Jolleturar

Til Skåpet på vinterstid.

Det var på den tiden det var så kaldt… Plutselig fikk jeg spørsmål fra en god venninne: «Blir du med til Skåpet imorgen?» Selvfølgelig sa jeg ja. Skåpet har vært på ønskelisten siden den ble bygd, men det har vært vanskelig. Mest fordi hver gang jeg har forsøkt å booke rom, har det vært fullt. Helt siden konseptet Skåpet ble bygget i 2016, har det vært stor pågang av ivrige turgåere som ønsker en unik opplevelse. For Skåpet har en helt spesiell arkitektur med egne, små sovehytter, som ligger plassert ved en hovedhytte. Det er totalt 42 sengeplasser, utedusj, badstu og egen pizzaovn. Kan det bli bedre enn det?

Etter en smal og svingete bomvei, er det parkeringsplass og snuplass. Herfra er det omtrent 1 time og 30 minutter å gå, dersom du ikke tar pause.

Stien var god, men det lå endel is og snø. Allikevel lot vi broddene ligge i sekken og brukte heller litt lengre tid.

Det er grei sti innover og ingen problemer å følge løypa, som er både merket og skiltet.

Vi dro fra Stavanger tidlig på en ukedag, noe jeg tenkte kanskje var grunnen til at det hadde vært ledig på hytta. Dessuten var det kaldt, sånn skikkelig vasskaldt som det bare blir på Vestlandet, med mange minusgrader og høy luftfuktighet. Men stemningen var på topp og enda mer steig det da vi fant ut at det var Vinmonopol på Jørpeland. Å stå en halvtime og klore på døra fordi de ikke åpnet før 10, har jeg ikke gjort på ufattelig mange år… Med velfylte sekker, var stemningen høy da vi ankom Winter Wonderland. Vinddalen ligger i Forsand og var en mye lengre kjøretur enn jeg hadde trodd.

Skåpet ligger strategisk plassert og åpner opp til Stavanger Turistforenings mangfoldige hytte og løypenett i Ryfylkeheiene. Flørli ligger ikke langt unna og er man riktig i form, kan man gå Lysefjorden Rundt.

Det var så kaldt at det ble ingen lange stopp underveis for å nyte turen. Det hjalp litt da sola kom opp, men bare LITT…

Jeg var spent og gledet meg som en unge til å se hytta. Eller retter sagt, HYTTENE, og jeg ble ikke skuffet. Som en gjeng dominobrikker lå de slengt utover en knaust, med fantastisk utsikt over Soddatjørna. De er utradisjonelle og tegnet av Estonian Koko Architecture + Design. Jeg vandret rundt i undring for å ta inn alle detaljene og var meget imponert. Vi var klar for lunsj og gikk inn i hovedhytta for å koke vann til kaffe og te. Inne var det enda kaldere enn ute og vi innså fort at her må vi bare i gang med å fyre. I pizzaovnen… Den var ikke stor og heller ikke lett å fyre opp i. Heldigvis fant vi ved og alt vi trengte, så etter en times hard jobbing, lå to kubber og brant lystig i ovnen.

Hyttene ligger samlet i ring rundt et tun.

Ingen tvil om hvor vi er og hvem som eier den.

Endelig gang i pizzaovnen… Jeg var mer skeptisk til hvordan denne lille ovnen skulle varme opp en hel hytte med minusgrader i stua….

Glad som jeg er i å tenne bål, meldte jeg meg frivillig til å fyre opp ovnen i sovehytte 5, «vår hytte». Gleden varte helt til jeg så ovnen, som var på størrelse med en skoeske. En smule skeptisk gikk jeg i gang. En time senere var jeg gloende varm, men av sinne. Uansett hva jeg gjorde, så brant det ikke. Det skal sies at jeg ikke er helt «blond» når det gjelder å fyre opp. Jeg har tross alt hatt vedfyring som hovedoppvarming hjemme i 27 år, samt hatt privatopplæring av Jæren Friluftsråd i «hvordan få fyr på bålet»… Men her var problemet egentlig veden, som var våt. Så våt at når mine fint hogde opptenningspinner kom i kontakt med ilden, freste den surt og døde. Gang på gang…. Tilslutt gav jeg opp og det gjør jeg sjelden, men da hadde jeg forsøkt alt uten hell…

Vår nydelige, lille og private sovehytte var omtrent like varm og innbydende som en fryseboks… Men utsikten var upåklagelig….

Det sammen var utsikten fra stuevinduene. I hvert fall det lille vi så bak isrosene.

Det er vanskelig å hygge seg når man er kald, men vi gjorde så godt vi kunne.

Det ble en rar tur, mest fordi det var så kaldt. Vi sleit med å få temperaturen opp i et tosifret tall, selv om vi fyrte rundt. Men veden var våt og alle med litt peiling på bålbrenning, vet at våt ved brenner dårlig. Og med svære panoramavinduer kommer kulden rett inn og hyttens utforming skapte egentlig en kuldegrop foran vinduene. Men stilig var det. Jeg følte mer jeg var på en luguber HardRockCafe i utlandet, enn en heilnorsk hytte langt innpå fjellet. Menyen bestod selvsagt av hjemmelaget pizza og vin, selv om vi kunne ha spist godt fra det rikholdige proviantlageret som finnes på hytta. Natten ble tilbragt på madrasser i stua og med mange dyner stablet oppå meg, sov jeg godt og varmt. Mens andre passet varmen…

Pizzaovnen stekte pizza med perfekt, sprø bunn.

Og ute var det månelyst og gnistrende kaldt.

Jeg kommer til å huske turen til Skåpet lenge. Mest fordi det var en sånn tur som man virkelig husker og mimrer tilbake med ordene»husker du da vi frøs sånn på Skåpet??!!». Dessuten ble jeg usikker på hvorfor ikke STF har skrevet på sine nettsider at hytten ikke er egnet i sterk kulde, fordi den er vanskelig å få varm… Eller hvorfor de ikke har skikkelig ved? Jeg var fast bestemt på å ta kontakt og gi en tilbakemelding, men turen ned til bilen var så uendelig vakker og humøret var så bra, at all irritasjon var borte da dagslyset kom. Vi gikk i stedet alle og nynnet på Åge Aleksandersen sin store slager, omskrevet til «IKJE MYKJE LYS OG IKJE MYKJE VARME» på Skåpet. Så lo vi enda mer….

Adjø Skåpet, neste gang jeg kommer skal det være sommer og +grader…

Klar for avreise, etter utvask og selfie…

Tilbaketuren ble gått med brodder, siden det er vanskeligere å gå nedover når det er is og glatt. Det gikk fint, ingen brakk noe.

Det var en nydelig morgen, men skikkelig kaldt. Min gamle Toyota hadde heller ikke likt kulden, så det var en stor sprekk over halve frontruta. Men det var turen verd….

Ja til mer aking!!!

Etterhvert som jeg har blitt eldre, har jeg lagt merke til at det er flere og flere ting jeg pleide å gjøre, som jeg ikke gjør lengre. Det går ganske gradvis, sniker seg inn uten at man legger merke til det og plutselig står man der og føler seg gammel. Aking er en sånn ting som jeg ikke har gjort på utrolig mange år, uten at jeg helt vet hvorfor det ble sånn. Som barn jublet jeg når det var SNØ og sammen med mine søsken, valgte vi de tøffeste og bratteste bakkene. Med dødsforakt satte vi utforbi og det gikk som regel bra.

Vi parkerte i Melshei og gikk over til Brattebø, som jo var et passende navn.

Dette er det jeg kaller en fin akebakke…

Jeg tror for min del at det er to grunner til at jeg sluttet å suse nedover bakkene da jeg ble voksen. Kroppen blir stadig eldre, med vondter både her og der. Da prøver så godt man kan å unngå aktiviteter som kan medføre at man får mer vondt. Aking har en viss risiko, men det har jo egentlig livet rent generelt. Jeg kan like godt brekke lårhalsen på vei til postkassen på vinterstid, som i akebakken. Så egentlig er helsa en tynn unnskyldning for å holde seg unna akebrettet.

Det var gøy og god trim for både to og firbeinte.

Den andre grunnen til at jeg har unngått aking er kontroll, eller retter sagt, mangel på kontroll. Voksenlivet består hovedsakelig av å ta ansvar og ha alt på stell. Kontroll på alt fra økonomi og jobb, til kosthold og egen helse. Man gjør det man må og styrer med jernhånd over hverdagen, med en god følelse av mestring når alt går i vante spor. For ingenting er vel verre enn mangel på kontroll og når man ikke vet hva morgendagen bringer?

Aking er det stikk motsatte av kontroll, her er det bare å kaste seg uti det ukjente. Man starter fint, med nesa og beina i samme retning, men underveis kan alt skje. Det er humper og svinger, snøspruten står så man ser ingenting og uansett hvor mye man styrer, er det ingen garanti for at brettet lystrer. Beina kan brukes til å prøve å bremse, men det er som regel nytteløst. Det går fortere og fortere, helt til man enten velter eller når bunnen av bakken. Så er det bare å stable seg på beina, gå opp til toppen og ta en ny runde. Litt sånn som livet….

I akebakken er det pølser i brød og kakao som er førstevalget. Jeg hadde gjort det enkelt, pølser i termos og alt forsvant.

Opp og ned i flere timer blir skikkelig god trim, uten at det kjennes ut som trening.

Aking gjør noe med humøret, det er umulig å ikke bli glad.

Jeg stod lenge på sidelinjen og så på barn og barnebarn som rant. Slik jeg har gjort i mange år… Men da jeg endelig lot meg overtale til å prøve en gang, var det gjort. Det ble mange turer og farten ble større og større for hver gang. Jeg hylte og lo, veltet og krøp i snøen. Det var utrolig befriende og morsomt. Så fra nå av skal jeg kaste meg utfor, uten bekymring for skade på vitale kroppsdeler eller mangel på kontroll. For å sitere mitt lille barn (som har stjålet og endret utsagnet fra en film) : I am NOT to old for this shit!!!!! JA TIL MER AKING!!!!

Et siste lengselsfullt blikk på bakken. Vi kommer snart igjen, med farmor i spissen.

Når det endelig er skiføre i Melshei!!

Vi er ikke bortskjemt, vi som bor her på Nord Jæren, med kortreiste skiturer, silkeføre og milevis av preparerte løyper. Det kan rett og slett gå flere år mellom hver gang det er kaldt nok til at vi får snø. Og når snøen endelig kommer, nytter det ikke å utsette skituren til imorgen, for da er mest sannsynlig alt det hvite regnet bort. I all hast må man avlyse alle andre planer, pakke sekk og ski samt kjøre rett opp til nærmeste friluftsområde for å sjekke forholdene.

Jeg hadde egentlig tenkt å kjøre til Brekko, det er liksom den korteste veien til oppkjørte løyper fra der jeg bor. Der visste jeg 100% sikkert at det var strålende forhold, for det hadde jeg sjekket. Men så var det en liten fugl som hvisket meg i øret at jeg burde undersøke Melshei først. Hvorfor dra over bekken etter vann eller tilbringe en time i bil hvis det ikke er nødvendig???

Jeg gikk ikke opp dit..selv om det var sol.

Som sagt, så gjort. Melshei er for Sandnes hva Nordmarka er for Oslo, et fantastisk skogsområde godt tilrettelagte for friluftsliv året rundt. Det var fullt av folk da jeg ankom parkeringsplassen ved SI-hytta, men alle jogget eller gikk på beina. Jeg var iferd med å vende bilen mot Brekko, da en ung dame kom glidende på ski, med sekk og et lykkelig smil rundt munnen. Jeg spurte henne og hun sa at det var strålende forhold i lysløypa. Bilen ble parkert i en fei og jeg la i vei innover.

Jeg vurderte å gå over til Aborret, men var usikker på om det var nok snø der.

Det ble en strålende tur, selv om det ikke var mer snø enn det måtte være. Inni skogen kunne jeg kjenne at det skrapte pinner og grus under skiene, men stort sett var det god glid. Jeg er ingen kravstor skiløper, det er den barnslige gleden over snø og vinter som er viktigst for meg. Jeg gikk frem og tilbake der hvor det var mest snø og unngikk lysløypa for der er bakkene så bratte.

Et godt og varmt tovet sitteunderlag og en appelsin til dessert etter at matpakken var spist, gjorde dagen perfekt.

Det spørs om jeg ikke må prøve å komme meg ut på ski i morgen tidlig. Det er nemlig meldt mildvær og regn til helgen, så da forsvinner nok snøen min. Da må jeg enten belage meg på lange kjøreturer for å komme til snøen eller vurdere å få meg rulleski. Med mine ski ferdigheter er det nok tryggeste å velge første alternativ, men imorgen blir det igjen MELSHEI.

På toppen av Jæren uten utsikt.

Jæren er ikke førstevalget dersom man er glad i topptur, du vet de med lange seige oppoverbakker og storslått utsikt. Her er nemlig de to høyeste toppene Brusaknuden, på 432 moh og Karten, som er 11 meter lavere. Allikevel skal det være en fantastisk utsikt fra toppen, uansett hvilken du velger. Noe som sikkert kommer av at resten av landskapet er såpass flatt. Begge toppene kan gås på en rundtur, noe jeg hadde planlagt i lang tid. Faktisk helt siden sommeren, uten at det ble noe med meg….

Det var lett å finne parkeringsplassen, som ligger ved fv 504, øst for Husavatnet.

Det var jammen ikke mye å se på toppen av Karten. Men bok til å skrive navnet lå i postkassen, så da gjorde vi det.

Turen opp til toppen, er en avstikker fra rundløypa. Fra parkeringsplassen er det fin vei å gå på, hovedsakelig grusvei.

Det var litt tilfeldig at det ble på denne årstiden at jeg bestemte meg for å gå. Jeg liker Høg Jæren på vinteren, her hvor himmelen er høy og utsikten uendelig. Fra andre sine flotte bilder og turbeskrivelser, visste jeg at man kan se heiene innover Bjerkreim, Ognaheiene og Dalane i sør, fra Brusaknuden. Dessuten hadde jeg invitert med min storesøster på tur og hun hadde heller aldri vært på toppen av Jæren. Det tenkte jeg var en skam, hun som bor nesten på Bryne og er skikkelig jærbu. Det var hun enig i, så da var målet bestemt. At yr.no hadde sendt ut storm varsel tok vi med ei klype salt, evige optimister som vi er….

Rundturen er enkelt forklart at man går rundt Kartavatnet.

Sjelden har jeg gått i så tett og mørk skog.

Ved bekken lå de røde merkene under vann og vi balanserte på glatte steiner for å komme over.

Stien opp mot Brusaknuden gikk i terreng, men var godt merket og lett å finne.

Jeg kledde meg skikkelig i ull og vindtett, samt høgstøvler. I turbeskrivelsen stod det om enkelte våte partier og med alt regnet som var kommet den siste tiden, antok jeg at ALT var vått. Så feil kan man ta… Det var ikke søle og vann som var problemet, men is og snø… Gummistøvler på sånt føre, bør høre til under risikosport, siden det øker sjansen for alvorlige kroppsskader betraktelig. Jeg gikk som en elefant på eggeskall, men det gikk bra og jeg falt ikke så mange ganger.

Det var vanskelig å orientere seg, for vi så ikke så mye å orientere etter…

Det var endel gjerdeklyvere å komme seg over og det gikk greit.

Det ble å gå mange omveier rundt snø og is. Støvler bør ikke være førstevalget på vinteren, har jeg lært.

Så mye for den fantastiske utsikten på toppen, vi så mildt sagt ingenting…

Våte og kalde forsøkte vi å finne ly for regn og vind, for å nyte matpakken. Egentlig burde vi gått ned fra toppen, hvor det var mye lunere, men så langt tenkte vi ikke.

Vi snakket mye om å snu, siden været var som det var. Men så blir det ikke, for det kan jo være at tåken letter, vinden slutter og regnet går over til yr. Dessuten kan det være at det er mindre glatt lenger fremme og at det er lettere å gå. Så man forsetter… Min søster er lik meg, hun er heller ikke en sånn en som snur når man først har bestemt seg. Det lo vi mye av under turen og det er en god egenskap å ha med seg i livet. Både evnen til å le av seg selv og staheten til å gå fremover uansett.

Jeg følte meg til tider som Bambi på isen.

Akkurat her var det lurt å ha støvler, for her var det skikkelig vått.

Nok en tett og mørk skog, men denne gangen gikk vi utenom.

Turen er 10,8 kilometer lang og beregnet tid er 2 timer. Det stussa jeg litt på, men det er nok på en fin sommerdag uten støvler. Vi brukte mye lengre tid, selv uten stopp for å beundre utsikten. Det var en flott tur og vi har allerede avtalt at vi skal gå den igjen. Mest fordi jeg gjerne vi se utsikten fra toppene, men også fordi jeg likte runden. Det var passe bratt, passe flatt, litt skog og litt vann. Jeg gleder meg til å se hvordan det egentlig ser ut, når vi faktisk ser noe. Og da blir det uten støvler, tenker jeg….

Men da vi nærmet oss bilen, kom det seg.

For oss som er oppvokst ved siden av en gård, fikk det opp mange gode minner å se de gamle og forlatte jordbruks redskapene.

Når julefreden senker seg.

Finnes det noe bedre enn å våkne tidlig første juledag og kjenne freden bre seg gjennom kroppen? Ingen flere handleturer, ingenting å bake, pynte eller vaske. Man trenger ikke lure på om det blir nok mat til alle på julemiddagen eller om gavene faller i smak. Det spiller ingen rolle at man ikke fikk gjort alt man tenker at man burde få gjort. Det er litt sånn «stille etter stormen» følelse.

Storaberget turområde ligger på vei inn mot Hommersåk og har flere løyper man kan gå.

Toppen ruver i terrenget med steile vegger, men når man går opp på baksiden, er løypa slett ikke så bratt.

Jeg er nok ikke den som legger lista høyest når det gjelder å feire jul. Det er viktigere med kos enn med perfekt pyntet julehus. Samtidig er det mye som skal gjøres og ordnes, så det er nok derfor jeg kjenner at romjula er en fin tid. En tid for å sulle rundt i tøfler og pyjamas, lange, sløve morgener når alle andre sover og med nesa i en bok og kaffe i koppen. Helt til det blir lyst og jeg kjenner at nå må jeg bare ut å gå en tur.

Det er mye spennende å se for alle interesserte i historie. Her er et brønnhus fra 2 verdenskrig.

Eller man kan gå seint for å nyte naturens mange små under.

Men ingenting slår følelsen av å komme opp de tyngste bakkene og ut i sola.

Ute er julefreden overalt. Det er mørkt i vinduene og ingen biler på veiene. Det kjennes ut som om jeg er den eneste som er våken. Det er god plass på parkeringsplassen og snart er jeg på vei. Det er en perfekt morgen, med frost og klarvær. Bakken er frossen, så jeg kan gå tørrskodd over både myr og bekk. Heldigvis er det ikke glatt, siden broddene ligger hjemme.

Av gammel vane ser jeg etter badeplasser, men idag er ikke badetøyet med.

Det er helt stille på toppen, ingen vind og ingen andre mennesker.

Jeg fikk ny tursekk til jul og på beina har jeg nye og varme ullsokker. Gleden over å lufte presangene er stor og takknemligheten likeså.

Jeg er ikke alene ute i finværet og de jeg møter, har også julefreden med seg. Vi har tid til å stoppe opp, smile og prate sammen. Det er ingen hast eller noe å rekke. Jeg sitter lenge på toppen og bare nyter dagen. Så rusler jeg videre og bestemmer meg for å ta den lange veien om Grindavatnet. Idag har jeg allverdens tid, før familiemiddagen i ettermiddag, hvor jeg bare skal være gjest.

Aldri er det kjekkere å smøre nistepakke enn når kjøleskapet er fylt opp til julehøytiden.

Og aldri er stegene lettere enn etter mat og en lang pause. Det hjelper også på at det er nedoverbakke….

Turen til Storaberget og Grindavatnet er en rundtur, hvor man selvsagt også kan gå frem og tilbake til en av de. Løypa er godt skiltet og merket, så her er lett å finne frem. Går man hele runden, er den 6,9 kilometer lang og beregnet tid er 2,5 time. Storaberget er 342 m.o.h, men total stigning på turen er 430 meter. Men alt dette blir bagateller, på en dag hvor julefreden har senket seg. Da går man for å gå og ikke for å komme frem….

Solen skinner på toppene, men kommer ikke høyt nok til å lyse opp hele landskapet, på denne årstiden.

Nydelige Grindavatnet med badeplassen «min». Men ikke idag…

Det er steinete og ulendt ned fra vannet, så bruk gode sko.

Det var turen jeg ikke ville skulle ta slutt…

Men plutselig seig jeg oppover siste bakken til bilen min.. Å salige julefred…

På juletrehogst i Hjelmeland.

I år har jeg vært ekstra tidlig ute med å skaffe meg et juletre. Ikke fordi regjeringen oppfordret til å gjøre litt mer utav julepyntingen i år, men fordi mitt lille barn ønsket å dra til Hjelmeland for å hogge tre sjøl, tidlig i desember. Det kom som en overraskelse på meg, men hun hadde en baktanke med turen, som ikke handlet om sjølhogst. For egentlig har jeg jo juletre. Det ligger i 3 deler på loftet, ferdig med lys og garantert fritt for duften av gran og nålefelling. Litt sånn kjapt «plug and play», så er det «Du grønne, glitrende tre god dag»… Men jeg tente raskt på ideen, for å hogge sitt eget, det er så mye mer enn bare å få et tre inn i stua.

Første stopp ble Jørpeland, eller Prekestolen Village, som de liker å kalle seg. Her bunkret vi opp mandariner, nisseluer, sukkerstenger og annet som trengs for å få julestemningen på topp.

Kjøreturen er flott og det var «blåtimen» hele dagen. Da passet det bra at Elvis sang «I will have a blue Christmas without you»på anlegget…

De fleste trær står i en skog, et stykke fra folk. Da får man både naturopplevelsen og trim for å finne et tre. Dessuten er det hardt arbeid å sage ned treet, når man endelig har greid å bestemme seg, som betyr mer trim. Fordelen med å finne et tre ute er at det er lettere å se om treet egentlig er fint. Hvem har ikke stått på Plantasjen eller Coop og syntes at alle trærne er like fine, slik at man bare rasker med seg første og beste? Det var derfor jeg gikk over til plasttre, etter endel kjøp hvor treet var flatt på ene siden, skeivt eller knapt hadde greiner. Men det beste med å hogge sitt eget tre, er at man kan legge mye annet inn i opplevelsen, for eksempel en roadtrip til Strandalandet.

Det var et svært område på Husstøl, med trær vi kunne velge mellom.

Jeg hadde sett for meg å studere hvert tre nøye for å være helt sikkert på å velge det fineste. Men enkelte andre valgte og de var helt enige, dessuten 100% sikre på at det var dette som var vakrest. Det er mulig at det hadde noe med plassering å gjøre, siden det stod rett ved siden av veien… Jeg gav meg uten diskusjon.

Han på 8 hadde gledet seg lenge til å få lov til å felle et tre.

Men det ble for tungt, så da måtte enkelte andre overta (som OGSÅ hadde gledet seg).

Da er julen redet for store, små og firbeinte.

Hjelmeland er berømt for sine vakre juletrær og det er mulig at det har noe med klimaet å gjøre. Her vokser nemlig fjelledelgran, som er blitt nordmenns foretrukne juletre. Treet er slank og tett, med en aromatisk granduft, som jeg så frem til å kjenne i huset. Juletre hogges i stor skala, og leveres både i inn og utlandet. Faktisk kommer Norges juletrekonge fra Hjelmeland, men det var ikke ham vi kjøpte tre av. Da kom mitt lille barns baktanke opp, hun har nemlig en hund ved navn Milo. Det viste seg at Milo har en tante, med en eier som er juletrebonde. Her var det sjølhogst, vipps penger, trekk på nett og bind på bilen. Milo fikk løpe litt med slekta og eierne prate litt hund. Så da vi dro, var alle fornøyde.

Han var jublende glad over vinterens første snø.

Selv om vinterens første snømann så litt bedrøvelig ut….

Men turen vår var langt fra over, nå skulle vi finne et vann jeg kunne ta dagens julekalenderbad i. Turen gikk opp i høyden til Furevatnet og Bjødnabu, som ligger på 450 meter over havet. Da stod jubelen i taket hos han på 8, som hadde vært så optimistisk at han pakket akebrett. DET VAR SNØ!!! Ikke mye, men nok til at vi alle kjente julestemningen strømme på. Det ble aking og lek, et kjølig bad på meg, en kort tur i lysløypa og lunsj utforbi hytta. Området er godt tilrettelagt, (selv om toalettet var stengt), og benyttes både sommer og vinter til tur, skigåing, fiske og bading. Vi hygget oss lenge før det ble på tide å dra hjem med fangsten.

Det er ikke enkelt å ta juleselfie nybadet og i badedrakt, når både opptatte barnebarn, hund og eier skal med på bildet. Kaldt var det….

Da var det godt med varm drikke og mat, fin utsikt og benker å sitte på.

Jeg vet ikke med deg, men for meg handler julen om tradisjoner. I min oppvekst dro vi sammen med far og valgte, samt hogget treet selv. Det var en nabo av fars barndomshjem som hadde en liten skog og det var alltid spennende å finne det fineste treet. Jeg har nok ikke hugget så mange tre i voksen alder, men kanskje det kan bli en ny tradisjon fremover med sjølhogst på Hjelmeland? Det var i hvert fall en vellykket tur og skapte en god julestemning i oss alle. Lykke til med tre og pyntingen, enten det blir sjølhogst, kjøp ferdighogd, i plast eller naturell.

Se så fint det ble 🎄🤗 passet akkurat inn..

Først rundt, så uti Fjermestadvatnet.

Turen rundt Fjermestadvannet ligger på ut.no og beskrives som en enkel og grei tur, som man kan gå hele året. Den er nok mest kjent blant de lokale på Ålgård og Figgjo, men jeg har vært ved vannet flere ganger tidligere. En god venninne av meg bodde like ved, og jeg husker bading på sommeren og skøyter om vinteren da vi begge hadde små barn. Men aldri før har jeg gått hele turen rundt vannet.

Turen startet for oss i Raudvigveien, hvor det er en grei parkeringsplass.

Egentlig var vi på jakt etter en liten tur som skulle kombineres med luke 6 i adventskalender, og valget falt altså på Fjermestadvannet. Kalenderen min er utendørs bad hver dag til 24.12 og han på 8 har store problemer med å forstå konseptet. Ifølge han er dette tidenes mest fjollete ide, og han har allerede lovet at neste år skal jeg heller få en sjokolade adventskalender av han, så jeg slipper å bade. Men i år er det bad og jeg er ikke den som feiger ut av bagateller som vind, kulde og regn.

Rundt vannet betyr til tider at man knapt ser vannet….Men her er vakkert overalt.

Vi hadde ikke gått langt før det ble vått, skikkelig vått. Jeg fikk skylden for det, siden jeg insisterte på å følge kartet på ut.no og den heller mangelfulle merkingen. Det gjorde at vi måtte krysse en myr og en bekk, noe som medførte at jeg trødde under til over kneet i søle. Ingen hadde vanntette sko i utgangspunktet, så det var en munter gjeng som vasset videre.

Da vi fikk fast grunn under beina, kom regnet… Heldigvis bare en byge..

Turen var ikke særlig godt merket og jeg gikk helst med et blikk på ut.no hele tiden. Ikke fordi faren for å gå seg vill var særlig stor, men det var jordbruksland og bøndene pleier å like at man holder seg på stien. Vi fulgte noen av de lokale vi møtte i løypa, men de fleste av dem løp fort med pulsklokke og tights.

Litt usikker på om stien faktisk gikk her, kartet var uenig.

Jeg ble kald, sånn inn i margen kald. Noe skyldtes at jeg var våt i skoene og oppover beina, dessuten hadde jeg nok vært litt vel optimistisk og droppet ull og vindtett. Og det er standard utstyr på Jæren uansett årstid. Tempoet var dessuten tilpasset han som gikk seinest og min eldste sønn påsto at vi GIKK ikke tur, vi stod og ventet tur. Ihvertfall, jeg skamfrøs.

Plenty tid til å ta bilder mens vi venter.

Turen rundt er 6,6 kilometer og stort sett flatt og lettgått.

Det er tilrettelagt flere badeplasser og benker på siden med bebyggelse.

Planen var mat og bad, men vi utsatte badet til vi kom nærmere bilen.

Sjarmøretappen på grusvei langs vannkanten var uendelig lang. Mest fordi han på 8 ikke forsto poenget med å skynde seg og fordi jeg var enda kaldere. Da vi kom tilbake til start, stod allerede den førstefødte klar til å hoppe i vannet. Ellers er jeg usikker på om jeg hadde gjort det… Uansett var badet passe lunkent, siden jeg allerede var iskald. Og vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Nå gjelder det kun å unngå lungebetennelse….

Endelig (snart) desember….

Er du en av dem som har tenkt at det blir nok ingen jul i år på grunn av covid-19? Som tenker at uten julebord, tenning av julegran, julelunsj, juleavslutninger, julemarked, julefrokost eller selveste julemiddagen; uten tradisjonene sammen med familie og venner er hele poenget med feiringen borte? Da har jeg et godt tips til deg: tenk alternativt. Start allerede 1 desember å lage en «gladkalender» som fylles av akkurat det som gjør deg glad. For meg blir det å blåse støv av julekalenderen 2016, som gjorde hele desember til en fest fylt med venner og familie utendørs, samt god mat og drikke. Helsebringende var det også….

Man kan bade med klær, uten klær, i badeklær osv….

Siden jeg badet nytt sted hver gang, ble det endel kjøring land og strand rundt for å finne nye plasser. Her er Melsvatnet, mellom Ålgård og Bryne, hvor det er en fin rundtur rundt vannet. Og ikke minst; 2 badestrender….

Konseptet var enkelt og billig: jeg skulle bade utendørs hver dag i hele desember, nytt sted hver gang og helst med varierende hodeplagg etter været. Slekt og venner ble invitert med og ofte kombinerte vi det med en tur enten før eller etter badet. Jeg badet tidlig og jeg badet seint. Før jobb og etter jobb… Jeg badet i strålende sol, regn, vind, snø og hagel. Aldri har jeg vært så lite forkjølet som jeg var den vinteren…eller kjent meg så levende og glad. For er det noe som virkelig rister deg ut av vinterdvalen, så er det en kjapp dukkert i iskaldt vann.

Naturen er vakker i desember, når det ligger et tynt islag på sjøen.

Det var ikke mange andre ute tidlig en morgen på Ølberg strand…

Det er viktig å skille mellom kalde bad og isbading. Her på Jæren har vi sjelden is på sjø og vann, så jeg anså det aldri for risikabelt. Men forskning viser at dersom du har hjerteproblemer, er det lurt å være forsiktig. Ellers anbefales kalde bad for både revmatisme, depresjon og vektnedgang, samt det er bra restitusjon for muskulaturen etter hard trening. Det kan styrke immunforsvaret og det kan jo være nyttig under den pågående pandemien. Det anbefales at man ikke bader alene, men her synder jeg året rundt. Jeg bader alene, men går kun uti dersom jeg kan stå i bunnen. Sikkerhet står nemlig høyt, om det mangler endel på fornuften (ifølge alle dem som ALDRI har vurdert å bade på vinterstid).

Lykke i livet er å ha en god venninne med rosa kanin-morgenkåpe, man MÅ jo bare bli glad når man ser det synet på bading etter kveldsvakt.

Jeg fikk endel rare blikk, både fra to og firbeinte, forrige gang. Her på vei til favorittbadeplassen ved Lutsivatnet.

Halve poenget med å bade er at det er veldig godt ETTERPÅ… Se så vakkert mitt lille barn og jeg smiler fordi vi vet at det er over.

Her kommer noen råd for de som er interesserte: 1. Har du bestemt deg, så ikke tenk at det finnes et alternativ (som er å forandre mening før, under eller etter turen til vannet) 2. ALDRI KJENN PÅ TEMPERATUREN I VANNET…hvorfor sier seg egentlig selv. 3. Vær målbevisst: kom, kle av deg, gå rett ut i vannet, dukk deg og gå fort opp igjen. 4. Gå inn i en zen-liknende sone, skru av alle tanker og følelse av panikk. Det går bra!!! 5. Ha badetøyet på deg når du kommer, det gir mindre tid til å tenke/ombestemme seg. 6. Ha klær som er lette å ta på etterpå, ingenting er verre enn å være kald og våt mens man forsøker å vri seg inni en trang dongeribukse. 7. Gi deg selv en belønning etterpå; varm kakao og julekaker er ALLTID en stor suksess…

JULEKOS FØR BADET… Jeg hadde aldersgrense for å delta, så barnebarnet fikk IKKE kle av seg for å bade. Til hans store fortvilelse….

Ser det ikke innbydende ut??? Hvem kan tro det er desember???

Det var rett og slett så godt at jeg ble sittende litt på land og nyte sommerfølelsen.

Alle bildene i dette innlegget, er fra forrige julekalender. Den gjorde hele desember til en opplevelse. Men det badet jeg husker best fra den gang, er Vaulen tidlig en morgen på vei til jobb. Jeg måtte gå uti et annet sted enn planlagt, fordi jeg ble angrepet av svaner. Da jeg kom på land, fant jeg ikke klærne fordi det var helt mørkt. Jeg lo resten av dagen over synet av meg, som sprang fortvilet rundt på svabergene i bikini og med hodelykt, livredd for å komme for sent til jobb.

Det smaker alltid godt med noe varm å drikke, samt litt å tygge på, etter badet.

Det ble et usedvanlig kaldt bad i Tengesdalsvatnet, med kraftig nordavind og rett over 3 grader. Da snakker man om «SKIKKELIG UT AV KOMFORTSONEN», noe som kan være berikende for både kropp og sjel.

Derfor har jeg nedtelling til at desember skal starte og jeg har forsøkt å motivere og inspirere både venner og familie til å delta i årets kalender. Mottagelsen er dessverre heller lunken, uten at det legger en demper på min entusiasme. Rapport fra dagens bad, tur tips som kan kombineres med bading og andre gladsaker, legges ut på Facebook siden annbjorgsalte.no /jolleturer og bli gjerne med… Eller lag din egen glad-kalender. Måtte vi alle få en strålende førjulstid…

Fullmånebad fikk vi også med oss, da vi sneik oss inn på privat område og badet uten at noen så oss. Living on the edge…

Følte vi så litt halvkriminell ut den kvelden…

Jeg løy, det ble ikke badet ute 24 ganger i desember 2016… På julaften feiret jeg med bad i bassenget på gamle hotell Alstor og marsipangris…

Melands Grønahei, vel verd turen.

Noen turer får man bare ikke nok av.. Jeg har et sånt forhold til Melands Grønahei, retter sagt turen opp til Melands Grønahei. Hytta i seg selv er helt grei, men på turen opp, får man med seg alt hva hjertet kan begjære. For hvilke andre steder starter man med å gå gjennom kulturbeite, men småbruk og sau? Så er det skogen, den magiske og tette, med høyreist gran samt mosebunn. Videre krysses en myr, våt og surklende, uansett årstid. Elven krysses på bro og stigningen tar en opp til de små stølene. Endelig venter de nakne fjell, mørke og dystre, før dalen åpner opp for de grønne sletter. Den siste delen går over selveste grunnfjellet, grått og steinete. Legg til at området er regnet som det ypperste innen geologi, botanikk, zoologi og topografi, så er det kanskje letter å forstå begeistringen min.

Vi startet tidlig hjemmefra og hadde frokost på parkeringsplassen før vi begynte å gå.

Det var ikke mye liv, bortsett fra sauene, tidlig en lørdags morgen.

Det varer ikke lenge før man kommer inn i skogen.

Det er viktig å ta seg god tid på tur, både til å klemme på trær samt meditere litt på en seng av mose. .

Turen starter på Kleivaland, som er vakkert plassert i Hjelmelandsheia. Her er en stor og gratis parkeringsplass, noe som passert perfekt da Sørlendingen og meg ankom tidlig en morgen. Jeg var ivrig etter å vise frem turen, andre kunne styre sin begeistring. Men vi fikk sekken på og var innstilt på korteste vei til hytta. Den er på 10,4 kilometer, men det er mye mulig at det er i luftlinje… Vi stussa litt over at turen skulle gås på 4 timer, men antok at det er uten stopp og med mye lettere sekker enn det vi hadde. Jeg hadde som vanlig tømt kjøleskapet for både middagsrester og eplekake, noe som var helt unødvendig. Det er nemlig matlager på hytta og jeg kunne spart kroppen for mange kilo å slite opp alle bakkene.

Øyastølsmyrane var farget av høst og hadde en helt spesiell stemning.

Jeg var ikke helt sikker på om broen kom til å holde, den hadde sett sine beste år…

Etter en bratt stigning, kommer man opp til Bjødnabu. Været kunne absolutt vært bedre og jeg vurderte seriøst å snu.

De vakre rosemalte dørene var dekket av planker og det synes jeg var trist.

Noe av det kjekkeste ved turen, synes jeg, er å gå gjennom Ritelands krateret. For 500-600 millioner år siden, var det en meteoritt som smalt ned. Den traff jorden med en fart av 25 kilometer i sekundet, og dannet et krater på omtrent 2 kilometers bredde og om lag 350 meter dypt (takk Wikipedia for ny kunnskap). Turstien opp til hytta går tvers gjennom krateret og det er rart å tenke på hvordan de steile fjellveggene rundt kom til. Selve Øyastølsmyra er fredet som naturreservat, men det er ikke på grunn av meteoritten. Her finnes nemlig sjeldne plantesamfunn, uten at jeg skal gi inntrykk av at jeg har peiling på det som vokste rundt oss. .

Det ble lunsj i regnet og rådslaging om vi skulle snu.

Det går bratt oppover mot Stropastølen og flere steder er det fritt fall ned mot elven.

Da vi kom opp til Stråpastølsvatnet, og Sørlendingen så fjellene i enden av vannet som vi skulle over, var det rett før turen vår strandet… Heldigvis ble været bedre…

» *Vi vandrer med freidig* *moooot»*.. Jeg forsøkte å dra opp stemningen med litt allsang, men til ingen nytte. Det VAR bratt…

Jeg hadde som sagt gledet meg veldig til å vise frem favoritt turen, men været kunne ha vært bedre. Vi traff ingen andre mennesker, noe enkelte mente var helt naturlig. For hvem andre enn oss vil legge ut på tur i regn og tåke i oktober, når man tross alt kan sitte hjemme å se på TV? Det la ingen demper på min glede over skjønnheten i naturen; fargene og duftene av høst. Det er variasjonen i landskapet man går gjennom som er høydepunktet for meg, det er som om man går gjennom ulike lag eller økosystem. Det er vanskelig å beskrive, men jeg anbefaler å oppleve det selv for å virkelig se hvordan naturen endrer seg. Jeg har gått alle årstider utenom vinter og snø, men jeg antar det er like fint uansett.

Etter at fjellpasset er passert, kommer man ut på de frodige flaten mot Raudkleiv. Her ligger stølstufter og stedet er et syn på vår/sommer når alt er intenst grønt.

Dette er min favorittdel av turen, hvor man går langs kanten på Djupedalen.

Naturen endrer seg igjen, når man nærmer seg. Vær klar over at fra du får det første glimt av hytta og til man er fremme, er det ganske langt.

Vi kom frem til en hytte som var god og varm, men tom. Da jeg sjekket hytteboken så jeg at det hadde vært en fellestur med STF Ung, noe hytten bar preg av. Her var verken ryddet eller vasket, og det er vel ungdommer likt. Heldigvis kom en driftig Sørlending, med mye futt og krefter selv etter mange timer på tur, og snart skein både do, bord og diverse annet som gull. Jeg fikk den lette oppgaven, nemlig å lage mat. Det var egentlig bare å varme opp kylling og rotgrønnsakgryte med ris og jeg antar at sekken min ble 2 liter lettere bare med det. Jeg veide ikke, men en full 2 liters isboks med gryterett var tung. Neste gang skal jeg spandere på oss en boks Joikakaker fra provantlageret, så slipper jeg å ligge som et slakt på sofaen når vi kom frem…..

Hvor mye veier en hjemmelaget eplekake tro??? Altfor mye til å ha med på tur, har jeg lært…

Melands Grønahei Turisthytte er bygget i 1985 og har 22 sengeplasser, hvorav 12 er seng og resten madrasser. Den ligger på 890 meter over havet og har alt man trenger for å kose seg. Husk å booke seng på forhånd i disse koronatider. Det er heller ikke mulig med dagsbesøk, noe vi kjente litt på da det kom 2 personer og satt i kulden og regnet utforbi hytta.

Navnet Melands Grønahei kommer av de irrgrønne fylittformasjonene rundt hytta, ifølge ut.no. Ikke vet jeg hva denne type stein heter, men vakkert er det….

Soloppgangen over utedassen var usedvanlig vakker…

Vi hadde en rolig ettermiddag og kveld, med hytten helt for oss selv. Natten var kald, slik at vi våknet til klar himmel og frost. Etter en god frokost (jippi, enda lettere sekk…) og utvask, var det å rusle nedover. Jeg var nok en gang himmelfallen over alt det vakre jeg så, mens andre kun så fjell og mose. Er det ikke rart, hvor forskjellig vi ser den samme tingen? Heldigvis var det ikke glatt, selv med en tynn hinne av is på pyttene og et hvitt rimlag i gresset. Det gikk mye raskere ned, noe som kan skyldes at sekken min veide en brøkdel av hva den gjorde da vi gikk opp. Og Sørlendingen hadde en kaffebesøkavtale som måtte rekkes. Uansett; jeg gleder meg til neste gang jeg skal oppleve dette enestående naturområdet i Vormedalsheia. Andre var nok ikke like begeistret…

Det var en flott morgen, friskt og godt.

Jeg greide nesten ikke se hvor jeg satte føttene, så opptatt var jeg av å se på naturen.

Det er aldri problem å følge løypen, god sti og godt merket.

Det gode liv i Sokndal.

Jeg er veldig glad i Sokndal, den sørligste kommunen på Rogalandskysten. Her bor ca 3 300 innbyggere, som har valgt å prioritere livskvalitet og det gode liv. Det bestemte kommunen seg for i 2003, da de ble tatt opp som medlem i den internasjonale bevegelsen i 23 land over hele verden, Cittaslow. Målet for disse «slow cities» er å øke livskvaliteten gjennom å senke tempoet (og sikkert pulsen), på alt fra matlaging og væremåte til trafikk og byutvikling. Sånt kan man like… Ikke minst har Sokndal sin egen, årlige Kjærlighetsuke og mye fokus på de nære og kjære ting. Og som om ikke det er nok, er kommunen kjent for gode fiskemuligheter i både i elv og til havs, koselig småbyidyll og utallige turmuligheter både til fots og på sykkel.

Ved hytta står et informasjonsskilt, som viser at området har alt som trengs for «det gode liv». Særlig når man er glad i å være ute…

Naturen rundt hytta består av utallig spor etter den gamle gårdsdriften. Her er mark og eng, hvor sauene fremdeles beiter. Her er kjerrevei og sti, samt gamle steingarder i skogkanten. Leter man godt, finner man den gamle jordkjelleren, tom og bortglemt.

Dessuten har sokendølene Gaudland, hvor Stavanger Turistforening eier en flott utleiehytte. Der har jeg vært mye. Som turleder for STF da barna var små, hadde jeg mange familieturer med ulike tema. Vi arrangerte «spøkelsetur»; med gjemmeleken, fortelling av spøkelseshistorier rundt bålet og skumle kostymer. Vi hadde julebakingshelg, kunsthelg, fiskehelg og «slapp-av» helg. Jeg har arrangert karate treningsleir her og feiret bursdager, så hytten kan brukes til omtrent ALT. Den er nemlig perfekt for større grupper, fordi her er 16 sengeplasser, mange madrasser, teltplass utforbi, innlagt strøm og vann, komfyr samt kaffetrakter. Hva mer trenger man for å skape det gode liv for en helg? Fyll på med hyggelig selskap og god mat, samt godt vær (det siste er ikke så enkelt når høsten setter inn) og livet blir vidunderlig godt.

Badesesongen er slett ikke slutt selv om bladene faller av trærne… Gaudlandsvatnet har nemlig flere fine badeplasser.

For noen er det gode liv å slappe av, mens andre bare MÅ gjøre noe…

Mat laget fra bunnen av er selve konseptet «Slow food», som hører inn under Cittaslow. Hva passer da bedre enn hjemmelaget pizza???

Vi kom oss avsted rundt middag en fredagen; sørlendingen, han på 7 og meg. Tanken var å ha en rolig stund, før ungdommene «veltet» inn på hytta i kveldingen. Guttene skulle nemlig ha med 3 venner, samt min tantunge og hennes mann skulle komme lørdag. Jeg var streng med koronatiltak og håndspriten stod klar, samt rommene ble nøye fordelt. Fordi Gaudland er en sånn hytte som er hyggeligst når den er fylt av liv og latter, smelling i dører og løping inn og ut. Derfor hadde jeg jobbet aktivt for at det ikke bare skulle bli meg og han på 7 som satt alene der hele helgen. Det gode liv for meg er absolutt det som deles.

For meg var det en tidlig start på dagen, for andre var det en sein avslutning på festen… Men når fem gamere, plutselig kan sitte rundt bål og drikke alkohol, i et grindahus, uten naboer eller andre tegn til lyd eller lys, da finnes ingen morgendag…

Andre hadde ikke tid til å spise frokost engang, fordi fisken ventet.

Vi rodde på kryss og tvers av vannet uten å se tegn til fisk eller et eneste napp.

Så da ble det lek og skattejakt i bekken.

Vi fant ikke ekorn, men vi fant spor etter ekorn. Skogens skatter…

Det fine med turen, var at alle gjorde det de hadde lyst til og følte for. Det tenker jeg er selve grunnpilaren i «det gode liv». Når tempoet senkes nok til at man virkelig kan kjenne etter «hva trenger jeg akkurat nå», da er livet godt. Noen sov det meste av lørdagen, mens andre var på tur. Matlagingen var enkel, vi satt rundt bålet og stekte det vi hadde lyst på. Det var fotballkamp på marka, gjemmeleken rundt grindahuset og mange timer med brettspill. Vi så gamle filmer på DVD, padlet og rodde. Jeg lå på sofaen og leste i en bok, etter en lang og strevsom tur i heia. Det var liv og røre hele helgen, mye god mat og lange samtaler.

Terrenget rundt Gaudland er småkupert og lettgått.

Det var myrete og vått, så jeg angret på at støvlene stod igjen på hytta…

Det finnes flere turløyper som starter fra Gaudland. Man kan faktisk gå på merket løype helt inn til Egersund sentrum, men det var det lite stemning for. Jeg skulle bare undersøke om merkingen på løypa oppover mot Spjodevatnet var bedre enn sist jeg var her, men plutselig var jeg på vei over Gunnarskarheia. Det er en rundtur på ca 5,2 kilometer og ikke hadde jeg mat eller vann med. Her var høy lyng, glattskurte berg og mye myr. Men det var enkelt å følge merkingene og været var stort sett bra. Dessuten var det godt å nyte naturens fred og ro, da er livet slett ikke verst.. for meg ihvertfall… Så dersom du har lyst til å samle flokken din og nyte det gode liv i perfekte omgivelser, anbefaler jeg en tur til Gaudland. Husk bare håndvask og 1 meters regelen, så går det bra!!!