Jolleturar

Bilkjøp for dummies.

Det er ikke før man er uten bil, at man ser hvor avhengig man er av å ha bil…. Plutselig kommer man seg verken avsted på tur eller kan dra til OBS for å hamstre på 10 krones tilbud lenger. Det verste er allikevel når man faktisk HAR bil, som står i garasjen med full tank og sviver som ei klokke, men som ikke kan brukes fordi man har mistet bilnøkkelen. Stressnivået blir ikke lavere jo mer man leter og særlig når man får beskjed om at det koster mellom 12 000 og 20 000 for å få nye nøkler, fordi det samtidig må byttes startmotor. Kort oppsummert har man da et valg, man må kjøpe ny bil….

Kjære vene…alle roadtripene vi har hatt….

Jeg er en sånn person som får et dypt og inderlig forhold til bilen min. Det må jeg kanskje slutte med, for dette ble for tøft. Fra nå av skal jeg ha et PANSER hjerte, som ikke lett slipper inn kattunger, valper, biler eller alt annet med behov for kjærlig omsorg. Jeg har en tendens til å overse alle feil og mangler, slik man gjør for den man elsker. At det har knaket kraftig hver gang jeg svingte eller at det var så mye dogg på innsiden av rutene at jeg knapt så ut, har vært bagateller. Det at vindusviskeren bak og dørhåndtaket på førersiden ikke har virket, var liksom helt greit, for det har vært sånn siden jeg kjøpte bilen. Bil er for meg ikke et statussymbol eller noe å imponere naboene med, den er frihet og lykke på 4 hjul. Det er nok at den starter når jeg vrir om nøkkelen og kjører meg fra A til B uten problemer. Så jeg har virkelig elsket bilen min og gikk inn i en dyp sorg da jeg innså at nå var slutten kommet for oss to. For uten nøkkel, ingen tur……

Det var en trist dag da Falken kom for å slepe bilen ut av garasjen.

Jeg har null peiling på bil, så hva gjør man når man trenger en ny bil? Først vurderte jeg å lease en bil. Jeg tenkte det var genialt; ny og fin bil med service og reparasjoner inkludert i prisen. Vinn, vinn altså… Men ifølge en kollega av meg er det å lease en bil omtrent som å inngå en pakt med Djevelen. Får du EN LITEN SKRAPE i bilen, kan du plutselig sitte med en regning på 60 000-70 000 fordi det er ikke inkludert. Da droppa jeg den ideen, jeg som knapt greier å rygge inn i gårdsrommet uten å skrape borti steingjerdet.

Goodbye, adios, auf wiedersen, farvel…. Tårevåt avskjed med det grå gliset mitt.

Min neste ide var å ta opp et billån og kjøpe en ny(ere) bil. Men jeg innså raskt at det var perler for svin. Med en ny bil følger mye forpliktelser. Det er service som må tas ofte og ikke bare når bilen nekter å starte. Man må vaske og polere bilen, ellers synker den i verdi. Jeg er mer den typen som kun vasker bilen før EU-kontroll, konfirmasjon, bryllup eller gravferd. Med ny bil hadde jeg blitt en av dem som må huske å ta med, samt bytte klær etter fjelltur, så jeg ikke får søle i bilen. Jeg måtte ha sluttet å spise popcorn eller skolebolle mens jeg kjører, fordi det søler for mye. Og neppe hadde jeg tatt med hunder og barn i bilen (les barnebarn, Toby og Milo), siden det gir økt slitasje. Da var det avgjort, ny bil = nei takk.

Jeg var ikke så veldig høy i hatten da jeg satt på natt toget på vei til Oslo for å hente en bil kjøpt usett på Finn. Men når man ikke har peiling, hva skal man se på???!!!

Dermed ble det som det pleier, FINN.no. Her kommer noen tips dersom du trenger ny bil og ikke vet hvordan. På FINN, gå inn på kjøretøy og videre til Toyota, (den eneste bilen som er et godt kjøp brukt, uansett). Velg modell, men det spiller liten rolle hva du tar, så lenge det er Toyota. Det er to ting som er viktige, sjekk hvor mye bilen er kjørt (kilometerstand) og prisen (dersom du har ubegrenset med penger, glem dette punktet). Jo lavere begge er, desto bedre. Velg bil og kjøp den. Enkelt og greit. For oss som ikke har peiling, er det litt bortkastet tid å dra rundt å se på ulike biler. Det blir omtrent som å be en veganer vurdere kvaliteten i kjøttdisken på Meny, hva ser man etter og hvorfor? Med andre ord: totalt uinteressert…

Jeg valgte en bil som kostet mindre enn det ville gjort å få nye nøkler til den gamle. Den er relativt lite kjørt og jeg husket å se under panseret for å sjekke at den hadde motor FØR jeg signerte kontakten. Valget var enkelt, den er prikk lik min forrige bil, fordi gammel kjærlighet ruster ikke. Dessuten slipper jeg å bruke masse tid på store parkeringsplasser med å lete etter bilen, fordi jeg har glemt hvordan den nye ser ut…. Allikevel ikke helt lik, for det er en oppgradert modell, med sentrallås og elektriske vinduer. Det er jammen ikke verst for en 21 år gammel bil… For ikke å glemme CD spiller, den gamle hadde kassett spiller da jeg kjøpte den. Så gjett hvem som kjørte glad og lykkelig hjem fra Oslo til toner av Bruce Springsteen og Leonard Cohen, mens jeg trykket vinduene opp og ned? Nå håper jeg bare at jeg ikke finner nøkkelen til den gamle……

På vei over Suleskaret etter et besøk i Finnskogen i 2018. Norge er best gjennom ruta på en gammel og trofast Toyota…

Drømmen om Fjøløy.

Det var den lørdagen jeg hadde gledet meg til hele uka. Hytten til Stavanger Turistforening på Fjøløy var nemlig booket fra lørdag til søndag. Egentlig kunne jeg tenkt meg å være hele helgen, eller ei uke, en måned, år eller resten av livet. Så glad er jeg i havet og disse små øyene ytterst ute, med forblåste knauster og høy himmel. Men siden det er vanskelig å få tid til, var jeg ihvertfall takknemlig for to hele dager og sjansen til å sove på en enkel hytte med fantastisk utsikt, 8 sengeplasser og innlagt strøm….

Det er liksom rundtur uansett hvilken retning man går i… Og avstanden er absolutt overkommelig.

Fjøløy fort ble bygget av tyskerne i 1941 og overtatt av forsvaret etter krigen. Det var stengt for offentligheten frem til 2011, da Rennesøy kommune overtok og laget et fantastisk friluftsområde åpent for alle som er glad i fisking, bading, kajakk og tur.

Men så meldte tur følget avbud og det var leit. Men sykdom kan man ikke gjøre noe med og han på 7 var uansett glassklar. Nøkkelen til hytta var allerede hentet i Stavanger, så lørdag morgen stod vi pakket og klar med yttertøy og sko på før 08.00. Jeg var fast bestemt på å tilbringe så mye tid som mulig på øya, for å få maks ut av helgen. Men det var da jeg ikke fant bilnøklene…..

Veien inn til hytta går på grus og god sti. Det er 1,2 km å gå fra parkeringsplassen, men det føltes mye lenger, siden jeg var tungt lastet og det blåste og regnet.

Alt slitet ble imidlertid raskt glemt da vi kom til hytta, fikk fyr i vedovnen og kakao samt marshmallows og Pringles på bordet.

Jeg har en tendens til å legge ting på de mest usannsynlige plassene, for så å bruke mye tid på å lete etter dem. Ungene mine påstår at det er alderen, selv tror jeg ikke det. Jeg tror heller at det blir en kortslutning i hjernen når jeg tenker på for mange ting på en gang og det gjør jeg ofte. Da har jeg plutselig lagt mobilen i kjøleskapet eller satt veska i sykkelboden. Uansett, bilen stod i garasjen og nøkkelen var vekk. Ikke har jeg reservenøkkel heller, siden jeg brakk den ene for mange år siden og ikke har giddet å få bestilt en ny. Sånt straffer seg….

Det var ikke enkelt å velge seng når det var bare oss to og så mange å velge i. Her finner man både dyne og pute, men lakenpose må tas med sjøl. Flaks at jeg husket det…

Det enkle er ofte det beste, når en 7åring får bestemme menyen….

Dette hadde jeg sett frem til, en stille morgenstund med kaffi og legging av kabal sammen med Kvakke.

Da klokka nærmet seg 3 på ettermiddagen og huset var endevendt opptil flere ganger, gav jeg opp å lete mer. Sekken ble pakket ut og tur utstyret ryddet på plass. Bilen stod fremdeles i garasjen og nøkkelen borte vekk. Ikke kunne vi bruke offentlig transport til Fjøløy, det går visstnok ikke buss dit på vinteren. Hvis det i hele tatt går, det er jeg veldig usikker på… Jeg la meg på sofaen og trakk pleddet over hodet helt til jeg kom på at jeg kunne låne en bil. Tusen takk til Marianne og snart var vi pakket og klar IGJEN.

Fjøløy fyr ble bygd i 1849 og automatisert i 1977. Det er ikke et fyrtårn, siden det bare er 8,2 meter høyt, men har allikevel flott utsikt over havet og øya.

Vi tilbragte morgenen med å utforske øya, både de krigshistoriske minnene, fyret og tur stiene.

Men mest var vi på hytta og utforbi den.

Kjøreturen tok ca 45 minutter og det ble mørkt da vi endelig kom frem. Hytta var like flott som jeg hadde sett for meg, og snart brant det i ovnen. Vi var heldige, det var litt ved på hytta, (siden jeg hadde glemt å ta med, i all ståhei omkring bilnøkkelen). Her må man ta med både ved og vann, det er heller ikke toalett. Men vann kan hentes og det ligger et flott do ned bakken mot fyret, så vi var berget.

Selv oppvask blir kjekt med sånn utsikt..

En som ikke ville dra, siden han syntes turen ble altfor kort…. Enig i det…..

Klosterøy ligger rett ved siden av Fjøløy, så et besøk på Utstein kloster er obligatorisk.

Utstein er Norges eneste bevarte middelalder kloster og er et imponerende syn. Vi kom ikke inn, det er stengt i januar og februar.

Det ble et kjekt opphold på Fjøløy og ekstra kjekt var det at vi fikk besøk før 7 neste morgen. Med både kaffitrakter og vaffeljern på hytta ble det en fin dag, selv om jeg måtte tidlig hjem til en avtale. Han på 7 har allerede lagt inn ønske om en ny hyttetur til Fjøløy og at vi skal være MYYYYE lengre. For ikke fikk vi prøvd fiskestanga og ikke lest ut boka. Men jeg må bare finne bilnøkkelen først….

Over der ligger Fjøløy… Så nært, men akk så fjernt uten bil….

På tur med bebi.

Vi har fått barn, retter sagt min datter har fått barn….Vår lille flokk har fått et nytt medlem og han er en bebi. Grunnen til familieforøkelsen tror jeg var mest savn. Det ble et tomrom etter at Scotty døde og de som sier at «han var bare en hund», har aldri hatt hund. Han var den snilleste, klokeste, morsomste, lydigste og mest pinglete turkameraten på fire bein jeg har hatt. Men plutselig har vi fått i hus en grå/rosa virvelvind som stjeler tøflene mine og gnager på bøker og alt annet jeg er redd for, men ikke passer på… Heldigvis er det ikke min jobb å oppdra ham, tørke tisseflekker eller betale for spesial valpemat (som koster en formue).

Langt der bak ser man masten på Skrussfjell.

Liten hund har små bein og skal helst ikke gå for langt.

Milo er av rasen Whippet, som er en engelsk mynde. De ble brukt som veddeløpshunder på 1800 tallet og kan som fullvoksen løpe opp mot 56 km/t. Det gjør rasen til en av de raskeste i verden….Med andre ord bør han ha gode forutsetninger for å bli en sprek turkamerat. Men da trengs det trening og da fikk jeg ansvaret for å legge opp en tur som ikke var for krevende. Valper skal nemlig ikke gå for langt eller for bratt. Turen ble derfor lagt til Skrussfjell, som viste seg å være et dårlig valg.

Jeg måtte gi ifra meg mobilen, siden mitt lille barn hadde glemt sin hjemme. Men det var bare kjekt, da fikk jeg bilder tatt av unge øyner og ikke bare sånne av natur…

Storebror Toby er en god venn og lærer bebien opp i det meste en hund trenger å vite. Litt oppgitt blir han når Milo går feil vei…

Turen til Skrussfjell starter fra Alsvik natursenter, som har en stor og god parkeringsplass. Det er en rundtur og jeg har tidligere mye brukt turen som en treningstur. Grunnen er at fjelltoppen har bratte sider fra alle kanter og at man får 300 meter stigning uansett hvilken vei man går opp. Så her er det fullt mulig å få opp pulsen, men det var ikke målet vårt. Vi gikk rolig og tok mange pauser slik at bebien kunne hvile. Stien var våt og sølete, noe som satte sitt preg på ham. Det var helst et ynkelig syn når han ble våt på beina, han skalv så han ristet. Ikke akkurat født villmarkens sønn….

Det ble mange pauser oppover hvor bebien måtte varmes hos na mor.

Det gav meg god tid til å beundre det vakre januarlyset over Noredalen.

Det jeg hadde glemt, er at det på denne turen er mange gjerdeklyvere. Grunnen er at stien går over store beitemarker som er gjerdet inne av steingard eller strømgjerder. Nå på vinteren går det verken sau eller hester her, men det er vanligvis fullt opp med dyr og selvsagt båndtvang på hunder. Det var tungt å bære, løfte og dytte hundene over de bratte stigene, men vi lot ikke det stoppe oss. Etter å ha kommet over den siste, hvor Toby måtte dyttes under et piggtrådgjerde som rev i stykker hans nye regnfrakk, kom vi til den siste og bratteste av bakkene. Da var bebien utslitt og måtte bæres, så vi tok en kjapp ruteendring og fant en ny og umerket sti nedover.

Stien vi fant oss gikk tilbake mot Alsvik, med flott utsikt til Lutsivassdraget.

Enkelte mente det var nesten som å gå gjennom en Ringenes Herre scene….

Det ble en spennende tur nedover; med skjulte huller i steinrøys, tett voksende einerbusker og sølete jord som ble nesten rutsjebane. Så det gikk ganske seint…. Det gikk ikke fortere da vi kom inn i tett skog, men jammen var det spennende å brøyte seg fremover. Her stod trærne tett og bakken var dekket av steiner og mose. Etter alt regnet som har vært i år, var det mange bekker og skikkelig vått i bakken. Jeg var glad for at vi ikke skulle gå i timevis, det var ganske ufremkommelig. Mens mitt lille barn snakket om hvor mye kjekkere det var å gå en sånn tur, i motsetning til asfalt eller grusvei. Joda, jeg kan forstå det, men jammen var det slitsomt….

Det var heldig for meg at de gadd å vente….

Etter all bæringen, hadde han ladet opp batteriet igjen og kunne plage storebror litt.

Alsvik natursenter har glimrende fasiliteter; med både benker, bord, tak over hodet og toalett. Her kan man grille pølser på bål, sparke fotball eller sove i telt.

Noen brukte tiden på å trene hund, mens andre var mer opptatt av knekkebrød med brunost og kakao.

Vi var heldige og fant naturstien som går i terreng ned til vannet og rundt natursenteret. Her var løypa igjen både rødmerket og tilrettelagt med bro over bekkene. Uheldigvis for meg, siden jeg hadde glatte sko og plankene var våte og såpeglatte. Jeg hadde et klassisk fall, hvor begge beina forsvant opp i luften og jeg landet på ryggen, mens hodet gikk i bakken. Heldigvis hadde jeg sekk på ryggen og landet relativt mykt på nistepakker og sitteunderlag. Det ble en meget sein lunsj, hvor bebien datt ned av benken og ellers hygget seg med godbiter og mye kyss/kos. Livet med valp er strevsom, men absolutt mye kjekkere. Bare spør mitt lille barn…

Endelig Ryfast, JIPPI !!

Ryfylke er den nordøstlige delen av Rogaland, som har Forsand i sør og Sauda i nord. Skjønt jeg er usikker på om Forsand fremdeles tilhører Ryfylke, eller om det er blitt endret siden de nå er en del av Sandnes kommune… Noen som vet? Jeg er nok ikke den som har vært flinkest til å bruke de flotte turområdene som finnes lenger nord. Særlig ikke dersom det innebærer ferje eller kjøring i mer enn 30 minutter… Derfor har det blitt veldig få turer over fjorden for å utforske topper og daler, skoger og fjellvann. For Ryfylke er et eldorado for frilufts entusiaster og alle som er glad i vakker natur.

Det var ikke så bratt nedover og oppover som jeg hadde trodd, alltid greit å vite når man kjører et gammelt vrak som helst må ha drahjelp når det blir for bratt….

Det er strengt forbudt å stoppe i tunnelen for å ta selfie, da går alarmen og kjørefelt blir stengt. Dette har visstnok vært et problem, særlig i det blå lyset og her hvor veggene er stilig dekorert. Godt jeg hadde medbragt fotograf….

Derfor har jeg ventet i spenning på den nye tunnelen som skal gjøre Ryfylke mer tilgjengelig for oss søringer. Det er ikke fordi jeg tenker at det blir så mye billigere enn ferjen, for det tror jeg ikke at det blir. Men man slipper ferjekø og det går raskere, ser jeg for meg. Dessuten er Ryfast foreløbig verdens lengste og dypeste undersjøiske tunnel, så jeg har gledet meg veldig til å ta en prøvetur. Det tok litt tid før jeg fant ut hvor tunnelen gikk fra og jeg måtte forhøre meg med en kollega som hadde løpt i den, så dersom du lurer, er det Hundvåg…. Det vil komme tunnel fra Motorveien, men foreløbig er det gjennom Stavanger, over alle broene og utallige rundkjøringer før man finner nedkjørselen til tunnelen. Fremdeles en dagstur, altså…..

Turen rundt Liarvatnet, som jeg egentlig hadde planlagt, ble avlyst pga snø.

Jeg forberedte meg for langtur, med niste kjøpt på bakeri, siden jeg har som mål å spise tomt skuffer og skap etter jul. Så utvalget hjemme var ikke mye å skryte av og turfølget nektet å bli med, dersom vi ikke hadde noe annet enn julekaker med på turen. Det var skikkelig langt å kjøre, syntes jeg og særlig fordi vi kjørte feil på Jørpeland. Men tur er tur og snart spant vi oppover de bratte bakkene mot Liarvatnet. Veien ble ganske fort belagt med is og snø, heldigvis er vraket godt skodd med piggdekk. Det er verd hver krone, selv med piggdekkavgift i Stavanger kommune…. Til vår store overraskelse var det full vinter på toppen.

Vi var ikke kledd for snø, unntatt han på 7 som hadde både ull, heldress og lue.

Det var altså skikkelig kaldt og jeg følte virkelig at vi var langt hjemmefra.

Men jeg fikk slått fast at det er utrolig mange fine turmål, når bare våren kommer..

Det ble ikke slik jeg hadde trodd, men blir det noen gang det? Istedet for langtur fikk vi ha snøballkrig samt bygge vinterens første snømann. Maten ble spist mens vi satt i bilen og planla fremtidige turer, bading og teltliv. Jeg var mest forundret over hvor mye snø som var her og at vi ikke har sett en snøfille hjemme. Andre skulle ønske tunnelen hadde åpnet før jul, slik at vi kunne dratt opp hit og fått litt julestemning i Winter Wonderland. Vi satt i bagasjerommet på bilen og drakk kakao, mens han på 7 veltet seg i snøen. Jeg fikk plutselig veldig lyst til å gå på ski…..

Han så ikke helt fornøyd ut, vår lille hvite venn….

Mens andre var godt fornøyd med kakao på parkeringsplassen…

Jeg vet ikke om jeg kommer til å dra mye mer til Ryfylke enn jeg har gjort tidligere, men jeg har mange planer om det. Ryfast tunnelen var kjekk å oppleve og foreløbig er den gratis å kjøre gjennom. Senere vil det koste ca 134,- hver vei og vil fremdeles kreve litt mer planlegging fra min side enn en tur til Gramstad. Men jeg er ihvertfall glad jeg ikke kjører lastebil, det kostet flesk… Det ble en kjekk, men annerledes tur enn det jeg hadde sett for meg, mer roadtrip enn friluftsliv. De 14,3 kilometerne under Boknafjorden var skikkelig spennende og tunnelen er et imponerende byggeverk. Nå venter jeg med spenning på at resten av anlegget skal åpne i februar, så får jeg enda kortere vei til snøen og Ryfylke….

Veien til Blåfjell.

Hvem av oss som har levd en stund, husker ikke Jul i Blåfjell? Den norske tv julekalenderen, som er blitt kåret til tidenes mest populære, var en stor hit hos mine barn. Jeg husker at jeg kjøpte bok, spill, sengetøy og luer inspirert av tv programmet. Vi benket oss foran skjermen i åndeløs spenning og ventet på den blå timen. Men blånissene gikk i glemmeboken både hos store og små, så det var ikke derfor vi endte opp med å gå en tur til Blåfjell.

Det er både stor og gratis parkeringsplass ved Sælandskogen. Toalett og info tavle er det også.

Vanligvis har jeg gått runden og i vant tro samme veien, som har vært Urådalen, Bjødnalia og Kleiva. Men av og til er det kjekt å prøve noe nytt…..

Vi startet så tidlig at det såvidt var begynt å lysne. Den blå timen er tussmørket, den magiske timen om morgen og kveld, skillet mellom lyset og mørke.

Det var nemlig helt tilfeldig at vi havnet på nissejakt, noen dager før jul. Jeg har alltid tenkt dype skoger og øde vidder dekket av snø, når jeg har tenkt på Blåfjell. Men det finnes et annet sted, mye nærmere, som heter det samme. Da kjører man på vei 506 mellom Ålgård og Bryne, tar av mot Undheim på Fv 205 og kjører til man ser skiltet Sælandsskogen. Der parkerer man og så finnes det flere turmuligheter. Her er både skog, vann og flere topper, så det er lett å finne en løype som passer uansett fysisk form og tur erfaring.

På veien langs Taksdalsvatnet kommer man inn i en flott skog.

Stien går videre oppover Urådalen langs bekken, som etter alt regnet nesten var en elv. Her kan man finne den nordatlantiske laksen, som om høsten vandrer oppover fra Håelva og inn i småbekker for å gyte.

Det som gjør denne turen og dette store området rundt Sælandsstoppen unikt, er eikeskogen. Her ser man nemlig hvordan det så ut på Jæren for omlag 2000 år siden, da eiketrærne dekket det meste av landskapet. Trærne i Urådalen vokser i ei skikkelig steinrøys eller ur, derav navnet Ur-å. Skogen har et rikt dyre og planteliv, deriblant to forskjellige typer flaggermus og over 50 forskjellige arter fugler. Området er vernet med formål å bevare et spesielt kulturlandskapet, med alt fra lyngheier, myr og trær til dyrket mark. Her har det nemlig bodd mennesker siden bronsealderen og det setter sitt preg. Vakker natur, med en lang og spennende historie, kan man be om mer?

Jeg hadde aldri gått opp på Sælandsfjellet, så det ble en ny tur for meg. Det er en kortere (grunnen til at det ble valgt istedenfor rundturen av han på 7), men tyngre tur siden det var bratt.

Løypa er godt merket, men kan være utfordrende for de med vonde knær. Her er steinete og ulendt å gå, kan være en fordel med staver.

Vi delte på stavene på vei oppover, det var en dryg bakke for enkelte.

Som tidligere nevnt, var jeg ikke klar over at det var en topp som het Blåfjell her. Den er ikke merket fra hovedløypa og jeg har vel aldri vært den som studerer kart med stor iver. Så da vi plutselig kom til et stikryss, etter å ha kjempet oss opp bakkene, var det et enkelt valg. Det var tross alt snart jul, selvfølgelig skulle vi besøke nissene på Blåfjell!!! Plutselig fikk små bein ny energi og han småjogget bortover fjellsiden. Men uansett hvor mye vi lette, dukket ingen nisser opp. Jeg forklarte at de bor INNI fjellet, så vi trampet rundt og lette etter inngangen. Den fant vi heller ikke, så da tok vi lunsj…..

Det blåste friskt på toppen, men vi fant en lun krok bak skiltet.

Pepperkakehuset vi hadde laget dagen før, og som raste sammen før det var ferdig montert, ble perfekt dessert sammen med kaffi og kakao.

Tilbaketuren gikk bratt ned på andre siden, slik at dette ble også en fin rundtur. Vi kunne selvsagt ha gått over til Sælandstoppen også, det var ikke snakk om så mange 100 meter, men det var det ikke stemning for i den kalde vinden. Istedet tok vi raskeste vei nedover. Der havnet vi uti en myr, hvor støvlene til han på 7 forsvant under torven. Så vi var begge våte og skitne etter redningsaksjonen og glade for at det var kort vei til bilen. Men selv om avslutningen var litt dramatisk, var vi begge enige om at det hadde vært en fin tur. Selv om vi ikke traff nissene i Blåfjell…

Turen gir god utsikt utover Jæren, faktisk helt til havet. Andre var forvandlet til en lava gepard (?) og speidet etter byttedyr som han kunne drepe og spise….

» Noen ganger ser man ikke skogen for bare trær…..»

Å hjul med din glede….

Jeg er en av de mange som synes at julen kan være litt vanskelig. Da er det kjekkere med romjul, med flere fridager og garantert fritt for ribbefett og marsipan. Det la ingen demper på planleggingen at det var meldt dårlig vær, jeg hadde nemlig bestemt meg for å sykle en tur jeg har tenkt på i flere år. Det har virket som en kjekk liten runde i nabolaget. Siden kortreist ferie er in i tiden og jeg hadde akutt behov for å bevege meg, pakket vi sykkelen. Han på 7 hadde fått ny sykkelhjelm til jul og var gira på å prøve ut den.

Første stopp ble å få den unge og spreke til å krype inn i bilen for å hente brillene mine, for nå er det ikke bare bilkjøring som krever bedre syn…

Turen er en runde, fra Sandnes til Stavanger, båt over til Hommersåk og tilbake til Sandnes. Det er en grei og lettsyklet tur uten de bratteste bakkene. For oss ble det en 2 dagers tur og det anbefaler jeg alle andre å gjøre også. For med en gang man legger til en overnatting, kommer feriefølelsen. En natt på fint hotell er alltid kjekt, særlig når det har svømmebasseng…

Vi styrte unna Hinna svingene og syklet heller indre vei.

McDonald’s i Hillevåg var et passende sted for en rast. Maten var ikke noe å skryte av, men musespill og mange nye venner gjorde at pausen ble LAAAANG. Det var gjemmeleken og andre leker, snart krelte det av barn både over og under bordet.

Jeg sykler mellom Sandnes og Stavanger flere ganger i uken når jeg skal på jobb. Det er en helt grei tur langs riksvei 44, men trafikken kan være heftig. Heldigvis syklet vi på en søndag, det ble nemlig ikke noe av at vi tok den lange og vakre ruta langs sjøen. Det var en kombinasjon av skikkelig surt vær og at han på 7 var sliten da vi kom til Norestraen. Da lurte han på om det var langt igjen… Eh, ja det er veldig langt igjen…

Vi gikk i alle oppoverbakker, både små og store. Sånt tar tid…

Jeg har aldri hatt tid til å studere detaljer i arkitektur før nå…..

Stavanger og en vantro 7åring som knapt trodde vi endelig var fremme….

Vi brukte fire ganger så lang tid på turen, som det jeg gjør på vei til jobb. Men det var bare fint, vi hadde det ikke travelt. Innsjekking på hotellet var etter 3 og det rakk vi akkurat. Det var såvidt enkelte hadde tid til å henge opp regntøyet på rommet, før vi lå i boblebadet. Jeg burde kanskje si noe om hvor godt det var å pleie en sliten kropp, men jeg følte meg ikke særlig sliten….

Jeg fikk sendt opp tøfler og badekåpe, andre hadde medbrakt.

Neste dag regnet det enda mer, noe jeg ikke trodde var mulig. Men vinden hadde roet seg, heldigvis. Vi syklet gjennom Stavanger sentrum og langs kaien, til vi fant båten til Hommersåk. Vi fant oss fort tilrette og med et høyt «Hallais Captain» fra mitt reisefølge, var turen sikret. Jeg hadde kjøpt billett på nett og betalt for begge +sykkel. Det var ikke nødvendig, så nå er jeg lovet en gratis tur neste gang jeg kommer for å ta båten. Sånt lige me….

Det var båten også, mens regnet øste ned.

Det var god plass til syklene våre på dekk, men om sommeren kan det nok være trangere om plassen. Foreløpig gikk sykler gratis.

Etter en lunsjpause på verdens koseligste kafé på Hommersåk, var vi klar for siste innspurt. Det er fin sykkelsti helt inn til Sandnes, men det hjalp lite. Spørsmålene haglet, om hvorfor vi ikke tok bussen, hvorfor han ikke bare kunne dra direkte hjem til mamma, hvorfor ikke jeg kunne sykle bånn gass å hente bilen for så å hente ham? Men mest sang han, både kjente og ukjente sanger. Så humøret var uansett bra og sånt smitter veldig.

Ikke bare har de den kuleste retro innredning på favoritt kafeen på Hommersåk, de har også de beste bakverk jeg vet om. For ikke å snakke om isen..

Turen kan og bør sykles av alle. Her er mye flott natur, i tillegg til alle opplevelsene du kan få med deg i begge byene. Ikke minst er båtturen fantastisk, vi fikk sett både Usken, Uskekalven og enda et anløp jeg ikke husker navnet på. Vi så brennmaneter og mye fugler. Og da vi endelig kom hjem, våte til skinnet men godt fornøyd med turen, hadde vi planlagt øyhopping med telt i Stavangers flotte skjærgård. Men jeg tror vi venter til sommeren og LITT bedre vær…

Bjelland sletta var lang som et vondt år for enkelte…

Luke nr 11 eller «Kunsten å få litt spenning inn i hverdagen».

Det var nesten som å ha fått en dag fri, da det gikk opp for meg at seminaret over 2 dager med jobben, ikke startet før 09.00. En hel time ekstra om morgenen, da tenker jeg selvfølgelig tur. Ja, jeg kunne ha sovet en time ekstra, men hvor spennende er det? Heldigvis hadde stormen blåst over og det regnet ikke heller. Så klokken 06.05 stod jeg på parkeringsplassen på Gramstad og var klar for tur.

Jeg visste at det kom til å bli en våt tur etter uværet i natt. Så jeg valgte å snu for å hente stavene da jeg glemte dem. Skoene er glatte på sleipt føre og jeg var forberedt på det. Etter 10 minutters gåing gikk strømmen på hodelykten. Da ble det mørkt. Jeg fortsatte å gå, fordi jeg tenkte at den var nettopp fulladet. Så kom jeg på alle turene på sykkel med hodelykt fordi sykkellykten ikke fungerte. Batteriet var absolutt dødt. Så jeg måtte enten snu eller gå i mørket.

Jeg gikk, tross alt var Dalsnuten opplyst av både Sandnes og Stavanger med ekstra førjulslys. Dessuten nesten fullmåne, som lyste innimellom regn og hagl. Så det gikk egentlig ganske bra å gå. Jeg vurderte å droppe selve toppen av Dalsnuten, men har jeg noengang hatt vett til å snu eller ta snarveier?

Problemet kom da jeg skulle ned. Med ryggen mot lyset og blikket i bakken var det helt mørkt. Skikkelig sånn svart som i en sekk mørkt… Plutselig ble jeg usikker på løypa og her snakker vi om en tur jeg har gått flere ganger enn jeg kan telle. Dessuten mister man dybdesynet, slik at det kunne like gjerne vært 20 meter ned til neste stein, som 20 centimeter. Løsningen ble at jeg satte meg på ræva og akte ned. Det var jeg selvfølgelig ikke kledd for og hanskene lå glemt i bilen. Det ble en heller heftig tur nedover….

Dagens gåte: finn stien tilbake til bilen….

Jeg skulle ønske at jeg var mer som Ludvig, som tar et steg tilbake, myser inn i mørket og sier: «Det er farlig det… » Istedet er jeg Solan Gundersen, som tar et langt steg frem, løfter brystkassen og durer i vei. Jeg kom meg ned, forslått og iskald, skitten og sliten. Men jeg rakk å dusje før jeg hentet min gode kollega. Det ble tid til å handle frokost på Brustadbua før seminaret startet og med den spennende starten på dagen, var det godt med en hel dag i ro…. Lurer på hvor turen går imorgen tidlig, da starter vi også 09.00. Jeg har ihvertfall ladet opp hodelykten…

Roadtrip på feil side av veien.

Jeg elsker å kjøre bil når jeg er på ferie. Det er noe med å ha friheten på fire hjul, uten å tenke på hvor mye bagasje jeg drar med meg. Gleden er enda større dersom det er et godt anlegg i bilen, slik at jeg virkelig kan trø til med god musikk. Mange har lurt på hvordan i alle dager jeg tør å kjøre bil i Storbritannia, siden de kjører på feil side av veien i forhold til oss i Norge. Det tenkte jeg å forklare her, samt å komme med noen enkle tips dersom du er en av dem som ikke har vurdert å kjøre i UK. Man trenger slett ikke være spesielt modig eller eventyrlysten, det holder at man har førerkort. Jeg har kjørt en del i Skottland, Wales og England, både med min egen bil og leiebil. Det har gått veldig bra, selv om mine barn anser det som et mirakel hver gang de kommer fra kjøringen min med liv og helse i behold….

Jeg hadde booket en liten og økonomisk bil, men de fantes ikke med automatgir. Så det ble istedet en 7 seters dieselbil, som slukte drivstoff og hadde trøkk i oppoverbakkene.

I Wales er alle offentlige skilt skrevet på både walisisk og engelsk. Walisisk har keltisk opprinnelse og de fleste lærer det som sidemål i skolen. Wales har rett over 3 millioner innbyggere, men det er kun ca 19 % som snakker språket.

Dersom du vil ha med egen bil, trenger du å dra et sted hvor det går ferje eller tunnel for å komme deg over. Det er trist at ikke ferjen fra Stavanger til Newcastle går lengre, for da var det lett å ta med egen bil. Selv om det egentlig er lettest og mest praktisk å fly over dammen og leie en bil på flyplassen. Vær forberedt på at dersom du har booket på forhånd, vil du mest sannsynlig ende opp med å betale mye mer når du henter bilen. Denne gangen hadde jeg valget mellom å kjøpe forsikring (som kostet nesten 3 ganger så mye som jeg hadde betalt for bilen) eller betale nesten 25 000 i depositum. Det ble forsikring, lite vits i å være på ferie uten penger på konto… Fordelen med leiebil er at du sitter på RETT side i bilen i forhold til kjøringen. Ulempen er at du må gire med feil hånd og at alt er motsatt av det jeg er vant med fra min bil. Det har vært slitsom å gire med venstre hånd og når man endelig får det til, skal man hjem og må bytte tilbake igjen… Løsningen var enkel, automatgir, som jeg leide for første gang da vi nettopp var i Wales.

Et bortgjemt sted som het Lock og hvor veien i teorien var to felt, men i praksis knapt nok bred til en bil. Jeg snirklet meg rundt svingene på vei opp mot Carreg Cennen Castle.

Carreg Cennen Castle lå på gården til Llewellyn familien. Her kjøpte man billetter til slottet, det var kafe som solgte sjøldyrket og hjemmelaget mat samt suvenir butikk. Eiendommen hadde vært i familiens eie siden 1700 tallet og var et imponerende syn.

Ikke start med å kjøre inn i storbyene. Jeg dro for noen år siden til London på telttur, med fullastet bil og 4 ungdommer. Vi kjørte via Danmark til Nederland og tok ferjen over. Jeg lot bilen stå på campingplassen og vi brukte offentlig transport for å komme oss rundt. Det kan være vanskelig å finne frem, særlig når det er 4-6 felt i hver retning. Det er et eget system med hvem ligger hvor i feltene, fartsgrenser (som ikke oppgis i km pr time, men miles pr hour, bare sånn i tilfelle du har egen bil og må regne om alle fartsgrensene…) og hvordan de skilter avkjørsler og påkjørsler. Jeg plasserer meg som regel lengst mot venstre, sammen med busser og andre store kjøretøy. Farten går opp jo nærmere høyre man kommer og endel kjører skikkelig fort. Bruk speilene flittig og bytt felt for å lage plass til de som kommer bakfra eller fra siden på innkjøringfelt på motorveier .

Tenby er en typisk sommerby og finnes det noe tristere på senhøsten enn det? Når alle turistene har dratt, iskrembutikkene har stengt og regn og vind sender alle innendørs?

Der satt han og speidet etter seler, hvaler, sjørøvere, iskrem og sol.

Det MÅTTE bare bli her ved kysten at vi spiste fish and chips. `Det smakte fortreffelig…selv om det vanligvis ikke serveres så mye dilldall til.

Det er stor forskjell på veiene, alt etter om man kjører i by eller på bygda. Jeg bruker alltid GPS og anbefaler det virkelig. De fleste biler har det som tilleggsutstyr og jeg har opplevd å betale mer for leie av GPS enn leie av bilen. Sist brukte jeg mobilen min og det fungerte perfekt. Det hjelper særlig godt når man har en «kartleser» på siden av, som forteller hvor og når man skal svinge. Da slipper man å stresse med å følge med to steder…. Jeg har alltid med en guidebok over området, slik at jeg har på forhånd plukket ut de stedene jeg vil besøke. Men det fantastiske med å kjøre, er at det dukker mest sannsynlig opp andre spennende steder underveis. Jeg liker å stoppe mye samt ta avstikkere fra planen. Google Map gjør det enkelt å finne frem (dagens reklame…)

I St Davids er gatene trange og ofte enveiskjørt. Det hjelper heller ikke på, at det meste av parkeringen skjer på gaten og ofte er det å smyge bilen fremover.

Den aller minste byen (med by status) i Storbritannia, er St Davids. Her er gode turmuligheter, surfing og et bra sted for å se på fugler. Men de fleste kommer for å besøke katedralen og ruinen av Biskopens palass, hvor pilegrimer har valfartet siden 1124. To turer hit tilsvarte en til Roma og tre turer hit var lik en til Jerusalem….

Man kommer seg rundt til alle de flotte stedene, hvor det ikke går offentlig transport, når man kjører selv. Vi dro ut til St Nons bay, som lå et stykke utforbi St Davids. Der var vi helt alene, ikke en turist i mils omkrets (bortsett fra oss…)

Det som gjør at det er enkelt og oppleves trygt å kjøre i UK, er den engelske mentaliteten. Jeg har bare gode opplevelser og selv når jeg roter for å finne frem, ligger i feil fil samt kjører i sneglefart fordi jeg ikke helt forstår hvor jeg skal hen, har jeg ikke opplevd å bli tutet på eller fått en langfinger ut vinduet. Det gjør jeg rett som det er her hjemme og ellers både i Danmark og USA. De smale og svingete landeveiene, med høye hekker og null sikt fremover, krever at man kjører SEINT. De fleste kjøretøy som kommer imot, vil gjøre sitt ytterste for å slippe deg frem først. Husk å smile og hilse, det er vanlig skikk og bruk her, uansett hvem som sitter bak rattet. Jeg setter stor pris på denne høfligheten og vennligheten i trafikken.

Når man kjører etter GPS velger den som regel den korteste veien. Det vil ikke dermed si den raskeste… Jeg har opplevd å havne på grusveier og langt ute i ødemarka. Men det er jo bare spennende og man kommer alltids frem til slutt.

Vårt fantastiske Bed&Breakfast, Melin Tregib, som lå i utkanten av Brecon Beacons nasjonalpark. Fordelen med å dra utenom sesongen, er at det ikke er vanskelig å finne overnatting, selv uten å booke lang tid i forveien.

Det ble kjøretur gjennom Brecon Beacons istedenfor fottur. Mildt sagt KALDT..

Siste stopp på roadtripen vår, ble kullgruven Big Pit. Den ble lagt ned på 1980 tallet og er nå nasjonalt museum. Vi fikk en guidet tur sammen med en tidligere gruvearbeider 150 meter under jorden og det var ikke noe for de med klaustrofobi eller som var over 1,80 m høye. Sør Wales hadde fra 1800 tallet opp mot 160 gruver, med ca 235 000 menn, kvinner og barn helt ned til 7 års alderen som jobbet og slet ned i mørket.

Ellers er det viktig å huske på at selv med pub kulturen som finnes overalt i Storbritannia, er promillegrensen 0, 8 i England og Wales, mens den er 0,5 i Skottland. Jeg er litt usikker på hvorfor den ikke er lik, men siden jeg ikke kombinerer alkohol og kjøring uansett, spiller det ikke noe rolle. Jeg har alltid sagt at dersom man kommer seg helskinnet gjennom første rundkjøring på feil side av veien, er mye gjort. Og jeg anbefaler alle som har lyst til å oppleve noe mer enn turiststedene i både England, Skottland og Wales, til å bruke bil som fremkomstmiddel. Det er billigere drivstoff enn hjemme og ikke bompenger på veiene. Parkering koster stort sett flesk i de større byene og ved turistattraksjoner, men alt i alt sparer man det inn på at man slipper å ta buss og taxi. Med fare for å bli stemplet som miljøsvin, JA TIL MER BILKJØRING I STORBRITANNIA…..

Et sted på bygda i Wales… Jeg måtte bare stoppe da jeg så de vakre trærne…

Wales, for alltid i mitt hjerte.

Dersom jeg skulle ha valgt meg et nytt hjemland, er det stor sjanse for at det hadde blitt Wales. Denne lille, vakre delen av Storbritannia, som mange ikke helt greier å plassere på kartet, har alt. Dessuten har vi en lang historie sammen, helt siden jeg som ung hadde flere lengre opphold i en av dalene nord for Cardiff. Her var vi flere norske, som bodde og trente i Cynon Valley Dojo. Vår sensei var en fantastisk mann, som med vennlighet og respekt tok imot oss. Samtidig lærte han oss: «No pain, no gain» og «You have to suffer to get toughter». Vi svettet, løp, tok armhevinger og slo på sandsekker til knokene blødde, mens det lille vi hadde av fritid ble tilbragt på puben i lystig lag med lokalbefolkningen. Tiden i Wales gav meg mange gode minner og ikke minst mye nyttig lærdom, som jeg med takknemlighet har tatt med meg videre i livet.

Fra den gang på slutten av 80-tallet, hvor vi var flere unge og lovende, som trente tre ganger daglig, vasket og ryddet samt spist og sov i dojoen. Det var hardt, lærerikt og utrolig gøy, samt jeg tror at en liten bit av sjela min ble walisisk.

Denne gangen var vi tre generasjoner som skulle besøke studenten i Cardiff. Finnes det noe kjekkere enn å få oppleve en 7-åring sin første flytur??!!

Wales ligger sørvest for England og har sjø på tre av fire sider. Med en slik lang kystlinje finnes det utallige vakre strender, klipper og små fiske landsbyer. De har sitt eget språk og flagget er en rød drage på hvit og grønn bunn. Hovedstaden heter Cardiff og er en av Storbritannias mest urbane byer. Her er gode handlegater for alle som liker shopping samt livlige puber, rugbykamper og slott. Nå var det ikke disse grunnene som dro oss til byen, Cardiff har et av de beste universitetene i UK med over 30 000 studenter. Deriblant min eldste sønn, som tar siste år av en bachelor i spilleutvikling. Dersom du er usikker på hva det er, så er vi to…

Cardiff er en by hvor man kan tilbringe mye tid og allikevel ikke få sett alt.

Heller ikke denne gangen var det tid til et besøk innenfor murene i Cardiff Castle. Men vi fikk handlet mye, blant annet en lue som forvandlet han på 7 til en EKTE drage.

Det er flere gågater i byen og det kjekkeste av alt var karusellen som vi passerte flere ganger. Lenger borti gaten var det satt opp et julemarked, som hadde salgsboder og tyske julespesialiteter. For ikke å glemme julemusikk på full styrke….

Så hva er det med Wales som er annerledes enn resten av Storbritannia? Kanskje det er været som gjør at jeg føler meg så hjemme. Her er det vått og kaldt store deler av året. Selv om de har de mest fantastiske strendene, er det sjelden at det er badetemperatur. Med andre ord, akkurat som Jæren. Fordelen er at været skifter fort, slik at man kan ha både sol, regn, snø, vind og tåke på samme dag. Jeg har sjelden opplevd kombinasjonen av tung og klam tåke sammen med vind, slik jeg gjorde da vi besøkte Brecon Beacons nasjonalpark senter. Planen var å ta oss en fjelltur, men det ble med tanken. Kulden gikk tvers gjennom klærne og tåken kunne nesten kuttes med kniv. Faktisk verre enn Høg Jæren på en kald vinterdag….

Vi kledde på oss alt vi hadde av klær, allikevel var det ikke nok. Det ble et kort opphold ute ved St. Non`s Bay for å besøke ruinen av kapellet fra 1300 tallet. Guttene var ikke imponert, de mente det var «en haug stein ute på et jorde langt fra folk»..

Vi var heldige og fikk en hel dag med sol, hvor vi dro nord for Cardiff for å gå tur samt besøke et slott.

Men det var helst tåke, vind og regn som preget uken vi var i Wales. Og det er vi jo vant med hjemmefra….

Dessuten er folk i Wales veldig jordnære og vennlige. De bruker «my love» og «my dear» når de snakker til meg og sånt blir jeg glad av. De er ikke opptatt av å ha større eller finere hus enn naboen, faktisk bor veldig mange i rekkehus som er akkurat like naboen sitt. Og da blir det liksom ingen konkurranse, for husene er like høye, brede og bygget i mur. De er heller ikke opptatt av å ha en stor fancy bil å vise frem, i Wales er slike biler bare upraktiske. På bygda er veiene smale og svingete, slik at man trenger en liten bil for å komme frem. Den er dessuten praktisk når man skal parkere, for overalt parkerer man på gaten. Rekkehusene har nemlig ikke garasje eller gårdsrom med plass til bil, så det er trangt om plassen på gata.

De fleste i Wales kjører små og praktiske Kinderegg biler. Det hadde passet meg bra, siden jeg er lite opptatt av hvordan en bil ser ut, bare den er billig og pålitelig.

Maten i Wales bærer preg av at det som er dyrket lokalt og som er billig. Vi forsøkte å finne ut hva som var nasjonalretten og kom frem til at det var en slags lapskaus av sau. Vi fant den ikke servert noe sted vi besøkte… Dette er en annen nasjonalrett: Bara Brith, som er en tung fruktkake som serveres med smør og te med melk til.

For meg som er glad i historie, er Wales perfekt. Dette er nemlig landet i hele verden som har flest slott per. kvadratmeter. De finnes overalt og det er mer enn 600 stykker fordelt utover bygd og by. Jeg husket godt slottet jeg hadde sett fra toget eller bilen hver gang jeg dro opp til Cynon Valley, det lå på en skogskledd høyde og så ut som et ekte eventyrslott. Jeg besøkte ikke slottet da, derfor stod det høyt oppe på listen over steder jeg ville besøke nå. Med egen bil er det lett å komme seg rundt for å se de ulike slottene, mange av dem ligger på steder hvor offentlig transport ikke er tilgjengelig eller ihvertfall svært begrenset.

Castell Coch (det røde slottet) ble bygget over ruinene av et slott fra 1081 og er egentlig ikke så gammelt som det ser ut. Det ble bygget som feriebolig for en riking, som var fascinert av middelalderen. Det er overdådig, siden arkitekten hadde frie hender og eieren sikkert mer penger enn fornuft….

Litt usikker på om det var særlig hyttepreg over spisestuen i Castell Coch….

Et annet slott som vi besøkte, var Carreg Cennen. Dette er Wales sitt mest romantiske slott, der det hviler på en klippe med utsikt i milevis til alle retninger. Det ble bygget på 1300 tallet og det mest spennende er den smale gangen som fører ned i en grotte. Vi smøg oss ned og fikk sett flaggermus i taket og over 200 år gammel «grafitti» hugget i stein.

Cardiff Castle er vanskelig å overse, der det ligger nesten midt i sentrum. Jeg fikk ikke gått innenfor murene denne gangen heller, nok en grunn til å dra tilbake….

Så jeg tror jeg hadde passet godt til å bosette meg i Wales. Det er heller ikke et sted hvor man trenger å sminke seg eller kle seg opp for å gli inn med lokalbefolkningen, det holder lenge med strikkelue, joggebukse og støvler. Vi klarte oss godt, jeg hadde leid et rekkehus på Airbnb med en sliten sofa og gasskomfyr. Wales hadde pyntet til jul, som betyr at det stod et juletre og litt ekstra julelys i enkelte butikker. Ingen amerikanske tilstander her, med overdådig og glorete pynting av hus og hage. Det kan man like… Livet her forekommer meg annerledes enn hjemme, på en god måte. Enklere liksom….. Og nå har jeg ikke engang nevnt den flotte naturen, pub kulturen og at Tom Jones kommer fra Wales. Det sier vel egentlig alt….

Den flotte naturen er en av mange gode grunner for å dra til Wales…

Den gode søndagsturen.

Jeg tror nok at det er mange som er enige med meg, når jeg sier at søndag er den beste dagen i uken. Det er mange grunner til det, men god tid og mange muligheter står høyt oppe på listen hos meg. Selv om jeg jobber hver tredje helg, legger det ingen demper på følelsen jeg får av å vite at det er SØNDAG. Det er som om kropp og sjel tar et ekstra dypt pust og tiden går langsommere. Det er som om hele universet sier: » Nå kan du hvile…»

Det finnes alltid en ny vei å gå og selv om turen er gått mange ganger før, er den aldri helt lik…

«Morgenstund har gull i munn» er visstnok feil oversatt fra et islandsk ordtak. Men jeg liker det allikevel…

Vi nordmenn har et varmt og godt forhold til tur, særlig søndagsturen. Jeg vokste ihvertfall opp med en forventning om at jeg måtte på tur med familien hver søndag. Det var ikke alltid like populært, men jammen var det en tradisjon som jeg videreførte til mine barn. I min barndom var det kakao på termos, brødskiver med leverpostei og svett ost, biter av gulerot og en sjelden gang kjeks eller sjokolade. Det fantes verken engangsgrill eller Rett-i-koppen. Vi dro med lange sitteunderlag som hadde plass til alle og som regel hadde vi glemt lue eller votter. Derfor husker jeg at vi frøs mye. Ingen hadde ull eller goretex, og på beina var det støvler eller joggesko med glatte såler.

Fordelen med å starte tidlig, er at det fremdeles er frost i bakken. Da blir man ikke så våt i beina…

Dessuten er det tomt for andre mennesker, selv de mest populære turområder ligger stille og øde.

Så det er nok ikke bare gode turminner fra den tiden, som gjør at jeg fremdeles tenker at søndag ikke er perfekt, med mindre jeg har vært på tur. Om jeg samler flokken, venner, deltar på fellestur eller tar en tur alene, spiller liten rolle. Hensikten er mer den gode følelsen av å gjøre meg mentalt klar for en ny uke samt å legge bak meg uken som var. Ute i naturen får jeg ro og oversikt til å tenke gjennom hva som er viktig og hva som strengt tatt ikke betyr noe. Det blir nesten som å starte på ny, med blanke ark og fargestifter tel, hver mandag morgen. Det kan jeg like…

Det var glatt i løypa, så konsentrasjonen var på topp.

For tenk så heldige vi er, som våkner opp hver mandag morgen, med forhåpentligvis en helt ny og ubrukt uke foran oss. Vi har mulighet til å bruke tiden på det som oppleves meningsfylt for oss og velge den vei vi ønsker å gå. Jeg har tro på å rette blikket fremover med glede og forventning, samt kvitte oss med det som ikke lenger er bra å ta med videre. Jeg er faktisk overbevist om at det er godt for helsen, på lik linje med frisk luft og fysisk aktivitet ute i naturen.

Det gikk både oppover og nedover, akkurat som livet rent generelt.

Dessuten finnes det alltid et nytt fjell å bestige, dersom man bare vil.

Min søndagstur denne gang, gikk fra Holmavika, Øvre Eikenuten, over Dalsnuten og ned til Dale. Det er en tur på ca. 8,5 km og det er nok bakker til at det man blir både svett og andpusten. Turen kan gås som en runde, men det er mange muligheter til å gjøre den både kortere og lengre. Løypa er godt merket med både røde T’er og skilt. Husk å ta med både mat og drikke, dersom man ikke velger å ta turen nedom kafeen på Gramstad. Her finner du også toalett, men husk å sjekke åpningstider for kafeen først. For meg ble det en fantastisk start på dagen og jeg anbefaler alle å ta seg en søndagstur. Så blir du klar for mandag….