av disse, på grunn av inngrepet i naturen. Det gjør turen unektelig lettere å komme fort opp i høyden, uansett hva man mener om selve trappene. Jeg fikk nesten følelsen av å være tilbake i Nepal, uten at jeg skal påstå at det er nepalske gjestearbeidere som har bygd Fossetrappo. Flott var det uansett.
Det er Bergen og Hordaland Turlag som drifter Stovegolvet og Stord-Fitjar Turlag som har vedlikeholdet. De hadde gjort en fantastisk jobb og jeg kom frem til en ren og nyvasket hytte. Det lå helt nytt sengetøy på alle sengene og jeg hadde god plass å boltre meg på. Det var nemlig ingen andre som kom for å bruke hytta og det synes jeg var litt rart. Men det fremgikk av hytteboka at den er jevnlig og godt besøkt, så det var nok bare tilfeldig at jeg var alene. Jeg må innrømme at jeg nøt freden og roen, da kvelden seig på og alle dagsturistene var gått hjem.
Det gikk stort sett mer eller mindre bratt oppover, men jeg hvilte mye og gikk seint.Tid til en matpause ble det også, et gjenglemt julebrød fra fryser med brunost smakte godt. Den vakre kniven har en god venninne laget til meg og jeg blir ekstra glad hver gang jeg bruker den på turen. Det første blikket på hytta var nesten litt uvirkelig, den lå vaglet på en topp som et ørnerede. Da jeg kom nærmere, så jeg at det var ikke så ufremkommelig som det virket på avstand.
Jeg var glad for at jeg hadde en flott tur opp til hytta. Kne og kroppen fungerte relativt bra, men som sagt tok jeg det rolig. Følelsen av lykke over friheten som kommer av å være i fjellene, var stor og jeg ble litt rørt. Været var perfekt og det var virkelig mye å være takknemlig for. Jeg lot meg ikke engang bli sur, da et turfølge gjorde narr av både stavene og tempoet mitt. De skulle bare visst hvor lykkelig jeg var over å være på tur med tung sekk og god tid, samt en kropp som fungerte greit nok.
Det var en flott utedass med bratte trapper ned og opp. Jeg begrenset inntak av flytende, for å unngå et dobesøk om natten. Med risiko for et fall, var det bare å knipe igjen….Det var bare å velge og vrake, selv om jeg egentlig hadde reservert seng nummer 1.Fine dining må jeg kunne si at det ble. Dette ble favoritt plassen for solnedgangen. Ja, jeg kunne stått/sittet utforbi hytta, men med 2-3+ grader og kraftig vind var det MYE varmere og like fin utsikt inne.
Stovegolvet har en lang og spennende historie. Eller kanskje ikke så altfor spennende, siden det handler mest om en radiomast bygget i 1957. Da ble det samtidig bygget en kontrollromshytte og trafokiosk for å drifte anlegget. Masten er revet og DNT overtok hytta i 2020. Den ble gjenåpnet som overnattingssted i 2022, etter omfattende utvidelse og oppussing. Hytta er nå lys og vakker, samt med mange praktiske løsninger. Det er ikke strøm, men solcellepanel gir lys og lading av mobilen. Vedfyring og gass til matlaging sørger for kosen.
Navnet Stovegolvet kommer av flaten som hytta står på. Toppen er nemlig flatt som et stovegolv og det er fullt mulig å ta seg en svingom eller flere.Utsikten er formidabel og man kan se vidt i alle retninger. Mot vest ligger Nordsjøen og jeg lest et sted at på en klar dag kan man se helt til naustene på Englands kysten. Tja, litt skeptisk til akkurat det…Det er en liten klatrevegg man kan hygge seg i, dersom man ikke har lyst å danse. Trafokiosken har blitt en trivelig varmestue, åpen for alle turgåere.
For en tur jeg hadde… På forhånd var jeg litt skeptisk til om det var litt tidlig å gå denne turen. Men så tenkte jeg på all tiden jeg har brukt hos fysioterapeuten, med å gå opp og ned en step-kasse. Fremlengs, baklengs og sideveis…mens jeg teller steg og antall runder. Det er jo nesten som å gå i fjellet, bare at fjelltur gir uendelig mye mer. Så ja, takk.. litt begge deler. Det er takket være timene hos fysioterapeuten at jeg kan være tilbake i fjellene, selv om det ble lite dans på Stovegolvet. Ihvertfall ikke fysisk, selv om sjelen min nok tok en svingom høyt over fjellene og havet.
Solnedgangen var fantastisk og jeg stod lenge ute og nøt stemningen. Havtåken seig inn og vinden stilnet litt. Sånne øyeblikk kan man leve lenge på..Soloppgangen over Folgefonna var like vakker, med morgenkaffe og minusgrader. Og turen ned ble en heldagstur, siden jeg tok flere omveier og bare nøt dagen og været.
Egentlig er det mye lettere å bli frisk av vanlig feber enn reisefeber, da finnes det piller man kan ta. For feber er jo ikke behagelig, enten det er på ene eller andre måten. Blir man syk, setter feberen seg i kroppen og gir vondt. Man svetter og fryser om hverandre, hodet og kroppen verker, gjerne ledsaget av snue og hosting som får lungene til å vrenge seg. Det vet jeg alt om, siden jeg nettopp lå syk i mange dager.
Min søster hadde fått bilpakke i julegave av ferje selskapet og selv om det ikke ble helt gratis, var det ikke langt ifra. Finnes det noe som får en til å føle seg mer gammel, enn bingo? Men det er god hjernetrim, det skal de ha. Jeg var aldri i nærheten av å vinne noe, men på køntrikvissen imponerte jeg stort. Yiiiha…Det er ren meditasjon å sitte ved et vindu og se verden gli forbi.
Reisefeber derimot er noe helt annet, som er vanskelig både å måle og kurere. Den starter gjerne dypt inne i sjela og er til å begynne med bare en liten lengsel. Jeg tar meg selv i å bli urolig og rastløs, samtidig som jeg kan bli stående å stirre uten å egentlig se. Verst er det om våren, når lyset vender tilbake og sola begynner å varme igjen. Plutselig får jeg lyst til å finne telt, pakke sekken og bare gå. Eller sykle, kjøre, padle og uendelig mye mer…
Kontainerkaien er det første møtet med dansk jord, siden blir det bare bedre og bedre. Middag på en tilfeldig kafe, i en liten by jeg aldri har hørt om, ble en stor suksess. Plankebøff og Tuborg, det blir ikke stort danskere enn det…Vi ankom hyttefeltet i mørket, så jeg var tidlig oppe neste morgen for å inspisere området. I tett tåke og minusgrader var det en frisk start på dagen. Vårt lille hjem i skogen.
Det finnes ingen pille man kan ta når reisefeberen setter seg i kropp og sjel. Plutselig googler man sydenferie, flybilletter, innreiseregler og annet kjekt. Man ser filmer på YouTube om de som har syklet jorda rundt eller gått Norge på langs og tvers og midt mellom. Det leses om turtips, pakkelister og hvordan bli en globetrottere uten å ødelegge klima eller lommebok. Man ser ikke helt poenget med hverdagens rutiner og blir lei av alt helnorsk mat som ligger i skuffer og skap.
Akkurat som mange bedrifter drar på utenlandstur og legger inn et bedriftsbesøk, (for å kunne rettferdiggjøre turen), tok vi med yogamatter. Da var vi liksom på yoga leir for å pleie kropp og sinn. Limfjorden strekker seg helt fra Nordsjøen til Kattegat og er 180 kilometer lang. Det var en flott dag for en vandretur langs vannet. Nibe ligger i Ålborg kommune og oppstod som by på 1300-tallet. Den hadde sin glanstid under sildefisket på slutten av 1600-tallet og er i dag en trivelig småby med under 6000 innbyggere. Nibe kirke er en katedral fra 1400-tallet. Jeg vet ikke hvorfor disse figurene er plassert i utallige varianter over både by og omegn, men de gav en god følelse. Dessuten var kirken ulåst, slik at vi kunne gå inn og beundre de flotteste veggmalerier.
Det finnes egentlig bare en kur for reisefeber og det er å reise. Her er mange heldige, særlig de som har egen hytte eller ubegrenset med penger. Vi andre må snike oss med der vi kan og i mitt tilfelle var det flaks at min søster ville bli med på en jolletur til Danmark. Enda kjekkere var det at vi fikk med en god venninne og plutselig var jeg på tur. Selv om jeg fortsatt var litt småsyk fra forkjølelsen, fant jeg ut at jeg kan likegodt sitte i Danmark og hoste som hjemme. Særlig fordi feberen forsvant….
Det var mye kjekt å oppleve rundt Sebbersund, her var ekte vikingland. Vi besteg Skt. Nikolaj berget, som har vært et seilingsmerke i utallige år og er oppkalt etter en skytshelgen. Det gikk små raggete ponnier på markene vi gikk over og det var lett å føle seg hensatt til fortiden. Sånn gir ettertanke og gode opplevelser, samt mater reisefeberen. Det ble også et besøk i vikinglandsbyen, hvor jeg kunne hygge meg i et ekte vikinghus. Tror jeg da…
Det er aldri kjekt å være syk og særlig vanskelig når man er midt i et opptrenings forløp. Feber er kroppens måte å bekjempe sykdom på og krever at man legger seg ned og er i ro. Et relativt nyoperert kne trenger bevegelse for å komme tilbake til normalt og det betyr trening og bøying. Da foretrekker jeg reisefeber, det er mye kjekkere det. Kombiner gjerne med god selskap og et sted du aldri har vært på, så kommer livsgnisten raskt tilbake. For den største forskjellen er at mens feber går over, er reisefeber varig. Har du først fått den, er den vanskelig å bli kvitt.. God tur…
Det sies at det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv. Det har jeg ikke kommet på helt av meg selv, men er lånt av Nils Kjær. Men jeg er veldig enig. Det var tilfeldig at vi fikk oppleve Sebber kirke og Sebber kloster. Det ble et høydepunkt på en fin dag.Både kirken og klosteret stammer opprinnelig fra 1100-tallet og ble drevet av nonner. Nå er kirken kirke og klosteret hotell, men alt var tilgjengelig for oss turister. Sånn kan me like…Vi var skikkelig heldige med været, men vinden var iskald. Eller det var kanskje bare kirkegården som føltes kald.Er man i rehabilitering, så er man i rehabilitering… Det vil si at opplegget fra fysioterapeuten følges enten man har reisefeber eller ikke.. Svømmebassenget i Nibe var en spesiell opplevelse, det var meg og to badevakter som passet på fra land. Det kan man like…
Husker du den aller første gangen du dro på ferie til utlandet og opplevde at verden var et spennende og uvant sted? Jeg vokste opp i en tid da det ikke var vanlig å feriere andre steder enn i Norge. Eller; det var kanskje bare oss som dro på besøk til slektninger hver gang det var ferie fra skolen, enten den var kort eller lang? Syden var et sted vi knapt hadde noe forhold til og verden kun noe vi lærte om på skolen. Derfor kan jeg godt huske mitt første møte med det store UTLANDET, det var en telttur til Sverige. Jeg tror vi dro kun fordi min mor hadde en søster som var flyttet dit, så sånn sett var det nok et slekts besøk. Enda kan jeg huske den eksotiske smaken av falukorv og limpa, samt undringen over at de sa glass når de ville ha is. Hvor rart var ikke det??!!
Jeg stoppet og sov i bilen underveis, det tar noen timer å kjøre hjemmefra og helt til Sverige. Kaffe og mat hadde jeg med, så det ble flere stopp for å strekke beina og fylle på med næring. Det er ikke problem å finne mat og drikke langs E39, men medbrakt er billigere og sunnere. Å kjøre bil i Sverige er omtrent som å kjøre bil i Norge, bare at veiene ofte føles bredere, rettere og med høyere fartsgrense.Målet var Läckö slott og det gikk greit å finne det. GPS har revlusjonert reiselivet….
Jeg har beholdt et godt forhold til Sverige som ferieland og det har blitt mange besøk. Det har vært elgpark, padling og teltliv, men også jallaturer rett over grensen for å handle billig ost. Men nå hadde jeg sett meg ut et område ved Väneren som hørtes spennende ut. Her var slott, mange gamle kirker, middelalder byer og vakker natur, akkurat sånn jeg liker det. Planen var å sette opp telt som base og tilbringe en uke med å utforske Skaraborg, med mest fokus på området som lå opp mot vannet. Det ble ikke helt sånn… Jeg startet på Kållandsøya, som betegner seg selv som den vakreste øyen i innsjøen. Her var slottet og det var like flott som jeg hadde forestilt meg. Det var gratis å gå rundt på området og det var flere merkede løyper å velge mellom hvis man ville gå lengre. Dersom du vil inn på slottet, anbefaler jeg den guidede turen. Husk å booke på forhånd dersom du kommer i høysesong, nå var det bare meg og guiden som vandret rundt innendørs.
Min planen var altså telt, men det var så tidlig i sesongen at mange av campingplassene fremdeles var stengt. Etter en natt i bilen var jeg ikke vanskelig å overtale til en natt i luksus på Naturum, hotellet ved slottet.Utsikten fra rommet mitt var verd hver krone, for ikke å snakke om frokosten.Det var med ærefrykt jeg gikk inn på slottet for å bli med på guidet tur. Det var bitende kaldt, jeg har ikke kledd så godt på meg siden jeg var i Nepal…Det var absolutt verd prisen med en guidet tur, for å få et innblikk i slottets lange historie. Det meste av pynten var fra tidlig 1600-tallet, da greve De la Gardie overtok eiendommen. Han må ha vært glad i pynt, den godeste greven…
Skjønt vann og vann… Väneren er Sveriges største innsjø og den tredje største i Europa. Jeg hadde litt vansker med å fatte at det ikke var havet jeg befant meg ved. Det var uendelige stort, med måkeskrik og hvite topper på bølgene. Innsjøen er plassert mellom Västergötland, Dalsland og Värmland, samt er en del av Göta kanal. Jeg hadde vært i området før, siden det ligger nær grensen, men da lenger sør. Nå var jeg klar for dette gedigne ferskvannet, med skjærgård og trivelige små fiskelandsbyer. Så da jeg hadde brukt nok tid ved slottet og gått naturstien rundt neset, var jeg klar for å utforske resten av Kållandsö.
Jeg besøkte Spikens Fiskehavn, som er unik i europeisk sammenheng, med sine mange aktive yrkesfiskere og flere røkeri. Om sommeren er det nok et livlig sted med kafe og restauranter, men i slutten av mars var det tyst som graven…Det var ikke trangt om plassen da jeg var der og like kaldt og vindfullt som Jæren en vinterdag. Vinden gikk gjennom marg og bein, så den koselige piknik-plassen fikk stå i fred og matpakken ble spist i bilen.Like ved Spiken lå en Gammelskog, så jeg gikk meg en tur i den.
Jeg hadde rasket med meg noen turistbrosjyrer, så jeg var klar for å se mest mulig. Fordelen med å komme utenom sommer og høysesong, er at man slipper alle turistene, kø og støy. Ulempen er at det var iskaldt, alt var stengt og at man knapt så et annet menneske noe sted. Jeg hadde bestemt meg for å se alle middelalderkirkene som ligger spredt utover på øya og sørover mot Lidkøping, men det var jammen litt av en utfordring. De var mange og lå tett, man kunne nesten se over til den neste. Det er en pilegrimsled man kan gå, men det hadde jeg ikke tid eller utstyr til, så jeg kjørte på kryss og tvers i naturlandskapet. Det var flott, mye landbruk og skog. Jeg drømte om grønne enger, markblomster, skyfri himmel og om å ligge under et svært eiketre…. I stedet kjørte jeg bil.
På vei mot nok en gammel kirke og gravplass.Det er ikke bare middelalderen som er interessant, det finnes også mange fortidsminner fra eldre tid. Jeg stoppet på flere, helst hver gang jeg så et skilt. Det er godt merket for turister og lett å finne frem.Tilslutt hadde jeg sett så mange gamle kirker, at jeg knapt gadd å gå ut av bilen. Der det var mulig, stoppet jeg på parkeringsplassen, tok et bilde ut bilvinduet og kjørte til neste. Been there, done that…
Et sted som jeg synes er obligatorisk her ute, er Hindens Rev. Det er et naturreservat, formet som en lang, tynn ting ut i innsjøen. Her går man i flere kilometer på sti, ut i intet. Vannet både ser og hører man på begge sider, samt jeg hadde det også ovenfra siden det regnet. Gamle sagn sier at det var to kjærlighetslystne troll på hver sin side av vannet, som startet å bygge en bro. Jeg har mer tro på innenlands-isen, som la igjen en morene-rygg da den trakk seg tilbake. Uansett opphav, det var en spesiell opplevelse å gå ut til der stien stoppet, alene med alt vannet. Planen var egentlig piknik og et friskt bad på enden, men det fristet ikke engang LITT. Jeg var våt og kald, så det ble å ta noen bilder, før jeg gikk samme veien tilbake.
Det var godt tilrettelagt med parkeringsplass og informasjonstavle ved startpunktet for Hindens Rev. Turen helt til endes og tilbake er på 8 kilometer, det er flatt og lett å gå.Noen steder gikk jeg helt nede i vannkanten og utsikten over innsjøen var vakker. Det var vanskelig å se hvor vannet endte og himmelen begynte, det var grått alt.Det var rart å ha vann så nært på begge sider. Jeg så noen fugler, både hegre, svaner og ulike ender, ellers var det lite tegn til liv.Ved veis ende… Skulle jeg gått lengre nå, måtte jeg ha svømt…
Jeg fant meg en helårs åpen campingplass tilslutt, på et lite sted som het Flisbäck. Det var et glimrende utgangspunkt for å utforske området mellom Lidk¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨oping og Mariestad. Jeg leide meg en sykkel og dro på dagstur inn til porselensbyen Lidk¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨öping, kjent for vakre trehus og livlig handel. Jeg kom på en påskedag, så da var det relativt rolig og stengt, men både kafeer og museum var åpne. Et annet sted jeg ble begeistret for, var Kinnekulle, det blomstrende fjellet. Her finnes flotte turløyper, små gårds-butikker, kafeer, utkikkstårn og mye annet. Jeg brukte en hel dag på å kjøre på kryss og tvers, gå turer og hygge meg på kafe.
På Kinnekulle kan man oppleve et sjelden tilbakeblikk på jordas historie, sånn omtrent 540 millioner tilbake i tid. Her kan man lete etter fossil i kalksteinen eller bare nyte stemningen.Det finnes mange turstier som alle fører opp til toppen på Kinnekulle. Her står et utkikkstårn fra 1892, som er 19 meter høyt og hvor man kan se 8-9 mil i alle retninger. Inngangsprisen var på 25 kronor for vuxne og 15 for barn, men det var selvsagt stengt da jeg var der.
Det er bare fantasien som setter grenser for alt man kom oppleve i denne delen av Sverige. Jeg tenkte mye på at jeg burde hatt mye mer tid og ikke minst at det burde vært sommer. Dessuten dro jeg hjem en dag før jeg hadde tenkt og det var rett og slett fordi det ble meldt store mengder med snø, både på svensk og norsk side. Og snøen kom og skapte totalt kaos med stengte veier og innesnødde biler. Så jeg var glad for at jeg for en gangs skyld lyttet til fagfolk og dro tidlig hjem. Det er ikke det samme med teltliv og lange kjøreturer når alt er nedsnødd. Så neste gang jeg drar til Väneren, tenker jeg at det skal være sol og sommer….
Fika er en kunst i Sverige og det finnes utallige kafeer og bakeri som disker opp. Jeg vet ikke helt hvordan man oversetter fika til norsk, men det smaker godt uansett. Særlig påske kyllingen var en innertier..Museet i Lidköping var meget maritimt og jeg måtte igjen minne meg på at jeg var IKKE ved havet.Byen ble utforsket på sykkel, det var tross alt ikke mer en en mil fra campingplassen til sentrum. Langs havet, beklager innsjøen…Det ble et kort besøk i Mariestad siden alt var stengt for påske. Middelalderhusene stod allikevel der de alltid har stått og jeg slapp å gå i kø for å beundre dem.