Jolleturar

Glamping i Skottland.

Vet du forskjellen mellom å dra på camping eller å dra på glamping? La meg gi deg et stikkord eller to, UTSTYR OG KOMFORT. Jeg anser meg selv som en erfaren teltsover, enten det er et lite fjelltelt langt ute i ødemarken eller ei gressmatte jeg har betalt for å campe på. Stort sett har det vært vellykket, bortsett fra de gangene hvor teltet har blitt søkkvått, blåst ned eller jeg har blitt jaget av enten to eller firbeinte. Min stil har som regel vært relativt minimalistisk, men ettersom årene siger på, har jeg lært at komfort ikke er et negativt ord.

Min skotske venninne har en stor bil, men det var allikevel stappfullt da alt det «nødvendige» var på plass.

Jeg trodde først det var en spøk da jeg hørte om oppblåsbart telt, men det var genialt. Pump opp, plugg ned og flytt inn…

Teltet hadde to store soverom, som var flaks siden vi måtte ligge på tvers, på grunn av nedoverbakke. Ellers var det et stort oppholdsrom, med plass til to svære stoler og bord. Her kunne lett en familie på seks sittet rundt et spisebord…

Det hadde vært to kriterier da akkurat denne plassen ble bestilt, kort vei til parkeringsplassen og enda kortere vei til do. Glamping for godt voksne damer altså…

Jeg var spent da min venninne planla en fem dager, fire overnattinger, camping tur til det skotske høylandet. Det ville ikke vært min første gang i telt i Storbritannia, men jeg hadde en mistanke om at det kanskje ville være litt annerledes enn om jeg dro alene. Teltet var en ting, det var en fantastisk bolig som i tillegg var enkelt å sette opp. Men alt tilbehøret… Vi hadde booket med strøm; det vil si at vi hadde med lampe, kjøleboks, varmeovn og vannkoker. Ikke at vi fikk brukt annet enn kjøleboksen, strømnettet var ikke beregnet for så høyt forbruk. Men det var med….

Man senker ikke standarden på skotsk frokost selv om man er på camping. Det var mye egg, firkanta pølser, haggis, blodpudding og bacon. Det smakte fortreffelig og alle måltid ble laget og spist utendørs. Bord/benk var det ikke vi som hadde tatt med, men det var flott plassert.

Campingplassen lå like ved River Tay, hvor vi hadde sett for oss å bade. Men elva var vanskelig tilgjengelig og stri, beregnet for rafting og elvepadling.

Det var bare noen minutter å gå til Grandtully, en søvnig liten landsby med noen spisesteder, pub, Spar-butikk og en sjokolade fabrikk med smaksprøve, museum og butikk.

Vi så skiltene, men dessverre ikke ekorn.

Det er mange campingplasser spredd utover det skotske høylandet, men det kan allikevel være viktig å planlegge litt i forkant. Ofte er plassbestilling nødvendig i høysesong og særlig i skoleferien (som starter i Skottland i første del av juli) og helger. Det var hovedsakelig gedigne telt som var spredd utover gressmatta og jeg studerte ivrig skotsk camping-kultur. Eller det jeg vil kalle glamping. For her var ikke spart på noe. De utenlandske turistene kom hovedsakelig i bobil og hadde egen asfaltert oppstillingsplass.

Noen kjørte den litt enklere stilen, med pop-up telt og vindskjerm, men de kom seint og dro tidlig.

Om kvelden var det bålkos i medbrakt bål panne, etter at middagen var grillet og fortært. Vi hadde med egne kubber, som ikke var ved, men en slags stor brikett.

Det er også lov å sette opp telt i naturen og jeg så mange fine teltplasser. Men problemet er parkeringsplass, hvor man kan stå over natta og at man må gå ganske mange 100 meter bort fra bilen, før teltet kan settes opp.

Når man drar på glamping tur, sier det seg selv at det er viktig å velge strategisk. Man pakker ikke opp og ned alt det utstyret for bare en natt, men man finner en base, sentrert mellom de severdighetene man vil få med seg. Grantully Station Campsite var valgt for sin beliggenhet, med ca 1,5 time å kjøre til Glencoe og like langt i motsatt retning mot Cairngorms nasjonalpark. Dessuten var det utallige turer, byer og severdigheter i kort avstand til campingplassen, som var verd et besøk, så problemet var heller hvordan rekke alt.

Vi hadde en dagstur til Cairgorms for å gå på tur. Planen var å rekke 3 fjelltopper, men det holdt med 2 for min del. Selv om veien var god og lett å gå på…

Slottet i Braemar har jeg besøkt tidligere, så det ble bare en kort stopp for å dekke mitt behov for å se et slott daglig.

Høydepunktet på ferien var definitivt Glencoe, hvor vi gikk inn til The Secret Valley. For en dag…

Andre opplevelser var mer spontane, som en stopp for å oppleve landsbyen Killin og Falls of Dochart. Så mye å se…

Høylandet er ikke bare fjell, det er mye skog og dyrket mark. Overalt er det stier og veier hvor man kan gå og disse er ofte merket og skiltet, i motsetning til fjellene.

Jeg innrømmer gladlig at jeg har fått smaken på glamping etter turen jeg var på. Det KAN også skyldes at for min del var det skikkelig latmannsliv, med min skotske venninne som kokk, servitør, hushjelp og sjåfør. Det kan jeg like… Skottene er meget gjestfrie, høflige og omtenksomme, så når de har en gjest, ER man gjest… Men jeg fikk heldigvis lov til å ta oppvasken, så det var min jobb. Men gleden av å kunne gå oppreist inn i et telt, sitte i en god stol, sove på tykk luftmadrass og drikke skikkelig kaffe, gjør at jeg nok vurderer å bytte ut lettvektsutstyret mitt i noe mer komfortabelt… Men da trenger jeg også ny bil til å frakte alt utstyr, så det kan være at det blir for dyrt. Så mye mulig at det bare blir med tanken….

Langs Ognaelva til Bjørndalsniben.

Jeg slutter aldri å la meg overraske over hvor mange steder jeg aldri har vært. Det er ikke fordi jeg ikke har hørt om dem eller det er så ufattelig langt å reise dit. Mange av dem ligger mindre enn en time i bil og det er absolutt overkommelig på en fridag. Men det er mye som bare ikke blir noe av… Jeg kan sitte å se i turbøker, på kart eller nettet, så ser jeg alle disse flotte stedene som jeg får veldig lyst å dra til. Allikevel blir det med drømmen og så glemmer jeg det. Helt til en dag…

Det er grei parkeringsplass ved Hetland Kraftverk, ikke langt fra Ogna.

Turen starter opp bak kraftverket og bakken er ganske bratt.

Jeg gikk sammen med min søster og har knapt et bilde av henne som ikke er tatt bakfra. Hun går skikkelig fort.

Turen langs Ognaelva har jeg hatt lyst til å gå lenge, mest fordi man går gjennom Rabali naturreservat, opprettet i 1984. Jeg er glad i skog og særlig der hvor skogen kan vokse vill. Rabali består av mye løvtrær; som eik, lind og hassel. En tur inn i det grønne her, ble beskrevet som en trolsk opplevelse og mer skulle ikke til før jeg var i fyr og flamme. Legg til en ukjent topp på Fjelltoppappen og jeg var klar. Søsteren min hadde akkurat startet ferien og var slett ikke uvillig til å utforske nytt terreng.

Området er utrolig godt merket og skiltet, så vi var aldri i tvil om veien videre.

Det var en usedvanlig vakker morgen og yr hadde meldt om sol og varme. Badetøy var med i sekken og elva lå jo der.

Det var mye tett skog og jeg var forundret over hvor anderledes naturen var, enn det jeg hadde sett for meg.

Turen inn til Bjørndalsniben er omtrent 12 kilometer lang og regnes som krevende. Det kommer nok av lengden og at enkelte partier er litt vanskelige å gå. Men mest av alt går man på fine skogveier og god sti. Dette er ikke turen for deg som har det travelt, her er mye å oppleve. Dessuten var det bær som var modne nok til å spises og vi er begge sånne som aldri går forbi modne bær, enten de er røde eller blå.

Rabali består ikke bare av skog, men noen svære steinrøyser. Stien gjennom reservatet er ikke merket, så vi rotet oss litt ut av stien. Men det er umulig å gå seg vill, med elva til høyre og bergvegg til venstre.

Andre steder var stien lett å følge og det var frodig og grønt.

De var blå, men kunne godt ha hatt litt mer sol på seg. Småsure, med andre ord.. Men fulle av antioksidanter, så vi åt…

Det var rene bær-gildet, så det gikk seint med gåing. Men vi startet tidlig og hadde heldigvis hele dagen på oss.

Turen langs elva var ikke helt sånn jeg hadde sett for meg. Elva kunne knapt sees, men vi hørte den godt. Ognaelva er en kjent lakseelv og strekker seg fra Bjerkreim til havet ved Ogna. Den endrer seg fort ved nedbør, og de siste dagene hadde det regnet godt. Elva gav mye lyd, så selv om vi ikke så den godt, kunne vi høre den. Jeg skrinla alle tanker om et elvebad, det virket helst som ekstremsport. Der går grensen for min del og min søster var enda mindre lysten.

Det bruste godt nedi elva, selv om vi ikke så mye til den.

Granskog var det også mye av og jeg var forundret. Ogna er kjent for sine knauster og nakne landskap, men her var tett skog. Jeg frydet meg over naturen og var så glad jeg hadde tatt turen.

Plutselig kom vi til en hytte og kjørbar vei. Siden jeg hadde falt en gang, var det naturlig å tenke om det var en annen vei enn over ura tilbake. Det var ikke det, man går frem og tilbake samme vei.

Når man kommer ut av Rabali, er man på Ualand. Her ligger en gammel fiskehytte, men jeg må si at jeg synes det var en fantastisk flott opparbeidet hytte og tomt. Det gikk kjørevei inn og vi undret oss på om det hadde vært mulig for oss å kjøre inn dit. Det var egentlig ingen plass å parkere og jeg tviler på om Toyotaen min hadde greid å humpe seg over gress og røtter. Men det er verd å sjekke ut til neste gang….

Det var aldri tvil om hvor veien gikk videre.

Nydelig og myk vei å gå på. Det var en fredens stund, min søster er heldigvis også av den lite pratsomme typen på tur.

Dette er mer sånn typisk Ogna fjell og terreng. Med et fantastisk badevann, som vi ikke badet i, fordi nordavinden var overalt.

Men vi hadde et mål og det var Bjørndalsniben. Det var kun min søster som kom seg opp dit. Jeg hadde som tidligere nevnt falt og da får man litt støkken i seg. Særlig når man har knær eller andre vitale kroppsdeler å ta hensyn til.. Det ble litt krevende da vi skulle oppover og på det ene stedet sa min søster oppgitt: «Du sa ingenting om at man måtte være fjellklatrer for å komme opp». Derfor stod jeg over de siste 3-4 metrene til toppen, det ble for skummelt. Det lever jeg veldig godt med.

Man slipper ikke unna vindmøllene uansett hvor man går. Her hørte man de, lenge før man kunne se de.

Mens min søster klatret siste biten, fant jeg det perfekte lunsjstedet. Fin utsikt, i ly for vinden og fine hyller å sitte på. Ja, det lå midt på stien, men vi hadde ikke sett andre turgåere, så da er det greit.

Det er slett ikke lettere å gå ned de bratte stedene, men vi akte oss nedover.

Tilbaketuren gikk egentlig veldig fint. Jeg hadde gruet meg til å klatre ned, men det var fort gjort. Steinura i Rabali var enkel, så lenge man holdt seg på stien. Da slapp man noen av «over og under trærne» (klatre over og krype under), samt løse steiner. Vi hadde gått opp og ned 304 høydemeter, selv om Bjørndalsniben bare er 273 meter over havet. Nå var det mest nedover og det er mindre krevende kondisjonsmessig, men jeg kjente godt knærne. Allikevel var jeg fornøyd, mest fordi jeg hadde fått smaken på et nytt og spennende område. Men det er slett ikke feil å ha en kjekk dag med min søster heller….

Jeg var glad for at veien var god å gå på.

Selv om Rabali naturreservat ikke hadde endret seg, fant vi en lettere vei tilbake.

På tur med den TØFFE gjengen…

Det er en ting som er sikkert, nemlig at det finnes to typer turfolk. Du har DE TØFFE og så har du alle oss andre. Vi som liker å bruke dopapir og helst sover på oppblåsbart liggeunderlag i hytte eller telt. Vi som prioriterer å bære mat fremfor drikke, og som ALDRI har vurdert å leve av det du selv fanger og dreper i naturen. Vi som er stikk motsatte av Lars Monsen og egentlig er litt sånn villmark light….

Det begynte finslig, med teltleir i hagen til bror min. Han bor meget landlig, med kun mygg og knott tett på.

Å frese rundt på firhjuling i skauen fenger både store og små. Gassen i bånn…

Sekkene til de tøffeste av oss var pakket fulle og jeg greide ikke engang å løfte dem.

Det begynte som det ofte gjør, med en god ide. Jeg gav min bror en bursdagsgave som bestod av et gavekort på en overnattingstur i hengekøye, inkludert pølser og øl. Planleggingen overlot jeg til ham, siden turen skulle gå i hans hjemtrakter. Han planla godt, vi skulle gå fra huset hans, over Voreheia og ned til et vann, ro over vannet og ha camp der. Turen ville bli ca 7 kilometer å gå og jeg var skeptisk til om jeg greide gå så langt med tung sekk. Ikke problem, sa bror min og jeg stolte på det.

Innlandsområdet mellom Evje og Arendal er kjent for mye mygg og knott. Noen var mer forberedt enn andre.

Tøffe karer har med seg hund. Litt mer usikker på kjølebagen, men den var nå med.

Jeg hadde ikke sjangs til å følge gjengen gjennom høyt kratt og blåbærlyng. Men de ventet på meg, det satte jeg pris på.

Den første tabben vi gjorde, var å ikke ha med nok vann. Det var nærmere +30 grader og steikende sol. Jeg hadde 1 liter, noen mer eller mindre, mens andre hadde glemt å fylle vannflasken. Planen var å fylle i bekker underveis, men her hadde det vært tørt lenge. Sørlandet er IKKE våte vestlandet, så det var knapt nok noe vann i myrhullene. Jeg bar med kokeapparat og både kaffi og cappuccino, men hva hjelper det når man ikke har vann?

Plutselig fikk jeg en blindpassasjer på foten. Me and my friend, kunne jo ikke gå da…

Han på 12 var definitivt med i den tøffe gjengen. Han bar tungt som en voksen mann og stavene er mine. Dessuten fanger han egen mat og klager aldri.

Den endeløse såkalte Hytteveien, opp mot hyttefeltet på eiendommen til min andre bror. Det var hett og bratt.

Vi undret oss over skilt og merking, området er ikke kjent for det. Bror min hadde både håndholdt GPS og kart/kompass og han visste hvordan han brukte det.

Tabbe nummer to var at vi burde ha fraktet maten inn til leir plassen, i stedet for å bære den. Seriøst, hvorfor bære sekker på 35 kilo hvis du ikke må? Jeg har forsøkt å lære bort litt om hvordan pakke fornuftig til både barn og barnebarn, men de tar ikke poenget. Jo tyngre sekk, jo bedre trening. Men det fungerer ikke slik i praksis. Jo tyngre sekk, jo verre tur… Særlig i kupert terreng, hvor det ikke er sti. Men det nytter det ikke å si til den tøffe gjengen, de VIL slite. You have to suffer to get tougher og No pain, no gain…

Det blei en god pust i bakken, da vi forlot hytteveien til fordel for sti.

Voreheia ligger mellom Mykland sentrum og Dølemo. Toppen ligger på 501 meter over havet og terrenget er furuskog og åpne myrsletter. Det er fantastisk utsikt over området.

Lang historie kort, det ble en strabasiøs tur. Jeg slet skikkelig, både fordi jeg var tørst og fordi terrenget var skikkelig tungt å gå i. Min bror gjorde en formidabel jobb som veiviser og han hadde alltid en hjelpende hånd der hvor det var brattest. Men det er krevende med høyt gress, vierbusker og blåbærlyng, særlig når det ikke er sti å følge. Den tøffe gjengen holdt godt tempo og vi var alle slitne, svette og dehydrert. Derfor var det et lykkelig øyeblikk, da vi endelig kom til vannet hvor båten lå. Det var definitivt ikke meg som rodde oss over, det er tungt arbeid.

Bror min var den eneste som orket å gå opp til varden for å skrive seg inn i boka. Vi andre lå som slakt i lyngen…

På andre siden var det så bratt nedover at vi måtte gå sikk sakk. Ikke så jeg hvor jeg satte beina i det høye krattet og stavene fikk ikke tak. Jeg var ikke særlig tøff da…

Men ENDELIG kom vi til en bekk med vann som vi vurderte som drikkanes. Og vi pøste innpå noen liter, før vi gikk videre.

Leirstedet var en åpenbaring og det var neppe i Lars Monsen sin ånd. Min bror hadde gjort alt klart og kjørt inn det vi trengte, så her var bord og stoler, samt vaffeljern til å ha over bål. Vi hang opp hengekøyer, men jeg innrømmer gladlig at jeg ikke sov i min. Faktisk var den eneste som sov i hengekøye han på 12 og jeg tror ikke hengekøye egner seg for andre enn de unge og spreke. Man trenger ikke å være spesielt tøff for å innrømme det… Det er sjelden godt voksne ligger helt i ro, på ryggen i bananstilling og uten å stå opp for å gå på do, en hel natt. Hengekøye er rett og slett upraktisk for oss over en viss alder…

Vi hadde båt og fiskevann, hvor ørreten beit så villig at den nesten hoppa opp i båten selv.

Perfekt badeplass var det også og det er samtidig en god måte å fjerne flått på. Ligg uti vannet så lenge som mulig.

Fantastisk cider fra Hardanger smakte fortreffelig etter en tøff tur.

Jeg prøvde meg først i hengekøya, men holdt ikke ut lenge der.

Det ble en fantastisk opplevelse og vi har allerede lovet at dette må bli en årlig tradisjon. Noe kan forbedres, for selv den tøffe gjengen innrømte at turen var lang og krevende med så tunge sekker i varmen. Jeg får trene på tempo, slik at jeg holder følge neste gang. Ellers følte jeg meg nesten som Lars Monsen, rent bortsett fra dopapiret og våtserviettene. Neste år skal jeg gå all in, slik at jeg også blir med i den tøffe gjengen….

Sånn sov jeg, i myggnett mellom to stoler på mitt 9 cm tykke liggeunderlag. Sov fantastisk godt…

Min bror ble heller ingen fan av hengekøye og sov i stolen. Retter sagt så fyrte han bål det meste av natta, men tøffe typer trenger knapt søvn….

Mål nummer 4: Hågå, verdens lengste oppoverbakke…

Selvfølgelig vet jeg at turen opp Hågå IKKE er verdens lengste oppoverbakke. Den er ikke i nærheten engang og den er heller ikke Norges lengste. Det vet jeg, fordi jeg har gått bakker som var både lengre og brattere før. Her snakker vi om Kilimanjaro, verdens høyeste, frittstående fjell. Jeg kom meg opp dit.. Dessuten var det bakker i både Peru og Nepal som var både lengre og verre. For ikke å snakke om alle turene i Norge jeg har gått, som også er mange hundre høydemeter høyere opp. Men allikevel FØLES Hågå som den topper alle disse, når det kommer til opplevd følelse av turen. Forstår ikke hvorfor…

Noen startet med tøy og bøy allerede på parkeringsplassen. Det er enkelt å parkere, med en stor og fin plass. Ikke var det folksomt heller, siden vi var tidlige.

Det finnes mange turløyper å velge i,med samme startsted, den mest kjente er Uburhedlaren. Men dit skulle vi ikke idag.

Turen starter fint og lett innover mot den flotte gapahuken. Her finnes også toalett, dersom man har behov for det.

Hågå er en fjelltopp som ligger i Oltedal. For mange er Oltedal et sted man passerer på vei mot høyere tinder i Sirdal, men jeg kan love at det er flotte turmuligheter her også. Mange av dem starter ved Moen, ved det gamle kraftverket. Turen til Hågå er en middels krevende fottur, som bare er omtrent 3 kilometer hver vei. Det høres veldig overkommelig ut og jeg vil påstå at de fleste ville greid å gå turen. Men da trenger du god tid og stålvilje.

Man følger god grusvei og det går oppover. Allikevel er det ikke verre enn at man kan ha en hyggelig samtale med turfølget.

Det står skilt hvor man skal svinge inn i skogen. Her kan man fylle på vannflasken, dersom man har behov for det.

Jeg hadde lokket med meg sønnene mine, litt for sikkerhets skyld og litt for å slippe å bære sekk. De vekslet på å slepe en 100 l sekk oppover, fylt med min sekk og diverse annet.

Det er strekningen inne i skogen som er krevende, fordi det er skikkelig bratt.

Jeg hadde gått til Hågå en gang før og da sverget jeg på ALDRI IGJEN. Men nå var jeg tilbake, mest fordi jeg ville gi fjellet en ny sjanse. Kanskje det ikke var så ille som jeg husket det…. Den største utfordringen første gang, var da jeg skulle krysse en stor snøfonn i skaret. Det var glatt og bratt, samt skled man, kunne det fort ende med at man datt utenfor et stup. Jeg stivnet helt utpå snøen, men hadde heldigvis min sønn med meg, som leide meg over. Vi gikk en annen og tre ganger så lang vei ned igjen, mens jeg mumlet forbannelser for meg selv.

Skogen var skikkelig tett oppover og det var fuktig og sleipt på stien.

Sånn halvveis i bakken traff vi Herr Elg, eller ihvertfall det vi antok hadde vært en elg. Uvisst hva som skjedde med den og om plasseringen var til skrekk og advarsel..

Da nærmer vi oss tregrensen og det verste er over. Det er viktig å bruke god tid og ta mange pauser når det er bratt stigning.

Plutselig var vi kommet til skaret og jeg var meget takknemlig for at der ikke var snø nå.

Mange bruker Hågå som en treningsøkt og det snakket vi mye om. For den er nærmest perfekt til det. Myk start til oppvarming, gradvis stigende bakke, så en skikkelig lang og bratt etappe hvor det absolutt bør være sjangs til å presse pulsen opp til maks. Vi traff flere, både første gang og nå, som tok avgårde oppover som om de hadde stjålet skoene. All ære til dem, men jeg var fornøyd med å sige sakte oppover. Gutta kunne nok gått fortere, men de var solidariske med meg.

Et tappert smil og nok en pust i bakken. Det er faktisk bare oppover helt til topps.

Går du frem til kanten her, får du fantastisk utsikt over Oltedal.

Noen hadde overskudd til å klovne seg til og det var ikke meg. Men det hjalp på å endelig se varden på toppen. Men fremdeles litt igjen…

Det er rart med en topptur, som egentlig bare er en eneste lang oppoverbakke. Dersom man ikke har utsikt, så er det lett å bli litt motløs. Enten det er tett skog, tåke eller mørke som stenger for lyset og omgivelsene, så blir det en helt annen følelse når man kan se ut over landskapet. Jeg må si at stemningen steg da vi kom ut av skogen, særlig fordi vi var kommet ganske så høyt opp.. Det ble ikke mindre bratt, men nå kunne vi ihvertfall nyte utsikten. For den er flott og man ser det meste av Oltedal og fjellene på andre siden, samt helt til havet.

Og endelig er man der, på toppen. Hva nå liksom…

Det er da høydepunktet kommer og man får belønningen for å ha slept med seg en tung sekk.

Nybakte rundstykker med egg og kaviar er toppen av luksus. Legg til en cappuccino fra pose, så er lunsjen perfekt.

Jada..og etter lunsj er det bare å psyke seg opp til nedturen. For ned der skal vi…

Noen hygget seg med å vinke til en kompis, som var på jobb i Oltedal. Vi kunne se ham stå å vinke på taket av bygningen, en bitteliten skikkelse.

Jeg hadde tatt med knestøtte til nedturen, fordi jeg vet at å gå ned er mer krevende enn opp, på knærne. Så det gikk absolutt ikke raskere på tilbaketuren, selv om pulsen var endel lavere. Men hva gjorde vel det, når vi faktisk hadde vært på toppen? Denne gangen gikk vi samme vei opp og ned, men det er fullt mulig å gå rundturen eller legge til noen av de andre toppene vi kunne se rundt oss. Men for meg var hele poenget å komme opp og ned Hågå, så jeg var kjempefornøyd med å ha greid målet mitt. Verdens lengste oppoverbakke beseiret nok en gang…

Jeg tok meg tid til å beundre både utsikt og blomster på vei nedover. Det var riktig vakkert.

Og plutselig var vi nesten tilbake i bilen, uten at det føltes annet enn greit.

Det var rett før jeg la meg i blomsterenga for å nyte naturens ro, men turfølget ville hjem.

Rekekalas ved Eigerøy Fyr.

Det er mange som er glad i reker, særlig når man får dem servert med loff og majones. Men visste du at det er mulig å fange rekene selv? Strandreker finner man i sjøkanten og de er relativt lette å fange med håv. De er mye mindre enn vanlige reker, så du må kanskje jobbe litt ekstra før rekesmørbrødet er klart, men det bare skjerper apetitten.

Veien ned til parkeringsplassen for å gå til Eigerøy Fyr, er ikke enveis kjørt, men føles sånn. Heldigvis møtte vi ingen andre, denne fredagen før pinse.

Med sekk på ryggen og fiskestang i hånda var han på 12 klar. Egentlig kunne han tenkt seg å starte fiskingen ved parkeringsplassen, for der kunne han se fiskene.

Selv om det var et stykke å gå, er det alltid tid til å hilse på lokalbefolkningen. Det er mye sau og kyr innover.

Man går ganske langt, før man får det første blikket på fyret. Det er godt tilrettelagt med grusvei først, så sti i terreng. Turen er 2,3 kilometer en vei og regnes som lett.

Det var ikke planlagt at menyen skulle inneholde reker eller andre delikatesser fra havet. Jeg hadde pakket nok mat og alt annet vi hadde behov for, under en helg i en fyrvokterbolig. Det er Stavanger Turistforening som drifter huset, som før var den gamle boligen som fyrvokteren bodde i. Her må man leie seg et helt rom, ikke en seng, og jeg visste fra et tidligere besøk at det minste rommet hadde en køye. Perfekt for oss to…

Endelig fremme og vi fant nøkkelen i nøkkelboksen. Utpakkingen gikk i et veldig tempo, for nå ventet havet…

Snart stod vi på brygga og tok inn naturen. Det er åpent og nakent her ute og ingenting som skjermer for storhavet utforbi. Men kvelden hadde nydelig sommervær, selv om det godt kunne vært varmere.

Det ble en lang kveld nede på brygga, med den flotteste utsikt mot fyret.

Eigerøy Fyr ble bygget i 1854 og var det første støpejernsfyret som ble bygget i Norge. Det er 32,9 meter høyt og rager i landskapet. Alle delene ble støpt på Bærums Verk og fraktet ut til Eigerøy. Det ble også bygget fyrvokterbolig, naust og brygge, så det må ha vært litt av en jobb. Lyset fra fyret er et av de sterkeste i Europa og det trengs nok her ute. Fyrvokterne måtte gå 134 trappetrinn for å komme til toppen, så det er mulig at mange ble glade da fyret ble automatisert i 1989. Det er ikke åpnet for besøk og både fyr, bygninger og området er vernet.

Dagen startet tidlig for meg og mens alle andre sov, drakk jeg kaffe på trappa ute på fyret. Det var en fantastisk morgen og kun fuglene og bølgene lagde lyd.

Jeg hadde god utsikt mot huset og kunne følge med dersom det var tegn til liv. Det var ikke det…

Naturen her ute er typisk for Egersund området og består av anortositt. Denne bergarten ble dannet inne i jordkloden for 930 milloner år siden og er sjelden å finne.

Men vi var mest opptatt av frokost og flesket til med skikkelig cowboymat. Huset har strøm og innlagt vann, så her er både stekeovn, miko, vannkoker og vaffeljern.

Planen for dagen var enkel, matauk. Noen parkerte fiskestanga for en lang bomullstråd, med en pølsebit knyttet i enden. Vanlig grillpølse er genialt for å fange krabbe, den er akkurat passe stor til at krabben fester seg rundt og ikke slipper. Det var mye krabbe, både små og litt større. De ble holdt i en bøtte med sjøvann og litt tang, samt matet med pølsebiter. Vi var mange som hygget oss med krabbefangst, siden det var med en annen familie, som også bodde på hytta.

De beit på gang etter gang…. Vi fylte bøttene og slapp uti igjen, for så å fiske dem opp igjen. Krabbe er nok ikke det mest inteligente i næringskjeden, men de unngikk å bli spist.

Strandrekene derimot ble kokt og fortært.

Det var et ideelt sted nede ved brygga og det ble mange turer opp og ned. Dersom du er usikker på hva som er ideelt sted, er det et sted med mye steiner, tang og tare som krabbene kan gjemme seg under.

Jeg hadde invitert min datter, samboer og hund på vafler. Men vær klar over at det er totalforbud mot hund i perioden 15 mars til 15 oktober. Resten av tiden er det båndtvang. Det hadde ikke jeg fått med meg, så det ble mye vafler på oss to, siden de derfor ikke kunne komme.

Det er rart hvor fort tiden går når man har det gøy. Vi var nede ved sjøen det meste av dagen og vi gikk små turer rundt hytta. For alle som er glad i å klatre, hoppe, balansere og utfordrende seg litt fysisk, er naturen her midt i blinken. Dessuten fikk han øye på en hval… eller ihvertfall det han trodde var en hval. Da var det gjort og vi klatret opp på de bratteste knaustene for å speide etter hvalene. Det kan ha vært bølger, skumsprøt og bevegelse i havet, men han med livlig fantasi, såg HVAL…

Hvor er hvalen? Jeg såg den ikke, men enkelte andre såg den tydelig.

Jeg såg mest på fyret og det ble fotografert fra alle vinkler og lyssettinger.

Litt tid ble det også til å slappe av på sofaen med mikropopcorn og skjermtid. Stua gir meg alltid flashback til min mormors stue, både lukt og møbler er helt likt.

Det ble en usedvanlig vellykket helg og jeg har allerede lovet at vi skal dra tilbake og være MYE lengre. Det kjekkeste var å fange og spise strandreker og det er forståelig at dette er en delikatesse ute i Europa. Av oss ble de spist naturell, uten loff og majones. Jeg var egentlig glad vi hadde annet å spise, fordi det var mye arbeid å fange en liten håndfull. Så neste gang trenger vi to håver og bedre tid, så kan vi leve av havets gaver. Fisk fikk vi ikke, men det var nok fordi han var mest opptatt av å fange rekene….

Med litt innsats og klatring på svabergene, fant jeg tidenes badeplass.

Andre hadde ikke tid til å bade, siden det var reker her også. Dessuten sjøstjerner, forskjellige skjell, krabber…

På hjemturen ble det fuglekviss, hvor vi måtte google alle svarene. Vinneren fikk softis på nærmeste bensinstasjon og det var ikke meg..

Håpet er lysegrønt…

Noen dager er som skapt for å komme seg ut i skauen. Det er som regel de dagene hvor man ikke er brukende til så mye annet, og det merker man ganske fort etter at dagen er startet. På sånne dager frister det lite med topptur og ihvertfall ikke sykkel, for du kan banne på at været heller ikke er på lag. Juni med 8 grader og stiv kuling er ikke all verdens, men da vet jeg ihvertfall hvor turen går hen…

Mellom Ålgård og Undheim ligger et fantastisk turområde. Det er tilrettelagt med stor og gratis parkeringsplass, toalett og flere merkede løyper.

Det er et fredfullt sted og særlig på en forblåst dag gir skogen ly.

Det er god sti nedover mot Taksdalsvatnet og man følget bredden videre. Det er flere fine badeplasser, men humøret var ikke helt der.

Løvskog er intenst grønt på denne årstiden.

Det sies at grønt er en positiv farge, som symboliserer ro, likevekt og balanse. Det kan være derfor jeg fikk et akutt behov for en tur i Sælandskogen, for ingen steder er mer grønne enn den. Tidligere var hele Jæren dekket av disse store eikeskogene, men nå er det bare små områder igjen. Jeg er usikker når skogene forsvant og hvorfor denne stod igjen, men det forblir nok et av livets mange mysterium.

Det er meget behagelig å ligge under et tre og se opp. Trenger ikke engang se på noe spesielt, bare opp.

Det er ikke bare trærne som skaper den intense grønnfargen, det er MYE mose.

Man følger den gamle vegen under Blåfjedlet, bygget for over 100 år siden for å ta ut tømmer.

Turen gjennom Sælandskogen fortsetter inn i Urådalen, som er et landskapsvern område. Det har det vært siden 1984 og det betyr at man ikke kan gjøre inngrep som endrer landskapet. Jeg liker sånne steder, urskog. Hvor alt vokser vilt og uhemmet, uten at det er klippet og trimmet. Skjønt det var ikke alt som var kjekt å se på… Statsforvalteren driver å fjerner balsamgran og det var slett ikke vakkert å se på. Det er vel neppe han personlig og trærne er en fremmed art i Norge, men allikevel var det ikke kjekt å se.

Det var mange trær som var ringbarka, som betyr at barken var fjernet ganske dypt i ring. Da dør de store tærne av seg selv, mens mindre trær ble lagt ned med makt. Jeg gremmes….

Høyere oppe ligger Moldtjørna og så var det et lite navnløst tjern midt imellom. Her vokste vannliljer og vannet var klart som glass.

Vær forberedt på at det er mye stein og kan være krevende å gå dersom du sliter med balanse eller vonde knær.

Jeg seig oppover dalen og følte jeg svevde i det grønne. Det var ikke et menneske å se og alt jeg hørte var fuglesang, lyden av elva og vinden som rusket i troppene. Jeg var i en boble av grønt og det har man jammen godt av. Jeg tok meg selv i å smile opptil flere ganger og plutselig var det som om alt bare lettet. Det dårlige humøret og tyngden i kroppen, det lå igjen mellom steinene i ura. For Urå betyr ur fra gammelt av og det er jammen nok av stein.

Landskapet åpner seg opp ved Moldtjørna og man går over i typisk jærsk kulturbeite.

Turen er veldig godt tilrettelagt, noe jeg setter umåtelig pris på. Tusen takk..

Jeg har gått denne turen mange ganger og selvfølgelig har jeg en fast rasteplass. Der var ly for vinden idag og det passet bra.

Om det var faste plassen å sitte, var jeg ihvertfall spenstig i menyen… Brunost med chili og fersk mango, det er ikke hverdagskost for meg.

Det er flere muligheter for turen, man kan velge å gå over Sælandsfjellet, med en avstikker opp til Blåfjell. Man kan gå opp og ned samme vei, men min favoritt er å gå rundturen. Da går man opp til Bjødnalia, hvor det ligger en nedlagt gard. På 1850 tallet var den relativt stor og det forundrer meg. Jeg spiste nistepakken på den vanlige plassen og hygget meg med å se på kyrne. Da bonden kom i traktor, drøste vi litt og lo mer av kyrne.

Fra Bjødnalia går det grusvei og det står noen fantastiske trær langs veien.

Det stiger sakte oppover, men det er ikke regnet som tung tur.

Etter et lite stykke på asfalt, kommer man igjen inn i det grønne. Me like…

Jeg forstår godt at grønt forbindes med ro og balanse. Det var nesten som om jeg hadde tilbragt hele dagen på spa-hotell eller i dyp meditasjon. Humøret var på topp og selv om været ikke hadde bedret seg, gjorde det ingenting. Litt vind er jo bare kjekt… Det ble en fin tur tilbake til bilen og jeg tok omveien om Melsvatnet for et bad. Det skulle bare mangle, nå som jeg hadde blitt et sånt positivt JAAAA-menneske…

Det kjekke med tur, er at man aldri vet hvem man møter på rundt neste sving.

Det jeg liker best med rundturen, er at naturen er veldig variert. Den er omtrent 8 kilometer lang og tar den tid det tar.

Som tidligere nevnt, VELDIG godt tilrettelagt.

Mål nummer 3: Fitjanuten, ikje så tøff allikevel…

Er det ikke rart hvordan noe man har sett på som uovervinnelig, plutselig viser seg å være helt greit? Enten det er de store eller små utfordringene i livet, så kan man bli ganske sliten av å bruke mye tid på å gruble på hvordan man best kan møte hindringen. Jeg skal gi deg et godt råd, men det kommer helt tilslutt. For sånn som med utfordringer, kommer belønningen helst etterpå. Eller kanskje underveis… Eller kanskje ikke i hele tatt…

Etter Ålgård, sving av mot Gjesdal kirke. Man skal ikke langt fra E39, før det er helt andre årsaker til køen.

Ved kirken er det stor og gratis parkeringsplass. Vennligst se bort ifra at jeg parkerte som en idiot, det var veldig tidlig på morgenen og jeg var trøtt. Dessuten var jeg eneste bil på området og hadde god plass.

Gå mot kirken og følg veien videre mot øst.

Fitjanuten hadde jeg aldri hørt om og jeg trodde Fitja var en øy. Men det viste seg å være feil, jeg blandet med Fitjar, som er en kommune i Sunnhordland. Uansett hadde Fitjar ingenting med en topp ved E39, rett ovenfor Skurve i Gjesdal, å gjøre. Selv om navnet var relativt likt… Fitjanuten sies å ha den beste utsikten nær Ålgård, med panorama i alle retninger. Det står til og med en kikkert på toppen, men det visste jeg ikke da jeg satte den på listen.

Fitjanuten sett fra Skurvenuten. Det toppen bakerst på bildet, den høyeste.

Fra Gjesdal siden såg den litt mer overkommelig ut, selv om det fortsatt virket bratt og vanskelig å gå.

Man passerer flere gårder og jeg forsøkte å tolke pynten ved veien. Flotte, malte postkasser kan jeg forstå, litt usikker på resten…

Grunnen til at den havnet på lista over mål etter kneoperasjonene, er enkel. Jeg hadde gått opp til vindmøllene bak Skurve og satt og kikket tvers over veien. Der lå et svært, bratt og dystert fjell, som så uovervinnelig ut. Dette var før jeg startet på operasjonene, så jeg var dårlig til beins og tenkte at opp dit hadde jeg aldri greid å gå. Det hørtes absolutt ut som en utfordring, noe å jobbe mot i rehabiliterings tiden. Akkurat sånn jeg liker…

Jeg kunne ikke ha vært mer heldig med været, der jeg ruslet på fin vei. Det går både kyr og sau på beite, så husk båndtvang og lukk alle grinder.

Det var skog og fjell, så jeg nesten følte jeg var tilbake i Schwarzwald…

Du skal gå ganske langt før du møter første pinne som markerer løypen. Men når du har sett denne, kommer de ganske tett etterpå.

Frokost ble spist før jeg skulle begynne på den bratte stigningen. Utsikten var flott.

Så var tiden kommet, jeg hadde tatt mål 1 og 2 relativt greit. Men nå ble det verre… Det verste var å bestemme meg for om jeg skulle gå fra Auestad eller Gjesdal. Det var visstnok mulig å gå på merket løype fra begge steder, men problemet var parkering. Grunneier på Auestad ønsket ikke parkering der, noe som absolutt er forståelig med tanke på drift av gård. Men fra parkeringsplassen på Gjesdal var det LAAAANGT å gå og endel asfalt. Jeg vurderte sykkel eller å ha sjåfør som kjørte meg så langt bilveien gikk….

Det var god sti og blå pinner å følge. Jeg stoppet mye, ikke bare for å få igjen pusten, men også for å beundre utsikten.

Det var ganske bratt, men så lenge jeg gikk rolig, gikk det fint.

Jeg søkte på nett og studerte kartet. Jo mer jeg undersøkte, jo mer hindringer fant jeg. Det virket for langt, for bratt, for krevende og jeg utsatte og utsatte. Tilslutt fikk jeg nok… Jeg våknet tidlig en morgen og uten å tenke, pakket jeg sekken og kjørte avsted. Jeg skrudde musikken i bilen på full styrke og hver gang en negativ tanke banket på, tenkte jeg på noe annet. Det er tross alt ingen skam å snu dersom det ikke går.

Med så kort vei igjen, tok jeg meg tid til å lukte på blomstene. De luktet svært lite.

Så var jeg der plutselig, helt alene på toppen.

Det var god utsikt over mot Skurvenuten, hvor jeg satt å drømte om å gå til toppen. Og nå var jeg her…

Jeg tok meg god tid på toppen og brukte kikkerten i alle retninger.

Selvfølgelig gikk det greit. Ja, det ble endel på vei og det kjentes i kroppen. Men ikke verre enn at jeg hadde en fin tur. Bratt var det, både opp og ned, men det var jeg også forberedt på. Jeg tenkte mye på all den tid jeg har brukt på å krisemaksimere turen og hvor bortkastet det var. Sånn er det med de fleste utfordringer, jo mer man grubler, gruer seg og tenker negativt, jo verre blir de. Så rådet er enkelt: slutt å tenke på alt som kan gå galt og bare gjør det. Det går som regel godt og hvis ikke, går det over…

Hva som enn hendte i 1951, så er det hugget i stein her på Fitjanuten.

Det gikk på lette bein nedover, mens jeg lo litt av meg selv som hadde tenkt at dette var et skummelt og tøft sted for en tur. Vakkert var det, på en sånn dag…

Lunsj ble spist på «mitt faste sted», frokoststedet, og jeg følte meg riktig hjemme her.

Tilbaketuren gikk akkurat samme vei. Totalt gikk jeg ca 6 kilometer og brukte 3 timer i rolig tempo. Turen regnes som middels krevende, sikkert fordi det er ganske bratt.

Den lange strekningen på asfalt, er faktisk ikke særlig lang i hele tatt.

Mellom syv torp i Finnskogen.

Det finnes et sted hvor man lett kan drømme seg tilbake til en svunnen tid. Hvor stillheten råder og man kan kjenne på en indre ro. Her får man et innblikk i hvordan de strevde og levde, disse kvinner og menn som bosatte seg langt inne i de dype skogene, på grensen mellom Norge og Sverige. For livet kan ikke ha vært bare enkelt, selv om de neppe hadde de samme utfordringene i hverdagen som vi har.

Man kan starte turen fra to steder, enten ved turistforeningshytta Lebiko på norsk side, eller innsjøen Lomsen på svensk side. Vi var allerede i Sverige og valgte å starte der.

For å slippe å bære med piknik kurven, spiste vi en stor og god lunsj før vi startet. Egg og bacon er alltid godt og særlig godt ute i fin natur.

Jeg har gått deler av turen tidligere, strekket mellom Lomsen og Lebiko. Her følger løypa Finnskogleden, som er en 240 kilometer lang merket tur, fra Morokulien i sør og til Søre Osen i nord. Gjennom hele Finnskogen altså… Jeg gikk hele leden sommeren 2021 og har mange gode minner herfra. Men nå gikk vi motsatt vei, slik at vi gikk ned fra Lebiko istedetfor opp. Da ble det en helt ny opplevelse og jeg hadde gledet meg veldig på forhånd til turen. Jeg ble ikke skuffet…

Det er ikke langt å gå til første interesante stoppested, men her kan man ikke ta seg tilrette med å gå tett på. Lomstorp er privateid og stien går utenom gårdstunet.

Det var skikkelig vårstemning og tett i tett med hvitveis langs veien.

På Lomstorpet har det bodd folk siden 1700-tallet. Nå er det fritidsbolig og vi såg ikke tegn til liv.

7 torps turen er veldig godt merket og skiltet, så det var aldri problem med å finne frem.

Det finnes to brosjyrer som beskriver turen og de er relativt like. Den ene er norsk og koster 30,- og den andre er svensk og er gratis. Det ble forklart med at de i Sverige hadde mottatt statlige midler for å lage brosjyrer, men man i Norge måtte finansiere den sjøl. Jeg tok selvfølgelig begge og betalte gladelig 30 spenn til DNT Finnskogen og omegn. De gjør en fantastisk jobb med å ivareta og tilrettelegge for friluftsliv i skogene her.

Det er gode stier i skogen og må vel kalles småkupert. Lettgått, men ikke helt flatt.

Det neste torpet man kommer til, er Svartbekken, eller Mustaporro. De fleste torpene har flere navn; et finsk, et svensk og et norsk. Litt forvirrende, men forståelig.

Her på Mustaporro var det folk i sving med arbeid og stien gikk på nedsiden av eiendommen. Brosjyren ber oss vise hensyn til privatlivet til eierne, så vi kikket kun mellom trærne.

Hele runden er 8,2 kilometer lang, total stigning er 171 meter og den regnes som middels krevende. Turbeskrivelse og kart finner du på ut.no eller ved å få tak i en av de tidligere nevnte brosjyrene. Det er satt opp tavler med informasjon ved de fleste torpene og jeg anbefaler at du tar deg tid til å lese. Mye er oppramsing av navn over de ulike personene som har bodd her, hvem de giftet seg med og barna de fikk. Samtidig får man et innblikk i hvordan livet og døden gikk hånd i hånd på den tiden.

Man krysser grensen og den har også sin historie. Her gikk det under andre verdenskrig en flyktningerute og så mange som 1000 personer kan ha krysset over grensen til friheten.

På vei opp mot Østerby og en liten rast på gårdstunet der. Bruket ble ryddet i 1730 og ble regnet som en relativt stor gård.

Bolighus er ikke så gammelt og ble bygget i mellomkrigstiden, uten at eksakt årstall oppgis. Gården er i privat eie, men de fikk virkelig oss turgåere til å føle oss velkomne.

Det var satt ut benk på tunet ved informasjonstavlene og det var godt å hvile litt, samt suge til seg stemningen.

Turen følger de gamle ferdselsveiene som gikk gjennom skogen. Jeg gikk mye å tenkte på hvordan det må ha vært å leve her for noen århundre siden. De hadde neppe goretex sko, lett tursekk og en el-bil som ventet i andre enden. Mange var skogfinner, utvandret fra hjemlandet sitt for å søke lykke her i grenseområdene. Det må ha vært et strevsomt liv, for å fø seg selv og familien.

Det er ikke alt som er tatt var på, noen steder er bare ruiner igjen. Tiden viser ingen nåde og man ser overalt spor fra fortiden.

Naturen er variert, selv om det bare er skog.

Da vi kom til Lebiko, var det som å komme hjem. Her har jeg overnattet to ganger, både da jeg gikk Finnskogrunden og Finnskogleden. Det er en DNT hytte med 12 sengeplasser, uten proviant og låst med DNT nøkkel. Sengeplasser kan bestilles.

Huset er fra 1900-tallet og området rundt hytta er typisk innmark. Jeg kikket litt inni hytta, som var stengt for overnatting på grunn av oppussing.

De to best bevarte torpene er Lebiko og Ritamäki. På den første kan man bo og virkelig få følelsen av gamle dager, mens den andre er vernet som kulturminne og naturreservat. Det skal være en enkel kafe på Ritamäki om sommeren, men da må man nok sjekke åpningstidene på forhånd og planlegge godt. Nå var alle bygningene låst og vi satt på tunet for å fika kanelboller og kakao med kremtopp.

Kissalamp ligger etter Lebiko og ny kryssing av Riksgrensen. Det var definitivt en dyster stemning over stedet.

Bygningene bærer preg av forfall og det var med forsiktige steg jeg ruslet rundt i huset. Gulvet var mildt sagt råttent, men det var mulighet for å bruke huset som nødly. Neppe aktuelt for særlig mange….

En godt bevart jordkjeller var det som stod igjen på Valli. Torpet var bebodd på 1800-tallet, men fraflyttet tidlig.

Det ble litt klatring over nedfallstrær, men det gikk bra.

Finnskogen er ikke stedet for de store folkemassene. Her går du ikke i kø og det er få selfie-sugne attraksjoner. Det er stort sett skog, skog og mer skog. Allikevel blir det aldri kjedelig, her er fuglesang, ulike planter og blomster, insekter og susing i grantoppene. Jeg liker meg her og kjenner på en dyp ro. Det er som om tiden går saktere og det er lite som forstyrrer. De få folkene man møter, har god tid og veksler kanskje noen ord. Eller så har man funnet roen og føler ikke for å prate med noen. Alt er liksom greit på finnskogvis…

Ritamäki består av mange ulike bygninger og her finnes et todelt våningshus, hvor ene delen er røykstue. Med en røykovn trengte man kun fyre en gang til dagen, det hørtes praktisk ut.

Serveringen var helt topp, selv om vi måtte stå for den selv. Ha alltid med kokeapparat, det gir mye hygge.

På Ritamäki ser det ut omtrent som det gjorde 150 år tilbake i tid. Gratis tidsreise altså… Det kan eg like.

Etter Ritamäki går det stort sett nedover en kilometer til parkeringsplassen. Man blir ganske mett av inntrykk på en sånn tur. Det er både naturen som påvirker, men ikke minst det vell av informasjon på de ulike torpene. Jeg blir litt filosofisk og dypt tenkende, både på hvordan samfunnet er idag og hva som er viktig i livet. Kanskje hadde de det bedre på noen vis, med det enkle liv i stuene sine? Det er ikke enkelt å få svar på idag…

Myk skogbunn og enkelt å gå.. Da har man godt tid til å tenke på andre ting.

På hoggormjakt i Melshei.

Kunsten å motivere består i å få andre til å gjøre noe de i utgangspunktet ikke har lyst til å gjøre. Ikke med tvang, men med å selge det inn på en sånn måte at de nesten ikke kan vente med å komme i gang. Det har jeg lært etter mange år som treningsinstruktør, turleder og ikke minst mor/ farmor. Kamuflert gjerne budskapet i ord som frister, særlig gjelder det til barn. Å foreslå for en 12-åring at vi skal gå topptur, på grusvei i flere kilometer eller ta en liten rusletur, er lite attraktivt. Men inviterer ham med på hoggormjakt, da satt han klar i bilen lenge før jeg hadde fått av meg tøflene….

Melshei er et stort skogsområde utenfor Sandnes, hvor det finnes utallige muligheter for tur. Det er lysløype, stort skianlegg, grusvei og både merket og umerket stier på kryss og tvers. Man har flere parkeringsplasser, denne gangen valgte vi en av de øverste.

Dessuten var planen å unngå grusveiene, siden vi tenkte at hoggorm ikke er der hvor det er mest folk.

Vi startet jakten på en haug med store steiner og mye sol. De liker sol, ormene.

Bare så det er sagt, så jaktet vi ikke hoggorm med våpen i hånd. Selv om hoggorm er den eneste giftige slangen vi har i Norge, er det strengt forbudt å ta livet av dem. Dessuten er de ikke en slange, men en orm. Den er lett gjenkjennelig med sikksakk mønster på ryggen og er verdens mest utbredte ormeart. Når man blir bitt, kan man få hevelse, svimmelhet og svie. Det er individuelt hvor mye man reagerer, men hoggormbitt er sjelden farlig. Unntaket er for småbarn og de med allergi, så oppsøk lege ved behov.

Vi hadde ikke gått langt, før enkelte var skrubbsulten. Mest sannsynlig var det fordi han visste at favoritt nistepakken var med, nudler dyppet i kakao.

Utsikten fra lunsjsted var upåklagelig, med utsikt mot Bråsteinuten mellom trærne.

Etter mat og en lang pause med klatring i trær og sjekke etter hoggorm under alle steiner, gikk turen videre på umerkede stier.

Jeg har oppdaget at det finnes to typer mennesker, de som synes slanger er flotte dyr og de som intenst hater dem. Det er sjelden en mellomting, i hvertfall ikke hos haterne. Min sønn greier ikke engang å sitte i ro dersom han ser slanger på tv, mens hans sønn helst vil ha en rundt halsen og kjæle med den. Derfor snakket han på inn-og-utpust om hva han skulle gjøre når han fant hoggorm.

På hvite joggesko over myra… godt det var noe å trø på. Ikke at han brydde seg, sko er sko…

Med en pinne saumfarte han stein, gress og kratt, men hoggorm var det dårlig med.

Det la ingen demper på stemningen og da vi kom til toppen jeg i utgangspunktet hadde sett meg ut, glemte han hoggorm til fordel for klatring.

Oslifjellet kan være bratt, særlig når man går opp fra Bråstei. Og det gjorde vi…

Men ettersom tiden gikk og ingen hoggorm dukket opp, snakket han mindre og mindre om de. Nå snakket vi om andre kjekke ting, som Lars Monsen, hvordan jeg skulle komme meg opp på det bratteste og hva som er verdens beste is. Han klatret og løp, sang, hoiet og lo. Glemt var både pc, mobil og hoggorm, men det gjorde tydeligvis ingenting.

Det ser ut til å bli en fantastisk blåbær sesong i år. Jeg gleder meg.

Det blei mye venting på enkelte opp de bratteste partiene, da satt han på en stein og nynnet for seg selv.

Og selvfølgelig kom vi opp og da var begeistringen stor. «FARMOR, EG SER HAVET»

Jeg såg stort sett hælene på han, tempoet var høyt. Og det er helt greit.

Det vanskeligste med motivasjonen, enten det er seg selv eller andre, er å komme i gang. Ofte bruker man lang tid på å argumentere for og imot, men det gjelder å ha best argumenter FOR. Sjelden angrer man etterpå på turen, treningen eller husarbeidet. At vi ikke fikk sett hoggorm, var ikke en skuffelse. De har en tendens til å dukke opp uventet og gjerne når man er sammen med de som overhodet IKKE vil se dem. Så vi har allerede planlagt ny tur i Melshei, sammen med sønn/pappa… Vi må bare motivere han litt først….

Vi tok grusveien tilbake til bilen, da hadde vi gitt opp hoggorm prosjektet.

Finneren er vinneren, påsto han da han fant en babycaps i skogen. Men den henger altså på en grein ved parkeringsplassen, dersom noen savner den.

To gode turkompiser.. En blid og fornøyd, en som later som han er sur, siden han trener på å bli ungdom.

Tranedans ved Hornborgasjøen.

¨¨¨¨¨¨¨¨¨Det er ofte sånn at de opplevelsene jeg ikke har planlagt på en reise, ender opp med å være de gjeveste. Slik var det i hvert fall da jeg besøkte området sør for Sveriges største innsjø, Väneren, rundt påsketider i fjor. Jeg kom helst for å se slott og middelalderbyer, men jammen gav turen en sjelden naturopplevelse som jeg ikke var forberedt på. Som vanlig hadde jeg rasket med meg noen turistbrosjyrer på en rasteplass og der fant jeg ut at våren var en fin tid å få med seg den berømte tranedansen ved Hornborgsjön. Den hadde jeg aldri hørt om og ikke visste jeg at fugler kunne danse. Selvfølgelig ble jeg meget nysgjerrig og bare MÅTTE dra dit. Jeg ble ikke skuffet…

Jeg hadde lagt meg inn på Airbnb og sjelden har jeg betalt for å bo på et sted med så mange regler og påbud. Men det var flott og varmt, samt lå strategisk til i forhold til tranedansen.

Det svenske lavlandet er består av mye dyrket mark og skog. Rundt påsketider var det lite som minnet om vår og naturen fremstod som blek og kald.

Jeg skal ikke lyve på meg mye kunnskap om fugler, men har forstått at det er et spennende tema. For de som virkelig er interessert, kan det bli altoppslukende. Fuglekikking er en hobby som går ut på å observere fugler i sitt naturlige element, som selvfølgelig er ute i naturen. For noen holder det å se fuglene i nærområdet, eventuelt legge ut mat for å observere hvilke typer som dukker opp på brettet. Andre derimot legger ned både mye tid og penger i reiser for å se etter fugler, samt utstyr for å kunne dokumentere hva de har sett. Kikkert er obligatorisk, det samme er fotoapparat med linser på størrelse med middagstallerken. Det finnes utallige foreninger, samt reiseaktører hvor man kan dyrke hobbyen sammen med likesinnede. Man kan konkurrere i å se flest mulig forskjellige arter eller bruke tid på å følge et avgrenset område gjennom årstidene.

Det lyste en blek morgensol over innsjøen og for noen var det nok langt på dag.

Jeg begynte å forstå at jeg kom dårlig forberedt, da jeg så noen av de andre entusiastene som hadde stilt seg opp.

Dessuten var jeg slett ikke forberedt på støynivået… Det var utrolig hvor mye lyd fuglene gav fra seg under dansen.

Som tidligere nevnt var det litt tilfeldig at jeg var her. En kombinasjon av at jeg var i området, noen tur-brosjyrer jeg plukket opp, samt at jeg hadde leid overnatting hos en fugleentusiast, som trodde at jeg var en som kom for tranene. Da jeg knapt ante hva han snakket om, anbefalte han opplevelsen varmt. Neste morgen var jeg som vanlig oppe før det var lyst og tenkte «Tja, hvorfor ikke?» Fra tanken slo meg, til jeg satt i bilen med målet plotta inn på GPSen, gikk det ikke lenge og jeg kjørte raskt sørover.

Det er ikke vanskelig å finne fuglene, man kan bare gå etter lyden. Men det er strengt forbudt å krysse over gjerdene, man må kun se på avstand. Derav kikkert som nødvendig utstyr…

Morgenlyset og alle fuglene gjorde opplevelsen til noe nesten overjordisk.

Uvant som jeg er med fuglekikking, trodde jeg at jeg kom til å være alene som turist ved innsjøen. Det viste seg å være helt feil, jeg var egentlig litt sent ute. Morgengry er visstnok den beste tiden til å observere fugler, i hvert fall tranene her. Man kan se dem hele dagen, så morgen og kveld er tidspunktene hvor de er færrest folk. Det er travlest i helgene og midt på dagen. Tranene danser når de har lyst og ikke til oppsatte klokkeslett. Det er selvsagt parrings dansen mellom hanner og hunner som regnes som selve rosinen i pølsen, men for oss uvitende er det spennende bare å se så mange fugler samlet på et sted…

Jeg undret meg veldig over hvordan de greide telle alle tranene. Det brukes kikkert og hver trane blir telt, men hvordan er man sikker på at man ikke teller noen to ganger?

Det var mange ulike fugler i tillegg til tranene, jeg så både svaner, gjess, måker og ender. Og det var bare de jeg kunne navnet på….

Det ble ikke gode bilder tatt med zooming på mobil, så avansert telefon har jeg dessverre ikke.

En trane tilhører tranefamilien og er den eneste av tranene som hekker i Norge. Den er større enn en stork, noe som kun er nyttig informasjon dersom du vet hvor stor en stork er. Uansett har den veldig lang hals og enda lengre bein, samt foretrekker å tilbringe vinteren i sydligere og varmere strøk. Den spiser det mest, gjerne plantekost, fisk og smådyr som mus og frosker. Til og med firfisler og slanger eter de, og jeg må innrømme at jeg grøsser bare med tanken på at en buorm skal gli nedover den lange trane-halsen… De bygger store reir av det de finner i naturen, legger visstnok to egg som ruges av både mor og far. Etter klekking går det omtrent to måneder før avkommet er flyvedyktig og klar for verden. Fuglene er vanligvis veldig sky og man kan høre de på lang avstand med sine trompet-liknende rop. Det siste kan jeg skrive under på, de holdt god av stand til oss turister og laget MYE LYD…

Det var lærerikt med både besøkssenter og ulike informasjonsskilt. Jeg ble faktisk imponert av disse fuglene og kunne godt tenke meg å bli en seriøs fuglekikker.

Det var ikke bare fuglene, men naturopplevelsen av å være ute tidlig om morgenen for å oppleve et naturfenomen. Det var spesielt…

Jeg hadde tatt av gårde i full fart, uten å spise frokost. Derfor passet det bra at det var mulig å kjøpe kanelboller og kaffe i kiosken. Svensk frokost, ikke ofte jeg har det.

Når tranene danser, så strekker de på hals og overkroppen. De bøyer og tøyer, samt hopper rundt og slår med vingene. Det ser rett og slett ut som litt morgengymnastikk, selv om tranene selvfølgelig gjør det som parings-ritualet. Overalt hvor tranene hekker, kan man oppleve denne vår-dansen, men den mest kjente og imponerende er altså her ved Hornborgasj¨¨¨¨ön i april. Da kan så mange som 27 000 traner være samlet for å vise seg frem for hverandre. Og dersom det ikke er nok til å ta turen, ligger det flere kjekke severdigheter tett ved. Jeg dro videre til Gudhems Kloster, fra midten på 1100-tallet. Det er et stort område med klosterruiner, museum, hage og en kirke, absolutt verd en stopp. Og er du enda sugen på mer, kan du finne et av Sveriges snodigste fornminne en kort kjøretur fra fugledansen. Ekornavallen er et stort gravfelt, med graver fra mange ulike tidsepoker. Det skiller 4000 år mellom den eldste og yngste, så det er en gåte for alle historieinteresserte å gruble over. Hva mer trenger man??? Da var i hvert fall jeg fornøyd…